Banana Yoshimoto

Jeg fant frem til Banana Yoshimoto da jeg lekte meg med det litterære kartet. På kartet får hun selskap av blant andre Gavalda, Anne Tyler og Jane Smiley. Jeg bestilte en tittel som består av to noveller: Hardboiled og Hard Luck.

Yoshimoto er etter det jeg kan lese på nettet en populær forfatter i Japan. Hun kommer fra en kreativ familie, faren er en velkjent poet og søsteren tegner tegneserier. Hun tok navnet Banana fordi hun elsker bananblomsten (!) og slo igjennom med sin første bok som het Kitchen, i 1984. Den er senere filmatisert.

Både Hardboiled og Hard luck handler om tap. I begge historiene er det en kvinne som står fortelleren nær som dør. Begge historiene er dypt japanske, i den forstand at naturen, etterlivet og det åndelige har sentrale roller i historiene - uten at de av den grunn blir new age aktige, eller merkelige. På en måte er det trekk ved historiene som gir assosiasjoner til Murakami - det triste, ensomme, faen i voldske og søkende mennesket som vi også finner i hans fortellinger.

For meg er dette et nytt bekjentskap, som skal utvides. Neste bok blir antageligvis Kitchen (1988) og Argentina Hag (2002).

Anbefales for andre Japan-elskere, deg som liker noveller, og litteratur som overasker på den "stille" måten.

God bok!

Den onde greven - krypdyrkammeret

Dette er den andre boken av Lemony Snicket.
Nå har mr.Pho funnet ut at grev Olaf har onde hensikter og vil arestere han men han rømmer. Nå flytter barna til en ukjent onkel. Han heter montgomeri montgomeri men vil han skal kalle han onkel Monty og er en snill og hensynsfull mann som er ekspert på krypdyr og vil at barne skal bli med han til Peru for og studere slanger. Han viser dem krypdyrkammeret som er et rom i kjelleren med en så diger dør at han må stå på for og rekke til håndtaket. Assistenten til onkel Monty som skal bli med til Peru forsvinner og de må finne en ny assisten. En dag mens onkel Monty er i byen kommer den nye assistenten. barna løper ned trappen for og hilse på han. da han tar dem i hånden og ser dem i øynene synes barna det noe kjent med det glimte i øynene hans...

denne boken er fenomenal og en mye mer tragisk og trist en den første boken av den onde greven serien

Freiafrida-98

Den onde greven - en grufull begynnelse

Jeg har netopp lest en bok som er skrevet av Lemony Snicket.
den handler om de veloppdragene søsknene Violet, Klaus og Sunny Baudelaire som mister foreldrene i en brann. De bor først hos en gammel venn av foreldrene med navn mr.Pho. Den nye vergen er en fjern sletning som kaller seg grev Olaf og en tatovering formet som et øyne på ankelen. Etterhvert merker søsknene at han ikke er en engel... De finner ut at han har onde hensikter og de må bruke evnene Violet (14 år) har som finner opp masse rare ting, Klaus (12 år) som har kunskap fra alle bøkene han har lest og Sunny som har sylskarpe tenner og biter i alt og alle.

Denne boken er veldig trist og bra og hvis du leter etter en koselig bok så IKKE les denne.

Freiafrida -98

Thauke2read's Nobelstafett

Thauke2 har startet en stafett, og nå fikk jeg stafettpinnen av Bai. Utfordringen er å peke på en forfatter som jeg mener er verdig Nobelprisen i litteratur. Jeg har ikke sett på listen over de som offesielt er foreslått, men regner med at min mann er på den.

Thauke2 foreslår Munro.

Bai foreslår vår egen Fosse.

Jeg skulle ønske jeg kunne foreslå en kvinne, men siden dette er en helt og fullstendig subjektiv stafett, står valget mitt mellom ikke mindre enn fire menn. Den ene er Auster, den andre er Murakami. Når jeg tenker meg om hadde det vært spenstig å få Hal Hartley, men det blir antageligvis for smalt. Og så er det selvsagt vår egen Knausgård. Men jeg får vel ta et edruelig valg, verden er kanskje ikke helt klar for at Knausgård får prisen. Enda.

Jeg velger meg Murakami. Han er uten tvil en av de forfatterne som har gitt meg de største leseopplevelsene, og som jeg tror appellerer til mange mennesker. Men valget er under tvil, hvis det hadde vært en delt førsteplass hadde det blitt Murakami og Auster. Jeg er jammen glad jeg ikke sitter i Nobelkomiteen :-)



Jeg gir stafettpinnen videre til Thomas J.R. Marthinsen.



Og igjen; god jul og godt nyttår!

Ingen jul uten Bugge Wesseltoft!

God litterær og barnlig jul!

Jeg er enda ikke helt ferdig med Knausgård nummer 3, jeg forsøker å lese den veldig sakte, slik at den varer lenge. Det som virkelig gjør inntrykk med boken er å lese om hvor redd lille Knuasgård er for faren sin. Han er en mann som ikke nøler med å vri øret på sønnen, gi han lusinger og ydmyke han. Det er fryktelig lesing, og jeg reagerer med sinne på den måten noen voksne behandler barn. Vi er heldigvis over den tiden da barn ble betraktet som uferdige, små voksne, og for de fleste av oss virker det helt uvirkelig at barn behandles som noe annet enn selvstendige individer med krav på respekt og anerkjennelse.

Vi går inn i en høytid som betyr mye for barna, og som først og fremst er for fred, samvær og hygge. Derfor, kjære leser, la det være julens mantra at det er en høytid der vi virkelig ser barna. Våre egne barn, andres barn, ja alle barn. Å lytte til barns fortellinger, se deres verden og virkelighet, og å være sammen med dem, kan toppe en virkelig god leseopplevelse. En kjent, men allikevel ukjent verden, der perspektivene ofte er klarere, enklere, ærligere og renere, enn hos oss voksne.



Med dette ønsker jeg dere alle en god, barnlig og litterær jul!

Kvinnelige forfatteres begrensninger?

I dagens Klassekampen intervjues forlagsredaktør Vidar Kvalshaug fra Kagge forlag. Han hevder at en kvinne ikke kunne skrevet MinKamp bøkene (Knausgård). Dette er en tanke som har slått meg fra lesningen av bok 1 - og frem til den boken jeg leser nå, nummer 3. Jeg er ikke enig med Kvalshaug kritikk av selve tekstene, men jeg er helt enig med han i at en kvinne antageligvis ikke kunne skrevet disse bøkene. Først og fremst fordi kvinner oftere anklages for intimisering enn menn. Det er interessant at det fremdeles er så mange begrensinger for kvinner, og så stor frihet for menn.

Knausgård skriver om situasjoner som både menn og kvinner kjenner seg igjen i. En ting er de familemedlemmene og vennene han utleverer. En annen ting, og kanskje viktigere, er hvordan han beskriver det å være far. Overgangen fra ikke å ha barn, til å få det, er kolossal og individuelt dyptgripende. For dagens moderne kvinner, med høy utdanning og ambisjoner, er det å få barn antageligvis livets største eksistensielle paradoks. Man går fra å være noe, til å bli noe helt annet. Det mest dyptgripende er for mange at dette ikke er et tema som kan løftes frem. Temaet undergraver kvinnen som "den gode mor". Derfor er det nesten sjokkerende at Knausgård tar det opp, og legitimerer det, på den måten han gjør i boka. Han gjemmer seg bak kunstner-rollen, en rolle de færreste av oss kan bruke.

Aarø kommenterer Kvalshaug, og mener at kvinner ikke er så selvhøytidlige som menn. Hun sier at "mange kvinner ville tenkt at dette er for dagligdags til å være interessant for andre". Dessuten, mener Aarø, er mange kvinner mer hensynsfull enn menn, og ville ikke ha utlevert andre slik Knausgård gjør.

Dette til tross, jeg tror mange kvinner kan kjenne seg igjen i noen av de temaene Knausgård tar opp. Det er noe av det som gjør bøkene så interessante, viktige og ekstremt leseverdige. Bøkene er på mange måter et pardigmeskifte i norsk litteratur, og det blir spennende å se om dette utvider grensene for hva også kvinner kan skrive, og hvordan kvinnelige forfattere eventuelt bruker denne utvidelsen.

Desember

Det går litt tregt på bloggfronten for tiden. Desember er måneden for alt man burde ha gjort tidligere på året. Gavekjøp, sammenkomster på skole og fritidsaktiviteter, sensurering av uttallige eksamensbesvarelser og semsteroppgaver, julebakst, og diverse andre juleforberedelser - alt legges til desember. Jeg kommer sterkere tilbake - er godt i gang med Knausgårds nummer 3. Se forøvrig Klassekampen, de har kjørt noen veldig gode artikler og anmeldelser av Min Kamp-bøkene.

Mens vi venter på Knausgård nummer 3

I ventetiden til nummer 3 av Knausgård, har jeg forsøkt meg på litt av hvert annet. Blant annet Ambjørnsens siste. Men det går ikke. Alt annet enn Knausgårdblir platt, uvesentlig og "vanlig". Derfor: ufrivillig lesepause. Nå har jeg to ting å se frem til. For det første bind nummer 3. De sa den skulle komme 1.12. Så ble det flyttet til i dag. I dag sier de i morgen eller på lørdag. For det andre, Nordisk råds litteraturpris. Det må bli Knausgård? Jeg kan ikke tro noe annet. Ikke at det betyr all verden, men denne gangen virker valget så selvsagt.

