søndag 26. september 2010

Litteratur om og fra Cuba

Jeg skal til Cuba etter jul. Jeg har allerede litt litteratur om Cuba, men jeg har lite som er skrevet av cubanske forfattere. Har du gode litteraturtips? Jeg leser ikke spansk, men leser gjerne engelske bøker. Primært ønsker jeg å lese samtidslitteratur skrevet av cubanere som bor på Cuba.

PS. Takk til Ståle, han har en glimrende litteraturanbefalelse knyttet til Cuba på sin blogg.

fredag 24. september 2010

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve - Ann Heberlein

Ann Heberlein, en kjent svensk kulturpersonlighet for oss som ser på svensk TV, doktor i teologi og mor til tre. I denne boken skriver hun om en annen side ved sitt eget liv. Heberlein fikk diagnosen manisk depressiv da hun var rundt 20 år. I lange perioder er hun frisk, for så å bli rammet nådeløst av maniske og depressive perioder. I boken tar hun oss med på denne "reisen" og diskuterer meningen med å fortsette livet. Det er først og fremst de tre barna som gir mening.

Heberlein skriver om sin egen skriving og tenkning. Det er fasinerende lesning, og Knausgårds bekjennelser blekner sammenlignet med det Heberlein forteller. Samtalene hun har med Gud, med seg selv og ikke minst med andre intellektuelle er glimrende, og hun gir ett sjeldent bra bilde av det depressive.

Knallbra bok som anbefales på det varmeste.

God bok!

fredag 17. september 2010

Hotel Chelsea - New York

Skal du til New York og er usikker på hvor du skal bo? Da er kanskje Hotel Chelsea et alternativ. Her har kjente forfattere, kunstnere og musikere bodd i lengre og kortere perioder. Noen av disse er Eugene O'Neil, Thomas Wolfe, Janis Joplin, Leonard Cohen, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Patti Smith, Arthur Miller og Dylan Thomas, Virgil Thompson, Larry Rivers, William Burroughs, Willem de Kooning, Jasper Johns, Patti Smith, Arthur Miller og Dylan Thomas (han døde på hotellet).


Fancy lobby!

Bildet over er tatt i lobbyen, og alle vegger er dekket med kunstverk fra kjente og ikke så kjente kunstnere som har gjestet hotellet.
Hotel-besøket var uten overdrivelse en eksotisk og minnerik opplevelse.
Prima beliggenhet, ikke langt fra Empire State Building. Penn Station ligger rett rundt hjørnet, for de som skal videre med toget til andre destinasjoner i USA.
 
Jeg har hørt rykter om at Joseph O'Neill skrev Nederland (fantastisk bok!!) på dette hotellet, og det har vist seg å være sant. Han flyttet til USA og Hotel Chelsea i 1998, med kone og tre barn.
Vi var fire stykker (2 voksne og 2 barn), og bodde der i tre netter. Vi fikk en såkalt Junior-Suite, som viste seg å være tilsvarende en gammel bygårdsleilighet. Skikkelig sliten og sjarmerende 60-70 talls innredning, store vinduer og en liten kjøkkenkrok. Svær, gammel peis på rommet og attpåtil en sjeselong. Ungene er vant med mer kommersielle hoteller og var litt småbetenkt (no pool???), mens vi voksne tok en hallelulja av glede og begeistring.
 
Vi reiste rundt på Øst-kysten, og alle steder vi kom ville amerikanere vite hvor vi hadde vært og hvor vi skulle. Og ikke minst hvor vi hadde bodd. Samtlige nikket og applauderte da de hørte vi hadde bodd på Chelsea, og mange hadde bodd der selv. Oh, you're a reader? Do you write yourself? Are you into music and art? The Chelsea is the best!! Så derfor: say no more, go and try it your self!!


Cohen was here!




Anbefales på det varmeste!!

onsdag 15. september 2010

Hva har skjedd med Sue Miller??

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om en av mine amerikanske favorittforfattere, Sue Miller. Begeistringen var stor da jeg fant en bok av henne på et tilbudsbord på Tanum. Riktignok var det et ubehagelig glosset cover, og tittelen Senatorens hustru burde kanskje fått det til å ringe noen bjeller hos meg. Men prisen kan jeg ikke klage på: 39 kroner.

