Barneboken jeg husker best

Knirk har en fin bloggpost i dag, om barnebøker. Dette var (og er fremdeles) en av de jeg likte aller best.

Jennifer Egan - A visit from the goon squad

Jeg er litt usikker på hvordan Goon Squad skal oversettes: bølle bande, røver bande - noe i den duren. Uansett, A visit from the goon squad har fått mye oppmerksomhet her i USA og jeg fikk den anbefalt av en som arbeider i en av mine favorittbokhandlere her i Berkeley (bokhandlerne kommer jeg tilbake til i et fremtidig blogginnlegg).

A novel, står det på coveret, men boken kan like gjerne leses som en samling noveller som henger sammen. Det er mange historier som fortelles, om forskjellige mennesker som på en eller annen måte har en link til hverandre. I den grad vi kan snakke om hovedpersoner er det Bennie og Sasha som har disse rollene.

Temaene i boken holdes sammen ved hjelp av disse to, og ved bruk av referanser til musikk. Både Sasha og Bennine har en dyp interesse for musikk, og vi treffer dem sammen på jobben. Bennie er sjefen, Sasha er den uunnværlige ansatte. Felles for alle personene i boken, inkludert Bennie og Sasha er at de i en eller forstand er "troubled", de har sine ting som de strever med, både fra fortiden og nå.

Jeg strevde litt med å komme inn i boken, fordi den hopper fra person til person, men da jeg først fikk rytmen holdt jeg den helt til siste kapitel. Jeg leser boken som veldig amerikansk, i den forstand at den gir et bilde av folk som nå er i midten av 40 årene, helt tilbake til 80-tallet. Musikken, diskursene, all dopen, terapeutene, fokuset personene har, det er veldig gjenkjennelig fra ungdomskulturen (den hvite og middelklassen) fra 80 tallet og til midten av 90-tallet. Europa er (selvsagt) fristende og forlokkende og spiller en ikke stor, men heller ikke liten rolle i boken.

Egan skriver godt og boken er morsom å lese. Noen kapitler er bedre enn de andre, og særlig det siste kapittelet - da har vi beveget oss framover i tid, ca 10 år fra nåtiden. Fremtidsutsiktene er teknologisk fiksert og det er en negativitet som jeg ikke leste inn i resten av teksten. (Litt tendens til at alt var bedre før?). Det nest siste kapitellet er skrevet som en lang power-point, fiffi, men tildels overfladisk. Jeg vet ikke om det skal leses som en form for kritikk: at unge mennesker i dag bruker mindre tekst og tenker mer teknologisk, men hvis det er det tror jeg forfatteren bommer litt. Ungdommer bruker antageligvis både "rikt tekstformat" OG teknologiske hjelpemidler som powerpoint (som riktig brukt forkorter teksten) når de skriver.

Boken får meg til å reflektere en del over hvordan man som ung har store vyer, store eksistensielle utfordringer (jeg må finne meg selv), men med en tro på at mitt liv blir noe helt spesielt. For de fleste av oss bllir livet ganske så jevnt og trutt og sjeldent ekstraordinært på noen måte. Det blir i bunn og grunn slik vi selv tilrettelegger og velger (er det Woody Allen som sier at vi er og blir et resultat av de valgene vi tar?). Sasha for eksempel, hun gjør mye rart, har sine demoner, men ender opp som konen til en eller annen og med to eller tre barn. Barn som kanskje går de samme rundene og omveiene(?) hun selv har gått for å komme til det som kanskje oppleves som målet.

En morsom bok som tar tempen på amerikansk (hvit) kultur. Anbefales!

God bok!

Joan Didion - Blue Nights

Joan Didion skrev boken De magiske tankers år etter at hun mistet mannen sin John Dunne i 2003. Året etter mistet hun datteren, Quintana, knapt 40 år gammel. I Blue Nights skriver hun om tapet av datteren og hvordan hun opplever å bli eldre.

Didion er en habil skribent (blant annet kjent fra New York Review of Books), forfatter og hun har skrevet flere teaterstykker. Hun er opprinnelig fra California (Sacramento), men lever nå i New York.

