Dubrovnik, Kroatia

I boken "Dubrovnik" siterer Vigdis Hjorth forfatteren JG. Ballard som skriver at å reise, er en illusorisk flukt fra middelklassens uutholdelige kjedsomhet. I helgen har jeg tatt en illusorisk flukt tilbake til Dubrovnik. Det er 20 år siden sist og den gang var Dubrovnik en bombet by. Den gangen var jeg i gamlebyen sammen med en medreisende, og jeg har fremdeles bildet av oss to, helt alene, på hovedgaten Stradun i gamlebyen. Da kvelden kom og vi var tilbake hos kroaten som ga oss husly hadde vi utsikt over buktene rundt byen og det var nesten uvirkelig å se det røde, lysende, brennende punktet i fjellsiden der en granat nettopp hadde falt.

Flott ustikt over byen fra muren

Forrige gang var Dubrovnik kun et mellomstopp, vi var på vei inn i Bosnia og sammelignet med krigsherjingene der var Dubrovnik nesten uskadet.

Denne gangen er Dubrovnik målet for reisen, byen er gjennombygget og krigen er historie. Jeg er turist og jeg tilhører på alle måter middelklassen. I verdenssammenheng tilhører jeg, og vi, den absolutte overklassen.

Vandring på bymuren

Tett i tett

For en turist er det først og fremst gamlebyen som er spektakulær i Dubrovnik.  Opprinnelig var Dubrovnik en egen republikk, et møtepunkt mellom øst og vest. Byen het opprinnelig Ragusa, var antageligvis en gresk koloni (kanskje en polis, de typiske gamle greske bysamfunnene) og etablert på 700-tallet. Byen var delt i to og halve delen var en øy. På et tidspunkt ble kanalen som skilte øyen fra fastlandet fylt igjen - på det punktet som nå er hovedgaten i gamlebyen.

Gate sett fra muren

Hage sett fra muren

En av de mange smauene i gamlebyen

I dag bor det ca 1500 mennesker i gamlebyen. mange har solgt leilighetene sine til turister, guiden vår fortalte at salget av en leilighet i gamlebyen gjorde selgeren økonomisk i stand til å kjøpe tre leiligheter utenfor bymuren.

Den gamle havnen. Byen var kjent for å lage gode båter. De ble laget inne i hallen med de tre buene du ser på bildet. Under bygging ble buene dekket av murstein for at ingen skulle få vite hemmeligheten bak byggingen av båtene. Bilde tatt fra muren.

Byen ligger som en skål, omkranset av bymuren. Denne har to innganger som ble stengt hver kveld, for å hindre inntrengere. Bymuren er høy, noen steder 25 meter og nesten 2 km lang. Når du går på muren ser du ned i byen - noen steder ser du rett inn i husene til dem som bor der. Byen har trange gater og mange hager. Gatene var laget så trange og mange for å lufte, og byen var ikke plaget av lukt fra den åpne kloakken og vannsystemet sånn som det for eksempel skal ha vært i Pompei.

Dubrovnik sett fra hotellet vi bodde på, Hotel Villa Dubrovnik

Vigdis Hjorth tilbringer mye tid i Dubrovnik og har skrevet i Spartacus' serie Forfatternes Guide. Dette er en god bok om Dubrovniks historie - dog litt utdatert på nåtid. Boken ble utgitt i 2005 og Dubrovnnik var ikke like lett tilgjengelig den gangen som nå. I dag flyr både SAS og Norwegian direkte til Dubrovnik fra Oslo, flyturen tar 3 timer.  I kroatisk Kona tilsvarer 1 norsk krone, og prisnivået er rimelig sammenlignet med det vi er vant til fra Norge.

Når du besøker byen anbefaler jeg deg å bruke de lokale for å få en omvisning i gamlebyen. Det er så mye spennende historie som det er verdt å få med seg og du kan leie guider som viser deg rundt. De viser deg også hvor dukan handle autentiske Kroatiske varer.

Shopping i Dubrovnik

Dubrovnik er en destinasjon som passer for alle. Den enslige globetrtotteren, kjæresteparet, venner og ikke minst barnefamilier. De fleste småbarnsforeldre går gjennom en periode der borger, middelalder og ruiner er spennende temaer og da er Dubrovnik helt super. For foreldre med litt eldre barn er byen et godt sted å være og oppleve sammen. Hvis du er interessert i å gå i fjellet er dette et område som tilbyr fine turer.

Vi reiste i oktober, og dette var den siste helgen for den offensielle turistsesongen. Det var lite folk i byen, vannet i havet var fremdeles 24 grader og solen varmet. jeg kan tenke meg at det blir ganske fullt i løpet av sommeren, og at det kanskje er optimalt å reise om våren eller høsten.

Du kan leie i alle prisklasser. Vi bodde på Villa Dubrovnik som ligger 5 minutters gange fra gamlebyen, med en fantastisk utsikt mot byen, svømmebasseng og helt ned mot sjøen. Om sommeren fraktes gjestene til gamlebyen med båt fra hotellet. Hvis du ønsker å bo i gamlebyen kan du leie privat eller ta inn på et av flere hoteller.

I tillegg til Hjorts bok hadde jeg med meg Topp 10 Dubrovnik. Jeg kunne med fordel tatt med meg mer utfyllende reisehåndbøker. I gamlebyen har de mange bokhandlerne godt utvalg av engelskspråklige bøker om Dubrovnik.

Dubrovnik er en nydelig by og et godt alternativ til mange av de andre europeiske byene.

Anbefales - god tur!

Andrew McCarthy - The longest way home

Mange av bloggleserne husker filmen St Elmo's Fire. Andrew McCarthy spilte en av hovedrollene i filmen som ble en kjempesuksess. Filmen handler om den turbulente ungdomstiden og er spilt inn på 80-tallet. Vi elsket den! Pretty in Pink er en av de andre store filmene han har spilt i.

McCarthy er født i 1962. Han arbeider som skuespiller, regisør og skriver reisereportasjer for National Geographic Traveler. I 2010 vant han prisen for beste reiseskribent, i The Society of American Travel Writers. Ikke dårlig - og nå har han kommet med bok.

Undertittelen på boken er One man's quest for the courage to settle down. På bokomslaget skriver Elizabeth Gilbert (Eat, Pray, Love) følgende:

"McCarthy ponders some of the biggest and most frightening questions surrounding intimacy. There is much to be learned, and much to be admired, in this elegant, thoughtful story".

Utgangspunktet er altså at vår venn McCarthy i følge seg selv har et tilknytningsproblem. Til tross for at han har to barn med D (det er det hun heter i boken) våger han ikke gifte seg. De bor sammen, han reiser mye, de har utfordringer i forholdet på lik linje med de fleste av oss, men han lager ganske mye oppstyr rundt sin egen unnvikenhet og motstand mot sosiale konvensjoner og small talk. Dette er en mann som liker seg best alene. Jeg blir litt usikker på om det er en så big deal som han selv mener, men det er viktig å ta prosjektet hans på prosjektets premisser, så ok. Han kvier seg for å gå inn i et juridisk, forpliktende forhold (to barn er mye mer forpliktende etter min mening, men det får så være).

McCarthy forteller i boken om steder han reiser, opplevelsene sine og hva han tenker - hele tiden i forhold til hvem han er, bakgrunnen sin og hvordan han opplever seg selv som menneske. Det hele er veldig "amerikansk" og det mest interessante er ikke at han reiser hjem og til slutt blir en gift mann, men den filosoferingen han gjør over det å reise. Om å reise skriver han blant annet:

 (...) I began to travel, not for work, but for travel's sake. (...) When ever I would tell people that I was going off to some trip or another, I was met with remarks like, "Oh, tough life", or "That's rough". Even good friends reacted with outright hostile envy - "Must be nice", they often said. I used to try to explain  and justify my travels. It was pointless. Travel - especially by people who rarely do it - is often dismissed as a luxury and an induligence, not a practical or useful way to spend one's time. People complain, "I wish I could afford to go away". Even when I did the math and showed that I often spent less money while on the road than staying home, they looked at me with sceptisism. Reasons for not traveling are as varied and complex as the justification for any behavior.

og senere i boken:

 (...) travel does this: it creates space that allows thoughts and memories to intrude and assert themselves with impunity. Smells and sights, the quality of light, the honk of a horn - can all act as touchstones when least expected.

