Ut på tur - bloggtur til Marokko

jegleser skal til Marokko med 12 andre reisebloggere, en fotograf og bloggeren som driver www.norskereiseblogger.blogspot.com. Vi skal reise i mars, og det blir et eventyr. Reiseprogrammet er ikke helt klart, men det er gitt noen signaler på at dette blir en tur to-remember. Jeg var i Marokko i julen og det ga skikkelig mersmak. I tillegg til selve turen blir det fantastisk å få reise med en gjeng som er like glad i å reise som meg selv. De andre bloggerne finner du her.

Forberedelsene er allerede i gang, og jeg har funnet frem igjen alle reisebøkene fra forrige tur. Samme dag som jeg fikk beskjed om at jeg var en av de heldige som fikk være med hadde jeg startet på det som skal bli fotobok fra julen. Det er mange fine bilder, her er noen snapshots.

hestedrosje og solnedgang

Kaktus mot blå vegg

Palmeblader

Røykdis på Djemaa el-Fna

Blogginnlegg om forberedelsene, boktips og turen kommer. Du kan også følge med på instagram #marokko14 eller følg meg på travelbugjhs.

Ut på tur - Live as the locals

På tur med praktisk, liten og veldig rød bil

Jeg er tilbake i Berkeley, se tidligere innlegg her. Denne gangen kun for to uker, men som sist: jeg har leid en leilighet og ikke hotell. Det er mange fordeler med å bo i leilighet, ikke minst at man kommer "tettere på" kulturen der man er. Det er ingen grunn, med mindre man reiser på pakketur, og ikke leie en leilighet når man besøker nye steder. Det er ofte billigere, og det er mye gøyere. Tenk deg at du skal til Boston, New York, eller Miami i en uke eller to. Enten alene, med en eller flere venner, eller med familien. Hvis du leier en leilighet kan du abonnere på for eksempel New York Times og Boston Globe, som leveres på døren hver morgen. Du kan leie en leilighet med hage og/eller parkering. Der kan du i grille (med forbehold om været),  ha en liten bil og mulighet for å reise rundt, også utenfor sentrum.

Shopping food

I veldig mange land er det en opplevelse å handle mat. I USA har de et fantastisk utvalg i butikkene, og spennende matbutikker som feks Whole Foods. Her har de et stort utvalg organic/økologiske varer, og svært allergivennlig utvalg. Hvis du feks har glutenallergi, er veganer, har laktoseintoleranse: welcome to Paradise. (I Berkeley er Berkeley Bowl et must for folk som er opptatt av mat). Du kan også bestille hjem, hvis du er i USA er eat24.com et godt alternativ.

Berkeley streets

Du får en helt annen opplevelse av landet når du bor der på "ordentlig" - selv om det kun er for en uke. Alt fra oppvaskmiddelet, komfyren, fjernsynet og postkassen er noe annet enn hjemme. Hoteller er stort sett de samme overalt. I USA har de nettsider som http://www.homeaway.com/, men det kan ofte være like lett å google på stedet du skal. En annen mulighet, som jeg har brukt med stort hell, er husbytte. Da får du ofte bil med på kjøpet.

Hvis du ikke er fortrolig med å kjøre bil, er det et bra tips å leie eller kjøpe en GPS. Ofte er det dyrt å leie, så det kan lønne seg å kjøpe en. Jeg har en liten Garmin. Den er billig og jeg kan laste ned kart fra hele verden på den. For deg som ikke er helt stø i engelsk, kan du få norsk stemme på GPS'en.

På tur med gode sko. Fin-fin utsikt fra verandaen. Det har ikke de som bor på hotel!

Et annet tips, som de fleste allerede kjenner godt til, er å ta med seg noen gode sko. Det finnes ikke noe så hyggelig som å gå, særlig når du leier i et hyggelig nabolag. Bruk beina, ta bussen, gjør som de lokale. Det er både hyggelig og spennende!

God tur og lykke til!



Foto Lene

Lori Lansens - Livet tilbake

Etter å ha lest tung og mørk litteratur i ukevis plukket jeg med meg denne fra bokhandelen på Gardemoen. Juritzen forlag har ofte omslag og omtaler av bøkene sine som ikke er så tiltalende, men av erfaring kan det ligge en og annen godbit inne i det klissete omslaget. Sånn var det med denne: en skjønn, feel good historie om lille, store, overvektige Mary Gooch på 43 år. Hun har vært gift med tenåringskjæresten sin i 25 år, og nå skal sølvbryllupsdagen feires.

