God jul til alle bloggvenner

Kjære alle,

det har vært et aktivt bloggår for mange av oss. Vi har hatt bloggtreff og forlagene har vært på banen for at vi skal blogge om deres bøker. Hvilket vi også gjør. I tillegg til bøkene fra forlagene er det mange blogger som omtaler små bokskatter fra mange deler av verden. Flere av bloggerne har smale interesser og finner stadig litteratur som ikke blir løftet frem i den norske, litterære debatten. Dette er kanskje bloggernes største bidrag. Det blir oftere og oftere bloggformidling mellom landene og ikke bare nasjonalt. På denne måten bidrar bloggere å synliggjøre litterære landskap fra andre land, særlig de nordiske landene og engelsktalenende land.

Mitt bloggår har vært som et eventyr. Det har vært mye reising, og særlig Berkeleyoppholdet er et minneverdig opphold som har påvirket på meg og familien på gode måter. I tillegg har jeg gjennom jobb og med venner fått anledning til å besøke så forskjellige steder som Kina, Kroatia, Tyrkia, Paris og London. Helgen i Paris kommer til å bli stående som et høydepunkt, og det har sammenheng med årets litterære lidenskap - Hemingway. I Paris tok vi inn på det hotellet Hemingway bodde på da han først kom til Paris. Som om ikke dette var nok fikk vi rom nr 14. Rommet han bodde på. Normalt er det lang ventetid på dette rommet og det er dyrere enn de andre rommene. Vi fikk det uten å betale noe ekstra og resepsjonen ble både overrasket og glad av den hemingsløse begeistringen jeg viste da jeg forsto hvilket rom vi hadde fått.

Dette året har ikke bare vært et år med Hemingway. Jeg har fått blitt bedre kjent med kvinnene i Hemingways liv, og det er en som har gjort et særlig inntrykk på meg. Martha Gellhorn - denne fantastiske kvinnen, kanskje verdens beste krigsjournalist noen sinne. Hun har skrevet fantastiske bøker, særlig novellene, og vært en viktig mentor for kjente forfattere og journalister. John Pilger og Theroux er to eksempler. Jeg håper flere har fått øynene opp for denne eksepsjonelle kvinnen - kanskje til og med gjennom å lese denne bloggen. Jeg håper også at jeg har bidratt til at flere har fått interesse for Hemingway - like mye bøkene om han, som bøkene av ham.

Jeg vil takke alle bloggvenner for et fantastisk flott år - både litterært, i bloggsamfunnet og det gode miljøet og fellesskapet bloggerne har fått. Jeg vil også takke forlagene for den generøse holdningen til bloggere. Forlagenes raushet med leseeksemplarer til blogger har uten tvil muliggjort høyere leseaktivitet og et utvidet lesespekter for de fleste av oss. Jeg lar diskusjonen som har gått (kritikken fra litteraturkritikerne) ligge på hyllen, bokbloggerne har kommet for å bli og i de nærmeste årene tror jeg vi kan forventet et enda sterkere bloggmiljø i Norge og internasjonalt.

Med dette, og en knallgod filmsnutt om og med min store heltinne, Martha Gellhorn, ønsker jeg dere en fredelig, god og boklig jul og alt det beste for 2013!

Monika Peetz - Syv dager med tirsdagsdamene

Eva, en av fem flotte tirsdagsdamene sliter med vekten og savnet etter å vite hvem faren er. Etter å ha funnet brev i skapet til sin håpløse, hippimamma, tror hun at svaret på hvem faren er kanskje ligger i borghotellet Achenkirch. Dermed er destinasjonen bestemt, det blir 7 dager på hotellet for damene. Utfordringen (og komikken) er at dette er et hotel folk kommer til for å faste. Scenen er satt for nye intriger, konflikter og hverdagseksistensielle utfordringer.

Peetz klarer å følge opp bok nummmer en. Vi blir enda bedre kjent med disse fargerike damene, og jeg har kommet dithen at jeg har likes og dislikes i gruppen. Noen av disse damene er helt fabelaktige.

Feel good på sitt beste, unn deg noen kvelder med disse damene! Og kanskje fasting ikke er så dumt, når alt kommer til alt? Jeg skulle gjerne tatt en tur med en farverik bukett venninner. Og det er noe av det som gjør disse bøkene så festlige - vi kjenner oss igjen i mye av det som skjer i bøkene. Destinasjonen er som i forrige bok et sted som "er i tiden", dog en litt annen form for den mer tradisjonelle spa-turen mange venninner og venninneklubber reiser til.

Faren til Eva? Det var ikke så ille når alt kom til alt. Og ja, hun gikk ned i vekt. Mission completed!

Mer, Monika Peetz! Vi vil ha mer!

God bok!

Monika Peetz - Tirsdagsdamene. Reisen til Lourdes

Etter uker med tung og forholdsvis trist litteratur var behovet for lett og fengene bøker stort. Tirsdagsdamene lå på vent og ble et kjærkomment avbrekk.

Tirsdagsdamene er fem damer som har gått på franskkurs sammen. De møtes en gang i måneden for å spise, skravle og ha det moro. En av disse har nettopp blitt enke, og når enken finner dagbøkene til sin avdøde ektemann viser seg at han hadde forsøkt å gå pilgrimsruten til Lourdres. Uten hell.  Damene bestemmer seg for å fullføre turen.

