Kjærlighet ved første blikk - Ian McEwan

Jeg har tidligere skrevet at jeg har et litt ambivalent forhold til Ian McEwan. Det forholdet er med denne boken helt avklart: han er glimrende.

Kjærlighet ved første blikk handler om Joe og hans kjæreste Clarissa. I første kapitel av boka møter vi disse to på en romantisk picnik på en grønn eng et sted like utenfor London. I det de har rigget seg til på teppet blir de oppmerksom på en luftballong. En eldre mann forsøker å holde den nede, men har store problemer. I kurven på ballongen sitter barnebarnet til mannen. Joe løper til for å hjelpe, sammen med andre menn som også har sett ballongen. Joe og de andre tar i hver sin trosse som henger fra ballongen, men vinden tar tak i den og spørsmålet om de skal holde fast eller slippe blir et spørsmål om liv og død.

I denne situasjonen, og det som hender etterpå, er det en ung mann som får et noe spesielt forhold til Joe. Resten av boken handler om dette korte møtet - og hva det fører til.

I tillegg til at boken er en psykologisk triller, har den mange av McEwans kjente avstikkere. Joe er "egentlig" forsker, men har hoppet over til å skrive populærvitenskaplige artikler. En del vitenskaplige emner beskrives, og det gir boken noe mer enn kun den grunnleggende historien. Clarissa forsker på Keats, noe som medfører en rekke små, artige historier om den nevnte forfatter. I tillegge er det en historie om hvor vanskelig kommunikasjonen mellom mennesker blir - når grunnleggende forståelser og trygghet utfordres.

McEwan skriver godt, og dette er en fin, liten bok som har en historie som fenger. Anbefales!

God bok!

In treatment

Jeg er fullstendig hekta!! Dette er bare så bra!! Fås kjøpt hos Platekompaniet. Anbefales!

Jeg fant, jeg fant!

Jeg har funnet en ny blogg. Ikke om bøker denne gangen, men om hage. Bloggeren er helt åpenbart en litterær sjel, med stoler som Simone de Beauvoir kanskje har sittet på, samt litterære/filosfiske sitater på redskapsboden. Dette lover godt, her skal jeg plukke opp både tips om hage, og forhåpentligvis et og annet tips om hvordan hagen kan få en "litterær profil" :-)

Arkivarens fortelling - Travis Holland

Jeg har lest flere gode anmeldelser av denne boka, og regnet med at dette skulle bli en god opplevelse. Boka handler om Pavel, en ung arkivar, som arbeider i Lubjanka-fengselet i Mosva. Vi er i 1939, og opptrappingen av det russiske terror-helvete er godt fungerende. Pavels jobb er å lese og rydde i tekster skrevet av forfattere som har blitt tatt som politiske fanger. I utgangspunktet er det altså duket for en god, engasjerende fortelling. Men den gang ei. Jeg har slitt meg gjennom halve boka, og jeg har brukt ualminnelig lang tid. For dette er rett og slett ubegripelig kjedelig. Det går så sakte. Det skjer så lite. Det dveles for mye.

For unge lesere, som ikke er kjent med litteraturen som beskriver forholdene i det tidligere Øst-Europa, er det mulig at dette er en bok som legger grunnlaget for et langt og lidenskaplig forhold til dette temaet. Men for meg blir dette rett og slett litt for "på overflaten", for gjenkjennelig og som sagt: altfor sakte. Det er så mye bra litteratur om Øst-Europa, og det er lite denne bidrar med. det er i hvertfall ikke noe nytt, det som skrives.

Derfor; for meg var dette en langtekkelig og frustrerende opplevelse.

En trekant - Dea Trier Mørch

En trekant er en liten bok, illustrert med 13 nydelige linoliumssnitt laget av forfatteren selv. Det er historie om Mette, 22 år, hennes kjæreste Anton på 24 år, og deres lille sønn Lille-Holger. Selve handlingen foregår på en fredagskveld. Paret har lagt sønnen, og vil ha litt voksentid. Dette blir som forventet avbrutt av barnets gråt.

Historien i seg selv er triviell og velkjent. Det som gir boken det lille ekstra er beskrivelsen, og romantiseringen, av den lille 70-talls familien. Boken er politisk og sosial-realistisk fra første side - og det er med nostalgi og en litt bitter smak jeg som barn av 70-årene leser den. Det som slår meg er at de trodde på prosjektet sitt, disse 68-erne, og til dels har vi trodd på det vi også. Kvinnenes frigjøringskamp, retten til utdanning, rett til barnehage for barna - alle disse viktige sakene som vi i dag tar som en selvfølge. Mørch gir også et bilde av hvor fattigslig det var å vokse opp på 70 tallet. Hvor lite penger våre foreldre hadde, og hvordan en flaske vin og eksotiske matvarer som ris og spinat var forbeholdt lørdagskveldene. Dette var voksengenerasjonen som skulle bli den nye, utdannede middelklassen, foreldregenerasjonen som utdannet seg, politiserte seg, og brøt veien for oss som kom etter.

Den generasjonen som disse nå er besteforeldre til kan ha godt av å lese noen av de mest kjente 70-talls bøkene. For eksempel Trier Mørch. Det er fortellinger om den nære historien som bidro til dagens mer rettferdige samfunn. Og det er historien om en tid som virker mye lengre borte i tid enn det den er - ikke minst pga. den teknologiske utviklingen og velferdssamfunnets vekst.

Anbefales sammen med et glass rødvin. Skål for 70-tallet!

God bok!

Blekkhjertet - filmen

I disse svineinfluensatider blir det ikke mye tid til lesning. Den eneste teksten jeg har forholdt meg til er tallene på termometeret, og vekkerklokken som forteller at det har gått en time siden sist jeg var oppe og sjekket at barna ikke ligger vrengt i feberkramper eller annen styggedom. Men nå lysner det - som forventet - og mor er fremdeles fri fra basseluskene som har satt familielivet på hodet den siste tiden. Da er det godt å hente TV med spiller inn på soverommet, fylle sengen med barn og slukke alle lysene. Det er store forventninger som skal innfris denne gangen.

Jeg har tidligere skrevet om boken/bøkene til Cornelia Funke. Begeistringen var stor! Og filmen var slett ikke dum den heller. Nådde selvsagt ikke helt opp til boken, men det var stor stemning i sengen blant titterne. Min datter og jeg har lest boken, noe som ga det maksimale grunnlaget for en fullstendig filmopplevelse - og jeg tror kanskje at boklesningen var det som ga full uttelling. men uansett om du har lest boken eller ei - filmen anbefales!

God film!!

Hvite løgner - Dea Trier Mørch/Sara Trier

Dea Trier Mørch er en fantastisk forfatter. Hun døde av kreft, bare 59 år gammel i 2001, men før det rakk hun å skrive 15 romaner. Utgangspunktet for Mørch er ofte familiens indre liv, og da med et særlig fokus på kvinnen. Hun var plassert godt ute på venstresiden, og var en viktig stemme i den feministiske bevegelsen på 70- og 80tallet.

Bøkene til Mørch mister ikke aktualiteten. Hun tar for seg temaer som skilsmisse, aldring, forholdet mellom generasjoner og forholdet mellom ektefeller. I tillegg forholder hun seg til samfunnet og tiden bøkene skrives i, og litteraturen er politisk. I Hvite løgner er skilsmissens ringvirkninger på familien det sentrale.

Boken er et spennende prosjekt - fordi hun har skrevet den sammen med sin datter, Sara Trier. Dette skrivearbeidet gir boken en rytme og troverdighet. Boken handler om Bella, på 18 år, som reiser på kibbutz i Israel. I løpet av den perioden hun er der, brevveksler hun med sin mor Julia. Sara Trier skriver brevene fra datteren, og Dea Trier Mørch skriver morens brev. I brevene oppstår en kommunikasjon som ikke er tilstede når de omgås i det daglige, og datteren konfronterer moren med store spørsmål fra barndommen.

Julie er skilt fra Sylvester. De ble skilt da Bella var 4. Bella vil vite mer om hvorfor foreldrene ble skilt, hvorfor moren handler som hun gjør, og hvem moren egentlig er. I boken tegnes et bilde av skilsmissen slik den oppleves for barna, og hvordan barna spinner på en historie de egentlig ikke kjenner, men som angår dem selv på fundamentale måter.

Boken setter søkelyset på de problematiske sidene ved en skilsmisse, og barnas hjelpeløshet når foreldre skiller lag. Forfatterne klarer å nyansere bilde av den lykkelige skilsmissen, og den rådende oppfatningen av at barna klarer seg bra bare foreldrene har det bra. Den kan leses som et innlegg i diskusjonen om skilsmisse, familie og samhold. Det som er åpenbart er at Trier Mørch gir gode perspektiver på hvordan foreldrene forsømmer viktige oppgaver når de skiller seg. For hva vet barna? Har de det bra fordi om de tilsynelatende ser ut til å takle bruddet bra? Hvordan er det for barn å ha to hjem? Og hva gjør det med forholdet mellom barn og foreldre når nye partnere entrer banen? Og hva er forskjellen på et ungdomsopprør som resultat av hormoner og løsrivelse på den ene siden, og som et resultat av frustrasjoner og sorg på den andre siden.