På vaskeseddelen står dette at dette er "medrivende om ekteskapelige liv". Medrivende er kanskje å ta litt hardt i, men det er en bok om ekteskap og samliv, rett skal være rett.

Meri er den unge kvinne som flytter innn vegg i vegg med den eldre, vakre Delia. Sistnevnte er gift med en kjent og karismatisk senator, derfor bokas tittel. Det viser seg snart at denne senatoren er en kvinnejeger av høy klasse, og har vært sammen med alt mulig fra datterens venninne til konens bekjente. Not good. Men, denne Delia elsker tross alt mannen sin svært høyt, og slev om de ikke fortsetter å leve sammen fortsetter de å ha et aktivt seksualliv og nær kontakt. Not good at all!

Meri er på sin side en ordentlig skrulle, og avslutningscenene mellom henne og Tom er ikke til å tro. Jeg tviler på om denne boken får en hærskare av lesere, men jeg skal ikke gi etter for fristelsen og fortelle hva som skjer. Det er simpelthen for stupid det hele!

Det som opprører meg med denne boken er at Sue Miller - i mitt hode - var en feministisk forfatter. Vi er en hel generasjon som husker Den gode mor - en bok som ble film, og som var fantastisk god! Det er mulig at hun i den siste boken forsøker å sammenligne hvordan kvinner hadde det for kun to generasjoner siden med kvinners valg og selvstendighet i dag, men det flopper totalt. Senatorens hustru er kiosk-litteratur, trash - som ikke er den engang så gode forfatteren verdig. Jeg forstår ikke hva hun vil med denne boken, og hvorfor hun fortsetter å skrive når hun åpenbart går på tomgang. Hun forsøker seg på en eller annen form for samlivsfilosofi, noe sånn som "bit tenna sammen, tilgi deg selv, hang in there - what ever happens" - en filosofi som ikke appellerer til meg i det hele tatt.

Jeg anbefaler de tidligere bøkene av Sue Miller, men de to siste: styr unna!! Trist, men sant - noe har skjedd med Sue Miller, og hun er ikke lenger den inspirerende, glitrende forfatteren hun en gang var.

tirsdag 14. september 2010

Vakkert!


Your secret from Jean-Sebastien Monzani on Vimeo.

Snakk til meg - Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth skuffer ikke. Snakk til meg er historien om Ingeborg, bibliotekar, med en meget grå og under gjennomsnittet hverdag. Hun er enke og har en sønn som studerer i Stockholm. Forholdet til sønnen må kunne beskrives som dårlig, og da hun forstår at han ikke kommer hjem til jul bestiller hun billett og tar ett tre ukers ferieopphold på Cuba. Der skjer det som ofte skjer, hun forelsker seg - om noe motvillig, i en cubaner. Enriqu er en del yngre enn Ingeborg, jurist med internasjonal rett som spesiale, men som så mange andre cubanere jobber han ikke som det han er utdannet til. Han er musiker på hotellet der Ingeborg bor, og etter noen dager er de i gang med et kjærlighetsforhold.

Dette er en bok om Cuba, om fattigdom, og om ett skakkjørt mor-sønn forhold. Ingeborg som bor i en liten sørlandsby, jeg tipper Risør, er en konvensjonell og ensom kvinne, opptatt av hva de andre skal si, og usikker på seg selv. Historien om et "kjærlighets"-forhold mellom en voksen norsk ("rik") kvinne og en cubaner som drømmer om ett bedre liv. Det er en trist bok på alle måter, og den reiser noen av de helt store spørsmålene. Dette er Vigdis Hjorth på sitt beste, en sørgelig, men godt fortalt historie til ettertanke.

Anbefales!

God bok!

mandag 6. september 2010

Paul Auster - Usynlig


Om den siste boken av Paul Auster, Usynlig, heter det at det er en krimlignende atmosfære som varer til siste punktum. På coveret er det sitert fra Dagens Nyheter som hevder at dette er Austers fineste roman. New York Times Book Review skriver at "så fort du har lest Paul Austers Usynlig, vil du lese den om igjen. (...) Dette er Paul Austers beste roman noensinne". Jeg er helt uenig. Dette er ikke den beste jeg har lest av Auster - jeg vil heller plassere den på den nederste delen av listen. Og i mitt hode surret hele veien: hva har skjedd med Paul Auster? Hva er dette for noe?

