N.R.Fitch - Walks in Hemingway's Paris

Jeg kom tilfeldig over denne her om dagen, en reiseguide for den litterære reisende. Midt i blinken. Jeg har holdt på med Hemingway i ukesvis nå, noe bloggen er preget av, og i denne boken gir forfatteren en fyldig og god introduksjon til gatene og stedene Hemingway trakterte i de årene han bodde i byen. Paris forble Hemingways favorittby hele livet, ikke uten grunn.

De litterære skikkelsene fra denne perioden gikk på cafeer og steder som fremdeles eksisterer i dag. Derfor er dette en bok som kan være artig for Paris-elskere generelt og ikke bare Hemingway-groupies spesielt. For bok-elskere er den et funn, vi blir ikke bare introdusert for Hemingways Paris, men også Sylvia Beach, Fitzgerald, Gertrud Stein, og alle de andre som var der samtidig med Hemingway.

Bildene i boken kunne med fordel vært bedre, men boken er et aldri så lite kupp. Neste tur til Paris blir sammen med denne passelig store og ikke tunge boken. Når jeg setter meg på en av Hemingways favorittcafeer og slapper av med et glass god, fransk vin, kan jeg lese de artige fortellingene som presenteres til hver adresse. Litterært gossip av det gode slaget.

God tur og god bok!


Du finner boken  på amazon.

Julie Otsuka - Buddha in the Attic

Clementine skrev så fint om denne boken og ettersom hun og jeg ofte liker de samme bøkene skyntet jeg meg å bestille den. Jeg er begeistret for Japan, og siden dette er en bok som er skrevet om japanske innvandrere i USA tenkte jeg at den skulle falle i smak. Men det gjorde den ikke.

Boken handler om japanske unge jenter som blir skipet fra landsbygda i hjemlandet til California, San Francisco. Her venter deres blivende ektemenn som de har funnet frem til gjennom "eksteskapsbyråer" i Japan. Men så viser det seg at de vakre, unge mennene de tror de skal møte er slitne, mye eldre enn på bildene, kroppsarbeidere. Mange av dem har ikke det huset de har skrevet lange brev om, de unge kvinnene - noen av dem småjenter - møter på denne en røff og brutal ny virkelighet.

Grunnen til at jeg ikke likte boken så veldig godt er at den ble så overtydelig og eksplisitt. Grepet med å skrive om de japanske kvinnene som oss og vi fungerte en stund, men så gikk det over til å bli provoserende. Julie Otsuka lar ikke de japanske kvinnene - ikke så mye som et øyeblikk - bli en del av det store "oss" som amerikanerne har bygget dette landet på. The melting pot er kun et begrep som ikke eksisterer i virkeligheten.

Jeg forstår hvor forfatteren vil med teksten. Men for meg blir den så ekstremt motløs og hendelsene for kyniske. De japanske kvinnenes skjebne er ikke skjebner som tilhører fortiden, hver dag "skipes" unge kvinner fra asiatiske land til mer velstående land med kun en ting for øyet, å få et bedre liv. På 90-tallet var det polske og russiske kvinner, nå kommer de som au-pairer fra Fillipinnene. Mange av disse kvinnene blir misbrukt, både seksuelt og økonomisk, mange av dem er ulykkelige og blir aldri en del av det norske samfunnet. Men hvis de som kommer tenker og handler som de japanske kvinnnene, i Vi og De kategorier, ja da er det bare fortvilende.

Kan så denne boken leses på denne måten; som et innlegg i debatten om emigrasjon og migrasjonsproblematikken i den rike verden? Ja, jeg tror det. Det var i hvert fall sånn jeg endte opp med å lese den. Er det slik at ingen av dem som kommer setter avtrykk, både i samfunnet vårt og i hver og en av oss som får kontakt med disse menneskene? Jo, jeg tror det. Og hvis alle ble fjernet, borte som et blad i vinden, ville vi lukket øynene for det? Nei, jeg tror ikke det - jeg håper virkelig ikke det.

Dog, til tross for innvendingene: boken kan antageligvis fungere bevisstgjørende og være en flott leseopplevelse og  dette er en bok mange vil ha glede av. Otsuka skriver, som Clementine sier på bloggen sin, poetisk og vakkert. Mange vil like denne boken veldig, veldig godt. Hvis du allikevel har blitt betenkt kan jeg anbefale deg en annen bok, om en japansk reise, beskrevet i det vakreste og mest poetiske språk; Silke av Barricco.

God bok!

