Ut på tur - Hua Hin

Vi tilbragte påsken i Hua Hin, Thailand. Det er Thailands svar på Alcudia Beach, men fordi vi var sent ute med å bestille landet vi altså der.
 
Ettersom Alcudia ikke er en destinasjon jeg vil retunere til bestemte vi oss for å ta en lazytrip, i betydningen at vi ville bo på et bra hotel, ved en ok beach og med sikte på gode restauranter for middager. Ingen utflukter, no monkey mountain eller make food for the munks, kun avslapning. Til det fungerte det meget bra.

Vi valgte Hyatt Regency Hua Hin, etter sigende kjent for å ha et av de beste bassenganleggene i byen. I tillegg tok vi et Regency room hvilket betyr at du har et "eget" basseng for Regency gjester, et separat område med strandstoler og andre goder på kjøpet. Et av de beste godene er at du har inkludert frokost, tilgang til drikke (ikke alkohol) hele dagen, og happy hour med mat og drikke, inkludert alkohol, fra 5 til 7. Dette er inkludert i hotelprisen.

Klargjøring for åpning av "butikken"

Vi klarte i aller høyeste grad å slappe av. Litt uvant å være stasjonær på et sted hele tiden, men temperaturen tatt i betraktning var det like greit ikke å hoppe inn på lokale busser, med nesen mot steder off the beaten track.

Fra Lets Sea - kjempebra restaurant - anbefales!

Hotel området var nydelig og i akkurat passe avstand til sentrum. De hadde et fantastisk spa anlegg med gunstige priser, så avkoblingen fra sol og boklesing ble diverse massasjer og annet digg. Etter turen var vi enige om at det hadde vært deilig, men at en sånn tur ideelt sett må kombineres med litt mer aktiv ferie. Formelen er kanskje en uke aktiv, en uke "passiv" og en uke til aktiv før retur til Norge. Nå hadde vi kun 8 dager, var slitne etter jobb og masse skolearbeid for ungene, så vi fikk i hvertfall slappet skikkelig av, om ikke annet. Et annet tips: Thailand er fantastisk. Det er min fjerde reise til landet og neste gang tar jeg meg bryet med å reise lenger enn Hua Hin, og setter nesen mot Phuket eller en av øyene.

Til praktisk informasjon: vi reiste med KLM via Amsterdam. På forhånd hadde vi bestilt transport til og fra Hua Hin, det tar ca 3 timer hver vei (med livet som innsats..)

Beach-life

Thailand anbefales - selvfølgelig! Hvis du ikke bryr deg om at det er masse nordmenn på hotellet og overalt er Hua Hin et greit valg, nær Bangkok, enkelt og greit. Hvis du vil ha mer eksotiske omgivelser (uten så mange nordmenn) bør du komme lenger unna Bangkok. God tur!

Michel Laub - Fallet. Dagboknotater

Michel Laub har skrevet en nydelig liten bok som problematiserer de store og mest eksistensielle spørsmålene. Hvem er vi, og i hvor stor grad er vi våre forfedres historie og hukommelse, i hvor stor grad er vi i stand til å ta inn over oss andres lidelse og er lidelsen større fordi den omfatter mange mennesker og defineres som grufull, enn hvis det kun gjelder en persons erfaringer?

Fortelleren i historien, som vi ikke får vite navnet på, er 40 år, jødisk og på grensen til alkoholisert. Han forteller retrospektivt om oppveksten sin og fallet som blir et vannskille mellom det som var og det som er. Forholdet til faren preges av farens forhold til sin egen far - eller manglende forhold - bestefaren brukte livet på å takle tilværelsen som overlevende etter Auschwitz. Bestefarens ned tegnede notater beskriver verden slik den burde være uten noen gang å nevne det livet hans dreier rundt; minnene, de som døde og det som hendte.

