søndag 16. januar 2011

Jon Øystein Flink - Roger

Jeg er fan av Jon Øystein Flink. Han har skrevet mye bra som jeg har lest med stor begeistring. Det er kanskje grunnen til at jeg føler meg lurt. Hva er dette?




Boken er en monolog - skrevet som om det var dikt. Her er et eksempel:



Brillene mine


Titti titti tooo
Tatta tatta tooo
         Titti titti tooo
Tittam tittan
         tiddeliddi dooo

Du og jeg og Vito Valentino
Du og jeg og Viiiiiito
          Valentiiinooo
          Truddelattn teia
          Trudderi åreia

Kvakki kvekki
Quakkeili kyve
kyve
kyve

(...)

Hele boken er sånn som dette. Fullstendig meningsløst. Sånn lesing får meg til å føle meg undervurdert som leser. Derfor gikk jeg på nettsidene til Cappelen Damm og fant et lydklipp, for dette er lydpoesi, kan jeg lese. Klippet kan høres her. Jeg har googlet for å finne andre som har skrevet om boken, men finner ingenting. Og det er kanskje ikke så rart..

Styr unna - med mindre du er spesielt interessert. Denne mannen har skrevet masse bra - velg noen annet hvis du skal lese han.

lørdag 15. januar 2011

Hva skal vi ha til middag? Forbannelsen ved å bli voksen.

Det evige spørsmålet jeg stiller meg, hver ettermiddag etter jobb og før neste økt med husrydding, klasvask, henting og bringing av barn til og fra fritidsaktiviteter og hvis det er mer tid igjen: en økt med skriving på boken som snart skal leveres til redaktøren er "Hva skal vi ha til middag i dag?".  Etter at datteren vår besluttet at hun er vegeterianer - har utfordringene øket. Da jeg var yngre og hørte folk snakke om middagsmat som om det var en utfordring trakk jeg på skuldrene og puttet det i kategorien "besteborgerlig". Vel, nå ha pipen en annen låt - middag har blitt en reell utfordring og en never ending story.

Jeg har masse kokebøker, og mange av dem er helt ubrukelige. I det siste har jeg sverget til Norsk mat av Andreas Viestad - og den har reddet mang en middag det siste halvåret. Boken er veldig bra, oppskriftene fungerer, det er fornuftige råvarer og den er lett å finne frem i.

For noen dager siden fikk jeg Familiekokeboka av Gausdal og Alfsen. "Tiårets beste kokebok" står det på forsiden. En unik bruksbok med 800 oppskrifter leser jeg fra vaskeseddelen. Og ja, det er masse, gode oppskrifter og den kan lette trykket litt i en ellers hektisk hverdag.

Det beste med boka er at den har flere oppskrifter som er merket hurtigmat - nettopp det jeg er ute etter. Fort og sunt, godt og kjapt. Ingenting annet duger. Ulempen med boken er at den ikke har alfabetisk innholdsfortegnelse, oppskriftene er kategorisert etter type mat (Brød, supper, fisk etc). Det gjør at du ikke kan slå rakst og enkelt opp feks på pytt i panne (som forøvrig ikke står i kokeboken i det hele tatt - så langt jeg kan se.) - og en bok uten alfabetisk innholdsfortegnelse er en utfordrende bok å bruke. Så det trekker kraftig ned.

Viestad står fremdeles som en ener, mens Familekokeboka kommer inn som en (foreløbig) toer. Styrken med Viestad er at han har enkle, gode, sunne, norske retter - mat som jeg fikk servert da jeg var liten. Lapskaus, får i kål, supper -  tradisjonelle oppskrifter. Maten blir god, den er sunn, velsmakende og rask å lage. Og han har alfabetisert rettene bak i boka, så det går fort og greit å finne ut hva jeg skal lage eller det jeg leter etter når jeg vet hva jeg skal lage. Familiekokeboka har en del tips, som feks hvordan man skjærer opp en kylling, hva gjør jeg hvis det er ingredienser jeg ikke har og en del kokkeknep.

Nå er det på an igjen, som vi sier i Bergen, og jeg må atter en gang planlegge dagens og morgendagens middag. Fremdeles åpen for flere kokebøker som er grei til hverdagsmat. Tips mottas med takknemlighet!

fredag 14. januar 2011

Maria Amelie må få bli!

 Som noen av dere har fått med dere er jeg opptatt av blogging som et demokratisk og politisk verktøy - og jeg mener at en litteraturblogg, på samme måte som en hvilken som helst annen blogg - kan bidra til å sette ting på dagsordenen, til å ta opp saker, til å protestere og til å politisere. Dette blogginnlegget er en protest. På samme måte som Maria Amelie utførte en politisk handling da hun skrev boken Ulovlig norsk er dette blogginnlegget en politisk handling. I tillegg er det en meget personlig ytring. Det Maria Amelie og jeg har til felles er at vi bruker retten til å ytre. Der slutter også det vi har felles. Jeg er norsk og har norsk pass og kan fortsette å blogg til lenge etter noen gidder å høre på meg. Hvis jeg ønsker det. Maria Amelie er norsk, men har ikke pass. Hun har kanskje provosert noen ved å bruke ytringsfriheten sin, og nå betaler hun prisen.

Prisen Maria Amelie betaler føyer seg inn i et regnskap som startet da hun kom til Norge. Maria Amelie forteller i boken hvordan det er å være asylsøker i Norge. Og det hun forteller er slett ikke bra. Asylsøkere har det kjipt. Mye kjipere enn jeg kunne forestille meg. Hun og foreldre blir behandlet gjennomgående dårlig og respektløst av norske myndigheter.

