Irvin D. Yalom - Dobbeltspill i sjeledypet

Yalom har lenge vært en av mine absolutte favoritter. Han ble for alvor kjent da han skrev den fantastiske boken Da Nietsche gråt. Dobbeltspill i sjeledypet kom på norsk på slutten av 1990 tallet og det er en bok jeg aldri har glemt. I anledning utgivelsen av boken Fortellinger fra livet av Stephen Groz, som jeg ikke har blogget om enda, plukket jeg frem gode, gamle Yalom igjen, ganske spent om den var like god så mange år etter første lesing.

Yalom er psykoanalytiker og romanene hans kretser om terapirommet og forholdet mellom terapeut og pasient. I boken møter vi psykoanalytiker Ernest Lash og følger han og noen av hans pasienter og kollegaer over en periode. Boken gir en nær og virkelig beskrivelse av terapiseansene ( miniserien In Treatment som jeg tidligere har blogget om her er også et must for dem som er interessert i psykologi).

Ernest er en forfengelig og ganske så selvopptatt terapeut. Men han er ærlig og gir mye av seg selv til leserne. Pasientene hans er forholdvis "normale", noe som gjør at mye av det han skriver om er relevant for leseren. Det gir boken en ekstra dimensjon og det lille ekstra. Tittelen er litt kryptisk, helt til side 225, da gir den mening.

Det er vanskelig å gi et sammendrag av boken uten å røpe for mye, men det handler i stor grad om å utfordre den terapeutiske situasjonen gjennom ærlighet, pirking i typisk akademiske feider, menneskelig "svakhet", kjødets lyster og å fortelle en særdeles leseverdig historie. Yalom er et navn de fleste leseglade bør kjenne til, og for dem som ikke har lest han er det mye å glede seg til.

Yalom er en belest forfatter og han er interessert i filosofi. Boken Schopenhauerkuren var på høyde med Dobbeltspill, særlig fordi han klarer å bruke filosofiske tekster på den måten han gjør. I tillegg bruker han ofte litterære referanser, gjerne implisitt. Hovedpersonen I Dobbeltspill i sjeledypet heter Ernest og etter mye lesing av og om Hemingway var jeg litt nyskjerrig på om det var en forbindelse. Det var det kanskje, Hemingway blir nevnt en gang  i boken: "Det er derfor jeg skriver en bok om dødsangst. Hemingway pleide å si at hans Corona var terapeuten hans" (side 230) .

Boken anbefales for alle, både de som er interessert i terapi og de som bare ønsker seg en veldig god historie, med noen ganske så merkverdige plott og romankarakterer som det er lett å like og kjenne seg igjen i.

God bok!