Som seg hør og bør blir det en tur med konflikter, intriger, åpenbaringer og selvrealisering. Helt ubetalelig! Festlige damer, kjente og ukjente situasjoner, masse feel-good og mange hysterisk morsomme episoder.

Jeg tror at en av årsakene til at denne boken er så godt mottatt er at Peetz klarer å ta pulsen på kjente pronlemstillinger og at hun har klart å koke ned et persongalleri som representerer noe mange av oss kan kjenne oss igjen i. Hun legger handlingen til noe som er "i tiden", den økende populariteten pilgrimsvandring har fått. I tillegg beskriver hun ulike sider ved kvinners vennskap - vennskap som ofte er på tross av og ikke på grunn av.

Jeg storkoste meg med denne og hadde heldigvis toeren liggende. Nå håper jeg treeren er rett rundt hjørnet. At eneren skal bli film er helt supert - dette er feel good så det suser, og det kan vi ikke få nok av!

Løp og kjøp, perfekt bok for mørke vinterkvelder!
God bok.

Thorvald Steen - Balanse

Thorvald Steen er en av mine favorittforfattere. Jeg har blogget om han tidligere, du finner innleggene her.

I Balanse møter vi en mann med samme muskelsykdom som Steen selv har. Boken kan leses som den tredje boken i en triologi, den første er Vekten av Snøkrystaller, den andre Det lengste svevet og Balanse den tredje.

Hovedpersonen er den yngste beboeren på ett av Oslos pleiehjem. Konen hans er død av kreft. Datteren er flyttet til Cape Town og venter sitt første barn. Forholdet mellom far og datter er dårlig og teksten kan leses som et langt brev til datteren.

Boken er trist. Den gir et skremmende møte med et antageligvis representativt, norsk pleiehjem. Leger med lite tid, overarbeidete og underbetalte sykepleiere, kjip mat, neon lys i gangene og en blanding av demente, syke og døende mennesker.

Steen skriver godt om forholdet mellom hode og kropp, mellom tanke og handling. Han skriver også godt om utfordringene med å ta inn over seg andres lidelse, behovet for å distansere seg fra de andre, ikke kun være en pasient med en sykehistorie, men et menneske med individuell historie.

Skildringene fra Oslo og Oslo-innbyggernes forhold til marka, ski og landskapet som skaper byen er vakre og billedlige. En nydelig bok, trist og vakker, og som Steen skriver til datteren; tenker du aldri på at en dag er dette kanskje deg?

Anbefales!
God bok!

Howard Jacobson - Finklerspørsmålet

Denne boken er prisbelønnet (Booker prisen 2010) og bejublet i blogger og av anmeldere. Et mesterverk, en komedie, skremmende, ambisiøs og fantastisk er noen av superlativene som brukes på smussomslaget. Med andre ord en bok å la seg rive med av. Eller?

I boken møter vi Julian Treslove, Sam Finkler og Libor Sevcik. De to siste er jøder, Treslove er deres venn gjennom flere tiår. Vi leser om forholdet dem i mellom, deres forhold til kvinner og deres forhold til samfunnet. Tittelen Finklerspørsmålet henviser til Julian Tresloves følelse av at jødene, som han omtaler finklerne, har en felles inneforståtthet om seg selv og verden som Julian blir ekskuldert fra. Julian Treslove er en ekstremt irriterende mann (i denne leserenes opplevelse) som grubler på nyttige og unyttige ting. Etter at han en kveld blir ranet og forslått - og i hans hode omtalt som jøde, raneren hveser "Yu Yew", blir han overbevist om at han er jøde han også.

Det kan sikkert sies mye om denne boken, og det er godt mulig det er en humoristisk og godhjertet beskrivelse av noe felles-jødelig. Men den falt ikke i smak hos meg. Jeg kan ikke sette helt fingen på hvorfor, den er godt skrevet, men det er ett eller annet med fremstillingen av både det jødiske generelt og menn spesielt som jeg ikke finner tiltalende. I tillegg får jeg en litt dårlig følelse - jøder overalt blir fremdeles ekstremt dårlig behandlet, også i Norge - og det plager meg. Tresloves behov for undergang og elendighet, identifikasjonenmed jødene og behovet for å begrunne egen elendighet i en felles jødisk historie - nei, dette var ikke helt i blinken for meg. Men, boken er godt mottatt over hele den engelskspråklige verden og i Skandinavia. Derfor anbefaler jeg deg heller å lese andre anmeldelser når du skal vurdere om dette er noe for deg. Bloggen Har du lest? har som alltid en god og fyldig omtale av boken.

Lars Ove Seljestad - Isberg

Lars Ove Seljestad er en forfatter jeg liker godt. Den forrige boken hans, Fjorden, var en fin bok om forholdet mellom far og sønn. I Fjorden beskriver han et psykologisk drama mellom to mennesker som vi kommer inn på.

Isberg handler om en gutt som overlever et ras. Etter raset står kun kjellerligheten igjen, det er her gutten er når raset går. Resten av huset er tatt, sammen med foreldrene.