Hemingway - et liv i bilder

Hemingway hadde (heldigvis og stort sett) et godt forhold til media og fotografer. Det er masse bilder av han, fra alle de ulike stedene han har bodd. James Plath's bok "Historic photos of Hemingway" er et flott bidrag til alle fotobøkene om han. Bildene er organisert kronologisk og billedtekstene er skrevet på en måte som gjør at vi er der Plath vil ha oss. Boken er et flott supplement til generell lesning av bøker skrevet av Hemingway og om Hemingway. I A moveable feast og The Paris Wife møter vi igjen mange av de personene som er avbildet i fotobøkene. Veldig artig!

En annen fin bok er "Hemingway, A life in pictures" av Boris Vejdovsky og Mariel Hemingway. Ettersom Mariel er Hemingways barnebarn har boken mange personlige bilder som ikke finnes i "Historic Photos", familiebilder og bilder av passet hans og andre kuriositeter.

Teksten i denne boken bærer preg av at det er barnebarnet som forteller om sin bestefar. Inntrykket som gis av han er kanskje en smule mildere og mer forsonlig enn i de andre bøkene.

Det blir litt smak og behag, men jeg likte veldig godt denne siste (hvis jeg måtte velge), antageligvis fordi den går enda tettere på, og fordi jeg elsker Mariel i rollen som Woody Allens purunge kjæreste i Manhatten.

Anbefales, God bok!

Ernest Hemingway - A Moveable Feast. The restored edition

Jeg leste noe av Hemingway da jeg var veldig ung og syntes det var ok. Det siste året har han blitt reaktualisert for meg, av ymse grunner. For det første besøkte vi hjemmet hans utenfor Havanna, det var en opplevelse i seg selv. Så så jeg filmen Midnight in Paris,der Hemingway presenteres på en ganske festlig måte. For noen uker siden leste jeg om hans første kone, Hadley, i The Paris Wife, en bok som virkelig gjorde inntrykk på meg. Da jeg leste Two Lives, om Gertrude Stein, forsto jeg at jeg litterært har forelsket meg i den umulige, mannsjåvinistiske, troløse, fordrukne figuren Ernest Hemingway.

A Moveable Feast handler om årene i Paris. Det er en samling av korte fortellinger fra hendelser han opplevde og mennesker han traff. Blant andre Gertrude Stein. Hun kommer dårlig ut i min lesning. Han skriver vakkert om sin gode venn Scott Fitzgerald og, hans ikke så gode venn, Zelda Fitzgerald (ting kan tyde på at de to ender opp med å hate hverandre). Beskrivelsene har gir av Paris er av en annen verden. Og han skriver om Hadley og bruddet med henne. Jeg er tilbøyelig til å tro at hun var den store kjærligheten. Men det akter jeg å finne ut gjennom andre tekster om han og av han.

Hemingways skrivestil er tilgjengelig, ettertenksom og presis. Man blir nesten litt beruset av å lese han, kanskje fordi det alltid er en flaske vin eller scotch på bordet der han sitter. Sammenlignet med mange av de andre han skriver om klarte han seg rimelig bra ganske lenge - før alkoholismen, depresjoner og demoner tok han.

A Moveable Feast er intet mindre enn fantastisk. Jeg har funnet en "ny" favorittforfatter - han elsket Paris - det var og ble hans favorittby, reiste til Cuba og forelsket seg i jakt i Kenya. Jeg gleder meg til å lese safaribeskrivelsene hans, tekstene hans er både personlige beretninger, (litteratur og kunst)historie, tekster om det å skrive og fantastiske reisebeskrivelser.

Anbefales! God bok!

Meredith Maran - a theory of small earthquakes

Knallbra bok fra Meredith Maran. Hun er en spennende forfatter bosatt i Oakland/Berkeley-området et sted. Boken handler om mange ting; det amerikanske samfunnet, særlig Nord-California, kjærlighet, tvil, håp, det å få barn, og ikke minst om valg.

Hovedpersonen er Alison. Vi følger henne fra 80 tallet og til i dag. Hun treffer Zoe, inngår et forhold med henne, flytter til Berkeley og lever et liv der.

Homofiles rettigheter er både sterkere og svakere i USA enn i Norge. I deler av USA er de veldig liberale, og Berkeley er ett av de områdene hvor det er greit for lesbiske og homofile par å vise sin kjærlighet offentlig. Samtidig er det sterke konservative og religiøse krefter i USA som arbeider for å hindre partnerskap, retten til å få barn og generelle rettigheter for ett-kjønns par.

Alle disse tingene blir belyst i boken. Og det som er glimrende er hvordan Maran gjør dette relevant, også for heterofile par. Alison velger det som best kan beskrives som en "middelvei", men hun tar valgene under press - både fra samfunnet og seg selv.

I boken er de Alison som trer frem, vi blir ikke så godt med de andre selvom de har sentrale roller. Det fungerer meget bra. Vi får også et godt innblikk i det amerikanske samfunnet - i hvert fall den delen av USA boken er skrevet fra: San Francisco, Berkeley og Oakland. Maran beskriver godt de fordommene som ligger og ulmer mellom farget og hvit, fattig og rik, republikanere og demokrater. Og ikke minst: the organic trend - her skal alt være økologisk.