Innledningsvis er boken grei og i god Auster-tradisjon. Vi møter unge Adam som møter en suspekt professor med navnet Rudolf  Born. Unge Adam Walker er i overkant nerdete og belest, mer enn en intellektuell spire, overbelest og med en egen evne til å huske lange passasjer fra dikt utenat. So far so good. Etter et mord i en mørk bakgate tar handlingen av, bokstavlig talt, og det går i alle retninger. Vi møter Adam igjen, via en studievenn, når han åresvis etter ligger på dødsleie. Hans siste handling er å skrive sin egen selvbiografi. Her røres alt mulig sammen, fra sex mellom søsken (er det dette som fasinerer de antagelig mannlige litteraturanmelderene?), endeløse dager i Paris, utvisning fra samme byen og merkelige møter med en gammel venn.

Jeg skjønte ikke hvor Auster vil. Hva er det egentlig denne boken handler om? Hvorfor har den tittelen Usynlig? Er Born troverdig? Er egentlig noen av disse personene troverdig? Er boken ferdig - var ikke den slutten noe snål? Nei, jeg ble lett forvirret og ikke så lite skuffet over denne. Som ihuga Auster-fan har jeg to alternativer: Auster har hatt en "dårlig dag på jobben", eller så er det meg som mister grepet..

Anbefales som obligatorisk for Auster-lesere, men er du ikke kjent med han fra før bør du velge en annen bok fra denne ellers så ekstraordinære forfatteren.

God bok!

onsdag 1. september 2010

Lite blogging..

Beklager, det har blitt lite blogging i de siste. Det skjer så mye annet for tiden, noe som tar opp en del tid som jeg normalt bruker til å lese skjønnlitteratur. Takk for noen fremdeles popper innom bloggen min - jeg kommer sterkere tilbake.

fredag 13. august 2010

mandag 19. juli 2010

Ferielektyre

I sommer skal en flik av den amerikanske østkysten utforskes by train.

søndag 18. juli 2010

Og hva så - Kari Bøge

Vi treffer Jorunn, en kvinne rundt 50 som alltid har blitt behandlet dårlig av sine nærmeste. I begynnelsen av boken fremstår hun nesten som litt tilbakestående, lite selvstendig og veldig forsiktig. Når datteren blir syk blir hun tilkalt av svigersønnen - som hun aldri har møtt. Han er en kjent TV-personlighet og snakker til Jorunn med respekt, og en annen side av Jorunn kommer frem.


I Komponisten var det litt det samme temaet: mennesker som handler og lever på den måten som forventes av dem. Mens Komponisten handlet om en mann som fikk uante egenskaper da han ble skilt, blir Jorunn en annen når hun blir sett. Forsåvidt et spennende tema, men historien om Jorunn fikk jeg ikke helt rytmen med. Hun fremstår som for tafatt, foreldrene og datteren som for onde og svigersønnen virker heller ikke helt troverdig. Men dog, det er en bok som må leses av alle Bøge-fans!

God bok!

tirsdag 13. juli 2010

Vi, de druknede - Carsten Jensen

Makeløst - det må være en passende karakteristikk på denne boken. Handlingen er fra Danmark, et lite sted som heter Marstal. Vi følger innbyggerne her i fire generasjoner, fra 1848 og frem til 1945. Carsten Jensen skriver ut av denne verden godt, og historiene triller ut på hver eneste side. Dette er en bok som jeg har storkost meg med - og jeg har nærmest blitt tvunget til sosial deltagelse i de dagene det tok meg å lese den, for så å stenge meg inne med boka igjen. Dette var en sånn bok som man vil være og bli i - og man er helt svimmel når den tar slutt. Den slår det meste jeg har lest generelt og alt jeg har lest som har sjøen som tema spesielt. Jeg er ikke spesielt fan hverken av historiske romaner eller handling fra sjømannslivet, men denne boken er mye mer. Den har alt! Og aldri hadde jeg trodd at en bok med denne handlingen kunne slå opplevelsen jeg hadde med Haiene av Bjørneboe. Men det gjorde den.

Vi reiser jorden rundt med Jensen og hans betagende, skrekkelige, svake og sterke karakterer. Disse menneskene opplever det mest utrolige, fra å oppleve at St. Peter viser baken når Lauritz reiser til himmelen med støvlene på, til å finne James Cooks (skrump-)hode, bli beskutt av tyskere og engelskmenn, gifte seg, få barn, drukne på sjøen og overleve elleville eventyr.

