Imot naturen - Tomas Espedal

En kan mene hva en vil om alle de dustete tingene Espedal har sagt det siste året, og jeg er i den kategorien som gir han helt fnatt, men dette er vanvittig bra! En godt voksen (jeg er ikke med på at 48 er aldrende) mann og en pur ung kvinne forelsker seg. Og så går det som det må. Kvinnen tar til vettet, mannen ser det ikke komme, og Espedal har kjærlighetssorg så det griner etter, som de sier i Bergen. Og det blir det stor litteratur av.

Espedal nærmest legger seg naken foran leseren, ut med alt gørret, frem med selvhevdelsen som han er så knallgod på og mange henvisninger til klassisk litteratur. Selvhenførte Espedal skriver så det er en fryd.

Mannen er full av paradokser. Det som oftest trekkes frem er at han regner seg som arbeiderklasse, til tross for at han nekter å arbeide - i arbeiderklasseterminologi. Han skriver. Drikker. (Og går). Han går i dress, barberer seg sjeldent og fremstår på en måte som folk i arbeiderklassen aldri ville ha gjort. Det er fantastisk.

Utgangspunktet er altså at denne unge, vakre og tydeligvis kloke kvinnen forlater rekkehuset i Øyjorden. Hun forlater Espedal nesten samtidig med at datteren flytter til kjæresten i Oslo. Kvinnene forlater Espedal, og han har blitt forlatt før - av Agnethe som vi har lest om i tidligere bøker og møter igjen nå. Og Espedal blør og gråter, drikker og dropper dusjen. Han er en helt! En litterær macho uten sidestykke. Og jeg lar meg villig (litterært) forføre.
Espedal kommuniserer (selvsagt) med Knausgård, en annen litterær macho. Hvis jeg hadde fått anledning til å velge en av dem (dream on) hadde det uten tvil blitt Knausgård. Han er litt snillere, mer selvkritisk og ikke så til de grader opptatt av å fremstå som like kul i alle sammenhenger.

Janne (Espedal) og Linda (Knausgård), to sterke, flotte kvinner som (antageligvis ufrivilig) blir skrevet inn i offentligheten. Og som (kvinnelig) leser kan jeg bare lure på hvorfor de har valgt som de har gjort i valg av mann. Men god litteratur blir det. Espedal skriver som vanlig ute av denne verden bra. Sett av to ettermiddager, i ro og fred og bare nyt! Menn, unge, vakre kvinner og alle oss kulturkjerringer som Espedal ikke kan utstå. Hvis du ikke har lest Imot kunsten får du dobbelt leseglede.

Anbefales hjertelig!

God bok!

Philip Roth - Exit, gjenferd

Philip Roth har fått stående ovasjoner for denne boken. Nathan Zuckerman, en 71 år gammel forfatter, er tilbake i New York etter 11 år i frivillig eksil på "landet".

Jeg vet ikke hva det er med Roth og meg, men dette er ikke min greie. Boken har åpenbart mange "lag" i betydningen at vi kan lese mye ut av boken, både bokstavelig og mellom linjene. Men for meg blir det atter et litterært møte med en gammel, selvhøytidelig og pompøs mann. Med fare for å fremstå som en surmaget leser: Han har urinlekkasjer, går med bleier, er impotent, men fornekter seg dog ikke å falle for en vakker kvinne på 31 år. Dette ødelegger litt av historien for meg. Ikke bare litt: det ødelegger historien. Og de konstruerte tenkte, samtalene han har med henne, give me a break!

Jeg liker ikke  Zuckerman og han hadde sikkert ikke likt meg heller. Dessuten er jeg  for gammel for sånne menn som dette - alt over 33 år er uinteressant. Det sparer oss på 35 + for mye bry, det skal sies. Særlig hvis det hadde vært flere 71 åringer som siklet etter unge kvinner mens de samtidig ble oppmerksom på at bleien var tung av urin.

Måten han betrakter de andre mennene i historien på, de er også i tidlig tredveårs alder, er nedstemmende. Han er rett og slett en ubehagelig og kjip gammel gubbe.

Jeg leser gjerne mellom linjene, symbolske tekster og personlige fortellinger. Men dette var for mye av det gode. Takk og farvel til Roth fra meg - nå er jeg definitivt ferdig med denne forfatteren. Men det gleder meg at mange har et så sterkt forhold til han - selv om jeg ikke fatter hva det er jeg ikke får med meg av litterære kvaliteter.

God bok!

Siri Hustvedt - Den skjelvende kvinnen. Eller historien om nervene mine.

Dette er Siri Hustvedt på sitt beste. I denne boken forteller hun om sin egen søken etter forklaring på hvorfor hun plutselig og uforvarende får et skjelveanfall to år etter farens død. Hun skal holde en minnetale for ham, og opplever at hele kroppen rister, som i et epileptisk anfall, mens hodet og stemmen fungerer uavhengig av skjelvingene. Hun opplever dette flere ganger i ettertid, og alltid når hun skal lese høyt, føler seg avslappet og i en situasjon hun vanligvis har mestret uten noen form for ubehag eller skjelvinger.

Siri Hustvedt skriver om seg selv, og bruker en essayistisk, sakprosa form. Det er ikke så uvanlig at essay eller sakprosa bruker en narrativ fremstilling, det som peker seg ut i denne boken er Hustvedt's formidlingsevne. Teksten "glitrer", den er så gjennomarbeidet og så tindrende klar at det bare er å gi seg over. For noen kunnskaper denne (skjelvende) kvinnen har.

Hustvedt er opplest både på bilogi, nevrobilogi/psykologi, psykiatri og medisin. Hun kan sin Freud og i boken får Freud noe som kan betegnes som en oppreising etter å ha bli feillest og gitt en vrangfremstilling i flere tiår.

Boken til Hustvedt kan leses som et feministisk prosjekt, hun tar et grundig oppgjør med medisinere og psykiatere som skylder lidelse som ofte rammer kvinner for hysteriske lidelser. Hun ser bak diagnosene, og ved bruk av kroppsfenomenologien, feks Merleau-Ponty, viser hun til sammenhengen mellom kropp og sjel.

Boken er full av små anekdoter, fortellinger og eksempler samtidig som den er ført i en personlig penn, vi blir kjent med det intellektuelle, lesende Hustvedt på en måte som vi ikke har blitt før. Hun evner å vise hvordan tanker i denne teksten ligger i de andre bøkene hun har skrevet. Hustvedt, som er doktor i litteratur, spiller ut både sine faglige og kreative sider fra side 1. Det er mesterlig.