Maria Amelie og hennes foreldre er ressurssterke mennesker. De gjør det beste ut av en umulig situasjon. Et gjennomgående trekk er at den situasjonen de er i tvinger dem til å begå lovbrudd. De lyver ved grensen for ikke å bli retunert umiddelbart. De oppgir ikke sine riktige navn, ettersom passene deres ligger igjen i Finland. Hvis de oppgir navnene sine vil de bli retunert der og da.

Maria's foreldre har vært noen en gang. De er utdannet, har arbeidet, bidratt til lokalmiljøet. De har integritet. Å måtte lyve koster, og de bærer den børen med seg den dag i dag. Maria's foreldre har ett barn som de elsker, og det gjør at det blir balanse i regnskapet. De er redde for at det skal seg selv og/eller datteren noe, derfor flykter de. De må lyve, men de redder datteren - det balansere det hele.

Maria og foreldrene blir behandlet som om de er snyltere, løgnere og forbrytere. Allikevel utvikler de en sterk kjærlighet for Norge. Ikke fordi mydighetene legger til rette for det, men fordi dette landet er fullt av mennesker som fremdeles tror på nestekjærlighet og demokrati. Mange, mange nordmenn begår sivil ulydighet for å hjelpe familien som trenger det. Det skal vi nordmenn være stolte av, dette er borgere som utøver demokrati og medborgerskap som kommer fra hjertet fordi de kjenner familien og ser at situasjonen er uvirkelig urimelig.

La oss stoppe litt her et øyeblikk. Når vi nå vet hvordan mennesker som kommer hit blir behandlet - hvordan er det for dem som blir behandlet dårlig når de får pass? Glemmer de måten de har blitt møtt på og takker og neier for at de endelig har fått opphold? Jeg tror ikke det - jeg kan ikke tro at den prosessen de har vært gjennom, med venting, umenneskelige intervjusituasjoner og fortvilelse lar seg stryke ut ved et pennestrøk. Jeg tror at dette er en erfaring som preger dem det gjelder resten av livet. Noen takler det. Noen takler det ikke.

I skrivende stund sitter Maria Amelie fengslet. Hun venter på å bli retunert til et Russland hun ikke kjenner, ikke har relasjoner til og ikke ønsker å være i. Det ville være uriktig av meg å nevne navn, men vi har fått vite at en person har avgjort Maria Amelies skjebne. Jeg vet hvem han er, mange av dere vet hvem han er. Han gjør bare jobben sin, sier mange. Ja, han gjør jobben sin. Men det er noen sider ved jobben han gjør som bør nevnes.

På lik linje med de som kommer hit og får erfaringer som preger dem, har denne mannen et liv, erfaringer og en kontekst han handler innenfor. Som samfunnsviter er det naturlig for meg å reflektere litt over det denne mannen har som jeg ikke har, du har det kanskje ikke og Maria Amelia har det definitivt ikke. Han har makt. Han har rett til å utøve makt. Han kan - som han har gjort - sette igang en Kafkalignende prosess. Hvem er han? Hvit, noen og femti år, byråkrat, middelklasse, mann, bor på vestkanten. Hvem er Maria? Mørkhudet kaukaser, noen og tjue år, ikke bemidlet, kvinne, bor ikke på vestkanten, radikaler, og statsløs. Han har brukt skjønn, hun har brukt ytringsfriheten sin. Hun har håpet på menneskelighet, han har brukt makt.

Byråkraten og Maria er i en asymmetrisk relasjon. Han utfører sitt embede, uten ett øyeblikk å kjenne etter, tenke over, ta hensyn til, handlingen. Er det fordi han trodde han var usynlig? Mannen uten ansikt? Han er skremmende, og han representerer noe vi vanlige mennesker tror ikke finnes i Norge. Mennesker uten empati. Roald Nygård skrev en gang en pedagogikkbok som heter "Aktør eller brikke?". Det er en  bok som var populær den gang jeg var student. Nygård satt navn på byråkratene, han viste hvordan de opptrådde som brikker i et system, uten ansvar. Nygår viste også at de tok feil. De var aktive aktører. De utøvde makt.

Regjeringen vår har ikke nese for våre verdier. Det får nå så være. Vi skal tåle mye, vi er et lydig folk. Men nå har de tråkket over en grense som er ugrei. Mer enn ugrei, den er uakseptabel. Og mange av oss reagerer. Nok er nok, vi beskytter våre egne og hun er en av oss. Maria er norsk, med eller uten pass, og vi vil ha Maria her. Jeg vil i tillegg ha foreldrene hennes her. Jeg syntes de har vært modige, og når vi leser hvor mange som har ønsket å hjelpe dem den tiden de har vært her er det mye som taler for at datteren representerer foreldrenes verdier og mot.

Det er en rekke papirløse mennesker i Norge og det er mange nordmenn med pass som har knyttet seg til disse statsløse menneskene. Det er altså mange vi kan gå i tog for. Hva forteller dette? Det forteller klinkende klart at mange av oss ikke vil ha den asylpolitikken politikerne forfekter. Vi er ikke redd for at det skal komme tusenvis av Maria Amelier til Norge. Det er sånne som hun vi vil ha. Vi vil ha sånne som vi kan bli venner med, studere sammen med, være veileder for under studietiden. møte på arbeidsplassen. Vi har allerede mange av disse, men vi tar gjerne i mot flere. De er mennesker som oss, de er integrerte, de er tålmodige og modige.

Stoltenberg (ja, jeg strøk "kjære" foran navnet ditt - det er du ikke) - du må lytte! Det sitter en samlet flokk av organisasjoner som arbeider med menneskerettigheter som sier at dette er galt. Ingen som har lest boken til Maria Amelie er uberørt, de sier at dere tar feil i denne saken. Hvis vi får vite hvem de andre papirløse er det mulig at vi sier det igjen: dere tar feil! Dette er ikke riktig.