McCarthy gir en beskrivelse av reising som mange kan kjenne igjen i. Han gjør det ikke for reisingen sin del alene, men fordi reising gjør noe med han. Bringer ham nærmere seg selv - en klisje, men sant.

Boken er midt mellom reisebeskrivelse og selvbiografisk refleksjon. Jeg leser boken som et godt stykke reiselitteratur, - når det kommer til hans "indre demoner" er jeg ikke helt sikker. Men, den kan lese som et stykke kulturhistorie, han tar oss med tilbake til settet på filmene som ble såpass betydningsfulle som de gjorde for minst en ungdomsgenerasjon.

Jeg foretrekker å lese McCarthy i National Geographic Travel. Jeg mener uansett at dette er en bok som er verdt å lese, mye bedre enn Eat, Pray, Love (det skal ikke så mye til, jeg syntes den var helt bånn i bøtta). Det som har begynt å gnage litt når jeg leser reiselitteratur er at det stort sett er menn som skriver, og jeg savner flere reisebeskrivelser som involverer kvinner. Menn dominerer fremdeles å gestalte den enslige reisende, jeg tror menn reiser på en litt annen måte enn kvinner og ofte med andre motiver og mindre begrensninger.

Boken anbefales! God bok!

Lonely Planet's best ever travel tips + bonustips

Jeg har behov for å starte dette blogginnlegget med å understreke at nesten alle disse små, handy bøkene om det ene og det andre regel er bortkastede penger og fullstendig ubrukelige. Denne lille boken er unntaket fra regelen. Ikke en må-ha-bok, men dog med en rekke artige og nyttige tips for deg som er på vei på tur. Undertittelen er Get the best travel secrets and advice from the experts - om det er så mange hemmeligheter som avsløres, kan diskuteres, men som sagt: mange nyttige og ikke minst morsomme tips, pluss tips om noen gode og noen ikke så gode nettsider som tilbyr alt fra dørstoppere - som forresten er et meget godt tips - til ubrukelige myggmiddel og andre remedier.


La oss starte med dørstopperen: Har du opplevd å bo alene på et hotelrom, i en litt shaky del av byen, i et hotell hvis klientell fremstår som noe rufsete? Det har jeg, opp til flere ganger, og hvorfor jeg aldri har tenkt på å ta med meg noe jeg kan bruke som dørstopper, er forunderlig. Ta med deg et egnet "redskap", for eksempel en sammentullet avis eller en myk sko - hva du vil - putt den under dørsprekken nede og den fungerer som en stopper, og du slipper å uroe deg for om noen har en duplikat-nøkkel eller om døren faktisk er låst.

Dørstopper med alarm - ikke dumt når du reiser alene.

Skal du til Brasil, Syden eller et annet sted som involverer tid på stranden? Redd for at lommebok, mobil og andre verdisaker blir stjålet mens du tar deg et bad? Sjekk denne nettsiden - de har løsningen i form av vanntette poser og vesker du kan feste i badebuksen og vips, no worries. Du får helt sikkert tilsvarende i norske butikker som har spesialisert seg på reise.

Engstelig for å miste pass, reiseforsikrings - og kredittkort? Scan det inn, send det til deg selv som vedlegg på mail og du har kopier av alt du trenger hvis uhellet skal være ute. Er du ekstra smart og i besittelse av Iphone eller Ipad, laster du det inn på gratisappen PDF-reader, og du trenger ikke engang være online for å hente det frem. Med mindre telefonen eller iPadet også er stjålet. Gjør det samme med elektroniske billetter også, da slipper du å dra på billetter som nesten garantert blir borte under ferien, trykk på PDF reader når du skal sjekke inn og vis iPpadet. Hallo - Norwegian, vi lever i 2012 - papir?

Splitt pengebeholdningen. Ha noe i en veske rundt halsen, legg resten i lommeboken. Hvis du i tillegg legger et beløp i en liten beholder i kofferten eller sekken, har du også en liten reservebeholdning.

Godt, velkjent tips: Kjøp deg en lakenpose på Nomaden, de er i silke, tar nesten ikke plass og gir en aldri så liten følelse av luksus. Og den er himmelsk når du skal overnatte på et sted der de åpenbart ikke er spesielt opptatt av rengjøring. I mange land selger de lakenposer til en billig penge, jeg har en i en nydelig lillafarge fra USA og en smashing orangefarget lakenpose jeg fikk av en venninne som hadde vært i India. Regn med ca 500 kroner hvis du kjøper her hjemme.

Lakenpose fra Nomaden

Når det kommer til det å bli lurt på tur, her er fem på topp:

- Folk som utgir seg for å være politi og som krever penger - rett i hånden - for noe du har gjort som du ikke har gjort, eller som du har gjort og som det er helt utenkelig at du skal få bot for. Tilby dem å være med til politistasjonen, da lar de deg som regel gå.
- Teppe og smykkehandel + andre spesielle varer: prisen for god til å være sann? Ja - da er den for god til å være sann. Dropp det, kjøp teppet eller smykket et annet sted.

- Taxi til og fra flyplassen. Du kan sjekke CityHook - de gir deg prisen du skal betale på veldig mange destinasjoner. Og flere destinasjoner legges til hele tiden. Last ned appen før du reiser. Eller, følg Lonely Planet sitt råd: avtal pris før du setter deg i bilen, forsikre deg om at bilen har taksameter. Hvis du avtaler pris på forhånd (hør gjerne i informasjonen på flyplassen hva prisen er), unngår du endeløs kjøring i sikksakk gjennom alle byens gater.
- Sølete uhell-syndromet: kræsj som medfører at du blir tilgriset av feks ketsjup fra pølsen til den som ramler inn i deg. Noen iler til for å tørke av sølet og vips, penger og lommebok er borte (skjer over alt, det skjedde med min sønn - på Majorstua t-banestasjon!) .
- Hotellet du skal til, er stengt. Jeg vet om et som er mye bedre! Glem det - du blir lurt.

I boken er det tips om det meste: hvordan pakke lettest mulig, hva skal jeg ha med meg, hvor skal jeg handle (unngå å handle på flyplasser for enhver pris, det er det dyreste alternativet) osv. Boken er grei både for uerfarne vagabonder og folk som har reist en del. Tips får man aldri nok av, og når det er såpass mye artig som her, er ikke 5 euro penger ut av vinduet for denne boken.

Jeg har også noen tips som kanskje kan være nyttig for flere enn meg, om både smått og stort:

- Ta av deg ekte smykker når du reiser på tur. Det er så mye fine, billige "juggelsmykker" som du kan bruke hvis du må ha smykker på. La diamantene ligge igjen hjemme.
- Hvis du er kvinne som reiser alene - ta på en giftering. Sjekk om de har den på venstre eller høyre hånd der du skal. Blir du allikevel "antastet", si at du venter på mannen din. Jeg vet : det er ikke ok, men verden er nå engang sånn fremdeles.
-Bruk apper som kan aktiveres off line når du har kommet frem, da slipper du  dra på reisehåndbøkene - de leser du hjemme før du reiser og på hotellet.
- Joggesko og gode sandaler (sjekk feks hos Nomaden). Glem finskoene.
- Les andre blogger som skriver om destinasjonene du skal til, da får du ofte tips som du ikke finner i reisehåndbøkene
- Hvis du ikke vil reise alene, sjekk om gruppereiser er noe for deg. Et reiseseselskap som skal være meget bra er albatros reiser.
- Reise med barn? Vi reiste til Borneo med Intrepid - et australsk selskap som skreddersyr reiser over hele verden for familier. Du får opplevelsen, og barna får praktisert engelsken sin sammen med nye venner fra andre deler av verden.
- Kjøp deg en lett jakke. Jeg bruker Patagonia  (fortrinnsvis Nano), de er ganske sneisne å se på og de kan pakkes sammen til en liten ball du kan ha i håndbagasjen. De kommer med en liten pakkkepose eller de kan rulles sammen og puttes inn i hetten eller lommen. Fås i mange farger og modeller (og for barn, kvinner og menn). Supre på kalde flyturer, hjemkomst i kalde Norge etter to uker i syden og som bruksjakke både hjemme og på tur og veier ingenting. Jeg har med til hele familien når vi er ute og reiser, både mann og barn insisterer på at de ikke har behov for dem, alle bruker dem når vi har kommet dit vi skal, for ikke å snakke om når vi lander på Gardemoen en kald dag etter noen uker med sommer i varmere strøk.
- Og viktigst av alt: Bruk hodet. Det er ikke noe problem å være både vennlig og forsiktig på en og samme tid. Vær moderat med alkohol og eventuelle rusmidler.