Maran er en person som selv har tatt noen valg, etter hun ble skilt forelsket hun seg i en kvinne. Hun har skrevet flere bøker, blant annet en om hvordan hun trodde hun var utsatt for incest av faren, noe som viste seg å være feil. Hun er med andre ord en forfatter som våger å skrive om vanskelige og personlige ting.

Dette er en bok som setter seg under huden. Den er skrevet i en lett tone, kan leses som en fortelling og rommer mange "lag". Anbefales på det varmeste!

God bok!

Janet Malcolm - Two lives. Gertrude and Alice

I filmen Midnight in Paris møter hovedpersonen mange kjente forfattere og malere i leiligheten til Gertrud Stein i Paris. Hun var åpenbart en muse og en maktperson i det kunstneriske miljøet i Paris gjennom første halvdel av det forrige århundrede. I denne boken, som både er en fasinerende fortelling om miljøet i Paris, litteraturkritikk og et portrett av Stein, får vi et større bilde av musen Stein, litteraturen hun skrev og hennes partner Alice B. Toklas.

I boken blir vi kjent med begge kvinnene og det litt merkelige forholdet de hadde. Stein var den sterke og kunstneriske, mens Toklas var den oppoffrende kvinnen som administrerte og organiserte Steins liv og virke. Vi får innblikk i Steins tilsynelatende litt infantile og nedlatende holdning til mange av dem hun omgås. Stein var åpenbart ingen enkel kvinne, og hun likte ikke å bli motsagt. Hun var selektiv, i The Paris Wife er det åpenbart at Hadley, Hemingways første kone, føler seg dårlig behandlet av Stein - hun var alltid henvist til Toklas - fordi hun bare var konen til kunstneren.

Stein og Toklas var begge jøder, dog hadde de fine dager utenfor Paris gjennom krigen. De hadde noen tvilsomme venner høyt oppe i nazi-apparatet som sørget for å få dem "fredet" og vel tatt vare på på alle måter. Dette problematiseres i boken og vi får en forklaring som kan ses i lys av blikket forfatteren har på disse to kvinnene.

I boken beskrives hvordan Toklas faller sammen og blir fratatt rettigheter og verdighet før hun dør. Arven etter Stein skal gå til nevøen hennes, med en klausul om at Toklas blir godt tatt vare på. Det blir hun ikke. En annen fasinerende historie er om professor Katz, den gang en ung stipendiat, som fikk inngående kontakt med Toklas. Han intervjuet henne i timesvis og forskere venter fremdeles spent på informasjonen han fikk. Men alt tyder på at Katz hverken vil dele eller publisere intervjuene han har fått med Toklas.

Dette er en fin bok som tildels klarer å gi et bilde av disse to kvinnene. Med tanke på hvor viktig Stein var - blant annet for Hemingway (før de ble uvenner), og hennes betydning for modernistisk litteratur, er dette en liten godtepose av en bok.

Anbefales! God bok!

Bok nummer to i trykken

I april kommer en ny bok om demokrati og skole. Jeg er er redaktør på den sammen med Kjell Lars Berge. Vi har fått med mange flotte forfattere fra flere fagfelt. Her er bokomtalen fra forlaget:

Sammenhengen mellom demokrati og unges læring er en aktuell utfordring som blant annet blir satt på dagsordenen i Ungdommens maktutredning. Denne boken er et tverrfaglig bidrag i denne diskusjonen. I boken belyses forholdet mellom demokrati, skole og ungdom av forskere fra en rekke relevante forskningsfelt. Fellesnevneren for alle bidragene er at de diskuterer hvordan skolen kan styrkes som en arena for demokratisk læring gjennom skolefagene.

Utstilling med Rune Eraker i Oslo

Denne må du forsøke å få med deg, han er en suveren fotograf. Vernissage på Celsius 8.3 klokken 18 til 19.30. Trykk på bildet, så kommer invitasjonen opp i riktig størrelse. Jeg har skrevet om Rune Eraker tidligere, her.

Blooming Berkeley

En tur i byen med kameraet medbragt resulterte i disse by-bildene fra Berkeley

Magnolia

Mer magnolia

SFMoMA

San Francisco museum of modern art, SFMoMA, ligger midt i hjertet av byen, på 3 street og Marked street. Det er et galleri i fire etasjer. De tre nederste etasjene er viet permanent utstillinger, 4 etasje skiftes ut jevnlig.

SFMoMA

Skylight, lamper over inngangsdøren

Andy er representert

Popart

Jeg tar bilde av meg selv i et av de mer eksperimentelle bildene i utstillingen.

