Alcatraz

Trykk på bildene, så  ser du dem bedre.

Rett utenfor San Francisco, godt synlig fra byen, ligger The Rock - eller Alcatraz. Stedet er berømt og sagnomsust - fra 1932 til 1963 fungerte det som et av USA's mest beryktede fengsler for hard core criminals.

Fengselet ligger på en liten øy ute i Bay'en, og det syntes ideelt som fengsel. Det skal være umulig å flykte fra - iskaldt vann og sterke strømmer gjør det så godt som umulig å overleve lenge i vannet.

 Vi tok båten fra havnen (Fishermans Wharf) og ut, en fantastisk tur som gir et flott overblikk over byen, The Bay, broene og Alcatraz. Turene er ofte fulle og det lønner seg å bestille i god tid. Linken til operatøren vi brukte ligger her.

Da fengselet ble nedlagt, av senator Robert Kennedy i 1963, lå det brakk noen år. Deretter ble det okkupert av indianere som hevdet at det tilhørte dem. De okkuperte det i 19 måneder, rev og ødela bygninger og myndighetene grep inn. Fra 1972 ble øyen et rekreasjonsområde og i 1986 ble Alcatraz erklært som historisk landemerke.

Alcatraz er et av de mest populære turiststedene i Nord-California, og hundredevis besøker øyen hver dag. I tillegg til turister kommer skoleklasser og grupper av amerikanere. På bildet er det en munk, og det var en forunderlig stille og litt andektig stemning på øyen. Kanskje fordi utsikten til byen alltid har vært der og man ble umiddelbart slått av hvor fryktlig det må ha vært å oppholde seg på et slikt sted. Det er så vakkert og har en fantastisk utsikt mot San Francisco. Men det var altså umulig å komme seg derfra.

 

Luftegården. Det var ikke mye tid hver enkelt fange fikk her ute.

 To av de mest berømte fangene: Scarface og The Birdman.

Et mytteri ble forsøkt, med dødelig utfall og harde repimander

Legg til bildetekst

Utsikt til San Francisco og The San Francisco-Oakland Bridge, en av to broer som binder San Francisco og The East Bay (inkludert Berkeley) sammen. Den andre broen er Bay Bridge. Denne ble kraftig skadet under skjelvet i 1989 og flere døde på Bay Bridge, blant annet ved at de kjørte rett i sjøen.

På 50-tallet fikk fangene radio på rommet, og mange holdt på med diverse fritidssysler for å få tiden til å gå. Lesing - de hadde et bra bibliotek, tegning og maling, trekkspill og andre instrumenter og kortspill.

Noe av det som gjør inntrykk inne i fengselet er hvor små cellene er og hvor nydelig sollyset flommer inn i ganger og celler. Fengselet var kjent for virkelig god og ernæringsrik mat, og lyset og maten er noe av det som trekkes frem som "positivt".

Utsikt mot Berkeley og Oakland. Den dagen vi var der var det sol og masse seilbåter på vannet. Vi kan tenke oss at det var mange båter på vannet da fengselet var i drift.

 De lagde en rose-hage på øyen og overalt var det blomster, busker og trær.

Turen vi tok var med audio, altså en liten båndopptager som vi tok med oss og lyttet til. Selv om det var mange mennesker der fikk vi oversikt og en følelse av hvordan dette stedet var da det var fengsel.

Det finnes masse litteratur om Alcatraz, og det kommer stadig nye filmer om fengselet. Jeg vil se den klassiske "Flukten fra Alcatraz" og "The Bird Man". Andre gode tips tas i mot med takk!

Anbefales - god tur!

Louise Erdrich - Shadow Tag

Jeg ble anbefalt denne boken av en av eierne av min favorittbokhandel her i Berkeley .Utgangspunktet for anbefalingen var at vi begge liker Ann Tyler og Sue Miller.  Denne forfatteren har skrevet mange romaner, poesi, noveller, barnebøker og en bok om hvordan hun opplevde å få barn. Hun har vunnet flere priser og vært nominert til Pulitzer prisen.

Shadow Tag er en litt rar tittel, men et stykke ut i boken får vi forklaringen på hva det betyr. Det er uttrykk som stammer fra amerikanske indianere og kort fortalt bunner uttrykket i indianernes overtro. De trodde at visualisering av menneskers skygge, feks på et maleri, ville føre til at personen døde. Etter hvert som handlingen i boken utvikles viser det seg at dette er en ualminnelig god tittel.

Boken handler om et ektepar og deres tre barn. Mor (Irene) og far (Gil)  har indianerblod, far er en kjent kunstner, mor er en litt småalkoholisert kvinne som forsøker å skrive en doktoravhandling. Mor er også gjenstand for fars portrettering, hun går igjen i alle bildene hans.

Ektesakpet er dysfunksjonelt på alle måter, og når Irene oppdager at Gil leser dagbøkene hennes knaker hele ekteskapet, og boken både begynner å slutter med Irenes dagbøker. Hun skriver en som hun vet at han leser og har den andre, hemmelige, i en bankboks.

Den første delen av boken var litt overtydelig,  men etter hvert som jeg leste lot jeg meg begeistre. Siste del av boken er fantastisk. Temaet er smertefult og dystert, dog noe de fleste av oss i noen grad vil kunne kjenne oss igjen i. I hvert fall de av oss som lever med mann eller kone og barn.