Når det gjelder Ambjørnsen. Jeg har lest mye av han, og har kost meg med det. Men i går slo det meg at bøkene hans i bunn og grunn ikke er noe spesielt. Det er ikke bøker som ryster meg, eller som jeg tenker masse på etter at jeg har lest bøkene. Elling-serien var festlig, men jeg syntes ikke den er bedre enn f.eks Ragde sine bøker om svinebonden i Trøndelag. Og det får meg til å tenke litt over hvordan jeg egentlig aldri har tatt Ragde ordentlig seriøst. Men det har jeg med Ambjørnsen. Er det fordi han er mann, langhåret, bor i Tyskland og opptrer som en "seriøs" forfatter. Og Ragde, som tyller i seg vin (Ambjørnsen drikker da veldig mye han også..), er bestis med Unni Lindell og som ofte er politisk ukorrekt? Som om det skulle ha noe å si for kvaliteten på bøkene hennes? Hva sier det i så tilfelle om meg som leser? At jeg er proppet med fordommer? At jeg må like forfatteren - både som person og som offentlig person? Da er jeg ute å kjøre.

Sennett kaller dette for intimitetstyranniet. Det at vi vet for mye om det private, noe som går på bekostning av det offentlige. Men hvis jeg følger denne tanken - hjelp! - hva da med Knausgård? Er ikke det intimitetstyranniet på sitt verste? Både ja og nei - men hvis jeg vender meg til min favorittfilosof, Hannah Arendt, så er det offentlige det samme som det som er relevant. Og det litterære prosjektet til Knausgård er relevant, og dermed ikke privat. Men hvor mye Ambjørnsen drikker, eller hvem Bragde er bestevenninne med, det er i bunn og grunn veldig irrelevant. Dermed er det privat.

Nei - det blir for mange sløyfer her - jeg må få tak i boka til Knausgård før jeg tipper helt over.

Økologisk mat - Kokebok

Det er sjeldent jeg omtaler kokebøker, men denne er kjempebra. Den er laget av den kreative gjengen som består av Nina Dreyer Hensley, Jim Hensley og Paul Løwe. Fra før av har jeg, fra de samme forfatterne, Sommermat, en bok som har gjort stor lykke sommer etter sommer.

Bøkene kjennetegnes av fine fotografier og enkle, gode oppskrifter. Økologisk mat har masse oppskrifter basert på økologiske råvarer som man finner i norske butikker. Hvilket betyr at oppskriftene selvsagt kan lages også uten økologiske råvarer.

Jeg er med på den økologiske bølgen, ikke minst fordi jeg fikk en støkk da jeg leste denne boken. I den grad det er mulig forsøker jeg å få økologiske råvarer, og i Oslo-området er Smart-club bra, og selvsagt ICa-butikkene som har fått sin egen I love Eco serie.

Noe jeg savner er gode brødoppskrifter. Jeg baker og baker, det er ferske hjemmebakte brød i snitt 5 ganger i uken, men oppskriftene er kjedelige og jeg må ofte true barna til å spise det. Men i dag fant jeg en kjempebra oppskrift i den nye kokeboken. Så nå dufter det nøttebrød i hele huset, og de ser slett ikke verst ut heller. Halvpartene av ingrediensene er økologiske, og det er ekstra stas.

Anbefales for deg som liker å kokkelere, eller som julegave til en annen som gjør det.

God bok!

Min kamp 2 - Karl Ove Knausgård

Jeg hoppet direkte fra eneren til toerne. Eneren var så suggererende og vakker, at det var ingen rom eller lyst på pause. Og denne helgen har vært storveis. Alene hjemme, det regner ute, ingen TV, ikke musikk, ingenting. Kun Knausgårds bok og jeg. Jeg har lest til jeg sovnet, våknet neste morgen - tatt en rask løpetur grytidlig før ingen andre har stått opp, og gledet meg hemningsløst til å lese videre. Så har jeg lest og lest, og kun tatt pause når jeg har laget meg noe å spise. Alle måltider har blitt inntatt samtdig som jeg har hørt Knausgård prate om bøkene, - takk for nett-TV og NRK. En sånn helg som gjør at man lader batteriene og føler at livet i aller høyeste grad er meningsfullt og givende.

Underveis i lesningen av disse bøkene har det vært øyeblikk der jeg har følt meg som en kikker. Da har jeg måttet minne meg selv på at han inviterer oss inn. Og han blir ikke et øyeblikk klam eller intim. Han skriver like bra som i eneren, og jeg er helt uenig hvis noen mener at denne ikke har samme kvalitet som eneren. Den er minst like god.

Jeg vet egentlig ikke hva det er som gjør dette så ekstremt bra. Kanskje det er at det han skriver om handler om er så til de grader to the point. Det er dette livet handler om. Og han setter fingeren på en hel masse som jeg trodde jeg var alene om. Frustrasjoner i familielivet - først og fremst, men også nærhet til venner, til byen og til litteraturen.

Det er noe veldig godt i det å lese Knausgård. Hvor glad han er i konen sin, Linda, i de tre barna, i broren, Yngve og i vennen, Geir. Det er noe rensende i å lese i hvor stor grad han føler seg utilstrekkelig, og hvordan han grubler over hva de andre syntes og hva det gjør med han. Rutinen hans, måten han beskriver de små tingene på, hva han leser, hvordan han handler - alt sammen! I love it!

Neste bok kommer om noen uker, og selv om jeg gjerne skulle hatt den nå, kan det kanskje være bra med et lite brekk. Jeg håper moren hans blir mer fremtredende i den neste boken, for jeg lurer på hvem hun er - og hvorfor det tilsynelatende er avstand mellom dem. Eller det kan være omvendt, at de har et så stabilt og trygt forhold at det ikke har vært det samme behovet for å skrive om henne.

Disse bøkene er så utrolig bra. Jeg har lest og lest siden jeg var liten, men dette er virkelig noe annet. Noe helt nytt. Det er utmattende og tilfredstillende, skummelt og vakkert, kjent og ukjent, nært og langt borte.

Jeg syntes det høres for svakt ut, men jeg kan ikke si annet enn det jeg sa om første bok: Anbefales!

God bok!

Min kamp - Knausgård

Jeg har vært litt usikker på om jeg skulle lese denne. Den har blitt så mye omtalt at det tar litt av piffen bort for meg. Jeg har fremdeles ikke lest Halvbroren, av samme grunn. For mange uttalte seg om den, den ble diskutert for mye, hypet opp, og på toppen av det hele var det plutselig en masse folk som normalt ikke leser, som hadde lest den. Det er forsåvidt bra at folk leser, men det ble for absurd.

Derfor, denne gangen har jeg vært bevisst, jeg har i den grad det har vært mulig latt være å lese om boka. Og så har jeg brukt litt tid til å gruble på om jeg skal kaste meg på bølgen. Det som avgjorde det for meg var et blogginnlegg hos Thomas J.R. Marthinsen. Han skriver meget bra, har noen superbe forfatterintervjuer, gjør noen gode vurderinger og han virker på alle måter som en fornuftig fyr. Etter å ha lest blogginnlegget hans gikk jeg direkte til nærmeste bokhandel og kjøpte bok nummer 1.

Boken er som sagt så omdiskutert at det ikke syntes nødvendig å gi en sammenfatning av teksten. I stedet vil jeg si litt om hvordan jeg opplevde boken.

For det første har dette vært en av de virkelig store leseopplevelsene. Knausgård skriver fantastisk bra. Han skriver lett, men med dybde, prosaisk, visuellt, sakte, men ikke langsomt, trist og morsomt. For det andre var dette en bok som satte tankeprosessene i gang. Jeg har bokstavlig talt levd med Knausgård, i den forstand at jeg har tenkt på boken hele tiden, også når jeg ikke leste. Når jeg sover har jeg blandet sammen historien med min egen historie, noe som har resultert i drømmer som for en gangs skyld gir mening. Jeg har også, uten å ville det bevisst, tenkt mye på temaene han tar opp, som feks. hvem man er, hvem man var, skyld og skam jeg bærer med meg fra barne og ungdomstiden, forholdet til søsken og foreldre. For det Knausgård klarer i boken er å vise hvor viktige disse tingene er - og samtidig hvor ufarlig de er. Ok, så var det sånn. Sånn var det.

Knausgårds prosjekt er storslått, og for denne leseren er det et etterlengtet prosjekt. Å kle seg naken, vise seg i all sin hudløshet og menneskelighet, det er bare å ta hatten av for det. Dette må være det drigstigste prosjektet på lang tid,om ikke noen sinne, i norsk sammenheng. For meg er dette selve litteraturen, sammensmeltingen av det litterære og det levde liv. Knausgård har selv uttalt at når man går dypt nok inn i et menneskes historie, vil det kunne generaliseres til å gjelde alle mennesker (Intrevju i bokprogrammet på NRK). Og det klarer han å vise i denne boken. Vi leser om og ser Knausgård, men vi leser og ser også så uendelig mye mer. Av oss selv, og av andre.