Vi følger gutten etter raset, og det mest beskrivende med hele historien er fraværet. Fravær av deltagelse for det som har skjedd gutten, ansvarsfraskrivelse og fremmedgjøring. I tillegg er det helt og fullt litterært fravær av tekst eller mening som lelseren kan følge.

Gutten blir ond. Han blir hatefull og voldelig. Han er åpenbart rasende. Mer får vi ikke vite. Seljestad beskriver (som vanlig) en fryktelig sex-scene, kvinnen - i dette tilfellet jenten - som blir brukt og ydmyket, mannens velbehag og rettferdiggjørelse.

Jeg likte ikke denne i det hele tatt. Den var intetsigende og ga ingen mening. Jeg forstår ikke hva Seljestad vil fortelle, eller hvorfor han ikke tar seg tid til å tegne et dypere psykologisk portrett av hovedpersonen.

Delphine de Vigan - Underjordiske timer

Underjordiske timer handler, på samme måte som Alt må vike for natten en bok om ensomhet. Den kvinnelige hovedpersonen Mathilde er enke og har tre gutter. Hun har en jobb hun liker og trives i, men etter at hun åpent er uenig med sjefen sin gjør han alt for å ødelegge henne som menneske. Han fratar henne arbeidsoppgaver, lar være å informere om møter og det ender til slutt opp ed at hun blir fratatt kontoret. Mathilde bestemmer seg for å ikke bøye av, men etter som kollegaene også vender henne ryggen blir det vanskelig å stå rakrygget gjennom arbeidsdagene.

Thibault er lege. Han elsker sin Lila, men er ensom. I jobben sin møter han mange triste skjebner og felles for disse er ensomheten.

Delphine de Vigan skriver fantastisk bra. Hun klarer å beskrive de kalde, vonde sidene ved å leve i en storby i et moderne samfunn. På samme måte som i Alt må vike for natten er dette en bok som setter seg i magen, den er trist, vond og realistisk.

Anbefales!
God bok!

Snapshots - Paris

Ny og gammel Louvre

Julestemning på LaFayette

Kathrine Aspaas - Raushetens Tid

Kathrine Aspaas, kjent og kjær skribent, sangerinne, økonom og journalist har skrevet en annerledes og helt spesiell bok. I boken er hun åpen og ærlig, personlig, men ikke privat og hun byr på seg selv og snakker direkte til leseren.

Forhistorien
Jeg må spille med helt åpne kort, den observante leser vil se at undertegnede er en av flere som Kathrine Aspaas takker for bidrag i arbeidet med boken. Historien er som følger: I mai i år, en vakker Californina-morgen, fikk jeg en mail fra en venn som er en venn av Kathrine. Denne vennen, som er min bedre halvdel, skulle være leser på manuset og foreslo at hans lesende kjæreste, altså meg, kanskje også kunne være en leser. Som sagt som gjort. Inspirert av god Berkeley-steming, overdoser med mindfulness og Californisk raushet, svarte jeg at det ville jeg. Jeg trenger en uke - jeg er tross alt et travelt opptatt menneske, med forpliktelser både ovenfor jobb og barn. Og, sa jeg: hun må forberede seg på at jeg sier som det er. Hvis jeg syntes det er dårlig, ja da får hun ta tilbakemeldingene for det de er.

Jeg startet på manuset dagen etter, ved frokostbordet en søndag morgen. Som den begeistrede leser jeg er syntes jeg at første kapitel lovet bra, men sånn er det jo ofte. Og en bok som denne - midt mellom sakprosa og journalistikk - det skal være meget bra for å holde stilen gjennom hele svevet. Så jeg satt meg godt til rette med en kopp te og scrollet videre gjennom manuset. I god akademisk ånd hadde jeg aktivert kommentar-feltene og sa til meg selv at Aspaas får være Aspaas, hun er kul hun, men jeg skal gi seriøse og kritiske tilbakemeldinger. Snille og velmenende venninner og venner har hun nok av, ikke putt meg i den boksen (for å bruke forfatterens egne begreper).

Den gode leseopplevelsen
Jeg leste videre og så kom det: Den sjeldne følelsen, den leseopplevelsen som vi utrettelig jakter: jeg ble berørt. Beveget. Jeg lo. Og jeg gråt. Lenge. Teksten snakket til meg, den snakket om meg og den gjorde noe med meg. Jeg forsto noe om meg selv og om de andre. Om barna mine, kjæresten min, vennene mine, jobben min - å, så mye jeg forsto om jobben min og hva den gjør med meg - med oss, jeg forsto noe om livet mitt. Jeg forsto at jeg var feiltastisk, at jeg ikke er så verst, at det ikke er så farlig ikke å alltid få alt til, at jeg har min egen grisebinge og at den ikke er så møkkete som jeg var redd for og at jeg kan fortsette jobben med å rydde i den. jeg forsto at jeg var på rett vei og hvorfor jeg ikke var på rett vei og at det faktisk ikke gjør så mye. Og jeg forsto at det å være raus, ha et hjernehjerte, være feiltastisk, det er det alt handler om. Så enkelt. Og så vanskelig.