Den utgaven jeg har, som er avbildet, har 100 sider med meget interessant tilleggslitteratur. Carsten Jensen gjør et spennende (og politisk) skille mellom Danmark som skipsnasjon og Danmark som bondesamfunn - og mener at danskene er tilbake til bondesamfunnet. Forskjellen mellom sjømannen og bonden er at bonden blir stående å arbeide med de samme jordlappene, mens sjømannen reiser ut - ser, lærer og tar med seg hjem resten av verden. Dette og mer får vi utdypet i tillegget. Og han forteller om hva som er sant og hva som er oppdiktet i romanen. Regelen er, i følge forfatteren selv, at desto mer fantastisk og usannsynlig historien er, desto større er sannsynligheten for at den er sann.

Denne boken er noe av det mest fantastiske jeg har lest på veldig lenge. Den er gripende, spennende, trist, opplysende og som sagt: usannsynlig godt skrevet. Løp til nærmeste bokhandel!!

God bok!

onsdag 7. juli 2010

Karin og Kareem - Mattis Øybø

Det er ingen hemmelighet at denne bloggeren liker Mattis Øybø. Alle ting skinner og Ingen er alene er eksempler på bøker jeg vil ha flere av. Gode fortellinger, nære portrettet og drivende fortalt. Nå føyes Karin og Kareem inn i rekken.

Kareem er opprinnelig iransk, men har bodd flere år i Oslo. Han har tatt filmskole i Paris, og nå har filmen hans "Huset" blitt en stor suksess. Han er tilbake i Oslo i forbindelse med visning av filmen. Karin er norsk, studerer litteratur og er værdame på TVNorge. Etter bruddet med ex-kjæresten la han ut en video han og Karin hadde spilt inn mens de hadde sex. Videoen blir knyttet opp til hennes "kjendis-status" som værdame, og blir omtalt overalt.

Handlingen i boken tar utgangspunkt i to historier som møtes. Dette er Kareem sin historie og Karin sin historie. Det hele er i løpet av en dag og vi får ikke vite noe om hvordan historien eventuelt utvikler  seg videre. Jeg liker måten Øybø skriver om Karin på - hun beholder integriteten og troverdigheten gjennom hele teksten.

Jeg likte boken godt, men det er ikke den beste fra Øybø. Tidligere har bøkene vært tykkere og han har tydelig vært inspirert ab Paul Auster. Karin og Kareem er spinklere, og det er mange "spor" i boken som med fordel kunne vært forfulgt. Øybø skraper i overflaten på temaer som det hadde vært spennende hvis han hadde fulgt dem opp. Så derfor: hvis du ikke har lest Øybø tidligere er dette kanskje den svakeste boken hans. Men smaken er delt, det er mulig du vil være helt uenig med meg. God er den - og helt super som sommerlektyre. Jeg likte både Karin og Kareem, og jeg håper de treffes igjen - kanskje i neste bok?

Anbefales!
God bok!

søndag 4. juli 2010

Tapte døtre - Xinran

Tapte døtre, fortellinger om savn og kjærlighet er en bok om kinesiske mødre som må gi fra seg sine døtre. De setter dem bort eller dreper dem. Bakgrunnen er naturligvis enbarnspolitikken i Kina. I boken møter vi ulike mødre som savner døtrene de ikke kunne beholde, og det er tragiske skjebner vi får lese om.

Kina er et land på full fart oppover. Det vi leser om i pressen er det moderne Kina, den økonomiske boomen og et helt vanvittig antall mennesker som utdanner seg, bygger det nye Kina og er på vei opp. Men Kina er et stort land og mye mer enn den urbane varianten vi vanligvis møter gjennom nyheter og fjernsyn. Størstedelen av Kina er ikke urban, moderne eller fremgangsrik. Millioner av mennesker bor i avsidesliggende strøk, analfabeter og lever som de har gjort de siste hundre årene. Det er tydeligvis disse menneskene som fremdeles lever etter tradisjoner som krever at den førstefødte skal være en gutt. Det er både statlige og lokale grunner til at det skal være en gutt - uansett; utfallet er tragisk. Tusenvis av jenter drepes ved fødselen ene og alene fordi de er jenter.

Det er nedslående lesning. Tragisk og meningsløst. Xinran har skrevet en troverdig tekst som beskriver forhold denne leseren ikke i min villeste fantasi ville trodd var mulig. Jeg opplevde todelt, på den ene siden med fortvilelse, på den andre siden med sinne.