Tittelen Blue Nights er hentet fra det blå lyset i New York på den tiden av året da alt skifter og kveldene får det blå lyset. Vi kjenner dette lyset godt fra Norge, og Ståle er en av de bloggerne som klarer å fange opp dette lyset gjennom foto (Se feks dagens blogginnlegg på Ståles blogg). I California har de ikke dette lyset, kveldene går fra lyst til helt mørkt.

The period of the blue nights does not occur in subtropical California, where I lived for much of the time I will be talking about here and where the end of daylight is fast and lost in the blaze of the dropping sun, but it does occur in New York where I now live. You notice it first as April ends and May begins, a change in the season, not exactly a warning - in fact not at all a warning - yet suddenly summer seems near, a possibility, even a promise (...) This book is called "Blue Nights" because at the time I began it I found my mind turning increasingly to illness, to the end of a promise, the dwindling of the days, the invevitability of the fading, the dying of the brightsness, but they are also a warning (fra innledningen til boken).


Didions datter, Quintana, var adoptert og Didion skriver modig om følelsene rundt det å adoptere et barn. Da hun var ung fant legene ut at Quintana hadde en biploar personlighetsforstyrrelse, og hun skriver modig om dette også. Dette gjør at boken blir relevant for flere på mange måter. Den "magiske" Didion, som på mange måter har levd et ekstraorinært liv, blir nær og personlig i boken.

Didion reflekterer over alle de menneskene hun har mistet, venners barn, venner som dør tidlig og sine egne to nærmeste. Og hun beskriver hvordan hun, 75 år gammel, mister selvtillitten, blir redd for ting hun tidligere tok som en selvfølge, og hvordan ensomheten blir reell.

På samme måte som "De magiske tankers år" er dette en nydelig bok. Didion skriver vakkert og presist, på en måte som får en til å dvele over detaljer. Her er et eksempel:

On the afternoon she herself  died, August 26, 2005, her husband and I left the ICU (sykehuset datteren var på da hun døde) overlooking the river at New York Cornell and walked through Central Park. The leaves on the trees were already losing their intensity, still weeks from dropping but ready to drop, not exactly faded but fading (page 158).

Boken anbefales varmt, den er en liten perle. Les gjerne "De magiske tankers år" først - "Blue Nights" er en fortsettelse av denne.

God bok! 

Problemer med bloggen

Jeg får ikke sett kommentarfeltet på bloggpostene, noe som gjør at jeg ikke får svart på kommentarene. I tillegg får jeg ikke kommentert, feks på Dispolitteraten sin side. Når jeg trykker på kommentarer går siden i hvitt. Andre som har samme problemet? Det jeg lurer på om dette gjelder flere blogspot-blogger og er et blogspot-problem, eller om det er i min blogg dette sitter.

Corinne Hoffmann - The White Masai

Corinne Hofmann har skrevet den utrolige historien om hvordan hun forelsker seg hodestups i en masai hun treffer i Kenya. Hun er på tur fra Sveits til Kenya med kjæresten sin, og hopper av livet hjemme for å følge lidenskapen og den store kjærligheten. Historien er nesten ikke til å tro, hun forlater alt - butikken sin, leiligheten, vennene, familien og kjæresten hjemme - og gifter seg med en kenyansk masai og bosetter seg langt ute i bushen i Kenya.

Da jeg var i Kenya i julen besøkte vi en Masai-landsby lik den Hoffmann bodde i. Det er ekstremt primitivt sammenlignet med hvordan vi lever i vesten, og helt back to basic.

Masaiene bor i små samfunn eller landsbyer. I den vi besøkte bodde det 9 brødre med sine familier. Konene - en masai kan ha mange koner - blir hentet fra andre landsbyer, og kan være så unge som ned i 13 års alderen når de blir giftet bort. De bor innenfor en sirkel av trær og kvister som skal verne mot rovdyrene. Hyttene deres er laget av kvister og kumøkk, og danner en sirkel. Inne i denne sirkelen er det en stor plass for dyrene. De er ute om dagen, men bringes tilbake til landsbyen hver kveld før det blir mørkt.

Masai som viser oss hvordan landsbyen er organisert

Mange av urfolkgruppene i Kenya er analfabeter, det var også mannen Hoffmann giftet seg med. Han hadde for eksempel aldri vært i en heis, eller i et fly. Han snakket litt engelsk, men veldig lite. Inntektene hans kom fra å danse for turister, masaiene er flotte, spenstige mennesker, slanke og senete, og når de danser hopper de rett opp, høyt, med samlede bein og konsentrerte ansiktsutrykk. Masaiene er kjent for det flettede håret, som de setter inn med rødfarve, de flotte smykkene laget av frø og teppene som de har rundt kroppen.

