Siri Hustvedt - Den flammende verden

Siri Hustvedt er vel kjent for mange litteraturinteresserte. Hun har skrevet noen virkelig gode noveller, essays og sakprosa bøker. Alt hun skriver henger sammen, og dette blir særlig tydelig når en leser den siste boken hennes.

Den flammende verden handler om Harriet Burden, en eldre, kvinnelig kunstner som forsøker å vise at menn blir tatt mer seriøs som kunstnere enn sine kvinnelige kollegaer. Hun lager tre store arbeider som utgis for å være laget av tre menn. Mottagelsen bekrefter Harriets mistanker, men utfallet blir ikke helt som hadde håpet.

Tematikken i romanen er ikke bare feministisk, men går dypere og er eksistensiell på en fasinerende måte. Harriet Burden hevder i boken at man ser det man vil se, eller det man som betrakter forventer å se. På samme måte leses tekster ulikt av forskjellige personer, og personlige erfaringer kroppsliggjøres blant annet ved personens fortolkning av det blikket han eller hun ser seg selv med - fortolket gjennom eget og andres blikk. Dette temaet er kjent i både psykologi, sosiologi og filosofi, og det er flere som har skrevet mesterlig om det. En av de virkelig populære blant studenter og andre er Irvin Goffmann, som hevdet at livet er en som en teaterscene, vi spiller roller i møtet med andre og vi oppfører oss annerledes avhengig av hvor på scenen vi står - eller om vi er bak den. Fenomenologiske filosofer peker på at erfaringer og opplevelser kroppsliggjøres, og at det ikke er mulig å skille erfaring og tanke fra kropp. I de senere årene har mange som forsker og teoretiserer på relasjoner og atferd vektlagt indivdiet som en sosial (og kulturell) konstruksjon, altså at vi formes gjennom våre relasjoner med andre og oss selv. Hustvedt tar alle disse elementene inn i teksten og klarer på en forbløffende måte å skrive en roman som virkeligggjøres ved bruk av teori og filosofi. På den måten befinner hun seg på et sted mellom fiksjon og sakprosa, og hun gjør det på en måte som er beundringsverdig.


Jeg mener at det går en linje mellom tre av Hustvedts viktigste bøker (antagelig går denne mellom alle bøkene hennes, men jeg vil fremheve disse tre) og sakprosaboken Den skjelvende kvinnen, eller historien om nervene mine. Jeg skal argumentere for denne påståtte sammenhengen.

Allerede på side 8 i Med bind for øynene spør Iris professor Morning: "liker du å gjemme deg bak masker?" I resten av boken utforskes denne tematikken, ved Iris søken etter mening og identitet. Når hun blir Klaus endres blikket - hun går annerledes, opplever større frihet og føler seg som en annen. Det er både andres blikk og sitt eget som skaper denne forestillingen, men også den kroppsliggjorte følelsen herredressen Iris bærer, gir henne. I boken er det først og fremst fotokunsten som fremheves, og vi kan trekke assosiasjoner til Susan Sontags bøker - særlig Om fotografi og Å betrakte andres lidelse. I Det jeg elsket er det flere av romanpersonene som bærer masker, i betydningen av at de er vanskelig å forstå, tro på og komme inn på. Mark er det mest åpenbare tilfellet - spørsmålet om hvem han er, hva som er resultat av narkotikabruk og hva som er psykiatri blir så sammenvevd at det vanskelig lar seg besvare. Lucille er også uleselig, de eneste gangene hun uttrykker personlighet er når hun skriver dikt og når hun en sjelden gang leser disse høyt. I Den flammende verden skriver Harriet (s.284)"jeg ville se hvordan mottagelsen av kunsten min forandret seg alt etter masken som ble presentert" - altså at det ikke er kunsten i seg selv som viser seg for betrakteren og gjør at han elle rhun ser det som ses, men også de forestillingene vi bærer med oss, blant annet om kunstneren er kvinne eller mann, kjent eller ukjent, ung eller gammel og så videre.