Det må være fortvilende lesning for foreldre som har adoptert jenter fra Kina (tenk deg om; har du noengang truffet en familie som har adoptert en gutt fra Kina? Neppe!). I boken forsøker forfatteren å vise at disse foreldrene gjør en god og viktig gjerning, men dog. Bakgrunnen for at barna blir adoptert vekk er fryktelig.

Kina er et gjennomkorrupt land, og politikken de driver er umenneskelig. Det er åpenbart, ikke bare på grunnlag av denne boken men også andre kilder, at menneskeverdet i Kina ikke er som i vesten.

Boken er et viktig bidrag i historien om Kina, den er lettlest og henvende seg til leseren på en god måte. Anbefales!
God bok!

lørdag 3. juli 2010

Alltid Alice - Lise Genova


Den ligger i alle bokhandlere nå - Alltid Alice. Den handler om en professor i psykologi ved Harvard, som får Altzheimer-diagnose like før hun blir 50. Jeg ble grepet da jeg leste den, men dagen etter var den borte som en sky på himmelen. En god økeblikks-roman med andre ord - perfekt for late sommerdager.


Tematikken i boken er både viktig og aktuell. Den beste boken jeg har lest om denne problematikken i romanform er Boken om E av Ulla Isacksson. En fantastisk bok som senere ble filmatisert med tittelen En sang for Martin. Filmen selges på platekompaniet, boken fant jeg på Kastrup. Dette er en bok som virkelig gjør inntrykk - en fantastisk kjærlighetshistorie om et kjent intellektuelt par i Sverige. De møtes, forelsker seg, skiller seg fra sine respektive og får et fantastisk, kjærlighetsfult og kreatvit liv sammen. Så rammes han av demens. Forholdet mellom dem forrykkes og de psykologiske aspektene ved et sterkt og intens kjærlighetsforhold kommer frem. En tåreperse av en bok, knallbra skrevet og fra real life! Filmen, regissert av Bille August er også veldig bra.

Styr unna Alltid Alice hvis du kan få tak i Boken om E eller En sang for Martin. Hvis ikke er som sagt Alice god sommerlesning for late dager på stranden.

God bok!

mandag 28. juni 2010

Min Kamp 5 - Karl Ove Knausgård

Knausgård skuffer ikke! Femmeren handler om studietiden i Bergen, samboerskapet med Gunvor og ekteskapet med Tonje. Boken har fått litt blandet kritikk, og jeg er fremdeles en av dem som syntes dette er storartet.

Knausgård studerte i Bergen på samme tid som jeg var der selv. Vi bodde i samme området og trakerte begge Opera. Garage er litt etter min tid - da stedet ble et stamsted for studenter hadde jeg pakket sakene og flyttet. Men det han skriver om Bergen kjenner jeg meg godt igjen i og jeg syntes beskrivelsene av studietiden i Bergen er strålende. Det samme gjelder skildringene av byen, været og menneskene der. Rammene for meg som leser er altså helt suverene!


Historien til Knausgård gjør inntrykk. Usikkerheten, angsten og håpløsheten, blandet med en usvikelig tro på hvor han skal. Han er en stayer av de sjeldne, en ung mann som hele tiden gjør det vanskelig for seg selv, som står i veien for seg selv. Og på lik linje med de andre bøkene er han nådeløs ærlig og utleverende. Utroskap, selvskading og fyllekuler - ingenting blir holdt tilbake, selv om det til tider er virkelig ille.

Nå er det kun en bok som gjenstår. Derfor var det med vedmod jeg leste MK5. Knausgård har gitt en leseopplevelse helt av de sjeldne, og jeg har fått en veldig respekt for denne mannen. Uansett om det er sant det han skriver, hvilket menneske han er, hva han har gjort. Når alt skal summeres har lesningen av disse bøkene gitt alt det god litteratur skal gi. Jeg har gremmet meg, latt meg overraske, funnet ting som jeg kjenner meg igjen i, ledd og grått. Og jeg har gledet meg hemningsløst til hver eneste bok. Nå er det altså snart slutt. Like ubønnhørlig som studietid og ungdomstid tok slutt, og man ser tilbake på det med lengsel, vedmod og glede. Av og til tenker jeg at det er vår generasjon Knausgård skriver, og at det er derfor han har fått så mage lesere. Vi har kjent på de samme følelsene, lest de samme bøkene, lyttet til den samme musikken, vært postmoderne barn av moderne foreldre - hele pakken. Og vi elsker å bli minnet på det, få dele denne tiden som formet oss til de vi er i dag. Bøkene er på mange måter en honnør til en barndom,ungdom og studietid som var preget av sterk vilje, like sterk tro og enorme samfunnsbrytninger. Knausgård klarer på denne måten å gjøre en sterkt personlig og intimt livsforteling relevant for flere.