Hustvedt's nære venn, Finn Skårderud, har skrevet et godt forord. Han skriver lett og tilgjengelig og gjennom hans forord introduseres vi til en dyp engasjert og ambisiøs tekst. En venn introduserer sin venn. En skrivende intellektuell med tyngde introduserer en  skrivende intellektuell venn med tyngde. Nydelig omsalg på boken - alt stemmer. Dette er en perle!

Anbefales, til alle med eller uten både nerver og skjelvinger, kvinner og menn.

God bok!

Asbjørn Jensen - Album

Jepp - det er Asbjørn, kompisen til Yngve. Min Kamp-bøkene tilføres en ekstra dimensjon i denne boken. Asbjørn Jensen har tatt mange knallgode fotografier i perioden 1987 til 1993, blant annet av en ung Karl Ove Knausgård.

Stedene Knausgård beskriver i bøkene sine blir virkelige i denne boken, og ikke nok med det: det blir personene også. Det er slående hvor godt Knausgård beskriver omgivelser, tidsinntrykk og personer i bøkene sine, når en ser bildene i boken til Jensen blir bildene Knausgård gir litterært, bekreftet. Dette er bare så sykt bra!!

I tillegg til at dette er en MÅ HA bok for alle MK-fans er det en vakker bok om den flotte tiden siste del av 80-tallet og første delen av 90-tallet var. Særlig for oss som studerte i Bergen. Fantoft studentby er med, regn i Bergens gater, klærne vi gikk med, hårsveisene, brillene og ikke minst Hulen! Stedet over alle steder i Bergen (Opera kommer på en delt 1ste plass med Hulen). (Vi feiret Berlin-murens fall på Hulen! )
Vi er på konserter både i Roskilde og Arendal, og til og med den ubegripelig vakre Curt Cobain er fanget opp og foreviget av Jensen. Det etterhvert så sagnomsuste intervjuet med Hauge er dokumentert, og ikke minst: Twin Peaks. Jensen fanger øyeblikket og akk så godt det er å være tilbake.

Dette er ikke bare Jensens fotoalbum, det er en hel generasjon MK-unge sitt album - nå har vi blitt voksne (det viser også utrolig godt på bildene hvor lenge dette faktisk er siden, selv om vi ikke føler det sånn) og MK-generasjonen er dokumentert. Fantastisk. Takk til Asbjørn, som vi har vært på fornavn med siden MK 1 og selvsagt til Yngve som heller ikke trenger noen nærmere introduksjon, og som har skrevet et fint etterord. Dette er en bok som får en helt spesiell plass, både i bokhyllen og i hjertet.

Anbefales hjertelig!! Og som sagt: hvis du digger MK-bøkene må du ha denne. Den er prikken over i'en!

God bok!

Eksempel på en anonym kommentar som (vanligvis) ikke blir publisert.

Først skal det sies at de fleste som kommenterer anonymt gjør det ordentlig og med respekt for mottageren - både bloggeren og de andre som kommenterer. Men av og til dumper det inn noen kommentarer som jeg ikke publiserer. Denne er kommentert under innlegget Nattog til Lisboa og den som kommenterer har tydeligvis litt trøbbel med å kommentere på riktig blogg, for denne er stilet til en annen, navngitt blogger. Dog er den den godt eksempel på hva jeg ikke ønsker å ha på bloggen og årsaken til at jeg fremdeles moderer kommentarene. Her er kommentaren som ramlet inn til meg:

Nattog til Lisboa» er en stille bok, og en klok og vakker bok. Den får leseren til å gruble og kanskje best av alt: Den munner ikke ut i et svar man kan sette to streker under. Tvert imot lar boken leseren sitte igjen med en undring. Gymnaslærer Gregorius er utmerket reisefølge, det er umulig ikke å få godhet for den mannen. - (navn på blogger).  Den bør du sannelig tenke på hvis du mener at en hver bok som ikke ender med å gi deg alle svarene er en dårlig bok. Denne anmeldelsen fremstår som særdeles overfladisk og dårlig begrunnet, og du fremstiller en av europeisk beste skribenter som en dårlig og naïv forfatter uten evne til å fange leseren. Ikke alle bøker er skrevet for å være spennende. Hvis du vil lese populærkrim med enkle poenger og overfladisk handling får du sannelig holde deg til det, i stedenfor å spre sprøyt om noe så sjeldent som en perle av en bok fra nyere tid. Det at du leser dette som en dårlig thriller og ikke som en storslagen hyllest til hverdagsfilosofien, et mesterverk når det kommer til å skildre karakterutvikling og en perle i forhold til personbeskrivelser, sier sannelig mer om deg en om forfatteren!


Av Anonym den Nattog til Lisboa - Pascal Mercier klokken 19:16

Det hele starter altså ut sympatisk og med en fin skildring av opplevelsen av boken denne leseren har hatt. Så plutselig kommer navnet på bloggeren, og deretter verbal aggresjon i resten av innlegget.

Bøker skal skape følelser hos leseren. Og bøker skaper ofte diskusjon. Men sånne angrep som dette? Jeg forstår det ikke - hva er poenget? Det eneste sånne kommentatorer i verste fall klarer å oppnå er at bloggere mister lysten til å blogge. Og det, kjære bloggvenner er sånne som denne "anonym" ikke verdt.

Gerared Donovan - Vinter i Maine

En fantastisk roman, et stort kunstverk, utforskning av sorg og ensomhet, skarp, presis og farlig. Dette er ord som brukes om denne romanen. Jeg kan ikke bli mer uenig.

Romanen handler om enstøingen Julius Wimsome som bor langt ute i skogen, sammen med hunden sin, i et tømmerhus som blant annet har et fyldig bibliotek. Det litterære alibiet er på plass, Julius Wimsome er en belest fyr, men i stedet for å gjøre dette til et interessant litterært poeng blir det hele motstridende og til grensen av misbruk av hva litteratur gjør med mennesker.

Julius Wimsome har en hund, Hobbes, som han tydeligvis holder høyt. En dag finner han hunden skutt i snøen, og dette gjør "noe" med Wimsome. Vi andre hadde nok, på samme måte som Julius blitt fortvilet og sorgfylt, men denne mannen har et følelsesregister og en handlingsvilje som forhåpentligvis få av oss andre kan matche. Han løser frustrasjonen sin med å drepe jegere i skogen - motivet? En av dem kan ha skutt hunden hans.

