Ut på tur - Jerusalem

Jeg trodde jeg skulle til Israel, men skjønte at dette er Palestina. Aldri før har jeg vært i en by som til de grader er preget av historie, politikk, religion, lidelse og fortvilelse. Jeg har heller aldri vært i en vakrere by enn Al-Quds, eller Jerusalem som vi sier.

Israelsk check point. Denne i Ramallah

Etter landing med SAS i Tel Aviv, på vei mot Jerusalem, ble vi med en gang introdusert for smerten i dette området. Muren som går langs hovedveien, nybyggerne som bor i åsen ovenfor, og kontrollen på vei inn i Jerusalem. Unge, skvetne israelske  militære - jenter og gutter, overlesset med tunge maskingevær og blå berret på hodet. Minibussen vi reiste i var full av europeiske passasjerer. Stemningen ved det første Check-pointet var til å ta og føle på, og en tysker som satt ved siden av oss spurte om ikke vi var engstelige. Are you worried? Haben Sie angst? Ingen svarte - hva skal man svare til det? Vi var ikke redde, Russland hadde forhindret bombing i Syria og vi visste at hvis noe kom til å skje var det antagelig først og fremst Tel Aviv som var målet, ikke Jerusalem. Men møtet med den israelske militærposten var ubehagelig, og jeg kunne ikke la være å føle fortvilelse på vegne av disse ungdommene. De kan ikke ha vært mer enn 18-19 år gamle og allerede i krigsberedskap. Hvilket liv er det disse ungdommene har å se frem til?

Etter stopp ved flere av byens hoteller kom vi til vårt hotel, American Colony. Vi hadde valgt hotellet fordi det er en institusjon i Jerusalem, det foretrukne hotellet for diplomater og journalister, og ikke minst fordi bokhandelen på hotellet er kåret til den beste bokhandelen i Midt-Østen. Hotellet ligger like ved gamlebyen, sentralt i Øst-Jerusalem, som er den palestinske delen av byen. Det har en deilig hage, nydelige rom og er tilpasset gjester som ønsker å skrive eller jobbe.

The Bookstore - en av mange gode grunner til å velge American Colony

Jerusalem er en by som fasinerer på mange måter, kanskje først og fremst fordi alle de store religionene er representert her og fordi det religiøse til de grader er politisert. Trossamfunnene ligger bokstavlig talt vegg i vegg og oppå hverandre. Oljeberget, Klagemuren, Tempelhøyden, Golgata, Via Dolorosa hvor Jesus gikk med korset, Davidtårnet, soukene og de ulike kvarterene. Det er helt uvirkelig. Gatene var preget av jøder, muslimer, kristne, katolikker, koptere og munker. I gamlebyen var det kun politi og militære i det jødiske området, alle andre steder var atmosfæren vennlig, rolig og hverdagslig. Vi kom i en jødisk høytid, det de kaller sukkot, og liberale jøder hadde forlatt byen, mens ortodokse og ultra-ortodokse jøder kom på pilgrimsreise. På grunn av situasjonen i Syria var det nesten ikke turister.

På Tempelhøyden

På Tempelhøyden var det stengt. Noen hadde kastet stein på en israelsk militær, og han var skadet. Politiet var hyggelige, men bestemte. Nordmenn er populære blant palestinere fordi vi er kjent for å være Palestina-vennlig, Israelerne, som jeg trodde var som de litterære og vitenskapelige jødene, traff vi kun som politi, sikkerhetsvakter og militære. Jeg er nesten sjokkert over min egen naivitet - jeg som elsker Hannah Arendt, reiser mye og har lest masse. Hvilke mentale bilder var det jeg reiste til Jerusalem med?

I Jesu fotspor

Gamlebyen er delt inn i fire hoveddeler: den jødiske, den armenske, den kristne og den muslimske. Jesus var i alle delene, - i betydningen at vi finner ham overalt. Alle forholder seg til ham, og alle vet hvor han gikk - inkludert alle muslimene vi traff. Når de skulle forklare oss veien kunne de for eksempel si at det var i nærheten av andre stasjon, der han sa farvel til og trøstet Maria.

Sukkot

 Jeg skrev innledningsvis at jeg var i Palestina. Dette fordi vi kun fikk kontakt med palestinere. Det var de som arbeidet på hotellet, kjørte bussene og taxiene, guidet oss, snakket med oss - ønsket oss velkommen og inviterte oss med ut på middag, konserter og annet. De ortodokse jødene (som er er mer moderate enn de ultra ortodokse) jeg snakket med hadde en ting felles: de var amerikanere. Det kan ha vært tilfeldig, men alle jeg spurte om veien, stilte spørsmål om synagogene og andre ting - var uten unntak amerikanere. De hadde kledd seg i svarte dresser, hatter og kvinnene var kledd i det som antageligvis er forventet: tekkelige svarte kjoler, perlekjeder og flate sko - og de så helt ut sånn som jeg tenker meg at jødene i Israel ser ut. Men når jeg spurte dem om noe, var de på pilgrimsreise, de var fra LA, New York, Alaska - overalt i USA. De ultra ortodokse jødene var et annet kapitel. De hadde merkelige habitter, som bildet under, løp gjennom gamlebyen - forklaringen er visst at de ikke skal ha kontakt med det som er verdslig - leste i Toraen og så helt forstyrret ut. Vi gikk gjennom bydelen de bor i og det var fattslig, fullt av søppel og med en truende atmosføre. I guideboken står det at du som kvinne risikerer å bli spyttet på og kastet stein på hvis du går i t-skjorte og ikke langt skjørt. Jeg mitt elendige menneske hadde tatt på meg langbukse, men pirat-varianten. Og jeg følte meg ikke særlig høy i hatten. Liberale jøder fant jeg ikke noe sted. Jeg hadde egentlig en avtale med en forsker i Tel Aviv, men han måtte til England, så der røk den. Fordelen er at jeg må tilbake til Tel Aviv, for å treffe ham.

Ultra ortodoks jøde på vei til Sabbath

Bymuren, like ved Jaffa Gate

Vakker kveld i Jerusalem

Jerusalem sett fra Mount Olives

Det må være utrolig sterkt for troende å komme til Jerusalem. Jesus, Mohammed - de er overalt. Det er også ekstremt sterkt for oss som kommer inn fra "en annen side". Fra et menneskerettslig synspunkt er et besøk i Jerusalem - eller riktigere bør ikke et besøk i Jerusalem, Palestina, Israel - uansett hva man kaller det - være så sjokkartet. Vi som er 70-tallsbarn, vi vokste opp med Øst-Berlin, Sovjetunionen, kald krig og elendigheten som ble toppet med den forferdelige krigen på Balkan. Opplevelsen av å gå gjennom check-point'en, bli pekt på med maskingevær, nesten ikke komme ut av Israel på returen (kollegaen min har vært i Pakistan, det skapte masse problemer - takk og lov at jeg har fått nytt pass, hvis ikke hadde jeg antageligvis vært på flyplassen i Tel Aviv fremdeles), oppleve Jerusalem - det gjør noe med deg.

Dette innlegget blir alt for langt. Jeg må skrive mer - først og fremst for å forsøke å skape en slags orden i mitt eget hode. Og jeg må anbefale dere bøker, filmer, musikk - ting som kan skape en klarhet, eller en form for oversikt.