Nå når jeg selv har blitt voksen ser jeg Julia bedre enn jeg ville gjort i en alder da jeg identifiserte meg med datteren. Og jeg ser utfordringene med å skulle forholde seg både til en tidligere ektefelle og sorgen over å mistet det samholdet - og det å skulle forholde seg til barnas reaksjoner, eller mangel på reaksjoner. I denne boken klarer forfatterne å gi et bilde av både mor og datters forklaringer og forståelser av det som hendte.

En bonus i boken er det danske, naturlige forholdet til kulturelle objekter som design og bruksting. PH-lampene, Børge Mogensen og 7-ern stolene er alle med. Objektene har en kulturell symbolsk forklaringsverdi som jeg liker godt, og som de ikke har i norsk litteratur. Kunstnerens villkår er som alltid i Trier Mørchs bøker sentralt, det samme er arbeidsfordelingen mellom kjønnene.

Anbefales!
God bok!

Noveller - Tove Ditlevsen

I går var jeg på bokloppemarked på Tåsen skole, og gjorde flere bokkupp. Det største er Den onde lykke og andre noveller av Tove Ditlevsen.

Boken består av 22 noveller, et utvalg fra flere av novellesamlingene hennes. På linje med romanene hun skrev, er dette noveller som tar tak i betydningen av de små, hverdagslige hendelsene. Hun skriver sosiale-realistisk, om mennesker som er fattige, arbeidsledige og ulykkelige. Det er følelsesmessige belastninger av ymse slag, alle påført hovedpersonene gjennom andre som står dem nær, og i noen tilfeller av dem selv.

Jeg har lest de ti første novellene, og samtlige er uhyre gode. Novellen En kjekk gutt handler om en 7 år gammel gutt som er adoptert. Han har nettopp fått en liten bror, født av hans adoptivmor. Det er sårt å lese hvordan han forsøker å være snill og hjelpsom for å gjøre opp for at adoptivforeldrene har "reddet" han fra de biologiske foreldrene hans, som etter det han har blitt fortalt er fryktelige mennesker.

I Eggedosis møter vi en liten jente som forsøker å få morens annerkjennelse. I Angst (2) er det en tyrannisk ektemann som beskrives. Måten han psykisk knekker sin kone er presist og direkte beskrevet. I Dolken møter vi nok en tyrannisk mann som sakte forsøker å bryte ned forholdet mellom sin kone og sin sønn, han forakter begge to.

Ditlevsen var en sterk og sammensatt kvinne, med en imponerende liste bøker. Hun beskriver det såre, ofte unevnelige, den store avstanden mellom mennesker, og måten små hendelser kan sette spor og sår i et menneskes sinn.

Dette er noen av de beste novellene jeg har lest - og enda har jeg 12 stykker igjen. De skal jeg "spare på", sånn at gleden over leseopplevelsen varer. Lenge.

Anbefales!

God bok!

Dagen og dagene - Tordis Ørjasæter

Ørjasæter har skrevet en nydelig liten bok om hvordan hun opplever at hennes mann Jo Ørjasæter dør. De har vært gift i over 50 år, når han en dag faller ned fra en stige og dør. Hun nærmer seg 80 år, og får livet snudd på hodet i løpet av noen minutter.

Boken er vakker, poetisk og klok. Ørjasæter skriver om hvordan det er å bli gammel og om hvordan det er å bli etterlatt etter mange års samliv. Hun forteller om følelsen når man går fra å være den som bidro og gi, til å bli en som tar i mot og får.

Boken er en liten perle, og den er aktuell ikke bare for eldre mennesker i lignende situasjon. Den får denne leseren til å reflektere over livet i et lengre perspektiv. Ørjasæter beskriver hvor annerledes livet blir, på godt og vondt, når man ikke lenger har barn i huset eller en jobb å gå til. Hun setter fingeren på de hverdagslige gledene livet gir, i alle aldre. Hun minner også om hvor viktig det er å leve disse hverdagene. Jeg blir ydmyk når jeg leser denne typen litteratur. Vi lever i en hektisk hverdag, og det er mange samlivsbrudd. Ørjasæter viser hvor viktig de lange eksteskapene er - når vi en gang skal sette oss ned å se bakover - ikke kun fremover. Hun forteller om et ekteskap som har ulike sider på godt og vondt - mest på godt.

Ørjasæter er en belest kvinne, og hun referer til andre gode tekster om livet og ettertanke. En nydelig liten bok som maner til refleksjon og en form for stillhet. Anbefales!

God bok!

Gjestene - Merethe Lindstrøm

Jeg liker Merethe Lindstrøm. Tidligere har jeg lest flere av romanene hennes (jeg likte veldig, veldig godt Steinsamlere) og leste denne novellesamlingen første gang da den ble utgitt i 2007. Og denne kan leses flere ganger.

Novellene i Gjestene er "typisk nordiske". Troubled people with troubled lifes. Det er en tung stemning i novellene, og det er en uro i det hun skriver. Mennsker som møtes, mennesker som fortviler, og mennesker som leter etter noe i seg selv. Som de ikke finner.

Det er vanskelig å trekke frem en enkelt novelle i denne samlingen. De er på mange måter så like, men samtidig så ulike. Variasjoner over samme tema, heter det visst. Og jeg tror kanskje at jeg liker romanene hennes vel så godt som novellene, kanskje bedre. Jeg blir litt tung i humøret av novellene, urolig og motløs, på en måte. Anbefales når man er ovenpå og sugen på den litt dystre varianten.

God bok!

Shantaram - hjemmeside

På denne linken finner du hjemmesiden til Shantaram. Enjoy!

Forholdene tatt i betraktning - Bjørg Vik

Bjørg Vik er en habil skribent - hun skriver gode romaner og noveller. I novellesamlingen Forholdene tatt i betraktning møter vi et knippe, voksne kvinner som på ulik måte søker lykke og nærhet. For flere av dem knyttes en god tilværelse til det å finne seg en partner.

Samlingen består av ti noveller, og i alle er det en vedmodig, men vakker klang. Jeg likte alle sammen, men kanskje spesielt godt En brukket negl og Gjennom isen.

I En brukket negl møter vi den vakre, destruktive og ekstremt selvsentrerte Reni. En av disse veldig vakre kvinnene som i ungdommen drømmer og storhet og lykke, men som ender opp som slitne og brukte kvinner. Hun får barn tidlig, har ingen utdannelse og er først og fremst opptatt av oppmerksomhet. Det ender ikke bra for slike kvinner, og Bjørg Vik klarer å gi et godt og troverdig portrett av Rebi.

Gjennom isen handler om et kunstnerektepar som velger å flytte fra byen og ut på landet. De skiller seg ut, men blir varmt og hjertelig mottatt av bygdefolket, som ser på de to med forbauselse og nyfikenhet. Det er en nydelig novelle, og paret beskrives med varsomhet og varme. Det ligger en sårbarhet og ømhet i denne novellen som fikk meg til å gråte - det er så trist, så trist - og så vakkert. Gjennom isen er en talemåte for å komme seg gjennom en vanskelig periode, og å stable seg på beina, i dette tilfellet for den gjenlevne når en av dem dør.

Bjørg Vik er en forfatter som ikke har dette "typisk norske" når hun skriver. Hun skriver om norske kvinner (og menn), uten å bli nordisk tung og traust. Det er både liv og lykke, og personene hun beskriver er overlevere, de klarer seg, og de kommer seg gjennom isen. Nydelig!

Anbefales!

God bok!

The Age of grief - Jane Smiley

Høsten er tiden for depressive noveller. I helgen har jeg gjort et nytt og spennende bekjentskap med forfatteren Jane Smiley. På the literature map ligger hun ganske nært Doris lessing, og Ann Tyler ligger også på kartet. Smiley skriver både romaner og noveller, og jeg har startet med novellesamlingen The age of grief.

Noveller er fortettede historier, og selv om de ikke fungerer på samme måte som en roman, fungerer gode noveller utmerket. Man får en kort historie, men samtidig et intimt kjennskap til personer, som regel over en kort periode. The age of grief inneholder seks noveller, som handler om kjærlighet, ekteskap og vennskap. Alle novellene er veldig gode, og hvis jeg skal trekke fram noen spesielt må det kanskje bli den første og den siste. Jeg er ikke helt enig med meg selv, for alle er gode, men spesielt den siste, som heter The age of grief, er sjelsettende bra.

Den første novellen heter The pleasure of her company, og handler om en kvinne som får nye naboer. Det er et vakkert og skjønt par, som tilsynelatende lever i et fortrolig, tett og vellykket ekteskap. Det viser seg selvsagt at slik er det ikke. Til tross for at hovedpersonen får et godt og nært forhold til både kvinnen og mannen i nabohunset, får hun ikke innsyn i hva som ikke er bra i ekteskapet. Hun vil gjerne vite. Både fordi hun er nyskjerrig, men mest fordi hun vil ha den type anerkjennelse som medfører at private detaljer avsløres. Tittelen på novellen viser seg å være veldig treffende, og historien har en twist som ikke ligger opp idagen før den avsløres på siste side.

Den siste novellen (bare for å ha sagt det: novelle to, Lily, var også en fulltreffer - den satt meg helt ut) - vel, den siste novellen er lang, og den er skakende. Det handler om et tannlegeektepar med tre barn. Mannen forteller historien, og det handler om sorg. Sorg over livet, over det som kan skje, og det som aldri skjedde. Det er sorgen over garantiene vi aldri får i et samliv, og redselen for å bli forlatt. Forholdet mellom mannen og kvinnen settes på prøve, og for mannen fører dette til at alle hverdagens detaljer blir tydligere og viktigere.