Mary Gooch har mange utfordringer knyttet til at hun er så overvektig. Hva skal jeg ha på meg, er en ting - andre og mer alvorlige ting er at hun holder på å spise seg ihjel, hun vegrer seg for å være blant andre mennesker og hun trives best foran kjøleskapet. Når mannen Jimmy en dag ikke kommer hjem som avtalt, må Mary ta noen grep.

Det er en fin og lettlest bok, men den er litt mer enn bare chic lit kvaliteter. Mary går gjennom mange forvandlinger i løpet av den reisen hun legger ut på, og hun blir tvunget til å forholde seg til livet sitt på en ny måte. Boken er til tider ganske så morsom og en fin bok å lese på tur.

Anbefales. God bok!

Ferdinand von Schirach - Tabu

I fjor kom Collini-saken på norsk, en bok som handlet om moral, skyld og tilgivelse. Spørsmål som (in)direkte blir tatt opp i denne boken er spørsmålet om hva ondskap er, om  det går an å leve et godt liv etter å ha tatt liv eller begått overgrep. Han spør også om hvorfor tilgivelse er viktig og hva et menneske er i stand til å tilgi. I denne boken forfølger han noen av de samme temaene, dog uten å være like skarp og rystende som i Collini-saken.

Hovedpersonen i Tabu er Sebastian von Eschburg. Vi følger ham fra han er et lite ensomt barn, til han blir en anerkjent kunstner. På grunn av barndomsopplevelser og mangel på kjærlighet (dette er en fortolkning, men det ligger såpass tydelig i teksten at jeg mener at jeg har hold for å mene dette), blir han på mange måter en enstøing, og muligens i lite kontakt med egne følelser. Et godt stykke ut i boken skjer det en form for brudd - forfatteren hopper over en del tid/handling, og Sebastian anklages for mord. Forfatteren slipper Sebastian og vi får resten av historien gjennom forsvarsadvokaten hans, Konrad Biegler.

Jeg fikk sterke assosiasjoner til en anne bok jeg har lest, Unni Drogge's Penetrering. Drogges bok gjorde større inntrykk på meg og var mye råere og mer politisk, - mye bedre på mange måter. Plottet er dog ikke helt ulikt.

Drogge anbefales hjertelig, Tabu anbefales også - den er grei, men ikke det beste Schirach har skrevet.

Ut på tur - Trøffel"jakt" i Provence

Mm, her lukter det trøffel!

For de fleste pasjonerte sopp-plukkere fremstår trøffelen som en sopp i særklasse. Jeg har drømt om trøffelplukking i mange år, og nå er drømmen oppfylt. Og det stod absolutt til forventningene. Målet for turen var Aix-En-Provence, og jeg reiste med min gode venn, matblogger www.lekkermunn.no. Hun har bodd i Aix og har venner som plukker trøfler som de selger til restauranter i området. Lucky me, med andre ord. Det er ikke alle forunt å få tilbringe en hel dag i skogene og på vinmarkene rundt Aix, i selskap med en trøffel-entusiast og hundene hans.

For ordens skyld: vi fløy med Lufthans fra Oslo via Frankfurt (Europas kjipeste flyplass?) og videre til Marseille. Flybilletten kostet i overkant over 2000 tur retur. I Aix bodde vi på Hotel de France, et hyggelig hotel midt i gamlebyen. Det tar ca 30 minutter med flybuss fra Aix til flyplassen i Marseille.

Den første trøffelen. Og den aller minste vi fant.

Vakre vinstokker, også om våren

Hundene leter og lukter

Vårstemning i Aix.

Sjarmerende Frankrike

Som om ikke trøffelplukking var nok, kvelden etter ble vi invitert på trøffelmiddag av en av de beste kokkene i Provence. Vi spiste, drakk fransk rødvin og danset til den lyse morgen. Fantastisk. Selvom du ikke er like heldig som meg og har en venninne med "kontakter" i trøffelverden er Aix verdt et besøk. Frankrike på sitt beste og mest sjarmerende!

God tur!