Det er meningsløst, opprivende og til å bli kvalm av. Jeg forstår ikke at dette er så bra litteratur. Mannen er spik spenna gal, han dreper og dreper, føler seg tvunget til å fortsette og feiger ut når han endelig blir tatt. Høres det kjent ut? Ja, etter 22.7 er dette den siste romanen vi bør lese - til tross for at Julius er ABB-light.

Styr unna, dette er underholdningsvold, kynisk og på grensen til spekulativt.

Lars Ove Seljestad - Fjorden

Debutboken til Seljestad, Blind, gjorde stor lykke hos denne leseren da den kom for 6 år siden. Jeg har ikke lest de to titlene som kom etter Blind; Bastard og Frægd. Men Fjorden kunne jeg ikke la ligge på vent, den har fått gode anmeldelser og jeg leste at den var på linje med Blind.

Tematikken er eksistensiell, trist og tung. Den handler om en mann som snart fyller 50 år som sitter ved sin døde far og filosoferer over hvorfor forholdet mellom dem ble som det ble. En bok om far-sønn forholdet - jeg grep meg i å savne en bok der en datter filosoferer over forholdet til sin far, og hvor annerledes det kanskje ville blitt.

Sønnen, som altså er hovedpersonen, minnes hendelser knyttet til oppveksten. Særlig en episode får mye plass, den gang da sønnen som på det tidspunktet var 8 år får bli med faren for å hente den nye båten deres som de sammen skal kjøre hjem.

Seljestad skriver glimrende, han er utrolig god på å sette ord på følelser som mange kan kjenne igjen. Ugreie følelser som han ikke evnet å sette ord på da han var en liten gutt, men som nå er følelser, uttrykt i et voksent språk, som vi kan identifisere oss med, kjenne igjen eller forstå - uavhengig av eget forhold til far (eller mor for den saks skyld).

Seljestads romanperson reflekterer over hvem han selv ble som far til sine egne barn, hvordan han har vært som sønn, og hvordan livet hans har blitt. Heftig lesning. Les bare her:

Då eg flytta fra sønene mine, blomstra dei opp. Sett frå min nye ståstad såg det ut som om dei folda seg ut, blei mer sjølsikre. Over tid tok dei meir plass i livet.
Var det mitt nærvær som hadde halde dei nede? Var det slik at mine forsøk på å vera far, på å gi dei omsorg og kjærleik, virka mot si meining? Stod eg i vegen for dei? Tynga eg dei ned? Øydela eg for dei?
Var det slik mellom meg og sønene mine som det var mellom far min og meg? At vi skygga for kvarandre? At vi ikkje fekk det til, sjølv om vi ville?

Seljestad skriver på nydelig Odda-dialekt, akk så vakkert!
Anbefales!

God bok!

Tatiana De Rosnay - Saras nøkkel

God litteratur er ikke et middel for å nå et mål, men et mål i seg selv. Men av og til finner man disse bøkene som minner oss på, viser oss og forteller oss om en virkelighet som er så vond at den er vanskelig å forestille seg. Saras nøkkel er en sånn bok.

Den andre verdenskrig er fremdeles aktuell og reaktualiseres gang på gang. Ondskap og overgrep skjer hele tiden, både mot enkeltindivider og grupper av individer. I personlige møter som litteraturen byr på blir vi som lesere tatt inn i en verden som det kan være vanskelig å forholde seg til, men som vi må forholde oss til aktivt hvis vi skal motarbeide sannsynligheten for at overgrep skal fortsette å finne sted.

I Saras nøkkel møter vi den ti år gamle franske, jødiske Sara og hennes familie. Vi møter også Julia Jarmond, en ung kvinne som 60 år senere gradvis blir kjent med historien til Sara. En historie som er så trist og ubarmhjertig at det nesten ikke er til å holde ut. Boken skifter fra fortid til nåtid, og dette er et fortellergrep som fungere veldig bra.

I boken blir franske jøders situasjon under krigen beskrevet, og hvordan fransk politi hentet og ut-transporterte franske jøder til konsentrasjonsleirene. Dehumaniseringen, fornektelsene og den "trivielle" ondskapen beskrives på glimrende  vis.

Les boken - eller se filmen. Dette er en av de bøkene som setter seg under huden.

God bok!

Elin Hilderbrand - Sommerøya

Sommerøya av Hilderbrand er en ordentlig feel-good bok, perfekt for late sommerkvelder, eller for sene høstkvelder. Boken handler om Birdie, hennes søster India, og Birdies to døtre Tate og Chess.

Chess er den søte, flinke datteren som skal gifte deg med den perfekte mannen, snill, flink, vakker, oppmerksom og enhver svigermors drøm. Når Chess plutselig avlyser bryllupet samler Birdie jentene sine og sin egen søster og reiser en måned til familiens sommerhus på en øy utenfor Nantucket.

Boken kan minne litt om Ann Tylers gode bøker (feks. Den gode mor) - om enn noe mer lettbent skrevet. Østkysten i USA, Maine-stemningen, kvinners utfordringer og problemer, søskenkjærlighet, kvinners kommunikasjon og kjærlighetsproblemer - alt er med.

Jeg storkoste meg med denne! Det var deilig å lese lett litteratur som samtidig har en dypere bunn i kvinners forhold til seg selv og sine nærmeste. Nydelig!

Anbefales, jenter!!

God bok!

Shin Kyung-Sook - Ta vare på mamma

Over 1,5 millioner mennesker i Korea har lest denne boken de siste to årene. Den kom ut i Korea i 2009 og ble en kjempesuksess, og suksessen følges ventelig opp i de 23 andre landene boken er solgt til, der i blant Norge.

Korea er et land mange ikke kjenner godt, inkludert meg selv. Jeg innbiller meg at det er en miks av Japan og Fillipinene, kombinert med en særegenhet som bygger på Koreas kultur og historie.
Historien er trist og sår, den handler om en mamma som forsvinner på en T-bane stasjon. Hun er på vei til sønnen sin sammen med mannen og da han har kommet inn på T-banen merker han at noe "mangler". Dette noe som mangler setter tonen for hele boken - hvor godt kjente mannen og barna denne oppofrende og til dels anmasende kvinnen som var mamma?

