Ut på tur - Snapshots fra New Zealand

Vilt landskap

I Russel, nord på New Zealand

New Zealand Christmas tree

Maori utskjæring

Hunderwasser bodde i flere tiår her. Han er gravlagt på New Zealand.

Møte mellom turist og Maori-høvding

Typisk Maori-uttrykk

Joda, det finnes svarte svaner!

Tiki - jeg falt pladask for denne Maori-figuren, den er overalt.

Ponga. Vakker palme. Nasjonalsymbol på new Zealand

Vakkert landskap, grønt og frodig, og preget av vinden som tar tak

Richard Yates - Ordensforstyrrelser

Richard Yates skriver oftest om det ubehagelige - både i det å være menneske, men også å være menneske i kulturen. I denne boken møter vi John Wilder, som er en vellykket reklamemann. Han er gift med Janice oog har en sønn. Boken begynner med at Wilder har et sammenbrudd, og vi følger ham i prossen videre.

Yates er flink til å sette ord og bilder på den tidsperioden han skriver om - "Mad man" perioden. Mannen jobber, kvinnen tar seg av hus og hjem. På samme tid vokser det frem en ny generasjon, og yngre kvinner deltar med i samfunnet, både som sex-objekter og arbeidstagere. Kvinnene som er ti år eldre er i større grad låst i gamle konvensjoner, mannen faller mellom det gamle og det nye.

Det er en ekstremt ubehagelig bok, særlig fordi Yates klarer å fremstille Wilder som en mann som rives mellom ulike impulser. Valgene han tar er fatale, og det er smertefullt å lese hvordan han kjører seg selv ut og over randsonen for det konstruktive. En sterk leseopplevelse, skrevet i et vakkert språk og søkelys på de store eksistensielle spørsmålene: familie, foreldre, ekteskap, arbeid og meningssøken.

Anbefales!

God bok!

Vigdis Hjorth - Fryd og Fare. Essay om diktning og eksistens

I denne essaysamlingen skriver Hjorth om forfatterskap som har hatt betydning for henne gjennom mange år. Vi møter Tove Ditlevsen, Bertolt Brecht, Virginia Woolf og Søren Kirkegaard, for å nevne noen. Hjorth viser hvordan tenkningen fra disse forfatterne og det de skriver om er fortolket inn i hennes egne bøker.

I samlingen byr Vigdis Hjorth som vanlig på seg selv. Hun er en generøs forfatter, modig og skamløs ærlig. Det er en fornøyelse å lese, og Hjorth viser i denne at hun er en tenkende, intellektuell forfatter som inngår i en større litterær samtale med andre tenkere og skrivende mennesker. Hun er alvorlig, morsom og nærgående på sitt eget forfatterskap. Som vanlig byr hun på både alvor og glede, og særlig kapittelet som handler om hennes korte karriere som reiseguide på Cuba er kostelig lesing.

Hun berører som vanlig eksistensielle spørsmål: hvem er jeg? Hvorfor drikker jeg? Hvorfor skriver jeg som jeg gjør? Hva vild et si å være menneske og hva vil det si å være kvinne.
Boken er en perle, både for dem som elsker Hjorths forfatterskap og andre. Anbefales som julelektyre!

God bok!

Ut på tur - Tongariro Crossing, New Zealand

Naturen på New Zealand er spektakulær. På nordøya er det i tillegg til strender, klipper, tropeskoger og bølgende landskaper, vulkanske fjell og naturparker som overgår det meste. Når du går (tramping som de sier på New Zealand) Tongariro Crossing, som etter sigende skal være kåret til verdens tredje beste tur, møter du et landskap som skifter fra frodig grønt, til et vulkansk månelandskap.

Når du går turer i fjellet er naturlig nok formen viktig, og påvirker opplevelsen. Jeg er midt på treet, og følte meg forholdsvis godt fysisk rustet til turen. I tillegg hadde jeg godt fottøy som dekket anklene - pga de forholdsvis steinete områden vi skulle gjennom. Jeg kunne med fordel tatt med staver, ettersom turen viste seg å bli mer krevende enn antatt. Mer om det etterpå.

For å komme til Tongariro Crossing, som ligger mellom Wellington og Auckland, ca midt på nordøya, tok jeg The Northern Explorer til nasjonal parken (National Park). Jeg møtte en New Zealandsk venninne der, og i forkant hadde hun reservert rom til oss på "the Chateau". Dette hotellet er bygget i 1929, og ligger idyllisk til ved foten av Ruapehu-fjellet, og er et godt og tradisjonelt utgangspunkt for turen. Linken til hotellet ligger her.

Fin morgen, men med et snev av skydekke

Etter en god natts søvn på hotellet kjørte vi til starten for turen tidlig neste morgen. Det var meldt kjempefint vær, men jeg ble litt småbekymret da jeg så et tett skylag over fjelltoppene - en bekymring som viste seg å være berettiget. Vi hadde forholdsvis fint vær de første kilometrene, etter det var det tett tåke, isende vind og regn. Dette førte til at turen ble en kald, krevende og ganske så strevsom opplevelse.

En time senere. Mer enn et snev. Nå er det skydekket.