Jane Smiley skriver med en lavmælt sensivitet som gjør at man lever med hovedpersonene. Det er vakkert, sårt og virkelig.

Anbefales!

God bok!

Forfatteren badende i bøker, med et glass vin i hånden. Meget tillitsvekkende for denne leseren!

Shantaram - Gregory David Roberts

Når man er på ferie kan en god bok være det som setter den lille ekstra piffen på hele opplevelsen. Jeg hadde lagret paperbacks med meg da vi reiste til Borneo - som ikke er kjent for å ha spesielt gode bokhandlere - og dette var en av de jeg plukket med meg. Det er en murstein av en bok på over 900 sider, og det var med blandete følelser jeg pakket den i ryggsekken - vi skulle tross alt backpacke, og da gjelder det å reise uten for mye fyll i sekken. I utgangspunktet tenkte jeg at den kunne være noe for far i familien, men etter å ha sneket litt på de første sidene var jeg solgt.

Jeg visste litt om Roberts fra før - jeg hadde sett et intervju med han på Skavlan. Den gang tenkte jeg gjesp og okk, dette er en røverhistorie fra en fyr som egentlig hører hjemme på Riveriaen. Så feil kan man altså ta, og det er ikke til å komme utenom at ordtaket "hovmod står for fall" gjelder meg mitt elendige menneske. For denne boken er ute av denne verden bra. Den er noe av det mest utrolige, gripende, morsomme, velskrevne og dyptloddende jeg har lest på lenge. Veldig lenge.

Boken er en selvbiografi. I slutten av 20 årene får Roberts en dom på 30 år for grove ran i Australia. Utrolig nok klarer fyren å rømme, og han kommer seg til - av alle steder her på jorden - Bombay. For å si det med en gang: boken er først og fremst en kjærlighetserklæring til Bombay. Roberts blir der i 8 år, og det er en helt fantastisk historie som rulles opp. For å nevne noe av det han opplever: han bor 6 måneder på landsbygden i India, og lærer seg indisk. Han mister alt han har av penger og flytter inn i slummen. Fordi han kan litt førstehjelp blir han slumdoktor, og forteller med patos, men uten klissethet, om tiden sin i slummen. Han blir tatt inn i den indiske mafiaen og reiser til Afganistan med smuglervåpen. Vanvittig. Og troverdig.

Roberts er en røver og helt åpenbart en mann som elsker mennesker. Til gjengjeld er det mange som elsker han. Han kommer i kontakt med et helt utrolig antall mennesker, og han får nære forbindelser til dem alle. Han gir av seg selv, han handler rasjonelt, og han nærmer seg hele tiden en erkjennelse av det han har gjort av urett. Før han ble buret inne hadde han fått utgitt en diktsamling i Australia, og de litterære ferdighetene han besitter, gjør denne boken til en leseopplevelse av de sjeldne. Roberts er noe så sjeldent som en intellektuell fange på rømmen.

Boka skal bli film, og jeg kan ikke tenke meg at en Hollywoodfilm med Johnny Depp som Roberts kan matche den litterære opplevelse. Vær snill med deg selv: kjøp boken og la deg forføre av denne utrolige mannen. Og India? Aldri før har jeg lest en bedre beskrivelse av landet.

Jeg elsker Prabakar, Roverts indiske venn. Og jeg har fått en respekt for Roberts, eller Lin som han heter i boken, som er en Nobelprisvinner verdig. Og jeg ber på mine knær om at han skriver en bok til. Jeg vil vite hva som har skjedd etter at handlingen i boken var ferdig. For dette er et mesterstykke, eller som Adresseavisa skriver:

"Den er ganske enkelt fantastisk, spennende, rørende, dramatisk og melodramatisk, høylitterær og lavlitterær i en kompott som yter denne røverhistorien full rettferdighet."

Eksepsjonelt bra bok! Anbefales!!

After dark - Haruki Murakami

Dette er en kort tekst fra Murakami, både hva gjelder sideantall og romanens tidsspenn. Vi møter Mari, og følger hun en natt i Tokyo, fra 23:56 til 6:52.

Mari er en ung student, og vi møter hun en sen kveld på en cafe i Tokyo. Hun sitter og leser, og har bestemt seg for å tilbringe natten våken. Hun møter en ung mann som hun har truffet flere år tidligere, sammen med Maris vakre søster Eri.

Det er et spennende persongalleri som presenteres i boken. Spesielt liker jeg historien om Eri. Hun ligger og sover, og har sovet i flere måneder. Hun er ikke i koma, men hun er heller ikke ved bevissthet. Ingen får kontakt med henne. Forholdet mellom Mari og Eri er distansert. Maris vakre vesen og person står i mellom de to søstrene, og de lever i to forskjellige univers.

Jeg skal ikke overfotolke, men jeg forstår Eris søvn som en flukt fra den fremmedgjøringen fokuset på det ytre har ført til. Hun blir sett, og hun blir anerkjent for sitt utseende. Men Eri som person er usynlig. Derfor sover hun. Hun betraktes av en fremmed mann, og han styrer hennes eksistens, ved at hun flyttes frem og tilbake mellom den fysiske verden og et fjernsynsapparat. Eri selv kan ikke påvirke hvor hun er, hun kan ses, men hun kan ikke høres, og det er umulig å nå frem til henne.

Dette er en vakker bok, og Murakami klarer som alltid å skape et helt egenartet univers, som man ikke kjenner, men som man på en eller annen måte forstår.

Anbefales!

God bok!

Borneo/Sabah - The land below the wind

Borneo er kjent for å være et nærmest mytisk sted, av flere grunner. For det første forbinder mange Borneo med hodejegerne som dominerte øya i en lang periode. For det andre, og mer aktuelt enn hodejegerne sett i vår tid, er kampen for å beholde regnskogen. De siste årene er mer enn 20 prosent av regnskogen forsvunnet - den kuttes ned for å gi plass til dyrking av palmer. Borneo har et perfekt klima for denne dyrkingen, og palmeoljen er storindustri. Alt du kjøper som inneholder vegetabilsk olje stammer fra palmeolje, og for Borneo har dyrkingen av palmer vært en mulighet for å komme ut av fattigdom.

Problemet med å ta av regnskogen er at de mange dyreartene på øyen trues. Spesielt kjent og profilert er the wild man of the forest - Urangu tan-apen. En famtastisk ape som vi kan kjenne oss igjen i - den oppfører seg utrolig likt oss mennesker.

De siste årene har det blitt mer og mer trendy å være økologisk bevist. Dette vet de som markedsfører turisme på Borneo, og overalt reklameres det med at ulike aktiviteter er Eco-friendly. Dette gir en god følelse for turister, eller besøkende, uten at det nødvendigvis er så mye hold i begrepet.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en fantastisk tur til dette landet below the wind, og det gjør inntrykk å se apene, regnskogen, palmeplantasjene, og det helt overveldende dyre-, plante-, og dyrelivet. Havet er fullt av fisker i de mest kreative farger, og Nemos verden er i havet utenfor Borneo - enda vakrere enn vi kjenner det fra Disneys versjon.

Når man reiser rundt på en øy som nesten er uvirkelig vakker, er det på sin plass å reflektere litt over hva øko-turisme og responsible travelling faktisk betyr. Og om det faktisk finnes noe som er ansvarlig turisme. På den andre siden er det ikke tvil om at det foregår mye uansvarlig turisme. Et godt eksempel er den norske, nasjonalistiske turistokkupasjonen av store deler av Spania. Jeg syntes dette bildet, fra foten av Mount Kinabalu illustrerer dette poenget godt:

Alle land og steder som gir et så overveldende inntrykk som Borneo, bidrar til at fasinasjonen for stedet resulterer i litterærer verker. Så også med Borneo. Agnes Newton Keith har skrevet bøkene The land below the wind, om sitt opphold på Borneo. Hun har også skrevet Three came home, om sitt opphold i japansk fangeskap på Borneo under krigen. Keith er hedret på Borneo gjennom at hennes hjem er gjort om til museum, og restauranten The Englisk tea house and restaurant. Dette er et populært sted, ikke bare for de som har lest bøkene hennes, men for vestlige som kommer til Borneo. Kolonitiden gjenskapes på dette stedet, som har et historisk sus over seg.
Det er skrevet en rekke gode bøker om Borneo, men det er mange som mener at for eksempel Conrads bok Mørkets hjerte, like godt kunne utspilt seg på Borneo som i Kongo. Nå har det heldigvis gått bedre for malayene enn det har for kongoleserne, men det er en interessant parallell. Uansett: I will be back, med mer detaljerte leseanbefalinger for de som ønsker å reise til Borneo, eller som er interessert i å vite mer.

Utenfor allfarvei

Denne gangen blir det langtur, og med i sekken har jeg et velassosiert utvalg paperbacks.

I tillegg har jeg denne fra hoffleverandøren min, Lonely Planet, som skal være bibel og veiviser de neste tre ukene.

Neste blogginnlegg blir ikke før litt ut i oktober, men da blir det til gjengjeld både om bok og om reise! Hvis alt går etter planen blir det noen fine bilder også!