Det er fantastiske beskrivelser av Korea, og skillet mellom by og land er ekstremt. Jeg tror vi får god innsikt i dagliglivet til den jevne koreaner, som sagt uten at jeg har vært der eller kjenner landet. Min bedre halvdel har vært der mye de siste årene og han leste boken med stor fornøyelse. Han kjente seg igjen i stemningen, beskrivelsen av maten og luktene, i tillegg til at han leste den som en vakker bok som er skrevet på en måte som gjør at vi tror på romanfigurene.

Anbefales hjertelig. Jeg antar at dette blir en bok mange mammaer får av barna sine fremover. Men i tillegg bør vi kanskje lytte til forfatteren  og det underliggende budskapet i boken, å ta vare på mamma - og vil jeg legge til: de andre familiemedlemmene vi tror vi kjenner så godt.

God bok!

Emma Donoghu - Rom

De siste årene har det vært flere historier om nyhetene om mennesker som har blitt holdt innesperret mot sin vilje. En sak som gikk verden over var den såkalte Fritzl-saken, en annen var Natascha Kampusch. Dette er saker som gjør inntrykk og det er vanskelig å forestille seg hvordan disse menneskene har hatt det.

Emma Donoghue er i overkant inspirert av disse sakene, og hun har virkelig forestilt seg hvordan det må føles. Ved hjelp av å fremstille hendelsene fra et barns opplevelse beskrives kanskje følelsen av håpløshet ved den situasjonen disse menneskene befinner seg i.

Lille Jack er 5 år og bor i Rom sammen med mammaen sin. Pappaen er Gamle-Nick, en mann Jack ikke kjenner. Når Gamle-Nick er på besøk om natten er Jack plassert i et skap (Skap som det heter i boken). Bruke av Rom, Skap, Bord og Stol som ting med egenskaper er til dels irriterende å lese, men det fungerer.

Lille Jack bidrar til at de kommer seg ut av Rom og inn i verden der det bor andre mennesker. Det ender altså så godt som det kan ende.

Boken er ok skrevet, men jeg fikk en litt sur smak i munnen av at handlingen så åpenbart er dårlig skjult fasinasjon av de to nevnte historien - som er virkelige. Det blir noe suspekt over hele historien, samtidig med at man blir småtrist av å lese den. Fravær av frihet og full isolasjon er inhumant og grusomt - men det kan vi tenke oss uten å overføre ukebladaktig kikkermentalitet i boks form.

Anbefales for dem som er over gjennomsnittet begeistret for denne typer historier som bygger på virkelige hendelser.

God bok!

Endelig i mål.

 

 

 

 

 

 

 

 

Nordahl Grieg - Til Ungdommen

Kringsatt av fiender,

gå inn i din tid!

Under en blodig storm -

vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,

udekket, åpen:

hva skal jeg kjempe med

hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,

her er ditt sverd:

troen på livet vårt,

menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,

søk det og dyrk det,

dø om du må - men:

øk det og styrk det!

Stilt går granatenes

glidende bånd

Stans deres drift mot død

stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.

Fred er å skape.

Kast dine krefter inn:

døden skal tape!

Elsk og berik med drøm

alt stort som var!

Gå mot det ukjente

fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,

ukjente stjerner.

Skap dem, med skånet livs

dristige hjerner!

Edelt er mennesket,

jorden er rik!

Finnes her nød og sult

skyldes det svik.

Knus det! I livets navn

skal urett falle.

Solskinn og brød og ånd

eies av alle.

Da synker våpnene

maktesløs ned!

Skaper vi menneskeverd

skaper vi fred.

Den som med høyre arm

bærer en byrde,

dyr og umistelig,

kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt

fra bror til bror:

vi vil bli gode mot

menneskenes jord.

Vi vil ta vare på

skjønnheten, varmen

som om vi bar et barn

varsomt på armen!

Pascal Mercier - Lea

Forfatteren av Nattog til Lisboa, har skrevet nok en nydelig bok. Lea er en  historie om to menn som tilfeldig  møtes og har det som filosofen Bollnow så vakkert beskriver som viljen til å skape bånd, i sin eksistensfilsofofi fra 1969. Jeg får en sterk fornemmelse av at Mercier er inspirert av møtefilosofien til Bollnow, hvis bok desverre synes umulig å oppdrive.

To menn, begge fra Bern, møtes tilfeldigvis i Provence i Frankrike. De skal samme vei og velger å ta følge. Den førtidspensjonerte legen Adrian er forteller, og tilhøreren til Martijns eksistensielt gripende og tragiske historie. Martijn var lykkelig gift med sin Cecilie, og sammen hadde de datteren Lea. Når Lea er 8 år dør Cecilie av leukemi, og far og datter sitter alene tilbake. Martijn er en mann som tenker mye, som elsker sin datter og som er villig til å gjøre alt for at hun skal ha det godt.

Etter morens død er Lea stille, sorgtung og ulykkelig. Dette varer frem til far og datter tilfeldigvis hører en kvinne som spiller fiolin på en stasjon på u-banen. Lea blir som besatt og fra den dagen er det fiolinen som blir det viktigste i Leas liv. Hun blir en utmerket fiolinist og knytter seg sterkt til mesteren som bidrar til å utvikle hennes talent.

Faren til Lea er ikke en mann som føler at det faller lett å kommunisere med sin datter. Han føler at han har mistet henne og at det ligger noe truende over hele situasjonen. Intuisjonen hans viser seg å stemme og det er smertefullt å lese hvordan Lea gradvis oppløses eller faller fra hverandre som person.

I Nattog til Lisboa var det som om Merciers tekst gradvis sluttet å fenge. Lea er en leseopplevelse av de sjeldne, fra første til siste side. Det er en sterk fortelling som jeg tror på, og som jeg kan forestille meg som virkelig, i den forstand at følelser og eksistens, møte mellom mennesker og eksistensielle kvaler blir sterkt og troverdig formidlet gjennom teksten. Dette er intet mindre enn vakkert, betagende, gripende og sjelsettende lesning. Musikken og sentral-Europa ligger som et nydelig bakteppe i historien, og i underteksten  er fremmedgjøring og hva som er meningen med menneskets liv og dialogens betydning for kjærlighet og det å ta ansvar for hverandre helt sentralt.

Dette er så langt i år en av de aller beste bøkene jeg har lest, og en bok som er vond å lese, men så vakker akk, så vakker.

Anbefales.
God bok!