Turen er populær og det var mange som skulle gå den denne dagen. Det var mange unge som gikk, og nesten alle hadde staver. På nedturen viste det seg at dette var smart, for den var mer enn utfordrende, men vulkansk sand/stein i den bratte fjellsiden.

På turen er det et område som heter "The Devils stairs", og det viste seg å være et uvanlig godt navnevalg. I Norge er vi vant med stier, her hadde de bygget trapper, antageligvis fordi det var så bratt. Jeg slet skikkelig og var så mør i beina at jeg trodde jeg skulle segne om. Heldigvis tok dette kun ca 1,5 timer, og resten av turen var er håndterbar. Stier og steiner er greit, trapper - forsøk førti knebøyninger og gang det med 10.

Første nedstigning

 Det var et "helsikes vær", og sikten var lik null. Vi visste at vi gikk i et landskap som er berømt for at det er så vakkert, men så ingen ting. I ettertid tenker jeg at det kanskje var like bra, for vi klatret bokstavlig talt opp på en tinde, med rett ned på begge sider. Ikke ideelt for oss som ikke elsker høyder. Da vi endelig var oppe gikk det like bratt rett ned, og uten staver og med bein som føltes som gele, ble det en forholdsvis lite grasiøs nedtur. Når det føltes som verst kom det plutselig en vind og blåste bort tåken rundt oss. Da så vi at vi var mange - vi hørte det også, fordi alle ropte wow. Og det var virkelig wow. For et landskap, men de vulkanske sjøene, det bare landskapet og de røffe omgivelsene. Ubeskrivelig. Så tettet det seg til igjen, men stemningen var jekket betraktelig opp i løpet av de minuttene vi fikk med god sikt.

På vei inn i aktivt vulkansk område

Etter nedstigingen kom vi inn i det aktive vulkanske området, og hele veien så vi  dampen fra der det sydet. En ganske spesiell opplevelse, det oppfordres til ikke å ta lengre pauser enn nødvendig.

Turen er krevende - det føltes som om vi gikk mye lenger enn 19,4 kilometer, men det var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Vi hadde med mye vann, nøtter og sjokolade og flere lag med varmt tøy. Noen gikk med converse og hettegenser, de må ha hatt det skikkelig kjipt. Rådet til deg som går turen er å ta med deg godt med klær, lett sekk, gode sko og en mental innstilling om at dette er kan bli en litt krevende tur. Noen løp turen, så for dem var dette en lett tur (typisk menn som har tippet 40), men for folk flest krever den litt, særlig hvis været viser seg fra en vanskelig side.

God tur!

Det putrer og koker i fjellsiden, resultatet er masse damp.

John Hemingway - Strange Tribe

John Hemingway, barnebarnet til Ernest og sønn til Ernest yngste sønn Gregory, har skrevet en hjerteskjærende bok om sin far. Gregory var sønn av Pauline og Ernest Hemingway. Pauline var som kjent kun opptatt av sin mann, og tilbragte lite tid med de to sønnene de hadde sammen. Freg, som var yngst led veldig under dette - den autoritære (og slemme) barnepiken som oppdro ham, morens fravær og farens nådeløse kritikk - dette skulle prege Gregory hele livet.

Dette er vanskelig å lese denne boken, av flere grunner. En grunn er at man som leser kan komme til å lure på om dette er informasjon man ønsker å få. En ting var Papa og alt som er skrevet om ham. Det har interesse fordi vi kan finne så mye igjen i bøkene hans. Dette er noe helt annet. Vi møter en mann med store psykiske problemer og et ekstaordinært tragisk liv.

For noen år siden så jeg enn dokumentar hvor Gregory Hemingway var en av personene som ble intervjuet. Han var bitter, kuet, en mann med lav selvfølelse - en man får vondt av, han klarer ikke skjule sine smerter. Det var ubehagelig fordi det ble veldig privat og på siden av den grandiøse historien om Papa Hemingway. I boken får vi vite hvordan Papa reagerer når han finner ut at Gregory kler seg ut i dametøy, hvordan han slåss mot sin egen far (psykisk), mister kontakten med sønnen sin og dør ensom i en fengselscelle.

Forfatteren av boken har kontakt med faren de siste årene han lever, men møter han ikke. Han tar kontakt med faren fordi han trenger penger - det hele er bare sørgelig. Ikke en bok som man må lese, med andre ord - dog interessant for de som er over gjennomsnittet interessert i Ernest Hemingway.

God bok!

Ut på tur - New Zealand

Auckland

Jeg har nettopp hatt et tre ukers opphold på New Zealand. Landet består av to hoveddeler - Nordøya og Sørøya. Jeg oppholdt meg på Nordøya, og sparer Sørøya til neste gang.

Det er langt å reise fra et hjørne av jorden til et annet - jeg reiste fra Oslo en torsdag og kom frem til Auckland lørdag formiddag. Turen gikk via Frankfurt og Hong Kong. Det er 12 timers døgnforskjell, og New Zealand går inn i sommeren, mens vi er på vei inn i vinteren.