Det er et flott kunstmuseum, med en stor museumsbutikk og en hyggelig kafe. Nettsiden ligger her.

Anbefales!

Alexander Maksik - You deserve nothing

Etter å lest An Aavailable Man var jeg klar for en bok med litt trøkk og tyngde. Etter litt tid på amerikanske bokblogger falt valget på denne. Det skulle vise seg å være mer enn et bra valg: Wow, for en bok! En av disse sjeldne opplevelsene som setter seg i hele kroppen og det er umulig å legge fra seg boken.

Dette er Maksiks debutroman - og Alice Sebold er redaktør. Maksik er fra USA, men har bodd og bor fremdeles delvis i Paris. Boken er utgitt på Tonga books (som jeg aldri har hørt om før) og er i en serie som heter Europa editions. Her i USA har de åpenbart et ambivalent forhold til Europa: verdensdelen representerer mye dårlig, men også alt som er fantastisk: liberale holdninger, politisk diversitet, god mat, høyverdig klassisk litteratur, gode viner og ikke minst: eksistensialisme.

Maksik er en belest forfatter og han kan sin filosofi. Bokens filosofiske utgangspunkt er eksistensielle forfattere som Sartre og Camus. Hovedpersonen, William Silver, er lærer på den internasjonale skolen i Paris, han underviser i litteratur. Elevene hans er på high school, altså fra 15 til 18 år. Han er en populær lærer og bruker litteratur for å få elevene til å tenke de virkelig store, eksistensielle, viktige tankene.

Det geniale med boken er hvordan Maksik klarer å "oversette" filosofiske problemstillinger til en praktisk kontekst. Eller med andre ord: hvor vanskelig det er å overføre teori til praksis. Sentrale begreper elevene diskuterer er frihet og valg. I følge Sartre er vi et resultat av de valgene vi tar, det er ingenting utenfor oss selv som predestinerer vår skjebne (feks. Gud). Elevene, som lar seg forføre både av litteraturen og læreren, skal gjennom boken få førstehånds erfaring med de paradoksene livet faktisk bygger på.

Elevene er i en periode hvor de søker etter sannhet. En ting de aldri vil er å bli som foreldrene. De ser hvem foreldrene var og hvem de ble. Læreren, som tar dem på alvor og behandler dem som unge voksne, blir et ideal. Men også dette står for fall.

En av bokens mest viktige scener foregår på metroen i Paris. Det er en fryktelig hendelse og den illustrerer noen av utfordringene med eksistesialismen. Et annet gjennomgående tema er lærerens fatale valg: hva får en lærer på 32 til å gå inn i et seksuelt forhold med en elev på 17 år? 

Dette var virkelig en av de store bøkene så langt i år. Den er så bra skrevet og dilemmaene han trekker opp er til de grader oversatt til virkelighet i boken. Som del av elite-laget for googling har jeg selvsagt googlet forfatteren og det var med vantro jeg leste at boken antageligvis ikke er fiksjon, men basert på Maksiks egne opplevelser som lærer på den amerikanske skolen i Paris. Han ble sparket etter å ha hatt et forhold til en elev. Hva dette gjør med lesningen? Vel, Knausgård blir bare blåbær i forhold. Hvis dette er en historie som faktisk har skjedd er den så totalt og skamløst utleverende at det nesten ikke er til å fatte.

Jeg vet ikke om dette er en bok som et eller annet norsk forlag har hatt vett nok til å kjøpe inn - jeg ville ha gjort det. Særlig i etterkant av Knausgård og diskusjonene om bruk av virkelige personer. Og i tillegg er dette en bok som studenter burde lese, spesielt hvis de er interessert i eksistensialisme. De pedagogiske aspektene, i betydningen hva god undervisning er, er strålende! Og selvfølgelig: for Paris-elskere er denne boken et must.

Men du venter på at boken kanskje kommer på norsk, nyt nettsidene til Maksik (se filmsnutten fra Metroen) eller bestill boken omgående fra Amazon.

Anbefales hemningsløst!
God bok!

Hilma Wolitzer - An available man

Hilma Wolitzer er kanskje kjent for noen av dere, jeg har ikke lest noe av hun fra før. An available man handler om en mann som blir enkemann. Barna hans setter inn en kontaktannonse i New York Review of Books, og dette fører til hendelser hovedpersonen, Edward, ikke kunne forestille seg.

Dette er en typisk sommer-roman. Den er lettlest, passelig romantisk og ganske bra. Fort lest og antageligvis fort glemt. Passer til å lese på stranden eller flyet.

Wolitzer skriver bra og hun skrevet titler som Summer reading, The Doctors daughter (som tydeligvis var en bestseller her i USA),  og Tunnel of love. Alle disse høres ut som glimrende sommerlektyre, så det blir antageligvis til at jeg plukker opp noen av disse i paperback når jeg reiser hjem.