Ekte vare, guiden til uforfalsket mat - Mats Eric Nilsson

Jeg er gjesteblogger på http://www.lekkermunn.blogspot.com/ i anledning boka Ekte vare. Dette er oppfølgeren til Den hemmelige kokken, som Lekkermunn har blogget om tidligere. Mens Den hemmelige kokken handlet om svenske forhold, er den siste boken i større grad tilpasset norske varer.

Det er forlaget Spartacus som gir ut Ekte vare. Det er også de som har sendt Lekkermunn to ekstra eksemplarer til fri benyttelse. Hun har valgt å "lodde" en ut på bloggen sin, og gi en til meg sånn at jeg kan blogge om den.

Matbloggere er spesielt interessert i mat, og derfor er det naturlig at de er opptatt av hva som skrives om mat. Spørsmålet er om dette er en bok som er interessant for oss som ikke er spesielle matinteresserte, utover at vi liker å lage mat og ikke minst å spise mat. Svaret er et ubetinget ja. Dette er en viktig bok - hvis innhold på alle måter er relevant for oss som konsumenter.

Boken gir en guide til 138 matvarer. Disse varene er typiske produkter som vi som forbrukere kjøper - uten å tenke noe mer over det. Men vet vi egentlig hva vi legger på brødskiva når det for eksempel står skinke på innpakningen. Les her hva skinke egentlig er, i betydningen hvordan skinke produseres:

1. Skill muskelkjøtt fra grisens ben og hakk det grovt.

2. Plasser kjøttet i en maskin som minner om en sementblander og kjør det med vann, sukker, konserveringsmiddel og andre tilsetninger. Et annet alternativ er å transportere kjøttet under hydrauliske armer utstyrt med nåler som injiserer kjøttmassen med en lignende blanding som det første alterantivet.

3. Trykk ut massen i en skinkelignende eller sylindrisk form og kok den. Gjennom den tidligere prosessen er den nå blitt så klebrig at den kan fås til å ligne et stykke kjøtt.

4. Legg en fettkant rundt ytterkanten på formen hvis du vil at den skal se særlig ekte ut.

Æsj! For ikke å snakke om andre produkter som pølser, ferdigmiddager, sauser og andre tørrvarer. Det er til å bli kvalm av å lese. Og jeg som trodde jeg levde sunt!

Men - som tittelen antyder er dette en guide til uforfalsket mat - vi finner altså gode råd og beskrivelser av varer som er sunne og uten tilsetninger. Forfatteren gir en veiviser i det han kaller merkejungelen, og han viser hvordan vi kan gjennomskue matreklamen. I tillegg får leseren en bonus ved at Nilsson bidrar til å mobilisere oss - ved å vise til hvordan vi som konsumenter kan protestere direkte til matprodusentene.

Boka anbefales for alle som spiser mat - og som tilbereder mat. Det er en viktig bok, og det er viktig informasjon til oss forbrukere. Den kan kategoriseres som et bidrag i diskusjonen om consumer citizenship, et begrep jeg er meget begeistret for. I tillegg kan den bidra til å bevisstgjøre oss matspisere til å ta ansvar for hva vi putter i munnen. Dessuten er den et bidrag i bevisstgjøringen om viktigheten av økologisk og kortreist mat. Boka bør være en naturlig bok i enhver anstendig kokebokhylle. Konklusjon: en nødvendig, bevisstgjørene og viktig bok, som vi forbrukere kan bli litt klokere av.

God bok!

Den karismatiske soppkongens sønn - Marie Hermanson

Marie Hermanson er et ukjent navn for meg - men tittelen, og et tips fra Ord om annet gjorde at jeg fikk lyst til å lese denne boka. Den handler om en karismatisk (og kverulerende) mann som er soppekspert. Sammen med sin sønn bor han i et hus i skogen - langt fra folk. Her driver han sopp-kurs. Kursene hans er populære blant kvinner i alle aldre - som han lærer om sopp, og forfører.

Sønnen hans er ikke like karismatisk, og føler seg usynlig. Sopp-deltakerne er overhodet ikke interesserte i han, kun i den karismatiske faren hans. Moren sin har han ikke sett siden han var 6 år, hun bor et sted ved havet. Da hun og faren ble skilt valgte gutten å bli hos faren sin.

Soppkongen, som altså er faren, hater alt som har med havet å gjøre, og skogen er sentral i fortellingen. Det er også soppkursene. Når det en dag kommer en vakker og eksotisk kvinne på soppkurset, falle både sønn og far for samme kvinne.

Fortellingen er enkel. Tekstlig er det like enkelt - til tider nesten banalt. Vi får en overflate historie, ingen dypdykk i sjelelivet. Men det er god underholdning, lettlest og ganske artig. Spesielt for sopp-interesserte: boken er virkelig en må ha lest for de som liker både sopp og litteratur.

Anbefales, men det advares mot å for store forventninger. Den er grei, lettlest og humoristisk. Kosebok, med andre ord.

God bok!

Sara Stridsberg og Solanas på Torshovteateret

Teaterversjonen av boka til Sara Stridsberg, som jeg har blogget om her, spilles nå på Torshov teater i Oslo. Jeg har vært der, og er over meg av begeistring. Alt passer - det er som boka, og jeg trodde på forhånd ikke det var mulig å fange boken i et teaterstykke med varighet på i overkant av en time. Der tok jeg feil.

Dette er en bok, og et stykke, om kvinner. Solanas, som skrev det vanvittige manifestet SCUM (Society for cutting up men) var en harmdirrende feminist. Livet hennes besto av usannsynlige paradokser. Hun hatet menn, hun var prostituert, hun var psykiatrisk pasient og doktorgradsstipendiat i psykologi. For å nevne noe.

Trine Wiggen spiller Solanas - og bedre kan det ikke bli. Hun ser passe sliten ut, passe aggresiv og passer veldig godt med det bildet jeg har av Solanas fra jeg leste boken. Frøydis Armand ER Dorothy - Solanas mor, og Mona Tannberg er ubetalelig som Andy Warhol (Hun er skremmende lik Michael Jackson - det ble nesten litt uhyggelig). Cosmo-girl var helt bomskudd, hun var altfor slank, pen og veldreid. Hadde jeg fått velge hadde de puttet på Mia Gundersen en mørk parykk - hun ville passet perfekt som Cosmo!

Er du i Oslo, eller planlegger en tur, er dette et stykke du må forsøke å få med deg. Dette var en sjeldent minneverdig teateropplevelse, en av dem som blir sittende til evig tid. Hvis du ikke skal på disse kanter kommer du langt med å lese boken til Stridsberg, Drømmefakultetet!

God bok!

En egen mannehylle for bøker

I Ålesund går det visst en kule varmt om dagen. Biblioteket har laget en egen mannehylle, antageligvis for at menn skal lese mer. Det går rykter om at denne hyllen inneholdt bøker om jakt og fiske, og motor. Litt lite ambisiøst, med andre ord.

Det er litt politisk ukorrekt av biblioteket å lage en slik hylle - jeg er for så vidt enig med det. På den annen side syntes jeg det er en spennende tanke å skulle diskutere om menn og kvinner liker ulike bøker. Vi har hatt en diskusjon om det på bloggen tidligere. Inspirert av biblioteket i Ålesund har jeg derfor laget min egen mannehylle, og hvem vet: kanskje ålesunderne lar seg inspirere, og utvider sitt noe snevre og kjønnsterotypiske utvalg? Her er i hvertfall de bøkene jeg anbefaler til menn, hvis de spør om gode lesetips:

Jeg vet at det er mange kvinner som liker denne, men jeg mener at en "typisk manne-bok" ikke utuelukker en hærskare av kvinnelige lesere. Kvinner er kanskje litt mer allsidige enn menn når det kommer til litteratur?








Hærverk av Tom Kristensen - en klassiker fra Danmark. her er vaskeseddelen fra Cappelen Damm:



København i 1920-årene. Ole Jastrau er journalist, en radial litterat hvis tilværelse styres mellom hjemmet, avisredaksjonen og byens barer. Han beslutter å gå i hundene. Hærverk er romanen om hvordan han lykkes. I en tåke av jazz, erotikk og alkohol skjener han vekk fra all deltagelse i verdens skjeve gang.




Telling lies about Hitler The Holocaust, History and the David Irving Trial av Richard J. Evans. Et eksempel på bøker om den andre verdenskrig som jeg innbiller meg har flest mannlige lesere.






Jens Bjørneboe's bøker var , i min ungdom, bøker som gutta likte godt - og det ga litt status blant (de lesende) gutta når en jente på 15 hadde lest dem. Jeg vet ikke om det er sånn lenger, men Jens B. bør, etter mitt skjønn, ha en naturlig plass på en mannehylle.

Det burde selvsagt vært med flere titler, ikke minst med tanke på den hjelp våre venner i Ålesund trenger for å utvide sin mannehylle. Siden jeg tar sikte på å utforme denne bloggen i demokratisk ånd, lar jeg leserne komme med innspill. En oppdatert versjon kommer derfor etter innspill fra dere.

God bok!

Nattog til Lisboa - Pascal Mercier

Jeg var helt henrykt da jeg begynte å lese denne boken. De første 100 sidene var utrolig bra! Det handler om en gammel lærer, som en dag møter en portugisisk kvinne. Han blir bergtatt - og like etter finner han en bok, skrevet av en portugisisk lege. Han blir besatt - reiser seg fra kateteret og går. Han tar toget til Lisboa. Ønsket er å finne legen som skrev boken, og å finne ut alt om han,

Utgangpunktet for historien er altså det beste. Men etter 100 sider skjer det noe. Og skuffelsen var enorm. Boken flater ut. Personene blir for konstruerte: spesielt den portugisiske legen. Det er to bøker i en - fortellingen om læreren som reiser til Lisboa - og boken legen har skrevet.