Jeg holder på med et komparativt prosjekt, og vi gjør en sammenligning av Norge og New Zealand. Det gjorde at jeg kunne bryte min reiseregel nummer en - ikke å sammenligne de landene jeg besøker med Norge, men se alt med så friske øyne som mulig. Jeg tillater meg alltid å sammenligne med andre land jeg har besøkt, som feks at indianderkunst og kultur i USA ligner forbausende mye på masaienes kunst spesielt og annen afrikansk kultur generelt. Nå var litt av formålet å sammenligne "alt", og det var en ganske morsom øvelse; mat, kultur, friluftsliv, mentalitet (i den grad man kan snakke om en nasjonal mentalitet), økonomi, politikk, forholdet til innvandring og selvsagt skolesystemet. For å gjøre dette forsøkte jeg å få med meg mest mulig varierte opplevelser. Togreiser, turistbbesøk til en Maorilandsby, dagstur over fjellet, sightseeing med fly, besøk hos venner og kollegaer, tur på vinfarmene, teater og daglig avislesing. Konklusjonen er at vi er forbausende like, og veldig ulike - på noen områder.

Uansett - jeg landet i Auckland, hadde helgen der for så å ta Northern Explorer (tog) fra Auckland til Wellington. Fra nord til sør på Nordøya, med andre ord. Toget tok nesten 12 timer og var en fantastisk opplevelse. Naturen på New Zealand er uten sidestykke, grønt og frodig. Betagende, som min bestemor ville sagt.
 
Naturen på New Zealand bærer preg av at landet består av vulkanske øyer. I tillegg ligger landet for seg selv, i et lite hjørne på kloden, og hele landet har fantastiske strender og klipper. Rododendronen, Bergens stolteste blomsterbusk, var i størrelse ekstra stor, svære som trær. Helt fantastisk.

Maoriene, urbefolkningen på New Zealand har lange tradisjoner for å bruke det naturen byr på og den mest kjente planten er flax. Den stod over alt, som viltvoksende. Maoriene bruker den for å lage kurver og rep.

Noen har flettet et Flaxblad.

Auckland er en stor by, og brer seg over et svært areal. Da jeg kom var det en stor bokmesse på en av øyene, Waiheke Island. Det var også maraton og for å slippe å stå i bilkø til fergen fra sentrum tok vi like godt et lite fly ut. 500 kroner pr person, ikke dårlig med tanke på den utrolige utsikten man har fra en sånn liten mygg.
Vi reiste på en boklunch, og et av trekkplasterne var Maori-forfatteren Ihimaera, som blant annet har skrevet Whale Rider, en bok som har blitt filmatisert. Jeg så filmen kvelden før, og hadde derfor en forståelse av hva det dreide seg om .

Togruten fra nord til sør.

Dagen etter tok jeg toget til Wellington, nesten 700 km, og det var en fantastisk tur. Jeg var tidlig ute for å få vindusplass, og toget minner om det de har i Sveits, med store panoramavinduer, restaurantvogn, bra mat og god vin.Kiwirail har blant annet en tur på Sørøya som skal være en av verdens fineste. Prisen var grei, jeg betalte 900 kroner fra Auckland til Wellington. Lenke til Kiwirail ligger her, jeg bestilte og betalte på nettet før jeg reiste. Vær oppmerksom på at toget ikke går hver dag, og at det har forskjellige reisedager avhengig av om du reiser fra nord til sør eller omvendt.

Wellington er en liten, hyggelig by, som ligger innerst i en fjord - ikke ulikt Oslo. Det er bratte fjell rundt byen, noe som betyr at man kan komme seg opp i høyden å få et flott overblikk over byen. De har en taubane (lik den på Fløyen i Bergen) som man kan ta fra sentrum og opp over den botaniske hagen.

Wellington er kjent for mye vind og ikke alltid så bra vær som i Auckland, men kjører du en times tid østover, over fjellet, kommer du inn i vinlandet. Her var det 10 grader varmere enn i Wellington, og masse vingårder som tar i mot besøk.

Det har blitt lettere å få tak i vin fra New Zealand her i Norge, og det finnes mye mer enn Cloudy Bay - som forøvrig ikke er den beste.

Fra havnen i Wellington

New Zealanderne - eller Kiwiene som de selv kaller seg, er gjennomgående hyggelige, vennlige og åpne. De ligger så isolert at de setters stor pris på at folk reiser dit, og de er veldig opptatt av at vi skal skjønne forskjellen på dem om the Aussies - folk fra Australia. Det tar fire timer å fly til Australia fra New Zealand, samme tid som det tar å fly fra Oslo til Aquaba. Og i følge Kiwiene er forskjellene mellom aussiene og kiwiene enorme. Nice to know.

Forsettelse følger, neste gang tar jeg dere med på en av de mest utfordrende fjellturene jeg noen gang har tatt - etter sigende verdens tredje beste fjelltur.

God tur og god planlegging!

Javier Marias - Ond natur, eller med Elvis i Mexico

Javier Marias er en forfatter som skiller seg fra andre forfattere. Forelskelsene fikk knallgode kritikker og var en sann fryd å lese. Ond natur er en annen type bok, for det første er den mye kortere, og språket er uten like mange referanser til annen litteratur og kunst, som Forelskelsene har.

Ond natur, eller med Elvis i Mexico, handler nettopp en tur med Elvis i Mexico. Den unge Ruiberriz de Torres er med filmteamet til Elvis til Mexico på filminnspilling. Elvis vil ha spansk uttale, ikke mexikansk, i filmen, og unge Roy, som de kaller ham, er både med for å øve inn korrekt spansk for Elvis - og som oversetter i samtaler med maxikanere.