Felles for alle historiene, i tillegg til persepsjonsperspektivene og det kroppsliggjorte, er sviket fra de som står en nær. I Den flammende verden skriker Harriet til ektemannen at han skal se henne og høre henne. Dynamikken mellom dem rommer svikene, førforståelsen i Gadamers forstand og blikkene vi ser den andre med, også de som står oss nær. Personens identitet formes både av det som er der og det som mangler. Vi formes av å bli sett, bekreftet, kritisert, elsket, være ønsket - og omvendt, av å føle at vi ikke blir sett, ikke elsket, annerkjent og lyttet til. Hustvedt bruker teoretikere og filosofer bredt, og Bubers Du og jeg kan også leses inn i denne interaksjonen. I Det jeg elsket spør Violet hva hun elsket i slutten av boken. Hun trodde hun elsket noe som viste seg å være noe annet (og ikke-elskelig). Iris betror seg i Med bind for øynene til Paris, som reagerer på en måte som både er skremmende og uventet, og som understreker enkeltmenneskets grunnleggende ensomhet også i møte med den andre.

Hustvedt viser gjennomgående i bøkene at verden aldri er som den ser ut ved første øyekast, at lykke ikke er evig og at livet er forgjengelig. Vi vet ingen ting om fremtiden, og livet leves i stor grad i fortiden. Vi bærer med oss våre erfaringer og formes av våre relasjoner. Dette er eksistensielle utfordringer som uttrykkes blant annet i kunst, og kunst har en stor plass i alle disse bøkene.

I Den skjelvende kvinnen (som jeg har blogget om her) vitenskapligggjør Hustvedt dette når hun viser hvordan kroppen er upålitelig og uforståelig. Hun er inspirert av vitenskapelige kollegaer som sin søster, Astri Hustvedt (som forsker på hysteri) og norske Finn Skårderud (som har arbeidet mye med anoreksi og bulemi). Mat, anoreksi, hysteri, selvskading og smerter er gjentagende tema i bøkene. Kroppen uttrykkker følelser også fysisk, og gjennom selvpålagt selvregulering. Iris legges inn med sterk hodepine, Violet forsker på spisevegring og hysteri, Harriets kropp visner når hun blir syk, i tillegg til at kroppslige kjennetegn hele livet har påvirket hennes syn på seg selv, særlig i forholdet mellom det feminine og det maskuline .

Hustvedt skriver også for de som ikke er teoretisk, filosofisk og kunsthistorisk interessert og det er mesterlig gjort. Hun klarer å bruke teori og filosofi, medisin og psykiatri, som grunnlaget for romaner som er dypt allmenn-mennesklige, virkelige og nærværende. Det er en prestasjon uten sidestykke! Hun er med andre ord ikke en forfatter som begrenset har interesse for kvinnelige lesere. I Det jeg elsket går hun så langt at hun har en mannlig romanperson. Hustvedt overgår det meste innen vestlig litteratur, og det er bare å bukke og neie. Det er en fornøyelse å lese henne, og tematikken hun har kretset rundt siden 1990 tallet er mer aktuelt enn noen sinne.  Dette er stor litteratur!

God bok!

Thor Arvid Dyrerud og Marius Timman Mjaaland, red. - Forfatterne møter Kirkegaard

I anledning 200 års jubileet for filosofen Søren Kirkegaard, har Forlaget Press gitt ut tre meget gode bøker om filosofen. Denne er den som kanskje er mest fengende og leseverdig for det brede publikum, fordi vi får tekster fra kjente og kjære forfattere som Stig Sæterbakken, Gro Dahle, Hanne Ørstavik, Dag Solstad og Vigdis Hjorth. Felles for disse er at de har et nært forhold til Kirkegaards tekster og har brukt dette i det de selv skriver. Noen gjør det direkte, som Gro Dahle som skriver om Kirkegaards barndom, mens andre gjør det indirekte, ved å bruke Kirkegaard for å sette ord på egne følelser.