Stoltenberg - du er her for oss, det er vi som har valgt deg. Vi er demokratiet, borgeren - husker du? Demokratiets minste, men viktigste enhet. Vi er opplært til å opptre som demokrater. Vi er oppvokst med Bjørneboes bøker og  Øverland som har lært oss "at du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv". Vis ansvar, vilje og handlekraft!

Kjære Maria Amelie. Jeg håper så inderlig at du får bli her. Du har gitt mange mennesker et ansikt og tro på et bedre liv. Du har våget, og kanskje vunnet. Vit at vi er mange som vil ha deg her og at vi er mange som ikke gjemmer oss bak fraser om likebehandling, lik rett for loven og så videre, men tør å tenke selv. Hvert menneske er unikt og fortjener å bli behandlet deretter.

Maria Amelie må få bli!


----------------

Østlandssendingen i går. Rasende bokblogger

Her er en link til undertegnedes kommentar til Østlandssendingen under demonstrasjonen i går.

torsdag 13. januar 2011

Politisk protest - les og blogg om Ulovlig norsk

Det er ikke mye som kan gjøres når UDI og en firkantet regjering har bestemt seg. Derfor oppfordrer jeg alle bokbloggere til å bruke sin demokratiske frihet til å blogge om denne saken. Kjøp boken, les den og blogg om den. Bruk litteraturen som en verdig protest mot det som nå skjer. Vi skal ikke godta inhuman behandling av mennesker, og dette er en av "våre".
Mail blogginnleggene dine til regjeringen - se denne siden. Legg også ut lenke til blogginnlegget ditt på Facebooksiden eller Twitter hvis du har. Du kan i tillegg maile innleggene til UDI. Hvis du allerede har blogget om boka oppfordrer jeg deg til å legge den ut igjen en gang til - og å legge den på evt. facebooksiden din.

onsdag 12. januar 2011

Karin Johannisson - Melankolske rom

Melankolske rom - om angst, lede og sårbarhet gjennom tidene. En fantastisk tittel på en fantastisk bok!

Johannisson er svensk og professor i idehistorie. Hun har skrevet en skattekiste av en bok og tatt for seg melankolibegrepet gjennom tidene. Vi får lese om hvordan melankolien har vært knyttet til mannen og kunstnermyten, utrolige symptomer som bulemi, utagerende sexliv, angst, pine, drama og rastløshet og hvordan medisinen og mannen stødig har navigert i dette mannlige rommet.

Johannisson viser det som Foucault gjør når det gjelder galskap, seksualitet og normalitet. Forståelsen av lidelsene er knyttet til tid og sted. Johannisson gir en bred og fyldig innføring i begrepet og historiene om det. Hun viser hvordan det endrer seg, hvordan det er knyttet til kjønn og til klasse.

Litterært er dette en referansetekst - hun bruker litteraturen for å vise til de ulike periodene. Det maskuline galleriet er massivt, og vi dumper innom noen markante kvinneskikkelser underveis. Virginia Wollf, Sylvia Plath og Florence Nightingale for å nevne noen. Av interessante mannsfigurer er Nietzche, Weber, Byron, Freud, Werther (Goethe), Darwin osv. osv. Her er et utdrag:

Marcel Proust var fra bandommen plaget av astma, men også med enm kokketerende ømtålighet. Blant annet vakte han oppsikt som forlover i brorens bryllup ved å opptre i tre frakker, med flere par hansker, og med bryst og hals inntullet i flere lag med ull; han hadde vært syk i måneder, forklarte han, og var på vei til å bli syk igjen. Fra trettifemårs alderen var han alltid sengeliggende, som en slags iscenesettelse av sin egen hypersensibilitet; for veik for verden med sine subtilt spissede indre sanser. Han tåler nesten ikke noe mat og enda mindre lukten av mat; i leiligheten hans på 102 Bld. Haussmann får man ikke tilberede noe på grunn av kjøkkenduftene. Selv ligger han i sitt salonglignende soverom med korkisolerte vegger for å stenge alle lyder utenfra. Gardinene er fortrekte for å hindre lys og brus utenfra. For å kunne tenne røyken må et vokslys brenne natt og dag; han holder ikke ut lukten av svovel fra fyrstikker og tåler heller ikke lyden når den dras mot strykeflaten. Han arbeider om nettene når alt er stille og om dagene ligger han bedøvd av opium, veronal eller trional. Jeg ser bare i mørket, skriver han.

Det er den ene mer tragiske mansskikkelsen enn den andre. Max Weber led av søvløshet og prestasjonsangst, han var borte fra arbeidet i 20 år. Det han fryktet mest av alt var sine nattlige sædavganger, som kom når han sov. Kvinnen stakkars, de får nerver. Disse skjelvende, sarte skikkelsene.

Jeg elsker denne boken, den er spekket med medisinsk og psykologisk historie, og knyttet til alle våre litterære helter. Språket er akademisk, men tilgjengelig og de visuelle bildene lesingen skaper er det skikkelig sus over. En kort stund var jeg redd jeg lider av fuge: uhemmet vagabonisme - men etter noen avsnitt var jeg beroliget. Disse gutta vandrer i dagevis, fra Paris til Konstantinopel, eller fra Tyskland til Moskva, og når de blir plukket opp er det som om de våkner. De sover, men er allikevel våken.

Denne boken er en skikkelig opptur, et oppslagsverk, et kunnskapsmessig overflødighetshorn, vitenskaplig og morsom. For den som fremdeles ikke har skjønt den uhemmede begeistringen: Anbefales hjerteligst!!

God bok!!

mandag 10. januar 2011

Colm Toibin - Brooklyn

På forsiden av omslaget på denne boken er det et sitat fra Independent on Sunday som lyder som følger: "Det er umulig å lese Toibin uten å bli beveget, berørt og i siste instans forandret". Det er etter mine begreper et utsagn som med fordel kan modifiseres. Hva som skal forandre leseren på grunn av denne boken er et mysterium.

