God jul!

God jul til dere alle sammen! Jegleser pakker kofferten og reiser til Karen Blixens Afrika. Vi høres på nyåret!

Nikolaj Frobenius - Så høyt var du elsket

Dette er den første boken jeg har lest av Frobenius, og det første som slår meg er måten han skriver på. Han bruker klisjeer og skriver lite mellom linjene. Det tar en stund før jeg venner meg til måten han skriver på og jeg tenker at han med enkle grep kunne unngått å være så overtydelig og til tider banal tekstlig. Når det er sagt er dette en bok som er vond å lese, og desverre aktuelle for mange.

Viktor Ulvdal er en pensjonert lege. Han er en vital mann med mange interesser. Han og sønnen Emil, som er forteller i boken, har vokst opp sammen, moren forsvant på et Norad-oppdrag da Emil var 7 år.

Viktor får slag og endrer personlighet, han blir vanskelig og kjemper innnbitt mot de prosessene som kroppen gjennomfår. Samtidig som boken er en fortelling og et far-sønn forhold som endrer seg er det en historie om kampen mot et stivbeint og umenneskelig helsesystem.

Man blir uneketelig redd for alderdom når man leser denne boken. Både sine foreldres og sin egen. Det er en sterk historie som gjør inntrykk.



Anbefales!
God bok!

Merethe Lindstrøm - Dager i stillhetens historie

Dager i stillhetens historie er nominert til Nordisk Råds litteraturpris, Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris. Merethe Lindstrøm har et solid forfatterskap, og felles for bøkene hennes er at de er eksistensielle, med en nærmest knugende, stille symbolikk.

I boken møter vi et voksent ektepar. Han er pensjonert lege, hun er lærer. Ekteskapet er rolig og tilsynelatende solid, helt til han gradvis trekker seg unna ved å slutte å snakke.

Han er jøde og har opplevd krigen. I en periode gjemte familien seg i en leilighet, og det var helt avgjørende at alle var stille. I ekteskapet videreføres en annen type stillhet, hun insisterer på at alt ikke skal fortelles og tausheten blir stadig mer knugende. Hvor viktig eller avgjørende tausheten om det som var er for disse to kommer til overflaten i forholdet de har til vaskehjelpen Marija.

Det er en fin, men trist og tung bok Lindstrøm har skrevet. Tung i betydningen av at ekteparet gradvis blir trukket ned og bort fra hverandre ved ikke å snakke sammen om de viktige tingene.

Handlingen tar plass i Bergen, og Lindstrøm skildrer fine bilder fra byen.

Anbefales!
God bok!

Bloggere i Barcelona

I uken har jeg vært på "blogg-tur" i Barcelona. Vel, egentlig hang jeg bare med - jeg reiste med matblogger www.lekkermunn.no og fikk oppleve Barcelona gjennom blant annet fantastisk mat og vin.

Lekkermunn i fin stil. Her er det bakevarer som foreviges

Dette var mitt første besøk i Barcelona, og det kommer til å bli flere. Jeg har skjønt at mange lar seg rive med av stemningen i byen, og det er ikke vanskelig å forstå.

Vi reiste med Norwegian og jeg betalte ca.900 kroner, inkludert setereservasjon begge veier og 1 kolli baggasje. Hotellet vi bodde på var midt i gamlebyen: fantastisk beliggenhet. Linken til hotellet finner du her. Rommene var supre, servicen god, men det var dyr frokost som du gjerne kan styre unna. Ta heller en frokost på en av de koselige restaurantene i området.

Deilig å våkne til lyden av duene som kurrer og lukten av nybakt brød fra bakeren nede i gaten

Vi besøkte flere markeder og restauranter. Tickets er en superhipp restaurant som man må bestille på tre måneder i forveien - med mindre man reiser med en celeber matblogger/journalist. Maten var et eventyr og vi satt og så på kokkene som tryllet frem den ene eksotiske og eksperimentelle tapasen etter den andre. Følg med på lekkermunn.no for utførlige og profesjonelle betraktinger fra kvelden.

Neste gang skal vi leie leilighet med kjøkken. Da kan lekkermunn lage mat mens jeg leser

Jeg besøkte Picasso-museet som ligger rett nede i gaten for hotellet. Det er ikke like bra som Picasso museet i Paris, men de har en del bilder fra den blå perioden, så det er verdt et besøk. Vi var selvsagt innom Gaudi, og vi tok noen timer i Casa Battlo og Sagrada Familia. Ubeskrivelig. Jeg fikk handlet noen gode bøker om Gaudi på Casa Battlo og er rustet til tennene til neste gang jeg skal besøke Barcelona.

Lekkermunn hadde med seg Barcelonaguiden fra Lonely Planet, jeg tok med Ti på topp i Barcelona. Begge fungerte utmerket. Barcelona er en by som kan være litt uoversiktlig og det betyr at jeg må ta flere turer før jeg får helt oversikten. Hvis du vil reise ned kan du kontakte Barcelonaekspertene som drives av bergenseren John Brekke. De kan blant annet arrangere tapas-safari, skaffe deg en leilighet eller hotel og ellers hjelpe deg på alle måter. Vi tok tapas-safari med Barcelonaekspertene og det var prikken over i'en. Kjempemoro og veldig ok å ha en norsk kjentmann som både kan språket og byen. Jeg har blitt flinkere til å bruke disse byråene når jeg besøker steder, og Barcelonaekspertene var hjelpsomme, serviceminded, blide og bidro til at turen ble så vellykket som den ble. Anbefales!

Litteratur fra Barcelona? Jeg har ikke lest den, men Vindenes skygge står nå på leselisten. Se også den fantastiske filmen Alt om min mor, vi kjente igjen flere av stedene fra filmen. Woody Allens Vicky Christina Barcelona har også fine scener fra Barcelona.

Vi kom hjem til minus 9 etter å ha nippet til cava på uterestaurant og 15 grader. Litt nedtur, men ettersom det er så greit å få billige billetter til Barcelona er eventyret ikke langt unna.

Matriske. Jeg gir disse en rask dipp i kokende vann før jeg steker de, da forsvinner noe av den litt bitre smaken.

Konklusjon: Barcelona er verdt besøket. Men vær forsiktig, noen forelsker seg så inderlig i byen at de ikke kommer seg hjem igjen. God tur!!

A dangerous method, Freudmuseet og Sabina av Karsten Alnæs

Freudmuseet i London

For noen uker siden var jeg i London, der jeg blant annet besøkte Freud-museet. Han flyktet fra Wien i 1938, bosatte seg i London og døde av kreft året etter, i 1939. Familien fikk flyttet med det meste av møblene, inkludert den berømte sofaen som pasientene lå på.

Huset ble museeum etter Anna Freuds død, og det er en spesiell følelse å være i arbeidsværelset til Freud. Han var interessert i antikken, historie og arkeologi, og rommet er fylt av gamle skatter: skulpturer, figurer og vaser. Og selvsagt et stort bibliotek. Skal du til London anbefales en besøk. Lenken til museet ligger her. Du får tilbud om å leie en liten båndopptaker som du kan ta med deg når du går rundt i huset, og det anbefales Da får du en grundig gjennomgang både om Freud, Anna Freud og gjenstandene i huset. I tillegg har de en utmerket museumsbutikk med Freud-relaterte bøker, og annet.

I går var jeg på kino og så filmen A dangerous method, en film om Jung og forholdet han hadde til Freud. Eller kanskje mer korrekt: filmen om Sabina Spielrein. Jung er blant annet kjent for teoriene om arketypene, og langt på vei var han på linje med Freud, til disse to bryter kontakten på grunn av vitenskapsteoretiske kontroverser. Mye av handlingen kretser rundt vakre og hysteriske Sabine, som Jung har som pasient og utvikler et kjærlighetsforhold til.