De to  mest interessant kapitlene er skrevet av Ørstavik og Hjorth, som utleverer seg selv tilnærmet nådeløst. Kirkegaard var en "fortvilet" person, som stadig søkte svar på eksistensielle spørsmål. Hjorth viser dette i et av flere fantastiske sitat hun har valgt. Det lyder som følger: Død og Helvede, jeg kan abstrahere meg fra Alt, men ikke fra meg selv; jeg kan ikke engang glemme mig selv nar jeg sover (1837).

Dette er en glimrende presentasjon av Kirkegaards betydning for et knippe norske forfattere, en morsom, trist, tankevekkende og givende bok.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Rebekka Th. Egeland - Mindfulness i hverdagen. Å leve livet nå

Psykolog Rebekka Th. Egeland har skrevet boken Mindfulness i hverdagen. Det er en god og enkel introduksjon til grunnprinsippene i Mindfulness. Hun forstår mindfulness som å være tilstede i sitt eget liv og møte motgang på en positiv måte - en mainstream og relevant popularisering av begrepet. I boken kommer hun med noen eksempler, feks naboen som bråker, som hun irriterer seg over og så viser det seg at det er gjensidig. Litt trivielt etter min smak, men det fungerer.

Egeland skriver godt og boken kan fungere godt både som et redskap for å forstå elementære sider ved mindfulness og som redskap for å sette i gang en prosess i den interesserte leser. Det er lite litteratur om mindfulness på norsk og derfor er det gledelig at dennne boken er så sterk faglig og så godt skrevet. Det eneste jeg har å innvende er alle sitatene hun bruker, fra en rekke filosofer, buddhister og andre. De er vakre, men på meg virket de litt forstyrrende - spesielt når de ikke henger sammen med resten av teksten. Noen av sitatene virket litt tilfeldig plassert, men det kan godt være at dette sier noe om meg som leser og at mange andre vil finne sammenheng mellom tekst og sitat.

Kjernen i boken er at vi kan gå inn i oss selv for å finne mening og harmoni i livet. Oppmerksomhet på pusten, koblingen mellom kropp og hode, roen og det å være her og nå. Egeland gir veldig gode råd og god veiledning, hun har lest mye og har stor faglig tyngde. Det gir teksten relevans og troverdighet og jeg tror dette er en bok som gir veldig mye til veldig mange mennesker. Forfatteren klarer å avmytifisere minfulness som new-age eller alternativ filosofi og vise at mindfulness er noe for de fleste av oss.

Uanhengig av om du har det bra eller ikke, jeg anbefaler på det varmeste å lese seg opp på mindfulness - og i så måte er denne boken superb. Livet er forgjengelig, lykken er ustabil og hverdagen krevende. Vi er så opptatt av å klare oss noenlunde, prestere så godt vi kan, være gode foreldre, barn, kjærester, venn, arbeidstager. Derfor kan det være godt å gi litt slipp, bruke litt tid på seg selv og forsøke å få kontakt med seg selv både i hodet og kropp. For mennesker med smerter og depresjoner er dette en metode som har vist seg å fungere.

Anbefales - joda, gjerne som gave, men først og fremst som gave til deg selv. Sett deg godt til rette, bli oppmerksom på pusten din, les boken og kjenn at du faktisk, kanskje på tross av, egentlig har det ganske så bra. Her og nå.

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve - Ann Heberlein

Ann Heberlein, en kjent svensk kulturpersonlighet for oss som ser på svensk TV, doktor i teologi og mor til tre. I denne boken skriver hun om en annen side ved sitt eget liv. Heberlein fikk diagnosen manisk depressiv da hun var rundt 20 år. I lange perioder er hun frisk, for så å bli rammet nådeløst av maniske og depressive perioder. I boken tar hun oss med på denne "reisen" og diskuterer meningen med å fortsette livet. Det er først og fremst de tre barna som gir mening.