Jeg har selvsagt kjøpt nummer 2 også, og er glad for at nummer 3 kommer 1.12. Det er en trøst, noe forsonende i, å lese at andre føler på de samme tingene som en selv gjør. Det å være i et forhold, å være noens barn, å være foreldre, å være en av flere søsken, - rett og slett det å være menneske. Dette er en bok, ikke kun om Knausgårds kamp, men om det å bli den personen vi blir.

Anbefales!! Sett på listen over må-lese.

God bok!

In treatment

HBO har laget serien In treatment. Den er basert på en isrealsk serie, og handler om psykoterapeuten Paul og 5 av hans pasienter. Han behandler en ung kvinne, Laura, som blir forelsket i Paul. Alex er en jagerflyger som har for mye å leve opp til. Sophie er et en ung jente som har kommet med kant på sitt eget liv fordi de voksne rundt henne er dysfunksjonelle. Jeff og Amy har store problemer i ekteskapet sitt. Selv går Paul til Gina, en tidligere veileder som også var instituttbestyrer da Paul arbeidet ved fakultetet.

Det første som slo meg da jeg begynte å se på denne serien var Yalom's bøker. Den litt selvhenførte, men meget dyktige terapeuten. De velartikulerte pasientene som gjemmer seg bak et avansert og velutdannet språk. Det lekre kontoret, fylt av symbolske gjenstander. Huset som kontoret ligger i som symboliserer ro, struktur, orden, penger og vellykkethet. Og med en gang det skrapes litt på overflaten popper demonene opp.

Det er fasinerende hvordan en slik serie skaper et rom for refleksjon, empati, gjenkjennelse og identifikasjon. Det er mye man kjenner igjen, siden det blåses opp på den måten det gjøres i In treatment. Det er åpenbart at det er de mest freudianske problemstillingene som tas opp i serien, uten at det skjemmer den. Tvert i mot.

Serien har blitt godt mottatt blant kritikere og fagfolk, men har ikke hatt den samme gjennomslagskraften blant den gjengse borger. Det er på mange måter forståelig, fordi språket og symbolikken i stor grad er knyttet til psykologiske og filosofiske teorier. Men for de som liker eller kjenner de psykologiske freudianske grunnantagelsene er dette en perle. I tillegg er dette en serie som i aller høyeste grad vil tiltrekke et litterært publikum, nettopp fordi det språklige utfordres slik det gjør.

Nå kommer livet til å gå litt på stillstand, mens vi venter på at de skal slippe sesong 2 på DVD. Anbefales - og det advares samtidig mot at dette er noe man blir fullstendig hekta på! Enjoy!!

Angels in America

Dette er en helt utrolig miniserie, basert på et teaterstykke satt opp i New York. Det skal etter sigende vare i 7 timer, og spilles av 8 skuespillere som hver har to roller. Platekompaniet.no selger denne dvd-samlingen for latterlige 99 kroner.

Handlingen er lagt til 80-tallet, og det er AIDS-epidemien som er tematisert. Fantastiske skuespillere som Al Pacino, Maryl Streep og Emma Thompson bidrar til at dette blir noe ute av denne verden bra. Gud har forlatt denne verden, og dette illustreres gjennom eksepsjonelle virkemidler. En kulturell filmopplevelse av de sjeldne!

Anbefales hemningsløst!

Kjærlighet ved første blikk - Ian McEwan

Jeg har tidligere skrevet at jeg har et litt ambivalent forhold til Ian McEwan. Det forholdet er med denne boken helt avklart: han er glimrende.

Kjærlighet ved første blikk handler om Joe og hans kjæreste Clarissa. I første kapitel av boka møter vi disse to på en romantisk picnik på en grønn eng et sted like utenfor London. I det de har rigget seg til på teppet blir de oppmerksom på en luftballong. En eldre mann forsøker å holde den nede, men har store problemer. I kurven på ballongen sitter barnebarnet til mannen. Joe løper til for å hjelpe, sammen med andre menn som også har sett ballongen. Joe og de andre tar i hver sin trosse som henger fra ballongen, men vinden tar tak i den og spørsmålet om de skal holde fast eller slippe blir et spørsmål om liv og død.

I denne situasjonen, og det som hender etterpå, er det en ung mann som får et noe spesielt forhold til Joe. Resten av boken handler om dette korte møtet - og hva det fører til.

I tillegg til at boken er en psykologisk triller, har den mange av McEwans kjente avstikkere. Joe er "egentlig" forsker, men har hoppet over til å skrive populærvitenskaplige artikler. En del vitenskaplige emner beskrives, og det gir boken noe mer enn kun den grunnleggende historien. Clarissa forsker på Keats, noe som medfører en rekke små, artige historier om den nevnte forfatter. I tillegge er det en historie om hvor vanskelig kommunikasjonen mellom mennesker blir - når grunnleggende forståelser og trygghet utfordres.

McEwan skriver godt, og dette er en fin, liten bok som har en historie som fenger. Anbefales!

God bok!

In treatment

Jeg er fullstendig hekta!! Dette er bare så bra!! Fås kjøpt hos Platekompaniet. Anbefales!

Jeg fant, jeg fant!

Jeg har funnet en ny blogg. Ikke om bøker denne gangen, men om hage. Bloggeren er helt åpenbart en litterær sjel, med stoler som Simone de Beauvoir kanskje har sittet på, samt litterære/filosfiske sitater på redskapsboden. Dette lover godt, her skal jeg plukke opp både tips om hage, og forhåpentligvis et og annet tips om hvordan hagen kan få en "litterær profil" :-)

Arkivarens fortelling - Travis Holland

Jeg har lest flere gode anmeldelser av denne boka, og regnet med at dette skulle bli en god opplevelse. Boka handler om Pavel, en ung arkivar, som arbeider i Lubjanka-fengselet i Mosva. Vi er i 1939, og opptrappingen av det russiske terror-helvete er godt fungerende. Pavels jobb er å lese og rydde i tekster skrevet av forfattere som har blitt tatt som politiske fanger. I utgangspunktet er det altså duket for en god, engasjerende fortelling. Men den gang ei. Jeg har slitt meg gjennom halve boka, og jeg har brukt ualminnelig lang tid. For dette er rett og slett ubegripelig kjedelig. Det går så sakte. Det skjer så lite. Det dveles for mye.

For unge lesere, som ikke er kjent med litteraturen som beskriver forholdene i det tidligere Øst-Europa, er det mulig at dette er en bok som legger grunnlaget for et langt og lidenskaplig forhold til dette temaet. Men for meg blir dette rett og slett litt for "på overflaten", for gjenkjennelig og som sagt: altfor sakte. Det er så mye bra litteratur om Øst-Europa, og det er lite denne bidrar med. det er i hvertfall ikke noe nytt, det som skrives.

Derfor; for meg var dette en langtekkelig og frustrerende opplevelse.

En trekant - Dea Trier Mørch

En trekant er en liten bok, illustrert med 13 nydelige linoliumssnitt laget av forfatteren selv. Det er historie om Mette, 22 år, hennes kjæreste Anton på 24 år, og deres lille sønn Lille-Holger. Selve handlingen foregår på en fredagskveld. Paret har lagt sønnen, og vil ha litt voksentid. Dette blir som forventet avbrutt av barnets gråt.

Historien i seg selv er triviell og velkjent. Det som gir boken det lille ekstra er beskrivelsen, og romantiseringen, av den lille 70-talls familien. Boken er politisk og sosial-realistisk fra første side - og det er med nostalgi og en litt bitter smak jeg som barn av 70-årene leser den. Det som slår meg er at de trodde på prosjektet sitt, disse 68-erne, og til dels har vi trodd på det vi også. Kvinnenes frigjøringskamp, retten til utdanning, rett til barnehage for barna - alle disse viktige sakene som vi i dag tar som en selvfølge. Mørch gir også et bilde av hvor fattigslig det var å vokse opp på 70 tallet. Hvor lite penger våre foreldre hadde, og hvordan en flaske vin og eksotiske matvarer som ris og spinat var forbeholdt lørdagskveldene. Dette var voksengenerasjonen som skulle bli den nye, utdannede middelklassen, foreldregenerasjonen som utdannet seg, politiserte seg, og brøt veien for oss som kom etter.

Den generasjonen som disse nå er besteforeldre til kan ha godt av å lese noen av de mest kjente 70-talls bøkene. For eksempel Trier Mørch. Det er fortellinger om den nære historien som bidro til dagens mer rettferdige samfunn. Og det er historien om en tid som virker mye lengre borte i tid enn det den er - ikke minst pga. den teknologiske utviklingen og velferdssamfunnets vekst.

Anbefales sammen med et glass rødvin. Skål for 70-tallet!

God bok!

Blekkhjertet - filmen

I disse svineinfluensatider blir det ikke mye tid til lesning. Den eneste teksten jeg har forholdt meg til er tallene på termometeret, og vekkerklokken som forteller at det har gått en time siden sist jeg var oppe og sjekket at barna ikke ligger vrengt i feberkramper eller annen styggedom. Men nå lysner det - som forventet - og mor er fremdeles fri fra basseluskene som har satt familielivet på hodet den siste tiden. Da er det godt å hente TV med spiller inn på soverommet, fylle sengen med barn og slukke alle lysene. Det er store forventninger som skal innfris denne gangen.

Jeg har tidligere skrevet om boken/bøkene til Cornelia Funke. Begeistringen var stor! Og filmen var slett ikke dum den heller. Nådde selvsagt ikke helt opp til boken, men det var stor stemning i sengen blant titterne. Min datter og jeg har lest boken, noe som ga det maksimale grunnlaget for en fullstendig filmopplevelse - og jeg tror kanskje at boklesningen var det som ga full uttelling. men uansett om du har lest boken eller ei - filmen anbefales!