Meget god bok og et spennende forfatterskap som jeg kommer til å lese mer av.
Anbefales!
God bok!

Rebekka Th. Egeland - Mindfulness i hverdagen. Å leve livet nå

Psykolog Rebekka Th. Egeland har skrevet boken Mindfulness i hverdagen. Det er en god og enkel introduksjon til grunnprinsippene i Mindfulness. Hun forstår mindfulness som å være tilstede i sitt eget liv og møte motgang på en positiv måte - en mainstream og relevant popularisering av begrepet. I boken kommer hun med noen eksempler, feks naboen som bråker, som hun irriterer seg over og så viser det seg at det er gjensidig. Litt trivielt etter min smak, men det fungerer.

Egeland skriver godt og boken kan fungere godt både som et redskap for å forstå elementære sider ved mindfulness og som redskap for å sette i gang en prosess i den interesserte leser. Det er lite litteratur om mindfulness på norsk og derfor er det gledelig at dennne boken er så sterk faglig og så godt skrevet. Det eneste jeg har å innvende er alle sitatene hun bruker, fra en rekke filosofer, buddhister og andre. De er vakre, men på meg virket de litt forstyrrende - spesielt når de ikke henger sammen med resten av teksten. Noen av sitatene virket litt tilfeldig plassert, men det kan godt være at dette sier noe om meg som leser og at mange andre vil finne sammenheng mellom tekst og sitat.

Kjernen i boken er at vi kan gå inn i oss selv for å finne mening og harmoni i livet. Oppmerksomhet på pusten, koblingen mellom kropp og hode, roen og det å være her og nå. Egeland gir veldig gode råd og god veiledning, hun har lest mye og har stor faglig tyngde. Det gir teksten relevans og troverdighet og jeg tror dette er en bok som gir veldig mye til veldig mange mennesker. Forfatteren klarer å avmytifisere minfulness som new-age eller alternativ filosofi og vise at mindfulness er noe for de fleste av oss.

Uanhengig av om du har det bra eller ikke, jeg anbefaler på det varmeste å lese seg opp på mindfulness - og i så måte er denne boken superb. Livet er forgjengelig, lykken er ustabil og hverdagen krevende. Vi er så opptatt av å klare oss noenlunde, prestere så godt vi kan, være gode foreldre, barn, kjærester, venn, arbeidstager. Derfor kan det være godt å gi litt slipp, bruke litt tid på seg selv og forsøke å få kontakt med seg selv både i hodet og kropp. For mennesker med smerter og depresjoner er dette en metode som har vist seg å fungere.

Anbefales - joda, gjerne som gave, men først og fremst som gave til deg selv. Sett deg godt til rette, bli oppmerksom på pusten din, les boken og kjenn at du faktisk, kanskje på tross av, egentlig har det ganske så bra. Her og nå.

Mindfulness

Mindfulness - på norsk kan vi forstå det som tilstedeværelse eller oppmerksomt nærvær. Gjennom fokus på vår egen pust kan vi få kontakte med seg selv, sin kropp, sin mentale tilstand her og nå. Jeg er interessert i mindfulness både av faglige og personlige grunner. Et stressende hverdagsliv og en krevende jobb har over tid ført til at stressnivået har blitt i overkant høyt. Et tilfeldig møte med en japansk kvinne i en buddhistisk bokhandel i Berkeley fikk meg til å plukke opp noen bøker. Et annet møte med en akupunktør litt lenger opp i gaten forsterket følelsen av at mindfulness kanskje var noe for meg. Etter en del research så jeg at minfulness også kan brukes i skolen, og uten å ha forsøkt det i praksis på elever eller studenter tror jeg at dette kan være en tilnærming til læring som kan fungere godt for mange elever. Kanskje særlig for urolige og rastløse elever.

Min første mindfulness øvelse lærte jeg av en buddhist her i Berkeley. Hun ba meg puste gjennom nesen, rolig, og være oppmerksom på pusten min. Deretter ba hun meg slippe alle tanker og bekymringer om fortid og fremtid og kun fokusere på hvordan jeg hadde det der og da. Og jeg hadde det bra, kjente at jeg hadde det bra og opplevde "et stikk av lykke" og en sterk trang til å holde på her og nå - tiltross for alle utfordringene som kommer, som jeg vet kommer, i nær fremtid.

Mindfulness er en form for meditasjon, eller det jeg har valgt å forstå som oppmerksomt nærvær. I innføringsboken "Call of the Infinite. The way of Shin Buddhism" skriver John Paraskevopoulos : When life fails to meet our hopes and desires, we suffer. We suffer when things do not go our way or change suddenly, such as we find in relationships, health or financial security. (...). Han skriver videre at det gjør noe med oss å bli bevisst på hvor usikkert og lite stabilt livet er. Og han stiller spørsmålet "What does it mean to be fulfilled and happy?" Og ikke minst: "are we even looking in the right place?".

Lykken er et begrep som får mye oppmerksomhet både i den buddhistisk orienterte og den sekulære mindfulnessbevegelsen. Hvordan kan vi oppleve lykke og er lykke det vi tror det er. I følge mindfulnessfilosofi kan lykke oppleves gjennom kontakten med her og nå, en kontakt som oppnås ved at vi lar hodet og kroppen komme i kontakt med hverandre.