Heberlein skriver om sin egen skriving og tenkning. Det er fasinerende lesning, og Knausgårds bekjennelser blekner sammenlignet med det Heberlein forteller. Samtalene hun har med Gud, med seg selv og ikke minst med andre intellektuelle er glimrende, og hun gir ett sjeldent bra bilde av det depressive.

Knallbra bok som anbefales på det varmeste.

God bok!

Kildens utspring - Ayn Rand

Det var tilfeldigheter og overvinnelse av fordommer som gjorde at jeg plukket med meg Kildens utspring av Ayn Rand fra en kasse med bøker til en uforskammet lav pris. Jeg visste egentlig fint lite om denne damen. Hun var russer, flyktet til USA som noen og 20 år, og skrev bøker som har vært enormt inspirerende for kapitalister og høyresiden - spesielt i USA. Det var sånn cirka det jeg visste fra før.

I boken møter vi Howard Roark. Han er en nytenkende, banebrytende arkitekt som settes under hardt press fra det gode selskap når han vil bygge eksepsjonelle bygninger. Dette er rammene for en eksepsjonell skarp samfunnskritikk, en hyllest av enkeltindividet og egoisme.

Ayn Rand var en meget spesiell dame, og alt fra det materielle til det seksuelle beskrives på en annen måte enn det jeg vanligvis finner i bøker. Det seksuelle provoserer meg, fordi vi møter kvinner "som vil voldtas" i betydningene at hovedpersonene underkaster seg fullstendig.

Det er en veldig lang bok, og det er nesten håpløst å skulle gjengi hovedtrekkene i boken her. Derfor legger jeg ut noen linker: her, her og her. Jeg ble veldig fasinert av personen Rand, både positivt og negativt, og har derfor sett noen av filmene som omhandler hennes liv og virke. Jeg anbefaler denne:

Ayn Rand er en dame som har inspirert alt fra politikere til finansmenn, inkludert en rekke her i Norge. Hun har et stort og begeistret publikum. Bok og film anbefales både for de som lar seg begeistre, og for de som har et kritisk blikk på den filosofien hun forfektet!!

God bok!

Jon Hellesnes - Ein utdana mann og eit dana menneske

Professor Erling Lars Dale fra Pedagogisk Forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo er redaktør for boken Pedagogisk Filosofi fra 1992. Boken har allerede rukket å bli en klassiker. Foruten Dale og Hellesnes er Lars Løvlie, Hans Skjervheim, R.S Peters og Klaus Mollenhauer representert i boken.

Etter den siste utviklingen i norsk skolepolitikk er dette en bok som har fått større aktualitet enn noen gang. De ulike tekstene diskuterer skolens samfunnsoppdrag og forholdet mellom utdanning og danning.

Jeg er spesielt glad i Hellesnes tekst Ein utdana mann og eit dana menneske. Undertittelen er Framlegg til eit utvide daningsomgrep - ett tema som i stor grad ikke har fått gjennomslag i de politiske grunnlagsdokumentene for den nye skolereformen, det såkalte Kunnskapsløftet.

I dagens skoledebatt er kunnskapsideologien fremherskende, og i Stortingsmelding 30 (Kultur for læring) som ligger til grunn for den nye skolereformen, utviskes forholdet mellom danning og utdanning, gjennom at danning og grunnleggende ferdigheter forstås som to sider av samme sak. Som et argument mot en slik reduksjonistisk forståelse av danning er Hellesnes tekst glimrende og oppklarende.