God film!!

Hvite løgner - Dea Trier Mørch/Sara Trier

Dea Trier Mørch er en fantastisk forfatter. Hun døde av kreft, bare 59 år gammel i 2001, men før det rakk hun å skrive 15 romaner. Utgangspunktet for Mørch er ofte familiens indre liv, og da med et særlig fokus på kvinnen. Hun var plassert godt ute på venstresiden, og var en viktig stemme i den feministiske bevegelsen på 70- og 80tallet.

Bøkene til Mørch mister ikke aktualiteten. Hun tar for seg temaer som skilsmisse, aldring, forholdet mellom generasjoner og forholdet mellom ektefeller. I tillegg forholder hun seg til samfunnet og tiden bøkene skrives i, og litteraturen er politisk. I Hvite løgner er skilsmissens ringvirkninger på familien det sentrale.

Boken er et spennende prosjekt - fordi hun har skrevet den sammen med sin datter, Sara Trier. Dette skrivearbeidet gir boken en rytme og troverdighet. Boken handler om Bella, på 18 år, som reiser på kibbutz i Israel. I løpet av den perioden hun er der, brevveksler hun med sin mor Julia. Sara Trier skriver brevene fra datteren, og Dea Trier Mørch skriver morens brev. I brevene oppstår en kommunikasjon som ikke er tilstede når de omgås i det daglige, og datteren konfronterer moren med store spørsmål fra barndommen.

Julie er skilt fra Sylvester. De ble skilt da Bella var 4. Bella vil vite mer om hvorfor foreldrene ble skilt, hvorfor moren handler som hun gjør, og hvem moren egentlig er. I boken tegnes et bilde av skilsmissen slik den oppleves for barna, og hvordan barna spinner på en historie de egentlig ikke kjenner, men som angår dem selv på fundamentale måter.

Boken setter søkelyset på de problematiske sidene ved en skilsmisse, og barnas hjelpeløshet når foreldre skiller lag. Forfatterne klarer å nyansere bilde av den lykkelige skilsmissen, og den rådende oppfatningen av at barna klarer seg bra bare foreldrene har det bra. Den kan leses som et innlegg i diskusjonen om skilsmisse, familie og samhold. Det som er åpenbart er at Trier Mørch gir gode perspektiver på hvordan foreldrene forsømmer viktige oppgaver når de skiller seg. For hva vet barna? Har de det bra fordi om de tilsynelatende ser ut til å takle bruddet bra? Hvordan er det for barn å ha to hjem? Og hva gjør det med forholdet mellom barn og foreldre når nye partnere entrer banen? Og hva er forskjellen på et ungdomsopprør som resultat av hormoner og løsrivelse på den ene siden, og som et resultat av frustrasjoner og sorg på den andre siden.

Nå når jeg selv har blitt voksen ser jeg Julia bedre enn jeg ville gjort i en alder da jeg identifiserte meg med datteren. Og jeg ser utfordringene med å skulle forholde seg både til en tidligere ektefelle og sorgen over å mistet det samholdet - og det å skulle forholde seg til barnas reaksjoner, eller mangel på reaksjoner. I denne boken klarer forfatterne å gi et bilde av både mor og datters forklaringer og forståelser av det som hendte.

En bonus i boken er det danske, naturlige forholdet til kulturelle objekter som design og bruksting. PH-lampene, Børge Mogensen og 7-ern stolene er alle med. Objektene har en kulturell symbolsk forklaringsverdi som jeg liker godt, og som de ikke har i norsk litteratur. Kunstnerens villkår er som alltid i Trier Mørchs bøker sentralt, det samme er arbeidsfordelingen mellom kjønnene.

Anbefales!
God bok!

Noveller - Tove Ditlevsen

I går var jeg på bokloppemarked på Tåsen skole, og gjorde flere bokkupp. Det største er Den onde lykke og andre noveller av Tove Ditlevsen.

Boken består av 22 noveller, et utvalg fra flere av novellesamlingene hennes. På linje med romanene hun skrev, er dette noveller som tar tak i betydningen av de små, hverdagslige hendelsene. Hun skriver sosiale-realistisk, om mennesker som er fattige, arbeidsledige og ulykkelige. Det er følelsesmessige belastninger av ymse slag, alle påført hovedpersonene gjennom andre som står dem nær, og i noen tilfeller av dem selv.

Jeg har lest de ti første novellene, og samtlige er uhyre gode. Novellen En kjekk gutt handler om en 7 år gammel gutt som er adoptert. Han har nettopp fått en liten bror, født av hans adoptivmor. Det er sårt å lese hvordan han forsøker å være snill og hjelpsom for å gjøre opp for at adoptivforeldrene har "reddet" han fra de biologiske foreldrene hans, som etter det han har blitt fortalt er fryktelige mennesker.

I Eggedosis møter vi en liten jente som forsøker å få morens annerkjennelse. I Angst (2) er det en tyrannisk ektemann som beskrives. Måten han psykisk knekker sin kone er presist og direkte beskrevet. I Dolken møter vi nok en tyrannisk mann som sakte forsøker å bryte ned forholdet mellom sin kone og sin sønn, han forakter begge to.

Ditlevsen var en sterk og sammensatt kvinne, med en imponerende liste bøker. Hun beskriver det såre, ofte unevnelige, den store avstanden mellom mennesker, og måten små hendelser kan sette spor og sår i et menneskes sinn.

Dette er noen av de beste novellene jeg har lest - og enda har jeg 12 stykker igjen. De skal jeg "spare på", sånn at gleden over leseopplevelsen varer. Lenge.

Anbefales!

God bok!

Dagen og dagene - Tordis Ørjasæter

Ørjasæter har skrevet en nydelig liten bok om hvordan hun opplever at hennes mann Jo Ørjasæter dør. De har vært gift i over 50 år, når han en dag faller ned fra en stige og dør. Hun nærmer seg 80 år, og får livet snudd på hodet i løpet av noen minutter.

Boken er vakker, poetisk og klok. Ørjasæter skriver om hvordan det er å bli gammel og om hvordan det er å bli etterlatt etter mange års samliv. Hun forteller om følelsen når man går fra å være den som bidro og gi, til å bli en som tar i mot og får.

Boken er en liten perle, og den er aktuell ikke bare for eldre mennesker i lignende situasjon. Den får denne leseren til å reflektere over livet i et lengre perspektiv. Ørjasæter beskriver hvor annerledes livet blir, på godt og vondt, når man ikke lenger har barn i huset eller en jobb å gå til. Hun setter fingeren på de hverdagslige gledene livet gir, i alle aldre. Hun minner også om hvor viktig det er å leve disse hverdagene. Jeg blir ydmyk når jeg leser denne typen litteratur. Vi lever i en hektisk hverdag, og det er mange samlivsbrudd. Ørjasæter viser hvor viktig de lange eksteskapene er - når vi en gang skal sette oss ned å se bakover - ikke kun fremover. Hun forteller om et ekteskap som har ulike sider på godt og vondt - mest på godt.

Ørjasæter er en belest kvinne, og hun referer til andre gode tekster om livet og ettertanke. En nydelig liten bok som maner til refleksjon og en form for stillhet. Anbefales!

God bok!

Gjestene - Merethe Lindstrøm

Jeg liker Merethe Lindstrøm. Tidligere har jeg lest flere av romanene hennes (jeg likte veldig, veldig godt Steinsamlere) og leste denne novellesamlingen første gang da den ble utgitt i 2007. Og denne kan leses flere ganger.

Novellene i Gjestene er "typisk nordiske". Troubled people with troubled lifes. Det er en tung stemning i novellene, og det er en uro i det hun skriver. Mennsker som møtes, mennesker som fortviler, og mennesker som leter etter noe i seg selv. Som de ikke finner.

Det er vanskelig å trekke frem en enkelt novelle i denne samlingen. De er på mange måter så like, men samtidig så ulike. Variasjoner over samme tema, heter det visst. Og jeg tror kanskje at jeg liker romanene hennes vel så godt som novellene, kanskje bedre. Jeg blir litt tung i humøret av novellene, urolig og motløs, på en måte. Anbefales når man er ovenpå og sugen på den litt dystre varianten.

God bok!

Shantaram - hjemmeside

På denne linken finner du hjemmesiden til Shantaram. Enjoy!

Forholdene tatt i betraktning - Bjørg Vik

Bjørg Vik er en habil skribent - hun skriver gode romaner og noveller. I novellesamlingen Forholdene tatt i betraktning møter vi et knippe, voksne kvinner som på ulik måte søker lykke og nærhet. For flere av dem knyttes en god tilværelse til det å finne seg en partner.

Samlingen består av ti noveller, og i alle er det en vedmodig, men vakker klang. Jeg likte alle sammen, men kanskje spesielt godt En brukket negl og Gjennom isen.

I En brukket negl møter vi den vakre, destruktive og ekstremt selvsentrerte Reni. En av disse veldig vakre kvinnene som i ungdommen drømmer og storhet og lykke, men som ender opp som slitne og brukte kvinner. Hun får barn tidlig, har ingen utdannelse og er først og fremst opptatt av oppmerksomhet. Det ender ikke bra for slike kvinner, og Bjørg Vik klarer å gi et godt og troverdig portrett av Rebi.