Patagonia Nano Pullover - for oss som liker orange. Finnes i alle farger og også med glidelås helt ned.

Husk at vi har norske butikker som selger det meste av utstyr. I Oslo er det Nomaden og jommen så jeg ikke en lignende butikk i Bergen sist jeg var der som så ut til å være helt superb. Tips meg gjerne om denne (hva heter den?) og butikker som spesialiserer seg på reiseutstyr og reisebøker i andre norske byer!

Med det ønsker jeg deg en trygg og opplevelsesrik tur!

Trude Marstein - Hjem til meg

I Hjem til meg følger vi Ove fra han er ung medisinerstudent frem til han nærmer seg pensjonsalder. Boken starter i 1978, Ove følger Jorunn hjem og håper å få bli med henne inn. Hun takker nei og Ove sykler til Wenche - som forteller at hun er gravid. De to gifter seg og får etter hvert to jenter sammen.

Ove er en selvopptatt og troløs mann. Han har et ekstremt behov for å føle - og knytter dette til ønsket om å ta vare på noen, elske noen og elske med noen. Samtidig er han en mann med en sterk indre tale, noe som fører til at kvinnene han elsker ikke enkelt kan forholde seg til det han gjør og hvorfor han handler som han handler, heller ikke forutsi det som skjer.

Marstein følger opp tematikken fra sin forrige bok Ingenting å angre på som også handlet om de problematiske sidene ved utroskap og hva det gjør med forhold. I Ingenting å angre på møtte vi Heidi som bedro sin mann. I Hjem til meg er det mannsrollen hun utforsker og det er interessant å lese de likheten og ulikhetene mellom menn og kvinner som kommer frem i boken. Heidi hadde i større grad enn Ove eksistensielle kvaler rundt sin utroskap, mens Ove hele tiden forklarer og overbeviser seg selv om hvorfor det er nødvendig å gjøre som han gjør. Jeg vet ikke om dette er presist, men ut fra de sosiologiske betingelsene vi vokser opp  og kjønnsdefineres under er det mulig Marstein treffer en kjønnsgeneralisering som har noe for seg.

Ove er en vakler og tviler, han tenker hele tiden at han kan få det bedre, at livet ikke kan være "kun dette", han klarer ikke å forholde seg til hverdagen og rutinene, kravene og forventningene. Han innleder det ene forholdet etter det andre og i alle forholdene han etablerer inviterer han inn en tredjeperson. Han evner å opprettholde entusiasmen og lysten på flere kvinner samtidig, noe som gjør at det tar tid før den kvinnen han bor med forstår at han er involvert flere steder samtidig. Og klassisk nok: kvinnene blir yngre og yngre etter som han blir eldre og eldre.

Ove går seg vill i sin egen forvirring. I mangel på selvinnsikt og som en konsekvens av bristende foorståelser av hva som skjer og hvorfor skyver han fra seg kvinnene han elsker, døtrene sine og den ene gode vennen han har. Han er sentimental, angrende og hele tiden tilbakeskuende og ender opp med å brenne ut de driftene som har drevet ham hele livet: begjæret, sjarmen og troverdigheten.

I bloggen meldinger til massene skriver litteraturkritiker Merete Røsvik Granlund at boken er for lang og at Ove blir for karikert, eller med hennes egne ord:
"Ove verkar ikkje som ein levande mann som fortel om seg sjølv, han er ein forteljarinstans. Det blir påfallande at han ikkje ser ut til å ha andre tankar enn det som gjeld utruskapsproblematikken, det finst ikkje spor av faglege interesser, politikk eller ambisjonar, berre kvinner, born og eigne kjensler."

Jeg er både enig og uenig med Røsvik Granlund, det er påfallende hvor lite interessert Ove er i andre ting enn sitt eget (kjønns-)liv. Men jeg syntes Ove fremstår som troverdig for den tilstanden av forelskelse som gjør at mange kan leve med å være utro. Forelskelsen - i all sin mangel på moralske rammer og blikk for den man er utro mot - kjennetegnes nettopp av denne totale innlevelsen i verden, menneskene rundt seg og de man kommer til å påføre smerte. Det som er særegent for Ove er at han hele tiden søker denne tilstanden, han må være forelsket, han må ha et dobbelt liv og han må føle at det han driver med er så emosjonelt og særegent at det blir legitimt. Dette er kombinert med hans behov for å bli sett, forstått og kommet i møte. Et eksempel er hvordan han ønsker at Wenche skal lese alle bøkene han leser, uten å legge noe mer i det enn der og da. Han leser ikke de bøkene hun leser og han kan ikke huske at hun har lest de bøkene han har bedt henne om å lese. Det blir ikke noe samtale eller dialog rundt fellesskapsprosjektene han legger opp til, det er kun infantilt ønske om å bli forstått og sett - uanvhengig av hvordan dette skal foregå. En av elskerinnene hans uttrykker dette på denne måten:
"Hun sa: Da vi hadde et forhold eller hva vi hadde, da var du hele tiden opptatt av hvordan jeg opplevde deg. Jeg måtte fortelle deg hvordan du var, hvordan du behandlet meg, hvordan du var som elsker. Fortell, sa du hele tiden, sa hun. Fortell, fortell! Gjorde jeg det? sa jeg. Du ville ha evaluering, sa hun." (side 380) Dette utsagnet står i sterk kontrast til hvordan Ove fortolker det som skjer, når det skjer, tidligere i boken.

Røsvik Granlund sammenligner boken med Knausgårds prosjekt i Min Kamp bøkene:
" Det slår det meg kor ulik denne eg-forteljinga er ei sentral, mannleg eg-forteljing i vår tid: Min kamp av Karl Ove Knausgård. Det er ikkje berre forskjellen mellom ein sjølvbiografisk roman og ein fiksjonell roman, det er noko med korleis eg-forteljaren er til stades i teksten."
Jeg tenker at det skulle bare mangle - til tross for at vi har fått Min Kamp bøkene med de fantastiske kvalitetene de har snakker vi om to helt forskjellige litterære bidrag. Sammenligningen blir ikke bare ulogisk og feil, det blir en sammenligning som ikke tar Marsteins prosjekt for det det faktisk er. Marstein er en kvinne som litterært utforsker temaet utroskap, først gjennom en kvinnelig hovedperson, deretter gjennom en mannlig. Knausgård undersøker seg selv og er tilstede i teksten som seg selv, han utforsker sitt eget indre. Knausgård er så spesiell og har en type intellektuelle føringer i sitt prosjekt som Marstein og historien om Ove nødvendigvis ikke kan ha. Sånn sett blir det en urimelig sammenligning.

Trude Marstein er oversetter for Helle Helle's bøker og jeg syntes de to minner om hverandre også litterært. Begge forfatterene bruker mye tid på å finne mening i de små, hverdagslige tingene, bruker lang tid på å vise oss - vi bringes sakte, men sikkert til en forståelse av personene vi leser om. Ove gjentar seg selv til det kjedsommelige, men Marsteins måte å skrive om det på gjør at leseren venter, tenker, lurer på og ser for seg hva han gjør og kommer til å gjøre, på grunnlag av de mønstrene Marstein tegner av Ove.