Anbefales selvsagt hemningsløst!

God bok!

onsdag 23. juni 2010

Professor Andersens natt - Dag Solstad

Jeg har kjørt langt i går og i dag, og hadde tidligere kjøpt denne boken på lydbok til en slik anledning. Solstad er en av mine lytte-favoritter, både som hørespill på radio og lydbok. Handlingen i boken begynner på en juleaften og slutter to måneder senere og hadde jeg vært oppmerksom på det hadde jeg kanskje tatt en annen lydbok, og heller lyttet på denne i julen. Men, den dugde i aller høyeste grad, til tross for varm bil, fantastisk vær og knall blå himmel.

Juleaften sitter professor Pål Andersen alene hjemme hos seg selv på Skillebekk - i sin romslige leilighet, for å bruke Solstads ord. I det han er ferdig med middagen og koser seg med en konjakk blir han vitne til et mord i leiligheten på den andre siden av gaten. Scenen er satt for et eksistensielt drama: professoren melder ikke politiet. En del av den resterende handlingen er hans tvil og glubring over hvorfor han ikke meldte fra, og hvorfor han helst ser at morderen slipper unna med mordet som har vlitt begått.

Dette er en klassisk Solstad-bok i den forstand at han skriver på sin egen solstadske måte. Han bringer opp temaer om mening, betydning, tvil, uro og selvrefleksjon. Forholdet til Gud, til samfunnet, til de andre og seg selv er gjennomgående og meget gode. Refleksjonen rundt seg selv og sine ungdomsvenner, som nå er midt i 50 årene og innehar gode jobber og materielle goder er fantastiske. Omdefineringen av det å være radikal, det å være en samfunnsstøtte og det å være tro mot idealene er noen av de beste jeg har lest av denne sorten.

Jeg irriterer meg over professoren. For det første er han ekstremt selvopptatt, om på en måte som er interessant og spennende. Men han er den mytiske professoren, myten om den intellektuelle middelaldrende mannen, som Solstad er så god på å opprettholde. Stor leilighet på Frogner, tvil og ransakelse når det gjelder sine egne faglige ståsteder (han er professor i litteraturvitenskap og ekspert på Ibsen), fulle bokhyller, spennende og intellektuelle venner, styreverv i Nasjonal teateret, angsten for å ikke bli sett slik som han vil bli sette (f.eks de japanske spisepinnene) - hele pakken. Det er antageligvis derfor så mange intellektuelle menn digger Solstad, mens mange kvinner er mer "avventende" og ikke fullt så hemningsløse i sin begeistring. Når professoren tilfeldig møter to studiner på Karl Johan blir den påfølgende "refleksive" gjennomgangen av møte - av Andersen selvagt - en merkelig greie. Er Solstad ironisk? I don't think so.

Slutten kom  uventet på meg - bokstavlig talt, en stund var jeg redd for at vår mann selv skulle bli myrdet. Men på sett og vis ble han kanskje det? Et karakterdrap av en eller annen form? For selv om han konkluderer med at det å stå til avsvar oven for Gud er totalt utenkelig så handler boken kanskje om hvordan man skal leve med seg selv og de valg en tar.

God bok - ypperlig ferielektyre, bil-lektyre eller på senga!

mandag 21. juni 2010

Moon Palace - Paul Auster

Paul Auster er mesterlig! Intet mindre. Historien om Marco starter etter moren er kjørt over av en buss, han har flyttet fra sin onkel Victor, og studerer i New York. Alt han eier og har er 26 kasser med bøker etter onkelen, samt noen 100 dollar på en konto. Når Victor dør ramler livet til Marco sammen, og det tar nesten livet av han.
Som vanlig i bøkene til Auster skjer det den ene merkeligere hendelsen etter den andre, og vi får møte Kitty, hr. Effing og Barber. Alle har eventyrlige liv bak seg, og vi blir kjent med personene etter som bøkens handling skrider frem.