 

Jeg har lest den fantastiske boken Alnæs skrev om den russisk-jødiske psykiateren Sabina. Det gjør et sterkt inntrykk å se filmen når en vet hva som hender med denne kvinnen. For det første er hun antageligvis tenkeren bak flere av de teorestiske antagelsene Freud og Jung kom frem til, uten å bli kredittert. Hun inspirerte også pedagogen Piaget, som fremdeles har stor innflytelse på pedagogisk tenkning og på norske læreplaner. For det andre valgte hun å reise hjem til Russland, der hun ble drept av tyskerne i en synagoge i 1941. Før hun blir drept rekker hun å utdanne et antall psykoanalytikere, og hun arbeidet som psykiater i hjemlandet. Det er hjerteskjærende lesning. Boken er noe av det beste jeg har lest og uten sammenligning noe av det som har hatt sterkest inntrykk, både som leseopplevelse og følelsesmessig. Boken er glimrende skrevet og i tillegg til at vi blir kjent med Sabina får vi ett opprivende innblikk i de europeiske strømningene gjennom første halvdel av det forrige århundrede. Hvis du ikke har lest boken anbefaler jeg deg å lese den.

Både London-besøk, film og bok anbefales på det varmeste. Begynn gjerne med boken, det gir filmen det lille ekstra.

God tur, god film og god bok!

Joyes Carol Oates - En enkes fortelling

Joyce Carol Oates er for mange en kjær forfatter. Hun har skrevet en rekke bøker, mange oversatt til norsk, og har fått flere utmerkelser for sitt forfatterskap. Noen av bøkene, blant annet Graverens datter, tar utgangspunkt i biografiske hendelser, men ingen av bøkene er så personlige som En enkes fortelling.


Oates møter sin mann, Raymond J. Smith som 21 åring. Hun er masterstudent i litteratur, han er stipendiat. De forlover seg etter få måneder og ikke lenge etter gifter de seg. De har et harmonisk ekteskap i 47 år. Raymon (Ray) blir syk en dag i 2008 og blir diagnostisert med lungebetennelse. Kvelden før han skal hjem igjen etter nesten en uke på sykehuset dør han av en akutt infeksjon som han får på sykehuset. Oates rekker ikke frem til sykehuset før han dør.

I denne boken forteller Oates om sine innerste følelser og den dype fortvilelsen hun kjenner etter at mannen dør. Hun kastes ut i et kaos og det eneste som holder henne oppe er vissheten om at hun kan ta sitt eget liv.

Jeg har lest flere bøker i denne sjangeren; kvinnen som sitter alene igjen etter at mannen dør. Bøkene har til felles at de er personlige, men denne boken skiller seg fra de andre på flere måter. For det første blir Oates, som fremstår som en sterk kvinnelig forfatter, totalt hjelpesløs og forvirret. For det andre fremstiller hun seg selv som "den andre" - det virker som om mannen var kompasset, roret og seilet i livet hennes. For det tredje fremstår hun som ekstremt "passive-aggresive": hun anklager andre, blir sint på de som vil hjelpe, faller fullstendig sammen når folk kondolerer, svarer ikke telefonen, raser over alle blomstene og gavene som kommer på døren. Sist, men ikke minst tenker hun på seg selv som enken. Enken slåss mot udyret bassilusken (fryktelig patetisk begrep) - som representerer lysten til å ta en overdose.

Jeg blir litt satt ut av den aggresjonen hun fremviser overfor alle som ønsker å bidra med noe positivt. Jeg forstår at det er traumatisk og forferdelig å miste livspartneren, men lesningen av boken gjør at en lurer på hvordan enker eller enkemenn skal møtes, om man som venn eller bekjent overhodet bør snakke med mennesker i Oates situasjon.

I boken til Oates møter vi en kvinne som "ligger nede". Hun har vært i en symbiose med mannen sin som antageligvis ikke bare er sunn. Hele identiteten hennes er knyttet til han og hun er Mrs. Smith gjennom hele ekteskapet. Til tross for at hun også er professor og forfatterinen Oates, virker det som om hun først og fremst var kone for Ray. Han leste ikke bøkene hennes og hun fremstår som "pleasing". Dette er i stor kontrast til for eksempel Tikkanens bok To - Scener fra et ekteskap (som for øvrig er en glimrende bok). Tikkanen forteller om et turbulent og vanskelig ekteskap og en lettelse når han dør. I Boken om E, filmatisert som En sang for Martin, av Ulla Isaksson, møter vi en kvinne hvis mann får altzheimer og dør. Dette er min favoritt, både boken og filmen er nydelig. I boken De magiske tankers år av Didion, møter vi en kvinne som mister mann og datter i løpet av ett år. Denne boken referer Oates til, men Didions bok er mye mer befestet i det litterære enn Oates bok. Fra våre egne nære og kjære er det Dagen og dagene av Ørjasæter, en nydelig bok om hennes reaksjoner på mannens død og Kjersti Eriksson med den vakre boken Alene.

Felles for bøkene over er at de er skrevet av sterke kvinner som på ulike måter har betydd mye for andre gjennom sitt eget virke og sine tekster. Forholdet til mannen har vært betydningsfullt og alle har vært dypt knyttet til sin ektefelle. Når mannen dør skjer det noe med kvinnene, og i bøkene reflekterer de over den fundamentale tomhetsfølelsen mannen etterlater.

Jeg må innrømme at lesningen min av Oates er preget av de andre bøkene jeg har lest om dette temaet og det faktum at hun allerede 6 måneder etter Rays død forlover seg med en ny mann. Ut fra det jeg leser i boken handler dette dypest sett om at Oates er en kvinne som ikke vil være alene og som selv opplever at hun ikke klarer å leve alene. Det er flott at hun tar konsekvensene av disse erkjennelsene, men samtidig kan den overveldende hjelpesløsheten hun beskriver være forklaringen på at denne boken ikke gjør så sterkt inntrykk som de andre. De er enda mer hudløse, fortvilte og ærlige. De er kortere, men inneholder mer.Kvinnene fremstår som "sterkere befestet i seg selv". De er private uten å være intimiserende og helt sikkert bøker som kan være til hjelp for andre kvinner i samme situasjon.

Anbefales!
God bok!

Ragnar Hovland - Stille natt

Hver gang jeg leser Hovland tenker jeg at han har sin egen greie. Han er litt sånn "road-movie"-aktig, en som en gang var stril men som nå er urbanisert, dog med lojalitet til det vestlandske, sære og sakte. Jeg har sett han for meg, i en leilighet i Bergen, på Nordnes kanskje, med utsikt over Vågen. Eller kanskje i et lite hus i Sandviken, rett over SAS-hotellet og Bryggen, i Ladegården et sted. Så viser det seg at han bor noen hus overfor meg, på Nordberg, og på gode dager er det mot Tigerstaden og Nesodden vi ser, og Askerlandet, ikke Vågen eller Puddefjorden. Kanskje han ser sørover og nedover, ja - da er det kanskje huset mitt han ser når han ser ut av vinduet på skriveværelset sitt. Og Hovland går ikke på Fløyen eller Urikken når han trenger å tenke klare tanker, han går sikkert rundt Sognsvann han også.

Jeg liker Hovland godt, ikke bare fordi han er så utpreget Bergens-orientert, men det er ikke til å putte under en stol at jeg liker hvordan han fortolker det bergenske og det vestlandske. Så også i den siste boken hans, Stille natt. Bislett og Oslo minner mer og mer om vestlandet, om de vestlanske høstdagene og har den samme vestlandske luften. I Stille Natt møter vi en vestlandsk forfatter med skrivesperre. I god stil tar han bilen og tar seg en liten turne mot hjemtraktene, møter gamle x-er, gamle venner og foreldre. Dette kunne blitt omstendelig, men Hovland hopper elegant bukk over det borrende, dypsindige og knausgårdske. En mann av få ord på tur, med selvironi og skråblikk, varme og realisme.

Hovland er ofte "pratete" uten å være masete, det er han i denne boken også. På en måte skriver han ikke om noe som helst, på en annen måten skriver han om alt. Jeg har litt problemer med å bestemme meg for om det er om alt eller intet, men egentlig betyr det ikke så mye. Hovland er en god forteller og han byr på en god fortelling i boken. Kanskje ikke en fortelling som setter seg i hodet som noe jeg aldri glemmer, men en fortelling som ga en god følelse hele veien.

Det eneste jeg har å utsette er at jeg ikke forstår den siste siden i boken. Hvem er han og hvor er han? Hva har han med broren å gjøre? Hva har skjedd? Men med sterke anbefalinger håper jeg at mange kaster seg over boken, koser seg med historien og forklarer her på bloggen hva som egentlig skjer på siste side.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Hisham Matar - Forsvinningens anatomi

Vakkert omslag, vakker tittel og vakker bok! Jeg har forsøkt meg på denne forfatteren tidligere (Ingen i verden), men ga meg. Det gikk så sakte og det skjedde så lite. Det gjorde det i denne boken også, men jeg hadde bare med meg denne ene boken på tur, så da fortsatte jeg. Og det var det verdt. Etter en litt sakte start blir denne boken bedre og bedre, og da jeg var ferdig var jeg helt "matt". Dette er skikkelig bra!