New York Times (29.4.2012) har hatt en stor reportasje om Google som tilbyr kurs i mindfulness for sine ansatte. Det er lange ventelister for å komme med kursene, og deltagerne mener at de har hatt stor nytte av det de har lært. De mener at de har fått det bedre i sin daglige jobb og at arbeidsmiljøet er forbedret. Google er en arbeidsplass som presser sine ansatte til det ytterste og hver og en av de ansatte opplever et nesten ummenneskelig prestansjonspress. Det mest populære kurset heter S.I.Y (search inside yourself) også kalt The Zen of Google. En "bi-birkning" med kurset er at arbeidsstokkens EI (emosjonelle intelligens) øker, noe som fører til mer menneskelighet og omsorg i en arbeidsstokk som i snitt har en langt høyere IQ enn resten av befolkningen.

Kabat Zinn, en forsker i Boston, var en av de første som forsto potensiale i å bruke mindfulness. Han har etablert en metode som brukes på pasienter med kroniske smerter og depresjoner. Han har vist at dette fungerer meget bra, og at mange pasienter har fått det mye bedre ved hjelp av teknikken de tilegner seg i en miks av kognitiv terapi og mindfulness/meditasjon.

Innenfor utdanning er mindfullness introdusert i skoler her i Bay-area i California, og det har vært en suksess. Mange av de offentlige skolene her har utfordringer med elever som har store atferdsvansker, kommer fra fattige familer og lave kunnskapsprestasjoner. Nå har flere og flere skoler begynt å lære elevene mindfulness, og det ser ut til å fungere. Se klippet under.







Mindfullness er på full fart også i Norge, men foreløbig som en form for "alternativ"-bevegelse. Det som syntes klart er at når folk først kommer i kontakten med mindfulness så er det veldig mange som opplever at dette er noe for meg. Inkludert undertegnede. Jeg begynner på et buddhistisk meditasjonskurs denne uken og håper å få mye igjen for det. Men - jeg har begynt å tenke og bruke mindfulness allerede, man trenger i utgangspunktet ikke et kurs for å lære det. Det finnes masse ressurser på nettet, jeg har lastet ned en app på Ipadet som jeg bruker hvis jeg ikke får sove. Det er en mann med en behagelig stemme som først ber meg fokusere på pust, deretter på kroppen. Og det funker som bare det. Jeg har ikke sovet så godt på mange år.

Det finnes som sagt masse litteratur om mindfulness og det kommer til å komme noen drypp på bloggen fremover. Jeg har stor tro på at dette er en tenkning som kan gjøre livet litt lettere, de mørke dagene litt lysere og bidra til større indre harmoni. "Bivirkningene" er at en lever mer i nuet, blir litt snillere og får større glede av de små trivielle tingene og at en får mer indre styrke. Er tilstede rett og slett, og er tilfredstilt med å være uten ytre underholdning og heller være i en selv her og nå.

Boklansering 2 x demokrati

8.5 er det boklansering av Demokrati på timeplanen og Demokratisk medborgerskap i skolen på universitetet i Oslo.
Du finner linken til arrangementet her.

The Original - Clarks desert shoes

Travel accessories - sikkert ikke bare meg som har en lidenskap for the real thing. Det finnes etterligninger og det finnes orginaler. Jeg bruker ikke en reisebag fra REI hvis jeg kan finne en fra EagleCreek. Og så videre. Og - det skal sies, det er en grunn til at noen merker slår bedre an enn andre. Noen produsenter har utviklet produkter som fungerer etter formålet. Her er en klassiker som har blitt kopiert av sikkert hundrevis av skofabrikanter, men så langt: ingen slår den orginale. Ja, jeg snakker selvsagt om Ørken skoen. Skoen som du tar med deg til Jordan eller Afrika, som holder sol og sand ute, er komfortable og etter mitt syn: knallfine.

De var poppis hjemme en gang på 80-tallet, og de har blitt poppis igjen i byer som New York og L.A. De gamle mine, selvsagt kjøpt i USA en gang på forrige århundrede, var for små, og jeg savnet de hver dag i Kenya. Og i Jordan. Men, nå har jeg anskaffet meg ikke mindre enn to par, ett i semsket skinn og ett i Bee-wax. Sammenlignet med norske priser har jeg "fått" dem, 550 kroner paret koster de over here.

Tenåringene mine syntes de er grufulle - jeg kunne sovet med dem på om natten. These are the ultimate travel boots!

bee wax

An international cult classic, the iconic lace-up boot by Clarks Originals® was inspired by the crepe-soled boots worn by British officers in World War II. Crafted from natural materials including oakwood suede for supreme comfort, its timeless styling has remained unchanged for over 60 years. Wear the original women's Desert Boot anywhere and celebrate vintage style.

Hemingways Cuba

Jeg har blogget om Hemingway's Cuba tidligere. Her er flere bilder fra besøket på Cuba. I og utenfor Havanna er han fremdeles veldig tilstedeværende.

Fra hotellet han bodde på i Havanna, Ambos Mundos. Her kan man besøke det faste rommet han hadde. Da Martha Gellhorn kom på hotellet og fikk se hvor rotete han hadde det der begynte hun sporenstrek å lete etter et sted de kunne bo. Så fant hun vakre Finca, pusset det opp (12 hjem pusset hun opp i løpet av livet) og de flyttet dit.

Hagen i Finca Vigia

Statuen som ble satt opp av ham i havnen i Cojimar.