Brooklyn er historien om irske Eilis Lacey som sendes til USA for å arbeide på 1950 tallet. Hun er en jente fra landet, men klarer seg etter forholdene bra i Brooklyn. Hun har en ok jobb, går på aftenskole, får seg en kjæreste og trives. Så skjer det dramatiske ting hjemme og hun må retunere til Irland. De hjemme i Irland forventer at hun blir værende hjemme og det blir et lite tilløp til drama om kjærlighet, tilhørighet og eksistensielle valg.

Boken er grei nok og sjarmerende på sin måte, men den tenderer mot å bli litt kjedelig. Den er litt i samme sjanger som Øya, uten å nå helt opp - Øya er bedre.

Fin å ha som ferielektyre eller for å slå ihjel litt tid. Men forandret? Nei, det er å love for mye.
God bok!

torsdag 6. januar 2011

Bøker som skal leses i 2011

NRKs nettsider omtales bøker som kommer, og undertegnede er representert. Her er den fullstendige "gleder meg til å lese" listen.

Karl Ove Knausgård.


MK 1-5 var fjorårets råeste leseopplevelse og nummer 6 er forventet å
bli en like stor fest. Etter sekseren skal jeg skaffe meg 1-6 på lydbok.


Siri Hustvedt Sommeren uten menn.

Siri Hustvedt er en av mine absolutte favoritter og jeg gleder meg hver
gang hun skal komme med ny roman.


Ingrid Betancourt Selv taushet tar slutt

Jeg har anmeldt Betancourts Brev til mor på bloggen tidligere og er
spent på å lese denne som er skrevet under helt andre omstendigheter.


Karin Sveen Mannen fra Montgomery Street. Et emigrantepos.

Denne har jeg ventet på. Jeg liker veldig godt de tidligere bøkene til
Sveen, spesielt Frokost med fremmede, og ser frem til å lese denne boken
som handler om Peder Sæther fra Norge som kom til USA og er en av
grunnleggerne av selveste Berkeley universitetet.


Ingvild Hedemann Rishøi. Historien om fru Berg

Noveller er høyt skattet hos denne bloggeren og Historien om fru Berg er
et selvsagt valg for bokåret 2011.

Utvalget ble begrenset til fem titler, men det er mange av de andre som står på listen til denne leseren. Bloggomtaler kommer fortløpende etter hvert som bøkene leses.

God bok - og hva har du tenkt å lese i 2011?

onsdag 5. januar 2011

Mørkets hjerte - tegneserieroman

Fantastisk tegneserieroman som alle Conrad-fans og tegneserie-elskere må ha! Tegningene er fabelaktige i sort og hvitt, og stemningen fra boken settes fra første side.

Marlow reiser opp over Kongofloden på vei for å møte Kurtz, den grusomme mannen som Marlon Brando gestalter så bra i Coppolas Apokalypse nå! Tegneskaperne har klart å fange uhyggen, ondskapen og det grufulle.

For de uinnvidde: Joseph Conrad skrev Heart of darkness i 1902, og boken er filmatisert i den kjente amerikanske krigsfilmen Apokalypse nå! (1979) med Marlon Brando i hovedrollen som Kurtz. Boken regnes som en av de store klassikerne og har inspirert alt fra antropologer, samfunnsvitere, filosofer, kunstnere (Bob Dylan for å nevne en) og politikere. Handlingen er de hvites brutale behandling av svarte i Kongo og kan best beskrives som rystende. Du får boken i paperback (på norsk) for en hundrelapp, så hvis du ikke har lest den kan du ta oppfordringen å lese den nå. Deretter ser du filmen og så topper du opplevelsen med tegneserieromanen.

Anbefales!!

God bok!

tirsdag 4. januar 2011

Jean Louise Fournier - Hvor skal vi hen, pappa?

En hjerteskjærende historie fortalt av en far som først får en funksjonhemmet sønn, deretter en til. Forfatteren og faren er en kjent kulturpersonlighet i Frankrike, og skriver i denne boken om hvordan det har vært å være far for de to guttene "spurvene". Han skriver om skuffelsen han opplever, sorget over ikke å kunne gjøre "vanlige" ting med guttene sine og forholdet han får til vennene sine som får "normale" barn.

Boken er skrevet med stor grad av ironi, og Fournier makter på denne måten å få distanse til det han skriver om. Ironien gjør at jeg som leser flere ganger blir støtt av det han skriver om barna sine, samtidig han gir et dypt innblikk i hvordan han forsøker å takle den absurde situasjonen han skriver han har kommet i.

Boken er vakker, skrevet med kjærlighet og håpløshet. En bok som bør inngå på pensum til alle som skal arbeide med barn som ikke lar seg kategorisere etter de typiske barnekategoriene.

Anbefales!

God bok!

søndag 2. januar 2011

Beate Grimsrud - En dåre fri

Dette er min favoritt fra bokåret 2010. Helt på tampen av året - jeg var ferdig med den noen timer før 2010 rant ut - avsluttet jeg denne usannsynlig gode boken.

Boken handler om Eli. Helt fra Eli er liten fylles hodet hennes med stemmer fra tre gutter; Espen, Erik og Emil. De gir Eli beskjeder om hva hun skal gjøre og hvordan hun skal tolke ting. Espen dukker som regel opp sammen med vann, han er den snille og sårbare. Når Eli blir voksen kommer det enda en stemme, den tilhører den feiende flotte prins Eugen.

I boken følger vi Eli som kjemper om et eget, selvstendig liv. Hun forsøker å gjøre plass til seg selv, og få guttene til ikke å okkupere for stor plass. Sammen med terapeuten Jonatan forsøker Eli å få en form for struktur over lit sitt.