Boken handler om Nuri, en egyptisk gutt som mister moren sin da han er ganske liten. Han og faren reiser på ferie og der treffer de Mona. Både far og den 12 år gamle sønnen faller pladask for unge, vakre Mona og hun gifter seg med faren. Nuris far har arbeidet politisk i Egypt, det er litt uklart hva han har gjort, men faren er hele tiden forsiktig og redd for agenter. En dag forsvinner faren, og det er først nå fortellingen får dybde og spenst.

Fortellingen handler om identitet - hva vet vi om de vi er glad i. Og den handler om forholdet mellom barn og foreldre. Savnet av en mor som dør og tomheten etter at faren forsvinner sporløst. Relasjonen til de som arbeider i huset Nuri er vokst opp i.

Boken er nydelig, les den sakte og la den synke inn. Det er den vel verdt!

God bok!

Joshua Ferris - Den navnløse

Tim er advokat, lykkelig gift og far til en datter. Han gjør det meget bra i jobben sin som advokat på Manhatten og nyter stor respekt blant kollegaer. Men så - og helt plutselig - kommer det uforutsette problemer som snur  opp ned på det hele. Tim må gå, bokstavelig talt. Og han går.

En rekke leger forsøker å finne ut hva som skjer med Tim når han vandrer avgårde. Tim selv sier at det er kroppen som bestemmer. Uansett hvor sulten han er, hvor lyst han har til å stoppe for å betrakte noe, selv om han er segneferdig av tretthet - når kroppen bestemmer at han må gå, så går han. Han er så sliten når kroppen endelig slipper taket at han sovner der og da, uansett hvor han er.

Det går ikke  så bra med Tim, han går snart fra hele livet sitt. Han forsøker å vende tilbake, men oftere og oftere er det gåingen som vinner. Håndjern fastlåst til sengen, overvåkning, et intenst ønske om å slippe å gå, ingenting hjelper.

Historien er det som de på engelsk kaller disturbing, vi har egentlig ikke et bra norsk ord for det. Forstyrrende, oppskakende? Noe i den retningen. Et menneske har et godt liv, alt virker tilsynelatende bra og så skjer det noe uforutsett som endrer på alt. Historien om Tim er på kanten til å være overtydelig symbolsk når han går fra alt han har, men samtidig blir jeg som leser drevet videre fordi jeg ønsker - eller vil - vite hva han går fra. Eller går han fra noe? Kanskje han går til noe? Og hvis han gjør det; hva går han til?

Det jeg syntes er mest fasinerende med denne boken er at forfatteren, Joshua Ferris, er som en guttunge å regne sett i lys av hva han skriver om. Hvordan han klarer å sette så sterke ord på det å være foreldre og det å være et ektepar med en historie er mer enn jeg kan begripe. Han skriver så vakkert og troverdig om denne lille familien med de store utfordringene.

Jeg ble litt "forstyrret" av den parallelle historien om mannen som blir dømt for å drept konen sin. Tim er advokaten hans og han går fra dette ansvaret også. Det er mulig det skal ligge et skjult/underliggende budskap i dette, kanskje om vårt ansvar overfor fellesskapet, rett og galt, men jeg finner ikke ut av det. men resten av historien er det skikkelig snert over, dette er en bok som setter seg i meg som leser og som anbefales.

God bok!

Michael Cunningham - Før kvelden kommer

Michael Cunningham bør være kjent for et stort publikum etter at hans glimrende bok The Hours ble filmatisert for noen år siden. Nå har han kommet med en bok som på samme måte som The Hours byr på eksistensiell lesning.

Før kvelden kommer er historien om Peter Harris, en mann som er rundt 40 år. Han er tilsynelatende lykkelig gift, har en datter som har flyttet hjemmefra og en jobb som kunsthandler. Han og konen bor i en loftsleilighet i New York, omgås rike og vakre kulturpersonligheter og lever et godt liv.

Peter kommer fra en konservativ familie og hadde en eldre bror som dør av aids lenge før handlingen i boken starter. Konen, Rebecca, kommer fra en eksentrisk familie som Peter alltid har latt seg fasinere av. Inkludert i denne familien er Mizzy, eller Ethan som han heter, Rebeccas lillebror som uventet kom som en attpåklatt noen og 20 år tidligere. Ethan representerer alt Peter ikke er, han flørter med stoff, finner ikke meningen med livet sitt og han er ung og vakker.

Boken handler om grunnleggende ensomhet, nostalgiske tilbakeblikk, identitet og spørsmålet om eksistensiell lykke. Peter er på alle måter i en tilstand som kan beskrives som "krise" rent eksistensielt, og når Ethan kommer for å bo hos Peter og Rebecca presser noen av de grunnleggende eksistensielle spørsmålene seg på.

Mennesket er pr. definisjon grunnleggende ensomt, uavhengig av hvem vi har rundt oss. Vi forventer noe av livet - av vårt eget liv - og når en bikker 40, barna begynner å bli store og livets andre fase er i gang er det mange av oss som går inn i en analyse av hva denne ensomheten egentlig er. For Peter knyttes denne analysen til et blikk på seg selv som far, som mann og sin seksuelle legning.

Cunningham er homofil og til tross for at han ikke vil kalles en homofil forfatter er det rimelig tydelig i denne boken. På samme måte som i The Hours får kjønnsidentitet, seksualitet og individuell historie stor plass. Historien er allmennrelevant, ikke bare for oss som har tippet 40 (skulle jeg tro) og tar opp vanskelige, viktige spørsmål på en særdeles vakker måte. Måten vi ser oss selv på, den andre og hvordan vi tillegger det vi står i mening. Cunningham lar Peter reflektere over sin egen erkjennelse over disse temaene slik:

Lille mann. Du har bragt ditt hus i fall, ikke ved lidenskap, men ved forsømmelighet. Du som våget å betrakte deg selv som farlig. Du har ikke gjort deg skyldig i episke overtredelser, men i småforbrytelser. Du har sviktet på den sjofleste og menneskeligeste måten - du har ikke forestilt deg andres liv.

Hjemmesiden til Cunningham finner du her.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Tatiana de Rosnay - Bumerang

Etter Stjerne utan land  var det godt å lese en "lettvekter" eller feel-good bok. Stjerne utan land er en sånn bok som setter seg i systemet, som jeg går og tenker på. Eksistensiell med andre ord. Bumerang er noe helt annet. Nesten som å se Scener fra et ekteskap av Bergmann den ene dagen og Love Actually den neste. To forskjellige verdener - begge har noe å tilby.

Jeg likte godt Saras nøkkel av Rosnay og plukket opp Bumerang i en Narvesen kiosk for noen dager siden. Bøkene har helt forskjellig tema, men på samme måten som hovedpersonen i Saras nøkkel møter vi en typisk småfrustrert, skilt, forholdsvis vellykket middelklasseperson. I Bumerang er det Antonie Rey, en arkitekt som har problemer med sorgen etter at konen forlot han, tenåringsbarn han ikke klarer å kommunisere med, en far han ikke har hatt god kontakt med på evigheter, en søster som nesten dør i en trafikkulykke og generell lav selvfølelse. Som seg hør og bør i en slik bok starter vi på bunnen og jobber oss oppover; mot kjærlighet, oppklaring, tilgivelse, forståelse og livsglede.

Dette er en deilig bok som jeg slappet skikkelig godt av med. Jeg ville at Antonie skulle bli en lykkelig mann, at han skulle få vite mer om sitt livsmysterium: moren som døde da han var gutt, og at det skulle klaffe på kjærlighetsfronten. Alt går selvsagt akkurat som man håper.

Boken er godt skrevet og alt flytter lett. Ikke for lett, men helt på grensen.

Anbefales!
God bok!

