Samtiden nummer 5

Siste Samtiden landet i postkassen i går. Det handler om kapitalisme og ulike bidragsytere kommer med sine synspunkter. Både venstre og høyresiden får taletid. Høyre-siden er representert av Kristin Clemet. Hun har tidligere klaget over at alt som skrives i Norge er venstrevridd, men jeg syntes hun har fått mye taletid de siste årene. Både i Morgenbladet og i Samtiden.

Artiklene var informative nok, men jeg syntes dette nummeret var litt kjedelig. Ideologiske artikler blir gjerne det, det blir litt lite spenst over det. Catrine Sandes er en utmerket redaktør, men jeg syntes at numrene har variert veldig mye med hun som ansvarlig. Det var litt mer fres over Hans Olav Åmås, spør du meg. Han klarte å sette ting på dagsordenen på en sånn måte at det ga gjenklang i offentligheten. Men jeg får finlese litt, det kan hende jeg klarer å presse litt xtra ut av sitronen.

I tillegg til en overdose ideologi, var det en fotoserie fra Gaza. Det er ufattelige lidelser som vises i bildene. Jeg forstår ikke at vi ikke bare gjøre rent bord, går inn - bygger opp igjen Gaza, presser Israel i kne og får bort både muren og alle de andre overgrepene. Og jeg forstår ikke hvorfor Sandnes prioriterer en diskusjon om kapitalisme: det burde være tid for et fyldig nummer om menneskerettigheter og folkeretten. Mine forventninger til Samtiden er at det er et politisk aktuelt tidsskrift som evner å sette dagsorden. Og for å være ærlig er jeg litt mettet av både høyre- og venstresidens retorikk om penger og fordeling i verdens rikeste land. Men - så lenge vi ikke betrakter oss som en del av verden, men verdens navle kan vi kanskje ikke forvente de helt grunnleggende diskusjonene om menneskeverd og menneskerettigheter.