Eli går inn og ut av psykiatriske institusjoner. Hun legges i reimer, medisineres og tvangsbehandles. Men det er ikke noe Gjøkeredet-bok. Noe av det som er fint med boken er å lese hvordan psykiatrien etter hvert møter Eli på de behovene hun har, blant annet ved å lage et system som gjør at hun hele tiden forholder seg til noen personer, og at hun kommuniserer med disse både hjemme hos seg selv, pr. telefon og på avdelingen.

Mange har spurt om Eli er Beate Grimsrud. På forfatterportrettet står hun med hendene i bokse-positur, Eli skyggebokser mye. Eli er forfatter, hun har flyttet fra Norge til Sverige og er prisbelønnet i begge landene. Eli elsker katten sin, det gjør Grimsrud også. Det er mange av disse parallelene gjennom hele boken. Egentlig er det ganske uvesentlig om de to er en og samme person, det som er viktig med denne boken er at Grimsrud gir et bilde av psykiatrien og hva det vil si å leve som psykiatrisk pasient.

Jeg lider med Eli når jeg leser boken. Hun gjennomgår en kamp som bokstavelig talt er på liv og død. Eli er sympatisk og en karakter som jeg som leser blir glad i. I boken har hun venner som passer på henne, og som støtter opp. Det krever sitt av vennene, men samtidig fremstår Eli som en person som gir uendelig mye tilbake.

Jeg håper inderlig at denne boken får Nordisk Råds Litteraturpris. For meg kan de gi Grimsrud Nobelprisen i litteratur - boken er glimrende og kommer til å bli stående som noe av det beste jeg har lest - ikke bare i 2010, men noensinne. Takk, Beate Grimsrud!

Anbefales hjerteligst!
God bok!

mandag 20. desember 2010

Julelektyre

Nå nærmer julen seg og julegavene er forhåpentligvis handlet inn. Nå er det endelig tid for å senke skuldrene, spise god mat, hyggelig samvær med familie og venner og ikke minst: lese en god bok. Jeg har samlet mine "best of 2010" som jeg anbefaler hjerteligst. Hver anbefaling er behørig omtalt på bloggen og ligger lenket til den enkelte tittel.


Vidunderbarn, av Roy Jacobsen
Nydelig bok om barndom i Norge på 1950-tallet.
Tjuendedagen  Forenkling Geir Gulliksen
To bøker fra en glimrende forfatter. Om å være, om forhold og om fremmedgjøring
Glassrommet Simon Mawer
Fantastisk bok om Europa under andre verdenskrig. En av mine 2010-favoritter
Imot kunsten Tomas Espedal
Tomas Espedal skriver vakkert om oppvekst i Bergen, om å skrive og det å bli eldre
Nederland  Joseph O'Neill
Kanonbok fra O'Neill som skrev denne på Chelsea Hotel i New York
Ingenting å angre på Trude Marstein
Om utroskap. 
Karin og Kareen  Mattis Øybø
En av mine norske favorittforfattere. Jeg venter på oppfølgeren
Snakk til meg  Vigdis Hjorth
Frustrert og ensom norsk kvinne reiser til Cuba og finner kjærligheten
Solar  Ian McEwan
Om miljøvern og mye mer
Nede i himmelen  Tove Nilsen
Tove og Goggen. Retrospektiv.
OSV Johan Harstad
Om krig, tap, ansvar og ensomhet
M. Kanne & Søn  Einar O. Risa
Fantastisk historie om familien Kanne i Stavanger.


God jul og god leseglede!

onsdag 15. desember 2010

Lanzarote - Michel Houellebecq

Houellebecq har provosert og begeistret et stort antall lesere i mange land. Jeg likte godt Utvidelse av kampsonen og Plattform, men har tilgode å lese Muligheten av en øy. I år kom Lanzarote, en kortroman, og omslagsfotoet er umiskjennelig Houllebecq'sk, med bilde av kroppshår - dog er det litt vanskelig å si hvor disse hårene befinner seg på kroppen - antageligvis er det en kvinnes lett barberte kjønnsorgan.

Lanzarote er en slags reiseroman, og den starter veldig bra. Det er en franskmann som reiser til Lanzarote, etter nok en "moderne" nyttårsaften, alene og tidlig i seng. Han bestemmer seg for å reise sydover, men ønsker ikke å reise til et arabisk land. Da blir det Lanzarote.

Nordmenn er et av mange tema i boken og det er fornøyelig å lese hans beskrivelser av norske Lanzarote-farere:

"Med så få naturlige fortrinn er det ikke overraskende at Lanzarote besøkes av en brokete forsamling av angelsaksiske pensjonister, flankert av spøkelsesaktige norske turister (som later til å komme hit ene og alene fordi de tror på myten om at her har det vært folk som har badet i januar). Ja, hva finner vel ikke nordmenn på. Etter at de hadde funnet opp turismen på Lanzarote i 1950-årene, flyktet de fra øya - som lå helt i sydspissen av deres begjær, som Andre Breton kanskje ville sagt på en god dag. De fastboende blir rørt av å tenke tilbake på dem, og på enkelte restauranter, som oftest folketomme, bevares dette sentimentale minnet i form av nesten helt utviskede menyer på norsk ved inngangsdøra."

Hovedpersonen er i en gruppe av turister, som sammen utforsker det golde Lanzarote. Her treffer han Rudy, en bebartet fyr fra Belgia:
"Jeg hadde støtt på ham mens han sto totalt urørlig med blikket festet på en diger blårød kaktus som hadde form som en pikk, og som sto kunstferdig plassert midt mellom to mindre kaktuser med rund form, som antagelig skulle forestille ballene".

I tillegg til Rudy er det et lesbisk par som (selvsagt) vekker hovedpersonens oppmerksomhet, og de er (sevsagt) tyske, og (selvsagt) seksuelt villige.