Boken anbefales, den er en godt skrevet og gjennomført fortelling om en mann som forfører seg selv og en rekke kvinner. Den psykiske påkjenningen han påfører seg selv er smertelig å lese, til tross for at han fremstår som en patetisk mann som svikter alle som tror på ham.

God bok!

Turen går til USA - direkte fra Skandinavia

Fra våren 2013 flyr SAS direkte fra København til San Francisco

I et tidligere blogginnlegg anbefalte jeg at du ikke bruker amerikanske flyselskap mellom Europa og USA hvis du kan unngå det - enkelt og greit fordi servicen er dårlig - i hvertfall hvis vi sammenligner med de gode europeiske selskapene som KLM, Lufthansa, AirFrance, Finnair og selvsagt SAS.

Personlig er SAS (og Lufthansa) mine foretrukne flyselskap, de er punktlige, ryddige og gir meget god service. I tillegg har SAS en del turer som går direkte ut fra Skandinavia, noe som korter ned reisetiden og forenkler hele turen.

Down town Chicago

SAS flyr til tre byer i USA: New York, Washington og Chicago. Du kan reise via København til alle tre, du kan fly fra Stokholm til Chicago og New York og Oslo har direkterute til New York. Fra 8.april 2013 kan du også fly fra København til San Francisco - et etterlengtet tilbud som vi kan forvente blir en suksess.

Sears tower i Chicago

SAS er medlem av Star Alliance og samarbeider med de amerikanske selskapene Continental og United. Personlig gjør jeg alt for å unngå å fly med United - særlig på lange turer som går fra den ene kysten til den andre. Servicen er ekstremt dårlig, det er trange fly og ingen comfort som for eksempel tepper, puter, matservering eller tilbud om aviser. På en syv timers tur er dette en svakhet og derfor er det ekstra gledelig at SAS nå dekker vestkysten ved å fly til San Francisco.

Down town Chicago sett fra Lake Michigan

USA er et fantastisk reisemål og jeg har blogget begeistret om dette i flere innlegg - du finner dem samlet i denne lenken. I San Fransisco er det nå stor festivitas for Golden Gate's 75 års jubileum, du finner mye god bloggomtale om historien til Golden Gate i denne Berkeley-baserte bloggen. Vi kan håpe og nesten regne med at SAS inviterer oss til California med noen gode tilbud når de i april 2013 åpner direkteruten til San Francisco så hvorfor ikke benytte anledningen og for eksempel legge påsketuren til en av verdens vakreste og mest spennende byer? Eller til en av de andre byene SAS flyr til.  New York er en av verdens mest besøkte og berømte meteropoler, Chicago og Washington er kanskje ikke like omtalt som de fantastisk sjarmerende og særpregede byene de er. Mye å velge mellom og jeg lover deg at du får smaken på USA hvis du først tar turen og da er det supert at vi har et flyselskap som tør å satse på gode ruter til the land of hope and glory!

God tur!

East Bay, Bay Bridge og San Francisco 

Javier Marias - Forelskelsene

Løp og kjøp! Dette er ute av denne verden bra. På vaskeseddelen fra Press forlag står det om Marias at han er en av de viktigste skikkelsene i moderne spansk litteratur. Han må da være en av de viktigste skikkelsene i moderne litteratur overhodet? Forelskelsene er noe av det beste jeg har lest - noen sinne.

Vi møter Maria, som arbeider i et forlag. Hver morgen før jobb går hun på en stamcafe og der fasineres hun av det lykkelige ekteparet som spiser frokost på samme sted. En dag får Matia vite at mannen i dette paret, Miguel, brutalt har blitt myrdet. Maria trekkes inn i historien til Miguel, hans kone og deres beste venn, Diaz-Varela.

Marias skriver med en orginalitet og dybde som er sjelden. Boken er en miks av krim, kjærlighetshistorie, eksistensialisme og realisme som alt henges på litterære knagger. Samtalene i boken er litterære samtaler og klassiske moralske dilemmaer diskuteres og belyses ved hjelp av tekster som omhandler menneskets eksistens, døden og kjærligheten.

Når jeg leser så gode bøker som denne, noe jeg sjeldent gjør, tenker jeg at dette må da være en klar kandidat til Nobels litteraturpris. Han skriver så elegant, så autoritativt og stilsikkert at det er fryd fra første til siste side. Historien han forteller er så intrikat, med så uventede vendinger og samtidig så menneskelig at det er en fornøyelse.

Jeg gjentar: løp og kjøp. Jeg setter en knapp på at dette er en mann vi kommer til å høre mye mer om fremover. Mens vi venter på flere nye titler på norsk kan vi glede oss over de oversettelsene som er tilgjengelig i tillegg til denne. Gyldendal har gitt ut flere titler av ham, bloggomtaler kommer så sant bøkene lar seg oppdrive!

Anbefales herfra til himmelen!
God bok!

Vi som digger Hege Ulstein.

Hege Ulstein fra Dagsavisen er en markant og klar stemme i den offentlige debatten. Hun har en sterk og sylskarp penn, gode betraktninger og er en racer på sterke analyser. Vi som husker Sissel Benneche Osvold kan glede oss over endelig å ha fått en erstatter som går selveste Sissel en høy gang. Etter mange år med Marie Simonsen, som er dyktig, men til tider forutsigbar, er det en fornøyelse å lese og lytte til Hege Ulstein. Og det gjør vi. Mange av oss. Derfor er det xtra kult at hun går fra teori til praksis, hun lever som hun skriver og hun deler i god demokratisk ånd. Et eksempel på dette er kokeboken Kjøttfrie dager som vi her i huset har prøvet ut de siste to ukene med stor fornøyelse og mange alternative middager. Alternative fordi vi er en sånn famile som tror at vi hverken har tid til å lage kjøttfrie middager og fordi vi alltid, om stilltiende, har hatt en felles og delt mening om at uten kjøtt blir vi ikke mette. Vel, revolusjonen har kommet - vi kjører kjøttfrie dager. Det gir mange gode matopplevelser, og som ihuga byfolk og vagabonder med sans for de gode matopplevelsene har det blitt med en viss skadefryd at vi nå kan "boikotte" dårlig og dyrt norsk kjøtt.


Ulstein har skrevet boken sammen med mannen, Yngve Ekern som er matjournalist i Aftenposten.Boken er et familieprosjekt og hele familien er med, inkludert barna. Det er masse varianter av det som kanskje kan kategoriseres som vegetarmat, men som virker mer spennende og med mye mer smak sammenlignet med resultatene av våre tidligere og spede forsøk på vegetarkokking. Fiskerettene i boken er også spenstige og gode. Boken er både informativ, pedagogisk, kunnskapsorientert og med masse bra bilder. Ingrediensene er mat som  vi finner hos tyrkeren på hjørnet, i Asia-supermarkedet i Storgata og av og til i noen "norske" matbutikker som feks Ultra.

Vi har joobbet oss gjennom masse av rettene og resultatet har vært veldig bra. Deilig mat som vi blir skikkelig mette av uten å bli blytunge (som man blir etter en stor kjøttmiddag). I tillegg til at maten er bra har det politiske aspektet mye å si. Det er ikke bra å spise for mye kjøtt og det er heller ikke alt som tilsier at norsk kjøtt er så bra som bøndene påstår.

Bli med på bølgen, hvis færre av oss kjøper kjøtt i ukedagene kan vi håper at utvalget blir bedre på sikt. Kanskje bøndene på ett eller annet tidspunkt forstår at vi lever i 2012 og at vi er mange som er opptatt av dyrevelferd og økologisk mat og grønt. Bare tanken på hvordan kyllingene vi spiser lever, i den korte tiden de lever, er nok til at det ikke er kylling på matbordet her i månedsvis. Jeg vil ikke vite hvordan kyrne har det og hva bøndene pumper inn i dem. Resultatet av det vi faktisk vet gjør at vi nå kverner vår egen kjøttdeig og spiser økologisk kjøtt når vi får tak i det.

Ulstein anbefaler to blogger i boken, men de ble for krampevegetar for min smak, så de legger jeg ikke ut her - du kan sjekke selv når du har skaffet deg boken.