Anbefales! God bok!

Paula McLain - The Paris Wife

I denne boken får vi  historien om Ernest Hemingways første kone, Hadley. Hun og Ernest Hemingway traff hverandre da hun var 28, han 21 år gammel. Hadley er en konvensjonell kvinne, fra en konvensjonell familie. De gifter seg og flytter sammen til Paris der Ernest Hemingway skriver sine første bøker.

Det er en fasinerende historie som trekkes opp i boken. Forholdet dem i mellom, kunstnerlivet i Paris, den gryende kvinnefrigjøringen og Ernest kamp for å bli en anerkjent forfatter.

Som kjent hadde Ernest ikke mindre en fire ekteskap og et utall elskerinner. Han var en strong-headed mann og det som dypest sett var viktig for han var å skrive. Hadley er den første kvinnen han er gift med, dog ikke den første han elsker, og en person som kom til å bety mye for ham hele livet.

Livet i Paris i de glade 20-åra er vanskelig for det nygifte paret. De har lite penger, bor dårlig og ser andre lykkes. Hadley arbeider ikke, hun spiller piano daglig, og de lever på 3000 dollar i året, penger hun har fra et fond. Det er gitt at historien ender dårlig, vi vet for mye om Hemingways kvinnehistorier fra før til å tro noe annet. Men det er vakkert bilde av de to som tegnes opp, og et hjerteskjærende vendepunkt som bidrar til å ødelegge forholdet deres. Hadley mister på et tidspunkt alt Hemingway har skrevet, hun blir gravid mot hans ønske og han trenger for mye bekreftelse fra andre.

Hemingways kone nummer 2, Pfife (Pauline) var Hadleys gode venninnne og det er sterkt å lese hvordan Hadley blir utmanøvrert av venninnen. Hadley har til slutt ikke annet valg enn å forlate Hemingway, til tross for at hun elsker han mer enn noe annet. En skikkelig heartbreaking historie med andre ord.

Hadley er bestemor til Mauriel Hemingway (for meg best kjent fra Woody Allens fantastiske film Manhatten). Amerikanske kritikere mener at Hadley fortjener boken The Paris Wife, fordi hun har spilt en så stor rolle i Hemingways første fase som forfatter - den viktige fasen da gjennombruddet hans kom.

Anbefales for alle  som er opptatt av Hemingway, av Paris og miljøet der på 20-tallet - blant annet med Gertrud Stein som var en viktig mentor for Hemingway og av alle som liker en god kjærlighetshistorie.

Corinne Hofmann - Back from Africa

Etter å ha lest The White Masai har jeg tenkt mye på Corinne Hofmann. For en dame! For et pågangsmot og for en optimisme. Hun er virkelig en stayer og en fighter utenom det vanlige.

Først av alt må jeg understreke at den litterære kvaliteten på bøkene hennes ikke er all verden. Dette er hun helt på det rene med selv og i Back from Africa skriver hun at "I understand that the book (The white masai) isn't for everyone and that I don't exactly have a doctorate in German literature". Men - det spiller lite rolle at dette ikke er bøker som blir lest for måten de er skrevet på. Det er historien hennes som er så utrolig fasinerende.

I Back to Africa møter vi Corinne etter at hun har kommet hjem fra Kenya. Hun er mager, sliten, har lav selvfølelse, føler seg fremmed og er fortvilet. Men, hun følger magefølelsen og intiusjonen, retter opp ryggen og går på. Og alt går selvsagt bra for en person som Corinne Hofmann. Hun har en beundringsverdig evne til å ta ting med fatning, lytte til sine egne umiddelbare fornemmelser og ikke minst evne til å la seg fasinere av andre hun treffer.

I boken får vi vite hvordan det går med Corinne og datteren etter de kommer hjem, og hun beskriver prosessen som førte til at hun skrev The White Masai. Hun beskriver skriveprosessen som terapi, og som et livsdokument hun kan gi datteren sin hvis det skulle skje noe med moren. Hun er helt uforberedt på hvor varm mottagelse boken får og hvordan den skal endre livet hennes.

Jeg har stor beundring for Corinne Hofmann, særlig den overlevelsesevnen hun viser og det stayer-instinktet hun åpenbart har. Hun har en evne til å ta riktige beslutninger som de fleste av oss kan misunne. På mange måter er hun helt irrasjonell, som for eksempel når hun følger hjertet og gifter seg med en masai, men på en eller annen måte klarer hun å gjøre noe med situasjonene hun kommer opp i som gjør at hun kommer ned på begge beina.

Jeg har enda en bok av henne, der hun skriver om gjenforening med sin kenyanse familie. Jeg har den på hold og gleder meg til å få vite mer om hvordan det blir å komme tilbake til familien som hun er så glad i og skriver så varmt om.

