Jeg har blogget om Helene Uri tidligere og det er ingen hemmelighet at hun begeistrer denne leseren. Hun er en markant stemme i offentlighetene, har tatt modige valg da hun bestemte seg for å satse på en karriere som forfatter, og hun er tydelig på hvem hun er, også som kvinne (hun er kul - passelig jålete, bein i nesa, vakker og hun kjører sin egen stil). Tidligere har hun skrevet med en viss distanse, i betydningen at hun har skrevet om andre og ikke trukket seg selv inn i historien. Riktignok henter hun inspirasjon fra Blindern i boken De beste blant oss (en glimrende bok), men dog uten eksplisitt å skrive seg selv inn i fortellingen. I Rydde ut tar hun et nytt grep, når hun skriver om seg selv - parallelt med historien om Ellinor.
I boken følger vi Uri i skriveprosessen. Hun forteller hvordan hun komponerer og skriver en roman, tar valg underveis og viser hvordan hun lar den fiktive romanpersonen bli formet etter inspirasjon fra egne opplevelser. Morens død preger boken, og det er på mange måter en bok om sorg og savn, og å bli voksen i betydning å bli den eldste generasjonen. Et annet gjennomgående tema er minner, ofte knyttet til ting som hun knyttter historier fra barndommen til.
Ellinor er en romanperson det er lett å like, og Helene Uri skaper Ellinor med kjærlighet, humor og respekt. Vi treffer Ellinor rett etter en skilsmisse. Hun har vokst opp med faren, moren døde da hun var en liten jente. Nå er faren på sykehus, han husker lite og han har problemer med å orientere seg. Ellinor er ferdig med en doktorgrad og jobber som språkvasker. Hun er deprimert og ensom, men Uri lar henne søke på en jobb - som hun får. Ellinor skal til Finnmark, der skal hun gjøre en undersøkelse av og om det samiske språk. Dette er samtidig som Helene Uri finner ut at bestefaren var sjøsame.
I boken reiser både Ellinor og Uri nordover, og det er et inntagende og vakkert bilde som tegnes av Nord-Norge, og særlig Finnmark. I boken knyttes naturen, omgivelsene - også de fysiske, sorg og tilbakeblikk sammen på en fin måte. Vi blir kjent med Ellinor, og vi blir kjent med Helene Uri. Familien Nilsen/Uri blir levendegjort på en vakker måte, og Uri knytter sine steder til fortellingen. I tillegg til at hun gir nydelige bilder av Finnmark, er dette også en kjærlighetserklæring til Oslo - særlig området hun bor i nå, Nordre Aker.
Boken er vakker på flere plan. Historien om samene, Ellinor, nordlyset, språket, det materielle (en blomstervase, serviset fra Rosental, osv), kjærligheten til litteraturen, familiehistorien, huset på Svea. Det fungerer veldig bra at Uri bruker seg selv som utgangspunkt. Måten hun komponerer plottene på, at hun lar seg selv møte Ellinor på en sushi bar på Frogner, de faglige betraktningene, innblikket vi får i familien Uri - det er noen sterke likheter mellom Helene Uri og Siri Hustvedt i boken, som jeg liker veldig godt. Det eneste jeg stusset ved i boken var den stemmeløse søsteren til forfatteren. Det er vanskelig å si om hun blir omtalt med kjærlighet eller distanse. For meg ble akkurat den biten litt vanskelig, kanskje fordi betydningen av familien og familiehistorie er så sentralt i boken. Da blir det litt underlig at søsteren ikke kommer inn som en viktig brikke i det puslespillet Uri forsøker å sette sammen. Når det er sagt: jeg liker at hun lar historien om Ellinor ende godt - det er befriende å lese om en kvinne som klarer å reise seg fra knestående, med glans. Hun tar de rette valgene, og Uri lar Ellinor opprettholde en sunn distanse til den delen av Blindern-kulturen som kan være tøff for mange.
Anbefales hjertelig, Uri blir bedre og bedre og det er bare å glede seg til neste bok fra en av våre aller beste kvinnelige forfattere.
God bok!
PS. Til lingvisten Uri, hvis du leser dette. Jeg er smertelig klar over at kommaene mine er på linje med legen's i boken Ellinor språkvasker. Kanskje du kan bidra med en kort og fornuftig innføringsbok om kommaregler?
Denne gleder jeg meg til. Jeg digger Uri! God omtale.
SvarSlettKos deg - den er kjempefin!
SlettOi, nå ble jeg mer nysgjerrig på Uri enn jeg har vært før. Jeg vurderte å plukke opp Kjerringer for ikke så lenge siden, men hørte en del negativt om den. Det er vel litt delte meninger om hennes forfatterskap og det er jo alltid moro.
SvarSlettOj, Silje: du har virkelig noe å glede deg til. Kjerringer er veldig morsom.
SvarSlettTakk for kjempefin omtale, denne boken må jeg få med meg!
SvarSlettJeg er så uenig med deg. Syns Helene Uri skriver godt, selvfølgelig, men slik jeg leser Rydde ut ble det mer en oppramsing over alt hun har og er så stolt over, det evinnelige sølvtøyet og det fine bestikket og de fine glassene og de vellykkede forfedrene (på mors side). Det er som om hun må bygge opp en buffer før hun møter farens side av familien, samene.
SvarSlett