Romanen er kort, og som sagt starter den bra. Beskrivelsen av den reisende og reisemålet er morsomt, ironisk og direkte. Men så skjer det liksom ikke mer. Vi får den obligatoriske sexen med detaljerte beskrivelser, men handlingen stopper opp. Jeg kjenner i tillegg litt på at jeg blir litt sliten av Houllebecqs ironiske penn, - kanskje fordi ironien ikke ser ut til å ha en retning eller et budskap.

Jon Øystein Flink skrev i Klassekampen at "Lanzarote er et sardonisk mesterverk, og etter min mening står den helt sentralt i Houellebecqs forfatterskap". (Jeg måtte slå opp sardonisk, som betyr hånlig, bitter, spydig, krampaktig). Jeg er uenig med Flink. Boken er en del av H's forfatterskap, men at den er sentral? Nei, les heller Utvidelse av kampsonen eller Plattform - de er mye bedre. Jeg vet ikke om Houllebecq ville fått samme oppmerksomhet hvis dette hadde vært førsteboken hans.

Et siste "dislike" er det evig mannete sexblikket som går igjen i bøkene hans. Jeg har lest det før og nå er det litt med et gjesp at jeg leser at han klør seg på balla, det strammer seg i pungen, han runker i hytt og dynevær og (selvsagt) tilfredstiller kvinner på en måte de sjeldent har opplevd.

Les den gjerne, men som jeg allerede har skrevet: ikke la dette være den første boken hvis du ikke har lest han tidligere.

God bok!

mandag 13. desember 2010

M. Kanne & Søn - Einar O. Risa

Risa har skrevet tre bind om familien Kanne i Stavanger. I første bok møter vi M.Kanne som 21 år gammel bryter med familien i København og flytter til Stavanger. Han er nyutdannet fotograf og etablerer i Kongensgate i Stavanger. Butikken heter M.Kanne & Søn.

M. Kanne kommer til Stavanger i 1889 og vi følger Kanne-familien gjennom tre bøker og tre generasjoner,  frem til 1970. Gjennom to verdenskriger og diverse andre kriger, månelandinger og oljeboring leser vi oss gjennom tiden med denne sjarmerende familien. Bøkene er triste, varme, morsomme og utrolig godt skrevet. Alle bøkene er knallgode, selv om det ikke er like lett å holde styr på alle etter hvert som barnebarn og oldebarn popper opp.

Risa har skrevet en utrolig vakker og leseverdig historie. Vi får et nært følge med den etter hvert så store familien gjennom mer enn 100 år. Risa klarer å skrive oss inn i historien på en måte som gjør at alt blir nært og han viser hvordan alt henger sammen med alt. Jeg liker også måten han skriver om det å høre til, hva som er hjemme, og hvordan familie virker inn på enkeltindivdet.

Dette er må-lese.bøker, og de passer like godt til en ung leser og lesere som nærmer seg 100 år. Kannes juletradisjoner blir behørig beskrevet, noe som ga denne leseren etterlengtet julestemning. Men kjære Risa, jeg vil gjerne ha mer. Jeg vil vite hvordan det går med Søren og de andre fra hans generasjon. Du kan ikke for alvor stoppe her?

Dropp å kjøpe ett og ett bind. Give your self a treat; kjøp alle tre, sørg for at det kun er deg og bøkene, en god kopp te eller kanskje et glass rødvin. Disse er høyt på listen over årets aller beste bøker!

Anbefales med begeistring!
God bok!

søndag 12. desember 2010

Litterære forberedelser og reisetips - Istanbul

Istanbul er en stor by, med en fantastisk historie. Byen er forbausende lett å få oversikt over - i hvert fall hvis du er ute etter en storbyferie på noen dager. Det historiske sentrum er på 1 kvadratkilometer, noe som gjør at du kan få deg mange av høydepunktene i løpet av en langhelg. Og en langhelg i Istanbul gir mersmak, så mens du er der kan du planlegge for alt du skal gjøre neste gang. Jeg er totalt forelsket i denne vakre byen, og i helgen var jeg der nede - igjen.
Her er mine beste tips, og det er velg og vrak - det som passer deg best.

Historie
 Les Thorvald Steen, Historier om Istanbul.

For den som vil vite mer om historien:
- Thorvald Steen har skrevet en bok om Konstantinopel
- Les Håvard Kjønns bok om Harald Hardråde
- Sjekk denne linken for en superrask innføring om Miklagard



Guider
Thorvald Steens bok gir en artig og farverik innføring i historien om Konstantinopel, den er spekket med detaljer, men ikke gi opp - les den og høst fruktene når du kommer til Istanbul.

Hvis du kun skal være noen dager kan det bli litt i overkant å bruke Lonely Planet. Et godt tips er å bruke Gyldendals utmerkede "Istanbul". Hvis du vil være enda mer effektiv, ta med Gyldendals "Topp ti: Istanbul" - den fungerer helt supert!

Det har i tillegg kommet noen fiffige små lommeguider med kart (eyewitness)- de er så små at du kan putte den i lommen eller i lommeboken. Kartet fungerer veldig bra! Da slipper du å dra på kartene du får på flyplass/hotell - som kan være rene IQ-testen å legge sammen hvis man først har åpnet dem,

Guide i Istanbul:
Bruk guide i Istanbul! De står utenfor sentrale steder som Haga Sofia og Den Blå Moskeen. De skal ha autorisasjon, se etter skilt rundt halsen. Jeg brukte en hr. Erdal, tyrker, og for 50 tyrkiske lire (200 kroner) fikk vi en fin gjennomgang av Haga Sofia i 50 minutter. Og ja, han viste oss viking-taggingen. Verdt hver eneste krone!

Skjønnlitteratur:
Det er mye bra litteratur skrevet av tyrkere, og min favoritt er Pamuk.
Noen titler er allerede blitt omtalt i denne bloggen, andre vil komme til etter hvert som jeg leser. Listen er lang!