PS. Til forlaget: ta bort den irriterende borden som er på omslaget der Trønderavisen (av alle) kaller boken for kremfarget og gir de "hjerteligste anbefalinger". En sånn sukkergreie er tøff å se bort fra når man står og vurderer om dette er en bok man vil legge 129 kroner på bordet for. Jeg kjøpte den på tross av - og ikke på grunn av denne borden. Og terningkast med bilde av en sekser-terning? Give me a break! Og hvem er Valdres? Vedkommende (avis?) uttaller seg også om boken, på baksideborden..

Pia Tafdrup - Stjerne utan land

Sophia forteller historien om Rebecca som tilfeldig møter Andreas på flyet til Barcelona. Andreas, en mann rundt 50, gråter når han ser Rebecca, en ung kvinne på noen og tjue. Hun minner han om sin kone Sonja som døde 22 år tidligere. Dette blir opptakten til et dramatisk kjærlighetsforhold preget av destruktive og selvutslettende episoder.

Andreas er fotograf og han bruker sine kvinner som motiver. Rebecca er ung og lar seg virvle inn i en verden hun ikke forstår. Andreas ønsker at Rebecca skal bli så lik Sonja som mulig, måten å snakke på, fakter, vekt, til og med Sonja's klær ønsker han at hun skal ta på seg når han fotograferer.

Sophia var Sonjas venn og hun er fremdeles Andreas venn. Rebecca forteller Sophia detaljert om forholdet hun har til Andreas. Sophia blir på denne måten en betrakter. Samtidig er hun deltagende gjennom sin kunnskap om Andreas og hans tidligere forhold til andre kvinner.

Det gjør inntrykk å lese denne boken. Tafdrup tematiserer forhold som fører til personlig endring på grunn av en annens blikk og ønsker. I dagboken til Vera, en av Andreas tidligere kjærester, står det blant annet hvordan Vera opplever endring som nedbryting og ufrihet:

Måndag 20.desember 1999
Det er julemånad og freistingane er mange, men Andreas vil gjerne at eg går meir ned i vekt. Når eg har måla på det mest intense, har eg faktisk gått ned i vekt. Han har nemt det og kjem med velmeinande råd. Det har vore fint å gå ned eit par kilo, men eg har det utmerkt slik eg har det no. (...)
Onsdag 22.desember 1999
Andreas vil at eg skal halde meg borte frå poteter, ris og brød. Eg har aldri før hørt om ein mann som vil ha ei kvinne med normal vekt til å gå ytterlegare ned. (...) Andreas verkar nøgd over å sjå meg slankare. Han finn meg mer tiltrekkjande. (...)

Til tider nesten oppskakende lesning, noe som for meg førte til mye ettertanke. Vera skriver så fint:
Måndag 16. juli 2001
Elskar Andreas meg, eller er eg hans verste fiende? Elskar eg Andreas, eller er han min verste fiende?

Anbefales!
God bok!

Midnight in Paris - en kjærlighetserklæring til vakre Paris

For alle Paris-elskere! En fantastisk film! En ting er alle de nydelige "postkortene" fra Europas (og kanskje verdens) vakreste by - i tillegg møter vi mange de store litteratene og kunstnerne fra 20-tallet. Og selvsagt en må-se film for alle Woody Allen fans.

Vigdis Hjorth - Tredve dager i Sandefjord

Vigdis Hjorth kjører i fylla og i tillegg til en klekkelig bot og tre år uten førerkort får hun tredve dager i Sandefjord fengsel. Det blir det bok av.

I boken heter romanpersonen Tordis. Hun tilhører middelklassen, har et kreativt yrke og et ikke så lite snev av kultursnobberi. Det er med andre ord ikke noen liten straff hun gis. Frihetsberøvelse, kontroll og disiplinering - mekanismer vi som beveger oss i middelklassen har liten erfaring med, men desto flere stigmaer knyttet til forestillingene om hva fengsel er og hvem mennesker som havner i fengsel er.

Tordis har det tøft i fengsel, men hun takler det etter sigende bra. Hun tilpasser seg. Hun passer seg for å tråkke over grenser hun tenker at må være der. Hun ber ikke om at TV2 eller TVNorge byttes til NRK1 eller NRK2. Hun sier ingenting om at hun kjenner en del av de menneskene som det står om i Se og Hør-bladene som ligger rundt omkring.

Boken har ikke fått supre anmeldelser, meg leser denne boken som en viktig og veldig god bok av Hjorth. Kritikerne mener at den er stillestående, helt frem til den er nesten slutt. Jeg tenker at det er bra - teksten følger livet, og livet i fengselet er åpenbart meningsløst og stillestående. Når hun kommer ut endrer teksten seg, og det tekstlige rommet for andre typer og virkelige (personlighets)konflikter trer igjen frem.

Hjorth skriver at fengselet er som å ta en pause fra samfunnet og seg selv. Hun reflekterer mye over seg selv og ser sitt eget liv i kontrast til de andre innsatte. Fordommene mot dem har hun med seg, men hun retter dem mot seg selv, og ikke medfangene.

Tordis er edru i tretti dager og i begynnelsen er det uvant å våkne uten bakrus. Når hun kommer ut går hun rett på puben for å drikke seg full, klokken 9 om morgenen. Det er noe sårt og trist over en slik beskrivelse av alkoholisme, og jeg sitter igjen med denne sårheten og tristheten etter å ha avsluttet boken. Drømmen om en skadet hjort som ligger i gangen. Tordis som blir Vigdis.

Vigdis Hjorth kritiserer et meningsløst fengselssystem i boken, men i like stor grad beskriver hun et liv som hun ofte fremstiller som godt og meningsfult. Når jeg leser det hun skriver mister denne selvfremstillingen troverdighet og jeg får medfølelse med forfatteren. Bakrus er kjipt, og det er kjipt når et godt og kontrollert forhold til alkohol går over til å bli et forhold som ikke er bra for den som drikker. Og forholdet Tordis/Vigdis har til alkohol er åpenbart av det destruktive slaget.

Boken anbefales. Se også på boken til Michel Foucault, Overvåkning og straff. Hjorth beskriver fra innsiden det Foucault kritiserer fra utsiden.

God bok!

Niels Chr. Geelmuyden - Mer enn hjerne

Etter tips fra Dispolitteraten plukket jeg opp denne. Geelmuyden er en farverik og forholdsvis snodig karakter i den norske offentligheten, og det som kanskje først og fremst karakteriserer det han skriver er bruken av en ironisk penn. Jeg har fulgt litt med på han og liker det jeg har lest (han har hatt en del portretter i diverse dameblader og aviser). Dog har jeg behov for å påpeke at det jeg finner som en nesten personlighetsbrist hos ham er det kristenfundamentale synet han har på abort. Alle har rett til sin egen mening, men dette er et ståsted som jeg mener er så grunnleggende viktig for kvinners selvstendighet at jeg opplever hans standpunkt som problematisk.

Uavhengig av abortsyn, boken er en samling portrettintervjuer av kjente og (for meg)  ikke fullt så kjente norske kulturpersonligheter. Det er stor bredde i boken, vi møter for eksempel Marie Simonsen, Leiv Ove Andsnes og Sigurd Allern. I utgangspunktet tenkte jeg bare å lese de jeg var særlig interessert i, men endte opp med å lese alle.

Intervjutekninkken han bruker er til dels festlig, på grensen til overtramp og han spør om saker og ting som kan betegnes som ukonvensjonelle. Han starter hvert intervju med en kommentar fra intervjupersonen, som kommenterer hva de syntes om det han har skrevet. Deretter karikeres personen som intervjues, etterfulgt av intervjuet. Personlig likte jeg meget godt flere av disse, kanskje særlig introen til (litt skumle) Sigurd Allern.

Boken anbefales på det varmeste. Ta den i doser, jeg ble litt sliten av den etterhvert nesten litt gnagende ironien. Fin bok for å bli bedre kjent med personer de fleste av oss har et forhold til.

God bok!

Jordan - et alternativt sydenmål

Uvant for norske jenter med et så annerledes kvinnesyn, men gøy å forsøke utstyret

Jordan er nok ikke det nye syden for alle, men absolutt for deg som ikke er avhengig av at det er norske matvarer i butikkhyllene, eget trykkeri for VG og Dagladet og hang-outs for nordmenn. Vi reiste med apollo og SAS Charter i høstferien og fikk en minnerik og annerledes ferie.