En masai i Masai Mara. De røde teppene de bærer på seg gjør at de lett kan se hverandre på savannen.

I landsbyen vi besøkte brukte de pengene de fikk fra turistbesøk på å bygge en skole. Flere av barna kunne lese og mange av dem gikk i vestlige klær. Både gutter og jenter blir omskåret, og det er viktige ritualer rundt dette. Jentene og kvinnene har en lavere posisjon enn gutter og menn, og har som arbeidsoppgaver blant annet å bygge hytter, hente ved og vann.

Masai makes fire. Enkle, men viktige redskaper.

I følge Hoffmann brukes denne stokken til mye, blant annet å slå hverandre i hodet med. Jeg fikk vite at det var en stokk de brukte når de hadde diskusjoner. Den som hadde stokken hadde ordet. Når han var ferdig med å snakke ga han den videre til neste mann.

Ung masaikvinne med tradisjonelle smykker

Masaiene lever av dyrene sine, og av turisme. De lager nydelige smykker som de selger, og jeg er den heldige eier av noen nydelige bryllupssmykker laget lokalt. De selger i landsbyene og i byene. Man får kjøpt fra hotellene og suvenir-shoppene, men det anbefales at turistene kjøper direkte fra masaiene.

Masaihytte - en gjennomsnitlig nordmann kan ikke stå oppreist i en slik

Hoffmann beskriver hvordan hun flytter inn i en masailandsby, og det første året bor hun sammen med svigermoren og mannen. Etter et år får de sin egen hytte. De ligger rett på gulvet, og hun plages av mygg og andre insekter. To ganger holder hun på å stryke med av malaria. Toalettet er et hull utenfor selve landsbyen og vask av klær og kropp foregår i nærmeste elv. Her hentes også vann. Masaiene drikker chai - te med sukker, og blod og melk fra kyrne. De spiser lite grønnsaker og kun kjøtt.

Masaikvinner  med brudesmykker

Det er helt uvirkelig at Hoffmann taklet overgangen fra Sveits til Kenya. Hun bodde der i flere år og fikk en datter. Etter som tiden gikk ble mannen mer og mer sjalu, helt til det ble så ille at Hoffmann måtte reise hjem sammen med datteren. Boken har blitt filmatisert, og jeg ser frem til å se den.

I følge Hoffann brukte mannen mye tid på å små-chatte med andre masaier. Disse så ut til å hygge seg.

Det var fasinerende å besøke en masai-landsby, og ikke mindre fasinerende å lese Hoffmanns bok etter vi hadde vært der. Både besøk til Kenya, masai-landsby og Hoffmanns bok anbefales på det varmeste!

God bok!

Gry Iverslien Katz - Den gåtefulle Jorunn Sitje

Joronn Sitje, norsk kunstmaler født i Kristiania i 1897. En gang en av de virkelig store kunstnerne i Norge, nå bortgjemt og glemt. Katz var venninne av Sitje, og for noen år siden fikk hun en eske fylt med Joronn Sitjes dagbøker og brev gjennom et langt liv. Boken  bygger på dette rike materialet, hvor Sitje til tider helt hudløst utleverer seg selv.

Joronn Sitje var nær venn av Henrik Sørensen, Rolf Stenersen svermet for henne, hun holdt utstillinger i Norge og Sverige og folk nærmest kjempet om å få kjøpe maleriene hennes. Hun var i Kenya samtidig med Blixen og et av bildene hennes henger over sengen på Karen Blixens soverom i Danmark.  Karen Blixen ønsket at Sitje skulle illustrere Syv Fantastiske Fortellinger, men Sitje våget ikke. Det er en makeløs historie som fortelles i denne boken