Er det dyrt?
Nei, det er ikke dyrt å ta en helg i Istanbul. Det er på grensen til å være veldig billig. Du får en fin tur med vingreiser for rundt 3000 kroner, da er hotel, fly og avgifter betalt. Jeg har bodd to steder i Istanbul, et flottesen sted (Kampinsky) og et rimelig sted. Jeg anbefaler det rimelige, som du kan få gjennom Ving. Nettsiden til hotellet ligger her. Beliggenheten er perfekt, midt i gamlebyen - og du bruker kun noen minutter hvis du går opp til Haga Sofia. Trikken går rett utenfor.
En ekstra bonus i gamlebyen er at du hører bønneropene fra Minaretene.

Det er billig og god mat i Istanbul, regn ca 150 kroner på en middag inkludert drikke.
Prøv restauranten i 2dre etg på krydder markedet. Du går opp trappen til høyre på vei ut av markedet - med nesen mot sjøen.

Når?
Jeg har vært i Istanbul i juli, november og desember. Juli var stekende varmt, og denne desemberhelgen var det isende kaldt. I november var det mellom 18 og 20 grader, og helt perfekt. Deilig temperatur og ikke for mange turister.

Gjøre/se.
Få med deg Haga Sofia og Den Blå Moskeen, sisternene, den gamle hippodromen, kryddermarkedet og basaren. Alle disse stedene er i gangavstand fra hotellet som er anbefalt - om du ikke bruker dette hotellet så finn deg noe i samme området. Unn deg noen timer i tyrkisk bad!
Det er veldig mye å gjøre i Istanbul, finn dine toppattraksjoner ved hjelp av topp ti guiden!

Kjøpe
Shoppingparadis!
Et tips er til deg som skal kjøpe teppe. Gå til Istanbul Handicraft center. De introduserer deg for basiskunnskap om tepper og de gir deg gode priser på skikkelige tepper. Send dem en mail så du er sikker på å få en seanse - få evt. hotellet til å ringe slik at du får en avtale. De ligger like ved Grand Bazar. I tillegg til tepper har de smykker og skinnvarer.

Du kan gjøre vestlig shopping i Taksim - da må du over broen og over på "den nye siden". Fra gamlebyen, med takstometertaxi (bestill gjennom hotellet) koster det mellom 15 og 18 tyrkiske lira (1 tyrkisk lira er 4 kroner)

Eplete, eplete, eplete. Du får det overalt og den er kjempegod.

Flyselskap:
billigst og veldig bra: Turkish airlines. De er med i Star Allianse, så hvis du har eurobonus får du poeng på turen. Direkteflight fra Oslo daglig klokken 12.10, flyturen tar i underkant av 4 timer. Retur til Oslo klokken 12.10 fra Atatürk flyplass i Istanbul.

Tips:
Har du gode tips om Istanbul og Tyrkia er du velkommen til å legge dem igjen her.

God tur!!

onsdag 8. desember 2010

Affektlære - Agnar Lirhus

Transitt handler om en ung kvinne på vei inn i voksenlivet. Affektlære handler om en ung mann som også er på søken etter seg selv i transformasjonen fra ung til voksen.

Hovedpersonen studerer gitar ved musikkhøyskolen, er i ett forhold til en jente fra hjembyen og har en stor vennekrets. Til tross for alt tilsynelatende går på skinner er han grunnleggende selvbevisst og usikker. Mens vennene hans er kreative og fremadstormende ser han på seg selv som disiplinert og hardtarbeidende. Han ser med undring på vennene som lykkes, han trodde at vennene og ham selv delte en "kollektiv usikkerhet".

Boken er lang, i  betydningen at det skjer mye. Vi følger hovedpersonene et godt stykke i tid, og vi får en rekke tilbakeblikk fra hovedpersonens ungdoms- og barnetid. Musikk står sentralt i boken, og på en måte er det noe litt "Knausgårdsk" over romanen ved at det er en ung følsom mann på søken etter "mening" og samhørighet.

Hovedpersonen tar en rekke dristige valg som igjen får konsekvenser. Han er en sympatisk fyr og lett å like for meg som leser. Tankene hans er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i, og gjennom handlingen får vi et nært portrett av denne sammensatte unge mannen.

Lirhus var ukjent for meg, og jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe. Han har tre andre bøker bak seg: Skogen er grønn (2005), Til øya (2006) og Mount Tupelo (2009).  Heldigvis - jeg vil ha mer Lirhus!

Anbefales! Og det var helt supert å lese denne etter først å ha lest Transitt - de er i samme gate!
God bok!

tirsdag 7. desember 2010

Tomas Espedal - Når lydene forsvinner (Radiodokumentaren)

Nydelig intervju med Tomas Espedal på denne linken.
Her er han i Bokprogrammet, om boken Gå.

mandag 6. desember 2010

Besøkende på bloggen

Jeg registrer at jeg nærmer meg 20000 sidevisninger. Det er et bra tall, men misvisende. Det er sikkert ikke bare meg som "plutselig" fikk en ny fane på bloggsidene, der det står statistikk. For min del er denne statistikken fra juni 2010 - så alle som har vært innom bloggen min mellom november 2008 og mai 2010 er altså ikke registrert. Det spiller i bunn og grunn ikke så stor rolle, men det hadde vært litt stas å få vite hvor mange sidevisninger jeg faktisk har hatt, siden telleverket nå tikker og går.

Det som er det artigste med det nye statistikkprogrammet er at jeg kan se hva folk søker på. Her om dagen tok det helt av, jeg hadde nesten 800 sidevisninger - og 500 av disse var på Vigdis Hjorth. Den "internasjonale Vigdis Horth dagen" med andre ord. Tidlig på dagen tenkte jeg at det var en klasse et eller annet sted i landet som jobbet med Vigdis Hjorth, utpå dagen begynte jeg å tro at noe måtte være galt med tellesystemet. Det får jeg aldri vite - men ett eller annet skjedde den dagen.