Ernest Hemingway - Wrestling With Life

Wrestling with life er et ordspill med dobbelt betydning. Hemingway slet med livet, særlig i de siste årene, men han elsket også å bokse - eller wrestling som boksing med litt godvilje kan forstås som. I denne DVDen møter vi forfatteren gjennom bilder og kommentarer fra mennesker som på en eller annen måte stod han nært.

Dokumentaren er god, men jeg tror kanskje man har mest utbytte av den hvis man først leser The Paris Wife og A Moveable Feast. Men hvis du ønsker deg en rask innføring i Hemingway og ikke har tid, lyst eller anledning til å lese bøkene er dette et bra alternativ. Det som var "nytt" i filmen, som ikke er i bøkene,  er interjuene med Hemingways første og tredje sønn. Mens den første sønnen, som Hemingway fikk med Hadley, har hatt en trygg og god oppvekst,  har sønnen han fikk med kone nummer 2, Pauline, hatt det tøft og bærer preg av det. Pauline hadde ikke utpregede morsinstinkter, hun var først og fremst opptatt av Hemingway. I tillegg syntes jeg at Martha Gellhorn kunne fått  mer positiv omtale. I filmen kommer det frem at Hadley var den store kjærligheten for Hemingway og at hans siste kone Mary var en katastrofe. En ting var at hun ble gjennomalkoholisert, en annen var at hun tok han ut fra psykiatrisk da han var syk og hjem til Idaho hvor hun lot våper og ammunisjon ligge fremme og tilgjengelig. Ingen i filmen omtaler Mary på en positiv måte.

Det var godt å se dokumentaren fordi den viser den fine, gode Hemingway som folk lot seg forføre av. Han må ha vært litt av en karakter, med en fantastisk utstråling. I filmen uttaler en av vennene hans at han ga alt hvis han først fattet interesse for en person. Samme vennen forteller også at han ikke var den ideelle farsfiguren, fullstendig tilstede når sønnene var der, men helt fraværende når de var med mødrene sine. Ute av øye ute av sinn med andre ord.

Til tross for at mange av bildene som brukes i filmen er de samme som i fotobøkene om han, bidrar bøkene med noe ekstra ved at nære venner snakker om han. Vel verdt kjøp med andre ord.

Anbefales! God film!

Gjesteblogger: Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?

 Gjesteblogger Kjell Lars Berge har anmeldt boken "Drømmen om det fullkomne samfunn" av Øystein Sørensen for NRK.

Kjell Lars Berge skriver at dette er en viktig bok, og «Drømmen om det fullkomne samfunn» gir en faglig oppdatert og meget troverdig framstilling av den totalitære tenkemåten enten den manifesterer seg som fascisme, nazisme, marxisme eller islamisme.

God lesning!

For noen dager siden forlot professor Bernt Hagtvet – under full pressedekning - Bjørnson-festivalen i protest mot at den svenske forfatteren og maoisten Jan Myrdal var blitt invitert som foredragsholder.

Den politisk interesserte som er opptatt av å forstå de mer fundamentale begrunnelsene for Bernt Hagtvets tydelige reaksjon, bør lese historie-professoren Øystein Sørensens bok «Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?»

Boka er unnfanget i forskningsmiljøet ”Nettverk for totalitarismeforskning” der blant andre Hagtvet, Terje Emberland og Lars Gule inngår sammen med forfatter Sørensen. «Drømmen om det fullkomne samfunn» er en meget viktig bok. Den gir en faglig oppdatert og meget troverdig framstilling av den totalitære tenkemåten enten den manifesterer seg som fascisme, nazisme, marxisme eller islamisme.

Det som kjennetegner de menneskene som lar seg styre av den totalitære tenkemåten, er at de alltid og uansett har rett, enten begrunnelsen hjemles i vitenskap (som i marxismen og nasjonalsosialismen) eller i religion (slik som islamismen og de kristne protestantiske anabaptistene).

Noen ganger forsøker de totalitære å framstille seg som et alternativ til religionen, slik som i den italienske fascismen. Med støtte i arbeider av den fremragende italienske historikeren Emilio Gentile dokumenterer Sørensen den kvasi-religiøse sakraliseringen av totalitarismen som var typisk for fascismen. Imidlertid kunne Sørensen også brukt marxismen som eksempel. Fortsatt ligger ”folkets” fremste representanter Lenin og Mao mumifisert og utstilt som gude-like faraoer til offentlig helgendyrkelse i sine hjemlands hovedsteder.

Henrettelser

Et annet kjennetegn ved totalitarismen er at alle dem som ikke er enige med de totalitære marxistene, fascistene, nasjonalsosialistene og islamistene ofte utsettes for vold av de rettroende. Ja, henrettelser av avvikere er en selvsagt del av det politiske totalitære prosjektet. Det 20. hundreåret var den epoken da folkemord og menneskeslakting i stor stil ble gjennomført fullt og helt med rasjonelle og vitenskapelige begrunnelser.

Sørensen viser detaljert, og med mange fotnoter og et imponerende antall referanser, at myrderiene og menneskeslaktingene ikke var tilfeldige eller preget av et irrasjonelt og ustyrlig raseri. De var og er rett og slett annonsert og foregrepet av de totalitære ideologienes filosofer, enten det var tyskeren Friedrich Engels, den russisk-jødiske Leo Trotsky, den hegelianske italienske filosofen Giovanni Gentile eller islamisten Sayyid Qutb.