Aspaas bruker egne historier og er åpen om antidepressiver, si egen misunnelse, frykten for ikke å lykkes - og hun forteller hvordan hun i fin stil, faktisk i en klasse for seg selv, abdiserer. Ser ting med andre øyne. Ser seg selv med nye øyne. Og hun prater med folk som kan belyse verden og livet på andre måter enn hun er vant med. Hun snakker med kunstnere, prester, arktiekter og vitenskapsfolk. Hun bruker forskning på en måte som gir mening til meg som leser og forteller hva som påvirker oss, hvorfor det lønner seg å være raus og hvor feiltastisk vi er alle sammen. Hun snakker direkte til leseren. Uten at det blir klamt eller privat: hun ser oss, deg og meg, vi som leser boken. Og det er vidunderlig. Fra første til siste side.

Neida, jeg brukte ikke en uke. Jeg brukte søndagen. Jeg leste til det svimlet for meg, barna fikk klare seg så godt de kunne, middagen ble bestilt på døren og inntatt i stillhet, kun avbrutt av begeistrede utbrudd fra mor som leser og leser. Kathrine fikk en haug med mer eller mindre sammenhengende mail etterhvert som jeg leste. Fantastisk, dette er så bra, Herre Jeremia - hvor tar du det fra, jeg visste du var god, men herlighet.

Var den virkelig så bra?
Da jeg la meg for kvelden fikk jeg ikke sove, jeg var fullstendig ekstatisk. Dagen etter følte jeg at jeg hadde vært på rangel hele natten og hadde en følelse av uvirkelighet. Det har jeg opplevd før når jeg har for-lest meg, noe som ikke skjer ofte. Jeg bestemte meg for å vente en måned, ta boken frem igjen, lese den på nytt, for - tenkte jeg - det må ha vært meg, ikke boken, jeg lot meg rive med. For mye. Jeg må være grenseløs, mangle selvkontroll. Så da gjorde jeg det, jeg ventet.

Manus kom tilbake noen uker etter, med rettelser - blant annet de jeg hadde foreslått. Ikke så mange, men nok til at jeg følte at jeg ble tatt på alvor. Og jeg satt meg ned igjen - leste og leste. Og forsto at dette er en sånn bok som man skal lese flere ganger. Det er en bruksbok, en hjelpebok både i gode og ikke så gode tider. Dette er boken jeg skal gi til alle vennene mine, som jeg skal ha på nattbordet og som jeg skal bruke. På samme måte som sist lo jeg, gråt jeg, ble berørt.

Årets beste?
Jeg har hatt mange flotte leseopplevelser dette året. Jeg har tatt meg tid til å fordype meg i Hemingway, amerikansk samtidslitteratur, mindfulness både som teori og praksis og reiselitteratur. Men den boken som står øverst på listen min er uten tvil Raushetens Tid. Jeg skal gi den til alle jeg gir gaver til i julepresang. Jeg gleder meg til å høre hva de syntes. Svigerfar, min egen far, naboen, venner og venninner, søstrene mine - dette er en bok for alle. Og jeg håper, kjære bloggleser, at du leser boken og at du får en like god opplevelse som jeg fikk. Dette er en av de bøkene som gjør at vi leser. Og til Aspaas, som jeg nå kaller Kathrine: tusen takk, Kathrine. Skriv mer, masse mer - i avisene, Alt for Damene, og ikke minst; skriv flere bøker. Du er rett og slett feiltastisk!

Anbefales herfra til himmelen! God bok!

Reiseguider Beijing og Kina

Kina er et enormt stort land med veldige variasjoner. Før turen til Beijing skaffet jeg meg to guider om Kina, tre om Beijing og jeg lastet ned appen Stay.com. Sistnevnte var uten tvil den mest nyttige da jeg sto på gaten i Beijing. Men - den ville ikke vært fullt så nyttig uten å lese guidene i forkant.

 Aschehough har en bok det som kanskje er ment som en serie - det håper jeg det blir - og foreløbig får du kun Kina. Det er en meget bra god bok, tematisk delt inn i emner som transport, serverdigheter, byliv, spise og bo, kart og planlegging med mer. Boken byr på en fyldig introduksjon til Kina og den er glimrende. Dog før turen. Den veier 0,9 kg og var helt håpløs å bære med seg rundt. Den fungerer kanskje enda bedre hvis du skal reise rundt i Kina, men selv om den har mye bra om Beijing er den for tung til å putte i sekken når du trasker gatelangs.



Gyldendal Kina er også veldig bra, særlig for deg som reiser med barn og ungdom eller for dem som liker mye bilder og ikke fullt så mye tekst. På samme måte som Aschehough sin bok er den altfor tung til å putte i sekken når du er på gaten i Beijing, men ypperlig når du forbereder reisen. Hvis du skal reise rundt i Kina er denne kanskje et alternativ, men det er mulig den blir for lite omfattende. Du kan eventuelt supplere med Aschehough's Rett På Kina - eller med Lonely Planet og/eller Rough Guide.












Guidene jeg hadde med meg om Beijing var for overfladiske. De fungerer godt i europeiske byer, men du må for all del ikke reise med kun disse byguidene. Det står next to nothing sammenlignet med hva du ønsker å vite når du først har kommet deg hele veien til Beijing.