Det tar 5 timer med fly fra Gardemoen til Aqaba, helt syd i Jordan. Aqaba er en havneby som ligger side om side med Eilat i Israel. Vi bodde litt syd for Aqaba, i Tala Bay, et område som Jordan har kjøpt opp av naboen Saudi-Arabia og bygget ut for hoteller. I denne bloggposten er noen reisetips for deg som tenker på å reise til Jordan og deg som allerede har bestemt deg for å besøke dette rare, lille landet.

Tala Bay eller Aqaba?
Det har fordeler og ulemper å bo i Tala Bay som ligger ca. 20 minutter syd for Aqaba sentrum. Vi valgte Tala Bay fordi vi reiste med fire ungdommer som ønsket seg en miks av tradisjonell sydenferie og en opplevelsesferie. Tala Bay er veldig tradisjonelt sydenferie - hvis du ser bort fra at du sitter ved svømmebassenget eller på beachen og ser rett over på Sinai, Egypt og Eilat/Israel. Fordelene med Tala Bay er at du er ute av byen, men du mister bønneropene fra Minaretene, og du må forflytte deg om kvelden for å spise og være byturist. Hotellene har shuttle buss inn til Aqaba og det fungerte bra for oss. For familer med små barn er antageligvis Tala Bay det beste alternativet.

Svømmebassenget på Möwenpick Spa Resort Tala Bay

En ting som var ok med hotellet var at flertallet av gjestene var arabere. Det var surrealistisk å se de flotte norske jentene i bikini ved poolen, side om side med arabiske kvinner i "burkini" - en svømmedrakt formet som burka (speedo burkini). Mennene og barna var kledd likt oss, men flere av kvinnene gikk i niqab og vi kunne så vidt skimte øynene i alt stoffet.

Sporty ferie
Det var varmt i Aqaba, og utmerkede dykkerforhold. Aqaba reklamerer med knallforhold for dykking og det stemte - i følge de som var i vannet. De fleste hotellene har treningsrom, og det er for varmt til å tenke på å løpe eller drive andre utendørsaktiviteter på land. Tennis fantes ikke, heller ikke i Aqaba.
For de som er glad i det som går fort er vannscooter et alternativ. I tillegg kan man kjøre firhjuling i ørkenen på grensen til Saudi Arabia, og undertegnede kan anbefale at du prøver deg på en tur.

KULTURFERIE
Du kan nesten ikke reise til Aqaba og Jordan uten å få med deg litt av de fantastiske kulturelle opplevelsene som tilbys. Vi tok to turer, en til Petra og en til Wadi Rum.

Petra
To timers kjøretur fra Aqaba ligger et av verdens syvende underverk: Petra. Det er vanskelig å beskrive denne uvirkelige byen, og den er verdt et besøk. Vi leide bil med sjåfør på hotelet, det koster rundt 150 Jordanske dinarer (tilsvarende 150 Euro, 1 JD er ca 8 NOK). I tillegg til bilen må du regne 50 JD i inngangspenger og blodpris for kamel og eselriding. Barn under 12 går gratis. Styr unna reiseselskapene, Apollo tar noe sånn som 1500 kroner pr person. Når du bruker de lokale bidrar du til at jordanerne tjener penger på turistene.

Trykk på bildene, med bloggers nye innstillinger får du med deg alle detaljene som ikke vises når de er i små formater.

På vei til Petra

Wadi Rum
Wadi Rum er Lawrence in Arabia landskapet og et av verdens syv naturlige underverk. Beduinenes ørken. Det er kun 45 minutter fra Aqaba og bruk gjerne en lokal guide. Vi traff vår guide, Mohamed, i Aqaba. Han tok oss med, og vi betalte 200 JD for transport med stor bil som hadde plass til alle, jeepkjøring i 3 timer i ørkenen, avsluttet med et besøk i en beduin landsby med full middag.

Mohammed kan vise deg rundt i hele Jordan, han snakker bra engelsk, synger mye - inkludert noen fraser fra Mil etter Mil som han har lært av norsk student. Kontaktadressen hans er mohammedbedven@yahoo.com, tlf: 00962 79 9428889. I tillegg til å guide lager og selger han smykker, de skimtes så vidt på bildet. Se etter han i Souken når du er på shopping.

Ørken

En beduin på vei hjem

Uvirkelig  vakkert landskap

Solnedgang i Wadi Rum

De lokale fortalte at dette var location for neste James Bond film, crewet hadde etter sigende vært der dagen før oss.

Vi tilbragte en hel dag i Wadi Rum, hvis vi hadde hatt mer enn en uke ville vi ha reist lenger inn i ørkenen og campet med beduiner. Hvis du ønsker å gjøre det er det gode tips i Lonely Planet - som forøvrig er den eneste guiden som duger på Jordan.

Etter at solen gikk ned fikk vi mat tilberedt på klassisk beduin-vis. De graver et hull i sanden, legger i brensel og når det er glør putter de en stor kjele med mat nedi hullet. Deretter legger de tepper over lokket, før de tar sand over. Etter en time er maten - som var den beste vi fikk i Jordan - klar.

Maten er klar

I leiren var det kun beduin-menn. De røykte vannpipe, spilte musikk, danset og sang. Litt sært for oss å oppleve at alle gutta i følget ble invitert til å danse, mens vi jentene ble sittende igjen og røyke vannpipe. Men, dette er "the mans world".

Natt i Wadi Rum. Beduinene bruker lyskastere for å dekorere fjellene til fest

Spise i Aqaba
Det var ikke bare i wadi Rum de hadde god mat. For de som får nok av arabisk mat kan Formosa anbefales. Det er en billig og veldig bra kinesisk restaurant, se www. formosa-aqaba.com. Den ligger sentralt like ved Möwenpick inne i Aqaba.
Et must er Ali Baba restaurant som tydeligvis er en kulturell institusjon i Aqaba. Her serverer de tradisjonell arabisk mat og europeisk  mat (og du kan koble deg til nettet).
Og for all del: benytt sjansen til å røyke vannpipe. Min favoritt er eple, men vannpipe med Cherry er slett ikke verst. For ungdommer finnes det en egen røykpipetobakk som smaker Red Bull.

Da gjenstår det bare å anbefale Jordan som neste reisemål på det varmeste og ønske god tur og fantastiske opplevelser til alle som tar turen. Husk å bestille i god tid, da får du en god pris.

Paul Auster - Sunset Park

Det er alltid spennende når Paul Auster kommer med ny bok, og høstens godbit heter Sunset park. Miles Heller har flyktet fra livet og familien og tilbragt 7 år borte når han retunerer til New York og kollektivet i Sunset Park.

Miles Heller er en fyr som er lett å like, og ikke så vanskelig å forstå. Det gjelder forsåvidt alle romankarakterene, med unntak av den slemme søsteren til Miles' kjæreste i Florida. Boken er, til tross for et menneskelig tragiske bakteppe, en optimistisk bok om gode møter mellom mennesker. Auster er i storform, står det på baksiden, og det er en meget presis formulering. Dette er storveis.

En trist fortelling å bli glad av, uten at det er noen feel good eller happy ending. Auster forteller en historie om vanlige mennesker som tar uvanlige valg, om vennskap, familie og kjærlighet. Slutten skulle jeg gjerne ønsket meg annerledes, men den minner om hvor lett det er å gli inn i vante mønstre, gjenta tanker som man har tenkt for mange ganger og på denne måten ødelegge for seg selv gang etter gang.

Anbefales!!

God bok!

Nicole Krauss - Det store huset

Nå er jeg virkelig inne i en god leseperiode, den ene boken er bedre enn den andre. Og Krauss topper listen, boken traff meg midt i magen.

Det store huset, som er en nydelig metafor som jeg ikke skal røpe betydningen av, er flere historier som alle kretser rundt en stor skrivepult. Pulten har hatt mange eiere og vi møter noen av disse i boken. Pulten har vært i ulike deler av verden og i tillegg til at vi møter enkeltmennesker gir boken et overordnet perspektiv som knyttes til forholdet mellom familie og enkeltmenneskers liv og den politiske verden de lever i.

Vi er i New York, London og Jerusalem. Det store politiske bakteppet er jødenes forferdelige skjebner under andre verdenskrig. De psykiske kostnadene disse hendelsene hadde for disse menneskene gjenspeiles blant annet i jakten på møbler, bilder og smykker som ble konfiskert i jødiske hjem. To generasjoner etter krigen er betydningen av å få tilbake noe av barndommen og/eller forfedrenes materielle gjenstander fremdeles stor.