Tittelen på boka - «Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?» - ender med et spørsmålstegn. Det spørsmålstegnet kunne Sørensen uten videre droppet. Sørensen viser ingen tegn til tvil om at de fire ideologiene uten videre kan sorteres under den samme totalitarisme-kategorien. Han synliggjør så å si ikke de motforestillinger som leseren måtte ha til påstanden om at marxisme og nasjonalsosialisme var – og er - to sider av samme sak.

Setter på plass

Debatten etter Hagtvets boikott viser imidlertid at det er sammenstilling som flere framstående intellektuelle i Norge overhodet ikke vil akseptere. Forfatteren Edvard Hoem for eksempel hevdet nylig i et innlegg i Dagbladet at en slik sammenstilling av de to ideologiene er ”hårreisande og reaksjonær”. Med solid retorisk kraft og en ikke helt ueffen polemisk teft setter Sørensen de som fortsatt finner håp i det marxist-leninistiske politiske prosjektet, på plass.

Skal man argumentere i mot, bør man lese seg grundig opp på både den filosofiske litteraturen, samt sette seg grundig inn i den historiske dokumentasjonen på hva som faktisk har skjedd.

En annen gruppe som kan føle seg støtt, er alle dem som i islamismen mener å finne en legitim motkraft til Vestens og Israels nakketak på den arabiske verden allment og det palestinske folket særskilt. Heller ikke for dem kan Sørensen tilby noen trøst. I motsetning til utenriksminister Jonas Gahr Støre, og i (riktignok stilltiende) tilslutning til den nå så uglesette og beryktede idealisten Tony Blair, framstilles den palestinske folkebevegelsen Hamas som totalitær og en potensiell kraft bak et nytt folkemord, understøttet av Iran og det khomenistiske regimet der.

Litterært og retorisk sett er Øystein Sørensens bok en solid prestasjon. Sørensen henfaller, trass i sin tydelige politiske kritikk av totalitære bevegelser, ikke til billig og tarvelig polemikk mot alle de begavede og idealistiske unge som en gang har søkt trygg havn i totalitære bevegelser. Har man en gang i livet opplevd og ment at AKP(m-l) for eksempel var – eller kunne bli - en anstendig politisk bevegelse med et program som kunne gjøre samfunnet bedre, kan man lese Sørensens bok, være enig med konklusjonene og synspunktene, og likevel ikke måtte gi slipp på selvrespekten. 

Kjell Lars Berge.

Muir Woods, California

Hvis du skal se de svære Red Wood trærne i Nord-California er Avenue of the Giants eller Redwood National State Parks helt nord i California de største områdene. Litt nord for Berkeley, i Marin County ligger et godt alternativ som ikke er så langt unna, Muir Woods.

Redwood skogene er verdt å få med seg, det gir en uvirkelig følelse å spasere under disse gigantene. De kan bli over 100 meter høy og ha en diameter på over 8 meter, og  i følge informasjonen i Muir Woods kan de ble to og tre tusen år gamle. Trykk på bildene, så ser du de bedre.

Skogens skyskrapere

Nederst til høyre i bildet er det to personer - det gir perspektiv på hvor store disse trærne er.

Etter en flott tur i Muir Woods var vi en svipp tur til Highway 1 på vestsiden, før vi krysset tilbake og mot San Francisco.

Highway 1 - den vakreste kystlinjen i verden?

Vi stoppet i den lille byen Sausalito, som ligger rett over Golden gate hvis du kommer fra San Francisco. Hvis du kommer den veien kan du - hvis du ikke vil kjøre bil - ta fergen eller leie sykkel i San Francisco. Da kan du sykle over Golden Gate og inn til Marin County og Sausalino.

San Francisco

Stone art

Båthavnen i Sausalito

Golden Gate

Moir Woods er verdt en tur, og det er fine muligheter for både korte og lengre turer (hiking) i skogen. Ta lunchen i Sausalito før du løper, sykler, går eller kjører over Golden Gate.

God tur!

Gellhorn + Hemingway - filmatiseres

Det er nesten for godt til å være sant, filmen om Hemingway og fantastiske Martha Gellhorn kommer i år.  Her i USA kommer den 28.5.  Dette blir (forhåpentligvis) årets film-høydepunkt og økt salg av og oppmerksomhet om Gellhorns fantastiske bøker og utrolige bragder. Jeg holder på med "Travles with myself and another" nå - stay tuned, bloggomtale kommer snart! Jeg kan allerede røpe at hun skriver ut av denne verden bra! Nicole Kidman har fått rollen som Martha

Trailer

Caroline Moorehead - Gellhorn. A twentieth-century life

Martha Gellhorn (1908-1998) var en av de beste krigsreporterne i det forrige århundrede. Hun dekket ikke mindre enn ni kriger, og reportasjene hennes var preget av hennes enestående evne til å komme i kontakt med menneskene som var rammet av krigen. I tillegg skrev hun en rekke romaner. Hun hadde en intens lidenskap for å reise, hun besøkte alle verdensdelene, bodde blant annet i Frankrike, England, Mexico, Cuba (det var Marha som fant og pusset opp Finca),Kenya, Italia og USA. Gellhorn var en nær venn av Eleanor Roosvelt, H.G. Wells og Robert Capa. Gellhorn bodde i flere peioder i det Hvite Hus, hun presset på for å få Roosvelt til å se alvoret i krigen i Spania og hun advarte i årevis mot Hitler of det tredje riket. Hun kommuniserte med både Kennedy og Clinton, og var derfor ekstremt indignert - med rette - for i mye av littteraturen om henne å bli redusert til at hun var Hemingways tredje kone. Ekteskapet varte i 5 år og hun var den eneste av Hemingways kvinner som forlot ham og ikke ble forlatt av han.