Det er en sterk historie som fortelles, og spørsmålene som løftes frem er modige og uventet. I fortellingen viser forfatteren hvordan felles minner og lidelser kan lede til at gruppen tillater seg overgrep mot andre - han spør seg om det er en konsekvens av historien om krigen og den uretten som ble begått der. Hvis det er slik blir konsekvensen at den menneskelige erfaring er ugyldig - over alt og til alle tider. Han problematiserer dette ved å si:

Er det mulig å hate en overlevende fra Auschwitz, slik faren min gjorde? Er det tillatt å føle dette hatet i ren form, uten at man på noe tidspunkt faller for fristelsen til å slipe av det kantene på grunn av Auschwitz, uten at man føle skyld for å heve sine egne følelser over en annens minner fra Auschwitz? (side 157)

Han spør med andre ord om hva som er gyldig; den felles hukommelsen eller konsekvensen av det denne påfører enkeltindividet, i dette tilfellet sønnen til han som var i Auschwitz. Og videre, er det tilgivelig at hukommelsens smerte får forrang foran barnets, sønnens, den som ikke var til stede, men allikevel lever med det, så lenge etterpå. I forlengelsen av det blir spørsmålet om hva som skjer den dagen de som opprettholder minnene forsvinner.

Det er en usedvanlig bok, og en bok som oppfordrer til å tenke over mer enn det som hendte eller det som burde være og heller betrakte det som skjer - også som en konsekvens av andres opplevelser. Håpet og gyldigheten ligger i det ufødte barnet og den voksnes ansvar  for dette - uavhengig av historien. Tilgivelse og forsoning både med seg selv, hverandre og de historiske rammene blir gyldig, avhengig av ansvarstagen og forståelse. Vakkert og sårt - provoserende og til ettertanke. Meget bra, med andre ord.

God bok. Anbefales!

Naomi Wood - Mrs. Hemingway

Naomi Wood tar utgangspunkt i Hemingways historie og bygger en fortelling på en til dels krydret og utvidet virkelighetsbeskrivelse. Hun starter i historien om trekantdramaet mellom Hadley, Fifi (Pauline Pfeiffer) og Ernest, følger Mrs Hemingway nummer 2 til Florida, introduserer Martha Gellhorn (kone 3) for å avslutte med Mrs hemingway 4, Mary Welsh.

Det kan sies mye om denne boken, først og fremst at det er lite trolig at lesere som ikke kjenner historien om Hemingways kvinner klarer å få en helhetlig forståelse av hva som skjer og hvorfor. En annen ting er at Martha Gellhorn på sedvanlig vis ikke får en rettferdig fremstilling i boken. Når hun forteller om møtet mellom Martha og Mary i Paris er det en ganske provoserende skrøne hun serverer.

For spesielt interesserte er det en ok bok, men for dem som ikke vet så mye om Hemingways kvinner anbefales en av hovedbøkene hun bygger historien på, The Hemingway Women av Bernice Kert.

Boken er ikke et bidrag til Hemingway-interesserte, til det er den for lettbent og den tenderer mot å være på kanten av det spekulative.

Anbefales ikke.

Linda Boström Knausgård - Helioskatastrofen

Linda Boström Knausgård har skrevet en rar og fin historie om Anna som, 12 år gammel, fødes ved at hun kløyver sin fars hode og springer ut av det. Faren blir innlagt på psykiatrisk institusjon, jenten blir satt i forsterhjem og får navnet Anna.

Premissene i boken - fødselen og det (unaturlig) velartikulerte barnet - må tas for det de er; premisser. Det er historien i seg selv som er interessant og vakker. På omslaget kalles det for Athene myten: en klagesang om savnet av en far og om ikke å kunne bære sin fulle kraft, og en følelse av å komme fra et sted altfor nær solen. Anna lever uten forklaringer, hun trekkes inn i religiøst menighetsarbeid som tungetaler i pinsemenigheten og hun blir plassert i en familie som lever sammen, men hver for seg med de savnene dette medfører.

Anna får et sammenbrudd etter en seanse med tungetale, og Boström Knausgårds historie om sammenbruddet er en sterk historie. Dypest sett handler det om savn og å kunne gi egen historie mening og forståelse. Det er sterk lesing, og jeg kan tenke meg at dette er en bok som treffer et segment av "spesielt interesserte".

God bok. Anbefales!

