James Salter - Lysår

Vi er midt på femtitallet en gang, i USA, og entrer Viri og Nedras verden og liv. Det er assosiasjoner til Mad Man; hun vakker og hjemmeværende, han ung og lovende arkitekt, to skjønne døtre og et materielt sett rikt liv.  Tematikken kan også minne om Yates, men teksten er bedre, mer poetisk og handlingen mindre brutal.

Klassekampen hadde en to siders om Salter i Bokmagasinet 15.6.2013, og Salter presenteres som en forfatter som er opptatt av tidens virkning på følelseslivet (han sammenlignes med Virginia Woolf i så henseende). Vi følger ekteparet gjennom de forskjellige fasene i livet, fra tilsynelatende lykke, over til en sterkere likegyldighet og det godmodige, til seperasjonen. Vi går på denne måten gjennom et helt voksenliv, fra å være småbarnsforeldre, til de er godt voksen.


Boken er skrevet i 1975, men har stor aktualitet. Både Viri og Nedra føler seg gamle i en alder av 47, men utenom det er det ikke så mye som er endret i løpet av de tiårene som har gått etter boken ble skrevet. Behovet for å føle seg sterk og vakker, ettertraktet og fremtidsretttet er der på samme måten som nå. Europa er litt lenger borte og kvinnene var fremdeles i en søkende fase, bundet til hjemmet og avhengig av mannen og ikke minst mannens blikk. De er fremdeles i stand til å se fremover, vente på det som skal skje, den endringen som skal komme.

Historien om Viri og Nedras er gripende. Når et par går fra hverandre etter å ha levd sitt unge og deler av voksenliv sammen og fått barn, er det et helt liv man går fra. Nedra får et godt liv, hun finner en lykke som "ikke var blitt gitt henne, men (som) var noe hun hadde oppnådd (...) Livet var hennes eget. Det kunne ikke lenger tas av hvem som helst" (side 346) Viri strever mer enn Nedra - det er blant annet en passasje i boken hvor har er på teateret og ser Ibsen's Byggemester Solness. Viri opplever at han "mister kraften til å motstå" og stykket ble "etterhvert det farligste av alt: et uforglemmelig eksempel, uforglemmelig og falskt" (side 292).

Salter peker på menneskelige relasjoner i boken: foreldre og barn, kvinne og mann, hustru og ektemann, foreldre og barn. Vi er på grunnfjellet i et menneskes liv, og dette er beskrevet i et langsomt, vidunderlig detaljert og sanselig språk.

Salters bok er noe av det mest oppskakende og rystende jeg har lest. Det er vakkert og nært,  han skriver direkte på en ikke-direkte måte, alt er så bart og gjenkjennelig. Forellingene handler om nærhet, brudd og smerte, på en måte som det vanligvis er vanskelig å sette ord på. Aldri før, har jeg lest noe som ligner helt på dette.

Anbefales på det varmeste! God bok!