David Vann - Legender om et selvmord

David Vann har skrevet en selvbiografisk bok som handler om farens selvmord og påvirkningen selvmordet har hatt på han som menneske. Det er en sterk tekst, og rystende lesning. Vann eksperimenterer med alternative hendelser og det kommer som en sjokkartet dreining midt i boken.

Vann har bygget opp boken som 5 noveller og en langnovelle i to deler. Delene henger sammen, så det er ikke snakk om noveller i vanlig forstand, men boken ligger et sted sjangermessig mellom noveller og roman.

Vann skriver ekstremt godt og presist, og med en klar psykologisk og tildels mørk undertone. Her er et eksempel:

"Så de la i vei opp fjellryggen, utsatt for vinden igjen. Roy kjempet for å holde følge og ikke miste faren. Han visste at hvis han mistet ham av syne bare et minutt, ville faren aldri høre ham rope, og han ville ikke vite hvor han var og aldri finne veien tilbake. Der han fulgte med på den mørke skyggen som beveget seg foran ham, virket det som om det var dette han hadde følt lenge, at faren var noe uhåndgripelig for ham og hvis han så bort selv bare for et øyeblikk eller glemte seg eller ikke fulgte fort nok på og ønsket han der, kunne han forsvinne, som om det bare var Roys vilje som holdt ham der. Roy ble mer og mer redd, og sliten, og fikk følelsen av at han ikke kunne fortsette, og han begynte å synes synd på selv selv, sa til seg selv: det er for mye for meg å måtte gjøre dette."

Legender om et selvmord var en ualminnelig gripende leseopplevelse, en av de bøkene som sitter i lenge og som jeg vil anbefale, gi bort i gave og sette på en særlig plass i bokhyllen.

Anbefales!

God bok!

Colum McCann - La kloden spinne

I denne boken møter vi en rekke mennesker som treffes på ulike måter. Handlingen veves sammen rundt den irske munken Corrigan i New York. Menneskene vi møter er mennesker med en historie: prostituerte, mennesker som har mistet noe eller noen og mennesker som lever i en tøff virkelighet. Midt i alt dette står den tålmodige og i ordets rette forstand fromme Corrigan.

Boken minner ikke om mye annet jeg har lest, det er noe med boken som gjør at den kjennes som "noe nytt". Et kort søk på forfatteren viser at han er en spesiell mann. Han er født i Irland i 1965 og reiste til USA med ambisjonen om å skrive den store amerikanske romanen. Han har skrevet 5 bøker og er oversatt til 30 språk. McCann arbeider som forfatter og professor i forfatterstudier og har mottatt en rekke priser.

McCann skriver  om en tøff amerikansk virkelighet, men med en form for - i mangel av et bedre ord: ømhet for New York og mennesker på utsiden (selvvalgt eller ufrivillig) som er gripende. Anbefales på det varmeste!

God bok!

Michel Houellebecq - Kartet og terrenget

Houellebecq har kommet med en ny bok, og denne skiller seg fra de andre jeg har lest tidligere. Sex-fokuset er ikke dominerende, men hovedpersonen er som alltid en desillusjonert, sosialt distansert mann. Jed Martin er kunstner og får gjennombrudd på kunst scenen på grunn av fotografiene han tar av Michelin-kart. Etter å ha fotografert går han over til malerier og maler store bilder av kjente personligheter.

Handlingen er (som vanlig) dypt samfunnskritisk og mens tidligere bøker har hatt sekusalitet som nerve i handlingen er hovedtemaet i denne boken arbeidet og industrialisering. Mennene vi treffer i boken forholder seg til verden gjennom arbeidet de gjør - og når de blir for gamle eller av en eller annen grunn ikke kan arbeide mister livet mening.

I handlingen skrives Hoellebeck selv inn som aktør - en kjent forfatter som skal skrive en tekst til en brosjyre om Jed Martin. De to utvikler en form for venneskap, og Martin maler et portrett av forfatteren. Å skrive seg selv inn i historien er et artig grep, men det er umulig å si om det er personen Houellebecq vi møter eller om han er en konstruksjon.

Boken er god, men det skjer noe i siste del av boken som jeg syntes ikke henger helt sammen. Houellebecq blir myrdet på bestialsk vis, men jeg forstår ikke motivet til personen eller hvorfor det skjedde. Jeg forstår ikke hvorfor Jed velger som han gjør videre og heller ikke hvorfor han gjør som han gjør i Zurich. Dette er noe som har kvernet og gått i hodet siden jeg var ferdig med boken, og jeg blir litt irritert av ikke å forstå hva han forsøker å fortelle. For han er en forfatter med et prosjekt, og jeg forsøker alltid å forstå - lese - prosjektet i bøkene hans. Denne gangen blir kritikken av samfunnet litt for spiss og hovedpersonene tar litt for "solitære" valg.

Som vanlig har det vært en stor leseopplevelse, det er vanskelig å stille seg likegyldig til en forfatter som Houllebecq - han skriver godt, politisk, sint og i en kulturell kontekst som er relevant. Han stiller noen spørsmål i bøkene sine som jeg som leser tvinges til å forholde meg til, og som gjør noe med meg. Derfor: boken anbefales selvsagt, har du ikke lest han før bør du starte med De Grunnleggende Bestanddeler, deretter Plattform og så denne. Lanzarote score ikke særlig høyt hos denne leseren, uten at det er grunn til å skygge unna den siste boken.

God bok!

Bernhard Schlink - Hjemkomsten

En voksen mann forføres av en historie om en mann som kommer hjem fra krigen. Alle trodde han var død, og når han ringer på hjemme åpner konen døren, to små jenter og hennes nye mann står der også. En tragisk hjemkomst med andre ord. Hjemkomst er som tittelen mer enn antyder tematikken i denne vakre og kloke romanen av fabelaktige Schlink som blant annet har skrevet den nydelige Høytleseren.

 Handlingen i boken tar oss gjennom andre verdenskrig og frem til like etter muren faller i Berlin. Fortelleren er en sympatisk mann med en komplisert historie, en mor som var kald og pragmatisk og en far han aldri ble kjent med. Gutten får vite at faren falt i krigen, men ikke før han blir voksen begynner han å stille spørsmål om sin egen historie.


Schlink skriver vakkert om litteratur, teori og filosofi. Boken er som et lite puslespill som gradvis settes sammen, sakte og sikkert. Mellommenneskelige forhold spiller som alltid i Schlinks bøker en sentral rolle, også spørsmålet om hva som er godt og hva som er ondt og hva mennesket er i stand til å gjøre.

Anbefales,
God bok!