Dette er en bok om eksistensielle spørsmål. Men legens bok viser oss en mann som er selvopptatt nesten til det destruktive. Som er for perfekt, for låst i seg selv, og for pessimistisk. Jeg mistet troen og begeistringen.

Det er en lang bok, og jeg har da også brukt uvanlig lang tid. Jeg fortsatte å lese fordi jeg ventet på en form for vending som ga mening til det hele. Men den kom ikke. Det er ikke det samme som at boken ikke ga mening - men det ble for sakte for meg. For lite orginale tanker og på mange måter for nesten-naivt.

Det er vanskelig å si om jeg anbefaler eller ikke anbefaler denne boken. Den vil treffe noen midt i magen, mens andre, som meg selv, vil føle seg utslitt og en smule desillusjonert etter lesningen. Plusset var gode tog-beskrivelser.

God bok!

Word 2007

Jeg har strevet noe fryktelig med nye Word. Så mye at jeg ikke har skrevet noe på lenge. Hver gang jeg har begynt å skrive har jeg blitt super-irritert av ikke å få til de ekleste ting. Som feks å få på retteprogrammet. Eller få inn sidenummer uten å være innom alt mulig annet merkelig først. Jeg har vært fullstendig hjelpeløs.

Men nå! I dag har jeg hatt et raskt og greit kræsjkurs. Word 2007 er jo genialt! Og slett ikke så komplisert og fremmed som jeg syntes. Så nå er det bare å leke seg frem til et tilfredsstillende nivå. Og begynne å skrive igjen.

Kommentar - blogging og demokrati

Interessant artikkel om blogging og deltagelse i Aftenposten av Heidi Helene Sveen, finner du her. Den har den fengende overskriften: Delta og bli vis!

Favorittlinker - Reise

Denne linken er en av mine favoritter - her kan man drømme seg verden rundt, i nydelige togvogner. Damaskduker, vin fra krystallglass, god mat, mens man reiser med tog. Dette må være det optimale.






Her er en annen favoritt- lokalisert her i Oslo. I tillegg har de en veldig bra nettbutikk. Betjeningen er reisevant og kan gi mange gode tips, både om bøker, utstyr og destinasjoner.




Dette er reisebyrået for de som er lei av Charter, og som er villig til å spytte i litt ekstra. Så er man også lovet en ferie utenom det vanlige! Økologi og lokal utvikling er to viktige stikkord. Usedvanlig hyggelige og servicemindede!

Blogging og demokrati II

Takk for gode responser på det forrige innlegget. Det er bra – og viktig, at dette er et tema som engasjerer! Min overbevisning er at dette er veldig viktig, og at vi blogger må være bevisste på hva vi er en del av.

I dette innlegget vil jeg komme med to eksempler – fra den nære bloggsfæren – altså de som jeg leser, og de som leser mine bloggposter.

Det første eksempelet jeg vil trekke frem er http://www.lekkermunn.blogspot.com/ . Jeg vil med en gang si at jeg kjenner hun som har denne bloggen, og at jeg derfor ikke er uhildet. Det er heller ikke så viktig i denne sammenhengen. Men, fordi jeg kjenner hun, har jeg fulgt med på bloggen hennes med stor interesse – særlig fordi jeg betrakter denne bloggen som en matpolitisk blogg. Ikke i hver bloggpost, men ofte nok til at den kan karakteriseres som matpolitisk.

I Lekkermunn trekkes viktige aspekter med matindustrien opp. Hun har blant annet blogget flere ganger om Mats- Eric Nilsson (Den hemmelige kokken). Hun følger opp med den nyeste boka hans: Ekte vare. Hun har skrevet lengre innlegg om matpolitikk – og forsøker på denne måten å bevisstgjøre leserne sine. I tillegg fremhever hun viktigheten av kortreist og lokal mat, i flere innlegg. Hun er også opptatt av slow-food, og av økologisk mat. Dette er aktivt medborgerskap per se, og hun har da også gjort seg synlig innenfor dette blogg-sjiktet. Senest i Maison mat og vin, der hun er intervjuet.

Et annet eksempel er selverfart, og referer til det som Cappelen/Damm omtaler som bokturnè. Flere bloggere har vært med på dette arrangementet. Kort fortalt handler det om at Cappelen/Damm kontakter bokbloggere og ber de om å anmelde bøker som skal slippes. Bokbloggere får ikke for mye oppmerksomhet, og det er naturlig at de fleste føler seg både beæret og ikke minst sett. Men i motsetning til for eksempel forlaget Spartacus, som sender bøker uten å forlange noe tilbake (jeg har opplevd det da jeg skulle undervise om Foucault – Spartacus sendte meg Tingenes orden, uten betingelser, fordi jeg sa at jeg kanskje skulle bruke den i undervisning av 10 studenter – bravo Spartacus). Jeg vet også at bloggere har fått tilsendt bøker – uten betingelser knyttet til dette. De håper selvsagt at boken får en bloggpost – men de forlanger det ikke.

Cappelen/Damm har organisert dette på en annen måte. De bestemmer alt. Du får tilbud om en bok som de har plukket ut – uavhengig av hva som er preferansene dine på bloggen. Deretter forteller de hvilke dag du skal blogge. De bruker mange bloggere, og den dagen du skal blogge skal du lenke til den som blogget dagen før, og den som skal blogge dagen etter. De ber deg om du kan linke til deres egen omtale av boken, pluss at de setter opp et diskusjonsforum på Facebook. Hva bloggeren har igjen for det? En gratis bok og 10 minutters fame. Jeg ser motivet til Cappelen/Damm – det er selvsagt økonomisk, og dette er antageligvis bra markedsføring. Men fra mitt ståsted er dette med på å undergrave bloggernes frihet som blogger. Jeg mener at forlagene bør følge med, også på bloggene, for deretter å kontakte de som de syntes er bra – og som blogger om bøker som er innenfor det de ønsker omtale av. Deretter kan de tilby seg å sende bøker, som bloggeren selv blogger om, når og hvis han eller hun ønsker det. Det vil være i bloggerenes interesse, og det vil være i forlagenes interesse. Jeg mener derfor at bevisste bloggere IKKE bør lese bøker som de får fra forlag, dersom det knytter seg betingelser til lesningen – og blogging! Nettopp fordi forlagene på denne måten fratar bloggerne den friheten som bloggerne har – og gjør bloggene til et instrument for egne markedsinteresser.

Jeg fikk en bok tilsendt fra Tiden, gjennom forfatteren som kontaktet meg på bloggen. Dette var helt storartet. Jeg visste ikke om jeg skulle blogge om boken da jeg fikk den, og Tiden ga heller ingen slike betingelser (bravo – Tiden). Med en gang forlag knytter betingelser – vil den eventuelle kulturpolitiske funksjonen en blogg kan få bli borte. Og med det forsvinner det demokratiske aspektet ved blogging.

Om blogging og demokrati

Blogging – deltagerdemokratisk aktivitet?

Første innlegg.

Det som karakteriserer blogging er at den som ”eier” bloggen skriver hva hun vil, når hun vil og om hva hun vil. Åpne blogger kan leses av alle, og en blogg er på denne måten et offentlig forum. Motivet for bloggere er, med Immanuel Kant’s ord: ”fornuftens interesse for å se sine ideer virkeliggjort” – i denne sammenheng: offentliggjort. Hvis vi følger Kants tenkning videre kan vi knytte det å offentliggjøre egne synspunkter på en blogg som en aktivitet som fører til at individet myndiggjøres. Umyndighet er ”mangelen på evne til å betjene seg av sin forstand uten en annens ledelse. Selvforskyldt er denne umyndighet, når årsaken til den ikke ligger i forstandens mangler, men i manglende besluttsomhet og mot til å betjene seg av den uten en annens ledelse”. Bloggeren skriver det han eller mener, uavhengig av hva andre mener om den samme saken.

Når enkeltindivider deltar i det offentlige på en slik måte, kan vi si at individet er aktivt, demokratisk handlende. Individet er en demokratisk aktør. Uavhengig av hvor mange som leser de enkelte bloggene, eller hvor mange som kommenterer, må bloggsider forstås som (demokratiske) ytringer.

Blogger har ulik tematikk. De spenner fra dagboknotater, matoppskrifter, musikk, reise, litteratur, kunst, og ikke minst politiske blogger, med mange flere. Dette bestemmes av den som blogger, tema annonseres på bloggen og likesinnede kan delta i bloggkommunikasjonen ved å kommentere innleggende som legges ut. Mange blogger er fullstendig intetsigende, og snakker om hva man skal ha på seg, hvor man får kjøpt de og de produktene, hvilke butikker som er de kuleste, osv. Disse kan kategoriseres som konsument-blogger. De innehar dog et snev av kulturell legitimitet, nettopp fordi de omhandler det vi kan betrakte som kulturelle artefakter som klær og andre livsstil-produkter.

