Nicolai Houm - De håpefulle

"De håpefulle" er boken om familien Lindberg. Tre søsken vokser opp på 70 og 80-tallet på Oslo vest. Vi følger foreldrene Arne og Elise fra de møtes i London på 1960 tallet, gifter seg, får barna, Arne dør og frem til varna blir voksne.

Det er et godt portrett av Norge som vises i boken - kanskje særlig by-Norge. På omslaget står det at boken viser et humoristisk og nådeløst bilde av et moderne Norge i utvikling, og det er nok riktig - dog er det muligens lesere fra det urbane Norge som kjenner seg best igjen.

Det går ikke så bra for familien Lindstrøm. Faren, Arne, lever med demoner etter sin døde far, og etter noen feilslåtte business-strategier begynner han å drikke mye, han er ustabil og til tross for en "indre samtale" med seg selv om å forbedre seg, er han ingen god familiefar eller ektemann. Konen, Elise, som er den mest utydelige personene i dette galleriet, begynner bra - men hun klarer seg heller ikke særlig bra. Barna, derimot, klarer seg tålelig bra, tar noen feile valg, men lander med beina først.

Det er mye som er interessant med denne boken, kanskje først og fremst at den synliggjør hvor lite litteratur det er om denne samfunnsgruppen. Bildet av Oslo vest (som kanskje like gjerne kunne vært en av de finere bydelene i Bergen, Trondheim eller Stavanger) blir ofte tegnet både karikert og unyansert. Bøkene om Oslo øst, arbeiderfamilien, de sosiale klatrerne, er ofte synligere i det norske litterære landskapet. I "De håpefulle" er kulturen - ikke bare vestkantskulturen - men den norsk kulturen beskrevet ganske så presist. Alt fra håndverker naboen som flytter inn i den ærverdige villaene på beste vestkant, måten han forsøker å passe inn på, den smakløse og joviale stilen, til Arne som forsøker å overleve i et næringsliv i endring.

Barna, som etter hvert blir voksne, er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i. 70-talls generasjonen, som jeg selv er en del av, er kanskje den generasjonen som i størst grad har opplevd de mest dramatiske sosiale endringene i det moderne Norge. De tre vi møter i boken, Thea, Joachim og Christoffer, tar valg innenfor tre "sfærer" i den norske virkeligheten. Thea vil bli ballettdanser og kjører seg selv og kroppen sin helt til yttergrensene. Når hun opplever å bli seksuelt trakassert reagerer hun i tråd med de norske likestillingsidealene - hun snur og går. Joachim er et bilde på den rastløse, søkende og ambisiøse, som uten å yte for mye ønsker å oppnå alt. Christoffer er den søkende og seksuelt usikre, han finner trøst i religionen og trooen på det gode.

Den eneste i boken som fremstår som litt mindre tydelig enn de andre er Elise. Hun er kvinnen som kunne klart alt, men som tilhører en generasjon som ble begrenset av normer, mangel på kvinnelige idealer og uselvstendighet. At hun ender opp litt surrete og med rødvinsglasset i hånden er trist, men viser et ganske så godt bilde av kvinner fra dne generasjonen.

Boken er knallgod; god å lese, presise beskrivelser, og med flere "plott". Den gir en god "diagnose" over de siste 50 årene og viser at det ikke kun er på østkanten sosiale klatring og sosiale fall får konsekvenser for enkelt individet, og at de eksistensielle utfordringene eksisterer i like stor grad på beste vestkant. Som "supplerende" litteratur anbefales De usynlige og Vidunderbarn av Roy Jacobsen. Det er et leseksperiment som forteller mye om utviklingen i Norge.

Anbefales. God bok.