Lena Andersson - Rettsstridig forføyning. En roman om kjærlighet

Ester Nilsson arbeider som freelance skribent og blir forespurt om å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede mens hun skriver forelsker hun seg i(tanken på henne og) Hugo Rask. Hun er samboer på syvende året, men avslutter forholdet for å fokusere helt og fullt på Rask. I løpet av måneder utvikler de et forhold - som stort sett er enveis, hun som beundrer, han som beundret. Han lar seg smigre til grensen til det skamløse, og gjør seg mer eller mindre avhengig av Esters grenseløse vilje til å se hans storhet. Det hele kulimenerer i tre samleier, før Rask trekker seg unna, blir unnvikende og åpenbart ikke ønsker å gå videre på det som er startet.

Dette er en situasjon som ofte oppstår, men det er sjeldent at den forsmådde opptrer så innbitt og indignert som Ester. Hun sender Rask lange tekstmeldinger og brev, oppsøker ham og situasjoner hvor han kan være. Det er på grensen til stalking og selvutslettelse, men Esters rettferdiggjørelse gjør at vi som lesere får respekt for denne æreløse kvinnen. Som hun selv mener: han har - med viten og vilje - trengt inn i hennes liv, og det medfører forpliktelser.

Lena Andersson har skrevet en fornøyelig historie, fylt av enkeltindividets utilstrekkelighet og feilbarighet. Både Rask og Ester får gitt en oppvisning som både er tragisk, komisk og klassisk. Selvbegraget til den forelskede og den begjærte er fullkomment og vi kan alle kjenne oss igjen i det ene og det andre.

Veldig god bok - anbefales!

Maria Semple - Hvor ble du av, Bernadette

Denne boken er intet mindre enn bejublet fra alle hold: Jonathan Franzen slukte boken med intens glede, og en rekke amerikanske aviser kåret den til årets beste bok. Med god grunn - dette var en fest fra ende til annet. Morsom, ironisk, intelligent, trist og overraskende. Alt man kan ønske seg, med andre ord!

Bernadette er arkitekt. Hun og familien, datteren Bee og mannen Elgin flytter fra Los Angeles til Seattle på grunn av en traumatisk hendelse som vi ikke får vite hva er før et godt stykke ut i boken. Det skal vise seg å bli en prøvelse for dem, og beskrivelsen av Seattle er ganske så festlig:

"Folk sier at Seattle er en av de vanskeligste byene å få venner i. De har til og med satt et navn på det, "Seattle frosten". Jeg har aldri opplevd den selv, men jeg har kolleger som påstår den finnes, og at det har med en skandinaviske påvirkningen å gjøre" (side 101)

Bernadette hater Seattle. Bee, som er et spesielt og begavet barn, går på en privat skole og de andre foreldrene er (sykelig) opptatt av hvordan de fremstår, lunchene, fund-raising og skvalder. Særlig kvinnene. Barna har sine utfordringer, mange av disse vil ikke foreldrene vedkjenne seg. Kjernen i historien er at Bee av en særlig grunn får ønske seg - og innvilget - en tur til Antarktisk. Bernadette har i løpet av de 20 siste årene utviklet noe som ligner på sosial angst, og denne turen trigger mange følelser. På et tidspunkt (og av mange intrikate årsaker) forsvinner Bernadette før de skal reise - derav tittelen Hvor ble du av.

Dette er en sprudlende og kreativ fortelling, og som leser får man masse sympati med den orginale, fine og sammensatte Bernadette. Det er en lett/tung bok - altså en bok som er lett å lese, men som setter fingeren på mange og viktige ting. Utmerket lektyre for alle anledninger, jeg leste den i 34 varmegrader på en strand i Thailand, og var opppriktig lei meg da jeg var ferdig med den. Vi kan bare håpe at forfatteren har mer skrivelyst og at Bastion forlag sørger for at hun blir utgitt i Norge også neste gang.

Løp og kjøp - dette er kjempemoro lesing!
God bok!