I dette innlegget – som legges ut på en litteraturblogg – er det nødvendigvis blogger som tar for seg bøker som er objekt for denne korte diskusjonen. For hvis vi ser på ulike blogger om bøker finnes det noen trekk som beskriver disse. For det første omhandler disse bloggene litteratur. For det andre er de ment for et spesielt publikum (andre bokelskere). For det tredje gir de en stemme til en evaluering av bøker og generell litteratur som tidligere har blitt forbeholdt litteraturkritikere. For det fjerde er få av de som skriver utdannede litteratureksperter. På mange måter kan litteraturbloggene betraktes som ”underdogs” eller ”undergrunn” – aktiviteten baseres på at man ikke er invitert inn i det gode selskap av litteraturkritikere eller forlagsfolk, men at man uansett har "mot" til å uttale seg (kritisk) om bøker man har lest. Ofte uavhengig av hva litteraturkritikerne mener om de samme bøkene. I tillegg løfter bokblogger ofte frem litteratur som er smal, klassisk eller ”glemt”. Til sammen gjør dette at litteraturblogger, i beste fall, kan tilføre nye og mindre konforme stemmer om litteratur.

Så tilbake til sammenhengen mellom blogging og deltakerdemokratiet. Blogger er uten tvil av stor betydning for demokratiet. I sin klassiske form skjer det en demokratisk forvitring, og mange har funnet andre arenaer enn den typiske politiske, for å delta i det offentlige. Blogging kan betraktes som en ny arena for demokratiske ytringer. Dette betyr at mange blogger har, eller kan få, politisk makt eller bevegelser som gir politiske konsekvenser (såkalt consumer citizenship). For en blogg som konsentreres om litteratur, er makten knyttet til det kulturpolitiske. Gjennom blogging kan bloggeren gjøre andre oppmerksomme på litteratur, forlag, skrivegrupper, litterære bevegelser og litterære strømninger, som ellers kanskje ville vært mindre synlige. På denne måten deltar bloggeren i et offentlig rom som ellers ville vært lukket for han eller hun.

Et betimelig spørsmål er om bloggeren er seg bevisst den makten han eller hun besitter – eller kan besitte – gjennom å blogge. Et annet spørsmål er hvordan markedskreftene benytter blogger for å øke fortjenesten. Et tredje – og kanskje viktigste spørsmålet er hvordan bloggerne forvalter den frihet det innebærer å blogge. Dette er spørsmål jeg kommer tilbake til i blogginnlegg II om dette emnet.

Du er velkommen til å komme med sysnpunkter på det som er skrevet så langt - jeg håper med dette å åpne for en demokratisk dialog om blogging som deltagerdemokratisk aktivitet.

Bloggoppslag i Maison mat og vin

Damen bak www.lekkermunn.blogspot.com - som dere kanskje allerede har besøkt, er intervjuet i denne utgaven av Maison mat og vin. Meget interessant - også i forhold til hvordan medie- og bokbransjen begynner å profilere seg ved å bruke bloggere. Løp og kjøp!

Leseplate - Lesebrett

Jeg ønsker meg helt vilt en leseplate. Konseptet er genialt. På flere måter. For det første kan du ta med deg bøttevis med bøker, uten at det veier noe. For det andre er det masse hjelpemidler - man kan feks forstørre skriften. Og ikke minst, og det er for det tredje, betyr det at man kan fortsette å handle bøker, og å ha bøkene, uten at allerede sprengte bokhyller er et problem.

Jeg har sjekket litt, for jeg forsøker å finne ut hvilke leseplate jeg vil ønske meg. Dette er en god blogg om leseplate og e-bøker! Her er en artikkel om leseplater fra VG

Erfaringer tas i mot med takk!

Nextopia

Denne mannen vil jeg gjerne vite mer om. Jeg er håpløs å lese svensk - men det må være et eller annet norsk forlag som har forstått at this is it! ? Ser ut til å passe rett inn i mitt meget individuelt tolket simpel living konsept. Sjekk hjemmesiden hans her. Noen som har lest boka?

Geografi

Jeg følger Knirk som prøver denne. I nåværende øyeblikk er jeg på level 5. Hmm - not good! Men jeg skal klare helt til 10 - minst!!

Øya - Victoria Hislop

Jeg er alltid litt skeptisk til feel-good bøker som blir bestselger - og denne har lagt på toppselgerlistene i en evighet. For noen uker siden ble jeg utfordret av en god venninne, og nå har jeg lest den meget omtalte boken.

Det er naturligvis en grunn til at denne boken har blit så populær, og det er mye å putte på plusssiden. For det første er det en god historie. For det andre er det rytme og driv i boken, og for det tredje har den en happy-ending.

Jeg tror at litt av sukssessen ligger i alle relasjonene som danner grunnlaget for historien. Det er en datter som ikke vet noe om sin mors fortid. Dette gjør at det blir stor avstand mellom moren og datteren. Datteren, Alexis, reiser fra England til Kreta, for å finne ut mer om moren, Sofia's, fortid. Når Alexis reiser er hun i et kjærlighetsforhold - og hun reiser for å finne ut om det er dette hun vil. Hun tenker at morens fortid kan kaste lys over hennes eget liv, for på denne måten å gjøre det lettere for hun å finne ut hva hun egentlig vil. Hun kommer til Kreta, treffer en venninne av mormorens søster, og så får hun hele historien. Historien om mor og datter er rammene for historien, mens den egentlige - og interessante historien - er om morens forfedre.

Det er den ene kvinneskjebnen etter den andre. Sterke kvinner, flotte kvinner, falne kvinner, og sterke kvinne-relasjoner. Det hele dreier rundt øya - der de spedalske ble sendt for ikke å smitte de friske.

Minuset med boken er at det ofte er et litt svulstig språk. Spesielt i begynnelsen. Det er mulig det er gjennomgåene, i så tilfelle dempet det seg fordi historien var mer drivende enn språket.

Jeg likte spesielt godt det som er skrevet om sykdommen lepra. Jeg visste ikke særlig mye om spedalske - spesielt ikke hvilke forhold de har levd under helt opp til 50 og 60-tallet, og i så måte er boken et bidrag og bevisstgjørende for meg som leser.

Pluss-sidene er flere enn minusene, så jeg anbefaler denne for det den er: en god historie, flotte kvinneskikkelser, og romantisering av landsbylivet på Kreta!

God bok!

Den niende himmel

I går så jeg Den niende himmel sammen med kjæresten min. Det var kun oss, og et par til i salen - hvilket overrasket meg. Denne filmen har fått mye publisitet, og jeg var redd for ikke å få billett siden vi ikke hadde forhåndskjøpt.

Filmen handler om en voksen kvinne, som forelsker seg i en enda mer voksen mann. Han er 76. Kvinnen er gift fra før, og i tillegg til det jeg visste fra før: at det handlerom at eldre også har sex, men også at det er mange flere dimensjoner ved livet som ikke endrer seg fordi om man blir eldre. Skyld, troskap, ømhet, nærhet.

Det var en trist film. Og den var vakker.

Simple living - nye veier til et enklere liv

Jeg har fått mange kommentarer på det forrige innlegget mitt - så nå følger jeg opp med

en bok som slett ikke er så verst. (Coveret er ikke helt likt bildet, men tittelen er Simple living - nye veier til et enklere liv, skrevet av Gitte Jørgensen m.fl. Det er de samme damene som står bar simpleliving-nettverket i Danmark)

Det er (selvsagt) danskene som raljerer her også, men her er det et mer helhetlig syn enn kun mat som presenteres.

.

Simple living er en betegnelse på en livsstil som har slått an i flere europeiske land - og i USA. Det handler om å gjøre livet sitt enklere og mer "fullfilling" gjennom å tenke nytt og kreativt på måten man i all hovedsak organiserer livet på. Det oppfordres til mindre materialsime, mer tid til hverandre og til å ta vare på det som er bra for en selv og andre.

.

Jeg leste denne i sommer, parallelt med at jeg leste en rekke bøker skrevet av mennesker som på ulike måter hadde fått livet sitt snudd på hodet. En av disse er Lev! av Truls Frogner. Den handler om hans møte med å bli dødelig syk av kreft. En annen bok i samme gate, som jeg også leste, var Tilfeldigvis meg av Maria Thommessen, som også forteller sin krefthistorie. Det som slo meg var at begge disse to sistnevnte bøkene anbefalte på sin måte mye av det samme som Simple living-boka gjør. Pust rolig. 90% innsats er som regel mer enn nok. Ta deg tid til å kjenne etter. Lytt til kroppen, lytt til deg selv og lytt til de rundt deg. Fokuser på det som teller, det som er viktig i livet.

.

Banalt? Nei. Slett ikke. I Simple living boka bruker de et begrep som heter din indre karriere, som jeg liker godt. Det handler om å gjøre nettopp disse tingene. Komme i balanse. Stresse ned. Nyte. Føle seg ok.

.

Det har vært mye kritikk rundt simple living bevegelsen. Kritikken har vært at dette er noe som gjelder for overklassen, som har råd til å kutte ned på arbeidstiden, spise økologisk og ta lange ferier. Men det er ikke riktig. Det handler om alle oss - som stresser gjennom hverdagen, kaster en ferdigrett i ovnen ( det gjør ikke jeg - et sted går grensen), legger seg med skuldrene heist opp til ørene. Boka begynner med å anbefale at man rett og slett rydder opp. Rundt seg. Få bort det du ikke trenger, forenkle dagliglivet ved å ikke la ting og saker hope seg opp. Strukturer arbeidsoppgavene dine. Strukturer livet ditt. Kos deg med å planlegge ukeinnkjøpene, kos deg når du lager mat, gjør ting sammen med barna, ha det hyggelig med partneren din.