I tillegg til det materielle beskriver Krauss forholdet mellom generasjoner, barn og foreldre, mellom søsken og mellom mann og kvinnne. Hemmeligheter som ligger der, som stenger eller som åpner opp for relasjoner.
Krauss skriver vakkert og levende. Karakterene er troverdige og unike. Boken ga meg assosiasjoner til en annen stor leseopplevelse, Glassrommet av Simon Mawer.

Her er et utdrag fra boken:
Sengen en mann minnes som stedet der hans sjel ble gjennomrystet, er for en annen bare en seng. Og når den knekker eller blir umoderne eller han ikke har bruk for den lenger, kaster han den. Men mannen som opplevde at akkurat hans sjel ble gjennomrystet, føler at han må ligge i akkurat den sengen før han dør. Han oppsøker meg. Det er noe med øynene hans, og jeg forstår ham.
(...)
Vi, hver og en av oss, lever for å hegne om vårt fragment, i en tilstand av evig sorg og lengsel etter et sted vi bare vet at en gang fantes, fordi vi husker et nøkkelhull, en gulvflis, slitasjen på terskelen under en åpen dør.

Anbefales på det  varmeste!

God bok!

Reise i Baltikum

I dag har jeg tatt bussen fra Vilnius i Litauen til Riga i Latvia og fly derfra og hjem til Norge. Flyet kostet 380 kroner Oslo - Vilnius og 805 kroner fra Riga til Oslo (Norwegian). Bussturen fra Vilnius til Riga tar 4,5 timer og er en ypperlig måte å se litt av det baltiske landskapet på.

Buss-selskapet som kjører mellom de baltiske byene heter Luxekspress. Bussen er moderne, med gode seter, fri kaffe om bord og de holder ruten. Jeg betalte 55 litas fra Vilnius til Riga, det tilsvarer 125 norske kroner - nesten gitt bort med andre ord. Luxexpress kjører videre til Tallin fra Riga og videre til St.Petersburg. Sydover går den til Warsawa. Dette tilbudet åpner for at du kan ta en tur hele veien fra Warsawa til St.Petersburg, med stopp i de tre baltiske landene. Et mulighet er å ta Norwegian til feks. Warsawa, busse hele veien opp og ta fly tilbake til Norge fra St.Petersburg. Toget i Baltikum er ikke å anbefale, det er skikkelig dårlig, og buss er et glimrende alternativ.

Hvis du reiser denne veien er det et nyttig tips å plukke opp In your pocket på veien. Jeg kjøpte papirutgaven på flyplassen i Vilnius, i tillegg har jeg den som app på mobilen. In your pocket oppdaterer deg på hva som skjer, gode spisesteder og overnattingssteder med mer.

Denne gangen bodde jeg på et Bed and Breakfast til 30 euro om natten. Rent og pent, og med god beliggenhet (Sodugatve 4) - rett nedenfor jernbanen og busstasjonen og noen steinkast unna Gamlebyen i motsatt retning. Skrått over Hotel Astoria (SAS hotellet) har det kommet en kjempebra sushi-restaurant (i følge In your pocket er det den beste japanske/koreanske restauranten i Baltikum), nettsiden finner du her.

Hvis noen har tatt bussturen hele veien til St.Petersburg er dere velkommen til å legge inn en kommentar om hvordan turen var og hvor dere bodde på veien.

God tur!

Imot naturen - Tomas Espedal

En kan mene hva en vil om alle de dustete tingene Espedal har sagt det siste året, og jeg er i den kategorien som gir han helt fnatt, men dette er vanvittig bra! En godt voksen (jeg er ikke med på at 48 er aldrende) mann og en pur ung kvinne forelsker seg. Og så går det som det må. Kvinnen tar til vettet, mannen ser det ikke komme, og Espedal har kjærlighetssorg så det griner etter, som de sier i Bergen. Og det blir det stor litteratur av.

Espedal nærmest legger seg naken foran leseren, ut med alt gørret, frem med selvhevdelsen som han er så knallgod på og mange henvisninger til klassisk litteratur. Selvhenførte Espedal skriver så det er en fryd.

Mannen er full av paradokser. Det som oftest trekkes frem er at han regner seg som arbeiderklasse, til tross for at han nekter å arbeide - i arbeiderklasseterminologi. Han skriver. Drikker. (Og går). Han går i dress, barberer seg sjeldent og fremstår på en måte som folk i arbeiderklassen aldri ville ha gjort. Det er fantastisk.

Utgangspunktet er altså at denne unge, vakre og tydeligvis kloke kvinnen forlater rekkehuset i Øyjorden. Hun forlater Espedal nesten samtidig med at datteren flytter til kjæresten i Oslo. Kvinnene forlater Espedal, og han har blitt forlatt før - av Agnethe som vi har lest om i tidligere bøker og møter igjen nå. Og Espedal blør og gråter, drikker og dropper dusjen. Han er en helt! En litterær macho uten sidestykke. Og jeg lar meg villig (litterært) forføre.
Espedal kommuniserer (selvsagt) med Knausgård, en annen litterær macho. Hvis jeg hadde fått anledning til å velge en av dem (dream on) hadde det uten tvil blitt Knausgård. Han er litt snillere, mer selvkritisk og ikke så til de grader opptatt av å fremstå som like kul i alle sammenhenger.

Janne (Espedal) og Linda (Knausgård), to sterke, flotte kvinner som (antageligvis ufrivilig) blir skrevet inn i offentligheten. Og som (kvinnelig) leser kan jeg bare lure på hvorfor de har valgt som de har gjort i valg av mann. Men god litteratur blir det. Espedal skriver som vanlig ute av denne verden bra. Sett av to ettermiddager, i ro og fred og bare nyt! Menn, unge, vakre kvinner og alle oss kulturkjerringer som Espedal ikke kan utstå. Hvis du ikke har lest Imot kunsten får du dobbelt leseglede.

Anbefales hjertelig!

God bok!

Philip Roth - Exit, gjenferd

Philip Roth har fått stående ovasjoner for denne boken. Nathan Zuckerman, en 71 år gammel forfatter, er tilbake i New York etter 11 år i frivillig eksil på "landet".

Jeg vet ikke hva det er med Roth og meg, men dette er ikke min greie. Boken har åpenbart mange "lag" i betydningen at vi kan lese mye ut av boken, både bokstavelig og mellom linjene. Men for meg blir det atter et litterært møte med en gammel, selvhøytidelig og pompøs mann. Med fare for å fremstå som en surmaget leser: Han har urinlekkasjer, går med bleier, er impotent, men fornekter seg dog ikke å falle for en vakker kvinne på 31 år. Dette ødelegger litt av historien for meg. Ikke bare litt: det ødelegger historien. Og de konstruerte tenkte, samtalene han har med henne, give me a break!

Jeg liker ikke  Zuckerman og han hadde sikkert ikke likt meg heller. Dessuten er jeg  for gammel for sånne menn som dette - alt over 33 år er uinteressant. Det sparer oss på 35 + for mye bry, det skal sies. Særlig hvis det hadde vært flere 71 åringer som siklet etter unge kvinner mens de samtidig ble oppmerksom på at bleien var tung av urin.

Måten han betrakter de andre mennene i historien på, de er også i tidlig tredveårs alder, er nedstemmende. Han er rett og slett en ubehagelig og kjip gammel gubbe.

Jeg leser gjerne mellom linjene, symbolske tekster og personlige fortellinger. Men dette var for mye av det gode. Takk og farvel til Roth fra meg - nå er jeg definitivt ferdig med denne forfatteren. Men det gleder meg at mange har et så sterkt forhold til han - selv om jeg ikke fatter hva det er jeg ikke får med meg av litterære kvaliteter.

God bok!

Siri Hustvedt - Den skjelvende kvinnen. Eller historien om nervene mine.

Dette er Siri Hustvedt på sitt beste. I denne boken forteller hun om sin egen søken etter forklaring på hvorfor hun plutselig og uforvarende får et skjelveanfall to år etter farens død. Hun skal holde en minnetale for ham, og opplever at hele kroppen rister, som i et epileptisk anfall, mens hodet og stemmen fungerer uavhengig av skjelvingene. Hun opplever dette flere ganger i ettertid, og alltid når hun skal lese høyt, føler seg avslappet og i en situasjon hun vanligvis har mestret uten noen form for ubehag eller skjelvinger.