 Gatelangs Beijing fungerte bra, det er kart til de ulike bydelene inkludert en liten tekst om utvalgte serverdigheter i den enkelte bydel. En storpart av gater og steder har både bokstaver og kinesiske tegn - det kommer godt med når du spør en kineser etter veien. Gatelangs veier ingenting og er ideell å putte i vesken eller lommen.

 Nå har jeg forsøkt Turen Går Til guidene utallige ganger. De er grei nok, men ikke mer enn det. De veier det samme som Lonely Planet byguidene og hvis du har ambisjoner om å få mest mulig ut av oppholdet må du ikke finne på å kun ta med deg Turen Går Til. Disse må suppleres!






Det som uten tvil fungerte best i Beijing - "on location" - var Lonely Planet. Det viser seg gang på gang at LP-folkene er seriøse, dyktige og at de kan reise. Hvis du kun skal til Beijing og må velge en guide er dette guiden du skal ta med deg. Den veier lite, har et handy format og er spekket med informasjon. Jeg lastet også ned den geniale appen Stay.com før jeg reiste. Den kan du bruke offline når du har kommet frem. Den har blant annet et interaktivt kart som virker selvom du har av all roaming og alt som sprenger telefonregningen når du kommer hjem. OG - du får kartet opp med vanlige bokstaver og kinesiske tegn. Saved my life!


Med Stay.com laster du ned alt du vil besøke og lager egne guider, du har stay.com sine egne guider og du har venners guider. Det er intet mindre enn fantastisk. Stay har masse destinasjoner og det blir hele tiden flere, jeg er i full gang med å gjøre klar appguiden min for Paris-tur og jeg har selvsagt lastet ned guiden for Oslo.

God tur til Beijing!

Shopping i Beijing

Beijing er et eldorado for shoppere. Det beste shoppingstedet vi fant var Perlemarkedet. Se etter merker fra SAS og andre europeiske flyselskap, det er alltid et godt tegn - airlineansatte vet hvor man gjør de gode kuppene.

Vaser for enhver smak

På stort sett alle butikkene må du prute. Vi opplevde at de gikk ned hele 80% fra utgangsprisen de ba om. Nesten alle varene er etterligninger av kjente merker, noen er såkalte ikke-lisensierte, det betyr at det er ekte, men de har laget flere enn de opprinnelig skulle. Dette gjelder et par merker, blant annet Monclair og Canada Goose. Stort sett alt annet er "fake".

Lynn's store - her får du blant annet Ole Lyngaard kopier

2dre etg på perlemarkedet- her er det faste priser

Bane 5 til Tiantandongmen. Gå ut på exit A og  Perlemarkedet er rett rundt hjørnet

Her kan du gjøre noen gode kjøp, foruten klær er det suvenirer, brukskunst i tekstil og silke. Jeg fikk meg en kjempefin Kina-jakke i lin, til 130 kroner.

God tur og hyggelig shopping!

Beijing

Beijing-morgen

Beijing er en spennende by og Kina er et spennende land. Jeg har hatt min første tur til Kina, og det ga mersmak! Her får du noen  tips som du kan ta med deg hvis du skal til Beijing.

SAS flyr direkte fra København til Beijing. Turen tar mellom 9 og 10 timer fra København og du kan få en tur rundt 7000 kroner fra Oslo avhengig av sesong.

Oktober er en fin måned å reise i, det er ikke så mange turister, temperaturen er fin og det er utenfor sesongen, i hvertfall for nordmenn. En by med rundt 20 millioner innbyggere har nødvendigvis et ufattelig antall besøkende fra hele verden året rundt. Sett gjerne av litt tid, jeg var i Beijing i 6 netter, men 2 dager gikk bort til en konferanse og jeg hadde funnet ut hva jeg ønsket å se før jeg reiste. Det var helt åpenbart at jeg ikke ville rekke over allverden og jeg satt opp to-tre ting jeg ønsket å få med meg. For det første ville jeg (selvfølgelig) gå på den kinesiske mur. Det har jeg hatt lyst til siden jeg var liten jente. For det andre ville jeg besøke et tempel, helst et som ikke var overfylt av turister. Etter en del lesing om de ulike templene falt valget på The Lama Temple. Så ønsket jeg å gå i Beijing-operaen, inspirert av et meget vellykket besøk på tradisjonelt teater i Tokye for noen år siden. Jeg ønsket å bo i en hutong - som betyr narrow street/trang gate i den delen av Beijing som står igjen av gamle Beijing. Sist men ikke minst: shopping! Beijing er et eldorado for shopping av klær, suvenirer, tepper, smykker, stoffer, te og brukskunst.

First thing first
Etter at billettene var bestilt begynte søket etter det perfekte hotellet. Kriteriene var klare og jeg søkte hutong på Trip Advisor. Det kom opp masse alternativer og valget falt på Double Happiness Courtyard Hotel i Dungsi, en av de gamle bydelene sentralt i Beijing. Hotellet er kåret som nummer 1 av travellers choice på Trip Advisor, med god grunn. På Trip Advisor ligger det over 500 omtaler av hotellet og jeg merket meg at mange drosjesjåfører ikke alltid finner frem i disse trange gatene. Og at de ofte snyter deg. Jeg bestilte hotellet, i underkant av 500 kroner natten og sendte hotellet en forespørsel om de kunne fikse henting på flyplassen når jeg landet. De fikk flightnummer og dato og sendte i løpet av en times tid en bekreftelse på at det ville stå en fyr på flyplassen med en plakat med navnet mitt på. Han kjørte meg direkte til hotellet, og prisen var i underkant av 180 kroner.