Agnes Ravatn - Fugletribunalet

Den forrige boken til Ravatn, Folkelesnad, omtalte jeg som "vorspiel-lektyre" fordi den er orginal, hylende morsom og mer eller mindre treffsikker. I Fugletribunalet viser Ravatn at hun er mer enn orginal, hun er i tillegg allsidig og en meget bra forfatter.
Fugletribunalet tar utgangspunktet i det trivielle og populærfikserte, en programleder, tilsynelatende ganske overfladisk og selvopptatt, som kommer på forsiden av Se og Hør etter å ha lagt med sjefen. Hun flykter fra alt - ut i naturen (selvfølgelig, det vipper helt på kanten til å bli en floskel). Hun jobber for en mystisk mann som bruker få ord, men i kraft av sin "aura" åpenbart virker voldsomt tiltrekkende på hovedpersonen Allis.

Vi ligger altså i grenseland mellom god litteratur og patetiske skildringer, men Ravatn håndterer balansen og klarer å holde seg på den "rette siden", nesten hele boken i gjennom. Det lapser totalt på slutten, vi er plutselig i en kriminalroman og Allis blir både Sherlock Holmes og Iron-woman på et øyeblikk.

Jeg likte boken godt, og synes den var skummel. Nå er ikke krim my cup of tea, men dette er ikke en krim i tradisjonell forstand. Nå skal det sies at det er mye annet i denne boken som spiller på tradisjonelle stereotyper, både av kjendiser, den intelligente og samtidig stupide kvinnen som tar de feile valgene, bygdekjerringen og ikke minst den tause, vakre og sterke mannen. Ravatn klarer å dekke til disse stereotypiene,og det er først i ettertid (dette er en bok som blir surrende i hodet en god stund etter man har lest den) at det litt for karikerte persongalleriet ble tydelig for meg.

Når det er sagt, Ravatn er vel verdt å lese - og selvom dette ikke er en bok som egner seg som festlig vorspiel-lektyre, er det en bok som du kan ta med deg for eksempel på påskefjellet.
Anbefales.  God bok!

Olivia Laing - The trip to Echo Spring . Why writers drink

Olivia Laing har skrevet en fantastisk, innsiktfull, bemekelsesverdig og rørende bok om hvorfor forfattere drikker. Hun tar tak i "myten" om forfatteren og alkoholen, og ved bruk av portretter av E. Scott Fitzgerald, Ernest Hemingway, Tennesse Williams, John Berryman, John Cheever og Raymond Carver, viser hun hvordan alkoholen har vært en inspirasjon og forbannelse for disse forfatterne.

Laing har selv opplevd å vokse opp i et hjem som var preget av alkoholmisbruk, og dette er årsaken til at hun både har interesse og innsikt i tematikken. Hun er engelsk og bestemmer seg for å ta en reise gjennom USA, for å besøke stedene disse forfatterne bodde og skrev om.

I boken viser hun hvordan alkoholmisbruket preger disse forfatterene, både i deres personlige og private liv og ikke minst gjennom tekstene deres. Hun viser hvordan feks Williams stykke, cat on a hot tin roof, er direkte i kommunikasjon med hans opplevelser i ung alder. Hun finner fellestrekk ved forfatterne; familiebakgrunn, traumatiserende opplevelser, tilnærmingen til alkohol og misbruket. I tillegg til å se på den private historien og litteraturen, oppsøker hun psykiatere og leger som arbeider med alkoholisme. Hun forsøker å trenge dypt inn i tematikken, for å finne svar på hvorfor disse disiplinerte og geniale forfatterne ble misbrukere.

Et av tematene hun tar opp er forholdet til søvn, eller rettere: insomnia, mangelen på søvn. Kjærlighetsliv, seksuell frustrasjon og ambivalens, og farskap. Det er en perle av en bok, og hun byr på et dypdykk i disse forfatternes liv og virke. Boken er usedvanlig godt og personlig skrevet, med gode refleksjoner og ikke minst - en fantastisk reisebeskrivelse av turen gjennom det amerikanske litterære landskapet disse forfatterne representerer.

Min store helt, Hemingway, kommer (som vanlig) litt dårlig ut - han var på mange måter en bølle. Men - hun klarer å vise hvorfor han er en av de store litterære skikkelsene, og gir noen fantastiske refleksjoner over flere av bøkene hans.

Denne er en most-read. Shortlistet for Costa biografiprisen i 2013. Anbefales på det varmeste.
God bok!

Ut på tur - Marrakech

Shopping-paradis

Forsøk en tur på garveriet, det er her de garver skinnet og lager vesker.