Siri Hustvedt skriver om seg selv, og bruker en essayistisk, sakprosa form. Det er ikke så uvanlig at essay eller sakprosa bruker en narrativ fremstilling, det som peker seg ut i denne boken er Hustvedt's formidlingsevne. Teksten "glitrer", den er så gjennomarbeidet og så tindrende klar at det bare er å gi seg over. For noen kunnskaper denne (skjelvende) kvinnen har.

Hustvedt er opplest både på bilogi, nevrobilogi/psykologi, psykiatri og medisin. Hun kan sin Freud og i boken får Freud noe som kan betegnes som en oppreising etter å ha bli feillest og gitt en vrangfremstilling i flere tiår.

Boken til Hustvedt kan leses som et feministisk prosjekt, hun tar et grundig oppgjør med medisinere og psykiatere som skylder lidelse som ofte rammer kvinner for hysteriske lidelser. Hun ser bak diagnosene, og ved bruk av kroppsfenomenologien, feks Merleau-Ponty, viser hun til sammenhengen mellom kropp og sjel.

Boken er full av små anekdoter, fortellinger og eksempler samtidig som den er ført i en personlig penn, vi blir kjent med det intellektuelle, lesende Hustvedt på en måte som vi ikke har blitt før. Hun evner å vise hvordan tanker i denne teksten ligger i de andre bøkene hun har skrevet. Hustvedt, som er doktor i litteratur, spiller ut både sine faglige og kreative sider fra side 1. Det er mesterlig.

Hustvedt's nære venn, Finn Skårderud, har skrevet et godt forord. Han skriver lett og tilgjengelig og gjennom hans forord introduseres vi til en dyp engasjert og ambisiøs tekst. En venn introduserer sin venn. En skrivende intellektuell med tyngde introduserer en  skrivende intellektuell venn med tyngde. Nydelig omsalg på boken - alt stemmer. Dette er en perle!

Anbefales, til alle med eller uten både nerver og skjelvinger, kvinner og menn.

God bok!

Asbjørn Jensen - Album

Jepp - det er Asbjørn, kompisen til Yngve. Min Kamp-bøkene tilføres en ekstra dimensjon i denne boken. Asbjørn Jensen har tatt mange knallgode fotografier i perioden 1987 til 1993, blant annet av en ung Karl Ove Knausgård.

Stedene Knausgård beskriver i bøkene sine blir virkelige i denne boken, og ikke nok med det: det blir personene også. Det er slående hvor godt Knausgård beskriver omgivelser, tidsinntrykk og personer i bøkene sine, når en ser bildene i boken til Jensen blir bildene Knausgård gir litterært, bekreftet. Dette er bare så sykt bra!!

I tillegg til at dette er en MÅ HA bok for alle MK-fans er det en vakker bok om den flotte tiden siste del av 80-tallet og første delen av 90-tallet var. Særlig for oss som studerte i Bergen. Fantoft studentby er med, regn i Bergens gater, klærne vi gikk med, hårsveisene, brillene og ikke minst Hulen! Stedet over alle steder i Bergen (Opera kommer på en delt 1ste plass med Hulen). (Vi feiret Berlin-murens fall på Hulen! )
Vi er på konserter både i Roskilde og Arendal, og til og med den ubegripelig vakre Curt Cobain er fanget opp og foreviget av Jensen. Det etterhvert så sagnomsuste intervjuet med Hauge er dokumentert, og ikke minst: Twin Peaks. Jensen fanger øyeblikket og akk så godt det er å være tilbake.

Dette er ikke bare Jensens fotoalbum, det er en hel generasjon MK-unge sitt album - nå har vi blitt voksne (det viser også utrolig godt på bildene hvor lenge dette faktisk er siden, selv om vi ikke føler det sånn) og MK-generasjonen er dokumentert. Fantastisk. Takk til Asbjørn, som vi har vært på fornavn med siden MK 1 og selvsagt til Yngve som heller ikke trenger noen nærmere introduksjon, og som har skrevet et fint etterord. Dette er en bok som får en helt spesiell plass, både i bokhyllen og i hjertet.

Anbefales hjertelig!! Og som sagt: hvis du digger MK-bøkene må du ha denne. Den er prikken over i'en!

God bok!

Eksempel på en anonym kommentar som (vanligvis) ikke blir publisert.

Først skal det sies at de fleste som kommenterer anonymt gjør det ordentlig og med respekt for mottageren - både bloggeren og de andre som kommenterer. Men av og til dumper det inn noen kommentarer som jeg ikke publiserer. Denne er kommentert under innlegget Nattog til Lisboa og den som kommenterer har tydeligvis litt trøbbel med å kommentere på riktig blogg, for denne er stilet til en annen, navngitt blogger. Dog er den den godt eksempel på hva jeg ikke ønsker å ha på bloggen og årsaken til at jeg fremdeles moderer kommentarene. Her er kommentaren som ramlet inn til meg:

Nattog til Lisboa» er en stille bok, og en klok og vakker bok. Den får leseren til å gruble og kanskje best av alt: Den munner ikke ut i et svar man kan sette to streker under. Tvert imot lar boken leseren sitte igjen med en undring. Gymnaslærer Gregorius er utmerket reisefølge, det er umulig ikke å få godhet for den mannen. - (navn på blogger).  Den bør du sannelig tenke på hvis du mener at en hver bok som ikke ender med å gi deg alle svarene er en dårlig bok. Denne anmeldelsen fremstår som særdeles overfladisk og dårlig begrunnet, og du fremstiller en av europeisk beste skribenter som en dårlig og naïv forfatter uten evne til å fange leseren. Ikke alle bøker er skrevet for å være spennende. Hvis du vil lese populærkrim med enkle poenger og overfladisk handling får du sannelig holde deg til det, i stedenfor å spre sprøyt om noe så sjeldent som en perle av en bok fra nyere tid. Det at du leser dette som en dårlig thriller og ikke som en storslagen hyllest til hverdagsfilosofien, et mesterverk når det kommer til å skildre karakterutvikling og en perle i forhold til personbeskrivelser, sier sannelig mer om deg en om forfatteren!


Av Anonym den Nattog til Lisboa - Pascal Mercier klokken 19:16

Det hele starter altså ut sympatisk og med en fin skildring av opplevelsen av boken denne leseren har hatt. Så plutselig kommer navnet på bloggeren, og deretter verbal aggresjon i resten av innlegget.

Bøker skal skape følelser hos leseren. Og bøker skaper ofte diskusjon. Men sånne angrep som dette? Jeg forstår det ikke - hva er poenget? Det eneste sånne kommentatorer i verste fall klarer å oppnå er at bloggere mister lysten til å blogge. Og det, kjære bloggvenner er sånne som denne "anonym" ikke verdt.

Gerared Donovan - Vinter i Maine

En fantastisk roman, et stort kunstverk, utforskning av sorg og ensomhet, skarp, presis og farlig. Dette er ord som brukes om denne romanen. Jeg kan ikke bli mer uenig.

Romanen handler om enstøingen Julius Wimsome som bor langt ute i skogen, sammen med hunden sin, i et tømmerhus som blant annet har et fyldig bibliotek. Det litterære alibiet er på plass, Julius Wimsome er en belest fyr, men i stedet for å gjøre dette til et interessant litterært poeng blir det hele motstridende og til grensen av misbruk av hva litteratur gjør med mennesker.

Julius Wimsome har en hund, Hobbes, som han tydeligvis holder høyt. En dag finner han hunden skutt i snøen, og dette gjør "noe" med Wimsome. Vi andre hadde nok, på samme måte som Julius blitt fortvilet og sorgfylt, men denne mannen har et følelsesregister og en handlingsvilje som forhåpentligvis få av oss andre kan matche. Han løser frustrasjonen sin med å drepe jegere i skogen - motivet? En av dem kan ha skutt hunden hans.

Det er meningsløst, opprivende og til å bli kvalm av. Jeg forstår ikke at dette er så bra litteratur. Mannen er spik spenna gal, han dreper og dreper, føler seg tvunget til å fortsette og feiger ut når han endelig blir tatt. Høres det kjent ut? Ja, etter 22.7 er dette den siste romanen vi bør lese - til tross for at Julius er ABB-light.