En annen moro sak er at jeg kan se hvilke land i verden bloggen min leses fra. Det er antageligvis boklige nordmenn på tur, og folk er flinke å reise. Fra de fjerneste avkroker leses bloggen. Jeg har hatt et innlegg der jeg ba folk om å tipse om litteratur fra andre land - nettopp fordi jeg registrerte at det var lesere i mange hjørner av verden. Foreløbig har det ikke kommet inn et eneste tips.

Det gir en liten ekstra motivasjon å vite at bloggen blir lest, og det er motiverende å lese andre bokblogger. Nå er jeg ute etter å finne ut om det er noen som blogger mye om sakprosa - men har ikke funnet noen enda. Kanskje en besøkende kan hjelpe?

Uansett: takk til dere som er stamgjester i mitt lille litterære enevelde, og til alle dere som popper innom i ny og ne. Popp gjerne innom bloggvennene mine også - det er lenker til mange av dem på bloggen min.

Janke

fredag 3. desember 2010

Transitt - Kathrine Nedrejord

Kathrine Nedrejord er født i 1987, og debutterer med denne boken på Oktober forlag. Boken handler om en ung norsk kvinne som etter flere år i Paris reiser hjem til Norge. Hun reiser fra Paris fordi kjæresten hennes som er 15 år eldre, venter barn nummer to med sin kone.

I utgangspunktet tenkte jeg at dette er ett litt slitent tema, forutsigbart og muligens fylt av klisjeer. Da jeg hadde lest de første sidene var inntrykket bekreftet; lange, kortpustede setninger og mange hopp frem og tilbake i tid. Men etter hvert som jeg leste ble boken bedre og bedre, og da jeg leste de siste sidene var jeg enig meg selv om at dette var en riktig god bok. Til tross for tema ung kvinne - eldre gift mann, forsmådd hustru og frustrert elskerinne, følger ikke boken opp klisjeene.

Boken handler om flere ting enn kun formådd kjærlighet. Nedrejord skriver godt om de tre kvinnene i boken; hovedpersonen, søsteren og moren, og forholdet mellom disse. Hun beskriver på en fin måte følelsene som ligger i slike forhold, og hvordan forventninger fra hverandre påvirker og provoserer. Nedrejord skriver også veldig godt om å møte noen i en ny kontekst, og hvordan alt endrer seg i slike møter. Den franske elskeren som var sjef på kontoret kvinnen arbeidet på i Paris kommer til Oslo. Han endrer seg for kvinnen, nettopp fordi hun ser ham i en ny setting. Han snakker dårlig engelsk, er ikke kjent, tar stor plass i leiligheten, og kysser henne mens søsteren ser på. De er i utakt, og selv om begge ønsker å fortsette forholdet blir utfordringene åpenbare.

Først og fremst handler kanskje boken om motvillig å bli voksen, finne frem til hvem man er og akseptere livet som det er her og nå.

Kathrine Nedrejord har skrevet en god historie, og det blir spennende å følge med henne videre. Jeg gleder meg allerede til neste bok, og håper vi fortsatt kan følge den unge kvinnen litt fremover i tid.

Anbefales,
God bok!

torsdag 2. desember 2010

Skuggen og Dronninga - Lars Amund Vaage

Skuggen og Dronninga har fått meget gode kritikker, ikke ufortjent. På overflaten er dette en stille og var tekst, med urovekkende undertoner.

I boken møter vi Mikal, en voksen mann, utdannet lege, som er tilbake i barndomsbygda etter mange år. Han har pusset opp en gammel hytte, og tar med seg kjæresten Inger for første gang. Han har selv pusset opp den falleferdige hytta og satt inn vakre møbler fra bestemoren og bestefaren sitt hjem. I lesningen av boken fremstår denne oppussingen av hytten symbolsk som en rekonstruksjon av en barndom sammen med bestemor Sara og onkel Sam.

Vaage skriver vakkert og med en lavmælt kraft, som feks når han skriver om Sam, navnet som bare mangler en K for å bli Skam.

Første del av handlingen er skrevet fra et barns perspektiv. Lille Mikal er alltid sammen med Sam, og han tilbringer mye tid hos Sara og Sam. Så mye at foreldrene og hans eget hjem ikke blir nevnt med ett ord - Mikal eksisterer i sitt forhold med besteforeldrene og Sam. Både Sam og Sara er psykisk syke. Vi skjønner det ganske tidlig, men barnets uendelige lojalitet og toleranse for de voksne de elsker gjør at Mikals fortelling blir mer enn en historie om to, etter hvert meget syke mennesker - en historie om barnets grenseløse kjærlighet og jeg-perspektiver.

Mikal har båret med seg  kjærligheten til Sara og Sam gjennom livet, han føler seg åpenbart sviktet og han føler skyld. Når han så kommer tilbake som voksen er det denne skylden han føler på, og følelsen av ikke å ha den betydningen han burde hatt. Han følte seg avvist, han fikk ikke lenger komme inn, og for et lite barn ble ikke dette satt i sammenheng med sykdommen til Sara og Sam.

Når vi får Sara og Sams historie forstår vi at begge har vært og er tunge psykiatriske pasienter. Det er sterkt å lese den voksne historien opp mot barnets historie.

Boken er trist, vakker og viktig. Vaage skriver på nynorsk, og det gir teksten en nesten poetisk karakter.
For alle som arbeider med barn er dette en obligatorisk bok. Den viser hvor sårt det er for barn når de som står nær blir syke, endrer seg og forsvinner. I tillegg er boken en liten perle som du fortjener å lese selv, eller putte under treet som gave til en av de du er glad i.

Anbefales!

God bok!