Markedsplassen, Jemaa el Fna

Over foten av Atlasfjellene

Deler av min reiseglade familie tilbragte julen i Marrakech. Vi var tre generasjoner som dro av sted, totalt 11 stykker. Formålet var å feire en 70 årsdag, samle ungdommene som nå har begynt å studere utenbys og utenlands, for å få en felles opplevelse. Eldste på turen er 70, yngstemann er 4 år. I utgangspunktet hadde vi voksne lyst til å bo på en tradisjonell Riad, et lite privat hotel midt i medinaen (sentrum av byen). Ettersom den midterste generasjonen består av fire i fullt arbeid (småslitne og klar for ro og fred), ønske om at fireåringen skulle ha mulighet for å leke, bade og bevege seg, og to vakre, nordiske tenåringsjenter, og tre unge voksne som er "avhengig" av internet, bestemte vi oss for å satse på et mer tradisjonelt hotel, rett utenfor bymurene. Vi fant et helt rått hotel, linken ligger her, til en litt stivere pris enn vi hadde tenkt, men dog innenfor budsjettet. Jeg ser på prisene at vi har fått en god deal - antageligvis fordi det var jul og ikke fullt belegg, og at vi bestilte tidlig (bruk hotels.com - da får du i tillegg bonus, for hvert tiende hotelbesøk får du en gratis overnatting. Hvis du bestiller for flere blir det fort noen gratis overnattinger.)

Koutoubia

Marrakesh er en populær destinasjon og Norwegian har, etter påtrykk blant annet fra Facebook, satt opp direkterute hver søndag fra Oslo. Vi betalte 1200 pr pr for tur retur. Helt greit, særlig i lys av den kjipe servicen Norwegian gir. Vær obs på at Norwegian tar penger for hvert halvkilo overvekt når du sjekker inn, det blir fort penger hvis du skal sende feks et teppe eller har fylt kofferten med fine ting fra markedet. Det lønner seg å betale 190 kroner for et ekstra kolli før du reiser. Vær også obs på at Norwegian konsevent tar penger pr kolli - det betyr at hvis du har betalt for to kofferter, den ene veier 11 kilo og den andre 23, så tar de 3 kilo overvekt - til blodpris. Firkantet, med andre ord - på feks SAS ville de regnet de to sammen.

I bønn

Uansett: Marrakech er et eventyr. Særlig markedet med slangetemmere, teppeforhandlere, salg av nypresset appelsinjuice og mat-bodene. Prisene er greie, og det er artig å prute med de rutinerte marrokanerne. Ulempen med Marrakech er mennene - bokstavelig talt. Taxisjåførene nekter å bruke takstometer, noe som gjør at du betaler blodpris. I tillegg er det ganske ugreit å være kvinne der, særlig for unge, blonde jenter. Det er ikke så ulikt Aqaba, og like provoserende. I Istanbul og Jerusalem er det mye mindre av dette, og for mange - inkludert meg selv - betyr det ganske mye hvordan mennene behandler kvinner, særlig når jeg reiser med en tenåringsjente.

Yves Saint Laurents hus og hage - fantastisk

Min sønn, the teen pilot, fant fort frem til den lokale flyklubben. Den ligger på den militære delen av flyplassen, og de har kjempegode instruktører og moderne fly. Vi fikk oss en tur over Marrakech og over Atlasfjellene i en fireseters enmotors maskin - det absolutte høydepunktet på turen.

Marrakech er et spennende reisemål, det er enkelt å komme seg dit, fornuftige priser (alle prisklasser) og et absolutt "sett-på-listen" av steder å besøke.

Jeg brukte Select-guiden, en nye guide serie som er ganske så kul, og selvsagt Lonely Planet.

God tur.

Nicolai Houm - De håpefulle

"De håpefulle" er boken om familien Lindberg. Tre søsken vokser opp på 70 og 80-tallet på Oslo vest. Vi følger foreldrene Arne og Elise fra de møtes i London på 1960 tallet, gifter seg, får barna, Arne dør og frem til varna blir voksne.

Det er et godt portrett av Norge som vises i boken - kanskje særlig by-Norge. På omslaget står det at boken viser et humoristisk og nådeløst bilde av et moderne Norge i utvikling, og det er nok riktig - dog er det muligens lesere fra det urbane Norge som kjenner seg best igjen.

Det går ikke så bra for familien Lindstrøm. Faren, Arne, lever med demoner etter sin døde far, og etter noen feilslåtte business-strategier begynner han å drikke mye, han er ustabil og til tross for en "indre samtale" med seg selv om å forbedre seg, er han ingen god familiefar eller ektemann. Konen, Elise, som er den mest utydelige personene i dette galleriet, begynner bra - men hun klarer seg heller ikke særlig bra. Barna, derimot, klarer seg tålelig bra, tar noen feile valg, men lander med beina først.