På samme måte som i Forelskelsene handler boken om "menneskets dårskap". Dyrkelsen av idolet Elvis, og alle de betydningsløse andre som forsøker å få betydning på en eller annen måte. Roy, som reflekterer over hendelsene 30 år etter, opplever at han er betydningsfull, han tilpasser seg Elvis, smisker ikke, har en klar (og betydningfull) rolle, og "gjør jobben". Helt til det opstår en situasjon, og han forstår at han ikke betyr noe, for noen, der og da.

Det er en kort, men sterk tekst. Marias skriver vakkert og presist, innfallsvinkelen er overraskende og gir grunn til refleksjon. Han setter fingen på en kulturell trend som i større og større grad brer seg; heltedyrkelsen, søken etter berømmelse, behovet for å kjenne de rette, ensomheten og pur ondskap.

Anbefales! God bok!

Judith Hermann - Alice

Judith Hermann har gitt ut to bøker hos Gyldendal Forlag; "Bare gjengangere" og "Sommerhus, senere". Nå har novellesamlingen "Alice" kommet på Pelikanen forlag. Hermann er fra Tyskland, og er født i Berlin i 1970.

Alice er en novellesamling og vi følger kvinnen Alice gjennom fem signifikante opplevelser som alle handler om tap og sorg. Hver novelle handler om et menneske, nærmere bestemt menn, som dør eller har dødd. Felles for disse er at Alice er nær dem.

Det som først og fremst er slående ved novellene er språket. Det er ekstremt presist og beskrivende, uten å være utmalende. Ingen floskler, ingen bevingede ord, men bygget opp av betraktninger, sansning og stemninger. Det gjør at vi som lesere til de grader er til stede i teksten, vi kan føle, lukte og smake det som beskrives.

Alice er fortalt i et rolig og stille språk, kombinert med en fin nærhet til tysk kultur og Berlin. Det fungere godt, og dette er en "tenkende" tekst som det er godt å lese. I tillegg er boken som gjenstand vakker, en av de vakreste bøkene jeg har hatt i hendene på lang tid. Pelikanen forlag, som drives av blant andre Knausgård, skiller seg ut fra de andre forlagene, man kan få en følelse av å ha en sjelden gjenstand mellom hendene, som reflekterer innholdet i boken. Estetisk og fint.

Anbefales, god bok!

Ut på tur - Bath, England

Sønnen vår på 17 er utvekslingsstudent i Bath dette semesteret, og vi har vært på besøk. Bath er en fasinerende by, kanskje Englands vakreste, og et av høydepunktene var Jane Austen museet. Den desidert største opplevelsen var en flytur over området, i en liten mygg av et enpropells fly. I tillegg til å gå på skolen, tar sønnen min flysertifikat - såkalt teen pilot, ettersom han er såpass ung, og det var spesielt for mor å få bli med på flyving. Denne dagen øvet han til overmål på "emergency landings" på jorder og gresspletter rundt i landskapet. Jeg ble mektig imponert over både det fantastiske landskapet og (mest) over min unge lovende. Her er noen snapshots.

Priceless - helt enig. Mr. Darcy i Jane Austen museet

Romerne likte å ta spa i Bath. Derav navnet. Togstasjonen heter Bath Spa

Stemningsskaper

Mor og sønn. Airborn, looking for a spot for emergency landing.

Jeg fikk noen eksklusive flyrunder rundt huset til Charles og Camilla.

Bath Abbey. Vakkert.

Typisk husrekke i Bath

Street art (?)

Vi fløy med SAS til London, tok flytog expressen til Picaddily og tog videre til Bath. Det tok ca 1,5 time og togturen var veldig fin. Mye å se. Vi valgte å bo på Bed and Breakfast, men vi bodde ca 1,5 km utenfor sentrum og kunne med fordel bodd nærmere byen. Å se området fra luften gir det lille ekstra, og jeg ser frem til å se fremtidige reisemål fra denne vinkelen.

Bath anbefales, de skal blant annet ha et fint julemarked. Det er kort tid fra London, og et ypperlig alternativ for shopping, sight seeing or just plain get-away.

Anita Diamant - The Red Tent

Denne boken ble jeg anbefalt av min venn i bokhandelen i Jerusalem. Den er fra 1997, og en av de bøkene det nesten er ubegripelig at ikke er oversatt til norsk. Danske Klimt Forlag har noen av Diamants titler, inkludert denne, men den finnes altså ikke på norsk. I lesingen av boken - og den etterfølgende jakten på lignende titler - har jeg oppdaget at denne kan legges inn i en bokkategori som har vært ukjent for meg, før nå: den såkalte christian fiction. Oversatt; kristne romaner, eller romaner som spiller på bibelske tema. Og det gjør denne, det er historen om Dina, som så vidt er nevnt Genesis 34. I en liten bok av Ann Finding, som analyserer The Red Tent, skriver Finding at "women in the Bible are mentioned only if they need to be" (side 20). Bibelen handler først og fremst om menn, og kvinnene er en form for kulisser, ofte knyttet til symbolske hendelser som får store konsekvenser.