Martha var født og oppvokst i USA, men flyttet til Europa og bodde de siste 30 årene i London. Hun var svært opprørt over amerikanske innenriks og utenrikspolitikk. Hun var jøde og støttet Israel - i dagens klima hadde hun et litt problematisk syn på Palestina. Besøkene i konsentrasjonsleirene i Tyskland på slutten av andre verdenskrig endret henne for alltid og hun sluttet aldri å sette søkelyset på krigens ondskap og politikkernes korrupte maktmisbruk.Hun stolte aldri på Tyskland og tyskere igjen.

Martha Gellhorn var, fra barnsbein av, selvstendig, egenrådig og skrivende. Som kvinne var det ikke enkelt å jobbe seg opp innenfor journalistikk, men Gellhorn gjorde seg tidlig bemerket. Hennes detaljerte beskrivelser og gode øye for detaljene hun beskrev gjorde reportasjene hennes nære og sterke.

Gellhorn var rastløs, hadde vanskeligheter med å ha nære relasjoner til menn, og hun hatet å kjede seg. Hun var vakker, blond, høy og langbent - noe hun fikk fordeler av. Hun var ekstremt opptatt av vekten sin, utseende og klær. En ekte heltinne: vakker, smart, selvstendig, modig og pågående.

Hun skrev mange brev og i brevene er hun nådeløs med seg selv, tvilen på at hun er en god nok forfatter, ensomhet og mangel på stabilitet i livet. Hun skriver mye om det å skrive, og hvor vanskelig hun syntes det er å skrive gode skjønnlitterære tekster. I romanene og novellene bruker hun det hun har opplevd på reiser som bakgrunn for historien.

Det som fremstår som slående i biografien er Marthas nøkternhet, selvdisiplin og rasjonelle væremåte. Dette blir særlig tydelig når Moorehead beskriver at Martha, 80 år gammel, på en av sine morgenturer på stranden i Kenya blir overfalt og voldtatt. Kvinner blir voldtatt hver dag, i krig og fred, over hele verden, det er i følge Martha bare å komme seg videre, og ta det for det det var - et overgrep.

Boken til Moorehead er en murstein, og hun dekker hele livet til Gellhorn. Det gjør veldig inntrykk å lese om denne helt spesielle kvinnen og alt hun opplevde. Et bemerkelsesverdig liv og et beverkelsesverdig menneske. Hun advarte mot politikere, maktmisbruk og overgrep, hun levde et fantastisk liv, hun beskriver vanskelighetene med først å bli middelaldrende, deretter gammel. 89 år gammel kunne hun ikke lenger reise, hun var nesten blind og kunne ikke lese. Hun overlot ingenting til andre, og avsluttet livet i samme stil som levde: hun ryddet leiligheten, gjorde ferdig alt papirarbeid, avlyste avtaler, tok på seg en pysjamas i silke og tok en overdose med tabletter.

Boken fortjener å bli lest, Gellhorn har fremdeles mye viktig å bidra med når det gjelder journalistikk, reisebeskrivelser og politikk og hun har en plass som et forbilde både for kvinner og menn. Hun var makeløs!

Du får boken på amazon.

Ekstern lenke om Gellhorn her.

E.L.James - Fifty Shades of Grey

Jeg har, med en smule forundring, fulgt med på "diskusjonene" om årets litterære hit her i USA - mamma-porno-boken Fifty Shades of Grey. Første boken i en triologi som topper alle boklistene her borte. Den handler om Anastasia, 21 år gammel, student og vakker jomfru. Hun møter den søkkrike Christian Grey: vakker, mystisk og spennende. De føler en umiddelbar tiltrekning til hverandre og ballen ruller. Twisten  i historien er at Christian ønsker å få Anastasia med på en avtale der han dominerer og hun blir dominert. Seksuelt.

Den rike, vakre Christian henter Anastasia med helikopter, forfører hun med vanilje-sex ("vanlig sex"), hun får orgasme etter orgasme, og blir presentert for en juridisk kontrakt som beskriver forholdet de skal ha.

I England har det grå silkeslipset Grey binder Anastsia med blitt en best-selger. Kvinner gir det til mennene sine som erotiske signaler. Les mer  om dette i lenken her. Forfatteren av dette innlegget mener at det er Anastasia som har den egentlige makten - jeg kunne ikke vært mer uenig. Maktforholdet mellom disse to: kvinne-mann, rik-student, erfaren-jomfru, dette er kun noen eksempler som viser til det asymmetriske forholdet mellom hovedpersonene. he is picking her up in his private jet, god damm it!

Etter å ha lest halve boken måtte jeg gi meg. Jeg blir så irritert av mangelen på litterær kvalitet, seksuelle klisjeer og vanvittig kjønnet fremstilling av den unge vakre studenten  og den rike, vakre hingsten. Personene i fortellingen er flate som pappfigurer. Ana fremstår som ekstremt naiv og dum. Christian er en dominerende alfa-mann uten annet innhold enn å tilfredstille lystene sine. Senere får vi vite at han er sønn av en crack-hore, adoptert av en rik og velmenende familie, men 15 år gammel blir han forført/misbrukt - alt etter som hvordan man velger å se det, av morens venninne. Dette er et SM forhold som varer i 6 år, her er det Christian som er den som blir dominert.