Anbefales til alle som er glad i mat og selvsagt til alle oss som digger Hege Ulstein. Fin-fin julegave til slekt og venner og en må-prøve-ut-bok for alle som liker å lage mat. Datteren her i huset har allerede bestemt seg for at hun vil ha vegetar-servering når hun konfirmeres. Hun tilhører en generasjon som antageligvis kommer til å leve etter det de tror på, inkludert å spise det de mener er god og sunn mat. Vi får håpe at den dagen de står for matstellet har anledning til å servere et rikt utvalg grønnskaker og belgprodukter fra Afrikanske land til middag og en god fransk ost til dessert.

PS. For deg som ikke får Dagsavisen og Hege Ustein på døren; du kan bestille helgeabonnement.
Og en til PS- jeg har fått følgende tips:
Hege og Yngve har også en blogg om KJØTTFRIE DAGER: http://kjottfri.tumblr.com/, og en gruppe på Facebook man kan følge: http://www.facebook.com/Kjottfritt?sk=page_insights#!/Kjottfritt

Tomas Tranströmer - Dikt og Prosa i Samling

Tranströmer skriver mesterlig. Født i Sverige i 1931 og oversatt til mer enn 50 språk. I 2011 fikk han Nobelsprisen i Litteratur.
Diktene er oversatt av Jan Erik Vold og ord d blir overflødige. Dette er så vakkert, så vakkert. Og i denne utgaven får vi en bonus, i tillegg til hele forfatterskapet (1954 - 2004) har forlaget gitt oss poetens erindringer bakerst i boken.









Sommerslette

Har sett så mye
Virkeligheten har tært så hardt på en,
men her er sommeren til slutt:

en storflyplass - og trafikklederen tar ned
lass etter lass med frosne
mennesker fra rommet

Gresset og blomstene - her lander vi.
Gresset har en grønn sjef.
Jeg melder meg.

Anbefales. God bok!
Her er link til et tidligere blogginnlegg med dikt av samme poet.

Riisnæs og Hatlem - Verdens viktigste

Riisnæs er en mann som i årevis har underholdt oss og lært oss dette og hint om hvor vi skal reise, hvordan vi kommer oss dit og hva vi kan se på forskjellige destinasjoner. Jeg har hatt stor glede av radioprogrammene hans og stadig latt meg imponere av all kunnskapen denne mannen sitter inne med. For ikke å snakke om hvilket liv han har levet - han må ha ufattelig mange reisedager bak seg.

Boken Verdens viktigste, med undertittelen 245 reisemål for livet kom i 2003, min utgave er fra 2011. Jeg har lest andre bøker av Riisnæs og vært begeistret. Denne gangen syntes jeg det er langt under det jeg hadde forventet fra en bereist og klok mann som Riisnæs. Boken er kjedelig, overfladisk, destinasjonen virker mainstream, i betydningen at det er de samme destinasjonene som andre bøker i denne kategorien presenterer og bildene - nei, not good! Fotografen er forøvrig Ragnar Hatlem, jeg vet ikke helt hvordan han kommer inn i bildet, det fremstår som om prosjektet er spikket sammen av to kompiser på tur. To godt voksne kompiser. Kanskje litt slitne av hele reiseprosjektet?

På pluss-siden, eller det som kunne vært på pluss-siden, er at de anbefaler reiseguider for hver destinasjon de besøker. De guidene de bruker er ikke særlig spennende, og mer enn mainstream. De er kjedelige og tradisjonelle, og guider vi uten problemer kan finne frem til selv ved hjelp av en snartur innom www.nomaden.no eller et kjapt søk på destinasjonen.

Nå skal det sies, til Riisnæs forsvar (bildene er dårlige, det lar seg vanskelig forsvare Hatlems prosjekt) at denne boken går inn i en trend som han åpenbart har slengt seg på. Lonely Planet publiserer akkurat samme type bøker (men med bilder i en helt annen klasse). Dog - dette er en bok som virker helt uten retnig og en rød tråd. Jeg lurer på om dette er stedene Riisnæs selv har vært og at det er derfor de er plukket ut? Og en annen ting: har disse bøkene livets rett i dagens digitale og interaktive verden? Hadde det endog vært en bok med coffe-table formatet, glanset, med fantastiske bilder og nye steder - men det er altså ikke det. Boken er rett og slett ganske kjedelig. Og dannelsesreise som det skrives om i innledningen? Nei og nei, Riisnæs.

I min 2011-utgave er Utøya med som et av de 245 stedene i verden du må besøke. Begrunnelsen lyder som følger: "Utøya blir for alltid et sted for den dypeste ettertanke - den som handler om den evige kampen i menneskenes åndelige tilværelse - kampen mellom de mørke og de lyse kreftene i oss. Derfor er Utøya blitt ett av verdens viktigste steder." (side 322). Jeg syntes dette er ytterst problematisk og virkelig et resultat av bad taste. Det er mulig at jeg er en av få som reagerer så sterkt på at Utøya er tatt med - i en turistbok, men jeg fikk skikkelig dårlig smak i munnen. Dannelsesreise til Utøya?

Riisnæs har holdt på lenge og han har gjort utrolig mye bra (se denne linken - dette er en fantastisk bok fra samme forfatter). Jeg håper ikke denne boken er et resultat av en sliten og lei Riisnæs som egentlig er lei hele reise-prosjektet sitt. Men beklageligvis kan det fremstå slik, hvis vi skal ta boken på alvor. Slett jobb, mangel på dybde, ute av takt med tiden (du finner bedre beskrivelser og bilder på tripadvisor) og hele boken gir en følelse av at den er skrevet for fortjeneste. Ikke for å lokke meg ut i verden, men for å finansiere disse kompisenes neste reise.

Avsluttende: det er Kagge forlag som har gitt ut denne og det er overraskende. Kagge er kanskje det forlaget som er best på reiselitteratur. Her har det skjedd en glipp.

Anbefales ikke.

Diana Athill - Livskunst

 Jeg fikk tips om denne boken av bloggeren som har bloggen oppsummert, og kan ikke annet enn å takke og bukke. Diana Athill er en kjent britisk litterær personlighet, hun var i flere tiår redaktør og har blant annet arbeidet nært med  Philip Roth, Norman Mailer, John Updike, V.S. Naipaul og Simone de Beavoir. Nå er hun langt over 90 og har skrevet boken Somewhere towards the end, som har fått den litt underlige tittelen Livskunst på norsk.

I boken gir hun tilbakeblikk på et langt og spennende liv. Hun har møtt mange interessante mennesker og hun har vært utradisjonell på flere måter. Hun har hatt flere elskere, men aldri vært gift, hun er barnløs og hun har til fulle nytt de privilegiene som følger med å være en karrierekvinne uten barn og mann og de forpliktelsene som følger av dette.

Det boken først og fremst handler om er det å bli gammel - et tema som ikke slutter å fasinere meg. Sorg, tap, alderdom, - det er selve livets temaer, og mange eldre - særlig de som er skriveføre - formidler dette på en måte som gir meg som leser glede, tanker og en form for forståelse for livet (ja - selvet Livet med stor L). De eldre menneskene jeg har knyttet meg til har alltid fremstått som særdeles kloke, og sånn er det også med Diana Athill.

Hun skriver nødvendigvis en del om det å skrive og lese. Interessant nok gjentar hun det mange eldre sier og/eller skriver: leseren mister interesse for romanen og blir mer opptatt av biografier, historiske bøker og klassikerne. Det er kanskje fordi romanen er en form for søken, og eldre mennesker er kanskje så erfaren at de ikke har behov for å gå den veien enda flere ganger. De har vært der, de vet livet går sin gang, eksteskap og kjærlighetsproblemer er ikke lenger like viktig og andre ting står frem som mer essensielle eller betydningsfulle. Interessen for klassikerne kan forstås som en bekreftelse på at det er grunn til at de bøkene som har blitt klassikere er det.