Dette er skikkelig kose-lektyre. Gå på amazon og bestill alle tre, så har du sikret påskeferien! Anbefales! God bok!

Provincetown Cape Cod

 I The Marriage Plot flytter Leonard og Madeleine til Cape Cod. The Cape ligger utenfor Boston og jeg har ved to anledninger besøkt Provincetown (P-town) helt ytterst på spissen av the Cape. P-town er spesiell på mange måter, en liten by som nesten er helt folketom om vinteren og stappful om sommeren. P-town er spesielt populær blant homofile, men det er et fantastisk sted også for familier, heterofile, småbarnsfamilier og single. Jeg var der en nyttårsaften med en amerikansk venninne, vi var antageligvis de eneste "straighte" i byen på det tidspunktet. Dette er snart 100 år siden. Vi feiret det nye året på et lite, privat hotel, og det gjorde inntrykk for en traust nordmann med all den flotte maten, interiøret, stilen og de virkelig gode samtalene. Og alle de vakre og akk så utilgjengelige mennene.

Vi toget mellom Washington DC, New York og Boston med Amtrek i fjor sommer. Denne gangen reiste jeg med familie. Jeg hadde veldig lyst at de skulle få oppleve P-town etter det fantatiske og minnerike oppholdet jeg hadde der i min pure ungdom. Fra Boston tok vi båt til P-town, det er en tur på ca. 90 minutter

Båten til P-town

Det er masse hyggelige hotel og in's i P-town, vi valgte dette. Det er et lite sted i nydelig, tradisjonell New-England stil, og det minner om det stedet jeg feiret nyttårsaften en gang i det forrige århundre. Gary, som driver stedet er en hyggelig mann som serverer de beste frokostene og passer på at alle har det bra og får maks ut av oppholdet.

Revere Guest house - anbefales! Du finner Revere Guest house på Trip Advisor og på Facebook

Strendene på Cape Cod er nydelige, med sanddyner og mange steder man kan være helt alene. Vi fikk tak i en lokal ung gutt som gjorde sitt beste for å lære oss å surfe.

Sanddyner og hav.

P-town sett fra sjøen

På bryggen i P-town, bilder av Ann Leibovitz

Sykkelveier i sanddynene

Høyt under taket. I P-town er alle velkommen og respektert

Amerikanere generelt og P-towners spesielt elsker hunder og katter

Det er mange steder i nærheten av the Cape som er verdt et besøk - helt siden jeg leste "Den gode mor" av Ann Tyler har jeg ønsket å reise til Maine. Marthas Vineyard er et annet drømmested som jeg har til gode. Hvis du ikke har allverdens tid er P-town et godt alternativ. Og du kan ta noen dager i vakre Boston, en virkelig hyggelig by!

USA har mye å by på og øst-kysten er veldig annerledes enn vest-kysten. Det er vanskelig å peke på en favoritt, til det er de to kystene for forskjellige. Barna elsket The cape og ønsker seg tilbake, og forhåpentligvis blir det både det og Maine med tiden.

Hvis du drømmer om den store USA-turen er dette et reisemål som anbefales.

God planlegging og god tur!

Jeffrey Eugenides - The Marriage Plot

Noen har hevdet at Frihet av Frantzen var en såkalt nøkkelroman. Det var før The Marriage Plot!

The Marriage Plot kommer på norsk denne våren og den kommer helt sikkert til å bli diskutert, skrevet om og bejublet både på blogger og i mer tradisjonelle medier. Boken er glimrende skrevet og gjennom historiene til tre hovedpersoner presenteres noen av de viktigste hovedtrekkene ved den amerikanske kulturen. Hver av hovedpersonene, Madeleine, Leonard og Mitchell, er representanter for ulike sider ved det amerikanske samfunnet, og Eugenides klarer å binde disse historiene sammen til en helhet. Det er den amerikanske middelklassen vi får møte, vi er midt på 80 tallet, og "plottet" løftes inn som selve kjernen i boken.

Hvis du har studert i utlandet, reist på interrrail eller backpacking eller på en annen måte truffet og fått amerikanske venner vil du kjenne igjen karakterene. Personene vi treffer i boken tilhører den hvite middelklassen, de er søkende, streber etter sin variant av den amerikanske drømmen, møter veggen og "finner seg selv". Europa er sentralt, det er også college-livet, kjærlighet, religion, dop, familie og fremtidsplaner. I tillegg tar boken akademia på pulsen, her er Lacan, Derrida og mange flere. Uten at det tar så mye plass at man må ha lest disse for å følge handlingen. Studenttilværelsen, doktorgradsdrømmen, arbeidslivet - alt er med.