Det er på grensen til bekymringsfullt at denne boken selger som den gjør. Damene (både her og i europeiske land som England og Tyskland) går av hengslene, de sluker bøkene, elsker Christian Grey (!) og får ifølge diskusjoner om boken på nettet spritet opp sitt eget seksualliv. Jeg kan ikke la være å lure på hvordan denne triologien blir mottatt i Skandinavia.

Boken er spekulativ, den er nedrig og representerer en objektivisert, pornografisk fremstilling av sex. En og annen amerikansk anmelder og leser har vært negativ til det stereotype og voldelige bildet av seksualitet, men som sagt: dennne triologien topper alle bestsellerlistene her. På den andre siden: Twilight bygger også på en stereotyp kvinneskikkelse, som lar seg dominere og forføre av en farlig og vakker mann.


Jeg hadde bestemt meg for å være åpen og uten fordommer da jeg bestilte boken på nettet. Det er vanskelig å stille seg likegyldig til den, etter som den er så populær. Men dette er en bok som jeg håper lager diskusjon hvis den kommer til Norge, og ikke bare blir tatt i mot uten motforestillinger. Trash-litteratur, pornofisert, voldelig og dårlig skrevet.  Bildet under taler for seg selv:

Forfatteren av boken er mot til to og bor i London. Du kan lese mer om henne her.

Highway 1. Half Moon Bay to Santa Cruz.

Highway One starter nord i California og går hele veien ned til Santa Barbara og nord for Los Angeles. Jeg har tatt denne ruten tidligere, og brukte over en uke med stopp underveis. Favorittstoppet den gangen var Laguna Beach, en nydelig liten by som beskrives blant annet av Graham Greene. I påsken tok vi en dagstur fra Berkeley til Santa Cruz på Highway 1. Vi kom oss ikke til Laguna, det hadde tatt mer tid, men vi fikk noen fine småstopp på veien og følelsen av dette uvirkelig, vakre landskapet.

Fiskeren gir assosiasjoner til Hemingway

Knokler fra en hval. Det er gode muligheter for Whale-watching på denne strekningen.

Santa Cruz

Peace and Love. California.

Det finnes mange gode ressurser for deg som vil ta denne strekningen. Coastal California fra Lonely Planet anbefales. Det finnes også mange nett-ressurser. Det er billig å leie bil i USA, og det er en fin vei å kjøre. Hvis man starter i nord  (feks. i San Francisco) og har begrenset med tid er det lurt å ta kystveien ned og inner state hjem. Fra L.A til San Francisco på inne rstate tar det ca 7 timer, så returen kan fint tas i ett strekk.Anbefalte byer på vei ned er Carmel, Santa Barbara og Laguna Beach. Og selvsagt en svipp innom Hollywood,  L.A og Universal Studios.

God tur!

David Rieff - Swimming in a sea of death

Susan Sontag døde 28.12.2004. Hun hadde sin tredje runde med kreft, og etter 30 år med et forhold til det å ha kreft var det motvillig og ikke uten kamp hun døde. Boken er skrevet av hennes eneste barn, sønnen David Rieff.

Susan Sontag var en sammensatt personlighet. Hun giftet seg 17 år gammel, fikk et barn og skilte seg. Hun hadde både mannlige og kvinnelige partnere, den siste var Ann Leibovitz, de to var sammen i 15 år.

Sønnens bok handler først og fremst om det å være pårørende når noen blir syk. Han bruker mye tid på å gruble på om det var noe han skulle sagt og gjort på en annen måte enn det han gjorde. Han går tett på Susan Sontag, men med en form for avstand som frustrerte denne leseren en smule. Blant annet holder han Ann Leibovitz "utenfor" historien. Han nevner henne tre ganger i boken, og hver gang i bisetninger. Det kan tyde på et ganske kjølig forhold mellom han og Leibovitz, uten at dette bekreftes i boken. Han skriver at forholdet mellom moren og Leibovitz var på og av i 15 år, og den syrlige tonen understrekes når han kommenterer bildene Leibovitz tok av Sontag etter hun døde på denne måten ( i forbindelse med at han reflekterer over hvor annerledes det hadde vært om moren fikk en plutselig død): She would not have had the time to mourn herself and to become physically unrecognizable at the end even to herself, let alone humiliated posthumously by being "memorialized" that way in those carnival images of celebrity death taken by Annia Leibovitz." Sterke ord.

Rieff legger ikke skjul på at han og moren hadde et komplisert forhold - uten at han går inn i det i boken. På den måten handler ikke boken så mye om Susan Sontag, men mest om sønnen som mister moren. Om boken hadde vært interessant hvis den ikke var relatert til Susan Sontag? Jeg vet ikke, men nei - kanskje ikke. Jeg hadde ønsket meg mer om Sontag, denne fasinerende kvinnen som skrev, regisserte filmer og reiste rundt i verden. Klipp på YouTube og fra diverse aviser her i USA tyder på at noen mente hun var blitt en diva som ikke fulgte med i tiden. Hun fulgte ikke med på populærkultur og så blant annet ikke på fjernsyn. For min del fremstår hun fremdeles som en viktig stemme og spennede personlighet som beriker med sine tanker og tekster som omfavner ulike sider ved menneskets eksistens.