Hun skriver på side 128 en interessant observasjon hva gjelder litteraturanmeldelser - og som derfor i noen grad har gyldighet og interesse for oss bloggere at å anmelde bøker gir henne et vennlig dytt i en retning hun ellers gjerne ikke ville tatt. Feks om biografien om Flaubert av Frederick Brown: "interessant,men så tykk, og jeg har ikke engang plass i bokhyllene mine, dessuten vet jeg ganske mye om Flaubert allerede. - Så ville jeg tatt for meg de nye billigbøkene og følgelig gått glipp av en virkelig leseopplevelse".

Diana Athill har levd et godt liv og hun har skrevet en fin,fin bok.  Her kan du se et intervju der hun forteller om bokprosjektet sitt og her et der hun snakker om det  å være redaktør.

Anbefales!
God bok!

Michel Rostain - Sønnen

De siste årene har det kommet en rekke gode bøker som handler om tap og savn. Didion har skrevet to nydelige bøker, De Magiske Tankers År som handler om tapet av mannen og Blue Nights som handler om tapet av datteren. Oates har skrevet En Enkes Fortelling etter mannens død, og flere norske forfattere har skrevet bøker om den samme tematikken. Foruten Didions bok er Sønnen den eneste jeg har lest om tapet av et barn.

Sønnen handler om Rostains 21 år gamle sønn Lion som dør plutselig av hjernehinnebetennelse. Rostain har naturlig nok store problemer med å akseptere og forstå det som har skjedd og boken fremstår som et forsøk på både å forstå og forsone seg med det utenkelige.

Boken er skrevet som sønnens betraktninger av det som har skjedd. Med Lions "stemme" beskriver Rostain forløpet før og etter dødsfallet, fortvilelsen, sorgen og raseriet. Og ikke minst alle selvanklagene. Rostain er kunstner og kjent i hjemlandet, Frankrike, og boken har fått stor oppmerksomhet både i Frankrike og en rekke andre land.

Det er vondt å lese boken, selv om den både er nøktern og til tider nesten morsom. Vi som selv har barn kan så godt leve oss inn i hvordan Rostain har det, det ugjenkallelige og smertelige ved å miste et barn. Han setter ord på alle foreldres skrekk og hvor fort hverdagslivet kan endres til et mareritt. Det siste året har vi møtt mange foreldre som har mistet en av sine og mange av oss kjenner kanskje ekstra på denne angsten nå i ettertid av alt som har skjedd.

Boken er vakker og godt skrevet. Den er nær og poetisk og Rostaing evner å dele sin fortvilelse på en litterær måte som åpner for mye i leserne. Han ble intervjuet i Bokprogrammet en tid tilbake, du kan se og høre ham på denne linken.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Helen Garner - Gjesterommet

Gjesterommet, eller the spare room som den heter på engelsk, er skrevet av den australske journalisten og forfatteren Helen Garner. Jeg liker best den engelske tittelen som fanger opp både det fysiske ved begrepet: rommet, men som også fanger den mer abstrakte betydningen - å ha rom for andre.

Boken starter med at hovedpersonen Helen gjør klar gjesterommet for venninnen Nicola. Sistnevnte er kreftsyk og kommer fra Sydney til Melbourne for å få alternativ behandling for sykdommen. Nicola og Helen har vært venninner i 15 år, de er begge godt opp i 60 årene, og det er et voksent vennskap mellom de to. Helen har famile, barn og barnebarn, mens Nicola er alene.

Det er mye som er gjenkjennelig i boken - særlig i beskrivelsen av forholdet mellom disse to kvinnene. Helen er redd for at Nicola skal dø, hun føler på ansvaret som er gitt henne og det som fyller rommet mellom dem som et resultat av Nicolas fornektelse av sykdommen og utfallet som må komme. Det er flere ganger henvist til sinne og frustrasjonene som fyller rommet, uforløste følelser og tanker som ikke får komme frem i lyset.

I boken problematiseres alternativ medisin, familieforhold og vennskap. Jeg er mest opptatt av det som skrives om vennskap og hvordan venner gjør seg avhengige av noen felles rammer for å kunne opprettholde vennskapet. Disse rammene, som er vakkert beskrevet i boken, blir utfordret ved at rollene dem i mellom er uklare, forventningene for store og det sniker seg inn en uro i forhold til spørsmålet om hvem er jeg for deg.

Boken er godt skrevet og det er lett å kjenne seg igjen i mye av det som skrives. Samtidig opplever jeg at Nicola-personen blir for grunn, jeg får ikke helt tak i henne og selv om forfatteren hjelper oss litt på vei forblir det uklart hva vennskapet mellom dem faktisk er. Er det basert på Helens beundring for Nicola, eller Nicolas behov for å bli sett og ivaretatt? I tillegg viser forfatteren hvor sårbart det kan være ikke å ha familie - Helen henter krefter fra familien og betydningen av det å ha barnebarn blir tydeliggjort når Helen finner ro og styrke i barnebarnets nærvær. I boken beskrives også Nicolas inntreden i Helens "rom" og påfølgende nye rammer for interaksjonen med barnebarnet.

Det er flere nydelige scener i boken og  forestillingen med tryllekunstneren gjør inntrykk gjennom mangtydigheten som skapes. Livet er kanskje slik vi ønsker å se det, på samme måte som vi i stor grad velger hvem vi vil være.

Helen Garner er en populær forfatter i Australia og et raskt google-søk peker i retning av at dette er en forfatter vi veldg gjerne møter flere ganger. Oppfordringen er herved sendt til Pax forlag.

Anbefales,
God bok!

Paul Auster - Vinteropptegnelser

Det er alltid en begivenhet når Paul Auster gir ut en ny bok. Derfor er det litt vedmodig å lese hans "inntreden i livets vinter", Vinteropptegnelser. Auster ser tilbake på sitt liv, han har kommet til et punkt i livet som han beskriver som den siste etappen og han er fornøyd med livet slik det ble.

Det er en vakker og detaljert bok. Han skriver glimrende og tar oss med tilbake til steder han har bodd, vi møter gamle kjærester, han deler fortvilelser og avgjørende øyeblikk med oss lesere. Vi som har fulgt forfatterskapet hans kan glede oss over tilbakeblikk på bøker vi leste for mange år siden og blir invitert inn til det stedet han var i livet da disse ble skrevet.

Kroppen er viktig i boken, på samme måte som hans kone Siri Hustvedt beskriver sammenhengen mellom kropp og hode i den glimrende boken Den skjelvende kvinnen, Eller historien om nervene mine. Auster forteller hvordan kroppen reagerer på det hodet ikke vil forholde seg til, blant annet ved panikkanfall, angst og smerter. Han kaller det for pustingens fenomenologi, eller en katalog over sensoriske data. Vi får også innblikk i et sterkt og godt samliv med Siri Hustvedt, preget av en samtale som startet den kvelden de traff hverandre og som har fortsatt hele veien.

Auster har hatt et spennende liv, og har blant annet bodd store deler av livet i Paris. Han har reist mye og giftet seg inn i den norsk-amerikanske Hustvedt-familien. Det er artig å lese både om hans opplevelse av det norske i hustvedt familien og hans egne jødiske identitet.

Vi får ønske oss mange flere bøker fra Auster - til tross for denne litt triste tilnærmingen han beskriver i boken. Innledningsvis skriver han: "Snakk før det er for sent, og håp at du vil kunne fortsette å snakke til det ikke er mer å si. Tiden er tross alt i ferd med å renne ut." Vi kan svare han tilbake med at skriv, Paul Auster, skriv før det er for sent. Vi vil ha mange flere bøker før du legger bort pennen og skrivemaskinen!

Anbefales! God bok!

Karoline Hjorth - Mormor monologene

Karoline Hjorth er en ung norsk fotograf og journalist. Hun har intervjuet en rekke eldre kvinner - eller intervjuet, de forteller sine historier.

Det er fine historier om kraftfulle kvinner. Ebba Haslund er en av dem som får presentere seg. En annen er Mia Berner. Hjorths egen mormor, Liv, er også med.