Stephen Grosz - Fortellinger fra livet. Hvordan vi mister og finner oss selv

Fortellinger fra livet er en samling korte fortellinger tatt fra terapeutiske situasjoner. Vi møter alle slags mennesker, og det de strever med. Grosz er psykoanalytiker og det er hans pasienter vi møter i boken. Boken ble valgt til en av årets beste bøker av en rekke amerikanske aviser i 2013, og ærlig talt kan jeg ikke helt forstå hvorfor.

Problemet med boken er at møtene blir for korte. Vi får ikke bli kjent med pasientene, og det blir bare en lang oppramsing av ymse problemer som forsøksvis blir løst. Vi får ingen dybde, det er vanskelig å forstå hva som skjer og hva som er bakgrunnen for at de vi møter mister meningen i tilværelsen sin og hvordan det går med dem.

Jeg vil ikke trekke det så langt at jeg ikke anbefaler boken, men hvis du først skal lese en god bok som handler om terapi og livet bør du heller velge Yalom, som jeg har blogget om her. Grosz når ikke Yalom til knærne, og det gir en liten bismak å lese Fortellinger fra livet. Hva er motivasjonen til Grotsz for å skrive den, hvorfor går han ikke i dybden og hva vil han egentlig fortelle leseren? Beats me - jeg fikk en liten følelse av at motivasjonen kanskje var inntjening, og at han forsøker å matche Yalom, men det er rene spekulasjoner fra min side. Men - dette blir for enkelt, for lite utfordrende for leseren og med altfor lite substans. Det er tilløp til mange interessante situasjoner, men det hjelper lite når hver historie kun er på ett par sider. Dette er for tynt!

Irvin D. Yalom - Dobbeltspill i sjeledypet

Yalom har lenge vært en av mine absolutte favoritter. Han ble for alvor kjent da han skrev den fantastiske boken Da Nietsche gråt. Dobbeltspill i sjeledypet kom på norsk på slutten av 1990 tallet og det er en bok jeg aldri har glemt. I anledning utgivelsen av boken Fortellinger fra livet av Stephen Groz, som jeg ikke har blogget om enda, plukket jeg frem gode, gamle Yalom igjen, ganske spent om den var like god så mange år etter første lesing.

Yalom er psykoanalytiker og romanene hans kretser om terapirommet og forholdet mellom terapeut og pasient. I boken møter vi psykoanalytiker Ernest Lash og følger han og noen av hans pasienter og kollegaer over en periode. Boken gir en nær og virkelig beskrivelse av terapiseansene ( miniserien In Treatment som jeg tidligere har blogget om her er også et must for dem som er interessert i psykologi).

Ernest er en forfengelig og ganske så selvopptatt terapeut. Men han er ærlig og gir mye av seg selv til leserne. Pasientene hans er forholdvis "normale", noe som gjør at mye av det han skriver om er relevant for leseren. Det gir boken en ekstra dimensjon og det lille ekstra. Tittelen er litt kryptisk, helt til side 225, da gir den mening.

Det er vanskelig å gi et sammendrag av boken uten å røpe for mye, men det handler i stor grad om å utfordre den terapeutiske situasjonen gjennom ærlighet, pirking i typisk akademiske feider, menneskelig "svakhet", kjødets lyster og å fortelle en særdeles leseverdig historie. Yalom er et navn de fleste leseglade bør kjenne til, og for dem som ikke har lest han er det mye å glede seg til.

Yalom er en belest forfatter og han er interessert i filosofi. Boken Schopenhauerkuren var på høyde med Dobbeltspill, særlig fordi han klarer å bruke filosofiske tekster på den måten han gjør. I tillegg bruker han ofte litterære referanser, gjerne implisitt. Hovedpersonen I Dobbeltspill i sjeledypet heter Ernest og etter mye lesing av og om Hemingway var jeg litt nyskjerrig på om det var en forbindelse. Det var det kanskje, Hemingway blir nevnt en gang  i boken: "Det er derfor jeg skriver en bok om dødsangst. Hemingway pleide å si at hans Corona var terapeuten hans" (side 230) .

Boken anbefales for alle, både de som er interessert i terapi og de som bare ønsker seg en veldig god historie, med noen ganske så merkverdige plott og romankarakterer som det er lett å like og kjenne seg igjen i.

God bok!