Gjennom isen handler om et kunstnerektepar som velger å flytte fra byen og ut på landet. De skiller seg ut, men blir varmt og hjertelig mottatt av bygdefolket, som ser på de to med forbauselse og nyfikenhet. Det er en nydelig novelle, og paret beskrives med varsomhet og varme. Det ligger en sårbarhet og ømhet i denne novellen som fikk meg til å gråte - det er så trist, så trist - og så vakkert. Gjennom isen er en talemåte for å komme seg gjennom en vanskelig periode, og å stable seg på beina, i dette tilfellet for den gjenlevne når en av dem dør.

Bjørg Vik er en forfatter som ikke har dette "typisk norske" når hun skriver. Hun skriver om norske kvinner (og menn), uten å bli nordisk tung og traust. Det er både liv og lykke, og personene hun beskriver er overlevere, de klarer seg, og de kommer seg gjennom isen. Nydelig!

Anbefales!

God bok!

The Age of grief - Jane Smiley

Høsten er tiden for depressive noveller. I helgen har jeg gjort et nytt og spennende bekjentskap med forfatteren Jane Smiley. På the literature map ligger hun ganske nært Doris lessing, og Ann Tyler ligger også på kartet. Smiley skriver både romaner og noveller, og jeg har startet med novellesamlingen The age of grief.

Noveller er fortettede historier, og selv om de ikke fungerer på samme måte som en roman, fungerer gode noveller utmerket. Man får en kort historie, men samtidig et intimt kjennskap til personer, som regel over en kort periode. The age of grief inneholder seks noveller, som handler om kjærlighet, ekteskap og vennskap. Alle novellene er veldig gode, og hvis jeg skal trekke fram noen spesielt må det kanskje bli den første og den siste. Jeg er ikke helt enig med meg selv, for alle er gode, men spesielt den siste, som heter The age of grief, er sjelsettende bra.

Den første novellen heter The pleasure of her company, og handler om en kvinne som får nye naboer. Det er et vakkert og skjønt par, som tilsynelatende lever i et fortrolig, tett og vellykket ekteskap. Det viser seg selvsagt at slik er det ikke. Til tross for at hovedpersonen får et godt og nært forhold til både kvinnen og mannen i nabohunset, får hun ikke innsyn i hva som ikke er bra i ekteskapet. Hun vil gjerne vite. Både fordi hun er nyskjerrig, men mest fordi hun vil ha den type anerkjennelse som medfører at private detaljer avsløres. Tittelen på novellen viser seg å være veldig treffende, og historien har en twist som ikke ligger opp idagen før den avsløres på siste side.

Den siste novellen (bare for å ha sagt det: novelle to, Lily, var også en fulltreffer - den satt meg helt ut) - vel, den siste novellen er lang, og den er skakende. Det handler om et tannlegeektepar med tre barn. Mannen forteller historien, og det handler om sorg. Sorg over livet, over det som kan skje, og det som aldri skjedde. Det er sorgen over garantiene vi aldri får i et samliv, og redselen for å bli forlatt. Forholdet mellom mannen og kvinnen settes på prøve, og for mannen fører dette til at alle hverdagens detaljer blir tydligere og viktigere.

Jane Smiley skriver med en lavmælt sensivitet som gjør at man lever med hovedpersonene. Det er vakkert, sårt og virkelig.

Anbefales!

God bok!

Forfatteren badende i bøker, med et glass vin i hånden. Meget tillitsvekkende for denne leseren!

Shantaram - Gregory David Roberts

Når man er på ferie kan en god bok være det som setter den lille ekstra piffen på hele opplevelsen. Jeg hadde lagret paperbacks med meg da vi reiste til Borneo - som ikke er kjent for å ha spesielt gode bokhandlere - og dette var en av de jeg plukket med meg. Det er en murstein av en bok på over 900 sider, og det var med blandete følelser jeg pakket den i ryggsekken - vi skulle tross alt backpacke, og da gjelder det å reise uten for mye fyll i sekken. I utgangspunktet tenkte jeg at den kunne være noe for far i familien, men etter å ha sneket litt på de første sidene var jeg solgt.

Jeg visste litt om Roberts fra før - jeg hadde sett et intervju med han på Skavlan. Den gang tenkte jeg gjesp og okk, dette er en røverhistorie fra en fyr som egentlig hører hjemme på Riveriaen. Så feil kan man altså ta, og det er ikke til å komme utenom at ordtaket "hovmod står for fall" gjelder meg mitt elendige menneske. For denne boken er ute av denne verden bra. Den er noe av det mest utrolige, gripende, morsomme, velskrevne og dyptloddende jeg har lest på lenge. Veldig lenge.

Boken er en selvbiografi. I slutten av 20 årene får Roberts en dom på 30 år for grove ran i Australia. Utrolig nok klarer fyren å rømme, og han kommer seg til - av alle steder her på jorden - Bombay. For å si det med en gang: boken er først og fremst en kjærlighetserklæring til Bombay. Roberts blir der i 8 år, og det er en helt fantastisk historie som rulles opp. For å nevne noe av det han opplever: han bor 6 måneder på landsbygden i India, og lærer seg indisk. Han mister alt han har av penger og flytter inn i slummen. Fordi han kan litt førstehjelp blir han slumdoktor, og forteller med patos, men uten klissethet, om tiden sin i slummen. Han blir tatt inn i den indiske mafiaen og reiser til Afganistan med smuglervåpen. Vanvittig. Og troverdig.

Roberts er en røver og helt åpenbart en mann som elsker mennesker. Til gjengjeld er det mange som elsker han. Han kommer i kontakt med et helt utrolig antall mennesker, og han får nære forbindelser til dem alle. Han gir av seg selv, han handler rasjonelt, og han nærmer seg hele tiden en erkjennelse av det han har gjort av urett. Før han ble buret inne hadde han fått utgitt en diktsamling i Australia, og de litterære ferdighetene han besitter, gjør denne boken til en leseopplevelse av de sjeldne. Roberts er noe så sjeldent som en intellektuell fange på rømmen.

Boka skal bli film, og jeg kan ikke tenke meg at en Hollywoodfilm med Johnny Depp som Roberts kan matche den litterære opplevelse. Vær snill med deg selv: kjøp boken og la deg forføre av denne utrolige mannen. Og India? Aldri før har jeg lest en bedre beskrivelse av landet.

Jeg elsker Prabakar, Roverts indiske venn. Og jeg har fått en respekt for Roberts, eller Lin som han heter i boken, som er en Nobelprisvinner verdig. Og jeg ber på mine knær om at han skriver en bok til. Jeg vil vite hva som har skjedd etter at handlingen i boken var ferdig. For dette er et mesterstykke, eller som Adresseavisa skriver:

"Den er ganske enkelt fantastisk, spennende, rørende, dramatisk og melodramatisk, høylitterær og lavlitterær i en kompott som yter denne røverhistorien full rettferdighet."

Eksepsjonelt bra bok! Anbefales!!

After dark - Haruki Murakami

Dette er en kort tekst fra Murakami, både hva gjelder sideantall og romanens tidsspenn. Vi møter Mari, og følger hun en natt i Tokyo, fra 23:56 til 6:52.

Mari er en ung student, og vi møter hun en sen kveld på en cafe i Tokyo. Hun sitter og leser, og har bestemt seg for å tilbringe natten våken. Hun møter en ung mann som hun har truffet flere år tidligere, sammen med Maris vakre søster Eri.

Det er et spennende persongalleri som presenteres i boken. Spesielt liker jeg historien om Eri. Hun ligger og sover, og har sovet i flere måneder. Hun er ikke i koma, men hun er heller ikke ved bevissthet. Ingen får kontakt med henne. Forholdet mellom Mari og Eri er distansert. Maris vakre vesen og person står i mellom de to søstrene, og de lever i to forskjellige univers.

Jeg skal ikke overfotolke, men jeg forstår Eris søvn som en flukt fra den fremmedgjøringen fokuset på det ytre har ført til. Hun blir sett, og hun blir anerkjent for sitt utseende. Men Eri som person er usynlig. Derfor sover hun. Hun betraktes av en fremmed mann, og han styrer hennes eksistens, ved at hun flyttes frem og tilbake mellom den fysiske verden og et fjernsynsapparat. Eri selv kan ikke påvirke hvor hun er, hun kan ses, men hun kan ikke høres, og det er umulig å nå frem til henne.

Dette er en vakker bok, og Murakami klarer som alltid å skape et helt egenartet univers, som man ikke kjenner, men som man på en eller annen måte forstår.

Anbefales!

God bok!

Borneo/Sabah - The land below the wind

Borneo er kjent for å være et nærmest mytisk sted, av flere grunner. For det første forbinder mange Borneo med hodejegerne som dominerte øya i en lang periode. For det andre, og mer aktuelt enn hodejegerne sett i vår tid, er kampen for å beholde regnskogen. De siste årene er mer enn 20 prosent av regnskogen forsvunnet - den kuttes ned for å gi plass til dyrking av palmer. Borneo har et perfekt klima for denne dyrkingen, og palmeoljen er storindustri. Alt du kjøper som inneholder vegetabilsk olje stammer fra palmeolje, og for Borneo har dyrkingen av palmer vært en mulighet for å komme ut av fattigdom.