Undertittelen på boken er  "Om Afrika, Kunsten og Kjærligheten". Sitje var i settler-miljøet i Kenya i 10 år på farmen Kanga. Men først:
I dagbøkene sine presenterer Sitje seg som en beskjeden, litt klossete, ung kvinnne. Hun vil bare male, og hun følger instinktivt dette behovet, uten å la seg begrense av den "klønetheten" hun beskriver. Det er mulig at hun opplevde seg selv slik, men i lys av boken er dette en kvinne med usedvanlig mot og bein i nesa. Utdannelsen hennes blir avbrutt på grunn av krigen, og etter krigen reiser hun pur ung til Paris for å utvikle seg som maler. Hun er tidlig under vingen til Henrik Sørensen, en generøs mann som gjør det han kan for å hjelpe Sitje frem.  Tilbake i Norge gifter hun seg, stormforelsket, med en mann hun ikke kan leve med. Dette tar hun konsekvensen av og tre år etter skilles hun. Like etter treffer hun Fritjof Lous Mohn, en eventyrlysten ungkar som har bygget seg en farm i Afrika. Forelsket, men uten å kjenne Mohn, reiser hun til Afrika og gifter seg med han. De får ti år sammen der, og Sitje beskriver et godt, sterkt, intellektuelt og kunstnerisk ekteskap.

Boken er et spennende kvinneportrett og en fortelling om store indre og faktiske reiser. Sitje levde et krevende og fantastisk liv. Boken er et bidrag både som kvinnehistorie, men også som en del av reiselitteraturen om det koloniale Kenya. Sitje er en del av det livet Blixen lever og beskriver i Out of Africa. Blixenz beste venn var Sitjes svoger, Gustav Mohn. Boken om Sitje inngår i en større historie om kretsen rundt Blixen og for alle Blixen-elskere er boken et must.

Katz er ingen sterk forfatter. Hun har dagbøkene og brevene, og disse bærer boken. Det er mange ubesvarte spørsmål  - Katz "slipper" personene hun har beskrevet og det er mange huller. Eksempelvis: foreldrene til Joronn, når dør de? Hva blir det av datteren til Joronn, lever hun fremdeles? Hvordan kjenner Katz Joronn? Hvor er bildene hennes nå og hva skjer med huset i Asker? Vi følger Joronn, men det er mye vi gjerne vil vite om henne som vi ikke får svar på.

Til tross for tidvis svak tekst og huller i fortellingen; dette er en nydelig bok. I tillegg til dagbøkene og brevene er det mange foto, både av Sitje selv og av bildene hennes. Forhåpentligvis bidrar denne boken og en planlagt utstilling av Sitjes bilder til å løfte Joronn Sitje frem i offentligheten igjen.

God bok! Anbefales!!

Vakre San Francisco

Vakkert skue på kveldingen. Bildet er tatt fra verandaen i leiligheten vi leier i Berkeley, med utsikt over San Francisco. Sånn så det ut i morges:

Linn Ullmann - Det dyrebare

Ny roman fra Ullmann, og i fin stil holder hun seg til de dysfunksjonelle familiene som sliter hverandre i stykker.

Jon Dreyer er en patetisk og desillusjonert forfatter. Bak seg har han to bestselgende romaner, men sliter med den tredje og avsluttende boken i den planlagte triologien. Han er en en mann som bruker store ord, men som er smålig i handling. Konen hans, Siri, forsøker etter beste evne å holde tilværelsen sammen, mens han bedrar han etter alle kunstens regler. Med nær sagt hvem som helst, hvor som helst.

Sommeren tilbringes hvert år i den lille sommerstuen like ved Siris barndomshjem. Siris mor, Jenny, er en eksentrisk gammel dame, preget av først og bli forlatt av sin ektemann, deretter døden til Siris lille bror, 4 år gammel.

En sommer ansetter Jon og Siri  en 19 år gammel jente som heter Mille for at hun skal passe de to jentene deres mens Siri og Jon arbeider. Mille forsvinner denne sommeren, samme kveld som den fryktelige bursdagsfeiring for Jenny som blir 75 år.

Linn Ullmann skriver godt. Teksten er tung og mismodig. Det koster å lese Ullmann, jeg ble skikkelig nedfor av Det dyrebare. Jeg tok meg i å lure på hvordan en lys og hyggelig bok fra Ullmann ville vært å lese. Hun er en så dyktig forfatter at en skulle tro at hun behersket mer enn det tunge og vonde.

Jeg har skrevet om Linn Ullmann tidligere, og er fremdeles begeistret. Men dette er ingen kosebok, og bør leses på lette sommerdager. Det kan balansere de mentale inntrykkene. Trist, så trist og vondt å lese.