.

Jeg er i utgangspunkt anti-livsstilsbøker, men akkurat denne er som sagt slett ikke dum. Jeg leste den sakte, litt etter litt, fant ut at jommen har jeg gjort noen bra vurderinger med mitt eget liv, og der var det jammen meg et godt tips til noe jeg ikke var så god på. Så hvis du føler deg åpen for noen innspill på hvordan (uke)dagene kan gli litt lettere, få ned forbruket og føle at du tar et grep på tingene - ja, da er denne kanskje noe å starte med.

God bok!

Fundamentalistiske dansker

Jeg var innom økobutikken Røtter på St.Hanshaugen, og der solgte de bøkene til Ninka-Bernadette Mauritson. Du har kanskje sett intervjuene med hun og familien? Det er en dansk familie som tidligere var trette av hverandre, lett overvektig, og en av de to sønnene var autist. Så bestemte de seg for å endre kostholdet, og å begynne å trene. Og da ble alt så meget bedre.

Det bemerkelseverdige var at sønnen ikke lenger "er" autistisk, og at hele livet til familien er en solskinnshistorie. De er slanke og lekre (dette er vel dokumentert ved flere bilder av hele familien i undertøy), de er venner, de har masse sex, og de har sikkert blitt en del rikere på bøkene sine.

Hemmeligheten? Et tyranni av et kosthold. Dette er NEIlisten:

- stort sett alt som ikke er økologisk

- alle kornvarer (inkl. brød, ris, pasta)

- alt som har mer enn tre E-er

- melkeprodukter

- nikotin, sukker og (stønn) alkohol

Jeg blir litt svett når jeg leser bøkene. Mine barn får både brus, melk, brød, boller, ferdigkjøpt syltetøy, for ikke å snakke om mat som ikke er økologisk. Mauritson skriver at hun ikke vil gi barna sine kjøtt som er innsprøtet med alle mulige gifter og medisiner. Det vil ikke jeg heller, så jeg bestemte meg for å kjøpe Stange-kylling i stedet for Prior. Hva?? 180 kroner for en lykkelig kylling? Det har jeg ikke penger til! Prosjekt forkastet. I går var jeg innom Godt Brød, de er jo økologiske. Et halvt rundstykke med en skive "lykkelig gris" pålegg og litt purre: 42 kroner. Hulk, det går jo bare ikke.

Men, det er dog noen tips i boken man kan ta med seg. Jeg har ikke drukket melk siden søndag - det er ganske fælt, men det skal visst være bra. Jeg har i utgangspunktet aversjoner mot all ferdigmat, så der er det ikke så mye å hente. Cola-lighten er kuttet ut, med påfølgende hodepine og traumer. Sukker har jeg holdt meg helt unna denne uken - og det er ganske fælt det også. Jeg brukte søtningsmiddel i teen (fy og fy) så nå drikker jeg besk te (honning er visst heller ikke bra). Snusen har jeg litt på hold, det får være grenser for hva en usunn kropp kan tåle av avvenning på en uke.

Jeg baker brød hver kveld, og det får meg til å føle meg som en super-mamma, så det skal Mauritson ikke få ta fra meg. Hun gir barna kyllingspyd og diverse snadder til skolemat. Ikke brød, selvfølgelig. Det blir litt tøft for meg. Jeg har tross alt jobb og andre interesser enn å lage mat.

Treningsopplegget i boken er bokstavlig talt et kapitel for seg selv. Minimum en time hver dag. Jeg er helt mørbanket etter ukas løpe og gåturer, kroppen nærmest skriker på hjelp og hvile. Egentlig roper den at den vil ha cola-light, en sjokolade og et stort glass melk, men det får den ikke. Men i dag skal den få en pause fra joggeskoene. Og jeg er på hvit måned.

Det er nesten litt fasinerende hvordan jeg som leser får dårlig samvittighet og begynner å kritisere min egen livsstil. Jeg er i utgangspunktet en skikkelig livsnyter, men har fått det for meg at livet kan bli enda bedre med en enda sunnere kropp. Men det er ikke mange av oss som kan følge det fundamentalistiske regimet familien Mauritson forfekter. Det er dyrt, tidkrevende, og det kan umulig være det samme å bruke soya-melk istedet for fløte. Men, som sagt, noen ting er kanskje verdt et forsøk - og jeg er foreløbig tapper. Men det skal sies: jeg er selektiv, ikke søren om jeg kaster bort alt som er godt og erstatter det med Helios-produkter. Da er neste nivå at jeg spiser tørket tang som snacks. Dit vil jeg ikke!

En siste tanke om dette: hvorfor er det ingen som skriver en bok om dette temaet som er realistisk for oss "vanlige", dødelige mennesker. Det må være en gylden middelvei som man ikke brekker nakken og økonomien på? Gode tips om bøker som bytter ut det fundamentalistiske med et litt mer pragmatisk tilnærming etterlyses herved!

God bok!

Togreiser - Håvard Rem

Jeg innrømmer det med en gang. Jeg syntes Håvard Rem er usannsynlig kul. Han er sånn som jeg ville ønske å være hvis jeg var mann. Bereist, klok, skrivende, avslappet, i det hele tatt. Men, det var ikke derfor jeg kjøpte den siste boken hans. Det er fordi jeg ikke får nok av tog. Jeg reiser med tog så ofte jeg kan, drømmer om tog, planlegger togturer, leser rutetabeller, er medlem i Railway Society, og jeg vil - og skal - gjøre store deler av verden by train. Så når Rem kommer med bok om sine togreiser, der han tar oss med på seks reiseruter i Norden, Europa og Asia - ja, da står jeg først i køen.

Og jeg har ikke blitt skuffet. Dette er en perle, intet mindre, for oss som er glad i å reise med tog. Nydelige bilder, mye informasjon om alt fra togets historie, hvor lang tid det tar å komme seg fra A til Å, hva det koster og ruteforslag.

Jeg har en del bøker om ulike togreiser, de fleste er internasjonale. Rem's bok er helt på høyde med de jeg har lest fra før - om ikke bedre. Jeg håper dette er en bok som blir oversatt til engelsk, for jeg er sikker på at andre togreiseentusiaster vil ha like stor glede av denne som jeg har.

Hvis du ikke har oppdaget togets sjarme - det skal litt til når man reiser med tog i Norge, det skumper, er ukomfortabelt og kaffen er dårlig - la deg forføre av denne boken! Gi den i det minste til en god venn som gave ved en eller annen anledning.

Anbefales,

God bok!

PS. Debatten om lyn-tog i Norge? Selvsagt må vi ha lyntog. Shinkansen i Japan er en drøm - og det hadde vært snadder å kunne reise med toget til Bergen på under tre timer.

Avstand - Monica Isakstuen Stavlund

Denne, folkens, kommer til å bli årets julegavebok! I hvertfall hvis jeg får anbefale! Jeg fikk denne boken i posten fra Tiden forlag - noe jeg syntes er helt konge! Det får meg på den ene siden til å føle meg nesten som en utvalgt. På den andre siden var det med en viss bekymring. "Hva om jeg syntes boka er helt bånn?". Vel - ingen grunn til bekymring. Dette har vært en skikkelig opptur - og jeg syntes det er nedtur å være ferdig med den. Jeg forsøkte å spare på den - kun lese litt hver dag - men det måtte jeg gi meg på. For dette har vært en lesefest!

Boken handler om Aleksander, som er sammen med sin Fanny (Jeg elsker det! Og det er helt usannsynlig at ikke Stavlund er inspirert av Bergman) . Avstanden mellom dem er som en enorm ørken. Hun skal ha barn, men føler seg alene. Han skal bli pappa. men føler at han aldri rekker til. Hun kommer fra en lykkelig familie, han fra noe av det mest dysfunksjonelle et barn kan oppleve.

Jeg skal ikke si for mye om hva som skjer, for jeg tar det for gitt at dere andre kaster dere over boka. Men det er et merkelig og uventet psykologisk drama som rulles opp. Det er , i all sin absurditet, helt og fullt troverdig. Jeg tror på Stavlunds romanpersonener. Jeg liker dem og jeg vil dem vel. Jeg forstår hvorfor de handler som de gjør, og jeg frykter hele tiden en katastrofe.

Da jeg leste hadde jeg hele tiden den samme følelsen som da jeg leste Simon Stranger. En så bra bok, fra en ung norsk forfatter, er det mulig? Ikke noe av den norske overtydeligheten som preger så mange andre bøker. Forfattere som skriver glitrende, kan masse - og formidler det uten å være brautende og bedrevitere. Psykologiske dramaer som kan bli film eller teater - dette er av internasjonal klasse. Det er råbra!

Hos Stranger vil jeg vite mer om Peter - som var en fantastisk mann. I boka til Stavlund ønsker jeg meg også mer - slutten ble en stor kontrast sammenlignet med resten av boka. Jeg ønsket meg en happy ending, men slutten ble dog litt for happy. Men samtidig forstår jeg det: hvordan i all verden skulle Stavlund kunne avslutte boka, hvis vi skulle vært med på alle de rundene hovedpersonene må ha tatt etter at Fanny og Aleksander snakker sammen igjen?