Kort fortalt kretser mye omkring Madeleine, den søte, smarte og dedikerte unge kvinnen, hun kommer fra øvre middelklasse, har gode manerer, og hun fasinerer menn. Michell er den utforskende intelligente "Tom Waitz" typen som gjerne vil være sammen med Madeleine og som reiser verden rundt for å finne seg selv. Leonard er  den vakre, intelligente og mentalt syke unge mannen som Madeleine faller for.


Denne boken er så mye mer presis i beskrivelsene av amerikansk kultur enn Frantzens bok (mange vil være uenige med meg). Den amerikanske drømmen, illusjonene, selvtillitten, drømmene og møte med virkeligheten - dette er knallbra.

Løp og kjøp!

 God Bok!

Anne Enright - The forgotten waltz

Anne Enright er en bejublet forfatter, vinner av the Man Booker Prize for boken The Gathering. Dette er den første boken jeg leser av henne.

The forgotten waltz er fortellingen om Gina, noen og tredve år gammel, gift, snart skilt. Det er en trist og tung historie om samlivsbrudd og utroskap, og om familie.

På baksiden av boken sammenlignes  Enright med Didion, noe jeg ikke helt kan forstå. Det er på tide å lese novellene til Didion, det er kanskje der sammenligningen ligger. I tillegg til Didion mener Washington Post at dette er en roman som kan sammenlignes med Dubliners av James Joyce.

Handlingen i boken er hentet fra Dublin (kansje derfor henvisningen til Dubliners), og vi befinner oss i nær fortid. Gina har nettopp kommet hjem fra Australia, sammen med kjæresten. Ikke lenge etter gifter hun seg med denne kjæresten. Men - den dagen vi treffe Gina første gang er hun i besøk hos søsteren sin. Her ser hun Sean, hans kone og lille, rare datter. Etterhvert som handlingen ruller og går utvikler hun et forhold til Sean - the love of my life, som hun skriver.

Utroskap er trist, det er samlivsbrudd også. Ikke noe unntak i denne boken. Det er så trist, så trist, særlig på det helt overoverordnede, menneskelige planet: hva er det hun forlater, hvorfor gjør hun det, og ikke minst: hva får hun? En bekjent av meg er samlivsterapeut og hun sa en gang at ingen skilles hvis ikke de må. Og Gina må gå fra mannen, av grunner som antageligvis er dypt eksistensielle og kanskje uavhengig av ektemannen. Hva er det med Sean som trekker? Han gir henne korreks, kommenterer måten hun spiser på, måten hun snakker på og han får henne ofte til å føle seg liten. Han er ikke ærlig med henne, og han prioriterer datteren foran Gina.

I boken sier Gina hele tiden at Sean er hennes livs kjærlighet. Hun forstår det meste - eller finner forklaring på det som skjer. Gang på gang kommer hun tilbake til fundamentet: I love him, he loves me. Kanskje hun har rett, eller kanskje det er sant at når vi sier noe til oss selv ofte nok tror vi til slutt på det?

Uansett: boken er god, den står seg godt i lesning med andre romaner med samme tema (Hustvedt feks, selv om det hele er snudd opp ned i denne boken). Enright skriver godt og teksten åpner for tenkning og refleksjon. Med andre ord: anbefales!

God bok! 

Barneboken jeg husker best

Knirk har en fin bloggpost i dag, om barnebøker. Dette var (og er fremdeles) en av de jeg likte aller best.

Jennifer Egan - A visit from the goon squad

Jeg er litt usikker på hvordan Goon Squad skal oversettes: bølle bande, røver bande - noe i den duren. Uansett, A visit from the goon squad har fått mye oppmerksomhet her i USA og jeg fikk den anbefalt av en som arbeider i en av mine favorittbokhandlere her i Berkeley (bokhandlerne kommer jeg tilbake til i et fremtidig blogginnlegg).

A novel, står det på coveret, men boken kan like gjerne leses som en samling noveller som henger sammen. Det er mange historier som fortelles, om forskjellige mennesker som på en eller annen måte har en link til hverandre. I den grad vi kan snakke om hovedpersoner er det Bennie og Sasha som har disse rollene.

Temaene i boken holdes sammen ved hjelp av disse to, og ved bruk av referanser til musikk. Både Sasha og Bennine har en dyp interesse for musikk, og vi treffer dem sammen på jobben. Bennie er sjefen, Sasha er den uunnværlige ansatte. Felles for alle personene i boken, inkludert Bennie og Sasha er at de i en eller forstand er "troubled", de har sine ting som de strever med, både fra fortiden og nå.