Hotellet ligger litt bortgjemt i en liten hutong, sentralt  forhold til t-banen, den Himmelske Fredsplass og mange av de andre serverdighetene i Beijing.

Double Happiness Courtyard Hotel

 Historien til mange av hotellene i hutongene er spennende. Det hotellet vi bodde på tilhørte opprinnelig en forsker, han skrev den første kinesiske encyclopedia i Kina. Bygget er mer enn 200 år gammelt og delen vi bodde i er en av de få som ikke ble revet i anledning OL i Beijing.

Inngangspartiet til hotellet

Hutong

De bruker barnesete på syklene i Beijing også

Slakteren i hutongen

På hotellet fikk vi bestilt tur til muren og en forestilling i Beijing Opera. Du betaler ca 240 kinesiske penger for en tur, det er ca 215 norske kroner. Turen til muren var en dagstur som inkluderte lunch.

The Great Wall - et imponerende byggverk!

Chinese dusk - det var tåkete og vakkert. Neste gang ønsker jeg med strålende sol.

Bratt og krevende. Og veldig moro!

Etter vi hadde vært på muren reiste vi til en regjeringsdrevet fabrikk som lagde nydelige figurer av jade. Jeg fikk kjøpt meg enda et tilskudd til min etterhvert så mangfoldige gude-samling, en happy-Buddha håndlaget i gammel jade. Vi spiste på fabrikken, kjempegod kinesisk mat. Deretter reiste vi for å se på de gamle Ming-gravene. Området var vakkert, men selve serverdigheten var i bunn og grunn ganske kjedelig. Men det var tydelig at kineserne var begeistret.

Jeg kommer tilbake med blogginnlegg om reiseguider og et blogginnlegg om shopping i Beijing.

God tur!

Vigdis Hjorth - Leve Posthornet

Ellinor, midt i tredveårene strever med å skape mening i livet sitt. Hun finner dagboken sin fra 2000 og når hun leser det hun har skrevet er det intetsigende, og fullstendig meningsløst. "Navnene kunne byttes ut, datoene byttes ut, ingen bevegelse, ingen sammenheng, ingen glede, bare lede; pengene, brunfargen, sladderen, maten, jeg kunne like gjerne skrevet man som jeg." (side 8-9)

Dette er utgangspunktet for boken, og når kollegaen Dag forsvinner - frivillig, han vil ikke mer - for så bli funnet død i et havnebasseng, blir avstanden mellom Ellinor og livet hennes enda større. Hun overtar et prosjekt Dag arbeider med: arbeidet mot innføringen av EU's tredje postdirektiv.

Hele fortellingen dreier rundt Ellinors betraktninger om seg selv og sine omgivelser. Hun reflekterer distansert om livet sitt, sexlivet sitt, sin rolle som søster og datter og kvinne midt i livet. Vigdis Hjorth skriver som vanlig fantastisk bra og det er flere partier i boken som både er gjenkjennelige og veldig morsomme.

Det er skrevet mye om boken til Hjorth og flere anmeldere skriver at de ble i godt humør og ved godt mot av å lese boken. Det gjelder også for undertegnede. Sakte, men sikkert kommer Ellinor seg av bølgedalen, hun fortsetter å betrakte, men ikke så distansert og med ny erkjennelse om seg selv og det livet hun lever.

Hjorth skuffer ikke, dette er kanskje en av de aller beste tekstene hennes.

Anbefales!

God bok

Bli best med mental trening - Erik Bertrand Larssen

Det handler om å gjøre det en har bestemt seg for. Det handler om å ha et fokus, forberede seg godt, gjennomføre med stil. Erik Bertrand Larssen er mental trener for noen av de beste idrettsutøverne i Norge, næringslivstopper og åpenbart en og annen kulturpersonlighet. Han har satt tankene sine i system og presenterer i denne boken filosofien bak det han gjør.

Bli best. Det er et mantra i denne boken. Du er rå. Slå deg på brystet og brøl. Kontroller situasjonen. Kontroller livet ditt. Vær det beste du kan være. Du tåler alltid mer enn du tror.

Boken føyer seg inn i en Achievement-kultur som det finnes mye av i USA. Her handler det om måloppnåelse, om å vinne de viktige slagene. For å klare dette må hodet være på lag med kroppen. Du kan trene deg til å komme nærmere målet ved å være ekstremt dedikert, nesten monoton, si til deg selv mange ganger om dagen at du er en vinner, repeterer strategiene du har lagt opp og gjøre selve presentasjonen til en type oppsummering av alt du mentalt og fysisk har jobbet for.

Jeg har lest denne boken først og fremst som fagperson. Rent læringsteoretisk er det noen gode poenger å hente. Få oversikt over situasjonen - hva kan jeg, hva trenger jeg å kunne mer om, hvordan går jeg frem for å omsette det jeg har tilegnet meg i praksis og hvordan kan jeg yte mere og bedre. Hvis vi flytter blikket fra det som handler om læring, repetisjoner, strategier og forberedelse til det mer samfunnsmessige blir det mer problematisk. Jeg skal utdype det.