God bok!
Anbefales!

Jegleser på flyttefot

De neste seks månedene skal jeg ha et forskningsopphold på University of California Berkeley. Barna er med, den yngste skal på på junior high og den eldste skal på high school. De kommer til å lære seg språket og de kommer til å møte det amerikanske samfunnet fra innsiden. Og mor kommer til å få et innblikk i det amerikanske skoleystemet som det ikke er mulig å lese seg til.

California har mye å by på og jeg kommer til å blogge om amerikansk litteratur og reise i California. Regner med at det blir noen innlegg om universitet også - jeg har lest Karin Sveens Mannen i Montgomery Street. Den handler om norske Peder Sæter som emigrerte til USA og er en av grunnleggerne av universitetet på Berkeley. I tillegg har jeg stort sett det som er å oppdrive av reiseguider på California generelt og San Fransisco spesielt. Disse gir forhåpentligvis mange gode tips underveis.

Jeg skal selvsagt bruke mye tid i bokhandlerne, og særlig City Light Bookstore. I tillegg skal jeg se om min gamle favoritt-bokhandel fra 20 år tilbake fremdeles er oppe og går. Den het noe sånn som A clean, well-lighted place for books og lå i Palo Alto. I universitetsbyen Berkeley er det også en rekke bokhandlere som skal sjekkes ut. Diverse tidsskrift skal handles inn, både om litteratur, arkitektur og kunst.

Jeg fortsetter bloggingen så snart jeg har kommet i orden, gode tips fra dere som har funnet frem til noe spennende i Nord-California - både litteratur og reiseopplevelser - tas i mot med begeistring!

Reiselitteratur Kenya

På besøk hos Blixen museet i Nairobi

Baksiden av huset til Karen Blixen

Kenya er et land som har fasinert forfattere som Blixen og Hemningway. Karen Blixen bodde i Kenya fra 1914 til 1931. Hun drev en kaffefarm og etter hun kom hjem til Danmark skrev hun den vakre boken Out of Africa. Filmatiseringen av Out of Africa , med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollen, ble en kjempesuksess og fantastisk reklame for Kenya som reisemål. Jeg besøkte farmen til karen Blixen da jeg var i Nairobi, og det var en sterk følelse å være der med tanke på hva Blixen gikk igjennom og hvor trist det var for henne å reise hjem.

Hemningway reiste til Kenya første gang i 1933 og besøkte landet flere ganger over en lang tidsperiode. Han skrev reiseskildringen The Green Hills f Africa og novellene The short happy life of Francis Macomber og Snøen på Kilmanjaro. Etter han døde ble boken True at first light publisert. Hemingway var en pasjonert jeger og var på safari i flere land i Afrika.

I tillegg til Blixen og Hemnigway er det skrevet mye skjønnlitteratur om Kenya. The White Masai (som jeg har klar for lesning) skriver Corinne Hogmann om sitt ekteskap og liv i en Masailandsby i Kenya. Denne boken er også filmatisert.

Av nyere litteratur er Honourable Lioness, In Karen Blixen's Africa verdt å få med seg. Dette er siste kapitel i Don Merediths fantastisk gode Where The Tigers Were fra 2001. Meredith er bosatt på Lamu, en liten øy på kysten av Kenya. Where the Tigers Were har undertittelen Travels through Literary Landscapes, og inneholder reiseskildringer fra en rekke land, blant annet Jordan.

Det var mange nordmenn som emigrerte til kenya for å drive farmer, og den boken Nordmenn i det Koloniale Kenya er spennende lesning. Her fortelles historien om nordmenne som reiste ut, og boken er vel dokumentert med bilder. Nylig kom boken Den gåtefulle Joronn Sitje, en norsk kunstner som også oppholdt seg over lenge tid i Kenya. Det sies at venninnen Karen Blixen hadde et bilde malt av Sitje på soverommet sitt.

Av reiseguider tok jeg med meg Eyewitness Kenya - den har mye bilder og er bra for barn og ungdom, og Lonely Planet Kenya. Begge fungerte meget bra og utfylte hverandre.