Problemet med å ta av regnskogen er at de mange dyreartene på øyen trues. Spesielt kjent og profilert er the wild man of the forest - Urangu tan-apen. En famtastisk ape som vi kan kjenne oss igjen i - den oppfører seg utrolig likt oss mennesker.

De siste årene har det blitt mer og mer trendy å være økologisk bevist. Dette vet de som markedsfører turisme på Borneo, og overalt reklameres det med at ulike aktiviteter er Eco-friendly. Dette gir en god følelse for turister, eller besøkende, uten at det nødvendigvis er så mye hold i begrepet.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en fantastisk tur til dette landet below the wind, og det gjør inntrykk å se apene, regnskogen, palmeplantasjene, og det helt overveldende dyre-, plante-, og dyrelivet. Havet er fullt av fisker i de mest kreative farger, og Nemos verden er i havet utenfor Borneo - enda vakrere enn vi kjenner det fra Disneys versjon.

Når man reiser rundt på en øy som nesten er uvirkelig vakker, er det på sin plass å reflektere litt over hva øko-turisme og responsible travelling faktisk betyr. Og om det faktisk finnes noe som er ansvarlig turisme. På den andre siden er det ikke tvil om at det foregår mye uansvarlig turisme. Et godt eksempel er den norske, nasjonalistiske turistokkupasjonen av store deler av Spania. Jeg syntes dette bildet, fra foten av Mount Kinabalu illustrerer dette poenget godt:

Alle land og steder som gir et så overveldende inntrykk som Borneo, bidrar til at fasinasjonen for stedet resulterer i litterærer verker. Så også med Borneo. Agnes Newton Keith har skrevet bøkene The land below the wind, om sitt opphold på Borneo. Hun har også skrevet Three came home, om sitt opphold i japansk fangeskap på Borneo under krigen. Keith er hedret på Borneo gjennom at hennes hjem er gjort om til museum, og restauranten The Englisk tea house and restaurant. Dette er et populært sted, ikke bare for de som har lest bøkene hennes, men for vestlige som kommer til Borneo. Kolonitiden gjenskapes på dette stedet, som har et historisk sus over seg.
Det er skrevet en rekke gode bøker om Borneo, men det er mange som mener at for eksempel Conrads bok Mørkets hjerte, like godt kunne utspilt seg på Borneo som i Kongo. Nå har det heldigvis gått bedre for malayene enn det har for kongoleserne, men det er en interessant parallell. Uansett: I will be back, med mer detaljerte leseanbefalinger for de som ønsker å reise til Borneo, eller som er interessert i å vite mer.

Utenfor allfarvei

Denne gangen blir det langtur, og med i sekken har jeg et velassosiert utvalg paperbacks.

I tillegg har jeg denne fra hoffleverandøren min, Lonely Planet, som skal være bibel og veiviser de neste tre ukene.

Neste blogginnlegg blir ikke før litt ut i oktober, men da blir det til gjengjeld både om bok og om reise! Hvis alt går etter planen blir det noen fine bilder også!

Ekte vare, guiden til uforfalsket mat - Mats Eric Nilsson

Jeg er gjesteblogger på http://www.lekkermunn.blogspot.com/ i anledning boka Ekte vare. Dette er oppfølgeren til Den hemmelige kokken, som Lekkermunn har blogget om tidligere. Mens Den hemmelige kokken handlet om svenske forhold, er den siste boken i større grad tilpasset norske varer.

Det er forlaget Spartacus som gir ut Ekte vare. Det er også de som har sendt Lekkermunn to ekstra eksemplarer til fri benyttelse. Hun har valgt å "lodde" en ut på bloggen sin, og gi en til meg sånn at jeg kan blogge om den.

Matbloggere er spesielt interessert i mat, og derfor er det naturlig at de er opptatt av hva som skrives om mat. Spørsmålet er om dette er en bok som er interessant for oss som ikke er spesielle matinteresserte, utover at vi liker å lage mat og ikke minst å spise mat. Svaret er et ubetinget ja. Dette er en viktig bok - hvis innhold på alle måter er relevant for oss som konsumenter.

Boken gir en guide til 138 matvarer. Disse varene er typiske produkter som vi som forbrukere kjøper - uten å tenke noe mer over det. Men vet vi egentlig hva vi legger på brødskiva når det for eksempel står skinke på innpakningen. Les her hva skinke egentlig er, i betydningen hvordan skinke produseres:

1. Skill muskelkjøtt fra grisens ben og hakk det grovt.

2. Plasser kjøttet i en maskin som minner om en sementblander og kjør det med vann, sukker, konserveringsmiddel og andre tilsetninger. Et annet alternativ er å transportere kjøttet under hydrauliske armer utstyrt med nåler som injiserer kjøttmassen med en lignende blanding som det første alterantivet.

3. Trykk ut massen i en skinkelignende eller sylindrisk form og kok den. Gjennom den tidligere prosessen er den nå blitt så klebrig at den kan fås til å ligne et stykke kjøtt.

4. Legg en fettkant rundt ytterkanten på formen hvis du vil at den skal se særlig ekte ut.

Æsj! For ikke å snakke om andre produkter som pølser, ferdigmiddager, sauser og andre tørrvarer. Det er til å bli kvalm av å lese. Og jeg som trodde jeg levde sunt!

Men - som tittelen antyder er dette en guide til uforfalsket mat - vi finner altså gode råd og beskrivelser av varer som er sunne og uten tilsetninger. Forfatteren gir en veiviser i det han kaller merkejungelen, og han viser hvordan vi kan gjennomskue matreklamen. I tillegg får leseren en bonus ved at Nilsson bidrar til å mobilisere oss - ved å vise til hvordan vi som konsumenter kan protestere direkte til matprodusentene.

Boka anbefales for alle som spiser mat - og som tilbereder mat. Det er en viktig bok, og det er viktig informasjon til oss forbrukere. Den kan kategoriseres som et bidrag i diskusjonen om consumer citizenship, et begrep jeg er meget begeistret for. I tillegg kan den bidra til å bevisstgjøre oss matspisere til å ta ansvar for hva vi putter i munnen. Dessuten er den et bidrag i bevisstgjøringen om viktigheten av økologisk og kortreist mat. Boka bør være en naturlig bok i enhver anstendig kokebokhylle. Konklusjon: en nødvendig, bevisstgjørene og viktig bok, som vi forbrukere kan bli litt klokere av.

God bok!

Den karismatiske soppkongens sønn - Marie Hermanson

Marie Hermanson er et ukjent navn for meg - men tittelen, og et tips fra Ord om annet gjorde at jeg fikk lyst til å lese denne boka. Den handler om en karismatisk (og kverulerende) mann som er soppekspert. Sammen med sin sønn bor han i et hus i skogen - langt fra folk. Her driver han sopp-kurs. Kursene hans er populære blant kvinner i alle aldre - som han lærer om sopp, og forfører.

Sønnen hans er ikke like karismatisk, og føler seg usynlig. Sopp-deltakerne er overhodet ikke interesserte i han, kun i den karismatiske faren hans. Moren sin har han ikke sett siden han var 6 år, hun bor et sted ved havet. Da hun og faren ble skilt valgte gutten å bli hos faren sin.

Soppkongen, som altså er faren, hater alt som har med havet å gjøre, og skogen er sentral i fortellingen. Det er også soppkursene. Når det en dag kommer en vakker og eksotisk kvinne på soppkurset, falle både sønn og far for samme kvinne.

Fortellingen er enkel. Tekstlig er det like enkelt - til tider nesten banalt. Vi får en overflate historie, ingen dypdykk i sjelelivet. Men det er god underholdning, lettlest og ganske artig. Spesielt for sopp-interesserte: boken er virkelig en må ha lest for de som liker både sopp og litteratur.

Anbefales, men det advares mot å for store forventninger. Den er grei, lettlest og humoristisk. Kosebok, med andre ord.

God bok!

Sara Stridsberg og Solanas på Torshovteateret

Teaterversjonen av boka til Sara Stridsberg, som jeg har blogget om her, spilles nå på Torshov teater i Oslo. Jeg har vært der, og er over meg av begeistring. Alt passer - det er som boka, og jeg trodde på forhånd ikke det var mulig å fange boken i et teaterstykke med varighet på i overkant av en time. Der tok jeg feil.

Dette er en bok, og et stykke, om kvinner. Solanas, som skrev det vanvittige manifestet SCUM (Society for cutting up men) var en harmdirrende feminist. Livet hennes besto av usannsynlige paradokser. Hun hatet menn, hun var prostituert, hun var psykiatrisk pasient og doktorgradsstipendiat i psykologi. For å nevne noe.

Trine Wiggen spiller Solanas - og bedre kan det ikke bli. Hun ser passe sliten ut, passe aggresiv og passer veldig godt med det bildet jeg har av Solanas fra jeg leste boken. Frøydis Armand ER Dorothy - Solanas mor, og Mona Tannberg er ubetalelig som Andy Warhol (Hun er skremmende lik Michael Jackson - det ble nesten litt uhyggelig). Cosmo-girl var helt bomskudd, hun var altfor slank, pen og veldreid. Hadde jeg fått velge hadde de puttet på Mia Gundersen en mørk parykk - hun ville passet perfekt som Cosmo!