Hellesnes skriver at utdanning og danning skiller seg fra hverandre ved at utdanning kan betraktes som noe som har en begynnelse og en slutt. Danning derimot kan ikke avsluttes - vi dannes gjennom andre og gjennom selvdanning - en prosess som ikke har et sluttpunkt. Jeg siterer et av hovedpoengene til Hellesnes:

Daninga kan korkje brukast eller misbrukast, for daninga er det vi brukar og misbrukar ut frå. Daninga har i det heile ingen middeleksistens. Når folk tek til å tale om allmenndaning som eit middel til større lykke og trivnad (og dermed høgre produksjon), er det fare på ferde. Dermed er daninga heller ikkje essensielt knytt til nokon bestemt funksjon innanfor samfunnet. Daninga er mellom anna det å problematisere samfunnet som totalitet og dermed dei einskilde funksjonane. I eit samfunn som har eliminert daninga, vert samfunnet som totalitet ikkje problematisert, og eit slikt samfunn er totalitært. (side: 80)

Oppgaven for skolen må, etter mitt syn, være å bidra til at elevene får kunnskaper og at grunnlaget for danning legges. Danning handler i stor grad om dialog, både med seg selv og ikke minst med andre. Formålet med og organiseringen av undervisning kan legges opp slik at disse to momentene utfyller hverandre. Hovedmålet for læreren må være å bidra til utviklingen av dannede mennesker i betydningen vordende demokrater. Samfunnet er ikke tjent med en rekke enkeltindivider med glimrende prestasjoner hvis ikke fellesskapet fungerer som en demokratisk enhet.

Pedagogisk filosofi anbefales for alle som interesserer seg for skolen i en samfunnsmessig sammenheng, ikke begrenset til en arena for kun kunnskapsutvikling- og overføring!

God bok!

Se forøvrig følgende link til Weekendavisen om ny dansk bok om danning.

Simone de Beauvoir

Eksistensialisten og feministen Simone de Beauvoir er en av etterkrigstidens viktigste tenker. I boken Det annet kjønn utforsker Beauvoir hvordan kvinnen har blitt og blir oppfattet i den vestlige kultur. Konklusjonene er som tittelen antyder at kvinnen er det andre kjønn, alltid under mannen på rangstigen, uten makt og innflytelse.

*

Det annet kjønn kom ut i 1949 og har vært en grunnbok for feminister. Boken er glimrende skrevet og inspirerer mange til videre lesning av og ikke minst om Beauvoir.

*

Beauvoir var et begavet barn, og i lys av tiden hun vokste opp (født for nøyaktig 101 år siden - 9.1.1908) er prestasjonene hennes enestående. Hun oppnådde embetseksamen i filosofi - helt ekstraordinært for en kvinne på den tiden. Det var på denne tiden hun traff mannen som skulle bli hennes skjebne, filosofen Jean Paul Sartre.

*

Beauvoir og Sartre skulle bli viktig for utviklingen av eksistensialismen. Det filosofiske og det private har i ettertiden blitt mye omtalt, og mytene om disse to vekker fremdeles fasinasjon. Jeg har lest tre biografier som omhandler dette forholdet, samt Beauvoirs selvbiografi, og mener at det er grunn til å sette spørsmålstegn ved mytens kjerne - det frie forholdet mellom de to.

*

I alle biografiene fokuseres det på det frie forholdet mellom Beauvoir og Sartre. De praktiserer et åpent forhold, hvilket innebærer at begge har forhold til andre. Det er spesielt Sartre som kjører denne linjen og Beauvoir henger tydeligvis med. I boken Simone de Beauvoir av Claude Francis og Fernande Gonter (Gyldendal 1988) beskrives dette forholdet med begeistring. Toril Moi skriver også om dette i boken Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til. I datiden var det radikalt å praktisere kjærlighet slik disse to gjorde det - og sett i lys av tiden kan man se på dette som kvinnefrigjørende og et feministisk uttrykk.

*

I Beauvoirs egen selvbiografi En veloppdragen ung pikes erindringer vektlegger Beauvoir sin opprørskhet og annerledeshet. Hun skriver at hun må ha en mann som kan matche henne intellektuelt, noe som betyr at han må være hakket over henne. Hun vil altså være den andre - nummer to. Boken er skrevet da Beauvoir var 50 år, og må forstås som en rekonstruksjon av hvem hun var. I tillegg til at det er en rekonstruksjon leser jeg den også som en tilpasning til det bilde Sartre og Beauvoir ønsker av Beauvoir som ung kvinne.