Kenya

Vi har tilbragt julen i Kenya, sammen med besteforeldre. Bestemor er etterkommer etter nordmenn som reiste til Kenya på samme tid som Karen Blixen. De hadde en stor farm og dyrket tobakk, helt frem til de måtte selge farmene sine etter de kenyanske reformene. Vi har hørt historier fra kenya i alle år, og bestemte oss for å reise ned før det ble for sent for besteforeldrene.

For å få mest ut av turen kontaktet jeg Hvitserk. Det er et reiseselskap som skreddersyr turere til mange destinasjoner. Vi brukte dem da vi reiste til Borneo for noen år siden og er superfornøyd! De som jobber der har reist mye og har mye kunnskap. I tillegg var jeg på Nomaden og fikk tips om litteratur og reiseguider.

Vi bestemte oss for å unngå kysten, vi hadde i utgangspunktet både Lamu og Malindi på blokken, men pga varmen og begrenset tid satset vi på safari. Etter råd fra Hvitserk og reiseguider ble det Nakuru og Masai Mara som ble målet.

Vi fløy med KLM, og det var en trang opplevelse. Det var en jumbojet 747 og jeg har aldri før sittet så trangt og fått så kjip flymat. Men, det er det lite å gjøre noe med. På returen betalte vi 100 dollar pr pers for å komme oss på economy comfort, og det var verdt pengene. Da får du litt mer plass, ikke mye, men nok til at det går an å bevege beina under turen.

En litt annerledes flytur

Vi hadde to camp opphold, der man bor i en form for telt. Det er fantastisk, en hører dyrene og fuglene hele tiden. I Masia Mara bodde vi i Govenors Camp og det var en helt ute av verden opplevelse. Flodhester som peste utenfor teltet om natten, elefanter som trampet forbi og tre såkalte gamedrives på dag. Vi ble vekket med te på sengen i teltet klokken 6 om morgenen og hadde en halv time til å komme oss ut i jeepen. Rett utenfor campen stoppet vi bilen for å la elefantene krysse grusveien med soloppgangen som bakteppe.

Teltliv i Nakuru

Vi forlyttet oss med Safarilink, en lite flyselskap som har spesialisert seg på flyvninger på savannene. Midt ute in the middle og nowhere var det små flystriper der de små flyene landet, tok opp passasjerre og tok av igjen. Ingen sikkerthetskontroller eller sjekk inn - helt nydelig!

Serena Masai Mara

Vi avsluttet turen i Serena Masai Mara, en institusjon for reisende i Masai Mara. Hotellet ligger ute i nasjonalreservatet, oppe på en høyde. Maten var kjempegod og det er en god opplevelse å drikke en kopp te om morgene og se ned på savannene der giraffer, bøfler og elefanter vandrer fredelig.

Kenyanerne er utrolig smilende, imøtekommende og har en sterk kjærlighet for dyrene og naturen. De var ivrig på at vi skulle få se så mange dyr som mulig og få mest mulig igjen av oppholdet. Vi fikk sett masse dyr, her er noen av dem:

En engelsk famile får et minne for livet

Løver som lager løveunger

Kenya anbefales for en ferie litt utenom det vanlige. Bruk gjerne et reiseselskap som skreddersyr turen, da kan du påvirke pris, sted og særlige ønsker du måtte ha. Vi er veldig fornøyd med Hvitserk, vår mann der er Geir Amundsen. Hør også med Nomaden for tips. Andre alternativer for reisemål er Botswana, Uganda og Tanzania. Unngå reiseselskapene som tilbyr gruppereiser, det er så sterke opplevelser å komme så tett på dyrene, og ikke alltid ideelt med en gjeng andre nordmenn som du i bunn og grunn ikke har så mye annet til felles med enn stedet dere befinner dere på!

God jul!

God jul til dere alle sammen! Jegleser pakker kofferten og reiser til Karen Blixens Afrika. Vi høres på nyåret!

Nikolaj Frobenius - Så høyt var du elsket

Dette er den første boken jeg har lest av Frobenius, og det første som slår meg er måten han skriver på. Han bruker klisjeer og skriver lite mellom linjene. Det tar en stund før jeg venner meg til måten han skriver på og jeg tenker at han med enkle grep kunne unngått å være så overtydelig og til tider banal tekstlig. Når det er sagt er dette en bok som er vond å lese, og desverre aktuelle for mange.