Det er mye som er interessant med denne boken, kanskje først og fremst at den synliggjør hvor lite litteratur det er om denne samfunnsgruppen. Bildet av Oslo vest (som kanskje like gjerne kunne vært en av de finere bydelene i Bergen, Trondheim eller Stavanger) blir ofte tegnet både karikert og unyansert. Bøkene om Oslo øst, arbeiderfamilien, de sosiale klatrerne, er ofte synligere i det norske litterære landskapet. I "De håpefulle" er kulturen - ikke bare vestkantskulturen - men den norsk kulturen beskrevet ganske så presist. Alt fra håndverker naboen som flytter inn i den ærverdige villaene på beste vestkant, måten han forsøker å passe inn på, den smakløse og joviale stilen, til Arne som forsøker å overleve i et næringsliv i endring.

Barna, som etter hvert blir voksne, er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i. 70-talls generasjonen, som jeg selv er en del av, er kanskje den generasjonen som i størst grad har opplevd de mest dramatiske sosiale endringene i det moderne Norge. De tre vi møter i boken, Thea, Joachim og Christoffer, tar valg innenfor tre "sfærer" i den norske virkeligheten. Thea vil bli ballettdanser og kjører seg selv og kroppen sin helt til yttergrensene. Når hun opplever å bli seksuelt trakassert reagerer hun i tråd med de norske likestillingsidealene - hun snur og går. Joachim er et bilde på den rastløse, søkende og ambisiøse, som uten å yte for mye ønsker å oppnå alt. Christoffer er den søkende og seksuelt usikre, han finner trøst i religionen og trooen på det gode.

Den eneste i boken som fremstår som litt mindre tydelig enn de andre er Elise. Hun er kvinnen som kunne klart alt, men som tilhører en generasjon som ble begrenset av normer, mangel på kvinnelige idealer og uselvstendighet. At hun ender opp litt surrete og med rødvinsglasset i hånden er trist, men viser et ganske så godt bilde av kvinner fra dne generasjonen.

Boken er knallgod; god å lese, presise beskrivelser, og med flere "plott". Den gir en god "diagnose" over de siste 50 årene og viser at det ikke kun er på østkanten sosiale klatring og sosiale fall får konsekvenser for enkelt individet, og at de eksistensielle utfordringene eksisterer i like stor grad på beste vestkant. Som "supplerende" litteratur anbefales De usynlige og Vidunderbarn av Roy Jacobsen. Det er et leseksperiment som forteller mye om utviklingen i Norge.

Anbefales. God bok.

Ut på tur - Snapshots fra New Zealand

Vilt landskap

I Russel, nord på New Zealand

New Zealand Christmas tree

Maori utskjæring

Hunderwasser bodde i flere tiår her. Han er gravlagt på New Zealand.

Møte mellom turist og Maori-høvding

Typisk Maori-uttrykk

Joda, det finnes svarte svaner!

Tiki - jeg falt pladask for denne Maori-figuren, den er overalt.

Ponga. Vakker palme. Nasjonalsymbol på new Zealand

Vakkert landskap, grønt og frodig, og preget av vinden som tar tak

Richard Yates - Ordensforstyrrelser

Richard Yates skriver oftest om det ubehagelige - både i det å være menneske, men også å være menneske i kulturen. I denne boken møter vi John Wilder, som er en vellykket reklamemann. Han er gift med Janice oog har en sønn. Boken begynner med at Wilder har et sammenbrudd, og vi følger ham i prossen videre.

Yates er flink til å sette ord og bilder på den tidsperioden han skriver om - "Mad man" perioden. Mannen jobber, kvinnen tar seg av hus og hjem. På samme tid vokser det frem en ny generasjon, og yngre kvinner deltar med i samfunnet, både som sex-objekter og arbeidstagere. Kvinnene som er ti år eldre er i større grad låst i gamle konvensjoner, mannen faller mellom det gamle og det nye.

Det er en ekstremt ubehagelig bok, særlig fordi Yates klarer å fremstille Wilder som en mann som rives mellom ulike impulser. Valgene han tar er fatale, og det er smertefullt å lese hvordan han kjører seg selv ut og over randsonen for det konstruktive. En sterk leseopplevelse, skrevet i et vakkert språk og søkelys på de store eksistensielle spørsmålene: familie, foreldre, ekteskap, arbeid og meningssøken.