Betrand, som han kaller seg i boken, har bakgrunn som fallskjermjeger, siviløkonomstudiet på NHH og arbeid som mental trener. Han er opptatt av noen kjerneverdier (prestasjoner, trening, fysisk bygging av kroppen og vinnermentalitet). Han hevder at alle kan oppnå det de ønsker, hvis de bare arbeider hardt nok. I denne retorikken er det innbakt en forståelse av at god ledelse, økonomisk gevinst og riktige beslutninger gagner fellesskapet. Å vinne er målet. Men hva er å vinne? Og hvilken målestokk skal seieren måles etter? Kan alle bli en Northug? Og er det ønskelig at alle blir en Nordthug? Og hvilket fellesskap er det egentlig snakk om?

Mennesker har ulike forutsetninger. Alle kan trene seg opp til å bli god i noe. Motivasjonen for å bli i god i noe kommer ideelt sett innenfra. Gjennom trening og atter trening blir vi bedre. Det kan være i aktiviteter som å bake brød, snakke sammen, se andre, gjøre det bra på eksamen, tåle kritikk, være kritisk, lese, regne, løpe, - listen er uendelig. Mennesker trenger ikke å være en næringstopp, advokat eller skiløper for å være en vinner. I boken sneier Bertrand innom dette, eller disse -  du og jeg, men det er først og fremst de ekstreme eksemplene han bruker. Dette gjør at bokens nedslagsfelt på sett og vis begrenses. Jeg slår meg ikke på brystet, brøler at jeg er en råtass og vil bli best i verden når jeg for eksempel går løs på en oppgave som jeg vet er vanskelig, men som må gjøres. Mye av Bertrands metodikk kan jeg bruke, men det er like mye som fremstår som for individualisert. Det blir for mye "meg" i boken.

Betrand skriver bra, han er belest og har jobbet seg gjennom noen kneiker. Men for meg blir han, etterhvert som jeg leser, for høyrøstet, for kompetativ, for fiksert på å fremheve alle sine gode resultater. Han bruker mange sider gjennom hele boken på å vise til alle som har skrevet hvor fantastisk han er å jobbe med, hvor stor forskjell han har gjort for den og den næringslivslederen eller skiløperen. Det virker litt mot sin hensikt. Det er ikke interessant. Det som er interessant er hva han kan komme med som kan brukes for meg som leser. Og jeg vil absolutt ikke blir som for eksempel Northug. Han er en vinner i skisporet, men utenfor skisporet oppleves han ofte som asosial, mutt, sur og vanskelig. Han har åpenbart en rekke gode sider i tillegg til disse, men det er de mindre flatterende han ofter viser offentlig.

I boken tar Bertrand tak i noen sider ved å prestere som er viktige og riktige. Han utdyper disse og kommer med mye vettugt. Samtidig er boken en representant for den mentaliteten som har fått så godt feste de siste årene: du skal rekke over det meste, være en ener i jobben, ta merket i Birken, bygge muskler, ha forretningsmøtet med pulsklokken på armen, løpende rundt et vann eller innover i marka. Jeg er usikker på om det å bli en vinner i denne betydningen egentlig gagner samfunnet og oss som mennesker. Det beste er kanskje å dyrke selvdisiplinen på alle livets arenaer, men muligens ikke med et brøl? Å tro på seg selv og det en kan oppnå er viktig, men det må være en del av noe større. Noe som er utenfor seg selv og som en kan være en del av. Betrand vil mene at det er nettopp det han skriver om, men her er jeg litt tvilende.

Boken anbefales for spesielt interesserte.  De som ikke synes DN's "nå skal vi sykle Birken"- sider er spennende lesing blir muligens ikke veldig opprømt over denne boken.

Delphine de Vigan - Alt må vike for natten

Jeg ble tipset om denne boken av Bokdama, Anette Garpestad. Tusen takk Anette  - dette var strålende. Delphine de Vigan var et helt ukjent navn for meg, men etter noen runder på nettet og engelskspråklige bokblogger har jeg forstått at jeg har mye mer å glede meg til. Den beste boken hennes er etter sigende No og Jeg, da er det bare å sette kryss i taket for Alt må vike for natten var helt superb.

Boken er selvbiografisk og Delphine forsøker å forstå bakgrunnen for at moren ble syk tidlig i 30-årene. Moren er bipolar, bor alene med de to døtrene sine og strever med å få livet til å henge sammen. Hun havner flere ganger på psykiatrisk institusjon, og det er i dette kaoset de to jentene vokser opp.

Delphine er oppvokst på 70-tallet og hun beskriver tiden og ungdomsproblemstikken fra den tiden på en overbevisende og gjenkjennelig måte. Det var mer opprør den gang enn det er nå - vi kan se tilbake på et komplisert politisk maktspill på internasjonalt nivå, punken, freakerne og en mulighet for å se for seg et liv uten topp innsats for å tilegne oss grunnleggende ferdigheter. Livet var komplekst på en annen måte enn det er i dag. Psykiatriske problemer ble ofte skjøvet under teppet, pasientene fikk ikke alltid god behandling og incest var mer tabubelagt enn i dagens samfunn.