Kate Morton - Tilbake til Riverton

Uten tvil en av årets sommerbøker for oss etternølere som har vegret oss mot denne boken i overbevisning om at dette var søtladet romantikk, en etterlignende og dårligere utgave av stolthet og fordom. Så feil kan man ta.

Det er mange bloggere som har skrevet om denne boken, for eksempel Knirk, og jeg er enig med alt hun skriver - dette er en knallbok!


 Boken handler om Grace som på aldershjemmet blir kontaktet av en filmskaper som lager film om familien som bodde på Riverton på begynnelsen av forrige århundre - altså tiden rundt første verdenskrig. Grace var tjenestepike på godset og kammerpike for en av de to søstrene boken handler om. Det er drama, kjærlighet, rikdom, sosiale fall, krig, dødsfall og selvmord vi får lese om. Grepet med å la en eldre kvinne fortelle fungerer veldig bra, og gir hele historien troverdighet.

Jeg ble grepet av boken. Kvinnenes stilling, det å være totatlt avhengig av og prisgitt menn, uten mulighet for et selvstandig liv, gjør inntrykk. Den gryende arbeiderbevegelsen, og skillet mellom herskapet og tjenerne - det er fasinerende lesning. Grace sin styrke, hennes hemmelighet - akk så tragisk - og tenkning om det som var, alt dette gjør dette til en både lettlest og kompleks historie.

For alle etternølerne: gled deg! Og heldigvis har damen skrevet flere bøker som også anbefales av Knirk og andre bloggere. Morton anbefales herved, både det som er lest og ulest!

God bok!

Agnes Ravatn - Folkelesnad

Folkelesnad  er uhemmet subjektiv synsing om ukeblader. Den er fullstendig urimelig, har et helt skjeivt utgangspunkt og er  til tider hysterisk morsom. Ravatn leser ukeblader som fanden leser bibelen og hun sparer seg ikke et øyeblikk.

Jeg regner med at det er flere enn meg som har en tilbøyelighet til å lese ukeblader med stor glede og fornøyelse. Jeg er totalt junkie på tidsskrifter, aviser og, akk, interiørblader. Når jobbstresset blir for stort kobler jeg av med filmer av Woody Allen og Bergman, ser serier som Sex and the city og In treatment, og fråtser hemningsløst i interiørblader. Jeg er alltid tidlig på legekontoret for å få med meg noen gamle, slitte Se og Hør og jeg leser uten blygsel. Det er den lille oppdateringen jeg unner meg før legen tapper meg for blod og sier jeg må kutte ned på snusingen.

Vel, i følge Ravatn er jeg en aseksuell  person med for mye penger - jeg bruker interiørmagasinene som porno. Eller jeg er en kvinne med for mye tid og med en sterk uvilje mot å bli voksen. Greit nok, selv om jeg syntes hun kunne gått litt dypere inn i interiørbladene enn å begrense seg til alle gjør det selv tipsene. Det er så mye mer å ta av, og her kunne hun gjort en bedre jobb.

Jeg lo  meg nesten skakk når jeg leste kapitellet om Vi over 60. Bladet minner de "gamle" om at mannen med ljåen puster dem i nakken, og får forfatteren til å gjøre noen refleksjoner om hvordan hun vil få det når hun blir gammel. Fornøyelig.

Dette er en bok hvis innhold må tas med en klype salt. Den er skrevet i ett lettbeint og populistisk språk, spiller på overfladiske temaer, er dømmende og subjektiv og i bunn og grunn ganske så ukebladaktig. God fornøyelse, anbefales som vorspiel-lektyre for venninnegjengen!

God bok!

Brit Bildøen - Mitt milde vesen

Nydelig bok fra Bildøen. En ung kvinne, Johanne, besøker sin mor på sykehjemmet der hun er. I flere måneder har moren nektet å snakke med datteren. Morens taushet får Johanne til å tenke mye over barndommen sin, faren som gikk ut av døren en dag og aldri kom tilbake, livet og sitt eget ekteskap.

Stemningen i boken er trist, og historien er sørgelig. Bildøen treffer en nerve; det som var, det som aldri blir igjen og fremtiden som vi ikke vet noe om. Særlig portrettet av moren og hvordan moren forklarer sin taushet gjør inntrykk. Og historien om barnet som forsøker å forstå, men som er prisgitt de voksne.

Illustrasjonen på boken er usedvanlig bra - den står godt til innholdet: sorg, lengsel, håp, fortvilelse og undertrykt raseri. Alt det som sammen kan skape et menneskes tilsynelatende milde vesen.

Egentlig en fin høstbok, så denne kan settes på høstlisten. En kopp te, vinden som rusker i husveggene og regn på ruten. Perfekt!

Anbefales!
God bok!

Sommerlektyre

Her er listen over anbefalt sommerlektyre, klikk på tittelen så kommer du til blogginnlegget for de respektive bøkene.

Helene Uri - Kjerringer. Fantastisk historie om kvinner som tar hevn på kreative og utspekulerte måter.

Haruki Murakami - 1Q84. Gigantroman bestående av to bøker i ett, Murakami på sitt aller beste!

Elizabeth Kostova - Svanetyvene. Kunstnermyter og kunsthistorie, psykologi og kjærlighet. En tykk og god roman. Perfekt for lange, sløve dager på stranden.

Olav H.Hauge og Bodil Cappelen - Brev 1970 - 1975. Et lite stykke kulturhistorie og en fasinerende kjærlighetshistorie. Vakkert!

Karin Sveen - Mannen i Montgomery Street. Historien om hr. Sæter rulles møysommelig opp av Karin Sveen i denne boken. Den norske bondesønnen reiste til USA, ble rik og bidro til å starte universitetet Berkeley i California.

Beate Grimsrud - En dåre fri. Knallsterk roman fra Grimsrud. Et av høydepunktene i 2010.

Einar O. Risa - M.Kanne & søn. Triologi om en familie i Stavanger. Fås i paperback - ta alle tre når du først er i gang. Dette er krøniken på norsk!

Carsten Jensen - Vi, de druknede. Enda en tykk sommerbok, denne gangen med utgangspunkt i en liten by i Danmark og menneskene som lever der. Page-turner!

God bok!

Herman Koch - Middagen

Fire mennesker. En middag. En rystende hemmelighet. Og; likte du den danske filmen festen? Da vil du elske denne boken. - Dette er det lille jeg visste om boken, samt at den har lagt på toppselgerlistene i Nederland i lang, lang tid. Derfor var det med en viss spenning jeg satt meg godt til rette med denne boken.