Anbefales!

God bok!

Vigdis Hjorth - Fryd og Fare. Essay om diktning og eksistens

I denne essaysamlingen skriver Hjorth om forfatterskap som har hatt betydning for henne gjennom mange år. Vi møter Tove Ditlevsen, Bertolt Brecht, Virginia Woolf og Søren Kirkegaard, for å nevne noen. Hjorth viser hvordan tenkningen fra disse forfatterne og det de skriver om er fortolket inn i hennes egne bøker.

I samlingen byr Vigdis Hjorth som vanlig på seg selv. Hun er en generøs forfatter, modig og skamløs ærlig. Det er en fornøyelse å lese, og Hjorth viser i denne at hun er en tenkende, intellektuell forfatter som inngår i en større litterær samtale med andre tenkere og skrivende mennesker. Hun er alvorlig, morsom og nærgående på sitt eget forfatterskap. Som vanlig byr hun på både alvor og glede, og særlig kapittelet som handler om hennes korte karriere som reiseguide på Cuba er kostelig lesing.

Hun berører som vanlig eksistensielle spørsmål: hvem er jeg? Hvorfor drikker jeg? Hvorfor skriver jeg som jeg gjør? Hva vild et si å være menneske og hva vil det si å være kvinne.
Boken er en perle, både for dem som elsker Hjorths forfatterskap og andre. Anbefales som julelektyre!

God bok!

Ut på tur - Tongariro Crossing, New Zealand

Naturen på New Zealand er spektakulær. På nordøya er det i tillegg til strender, klipper, tropeskoger og bølgende landskaper, vulkanske fjell og naturparker som overgår det meste. Når du går (tramping som de sier på New Zealand) Tongariro Crossing, som etter sigende skal være kåret til verdens tredje beste tur, møter du et landskap som skifter fra frodig grønt, til et vulkansk månelandskap.

Når du går turer i fjellet er naturlig nok formen viktig, og påvirker opplevelsen. Jeg er midt på treet, og følte meg forholdsvis godt fysisk rustet til turen. I tillegg hadde jeg godt fottøy som dekket anklene - pga de forholdsvis steinete områden vi skulle gjennom. Jeg kunne med fordel tatt med staver, ettersom turen viste seg å bli mer krevende enn antatt. Mer om det etterpå.

For å komme til Tongariro Crossing, som ligger mellom Wellington og Auckland, ca midt på nordøya, tok jeg The Northern Explorer til nasjonal parken (National Park). Jeg møtte en New Zealandsk venninne der, og i forkant hadde hun reservert rom til oss på "the Chateau". Dette hotellet er bygget i 1929, og ligger idyllisk til ved foten av Ruapehu-fjellet, og er et godt og tradisjonelt utgangspunkt for turen. Linken til hotellet ligger her.

Fin morgen, men med et snev av skydekke

Etter en god natts søvn på hotellet kjørte vi til starten for turen tidlig neste morgen. Det var meldt kjempefint vær, men jeg ble litt småbekymret da jeg så et tett skylag over fjelltoppene - en bekymring som viste seg å være berettiget. Vi hadde forholdsvis fint vær de første kilometrene, etter det var det tett tåke, isende vind og regn. Dette førte til at turen ble en kald, krevende og ganske så strevsom opplevelse.

En time senere. Mer enn et snev. Nå er det skydekket.

Turen er populær og det var mange som skulle gå den denne dagen. Det var mange unge som gikk, og nesten alle hadde staver. På nedturen viste det seg at dette var smart, for den var mer enn utfordrende, men vulkansk sand/stein i den bratte fjellsiden.

På turen er det et område som heter "The Devils stairs", og det viste seg å være et uvanlig godt navnevalg. I Norge er vi vant med stier, her hadde de bygget trapper, antageligvis fordi det var så bratt. Jeg slet skikkelig og var så mør i beina at jeg trodde jeg skulle segne om. Heldigvis tok dette kun ca 1,5 timer, og resten av turen var er håndterbar. Stier og steiner er greit, trapper - forsøk førti knebøyninger og gang det med 10.