Dina er nevnt i Bibelen som Jakob og Leas datter, som blir voldtatt og hevnet av sine brødre. Diamant spiller videre på dette og gir Dina og mange av de andre kvinnene i Bibelen, et selvstendig liv. I denne romanen, som tar opp i seg mange faktiske Bibelske hendelser, spinner Diamant videre og gir kvinnene en stemme og viser at kvinner, alltid, har forsøkt å ta egne valg.

Dette er en bok som er spennende for folk som liker å lese gode, meningsfulle historier - helt og holdent uavhengig av hvilket forhold man har til religion og religiøse tekster. Det er en fantastisk historie, basert på mange års forskning om hvordan kvinner levde på denne tiden. Samtidig tar den et stille oppgjør med den kvinnerollen som Bibelen forfekter, og setter mange religiøse hendelser inn i ikke metafysiske situasjoner. Drømmetydninger og overlevering av historier blir presentert på en annen måte hos Diamant enn i Bibelen, hele tiden med kvinnen som omdreingspunkt.

Tittelen, det røde teltet, henspeiler på kvinnenes telt. Det er rødt fordi kvinnene menstruerer, og menstruasjon og kvinnesfellesskapet i teltet blir bokstavelig talt feiret i boken. Vi følger Dina fra fødsel til død - ja, faktisk til etter hun er død. Hun lever et dramatisk liv, i en historisk viktig epoke. Dina vokser opp i et sterkt og kjærlig, kvinnelig fellesskap, og når hun tvinges ut av dette etter det som i Bibelen er en voldtekt, men i boken er kjærlighet, endrer livet seg fullstendig. Hun livnærer seg etterhvert som jordmor - et yrke som blir priset i boken - og hele handlingen dreier seg rundt kvinner, fødsler, liv og død.

Dette er noe av det beste jeg har lest - og den kommer til å bli stående som en av de virkelig store leseopplevelsene. Les den gjerne sammen med Findings korte analyse, den åpner for tolkninger og vi møter Diamant i intervjuer.

Anbefales!
God bok!

Rabih Alameddine - En overflødig kvinne

Fantastisk historie fra  Rabih Alameddine! Vi møter 72 år gamle Aaliya som bor i en gammel leilighet i Beirut. Etter et kort og mislykket eksteskap har hun bodd alene, dyrket sin store lidenskap for bøker og arbeidet i en bokhandel. Hun sitter nå, 72 år gammel, og reflekterer over livet sitt, naboene sine  og Beiruts skjebne. Hun har brukt store deler av livet på å oversette bøker, og i store deler av boken er det som fortelles kontekstualisert ved hjelp av litteratur. Det er en fornøyelse å lese!

Språket er vakkert, historiene mange og spennende, Aaliya er en kvinne det er lett å like og dette er en perle av en en bok. Aaliya tenker på det meste, og har meninger om like mye. Om amerikansk litteratur, som hun ikke liker særlig godt, sier hun:

Jeg synes det er ille at det meste som skrives i Amerika for tiden, virker mer inspirert av Hemingway, helten til unge gutter i alle aldre og av alle kjønn, enn av den enestående ordkunstneren Faulkner. En armè av bøker om kjedsomhet i Midtvesten blir hyllet (hvor Midtvesten ligger, er en kilde til evig forvirring for meg, i nærheten av Iowa, antar jeg), og det samme blir bøker om uutforsket angst i New Jersey eller om par som ikke klarer å snakke sammen i Connecticut. Det var Camus som slo fast at amerikanske romanforfattere er de eneste som tror at de ikke behøver å være intellektuelle (side 144)

Boken er full av denne typen betraktninger, pluss mange spark til internasjonal politikk (særlig Israel), og mange gode referanser til musikk. Jeg har kjøpt noen av platene hun snakker om, det er klassiske titler hun trekke frem, og lest litteraturlisten bak i boken med stor interesse. Dette er en av de få bøkene jeg har notert i - på en måte som føles nærmest privat - og det er derfor ingen bok jeg kommer til å låne bort. Desto større sjanser for at dette er en av de som kommer til å ligge under juletreet fra meg til mine venner.

Anbefales på det varmeste  - dette er mesterlig!
God bok!

Stuart Evers - Ten stories about smoking

Jeg var nettopp en tur i Bath, og traff en bokhandleransatt som anbefalte meg denne boken. Noe av det beste han hadde lest på lenge. På grunnlag av andre titler han anbefalte, fosto jeg at dette var en fyr med god smak. Boken vant London Book Awards i 2011, og er en novellesamling bestående av ti historier. Tittelen henspeiler på at alle novellene på en eller annen måte trekker inn sigaretter, - alt fra en som tar seg en røyk, til noveller det sigaretter har en mye større plass. I tillegg til sigaretter er musikk en greie i boken - hele tiden som bakgrunn.

Det er noe så sjeldent som en novellesamling som er satt sammen av knallsterke noveller - ikke en av disse er svak eller skiller seg kvalitetsmessig fra de andre. Alle har høyt nivå, har nerve og punch. Alle handler om "vanlige" mennesker; vi leser om skjebner, ensomhet, gjengjeldt og ikke gjengjeldt kjærlighet, familie, tak, lengsel og sorg. Fantastisk fra første til siste side.