Boken er skrevet som en hyllest til mormor, den godt voksne kvinnen som kan se tilbake på livet sitt. Det reflekterer over tap, arbeidsvalg, valg av ektemann og dagens unge.

Boken er fin, men det er litt uklart hvorfor de som er valgt er valgt. Det er et forholdsvis bredt utvalg kvinner, med tanke på yrkesvalg og valget av ikke å ta en jobb, men etter hvert som jeg leste ble jeg litt usikker på hvor boken ville. Flere av kvinnene uttaler at dagens yrkeskvinner går glipp av noen kjerneverdier fordi vi prioriterer jobb fremfor familie (gjør vi det?), og flere av dem får det høres ut som om det er fullstendig meningsløst å arbeide fordi vi, som gamle, vil innse at livet er for dyrebart til å kaste bort på jobben når vi kan pusle rundt familien vår.

Jeg kunne ønske meg en større blanding av tradisjonelle og utradisjonelle kvinner. Det ble litt mange bondekoner etter min smak. Jeg tar gjerne imot gode råd fra eldre kvinner, men jeg ønsker ikke mer dårlig samvittighet enn jeg allerede har. Er det noen som hører på mormor? spør forfatteren retorisk i boken. Ja, det er det - vi er mange som hører på både mormor og morfar. Vi er også kanskje mange som leter i boken etter det som kunne vært vår egen mormor, men det var ikke så mange av dem jeg identifiserte meg med.

Når det er sagt, og den litt ambivalente opplevelsen er beskrevet; dette er en fin, fin bok! Lag flere Karoline Hjorth - og ta for deg av et større mangfold stemmer, bruk litt mer plass på fotografier av disse kvinnene og de interiørene de lever i - for dette er sånne bøker som kan blas i og leses om igjen og om igjen - særlig når de innholder typer som Jane Mykle, Gro Harlem Brundtland, nabokonen, innvandrerkvinnen og kvinnen som levde sammen med en kvinne. Disse fikk ingen plass i denne boken. Dagens kvinner, både unge og gamle, trenger kvinnelige modeller - gi plass til noen av disse!

Anbefales, God bok!

Geir Gulliksen - Bøyde knær

En forfatter fra Norge reiser til Afrika. Et Afrika som kanskje er Kenya, og ganske sikkert masaier, - basert på ritualene han beskriver, rødfarven som brukes i håret og med litt godvilje: beskrivelsen av boplassene, maten, stokkene og farvene på teppene de har.

Denne norske forfatteren er en følsom og sensitiv mann, muligens med det noen vil omtale som feminine trekk. Han er følsom, selvkritisk, sosialt forsiktig for ikke å forulempe andre, han registrerer og funderer over "den andre" og har behov for å sette seg inn i deres situasjon. Hvordan er det å være deg? Og mest av alt: hvordan er det å være kvinne?

Gulliksen våger seg ut på et risikofylt prosjekt. Ikke bare er han en mann som ønsker å vite hvordan det er å være kvinne, han er en norsk, hvit mann som filosoferer over hvordan det er å være masai(?)-kvinne. Hvordan det føles å være omskjåret, en av flere koner, og å bli behandlet som kveg i et mannsdominerende samfunn.

Boken er interessant på veldig mange måter. En ting er selve nerven i Bøyde knær. En annen ting er denne boken i forhold til de to siste bøkene hans som kom før denne. Jeg har lest disse med stor begeistring, lenke til innleggene ligger her. Et tredje aspekt for  min del er - til tross for at de to forfatterne er så forskjellige som de kan bli - er å lese dette etter å ha lest Corinne Hoffmanns bøker om tiden hun var gift med en masaikriger. Dette er veldig ulike bøker, kvalitetsmessig og innfallsvinkel, men dog. Hoffmann er kvinne i en masailandsby og gjør seg helt andre refleksjoner enn mannen Gulliksen. Men rett skal være rett, det har to helt ulike prosjekter og Gulliksen har et prosjekt som antageligvis kun en mann kan gjennomføre.

De forrige Gulliksen-bøkene jeg har blogget om har til felles med denne at de handler om fremmedgjøring, vanskelige sosiale relasjoner, sterke indre liv og behovet for å fatte, forstå eller kanskje bedre: begripe. Begripe seg selv i forhold til den eller de andre, hvem er jeg og hvordan er jeg for deg. Hvem er du og hvorfor virker du på meg slik du gjør. Hvilke konsekvenser får mine handlinger for meg og for deg.

Tematikken, og da er jeg tilbake til nerven i boken, er også interessant. Er det slik at vi bøyer oss for andre - eller: bøyer vi oss alltid for den andre? Er det slik i menneskelige relasjoner at en må bøye seg for en annen? Og hvis det er slik, er det negativt eller er det, med forutsetning av at det ikke er bøye seg som i overgrep, godt for oss å bøye oss og bli "bøyd for" så sant det er fornuftig fordelt? Da jeg leste boken tenkte jeg at det kanskje er dette som er selve essensen i kjærlighet: at vi makter å bøye oss for en annen og å ta i mot at en annen bøyer seg for en selv.

Gulliksen skriver fantastisk bra. Vart, forsiktig, ikke med så mye undertone som i den forrige boken, og poetisk. Han skriver blant annet en vakker passasje på side 126, om skriving og lesing:

"Men er det ikke dette skrivingen innebærer, i beste fall, at det jeg skriver blir virkelig for meg, at jeg opplever det som det viktigste ved å skrive og lese? At den som skriver og den som leser gjennomtrenges av erfaringer som ellers kanskje ville vært utilgjengelig for oss? Eller er det noe annet. Handler det ikke om at jeg må møte det jeg skriver om med meg selv, mitt eget, og at det eneste som blir gjort mulig  gjennom skrivingen og lesingen er at det subjektive utfolder seg enda en gang, like subjektivt som vanlig, like selvberørende og begrenset som vanlig i møtet med noe som kanskje bare delvis blir forstått?"

Boken har flere slike passasjer hvor leseren muligens må stoppe opp, tenke, kjenne at teksten berører. Den gjorde ihvertfall det med meg, og boken anbefales på det varmeste. Jeg kan tenke meg at dette er en bok som også er fin å lytte til på lydbok, særlig hvis innleseren klarer å fange det sakte og ettertenksomme ved språket og historien. I boken er det ett par skrivefeil i siste delen, ikke store eller mange skrivefeil, men i en tekst som denne er det forstyrrende og på grensen til fortvilende å få brudd i de ellers så melodiøse setningene til Gulliksen.

God bok!

Helle Helle - Dette burde skrives i nåtid

Dette burde skrives i nåtid er fortellingen om en ung kvinne som forsøker å finne fotfeste og retning i livet sitt. Hun sier hun studerer i København, men bruker tiden til å sove, gå lange turer og gremme seg over sine gardinløse vinduer - noe som blir litt i overkant symbolsk i romanen. Den unge kvinnen gjemmer seg fra noe og noen, seg selv og de andre.

Helle Helle er en fantastisk hverdagsbetrakter. Hun beskriver små hendelser med stort og alvorlig innhold, hun bruker ofte estetikk - som farver, mat, møbler og klær, og hun skriver om personer som leseren kan eller klarer å identifisere seg med.

I Dette burde skrives i nåtid syntes jeg ikke Helle Helle klarer å holde stilen fra de tidligere bøkene sine. Vi kommer ikke skikkelig inn på hovedpersonen og jeg forstår ikke hvorfor hun er så passiv og hvorfor hun tar de valgene hun tar. Tanten hennes blir en tydeligere person og på mange måter en mer interessant person enn hovedpersonen. Et eksempel er beskrivelsen av turen hun skal ta med en kjæreste, hvor glad hun er og hvordan kjæresten med en liten, men brutal kommentar raser ned alt det fine og hyggelige hun følte og uttrykte.

Boken er verdt å lese, særlig for Helle Helle fans, men for de som ikke har lest Helle Helle tidligere anbefaler jeg å se på en av de andre titlene hennes først.

God bok!