Kort fortalt handler det om to brødre som møtes på en restaurant med sine respektive koner. Den ene broren forteller historien og vi får raskt vite at fortelleren og hans kone har et barn, en sønn, det har den andre broren også - pluss en gutt som er adoptert fra Burkina Faso i Afrika. Mens fortelleren er trygdet og skal det vise seg etter hvert en mental basket case er broren statsministerkandidat.

Boken handler på sett og vis om å beskytte barna sine og spørsmålet om hvor langt foreldre går. De to fetterne har begått et ondskapsfullt og frastøtende overfall som har ført til at en person dør. Foreldrene vet det, men forsøker å beskytte guttene sine. Beskytte forstått som ignorere det som har hendt, snakke ned personen som ble utsatt for det brutale overfallet samt hennes gruppe mennesker og med fornekting.

Hva skal man så si om denne boken? Vel, den er ikke på noen måte som den danske filmen Festen. Filmen er mer dyptgående og det tar lengre tid før vi skjønner hva som foregår. Det er mulig at boken blir presentert som så god i en sammenheng - at den går inn i en eller annen politisk samtale som foregår i Nederland, jeg vet ikke. For meg ble boken til dels grunn, særlig fordi den i begynnelsen til dels troverdige fortelleren viser seg å være spikk spenna gærn.

Det er vanskelig å vurdere om dette er en anbefal eller ikke bok, men den er kanskje verdt å lese med tanke på at den er så populær i mange andre land. Det i seg selv er interessant, og for min del er det fristende å forsøke og finne ut hva det er som gjør at den har slått så godt an i andre land. Uansett: kom gjerne med kommentarer når du har lest den selv - jeg trenger tydeligvis noen andre perspektiver enn mine egne.

God bok!

Helene Uri - Kjerringer

Fire kvinner møtes på et kveldkurs i latin. En er latin-lærer, de tre andre er elever. Alle er et sted rundt 40, og alle har erfaringer med menn. Felles for dem er at de har erfaringer med menn som på ymse vis tråkker kvinner ned for å komme seg opp - ikke ulikt resten av oss andre med andre ord. Disse fire bestemmer seg for at det er på tide å gi disse mennene en lærepenge som svir. Og det gjør de med bravour!

Helene Uri har skrevet noen utrolig bra bøker tidligere, høydepunktet er De beste iblant oss - en knallbra bok om livet på Universitetet i Oslo. Hun har også skrevet Den rettferdige, som falt i smak hos denne leseren.

Kjerringer er en humoristisk, godt skrevet, på kornet bok. Jeg har ledd og skåret tenner, og mye av det hun skriver er - trosss et skrått blikk - desverre ganske så gjenkjennelig. Unge jenter som blir "forført" av menn, kvinner som blir forbigått av menn på arbeidsplassen, menn som er voldelige og menn som handler som om kvinner er noe som er mindre verdt enn hvilken som helst mann. Uri har en fantastisk scene om mennene som sporter av gårde i samlet flokk og om en drittsekk på Blindern. Uri er som tidligere amanuensis på Blindern godt bevandret i miljøet og hennes kjennskap til miljøet gjør at det er en fornøyelse å lese.

Jeg digger Uri, og jeg digger boken. Det er så bra, så morsom, så usannsynlig og allikevel så kjent og nært at det nesten er uvirkelig. Samtidig som boken er morsom og til å le av kan den leses som et innlegg i kjønnsdebatten. Det er desverre fremdeles slik at menn ofte oppfører seg dårlig mot kvinner, det er vi som blir voldtatt, tjener minst, får minst anerkjennelse for den jobben vi gjør og som fremdeles får ansvaret for å rydde ut kaffekoppene etter jobbmøte. I denne boken svarer en liten gruppe kjerringer med nøye planlagt hevn, og det er deilig å lese - jeg må innrømme at jeg kjenner en mann eller to som jeg gjerne unner sammen behandling.

Boken anbefales på det varmeste, både til de som regner seg som kjerringer og alle andre. Godt jobbet, Uri - kjør på videre. Vi vil ha mer!!

God bok!

Unge lesere anbefaler - Nye venner.com

Nyevenner.com – en roman av May B. Lund

Anette finner nettstedet nyevenner.com, en dating-nettside. Hun lager seg en profil, og etter en stund dukket det opp noen interesserte. Anette velger Rashid 19 år, norskpakistaner, studerer på BI, og har en fancy, ny bil. De møter hverandre og Anette forelsker seg. Anette tenker ikke over hvorfor Rashid aldri forteller noe om familien hans, hvor han får pengene sine fra, eller hvem han i det hele tatt er. Anette skjønner aldri hintet, før det er for sent…

Boken handler om Anette og hennes kjærlighet til Rashid. Jeg tror forfatteren prøvde å gjøre den spennende, gripende og morsom, men jeg følte ikke at noe av det skjedde. Boken var rett og slett kjedelig. Jeg tror egentlig ikke dette er en bok som 12 åringer som jeg bør lese, og derfor anbefaler jeg nyevenner.com til ungdommer over 14 år.

RinaMarie. 12 år

Unge lesere anbefaler - Vinterjenter

Vinterjenter av Laurie Halse Anderson

Lia og bestevenninnen Cassie har anoreksi. Etterhvert ble vennskapet deres brutt, og Lia ble alene. Etter noen måneder blir Cassie funnet død på et motellrom.
Det eneste Lia tenker på er å bli den tynneste. Tynnere enn alle andre, holde på med anoreksien, ikke spise, være tom og sterk.

Boka handler om anoreksi på det verste. Den er veldig trist og får deg til å tenke mye. Ikke en så særlig jentete bok, men viktig og uforglemmelig.

Vi elsket boka helt fra starten av! Den er så vanskelig å legge fra seg, og fortryller deg inn, slik at du knapt ikke kan tenke på noe annet. Boken er forferdelig trist, spennende, dramatisk og forfengelig og lettlest. Vi anbefaler den mye! Den har definitivt havnet på favorittlista vår.
KairaAlice & RinaMarie.