God bok - løp og kjøp!

Cecilie Enger - Mors gaver

Dette er den andre boken, på kort tid, som handler om minner knyttet til mor og materielle ting. Den forrige, også skrevet av en fin norsk kvinnelig forfatter, er Rydde ut av Helene Uri - den har jeg blogget om her. De to bøkene er både like og ulike. Felles for dem begge er at de er skrevet av to kvinner som mister sine mødre. Engers mor har fått altzheimer, Uri's mor dør. Begge mødrene var opptatt av ting - i positiv forstand. Mens Uri mimrer mens hun pakker ned morens vakre gjenstander, mimrer Enger mens de rydder ut av morens hus og hun finner en notatbok der moren har skrevet ned alle gaver de har gitt og fått til venner og familie i julegave.

Et annet fellestrekk ved bøkene er forholdet mellom en voksen datter og hennes mor. Både Enger og Uri er oppvokst på østlandet,  Uri befinner seg i Ullevål Hageby, Enher på Høn i Asker.

Cecilie Engers bok er en vakker fortelling, ærlig og sårbar. Hun beskriver 70- og 80-tallet på en måte som vi andre i samme aldersgruppe kan kjenne oss igjen i. De som er fra Asker og Høn vil naturlig nok ha stor glede av boken, men også vi andre - som er født og oppvokst andre steder i Norge, kan kjenne oss igjen.

Forholdet mellom mor og barn - både datter og sønn - er et litterært tema som berører noen av de mest grunnleggende følelsene i oss. Mor, personen som ofte blir sviktet, men som sjelden svikter sitt eller sine barn, er et universelt tema. Vi har boken fra Sør Korea, Ta vare på mamma, den franske Alt må vike for natten (der mor svikter), den vakre The Testament of Mary om Jesu mor, og selvsagt Trude Lorentzens Mirakelet Mamma. Dette er kun et lite knippe av bøker om forholdet mellom mor og datter, skrevet av kvinnelige forfattere i den senere tid. Alle bøkene omtaler hjemmet, stedet, som noe av det som er betydningsfult og som berører lenge etter stedene er fraflyttet.

Engers bok er både en personlig fortelling og et stykke kulturhistorie. Hun skriver ikke bare om klassekamp, Nei til EF, kvinnefrigjøring (og de konsekvensene den fikk for mange familier), men også om sitt møte med Joron Sitje. Alle disse emnene gjør at Engers bok går inn i en større litterær samtale som vi lesere åpenbart setter pris på å få innblikk i.

Noen anmeldere har slått fast at dette er årets beste norske bok. Det er det kanskje  - avhengig av leseren og hvilke strenger den treffer hos denne. Den traff mange strenger hos meg, og blir stående som en fin-fin leseopplevelse.

Anbefales,

God bok!

Litteratur - Jerusalem

Det finnes mye litteratur om Palestina og Israel generelt og Jerusalem spesielt. Det er mange vinklinger, den vanligste er kanskje den politiske - som man heller ikke kan komme utenom - men andre vinklinger kan også være fruktbare for deg som skal besøke byen.
Jeg begynte med Simon Sebag Montefiore's Jerusalem, The biography, men synes ærlig talt at den var ganske kjedelig. Den blir for skolebokaktig, med altfor mange årstall og annet som forvirrer mer  enn klargjør. Det finnes ikke noe verre enn å lese en bok, for så å føle seg dummere enn man var før man leste den, når den er ferdig lest. Denne er litt i den leia.

Jeg ble anbefalt en bok da jeg var der, av bokhandleren på American Colony, og den ser bedre ut. Den heter Jerusalem, Jerusalem, how the ancient city ignited our modern world, av James Carroll, og ligger her foran meg - kun bladd i, ikke lest. So far, so good. Et annet tips  kan være å sette seg inn i religiøse tekster, som feks Bibelen, Toraen og Koranen, for dem som
kapasitet til det.

Det er tynt med utvalg når det kommer til reiseguider, av en eller annen merkelig årsak. Valget falt på The Rough Guide to Jerusalem, Lonely Planet sin variant tok hele regionen for seg og det var ikke det jeg var ute etter.

Den beste boken jeg leste før jeg reiste - som også er best nå etter jeg kom hjem, er Opptegnelser fra Jerusalem av Guy Delisle. Han har sprengt rammene for tegneserier og gir en veldig autentisk fremstilling av hvordan han opplevde Jerusalem. Og - den passer godt i min egen opplevelse. Derfor er det den boken jeg først og fremst anbefaler før du reiser. En annen bok jeg anbefaler er The Testament of Mary, den har jeg blogget om her.

Jeg har en stor bunke bøker som jeg ikke er igjennom, blant annet Odd Karsten Tvedt "Annas hus", som handler om grupperingen som startet kolonien som i dag huser American Colony. Jeg kommer tilbake om den, så snart den er lest.

Som sagt, utvalget er stort. La interessene dine styre hva du velger å lese.