Linda Boström Knausgård - Grand Mal

Linda Boström Knausgård er en kvinne vi kjenner godt gjennom MK-bøkene - eller rettere sagt; vi kjenner henne slik mannen hennes ser og opplever seg selv i forhold til henne. I tillegg til MK-bøkene kan vi treffe henne i det norske ukebladet Kvinner og Klær, der hun har eller har hatt en egen spalte. Nå kommer vi tettere på henne som litterær person - i lesningen av novellesamlingen Grand Mal.

Grand Mal betyr egentlig et sterkt epileptisk anfall med kramper og ofte ledsaget av bevisstløshet. De av oss som har sett en person ha et slikt anfall vet at det er en spesiell opplevelse, for min del var det skremmende og eksistensielt å være tilstede. Eksistensiell er et stikkord også for boken til Boström Knausgård. Det er korte, fortettede historier, de fleste med en sterk undertone av noe faretruende eller smertefullt.

Boström Knausgård har gjort en fin innsats for mange mennesker gjennom å være åpen om sin bipolare lidelse. I et dokumentarprogram på NRK Radio forteller hun om sine opplevelser og det er med denne stemmen i bakhodet jeg leser novellesamlingen. Det er vanskelig å si hva som er virkelig, hva som kan være selvopplevd, om noe er drømmer eller om noe kan være egne opplevelser i perioder hun har vært syk. Uansett: novellene er sterke, vakre, urovekkende og jeg fikk en sterk opplevelse av at det hun skriver er tilgjengelig på en nesten utilgjengelig måte. Kanskje en meningstom setning for de som ikke har lest boken, men forhåpentligvis gir den mening til dere som har lest den.

Uavhengig av hvem hun er konen til og hva vi vet om henne gjennom MK-bøkene: dette er en knallsterk novellesamling med en retning. Tematikken, sånn som jeg leser den, er fokusert på død, å være noens barn, foreldre og eksistensiell angst.

Anbefales på det varmeste!

God bok!

Familietreff i Tyrkia

Tyrkia - et land man blir forelsket i!

Familien min er litt spredd utover vest- og østlandet og vi bestemte oss for å feire min foreldres 70-års dag i det store utland. Hele slekten er glad i reising og vant med en litt utfordrende feriestil, men når vi er 16 sykker i alderen 8 måneder til 70 år ble vi enige om at vi skulle ha en bekymringsfri, avslappende, stedfast ferie - først og fremst tilpasset de minste barna. Valget falt på Tyrkia, nærmere bestemt Alanya og Pescha Bay - et av Star Tours flaggskip i Tyrkia. Hotellet var helt ideelt for en familiesamling og både store og små nøt hyggelig og etterlengtet samvær.

Nydelig med folketom strand om kvelden, en strand med masse små skilpadder som ble klekket da vi var der. Fantastisk opplevelse, men litt rart at de får bygge på en strand hvor skilpadder legger eggene sine.

Aerobic i bassenget. Var sikkert moro, men desverre akkurat samtidig som tidspunktet for dagens første glass hvitvin.

Ungdommene på jet-skies

Hvis du skal til syden på en klassisk sydenferie er dette virkelog å anbefale. Men hvis du ønsker å oppleve Tyrkia er dette ikke tingen. Alanya er en liten bit Skandinavia i Tyrkia, ikke helt etter min smak, og kombinert med høye temperaturer har man all grunn til å nyte dovne dager på hotellet. Noe vi klarte uten problemer.

Når man reiser til et sted på dette er det en selvfølgelighet at man tar med seg masse og gode bøker. Foruten den meget gode guiden Turen går til Tyrkia, hadde jeg pakket ned en bunke godbiter til mine to tenåringer og min bedre halvdel.

 Sønnen min leste Du av Marthinsen - og som forventet vakte den stor begeistring.

Datteren min som snart er 14 leste Simon Stranger og likte den veldig godt. Disse to pleier ikke å være så ivrig på lesing som jeg skulle ønske, så det var veldig hyggelig at jeg traff blink på begge bøkene. Mannen min holder på med Alt jeg er av Anna Funder, en bok jeg likte meget godt.

Jeg tok med meg Englenes By og er nesten ferdig med den. En helt spesiell bok som jeg liker veldig godt. I tillegg leste jeg manuset til en av høstens kommende bøker, Kathrine Aspaas' Raushetens Tid - en skikkelig godbit som dere kan glede dere til. Det er ikke ofte jeg får lese manus og det er ikke ofte jeg leser bøker som til de grader gir meg et kick som denne boken.

Det er helt unødvendig å ha med seg en reiseguide når man skal på hotel-ferie. Jeg tok med meg min anyway og fikk mange gode tips til den store Tyrkia-turen jeg håper vi kan ta om ikke alt for lenge. Det er litt annerledes å være i Tyrkia å lese om Tyrkia, så selv om vi ikke tok utfarter var det artig å ha boken med.

Alanya anbefales for familieferier med små barn. Hvis du vil ha en skikkelig fin Tyrkia-opplevelse anbefaler jeg deg å reise til Istanbul. Eller du bruker hotellet i Alanya som base, leier deg en bil eller kaster deg på en av de mange byråene som tar deg på turer til steder som ikke er for langt unna. Uansett: Tyrkia er et fantastisk ferieland; god mat, flotte mennesker, fin musikk og spektakulær natur. Og sist, men ikke minst knallbra shopping!

God tur!

Chris Guillebeau - The Art of Non-Conformity

Chris Guillebeau, legg merke til navnet - dette er en mann vi kommer til å høre mer fra fremover. Han er en ung fyr som lever etter en motstrømsfilosofi, The Art of Non-Conformity.

Hvis en skal koke ned hovedbudskapet hans kan det sammenfattes i en setning: lev som du selv ønsker. Og legg til: alt er mulig med den rette innstillingen.. Og ikke minst: verden kan bli bedre og det er din oppgave å bidra til at den blir det. Det som i følge C.G er den rette innstillingen er at du for det første setter ord på hva du virkelig ønsker deg, for det andre at du gjør det du kan for å oppnå det du ønsker deg gjennom, og dette er det tredje, ved å gjøre det. Typiske eksempler fra boken er folk som tør å si opp en kjip eller utilfredstillende jobb, uavhengig av om det er en skikkelig drittjobb eller en prestisjepreget stilling som betaler godt.

Det som er kult med dette prosjektet - som han kaller for World Domination, du kan laste ned manifestet hans fra denne linken - er at det er en cocktail av mange gode "ting". Selve grunnlaget er å reise og utfra behovet for å reise viser han hvordan du kan reise billig, steder du kan jobbe frivillig mot kost og losji og hvordan du kan realisere fulltidsreising hvis det er det du ønsker.

For oss med barn og studielån ligger det et stykke inne å bare skulle reise avgårde på ubestemt tid og la familie og heim seile sin egen sjø. Men det er oppstemmende og moro å lese om C.G som i skrivende stund forsøker å oppnå planen om å besøke 150 land innen en bestemt tid. Og, dette er noe mange oss skulle ønske for våre egne barn, at de lot utdanning være utdanning, jobb være jobb, satt livet hjemme litt på hold og tok av i noen år før de etablerer seg og kommer i det samme sporet som foreldre og venner som var litt kjapp med å stifte familie.

Hele prosjektet startet som en blogg, og for oss bloggere er det mye å hente. Du kan se bloggen hans her. Boken er artig, men du kan kose deg like mye ved å surfe på bloggen hans pluss de andre meningsfellene han generøst introduserer oss for. Sum summarum: artig prosjekt som ønsker å "endre" verden, tror på å være rause og varme mot andre, inkludert fremmede, promoterer frivillig arbeid med barn uten foreldre - både tobente og firbente, og annet viktig og givende arbeid i hele verden. Som pedagog og med en sterk overbevisning om utdanningens viktige rolle for personlig frihet og mobilitet er det med litt bekymring jeg leser om hans (bortkastede) erfaringer med utdanningssystemet, men dette balanseres (nesten) over gleden  av å lese fra et slikt overflødighetshorn av overmot og optimisme.

Anbefales!

Under kan du se del 1 av ett intervju med C.G. Enjoy!