Er du i Oslo, eller planlegger en tur, er dette et stykke du må forsøke å få med deg. Dette var en sjeldent minneverdig teateropplevelse, en av dem som blir sittende til evig tid. Hvis du ikke skal på disse kanter kommer du langt med å lese boken til Stridsberg, Drømmefakultetet!

God bok!

En egen mannehylle for bøker

I Ålesund går det visst en kule varmt om dagen. Biblioteket har laget en egen mannehylle, antageligvis for at menn skal lese mer. Det går rykter om at denne hyllen inneholdt bøker om jakt og fiske, og motor. Litt lite ambisiøst, med andre ord.

Det er litt politisk ukorrekt av biblioteket å lage en slik hylle - jeg er for så vidt enig med det. På den annen side syntes jeg det er en spennende tanke å skulle diskutere om menn og kvinner liker ulike bøker. Vi har hatt en diskusjon om det på bloggen tidligere. Inspirert av biblioteket i Ålesund har jeg derfor laget min egen mannehylle, og hvem vet: kanskje ålesunderne lar seg inspirere, og utvider sitt noe snevre og kjønnsterotypiske utvalg? Her er i hvertfall de bøkene jeg anbefaler til menn, hvis de spør om gode lesetips:

Jeg vet at det er mange kvinner som liker denne, men jeg mener at en "typisk manne-bok" ikke utuelukker en hærskare av kvinnelige lesere. Kvinner er kanskje litt mer allsidige enn menn når det kommer til litteratur?








Hærverk av Tom Kristensen - en klassiker fra Danmark. her er vaskeseddelen fra Cappelen Damm:



København i 1920-årene. Ole Jastrau er journalist, en radial litterat hvis tilværelse styres mellom hjemmet, avisredaksjonen og byens barer. Han beslutter å gå i hundene. Hærverk er romanen om hvordan han lykkes. I en tåke av jazz, erotikk og alkohol skjener han vekk fra all deltagelse i verdens skjeve gang.




Telling lies about Hitler The Holocaust, History and the David Irving Trial av Richard J. Evans. Et eksempel på bøker om den andre verdenskrig som jeg innbiller meg har flest mannlige lesere.






Jens Bjørneboe's bøker var , i min ungdom, bøker som gutta likte godt - og det ga litt status blant (de lesende) gutta når en jente på 15 hadde lest dem. Jeg vet ikke om det er sånn lenger, men Jens B. bør, etter mitt skjønn, ha en naturlig plass på en mannehylle.

Det burde selvsagt vært med flere titler, ikke minst med tanke på den hjelp våre venner i Ålesund trenger for å utvide sin mannehylle. Siden jeg tar sikte på å utforme denne bloggen i demokratisk ånd, lar jeg leserne komme med innspill. En oppdatert versjon kommer derfor etter innspill fra dere.

God bok!

Nattog til Lisboa - Pascal Mercier

Jeg var helt henrykt da jeg begynte å lese denne boken. De første 100 sidene var utrolig bra! Det handler om en gammel lærer, som en dag møter en portugisisk kvinne. Han blir bergtatt - og like etter finner han en bok, skrevet av en portugisisk lege. Han blir besatt - reiser seg fra kateteret og går. Han tar toget til Lisboa. Ønsket er å finne legen som skrev boken, og å finne ut alt om han,

Utgangpunktet for historien er altså det beste. Men etter 100 sider skjer det noe. Og skuffelsen var enorm. Boken flater ut. Personene blir for konstruerte: spesielt den portugisiske legen. Det er to bøker i en - fortellingen om læreren som reiser til Lisboa - og boken legen har skrevet.

Dette er en bok om eksistensielle spørsmål. Men legens bok viser oss en mann som er selvopptatt nesten til det destruktive. Som er for perfekt, for låst i seg selv, og for pessimistisk. Jeg mistet troen og begeistringen.

Det er en lang bok, og jeg har da også brukt uvanlig lang tid. Jeg fortsatte å lese fordi jeg ventet på en form for vending som ga mening til det hele. Men den kom ikke. Det er ikke det samme som at boken ikke ga mening - men det ble for sakte for meg. For lite orginale tanker og på mange måter for nesten-naivt.

Det er vanskelig å si om jeg anbefaler eller ikke anbefaler denne boken. Den vil treffe noen midt i magen, mens andre, som meg selv, vil føle seg utslitt og en smule desillusjonert etter lesningen. Plusset var gode tog-beskrivelser.

God bok!

Word 2007

Jeg har strevet noe fryktelig med nye Word. Så mye at jeg ikke har skrevet noe på lenge. Hver gang jeg har begynt å skrive har jeg blitt super-irritert av ikke å få til de ekleste ting. Som feks å få på retteprogrammet. Eller få inn sidenummer uten å være innom alt mulig annet merkelig først. Jeg har vært fullstendig hjelpeløs.

Men nå! I dag har jeg hatt et raskt og greit kræsjkurs. Word 2007 er jo genialt! Og slett ikke så komplisert og fremmed som jeg syntes. Så nå er det bare å leke seg frem til et tilfredsstillende nivå. Og begynne å skrive igjen.

Kommentar - blogging og demokrati

Interessant artikkel om blogging og deltagelse i Aftenposten av Heidi Helene Sveen, finner du her. Den har den fengende overskriften: Delta og bli vis!

Favorittlinker - Reise

Denne linken er en av mine favoritter - her kan man drømme seg verden rundt, i nydelige togvogner. Damaskduker, vin fra krystallglass, god mat, mens man reiser med tog. Dette må være det optimale.






Her er en annen favoritt- lokalisert her i Oslo. I tillegg har de en veldig bra nettbutikk. Betjeningen er reisevant og kan gi mange gode tips, både om bøker, utstyr og destinasjoner.




Dette er reisebyrået for de som er lei av Charter, og som er villig til å spytte i litt ekstra. Så er man også lovet en ferie utenom det vanlige! Økologi og lokal utvikling er to viktige stikkord. Usedvanlig hyggelige og servicemindede!

Blogging og demokrati II

Takk for gode responser på det forrige innlegget. Det er bra – og viktig, at dette er et tema som engasjerer! Min overbevisning er at dette er veldig viktig, og at vi blogger må være bevisste på hva vi er en del av.

I dette innlegget vil jeg komme med to eksempler – fra den nære bloggsfæren – altså de som jeg leser, og de som leser mine bloggposter.

Det første eksempelet jeg vil trekke frem er http://www.lekkermunn.blogspot.com/ . Jeg vil med en gang si at jeg kjenner hun som har denne bloggen, og at jeg derfor ikke er uhildet. Det er heller ikke så viktig i denne sammenhengen. Men, fordi jeg kjenner hun, har jeg fulgt med på bloggen hennes med stor interesse – særlig fordi jeg betrakter denne bloggen som en matpolitisk blogg. Ikke i hver bloggpost, men ofte nok til at den kan karakteriseres som matpolitisk.

I Lekkermunn trekkes viktige aspekter med matindustrien opp. Hun har blant annet blogget flere ganger om Mats- Eric Nilsson (Den hemmelige kokken). Hun følger opp med den nyeste boka hans: Ekte vare. Hun har skrevet lengre innlegg om matpolitikk – og forsøker på denne måten å bevisstgjøre leserne sine. I tillegg fremhever hun viktigheten av kortreist og lokal mat, i flere innlegg. Hun er også opptatt av slow-food, og av økologisk mat. Dette er aktivt medborgerskap per se, og hun har da også gjort seg synlig innenfor dette blogg-sjiktet. Senest i Maison mat og vin, der hun er intervjuet.

Et annet eksempel er selverfart, og referer til det som Cappelen/Damm omtaler som bokturnè. Flere bloggere har vært med på dette arrangementet. Kort fortalt handler det om at Cappelen/Damm kontakter bokbloggere og ber de om å anmelde bøker som skal slippes. Bokbloggere får ikke for mye oppmerksomhet, og det er naturlig at de fleste føler seg både beæret og ikke minst sett. Men i motsetning til for eksempel forlaget Spartacus, som sender bøker uten å forlange noe tilbake (jeg har opplevd det da jeg skulle undervise om Foucault – Spartacus sendte meg Tingenes orden, uten betingelser, fordi jeg sa at jeg kanskje skulle bruke den i undervisning av 10 studenter – bravo Spartacus). Jeg vet også at bloggere har fått tilsendt bøker – uten betingelser knyttet til dette. De håper selvsagt at boken får en bloggpost – men de forlanger det ikke.

Cappelen/Damm har organisert dette på en annen måte. De bestemmer alt. Du får tilbud om en bok som de har plukket ut – uavhengig av hva som er preferansene dine på bloggen. Deretter forteller de hvilke dag du skal blogge. De bruker mange bloggere, og den dagen du skal blogge skal du lenke til den som blogget dagen før, og den som skal blogge dagen etter. De ber deg om du kan linke til deres egen omtale av boken, pluss at de setter opp et diskusjonsforum på Facebook. Hva bloggeren har igjen for det? En gratis bok og 10 minutters fame. Jeg ser motivet til Cappelen/Damm – det er selvsagt økonomisk, og dette er antageligvis bra markedsføring. Men fra mitt ståsted er dette med på å undergrave bloggernes frihet som blogger. Jeg mener at forlagene bør følge med, også på bloggene, for deretter å kontakte de som de syntes er bra – og som blogger om bøker som er innenfor det de ønsker omtale av. Deretter kan de tilby seg å sende bøker, som bloggeren selv blogger om, når og hvis han eller hun ønsker det. Det vil være i bloggerenes interesse, og det vil være i forlagenes interesse. Jeg mener derfor at bevisste bloggere IKKE bør lese bøker som de får fra forlag, dersom det knytter seg betingelser til lesningen – og blogging! Nettopp fordi forlagene på denne måten fratar bloggerne den friheten som bloggerne har – og gjør bloggene til et instrument for egne markedsinteresser.