Gregoire Delacourt - Ønskelisten

Rar, liten bok som har blitt en bestselger i hjemlandet, Frankrike. Boken handler om (stakkars) Jocelyne som arbeider i en knappebutikk. Hun lever et forutsigbart, men ganske trist liv sammen med mannen sin. Det er mange grunner for ikke å elske ham, men hun finner mening i det meningsløse og setter pris på det livet hun har. Så - uventet, vinner hun i Lotto. Atten millioner fem hundre og førtisju tusen tre hundre og en euro. Hun forteller ingen ting til mannen eller noen andre, og selve fortellingen dreier rundt spørsmålet: blir livet bedre fordi om jeg er rik? Nei, mener Jocelyne. Hun lar sjekken ligge i skapet og tar ikke ut pengene. Ønskelisten, hva hun kan kjøpe, bruke rhun mye tid på å reflektere over.

Historien får nødvendigvis en tvist på et tidspunkt, og uten å røpe for mye viser det seg (selvsagt) at Jocelyne lurer seg selv. Her er forfatterens mulighet til å spikre de moralske spørsmålene, komme med et etisk budskap, eller en normativ føring. I stedet ender det med at Jocelyne lærer leksen sin, og hun blir like lite reflektert og moralbærende som alle de andre hun omgås.

Ingen viktig bok, ganske underholdende, men også veldig intetsigende. Men - en halv million franskmenn og kvinner liker den, så for all del - les den! Get entertained!
God bok!

Tomas Espedal - Bergeners

Espedal har kommet med ny bok, denne gangen med hovedfokus på Bergen og det litterære miljøet han mingler i der. Det er en bok som består av fortellinger, brev, dikt og roman. Espedal spinner videre på ensomhet - Janne har fremdeles en stor rolle, selvom hun er fraværende i livet hans. Han bestemmer seg for å elske henne i evighet, selv om hun ikke vil ha ham - et klassisk og sårt tema, med andre ord.

I noen av partiene av boken sklir det litt ut, og det er vanskelig å se dette som et helhetlig prosjekt, det virker litt tilfeldig. Men samtidig er det (som vanlig fra Espedal) en sterk tekst, og de fortellingene som gir mening er knallgode. En av dem er også hysterisk morsom:

"Richard Aarø forteller at han og Selma var på bilferie i Italia med ungene. I Roma, på Petersplassen, møtte de tilfeldig en bergensfamilie som også var på bilferie i Italia. Hvilken rute kjørte dere ned hit, spurte Richard på sin alle stolteste bergensdialekt. Vi kjørte over Kvamskogen, svarte den andre sjåføren" Side 82.

Sitatet bærer med seg noe av det Espedal formidler om Bergen. Kjærligheten til byen, det å bruke byen som en selvsagt referanse, og samtidig noe av det nærsynte, innelukkede ved Bergen. Været, det evige regnet og det å aldri kunne ha en hårfrisyre - kanskje en metafor for stemningen i hjembyen.

I boken tar han ett oppgjør med Knausgård, eller rettere sagt, han gjør noe som skal være et oppgjør eller et tilsvar til Knausgård. Jeg synes ikke det fungerer særlig bra. Men dette er det helt sikkert delte meninger om.

Ikke hans beste bok, kanskje - men absolutt verdt å lese!
God bok!

Ut på tur - Jerusalem

Jeg trodde jeg skulle til Israel, men skjønte at dette er Palestina. Aldri før har jeg vært i en by som til de grader er preget av historie, politikk, religion, lidelse og fortvilelse. Jeg har heller aldri vært i en vakrere by enn Al-Quds, eller Jerusalem som vi sier.

Israelsk check point. Denne i Ramallah

Etter landing med SAS i Tel Aviv, på vei mot Jerusalem, ble vi med en gang introdusert for smerten i dette området. Muren som går langs hovedveien, nybyggerne som bor i åsen ovenfor, og kontrollen på vei inn i Jerusalem. Unge, skvetne israelske  militære - jenter og gutter, overlesset med tunge maskingevær og blå berret på hodet. Minibussen vi reiste i var full av europeiske passasjerer. Stemningen ved det første Check-pointet var til å ta og føle på, og en tysker som satt ved siden av oss spurte om ikke vi var engstelige. Are you worried? Haben Sie angst? Ingen svarte - hva skal man svare til det? Vi var ikke redde, Russland hadde forhindret bombing i Syria og vi visste at hvis noe kom til å skje var det antagelig først og fremst Tel Aviv som var målet, ikke Jerusalem. Men møtet med den israelske militærposten var ubehagelig, og jeg kunne ikke la være å føle fortvilelse på vegne av disse ungdommene. De kan ikke ha vært mer enn 18-19 år gamle og allerede i krigsberedskap. Hvilket liv er det disse ungdommene har å se frem til?

Etter stopp ved flere av byens hoteller kom vi til vårt hotel, American Colony. Vi hadde valgt hotellet fordi det er en institusjon i Jerusalem, det foretrukne hotellet for diplomater og journalister, og ikke minst fordi bokhandelen på hotellet er kåret til den beste bokhandelen i Midt-Østen. Hotellet ligger like ved gamlebyen, sentralt i Øst-Jerusalem, som er den palestinske delen av byen. Det har en deilig hage, nydelige rom og er tilpasset gjester som ønsker å skrive eller jobbe.