Styr unna, dette er underholdningsvold, kynisk og på grensen til spekulativt.

Lars Ove Seljestad - Fjorden

Debutboken til Seljestad, Blind, gjorde stor lykke hos denne leseren da den kom for 6 år siden. Jeg har ikke lest de to titlene som kom etter Blind; Bastard og Frægd. Men Fjorden kunne jeg ikke la ligge på vent, den har fått gode anmeldelser og jeg leste at den var på linje med Blind.

Tematikken er eksistensiell, trist og tung. Den handler om en mann som snart fyller 50 år som sitter ved sin døde far og filosoferer over hvorfor forholdet mellom dem ble som det ble. En bok om far-sønn forholdet - jeg grep meg i å savne en bok der en datter filosoferer over forholdet til sin far, og hvor annerledes det kanskje ville blitt.

Sønnen, som altså er hovedpersonen, minnes hendelser knyttet til oppveksten. Særlig en episode får mye plass, den gang da sønnen som på det tidspunktet var 8 år får bli med faren for å hente den nye båten deres som de sammen skal kjøre hjem.

Seljestad skriver glimrende, han er utrolig god på å sette ord på følelser som mange kan kjenne igjen. Ugreie følelser som han ikke evnet å sette ord på da han var en liten gutt, men som nå er følelser, uttrykt i et voksent språk, som vi kan identifisere oss med, kjenne igjen eller forstå - uavhengig av eget forhold til far (eller mor for den saks skyld).

Seljestads romanperson reflekterer over hvem han selv ble som far til sine egne barn, hvordan han har vært som sønn, og hvordan livet hans har blitt. Heftig lesning. Les bare her:

Då eg flytta fra sønene mine, blomstra dei opp. Sett frå min nye ståstad såg det ut som om dei folda seg ut, blei mer sjølsikre. Over tid tok dei meir plass i livet.
Var det mitt nærvær som hadde halde dei nede? Var det slik at mine forsøk på å vera far, på å gi dei omsorg og kjærleik, virka mot si meining? Stod eg i vegen for dei? Tynga eg dei ned? Øydela eg for dei?
Var det slik mellom meg og sønene mine som det var mellom far min og meg? At vi skygga for kvarandre? At vi ikkje fekk det til, sjølv om vi ville?

Seljestad skriver på nydelig Odda-dialekt, akk så vakkert!
Anbefales!

God bok!

Tatiana De Rosnay - Saras nøkkel

God litteratur er ikke et middel for å nå et mål, men et mål i seg selv. Men av og til finner man disse bøkene som minner oss på, viser oss og forteller oss om en virkelighet som er så vond at den er vanskelig å forestille seg. Saras nøkkel er en sånn bok.

Den andre verdenskrig er fremdeles aktuell og reaktualiseres gang på gang. Ondskap og overgrep skjer hele tiden, både mot enkeltindivider og grupper av individer. I personlige møter som litteraturen byr på blir vi som lesere tatt inn i en verden som det kan være vanskelig å forholde seg til, men som vi må forholde oss til aktivt hvis vi skal motarbeide sannsynligheten for at overgrep skal fortsette å finne sted.

I Saras nøkkel møter vi den ti år gamle franske, jødiske Sara og hennes familie. Vi møter også Julia Jarmond, en ung kvinne som 60 år senere gradvis blir kjent med historien til Sara. En historie som er så trist og ubarmhjertig at det nesten ikke er til å holde ut. Boken skifter fra fortid til nåtid, og dette er et fortellergrep som fungere veldig bra.

I boken blir franske jøders situasjon under krigen beskrevet, og hvordan fransk politi hentet og ut-transporterte franske jøder til konsentrasjonsleirene. Dehumaniseringen, fornektelsene og den "trivielle" ondskapen beskrives på glimrende  vis.

Les boken - eller se filmen. Dette er en av de bøkene som setter seg under huden.

God bok!

Elin Hilderbrand - Sommerøya

Sommerøya av Hilderbrand er en ordentlig feel-good bok, perfekt for late sommerkvelder, eller for sene høstkvelder. Boken handler om Birdie, hennes søster India, og Birdies to døtre Tate og Chess.

Chess er den søte, flinke datteren som skal gifte deg med den perfekte mannen, snill, flink, vakker, oppmerksom og enhver svigermors drøm. Når Chess plutselig avlyser bryllupet samler Birdie jentene sine og sin egen søster og reiser en måned til familiens sommerhus på en øy utenfor Nantucket.

Boken kan minne litt om Ann Tylers gode bøker (feks. Den gode mor) - om enn noe mer lettbent skrevet. Østkysten i USA, Maine-stemningen, kvinners utfordringer og problemer, søskenkjærlighet, kvinners kommunikasjon og kjærlighetsproblemer - alt er med.

Jeg storkoste meg med denne! Det var deilig å lese lett litteratur som samtidig har en dypere bunn i kvinners forhold til seg selv og sine nærmeste. Nydelig!

Anbefales, jenter!!

God bok!

Shin Kyung-Sook - Ta vare på mamma

Over 1,5 millioner mennesker i Korea har lest denne boken de siste to årene. Den kom ut i Korea i 2009 og ble en kjempesuksess, og suksessen følges ventelig opp i de 23 andre landene boken er solgt til, der i blant Norge.

Korea er et land mange ikke kjenner godt, inkludert meg selv. Jeg innbiller meg at det er en miks av Japan og Fillipinene, kombinert med en særegenhet som bygger på Koreas kultur og historie.
Historien er trist og sår, den handler om en mamma som forsvinner på en T-bane stasjon. Hun er på vei til sønnen sin sammen med mannen og da han har kommet inn på T-banen merker han at noe "mangler". Dette noe som mangler setter tonen for hele boken - hvor godt kjente mannen og barna denne oppofrende og til dels anmasende kvinnen som var mamma?

Det er fantastiske beskrivelser av Korea, og skillet mellom by og land er ekstremt. Jeg tror vi får god innsikt i dagliglivet til den jevne koreaner, som sagt uten at jeg har vært der eller kjenner landet. Min bedre halvdel har vært der mye de siste årene og han leste boken med stor fornøyelse. Han kjente seg igjen i stemningen, beskrivelsen av maten og luktene, i tillegg til at han leste den som en vakker bok som er skrevet på en måte som gjør at vi tror på romanfigurene.

Anbefales hjertelig. Jeg antar at dette blir en bok mange mammaer får av barna sine fremover. Men i tillegg bør vi kanskje lytte til forfatteren  og det underliggende budskapet i boken, å ta vare på mamma - og vil jeg legge til: de andre familiemedlemmene vi tror vi kjenner så godt.

God bok!

Emma Donoghu - Rom

De siste årene har det vært flere historier om nyhetene om mennesker som har blitt holdt innesperret mot sin vilje. En sak som gikk verden over var den såkalte Fritzl-saken, en annen var Natascha Kampusch. Dette er saker som gjør inntrykk og det er vanskelig å forestille seg hvordan disse menneskene har hatt det.

Emma Donoghue er i overkant inspirert av disse sakene, og hun har virkelig forestilt seg hvordan det må føles. Ved hjelp av å fremstille hendelsene fra et barns opplevelse beskrives kanskje følelsen av håpløshet ved den situasjonen disse menneskene befinner seg i.

Lille Jack er 5 år og bor i Rom sammen med mammaen sin. Pappaen er Gamle-Nick, en mann Jack ikke kjenner. Når Gamle-Nick er på besøk om natten er Jack plassert i et skap (Skap som det heter i boken). Bruke av Rom, Skap, Bord og Stol som ting med egenskaper er til dels irriterende å lese, men det fungerer.

Lille Jack bidrar til at de kommer seg ut av Rom og inn i verden der det bor andre mennesker. Det ender altså så godt som det kan ende.

Boken er ok skrevet, men jeg fikk en litt sur smak i munnen av at handlingen så åpenbart er dårlig skjult fasinasjon av de to nevnte historien - som er virkelige. Det blir noe suspekt over hele historien, samtidig med at man blir småtrist av å lese den. Fravær av frihet og full isolasjon er inhumant og grusomt - men det kan vi tenke oss uten å overføre ukebladaktig kikkermentalitet i boks form.

Anbefales for dem som er over gjennomsnittet begeistret for denne typer historier som bygger på virkelige hendelser.

God bok!