Jeg strevde litt med å komme inn i boken, fordi den hopper fra person til person, men da jeg først fikk rytmen holdt jeg den helt til siste kapitel. Jeg leser boken som veldig amerikansk, i den forstand at den gir et bilde av folk som nå er i midten av 40 årene, helt tilbake til 80-tallet. Musikken, diskursene, all dopen, terapeutene, fokuset personene har, det er veldig gjenkjennelig fra ungdomskulturen (den hvite og middelklassen) fra 80 tallet og til midten av 90-tallet. Europa er (selvsagt) fristende og forlokkende og spiller en ikke stor, men heller ikke liten rolle i boken.

Egan skriver godt og boken er morsom å lese. Noen kapitler er bedre enn de andre, og særlig det siste kapittelet - da har vi beveget oss framover i tid, ca 10 år fra nåtiden. Fremtidsutsiktene er teknologisk fiksert og det er en negativitet som jeg ikke leste inn i resten av teksten. (Litt tendens til at alt var bedre før?). Det nest siste kapitellet er skrevet som en lang power-point, fiffi, men tildels overfladisk. Jeg vet ikke om det skal leses som en form for kritikk: at unge mennesker i dag bruker mindre tekst og tenker mer teknologisk, men hvis det er det tror jeg forfatteren bommer litt. Ungdommer bruker antageligvis både "rikt tekstformat" OG teknologiske hjelpemidler som powerpoint (som riktig brukt forkorter teksten) når de skriver.

Boken får meg til å reflektere en del over hvordan man som ung har store vyer, store eksistensielle utfordringer (jeg må finne meg selv), men med en tro på at mitt liv blir noe helt spesielt. For de fleste av oss bllir livet ganske så jevnt og trutt og sjeldent ekstraordinært på noen måte. Det blir i bunn og grunn slik vi selv tilrettelegger og velger (er det Woody Allen som sier at vi er og blir et resultat av de valgene vi tar?). Sasha for eksempel, hun gjør mye rart, har sine demoner, men ender opp som konen til en eller annen og med to eller tre barn. Barn som kanskje går de samme rundene og omveiene(?) hun selv har gått for å komme til det som kanskje oppleves som målet.

En morsom bok som tar tempen på amerikansk (hvit) kultur. Anbefales!

God bok!

Joan Didion - Blue Nights

Joan Didion skrev boken De magiske tankers år etter at hun mistet mannen sin John Dunne i 2003. Året etter mistet hun datteren, Quintana, knapt 40 år gammel. I Blue Nights skriver hun om tapet av datteren og hvordan hun opplever å bli eldre.

Didion er en habil skribent (blant annet kjent fra New York Review of Books), forfatter og hun har skrevet flere teaterstykker. Hun er opprinnelig fra California (Sacramento), men lever nå i New York.

Tittelen Blue Nights er hentet fra det blå lyset i New York på den tiden av året da alt skifter og kveldene får det blå lyset. Vi kjenner dette lyset godt fra Norge, og Ståle er en av de bloggerne som klarer å fange opp dette lyset gjennom foto (Se feks dagens blogginnlegg på Ståles blogg). I California har de ikke dette lyset, kveldene går fra lyst til helt mørkt.

The period of the blue nights does not occur in subtropical California, where I lived for much of the time I will be talking about here and where the end of daylight is fast and lost in the blaze of the dropping sun, but it does occur in New York where I now live. You notice it first as April ends and May begins, a change in the season, not exactly a warning - in fact not at all a warning - yet suddenly summer seems near, a possibility, even a promise (...) This book is called "Blue Nights" because at the time I began it I found my mind turning increasingly to illness, to the end of a promise, the dwindling of the days, the invevitability of the fading, the dying of the brightsness, but they are also a warning (fra innledningen til boken).


Didions datter, Quintana, var adoptert og Didion skriver modig om følelsene rundt det å adoptere et barn. Da hun var ung fant legene ut at Quintana hadde en biploar personlighetsforstyrrelse, og hun skriver modig om dette også. Dette gjør at boken blir relevant for flere på mange måter. Den "magiske" Didion, som på mange måter har levd et ekstraorinært liv, blir nær og personlig i boken.

Didion reflekterer over alle de menneskene hun har mistet, venners barn, venner som dør tidlig og sine egne to nærmeste. Og hun beskriver hvordan hun, 75 år gammel, mister selvtillitten, blir redd for ting hun tidligere tok som en selvfølge, og hvordan ensomheten blir reell.

På samme måte som "De magiske tankers år" er dette en nydelig bok. Didion skriver vakkert og presist, på en måte som får en til å dvele over detaljer. Her er et eksempel:

On the afternoon she herself  died, August 26, 2005, her husband and I left the ICU (sykehuset datteren var på da hun døde) overlooking the river at New York Cornell and walked through Central Park. The leaves on the trees were already losing their intensity, still weeks from dropping but ready to drop, not exactly faded but fading (page 158).

Boken anbefales varmt, den er en liten perle. Les gjerne "De magiske tankers år" først - "Blue Nights" er en fortsettelse av denne.

God bok!