Jeg fikk en bok tilsendt fra Tiden, gjennom forfatteren som kontaktet meg på bloggen. Dette var helt storartet. Jeg visste ikke om jeg skulle blogge om boken da jeg fikk den, og Tiden ga heller ingen slike betingelser (bravo – Tiden). Med en gang forlag knytter betingelser – vil den eventuelle kulturpolitiske funksjonen en blogg kan få bli borte. Og med det forsvinner det demokratiske aspektet ved blogging.

Om blogging og demokrati

Blogging – deltagerdemokratisk aktivitet?

Første innlegg.

Det som karakteriserer blogging er at den som ”eier” bloggen skriver hva hun vil, når hun vil og om hva hun vil. Åpne blogger kan leses av alle, og en blogg er på denne måten et offentlig forum. Motivet for bloggere er, med Immanuel Kant’s ord: ”fornuftens interesse for å se sine ideer virkeliggjort” – i denne sammenheng: offentliggjort. Hvis vi følger Kants tenkning videre kan vi knytte det å offentliggjøre egne synspunkter på en blogg som en aktivitet som fører til at individet myndiggjøres. Umyndighet er ”mangelen på evne til å betjene seg av sin forstand uten en annens ledelse. Selvforskyldt er denne umyndighet, når årsaken til den ikke ligger i forstandens mangler, men i manglende besluttsomhet og mot til å betjene seg av den uten en annens ledelse”. Bloggeren skriver det han eller mener, uavhengig av hva andre mener om den samme saken.

Når enkeltindivider deltar i det offentlige på en slik måte, kan vi si at individet er aktivt, demokratisk handlende. Individet er en demokratisk aktør. Uavhengig av hvor mange som leser de enkelte bloggene, eller hvor mange som kommenterer, må bloggsider forstås som (demokratiske) ytringer.

Blogger har ulik tematikk. De spenner fra dagboknotater, matoppskrifter, musikk, reise, litteratur, kunst, og ikke minst politiske blogger, med mange flere. Dette bestemmes av den som blogger, tema annonseres på bloggen og likesinnede kan delta i bloggkommunikasjonen ved å kommentere innleggende som legges ut. Mange blogger er fullstendig intetsigende, og snakker om hva man skal ha på seg, hvor man får kjøpt de og de produktene, hvilke butikker som er de kuleste, osv. Disse kan kategoriseres som konsument-blogger. De innehar dog et snev av kulturell legitimitet, nettopp fordi de omhandler det vi kan betrakte som kulturelle artefakter som klær og andre livsstil-produkter.

I dette innlegget – som legges ut på en litteraturblogg – er det nødvendigvis blogger som tar for seg bøker som er objekt for denne korte diskusjonen. For hvis vi ser på ulike blogger om bøker finnes det noen trekk som beskriver disse. For det første omhandler disse bloggene litteratur. For det andre er de ment for et spesielt publikum (andre bokelskere). For det tredje gir de en stemme til en evaluering av bøker og generell litteratur som tidligere har blitt forbeholdt litteraturkritikere. For det fjerde er få av de som skriver utdannede litteratureksperter. På mange måter kan litteraturbloggene betraktes som ”underdogs” eller ”undergrunn” – aktiviteten baseres på at man ikke er invitert inn i det gode selskap av litteraturkritikere eller forlagsfolk, men at man uansett har "mot" til å uttale seg (kritisk) om bøker man har lest. Ofte uavhengig av hva litteraturkritikerne mener om de samme bøkene. I tillegg løfter bokblogger ofte frem litteratur som er smal, klassisk eller ”glemt”. Til sammen gjør dette at litteraturblogger, i beste fall, kan tilføre nye og mindre konforme stemmer om litteratur.

Så tilbake til sammenhengen mellom blogging og deltakerdemokratiet. Blogger er uten tvil av stor betydning for demokratiet. I sin klassiske form skjer det en demokratisk forvitring, og mange har funnet andre arenaer enn den typiske politiske, for å delta i det offentlige. Blogging kan betraktes som en ny arena for demokratiske ytringer. Dette betyr at mange blogger har, eller kan få, politisk makt eller bevegelser som gir politiske konsekvenser (såkalt consumer citizenship). For en blogg som konsentreres om litteratur, er makten knyttet til det kulturpolitiske. Gjennom blogging kan bloggeren gjøre andre oppmerksomme på litteratur, forlag, skrivegrupper, litterære bevegelser og litterære strømninger, som ellers kanskje ville vært mindre synlige. På denne måten deltar bloggeren i et offentlig rom som ellers ville vært lukket for han eller hun.

Et betimelig spørsmål er om bloggeren er seg bevisst den makten han eller hun besitter – eller kan besitte – gjennom å blogge. Et annet spørsmål er hvordan markedskreftene benytter blogger for å øke fortjenesten. Et tredje – og kanskje viktigste spørsmålet er hvordan bloggerne forvalter den frihet det innebærer å blogge. Dette er spørsmål jeg kommer tilbake til i blogginnlegg II om dette emnet.

Du er velkommen til å komme med sysnpunkter på det som er skrevet så langt - jeg håper med dette å åpne for en demokratisk dialog om blogging som deltagerdemokratisk aktivitet.

Bloggoppslag i Maison mat og vin

Damen bak www.lekkermunn.blogspot.com - som dere kanskje allerede har besøkt, er intervjuet i denne utgaven av Maison mat og vin. Meget interessant - også i forhold til hvordan medie- og bokbransjen begynner å profilere seg ved å bruke bloggere. Løp og kjøp!

Leseplate - Lesebrett

Jeg ønsker meg helt vilt en leseplate. Konseptet er genialt. På flere måter. For det første kan du ta med deg bøttevis med bøker, uten at det veier noe. For det andre er det masse hjelpemidler - man kan feks forstørre skriften. Og ikke minst, og det er for det tredje, betyr det at man kan fortsette å handle bøker, og å ha bøkene, uten at allerede sprengte bokhyller er et problem.

Jeg har sjekket litt, for jeg forsøker å finne ut hvilke leseplate jeg vil ønske meg. Dette er en god blogg om leseplate og e-bøker! Her er en artikkel om leseplater fra VG

Erfaringer tas i mot med takk!

Nextopia

Denne mannen vil jeg gjerne vite mer om. Jeg er håpløs å lese svensk - men det må være et eller annet norsk forlag som har forstått at this is it! ? Ser ut til å passe rett inn i mitt meget individuelt tolket simpel living konsept. Sjekk hjemmesiden hans her. Noen som har lest boka?

Geografi

Jeg følger Knirk som prøver denne. I nåværende øyeblikk er jeg på level 5. Hmm - not good! Men jeg skal klare helt til 10 - minst!!

Øya - Victoria Hislop

Jeg er alltid litt skeptisk til feel-good bøker som blir bestselger - og denne har lagt på toppselgerlistene i en evighet. For noen uker siden ble jeg utfordret av en god venninne, og nå har jeg lest den meget omtalte boken.

Det er naturligvis en grunn til at denne boken har blit så populær, og det er mye å putte på plusssiden. For det første er det en god historie. For det andre er det rytme og driv i boken, og for det tredje har den en happy-ending.

Jeg tror at litt av sukssessen ligger i alle relasjonene som danner grunnlaget for historien. Det er en datter som ikke vet noe om sin mors fortid. Dette gjør at det blir stor avstand mellom moren og datteren. Datteren, Alexis, reiser fra England til Kreta, for å finne ut mer om moren, Sofia's, fortid. Når Alexis reiser er hun i et kjærlighetsforhold - og hun reiser for å finne ut om det er dette hun vil. Hun tenker at morens fortid kan kaste lys over hennes eget liv, for på denne måten å gjøre det lettere for hun å finne ut hva hun egentlig vil. Hun kommer til Kreta, treffer en venninne av mormorens søster, og så får hun hele historien. Historien om mor og datter er rammene for historien, mens den egentlige - og interessante historien - er om morens forfedre.

Det er den ene kvinneskjebnen etter den andre. Sterke kvinner, flotte kvinner, falne kvinner, og sterke kvinne-relasjoner. Det hele dreier rundt øya - der de spedalske ble sendt for ikke å smitte de friske.

Minuset med boken er at det ofte er et litt svulstig språk. Spesielt i begynnelsen. Det er mulig det er gjennomgåene, i så tilfelle dempet det seg fordi historien var mer drivende enn språket.

Jeg likte spesielt godt det som er skrevet om sykdommen lepra. Jeg visste ikke særlig mye om spedalske - spesielt ikke hvilke forhold de har levd under helt opp til 50 og 60-tallet, og i så måte er boken et bidrag og bevisstgjørende for meg som leser.

Pluss-sidene er flere enn minusene, så jeg anbefaler denne for det den er: en god historie, flotte kvinneskikkelser, og romantisering av landsbylivet på Kreta!

God bok!