Delphines mor er de vakre, mystiske, drømmende, litt innesluttede typen. Hun blir tidlig gravid og har et kort ekteskap med Delphines far. Etter hvert som døtrene blir eldre blir moren sykere, og beskrivelsene av aggresjonen datteren føler mot sin mor, måten hun tar avstand fra moren og morens liv, hvordan hun forsøker å beskytte søsteren, sorgen over tapet av moren og fortvilelsen over morens sykdom er smertefull lesing.

I boken, som starter med at hun finner moren død, sjonglerer Delphine med sine egen følelser, familiens reaksjoner på det hun skriver, fortvilelsen over det hun finner i morens fortid og forståelsen av hvorfor hun selv har blitt som hun har blitt.

Det er en sterk historie skrevet i et nydelig og annerledes språk. Delphine er poetisk, teksten er forsiktig, men samtidig sterk. For frankofile er den et must, på samme måte som Michel Rostains Sønnen, en bok med samme tema, her er det en sønn som dør, og fra Frankrike i dag.

God bok!

Lopud, Kroatia

Den kroatiske rivieraen, fra nord-Dalmatia til sør-Dalmatia, er et yndet reisemål for seilere og dykkere. Kystlinjen er fantstisk og fullt på høyde med norsk sørlandsidyll. Utenfor Dybrovnik ligger det hundrevis av øyer og mange av disse er bebodd. De små byene på øyene minner om små italienske landsbyer og er et må-oppleve.  Hvis du allerede tenker på neste års sydentur i høstferien er dette et åpenbart alternativ.

Vi reiste fra Dubrovnik til Lopud, en av de minste øyene. Turen tar ca 20 minutter. Et annet alternativ - av veldig mange - er kjærlighetens øy, Lokrum. Du finner en oversikt over noen av øyene her.

Du har mange alternativer, og vi brukte Dubrovnik Boats. Det koster ca 150 Euro for en dag, og da henter de deg i havnen i Dubrovnik (den nye havnen), tar deg på øyhopping og venter mens du nyter en doven dag på øyene. Eller du kan ta ut fra Dubrovnik og ta en overnatting, da kan du eventuelt hoppe fra øy til øy, og ta en overnatting på forskjellige øyer. Det går ferger fra Dubrovnnik, hvis du ikke vil ta en privat båt.

Smau på smau.

Lopud er en liten og oversiktlig øy. I havnen ligger den lille byen. Rundt på øyen finner du badestrender, turstier, sykkelstier og kulturlandskap. Det koster ca 70 kona (70 kroner) å leie en sykkel for en dag.

Kroatia er kjent for sin gode oliveolje

I helgen (14.10) var det kun 10-15 turister på øyen som skulle stenge for turistsesongen dagen etter. De åpner igjen 14de april. Når de stenger gjør de det på ordentlig, det er nesten ingen store butikker på Lopud. En supermarked-båt  reiser rundt og selger varer til restaurantene og hotellene. 

Øyene har mange gamle borger og kirker, noe som gjør det moro for alle, ikke kun ihuga friluftsfolk, å vandre på øyene. De fleste borgene ligger på toppen av øyen og har en fantastisk utsikt.

Hotel Villa Vilina

På Lopud er det et hotel som jeg tittet innom, det er privat og har en super beliggenhet i havnen. Det heter Villa Vilina, nettsiden finner du her. Der kan du også se mer fra øyen. I tillegg er det mange muligheter for å leie lokale rom. På andre siden av havnen ligger det et stort hotel bygget i 1968, skikkelig retrohotel som gir assosiasjoner til Miama-stilen; hvitt, formet som to cruisebåter, svære svømmebasseng og en praktfull hage.

Hyggelig terasse på Villa Vilina

Den gamle kirken på toppen av øyen. Bygget på 900-tallet

Jeg fulgte de gamle gatene og kom snart opp over byen. Blomster, oliven- og klementintrær, granatepler som hang modne på trærne, palmer og fantastisk utsikt.

Epler i Hardanger. Klementiner i Lopud.

Havnen i Lopud

En norsk forfatter slapper av og har fått selskap av en søving Lopud-beboer

Local dinner

Vi spiste på Olama, en hyggelig, liten restaurant som lå helt nede i vannkanten. Måltidet var det beste vi hadde på hele turen, maten var hentet i havet utenfor øye og omgivelsene gjorde helt sikkert sitt til at dette ble et kulinarisk høydepunkt.

Hvorfor skal vi reise på pakketur i oktober når det er mulig å ta turer som denne? Jeg anbefaler deg å vurdere dette som et alternativ. femten - tjue minutter med båt ut fra vakre Dubrovik ligger det øyer i alle størrelser, med masse muligheter for bading, turer, sightseeing, naturparker og gode opplevelser. Kombinert med kulturelle opplevelser i Dubrovnik er dette helt maksimalt. Og det beste; alt er tilrettelagt for deg som besøkende, menneskene er hyggelig og maten er god. Prisene er lave og solen skinner. Det er bare å pakke snippsekken, vi er en tre-timers flytur unna selveste paradiset. I tillegg til å være et godt syden alternativ er dette en godt alternativ til en kald, norsk, sørlandssommer.

God tur!