*

I boken I tykt og tynt av Hazel Rowley gis ett bilde av Sartre som på ingen måte er fordelaktig. Totallesningen av disse bøkene styrker dette bildet. Summen er at det er langt mellom teori og praksis i Beauvoirs liv. Mitt inntrykk er at dette forholdet ikke var det Beauvoir egentlig ønsket seg. At hun kanskje var mer konvensjonell enn hun ville innrømme, og at hun i bunn og grunn lot seg undertrykke av Sartre i den forstand at det var han som dominerte og hun som lot seg fremmedgjøre i dette forholdet.

*

Det er mulig jeg tar feil og at dette forholdet var akkurat slik Beauvoir ønsket. Men sett at jeg ikke tar feil, at Beauvoir ønsket seg en trofast mann - ikke kun intellektuelt - og at hun ønsket seg barn. Da representerer Beauvoir enda en sterk kvinne som i bunn og grunn aldri klarte å realisere seg totalt - på grunn av underkastelsen og kjærligheten til en dominerende mann.

*

God bok!

Bilde lastet ned fra www.memo.fr

Den Evige Fred

Tredje definitivartikkel til den evige fred:

Verdensborgerretten skal være avgrenset etter den almene gjestvennlighets betingelser.

"Det er her som i forrige artikkel ikke tale om filantropi, men om rett. Og da betyr gjestfrihet (gjestmildhet) en fremmeds rett til ikke å bli behandlet fientlig etter ankomst til en annens territorium. Den andre kan avvise ham dersom det kan skje uten hans undergang, men så lenge han forholder seg fredelig på sitt sted, skal han ikke møte ham som fiende. Det dreier seg ikke om noen gjesterett som vedkommende kan gjøre krav på, men om en besøksrett, som tilkommer alle mennesker, til å tilby sin samfunnsdeltagelse. Dette skjer i kraft av retten til felles besittelse av jordens overflate. På denne jordkulen kan menneskene ikke spre seg i det uendelige, men må omsider tåle hverandres naboskap slik at ingen opprinnelig har mer rett enn andre til å oppholde seg på et bestemt sted på jorden."

Immanuel Kant. Den evige fred. En filosofisk plan. 1795. Norsk utgave Thorleif Dahls Kulturbibliotek 2002

Yalom- Schopenhauerkuren

Irvin Yalom er en forfatter som har gitt meg og mange andre gode leseopplevelser. Han er psykoanalytiker av yrke og bøkene hans tar utgangspunkt i egne erfaringer som terapeut.

Den siste jeg leste av Yalom er Schopenhauerkuren. Den er en perle for alle som har interesser for filosofi og psykologi, i tillegg er det en god fortelling om menneskelige utfordringer.

Historien begynner med at hovedpersonen Julius Hertzfeld som er psykoanalytiker får beskjed fra legen om at han har uhelbredelig kreft. Denne beskjeden får han til å reflektere over sitt virke som analytiker, og han grubler over de pasientene som han ikke klarte å hjelpe. For å komme nærmere svaret på hvorfor han ikke maktet å hjelpe disse pasientene tar han kontakt med den pasienten som ga han de største utfordringene; Philip. Når han får kontakt med Philip blir han overrasket over å høre at Philip har kurert seg selv, ved å lese Schopenhauer. Philip ønsker nå å bli terapeut, men er avhengig av å ha en veileder. De inngår en avtale om at Julius skal ta jobben som veileder, til gjengjeld skal Philip delta i det som skal være den siste terapigruppen Julius har.

Hovedfortellingen er om Julius og Philip, om de andre deltagerne i gruppeterapien, og om Schopenhauer. Det er fantastisk god lesing, og jeg likte spesielt delen der Schopenhauer langer ut mot Fichte og Hegel - sine samtidige "konkurrenter".

Anbefales som julelektyre, fås i paperback.

God bok!!

Bilde lastet ned fra Haugenbok.no