Første nedstigning

 Det var et "helsikes vær", og sikten var lik null. Vi visste at vi gikk i et landskap som er berømt for at det er så vakkert, men så ingen ting. I ettertid tenker jeg at det kanskje var like bra, for vi klatret bokstavlig talt opp på en tinde, med rett ned på begge sider. Ikke ideelt for oss som ikke elsker høyder. Da vi endelig var oppe gikk det like bratt rett ned, og uten staver og med bein som føltes som gele, ble det en forholdsvis lite grasiøs nedtur. Når det føltes som verst kom det plutselig en vind og blåste bort tåken rundt oss. Da så vi at vi var mange - vi hørte det også, fordi alle ropte wow. Og det var virkelig wow. For et landskap, men de vulkanske sjøene, det bare landskapet og de røffe omgivelsene. Ubeskrivelig. Så tettet det seg til igjen, men stemningen var jekket betraktelig opp i løpet av de minuttene vi fikk med god sikt.

På vei inn i aktivt vulkansk område

Etter nedstigingen kom vi inn i det aktive vulkanske området, og hele veien så vi  dampen fra der det sydet. En ganske spesiell opplevelse, det oppfordres til ikke å ta lengre pauser enn nødvendig.

Turen er krevende - det føltes som om vi gikk mye lenger enn 19,4 kilometer, men det var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Vi hadde med mye vann, nøtter og sjokolade og flere lag med varmt tøy. Noen gikk med converse og hettegenser, de må ha hatt det skikkelig kjipt. Rådet til deg som går turen er å ta med deg godt med klær, lett sekk, gode sko og en mental innstilling om at dette er kan bli en litt krevende tur. Noen løp turen, så for dem var dette en lett tur (typisk menn som har tippet 40), men for folk flest krever den litt, særlig hvis været viser seg fra en vanskelig side.

God tur!

Det putrer og koker i fjellsiden, resultatet er masse damp.

John Hemingway - Strange Tribe

John Hemingway, barnebarnet til Ernest og sønn til Ernest yngste sønn Gregory, har skrevet en hjerteskjærende bok om sin far. Gregory var sønn av Pauline og Ernest Hemingway. Pauline var som kjent kun opptatt av sin mann, og tilbragte lite tid med de to sønnene de hadde sammen. Freg, som var yngst led veldig under dette - den autoritære (og slemme) barnepiken som oppdro ham, morens fravær og farens nådeløse kritikk - dette skulle prege Gregory hele livet.

Dette er vanskelig å lese denne boken, av flere grunner. En grunn er at man som leser kan komme til å lure på om dette er informasjon man ønsker å få. En ting var Papa og alt som er skrevet om ham. Det har interesse fordi vi kan finne så mye igjen i bøkene hans. Dette er noe helt annet. Vi møter en mann med store psykiske problemer og et ekstaordinært tragisk liv.

For noen år siden så jeg enn dokumentar hvor Gregory Hemingway var en av personene som ble intervjuet. Han var bitter, kuet, en mann med lav selvfølelse - en man får vondt av, han klarer ikke skjule sine smerter. Det var ubehagelig fordi det ble veldig privat og på siden av den grandiøse historien om Papa Hemingway. I boken får vi vite hvordan Papa reagerer når han finner ut at Gregory kler seg ut i dametøy, hvordan han slåss mot sin egen far (psykisk), mister kontakten med sønnen sin og dør ensom i en fengselscelle.

Forfatteren av boken har kontakt med faren de siste årene han lever, men møter han ikke. Han tar kontakt med faren fordi han trenger penger - det hele er bare sørgelig. Ikke en bok som man må lese, med andre ord - dog interessant for de som er over gjennomsnittet interessert i Ernest Hemingway.

God bok!

Ut på tur - New Zealand

Auckland

Jeg har nettopp hatt et tre ukers opphold på New Zealand. Landet består av to hoveddeler - Nordøya og Sørøya. Jeg oppholdt meg på Nordøya, og sparer Sørøya til neste gang.

Det er langt å reise fra et hjørne av jorden til et annet - jeg reiste fra Oslo en torsdag og kom frem til Auckland lørdag formiddag. Turen gikk via Frankfurt og Hong Kong. Det er 12 timers døgnforskjell, og New Zealand går inn i sommeren, mens vi er på vei inn i vinteren.