Sum summari: dette var storartet. Takk til Stavlund, jeg håper hun kom seg raskt hjem fra lanseringsfesten. For hun må bare kjøre på videre! Skriv!! Skriv!! Jeg vil ha mer!

Hemningsløse anbefalinger!!

God bok!

PS. Hvis noen i Tiden leser dette: send meg gjerne flere bøker. Det var helt superb å få post fra dere :-)

Bokprat

Takket være Bai, er jeg nå med på forumet Bokprat. Vil du også være med? Linken ligger her.
Nå skal jeg bare finne ut hvordan jeg linkermeg selv opp slik at man kan trykke på Janke og komme videre til min egen blogg.

Audiatur bokhandel

I dag fant jeg denne bokhandelen på nett - og dette ser veldig bra ut! Jeg forsøkte å kopiere teksten der de presenterer seg, men den gang ei. Derfor: gå til info, og du vil kunne lese bakgrunnen for, og ideologien bak bokhandelen.

Sopp og sopp.

Endelig!! Høsten er her, og eventyret kan begynne. For meg er det ingen følelse som kan måle seg med den jeg får når jeg tar på gummistøvler, henter den fine soppkurven min, soppkniv, og selvsagt: soppboken. Sopp sopp! er ikke en bok man tar med seg på tur, men det er et bidrag i utvalget av soppbøker som har kommet de siste årene.

Trond Moi har fått utrolig mye oppmerksomhet de siste årene, og i 2004 var det soppelskerne som skulle sjarmeres. Sammen med den like hippe Knut Bry, og soppkontrollør Øivind Hånes (som ikke kan være like hipp - han er helt ukjent for meg) laget de en såkalt soppkokebok. Den består av mange fine bilder av sopp, og mange fine bilder av soppretter i diverse fasonger.

Det første jeg tenkte da jeg kjøpte boken, som selvsagt må inn i mitt stadig voksende bibliotek over sopplektyre, var at dette er skikkelig porno. Soppbilder der soppene kles naken - nærheten er nærmere enn man noen gang kommer i virkeligheten. Mine øyne klarer i hvertfall ikke å fange opp de små detaljene ved soppen, slik Bry's linse gjør det.

Året før, i 2003, kom det en annen soppbok. Den har den helt fantastiske undertittelen The quiet hunt.(Hovedtittelen er Complete mushroom book, kjøpes på amazon) Boken er skrevet av den italienske Antonio Carluccio - og med italiensk lidenskap presenterer han både en god soppguide, og fantastiske oppskrifter, i en og samme bok (men den er heller ikke noe å ha med seg i kurven). Alle bildene av ulike soppslag er tatt med respekt (joda - jeg tuller ikke) - og hør bare hva de sier om denne fantastiske mannen:

He has been passionate about mushromms for over 60 years. During that time he has been gathering them as well as coocking with them and devising recipes for them. Know as the Mushroom man (hvor kult er ikke det - jeg føler meg som Alex Rosèn), he now writes with great feeling on a subject that has been dear to his heart since the age of seven (...)

Det sier seg selv at dette er noe annet enn Moi, som blir en blek kopi av denne mannen. Neitakk! Det hjelper ikke å være hipp og kul, og å stå frem på coveret med sopp bak øra. Et slikt tema skal man skrive om med respekt. Ekte lidenskap har et navn, som de sier i Bergen, og det er lang og trofast oppmerksomhet og ydmykhet overfor det man elsker. Slikt gir resultater. For den tungnemme leser: jeg anbefaler den engelske boken :-) Ta den med på sengen, nyt tilnærmingen og for de som liker den stille jakten: god tur!

God bok!

Kræsj med Murakami

Jeg hadde sett frem til en salutt-avslutning på ferien. Med fynd og begeistring skulle jeg befinne meg i en tilstand av hemningsløs glede over Kafka på stranden. Men jeg må legge inn håndkle. Nå har jeg strevet i over en uke, men jeg får ikke tenning på denne. Jeg vet at det det er mange som elsker denne boka, og at den anbefales til nye Murakami-lesere. Men den gang ei. Jeg har satt meg godt til rette med boka hver eneste dag. Resultatet har vært en svak, murrende irritasjon, manglende konsentrasjon og deretter rastløshet. Så har jeg hoppet over til avisene, vaskesedlene på andre bøker, boligblader, kokebøker, resieguider og fagbøker. Frem og tilbake, like langt, uten å komme videre.

Dog: den anbefales. Det er jo Murakami. Jeg regner med at det kun kan være meg i hele verden som ikke kommer gjennom. Og det er en ensom og nedslående følelse. Sorry, Murakami. Jeg digger deg fremdeles.

Vest for solen, syd for grensen - Murakami

Dette er den mest tydelig psykologiske romanen jeg har lest av Murakami. Hovedtemaet er hva man vil bli, og hvem man ønsket å være.

Hovedpersonen er Hajime. Født som enebarn har han alltid følt seg spesiell og stigmatisert - i Japan var det ikke mange enebarn da han vokste opp. Når han i 11 - 12 års alderen treffer Shimamoto som også er enebarn - knyttes sterke bånd mellom de to. Hun flytter til en annen del av byen, og de mister kontakten, men de glemmer hverandre aldri.

Hajime er en fyr som tilbringer mye tid alene. Han svømmer, hører på musikk, leser og går turer. Han grubler mye over et forhold han hadde til Izumi - og som han sviktet på nedrigste vis. Hajime blir gift, får to barn, lykkes innenfor arbeidet sitt, og er vellykket på alle måter. Allikevel har han en nagende følelse av at livet ikke ble som han ønsket, at det som styrer han er noe han ikke kan identifisere seg med. Så treffer han igjen Shimamoto, og den psykologiske drivkraften synliggjøres og åpenbares for oss lesere.

Murakami svikter ikke, og det er nesten slående hvordan han, gjennom bok etter bok, fornyer seg, samtidig som han hele tiden befinner seg innenfor sitt eget Murakamske univers. Igjen en stor leseopplevelse, og det begynner å bli vanskelig å rangere Murakami sine bøker. De er små perler, og de kommer som på en snor!

Anbefales!!
God bok!!

The collector - John Fowles

The Collector (1963) - antageligvis Samleren på norsk, er noe av det mest uhyggelige jeg har lest. Boken er filmatisert en rekke ganger - i ulike versjoner. Dette er klassikeren du må lese!!


I boken møter vi Frederic - en snobb som er utrolig kritisk til andre mennesker. Hans store lidenskap er å samle sommefugler. En dag ser han Miranda, og han faller for henne. Lidenskapen er enveis, og hun er en omsvermet, flott ung kvinne, med en stor omgangskrets. Frederic er en einstøing, og han begynner å tenke omkring Miranda på samme måte som han gjør om sommerfuglene sine.

En dag "tar" Frederic Miranda, og uhygggen får et ansikt. Dette er en bok som man aldri glemmer - garantert, og som setter ord og bilder på forestillinger som er så angstpreget at man kjenner det langt nedi magen.

Fowles har blant annet skrevet Den franske løyntnans kvinnne, men denne er veldig annerledes, og minst like god! For en skikkelig salut-avslutning på årets sommerenslesefest, bestill denne på biblioteket eller internet. Life will never be the same!

Anbefales!

God bok!!

Visning - Lars Saaby Christensen

Dørgende kjedelig, skriver Dagbladet om Saaby Christensens nye bok Visning. Det er jeg ikke helt enig i!

I boken møter vi et ungt par som begynner å gå på visninger for å sprite opp hverdagen. Det er hennes ide, og han lurer på hva som egentlig skjer med dem - uten at han tør å spørre. Vi blir godt kjent med denne Willy, som aldri tør å snakke. Samboeren Cath, som har en ferdig pakket reiseveske i skapet, og som begynner å bruke parykk, får vi aldri helt taket på.

Historien har mørke undertoner. Både det rent åpenbare: hvorfor forteller ikke Cathy hva som skjer med hun, horfor spør ikke Willy hva som skjer og hvordan hun har det? Men også som en form for kritikk av samfunnet og den fremmedgjøri ngen som er blant mennesker. For i denne boken kjenner ingen hverandre. Ikke far og sønn, mann og kvinnne, venner eller venninner.

Jeg liker Christensen, og jeg liker at han spiller på mørke undertoner. Men jeg ble litt irritert over ikke å få vite mer om hva som egentlig skjer - og hvorfor. Og jeg ble også litt matt av de hule personlighetsbeskrivelsene, feks av Cath og av foreldrene hennes.

Men, alt i alt, jeg koste meg med boken, og den stod til forventningene. Derfor: anbefales!

God bok!

Blekkdød - Cornelia Funke

Siste boken i triologien om Meggie og Mo er avsluttet. Spenningen og den høye kvaliteten ble holdt til siste side, og det var fantastiske nesten 1800 sider fordelt på tre tykke bøker på en liten uke. Som jeg allerede har skrevet har dette vært en sjeldent moro lesning!

Nå skal jeg snart lese Tyvenes Herre. Den har vi bestemt at skal leses høyt - og jeg kan ikke tenke meg en bedre aktivitet på sene høstkvelder!

Jeg håper jeg har klart å overbevise noen bloggvenner til å tre inn i Funkes vidunderlige verden! Jeg kommer til å savne den nå når jeg er ute av den og tilbake i denne verdenen!

God bok!

Light a candle - Neil Young