Denne boken er bokstavlig talt et eventyr. Sammentreffene er for usannsynlige, tragediene er for voldsomme og personene er for spesielle. I god Auster-stil med andre ord. Det er helt strålende lesing.

Historien er som sagt uendelig trist. Den ene forferdelige hendelsen avløser den andre, men det er allikevel en bok som oppleves som god og om ikke direkte lykkelig, så i hvert fall håpefull. På mange måter minner boken meg om Hustvedt's Blindfolded - ensomheten, de merkelige møtene og all tristessen. Dette er en må-lese-bok for Austers fan!

God bok!

mandag 14. juni 2010

Sensurerende innledning på sommeren

Hvert år på denne tiden er jeg sensor for diverse universiteter og høyskoler. Bunkevis med besvarelser, noen kort, noen lange, noen veldig gode, mange greie og en del dårlige. I år er det ekstra mange og arbeidet har tatt ukevis.
Jeg gjør meg noen refleksjoner når jeg leser alle disse besvarelsene. Ikke bare faglige - det ligger i sakens natur at det er jobben min, men også refleksjoner rundt dette med å skrive. Ofte lurer jeg på i hvilken grad studentene betrakter det de leverer inn som en tekst, noe som skal leses, forstås og sensureres av et annet menneske. Studentene er under et sterkt press, de har toet sine hender, krysset fingrene for at de skal få sitt favoritt-tema og at ordene bare skal renne ut av hodet, gjennom pennen og ned på papiret.

Jeg leser besvarelsen som en test og et forsøk på en fagtekst. I et tidliger innlegg skrev jeg om ungdommers skrivekompetanse og jeg kan nikk bekreftende til mye av det som står i boken. Spesielt den personlige skrivemåten. Mange eksamenskandidater bruker sitt eget liv eller egne erfaringer for å illustrere eller ramme inn besvarelsen. Det lykkes inni mellom, men som regel blir det litt forstyrrende for meg som sensor. Et eksempel kan være kandidater som skal skrive om oppdragelse og skole og som svarer med en lang fortelling om hvordan de selv opplevde skolen, at de hadde det vanskelig hjemme og at dette gikk ut over skolearbeidet. Andre skriver om sine egen barn, bleieskift, tidsklemme og lignende. De skriver altså ofte om det de er opptatt av i sine daglige liv.Veldig ofte harmonerer det dårlig i en faglig kontekst.

Hver sommer tenker jeg at man burde utvikle ti bud til studenten som skal ta eksamen. Inkludert i disse burde det stått at de skal skrive forståelig. Ofte er besvarelsen så tilgriset av overstrykninger, dårlig håndskrift og rabling at besvarelsen nesten blir uleselig. Det slår meg at det er et paradoks: studenten henger over leseplassen i månedsvis, leser og leser, går på gruppearbeid, kollokvierer og studerer - så, når den viktige dagen kommer blir dette presentert på en måte som ingen andre enn kandidaten selv kan tyde.

En annen ting som er en gjenganger er alle de "flinke, pliktoppfyllende pikene". Dette er jenter som kan alt, de har lest det hele, de forstår oppgaven, de skriver vakkert, svarer på alt. Men de er så pliktoppfyllende at de ikke tør legge inn sin egen stemme, de holder seg konsekvent til pensum og klarer ikke ta det lille steget tilbake som gir rom for sin egen stemme. De får ofte en B fordi det lille ekstra som skal til for å få en A mangler. Jeg krysser fingrene hver gang for at de ber om en begrunnelse for karakteren, slik at de kan få tilbakemelding på det arbeidet de har gjort. Det gjør disse jentene sjeldent.

En og annen gang er det kandidater som skriver glimrende, men som ikke svarer på oppgaven. De skriver til en A, men får kanskje en F. Hadde de bedt om begrunnelse ville de fått visst at de skriver glimrende, men det gjør de ikke. Jeg håper virkelig ikke de tror at de er en F, og at de forstår at de ikke har svart på oppgaven. Så bud to bør være at studenten må lese oppgaveteksten og svare på den.