Unge lesere anbefaler - KK GID. KK GID 4 EVER

KK GID

Janne Aasebø Johnsen

 

Vibeke går i 8.klasse og hun gleder seg til å komme tilbake til skolen etter en ukes ferie i Paris. Hun gleder seg til å vise Jane og Karianne de kule nye klærne hun har kjøpt, og hun gleder seg til å gå på audition for årets skolerevy. Men da hun kommer til skolen vil verken Jane og Karianne snakke med henne, de vil hverken hilser eller ser på henne. Bare vennen Pelle tar kontakt.

Vibeke oppdager snart at noen har vært inne på Kariannes hjemmeside og skrevet kjipe og sårende ting om henne i Vibekes navn. Vibeke må finne ut hvem det er – før hun mister venninnene sine for godt.

Jeg synes KK GID er en veldig dårlig bok, med en alt for tynn handling. De 158 sidene leste jeg på 40 minutter, siden boken er veldig lettlest og jeg kjedet meg. Jeg gledet meg egentlig bare til å bli ferdig med boken, og starte på en spennende bok, der jeg kan føle lesegleden og bli glad. Det står at boken er til 12 åringer, men det stemmer ikke. Jeg tror ingen 12 åringer synes dette er en bra bok. Anbefaler den heller til 8-11 åringer. Hvis det hadde vært med terningkast hadde jeg gitt boken en 2.

KK GID 4 EVER

Janne Aasebø Johnsen

Vibeke må igjen være litt detektiv, som forrige bok, KK GID. Men denne gangen er det ikke Vibeke som får gjennomgå, men bestevennen Pelle. Det har nemlig lekket ut nakenbilder av en klassevenninne, og Pelle er den hovedmistenkte. Derfor bestemmer Vibeke seg for å hjelpe klassevenninnen og Pelle.  Mens Vibeke jobber med saken, setter hun hennes nye kjæreste Svein, Pelle og Pelles kjæreste My på prøve, men det viktigste er jo: Kommer politiet til å tro på henne?

Jeg mistet lysten med å lese boken etter andre side, mest fordi jeg irriterer med over hvorfor språket må være så “ungdommelig” og handlingen så dårlig. Jeg kan godt si rett ut, at jeg ikke kommer til å lese bøker av Aasebø Johnsen, jeg føler ikke at jeg fortjener å lese flere så dårlige bøker, der jeg bare kaster bort minutter, som jeg egentlig kan bruke med å lese en bok jeg får leseglede av, eller så kan jeg gjøre noe fornuftig. Jeg anbefaler ikke disse bøkene, virkelig ikke.

Rina Marie. 12 år <3

Haruki Murakami - 1Q84

Det er bare å ta av seg hatten (for de som har det) og bøye seg i støvet. Dette har vært den ultimate leseopplevelsen og et herlig opphold i Murakamis fantastiske univers. En bok som spiller på alle de kjente Murakami-karakterene, gjenkjennelige personer som minner om dem vi har blitt glad i gjennom tidligere bøker.

Kattene er selvsagt med, to måner, to verdener som løper parallelt og to sterke hovedpersoner. Felles for disse to er at de er ensomme, de tar seg en drink, de tenker ikke som andre og de har et sterkt indre sjelsliv.

Murakami har en særegen måte å presentere kvinner på som blir veldig synlig i denne boken. Det er sterke kvinner som styrer og han bruker mange metaforer som støtter opp: månene, morsrollen, mor-datter, kvinnefellesskap, kvinner som tar hevn og lengsel etter kvinner som har spilt en stor rolle i livet til aktørene. Sånn sett kan boken leses med et feministisk blikk.  Det er fasinerendeat Murakami, med sin japanske bakgrunn, bruker det feminine på den måten han gjør. Japan er et land hvor kvinner tradisjonelt blir undertrykt. Det er de ikke i denne boken.

I boken er seksualitet mer fremtredende enn i tidligere bøker. Særlig kvinners seksualitet. Kvinnen er den seksuelle initiavtivtager og det er hun som velger og definerer det seksuelle. Sex blir brukt til ulike formål, og har en funksjon. Menns seksualitet er i stor grad satt i en voldelig sammenheng, i form av overgrep. Disse mennene har en birolle i fortellingene, og målet for kvinnene er å transportere mennene som bruker vold over på den andre siden.

Jeg har aldri lest fantasy, men for meg er dette en bok som kan puttes i en sjanger som kanskje kan kalle fantasy. Som leser blir du trukket inn i forestillinger om verden og et magisk univers med sterke og svake, gode og onde krefter.

Dypest sett handler muligens denne boken om valg. Eksistensielle valg som styrer livet og som påvirker retningen til den enkeltes skjebne. Den handler også om valgene den enkelte må gjøre med jevne mellomrom, valget om å være den man er, til å handle og til å selv bestemme over hvem man ønsker å være.

Sum summarum: en fantastisk leseopplevelse uten sidestykke. Lengden på boken gjør at leseren virkelig trer inn i dette surrealistiske universet, suger det  inn og er der. I tillegg har jeg en mistanke om at det er et sted leseren kan bli - lenge etter at boken er ferdiglest.

Anbefales hemningsløst!

God bok!

Vigdis Hjorth - Takk, ganske bra

Tre kvinner, tre virkeligheter og tre liv. Vigdis Hjorth kaster et skjevt blikk på Anne Beate Dahl og Lotte Heier - de to kvinnene som først presenteres i boken. Avslutningsvis møter vi Nina Birgitte Hansen som Hjorth kanskje har mer sympati for.

Anne Beate Dahl er presentert som en kvinne som vi alle har fordommer mot. Hun bor på Aker brygge sammen med sin rike mann. Hun er kanskje ikke så flat og lite intelligent som hun fremstår, men i boken møter vi en kald, litt hjernetom, overfladisk og smånevrotisk rikmannskvinne som kun er opptatt av de feile verdiene. Utseende, klær, hvordan hun fremstår og hevngjerrighet kan være stikkord. I et begivenhetløst liv kan de minste krusninger på vannet bli store bølger, og det er akkurat det som skjer.

Lotte Heier er Anne Beate Dahls rake motsetning. Klok, stille, tenkende og jordnær. Hun bruker mye tid på å reflektere over tilværelsen, samtidig som hun bare flyter med. Når hun treffer en mann som er samme type får det store konsekvenser, ikke bare for de to.

Nina Birgitte Hansen er en helt annen type, mer tradisjonell og mainstream. I bunn og grunn litt uinteressant.

Som alltid er det en fornøyelse å lese VIgdis Hjorth, men til forskjell fra de andre bøkene var dette ikke en som setter seg i magen - den er rett og slett grei nok.

Anbefales,
God bok!