Viktor Ulvdal er en pensjonert lege. Han er en vital mann med mange interesser. Han og sønnen Emil, som er forteller i boken, har vokst opp sammen, moren forsvant på et Norad-oppdrag da Emil var 7 år.

Viktor får slag og endrer personlighet, han blir vanskelig og kjemper innnbitt mot de prosessene som kroppen gjennomfår. Samtidig som boken er en fortelling og et far-sønn forhold som endrer seg er det en historie om kampen mot et stivbeint og umenneskelig helsesystem.

Man blir uneketelig redd for alderdom når man leser denne boken. Både sine foreldres og sin egen. Det er en sterk historie som gjør inntrykk.



Anbefales!
God bok!

Merethe Lindstrøm - Dager i stillhetens historie

Dager i stillhetens historie er nominert til Nordisk Råds litteraturpris, Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris. Merethe Lindstrøm har et solid forfatterskap, og felles for bøkene hennes er at de er eksistensielle, med en nærmest knugende, stille symbolikk.

I boken møter vi et voksent ektepar. Han er pensjonert lege, hun er lærer. Ekteskapet er rolig og tilsynelatende solid, helt til han gradvis trekker seg unna ved å slutte å snakke.

Han er jøde og har opplevd krigen. I en periode gjemte familien seg i en leilighet, og det var helt avgjørende at alle var stille. I ekteskapet videreføres en annen type stillhet, hun insisterer på at alt ikke skal fortelles og tausheten blir stadig mer knugende. Hvor viktig eller avgjørende tausheten om det som var er for disse to kommer til overflaten i forholdet de har til vaskehjelpen Marija.

Det er en fin, men trist og tung bok Lindstrøm har skrevet. Tung i betydningen av at ekteparet gradvis blir trukket ned og bort fra hverandre ved ikke å snakke sammen om de viktige tingene.

Handlingen tar plass i Bergen, og Lindstrøm skildrer fine bilder fra byen.

Anbefales!
God bok!

Bloggere i Barcelona

I uken har jeg vært på "blogg-tur" i Barcelona. Vel, egentlig hang jeg bare med - jeg reiste med matblogger www.lekkermunn.no og fikk oppleve Barcelona gjennom blant annet fantastisk mat og vin.

Lekkermunn i fin stil. Her er det bakevarer som foreviges

Dette var mitt første besøk i Barcelona, og det kommer til å bli flere. Jeg har skjønt at mange lar seg rive med av stemningen i byen, og det er ikke vanskelig å forstå.

Vi reiste med Norwegian og jeg betalte ca.900 kroner, inkludert setereservasjon begge veier og 1 kolli baggasje. Hotellet vi bodde på var midt i gamlebyen: fantastisk beliggenhet. Linken til hotellet finner du her. Rommene var supre, servicen god, men det var dyr frokost som du gjerne kan styre unna. Ta heller en frokost på en av de koselige restaurantene i området.

Deilig å våkne til lyden av duene som kurrer og lukten av nybakt brød fra bakeren nede i gaten

Vi besøkte flere markeder og restauranter. Tickets er en superhipp restaurant som man må bestille på tre måneder i forveien - med mindre man reiser med en celeber matblogger/journalist. Maten var et eventyr og vi satt og så på kokkene som tryllet frem den ene eksotiske og eksperimentelle tapasen etter den andre. Følg med på lekkermunn.no for utførlige og profesjonelle betraktinger fra kvelden.

Neste gang skal vi leie leilighet med kjøkken. Da kan lekkermunn lage mat mens jeg leser

Jeg besøkte Picasso-museet som ligger rett nede i gaten for hotellet. Det er ikke like bra som Picasso museet i Paris, men de har en del bilder fra den blå perioden, så det er verdt et besøk. Vi var selvsagt innom Gaudi, og vi tok noen timer i Casa Battlo og Sagrada Familia. Ubeskrivelig. Jeg fikk handlet noen gode bøker om Gaudi på Casa Battlo og er rustet til tennene til neste gang jeg skal besøke Barcelona.