Boken anbefales under tvil, les heller noe av Susan Sontag eller ta en titt på bøkene til Ann Leibovitz. Det er mennesket Susan Sontag som er spennende, hvordan hun var som mor får vi ikke vite mye om fra boken til Rieff. Og det er kanskje heller ikke så interessant å vite noe om.

God bok!

Bernice Kert - The Hemingway Women

Hemingway var en spesiell mann. Han var spennende, sjarmerende, egosentrisk, kreativ og sterk. Samtidig var han redd for å være alene, noe som resulterte i at han alltid hadde en kone. I denne boken får vi møte alle de fire konene hans, samt den første kvinnen i livet hans: moren Grace.

Det sies at Hemingway hatet sin mor. Han følte at hun var dominerende og egosentrisk og han var sikker på at det var moren som til slutt drev faren til å ta selvmord. I boken kommer det frem at moren og sønnen var ganske like, kanskje med unntak av at Grace i større grad enn Ernest forsøkte å støtte barna sine.

Den første konen til Ernest, Hadley, har jeg skrevet om i dette blogginnlegget.. Hun forble en støttespiller for Ernest hele livet. Hun giftet seg igjen noen år etter bruddet med Ernest og forble gift hele livet. Hadley fremstår som den rolige, sympatiske og tålmmodige kvinnen. I boken blir det pekt på at Hadley kom styrket ut av forholdet til Ernest, og som hun selv sa: Han ga meg Jack.

Pauline, som er kone nummet to, er kanskje den konen som i størst grad matchet Hemingway i betydningen at hun leste mye, var en konstruktiv litterær samtalepartner og hun renskrev alle manusene hans. Det var Pauline som fant huset på Key West, pusset det opp og tilrettela alt for hans skrivearbeid. Pauline og Ernest fikk to sønner.

Ernest er utro mot Pauline, men det er ikke før han treffer journalisten og forfatteren Martha Gellhorn at han skiller seg fra Pauline. Sistnevnte tar bruddet tungt, og han fortsetter å savne Pauline helt frem til hun dør tragisk, kun noen og femti år gammel. Martha Gellhorn er en sterk kvinne med beini i nesa, og dette blir et kortvarig ekteskap. Hun nekter å være konen som kun skal se til at mannen har det bra. Hun syntes det er ufyselig at han drikker så mye, og at han roter og griser. Hun vil ut i verden, dekke kriger og komme tett på mennesker som har det vanskelig. Ernest hater Martha resten av llivet og skriver ondsinnet om henne hver gang han har anledning til det. I tillegg "spionerer" han på henne gjennom forlagskontakter. Det er han og Martha som først flytter til Cuba.

Da Ernest forstår at ekteskapet med Martha går mot slutten er han rask med å finne en erstatter. Dette er Mary Welch, også journalist. Han forblir gift med henne til han tar livet sitt i 1961. Han behandler henne dårlig, gjennomgående, men hun velger å bli sammen med han. De bor sammen på Cuba, og flytter deretter tilbake til USA.

Dette er en god bok, den gir en grundig presentasjon av kvinnenene han var gift med, og gjennom dem får vi også et sterkt portrett av Hemingway. Han var en sammensatt person og det er en trist historie som fortelles. Han skriver så tett opp til sitt eget liv og alle av disse kvinnene har kunnet lese sitt eget liv, fra hans ståsted, i romanene og novellene. Oftest etter bruddet.

I moden alder forelsker Ernest seg i Adrianna, en italiensk jente på 18 år. Forholdet forblir platonisk, men det heter seg at "Den gamle manne og havet" er skrevet til henne.

Det er vanskelig å skille forfatterskapet til Hemingway fra hans eget liv, og boken anbefales for alle som liker eller vil lese bøkene hans. I tillegg finnes deg flere bøker om og av de kvinnene han har vært gift med.

God bok!

N.R.Fitch - Walks in Hemingway's Paris

Jeg kom tilfeldig over denne her om dagen, en reiseguide for den litterære reisende. Midt i blinken. Jeg har holdt på med Hemingway i ukesvis nå, noe bloggen er preget av, og i denne boken gir forfatteren en fyldig og god introduksjon til gatene og stedene Hemingway trakterte i de årene han bodde i byen. Paris forble Hemingways favorittby hele livet, ikke uten grunn.

De litterære skikkelsene fra denne perioden gikk på cafeer og steder som fremdeles eksisterer i dag. Derfor er dette en bok som kan være artig for Paris-elskere generelt og ikke bare Hemingway-groupies spesielt. For bok-elskere er den et funn, vi blir ikke bare introdusert for Hemingways Paris, men også Sylvia Beach, Fitzgerald, Gertrud Stein, og alle de andre som var der samtidig med Hemingway.

Bildene i boken kunne med fordel vært bedre, men boken er et aldri så lite kupp. Neste tur til Paris blir sammen med denne passelig store og ikke tunge boken. Når jeg setter meg på en av Hemingways favorittcafeer og slapper av med et glass god, fransk vin, kan jeg lese de artige fortellingene som presenteres til hver adresse. Litterært gossip av det gode slaget.

God tur og god bok!


Du finner boken  på amazon.