Besvarelsene er like forskjellige som individene som har skrevet dem. Felles for dem er at de handler om fremtid. Og den fremtiden sitter vi altså og vurderer. Vi gir tilbakemelding, i form av bokstaver, på hvor god studentene er. Jeg vet fra min egen studietid hvor stressende denne situasjonen er, hvor avhengig en er av dagsform og at oppgaven treffer. Noen kandidater blir overrasket over en god karakter. Hele semesteret har de følt at de ikke duger, at de andre kan så mye, snakker så mye, bruker så vanskelige ord og begreper. Så de leser og leser, så tar de eksamen og får en knallkarakter mens name-dropperene gjør det helt middelmådig. Livet er noen ganger rettferdig.

Sensurering er en jobb som gjør meg ydmyk. Det ligger mye arbeid bak hver eneste besvarelse, og det er min oppgave å gi studentene en uhildet og rettferdig karakter. Bokstavkarakterene gir lite informasjon tilbake til studentene, og de aksepterer som regel den dommen de får. Men det er med sensor som med kandidaten, vi kan feil-lese eller misforstå. Derfor håper jeg at de kandidatene som ikke er fornøyd ber oss sensorer om en begrunnelse for karakteren de har fått. Ingenting kommer gratis, og sensor har også jobbet hardt med pensum i sin tid. Og ingen kan skrive uten trening, så det er verdt å be om tilbakemelding på den jobben som er gjort.

Da er det tilbake til bunken. Studentene er ferdig med sitt og har tatt sommerferie, mens sensorene sitter og jobber både morgen og kveld. La det være en trøst for studentene, i tiden de går og venter på dommen.

tirsdag 1. juni 2010

Ingenting å angre på - Trude Marstein


Dette var heftige saker! Trude Marsteins tekst er lang, dvelende og detaljert. Vi møter Heidi og Vegard, et ektepar med tre små barn. Han er 44, hun er i slutten av 30-årene. De skal på hytten for sommeren, men Heidi utsetter avreisen i et døgn, mens Vegard tar med seg jentene og reiser i forveien. Heidi sier at hun skal jobbe, men i virkeligheten skal hun treffe elskeren sin, Mikkel.

Boka er lang, og i en periode syntes jeg den var for lang. Jeg opplevde midtpartiet som stillestående, men det viste seg at dette partiet var nødvendig. Marstein har en fabelaktig evne til å lodde dypt, på en måte som gjør at vi blir så godt kjent med personene at vi selv kan gjøre våre betraktninger om dem.

Vegard er lærer. Han er en mann midt i livet, ganske tilfreds og jordnær. Han er en god betrakter, og han er en realistisk betrakter. Det er ikke alt som ble slik han hadde håpet, men sluttsummen er at han er godt fornøyd. Tre døtre og en kone han er knyttet til - en felles historie og en felles fremtid. Hva mer kan man ønske seg av livet?

Det er nettopp dette spørsmålet Heidi surrer med. Hun er ikke fornøyd, eller tror i hvert fall at hun ikke er det. Hun er skamløs i sin utroskap, illojal og selvopptatt. Det gjør vondt å lese om Heidi. Hun er så destruktiv og opptatt av nået, uten å se rekkevidden av den hun gjør og ødelegger. Elskeren hennes, Mikkel, fremstår som en konturløs og ensom fyr, som mangler den refleksjonsevnen Vegard har.

Romanen er tung og lese, fordi den trykker på en frykt de fleste av oss bærer. Romanen stiller spørsmål om hva en er i stand til å gjøre, hva vi ikke vet om den vi elsker, og hvilke konsekvenser valgene vi tar får for livet videre. Vegard fremstår som den som i størst grad har tatt de rette valgene, og den som har kommet til en erkjennelse av hva livet er og hva en kan forvente av livet. Forholdet mellom Heidi og Mikkel blir en grell kontrast: Vegard på hytten med tre småpludrende jenter, klassisk musikk på verandaen og et glass med god rødvin. Både hytten, musikken og vinen er ting han har et dypt og meningsfullt forhold til. Heidi, på et fremmed og anonymt hotellrom, flekkete sengetøy, krøllete klær og hele tiden småfull av vin og sprit. Hverken hotellrommet eller alkoholen har noen mening, det hun gjør blir meningsløst og fornedrende.

Dette er en meget god bok, som anbefales! Den er ikke moraliserende, heller dypt deskriptiv. Marstein evner å skrive om hovedpersonene på en måte som gjør at de blir synlige for seg selv, for hverandre og for oss.

God bok!