Lekkermunn hadde med seg Barcelonaguiden fra Lonely Planet, jeg tok med Ti på topp i Barcelona. Begge fungerte utmerket. Barcelona er en by som kan være litt uoversiktlig og det betyr at jeg må ta flere turer før jeg får helt oversikten. Hvis du vil reise ned kan du kontakte Barcelonaekspertene som drives av bergenseren John Brekke. De kan blant annet arrangere tapas-safari, skaffe deg en leilighet eller hotel og ellers hjelpe deg på alle måter. Vi tok tapas-safari med Barcelonaekspertene og det var prikken over i'en. Kjempemoro og veldig ok å ha en norsk kjentmann som både kan språket og byen. Jeg har blitt flinkere til å bruke disse byråene når jeg besøker steder, og Barcelonaekspertene var hjelpsomme, serviceminded, blide og bidro til at turen ble så vellykket som den ble. Anbefales!

Litteratur fra Barcelona? Jeg har ikke lest den, men Vindenes skygge står nå på leselisten. Se også den fantastiske filmen Alt om min mor, vi kjente igjen flere av stedene fra filmen. Woody Allens Vicky Christina Barcelona har også fine scener fra Barcelona.

Vi kom hjem til minus 9 etter å ha nippet til cava på uterestaurant og 15 grader. Litt nedtur, men ettersom det er så greit å få billige billetter til Barcelona er eventyret ikke langt unna.

Matriske. Jeg gir disse en rask dipp i kokende vann før jeg steker de, da forsvinner noe av den litt bitre smaken.

Konklusjon: Barcelona er verdt besøket. Men vær forsiktig, noen forelsker seg så inderlig i byen at de ikke kommer seg hjem igjen. God tur!!

A dangerous method, Freudmuseet og Sabina av Karsten Alnæs

Freudmuseet i London

For noen uker siden var jeg i London, der jeg blant annet besøkte Freud-museet. Han flyktet fra Wien i 1938, bosatte seg i London og døde av kreft året etter, i 1939. Familien fikk flyttet med det meste av møblene, inkludert den berømte sofaen som pasientene lå på.

Huset ble museeum etter Anna Freuds død, og det er en spesiell følelse å være i arbeidsværelset til Freud. Han var interessert i antikken, historie og arkeologi, og rommet er fylt av gamle skatter: skulpturer, figurer og vaser. Og selvsagt et stort bibliotek. Skal du til London anbefales en besøk. Lenken til museet ligger her. Du får tilbud om å leie en liten båndopptaker som du kan ta med deg når du går rundt i huset, og det anbefales Da får du en grundig gjennomgang både om Freud, Anna Freud og gjenstandene i huset. I tillegg har de en utmerket museumsbutikk med Freud-relaterte bøker, og annet.

I går var jeg på kino og så filmen A dangerous method, en film om Jung og forholdet han hadde til Freud. Eller kanskje mer korrekt: filmen om Sabina Spielrein. Jung er blant annet kjent for teoriene om arketypene, og langt på vei var han på linje med Freud, til disse to bryter kontakten på grunn av vitenskapsteoretiske kontroverser. Mye av handlingen kretser rundt vakre og hysteriske Sabine, som Jung har som pasient og utvikler et kjærlighetsforhold til.

 

Jeg har lest den fantastiske boken Alnæs skrev om den russisk-jødiske psykiateren Sabina. Det gjør et sterkt inntrykk å se filmen når en vet hva som hender med denne kvinnen. For det første er hun antageligvis tenkeren bak flere av de teorestiske antagelsene Freud og Jung kom frem til, uten å bli kredittert. Hun inspirerte også pedagogen Piaget, som fremdeles har stor innflytelse på pedagogisk tenkning og på norske læreplaner. For det andre valgte hun å reise hjem til Russland, der hun ble drept av tyskerne i en synagoge i 1941. Før hun blir drept rekker hun å utdanne et antall psykoanalytikere, og hun arbeidet som psykiater i hjemlandet. Det er hjerteskjærende lesning. Boken er noe av det beste jeg har lest og uten sammenligning noe av det som har hatt sterkest inntrykk, både som leseopplevelse og følelsesmessig. Boken er glimrende skrevet og i tillegg til at vi blir kjent med Sabina får vi ett opprivende innblikk i de europeiske strømningene gjennom første halvdel av det forrige århundrede. Hvis du ikke har lest boken anbefaler jeg deg å lese den.

Både London-besøk, film og bok anbefales på det varmeste. Begynn gjerne med boken, det gir filmen det lille ekstra.

God tur, god film og god bok!