Jeg holder på med et komparativt prosjekt, og vi gjør en sammenligning av Norge og New Zealand. Det gjorde at jeg kunne bryte min reiseregel nummer en - ikke å sammenligne de landene jeg besøker med Norge, men se alt med så friske øyne som mulig. Jeg tillater meg alltid å sammenligne med andre land jeg har besøkt, som feks at indianderkunst og kultur i USA ligner forbausende mye på masaienes kunst spesielt og annen afrikansk kultur generelt. Nå var litt av formålet å sammenligne "alt", og det var en ganske morsom øvelse; mat, kultur, friluftsliv, mentalitet (i den grad man kan snakke om en nasjonal mentalitet), økonomi, politikk, forholdet til innvandring og selvsagt skolesystemet. For å gjøre dette forsøkte jeg å få med meg mest mulig varierte opplevelser. Togreiser, turistbbesøk til en Maorilandsby, dagstur over fjellet, sightseeing med fly, besøk hos venner og kollegaer, tur på vinfarmene, teater og daglig avislesing. Konklusjonen er at vi er forbausende like, og veldig ulike - på noen områder.

Uansett - jeg landet i Auckland, hadde helgen der for så å ta Northern Explorer (tog) fra Auckland til Wellington. Fra nord til sør på Nordøya, med andre ord. Toget tok nesten 12 timer og var en fantastisk opplevelse. Naturen på New Zealand er uten sidestykke, grønt og frodig. Betagende, som min bestemor ville sagt.
 
Naturen på New Zealand bærer preg av at landet består av vulkanske øyer. I tillegg ligger landet for seg selv, i et lite hjørne på kloden, og hele landet har fantastiske strender og klipper. Rododendronen, Bergens stolteste blomsterbusk, var i størrelse ekstra stor, svære som trær. Helt fantastisk.

Maoriene, urbefolkningen på New Zealand har lange tradisjoner for å bruke det naturen byr på og den mest kjente planten er flax. Den stod over alt, som viltvoksende. Maoriene bruker den for å lage kurver og rep.

Noen har flettet et Flaxblad.

Auckland er en stor by, og brer seg over et svært areal. Da jeg kom var det en stor bokmesse på en av øyene, Waiheke Island. Det var også maraton og for å slippe å stå i bilkø til fergen fra sentrum tok vi like godt et lite fly ut. 500 kroner pr person, ikke dårlig med tanke på den utrolige utsikten man har fra en sånn liten mygg.
Vi reiste på en boklunch, og et av trekkplasterne var Maori-forfatteren Ihimaera, som blant annet har skrevet Whale Rider, en bok som har blitt filmatisert. Jeg så filmen kvelden før, og hadde derfor en forståelse av hva det dreide seg om .

Togruten fra nord til sør.

Dagen etter tok jeg toget til Wellington, nesten 700 km, og det var en fantastisk tur. Jeg var tidlig ute for å få vindusplass, og toget minner om det de har i Sveits, med store panoramavinduer, restaurantvogn, bra mat og god vin.Kiwirail har blant annet en tur på Sørøya som skal være en av verdens fineste. Prisen var grei, jeg betalte 900 kroner fra Auckland til Wellington. Lenke til Kiwirail ligger her, jeg bestilte og betalte på nettet før jeg reiste. Vær oppmerksom på at toget ikke går hver dag, og at det har forskjellige reisedager avhengig av om du reiser fra nord til sør eller omvendt.

Wellington er en liten, hyggelig by, som ligger innerst i en fjord - ikke ulikt Oslo. Det er bratte fjell rundt byen, noe som betyr at man kan komme seg opp i høyden å få et flott overblikk over byen. De har en taubane (lik den på Fløyen i Bergen) som man kan ta fra sentrum og opp over den botaniske hagen.

Wellington er kjent for mye vind og ikke alltid så bra vær som i Auckland, men kjører du en times tid østover, over fjellet, kommer du inn i vinlandet. Her var det 10 grader varmere enn i Wellington, og masse vingårder som tar i mot besøk.

Det har blitt lettere å få tak i vin fra New Zealand her i Norge, og det finnes mye mer enn Cloudy Bay - som forøvrig ikke er den beste.

Fra havnen i Wellington

New Zealanderne - eller Kiwiene som de selv kaller seg, er gjennomgående hyggelige, vennlige og åpne. De ligger så isolert at de setters stor pris på at folk reiser dit, og de er veldig opptatt av at vi skal skjønne forskjellen på dem om the Aussies - folk fra Australia. Det tar fire timer å fly til Australia fra New Zealand, samme tid som det tar å fly fra Oslo til Aquaba. Og i følge Kiwiene er forskjellene mellom aussiene og kiwiene enorme. Nice to know.

Forsettelse følger, neste gang tar jeg dere med på en av de mest utfordrende fjellturene jeg noen gang har tatt - etter sigende verdens tredje beste fjelltur.

God tur og god planlegging!