The Bookstore - en av mange gode grunner til å velge American Colony

Jerusalem er en by som fasinerer på mange måter, kanskje først og fremst fordi alle de store religionene er representert her og fordi det religiøse til de grader er politisert. Trossamfunnene ligger bokstavlig talt vegg i vegg og oppå hverandre. Oljeberget, Klagemuren, Tempelhøyden, Golgata, Via Dolorosa hvor Jesus gikk med korset, Davidtårnet, soukene og de ulike kvarterene. Det er helt uvirkelig. Gatene var preget av jøder, muslimer, kristne, katolikker, koptere og munker. I gamlebyen var det kun politi og militære i det jødiske området, alle andre steder var atmosfæren vennlig, rolig og hverdagslig. Vi kom i en jødisk høytid, det de kaller sukkot, og liberale jøder hadde forlatt byen, mens ortodokse og ultra-ortodokse jøder kom på pilgrimsreise. På grunn av situasjonen i Syria var det nesten ikke turister.

På Tempelhøyden

På Tempelhøyden var det stengt. Noen hadde kastet stein på en israelsk militær, og han var skadet. Politiet var hyggelige, men bestemte. Nordmenn er populære blant palestinere fordi vi er kjent for å være Palestina-vennlig, Israelerne, som jeg trodde var som de litterære og vitenskapelige jødene, traff vi kun som politi, sikkerhetsvakter og militære. Jeg er nesten sjokkert over min egen naivitet - jeg som elsker Hannah Arendt, reiser mye og har lest masse. Hvilke mentale bilder var det jeg reiste til Jerusalem med?

I Jesu fotspor

Gamlebyen er delt inn i fire hoveddeler: den jødiske, den armenske, den kristne og den muslimske. Jesus var i alle delene, - i betydningen at vi finner ham overalt. Alle forholder seg til ham, og alle vet hvor han gikk - inkludert alle muslimene vi traff. Når de skulle forklare oss veien kunne de for eksempel si at det var i nærheten av andre stasjon, der han sa farvel til og trøstet Maria.

Sukkot

 Jeg skrev innledningsvis at jeg var i Palestina. Dette fordi vi kun fikk kontakt med palestinere. Det var de som arbeidet på hotellet, kjørte bussene og taxiene, guidet oss, snakket med oss - ønsket oss velkommen og inviterte oss med ut på middag, konserter og annet. De ortodokse jødene (som er er mer moderate enn de ultra ortodokse) jeg snakket med hadde en ting felles: de var amerikanere. Det kan ha vært tilfeldig, men alle jeg spurte om veien, stilte spørsmål om synagogene og andre ting - var uten unntak amerikanere. De hadde kledd seg i svarte dresser, hatter og kvinnene var kledd i det som antageligvis er forventet: tekkelige svarte kjoler, perlekjeder og flate sko - og de så helt ut sånn som jeg tenker meg at jødene i Israel ser ut. Men når jeg spurte dem om noe, var de på pilgrimsreise, de var fra LA, New York, Alaska - overalt i USA. De ultra ortodokse jødene var et annet kapitel. De hadde merkelige habitter, som bildet under, løp gjennom gamlebyen - forklaringen er visst at de ikke skal ha kontakt med det som er verdslig - leste i Toraen og så helt forstyrret ut. Vi gikk gjennom bydelen de bor i og det var fattslig, fullt av søppel og med en truende atmosføre. I guideboken står det at du som kvinne risikerer å bli spyttet på og kastet stein på hvis du går i t-skjorte og ikke langt skjørt. Jeg mitt elendige menneske hadde tatt på meg langbukse, men pirat-varianten. Og jeg følte meg ikke særlig høy i hatten. Liberale jøder fant jeg ikke noe sted. Jeg hadde egentlig en avtale med en forsker i Tel Aviv, men han måtte til England, så der røk den. Fordelen er at jeg må tilbake til Tel Aviv, for å treffe ham.

Ultra ortodoks jøde på vei til Sabbath

Bymuren, like ved Jaffa Gate

Vakker kveld i Jerusalem

Jerusalem sett fra Mount Olives

Det må være utrolig sterkt for troende å komme til Jerusalem. Jesus, Mohammed - de er overalt. Det er også ekstremt sterkt for oss som kommer inn fra "en annen side". Fra et menneskerettslig synspunkt er et besøk i Jerusalem - eller riktigere bør ikke et besøk i Jerusalem, Palestina, Israel - uansett hva man kaller det - være så sjokkartet. Vi som er 70-tallsbarn, vi vokste opp med Øst-Berlin, Sovjetunionen, kald krig og elendigheten som ble toppet med den forferdelige krigen på Balkan. Opplevelsen av å gå gjennom check-point'en, bli pekt på med maskingevær, nesten ikke komme ut av Israel på returen (kollegaen min har vært i Pakistan, det skapte masse problemer - takk og lov at jeg har fått nytt pass, hvis ikke hadde jeg antageligvis vært på flyplassen i Tel Aviv fremdeles), oppleve Jerusalem - det gjør noe med deg.

Dette innlegget blir alt for langt. Jeg må skrive mer - først og fremst for å forsøke å skape en slags orden i mitt eget hode. Og jeg må anbefale dere bøker, filmer, musikk - ting som kan skape en klarhet, eller en form for oversikt.