Simon Mawer - på norsk!

Takk til Ottar Samuelsen som opplyste meg om at den fantastiske boken, The Glassroom av Simon Mawer er oversatt til norsk. Den har tittelen Glassrommet, og fikk terningkast 6 i VG.
Løp og kjøp!!

Forfatter in spe

Til min store overraskelse og begeistring har hverdagen tatt en helt ny vending. Det begynte med at jeg - ganske så plutselig - sa opp jobben min. Bestemte meg for å se om hjemmekontor kunne fungere. Skrive noen artikler, lese faglitteratur som jeg ikke har hatt tid til å lese, bestemme over min egen dag uten å måtte registrere når jeg kom og gikk. Leve av sensuroppdrag og en liten slant oppsparte "krise-midler". Gå på selvdrift, stole på at selvdisiplinen fremdeles er intakt. Etter å ha lest flere bøker om skriving slo det meg at jeg i bunn og grunn hadde lyst til å skrive en bok. Når en har sust rundt i akademia halve livet, først som student og deretter som midlertidig ansatt var bokvalget ikke så vanskelig, det måtte bli en lærebok for studenter. Jeg sendte en mail til et utvalgt forlag, fikk beskjed om å sende en prosjektbeskrivelse og innholdsfortegnelse, og gjorde det. To uker venting og så kom den hyggelige beskjeden. Nå har jeg lest gjennom kontrakten - looks fine too me - og kan tittulere meg selv forfatter. Eller rettere: forfatter in spe.

Hjemmekontoret er omorganisert og tilrettlagt, nå er det bare å komme gjennom et større sensurarbeid, og jeg er i gang. Så får tiden vise hvordan prosessen blir, jeg har et stramt tidsskjema og må jobbe systematisk for å få dette i boks. Det blir spennende å se om all litteraturen om skriving virkelig holder når det røyner på. Jeg håper å styre unna de verste krisene - og unngå at tilværelsen blir som dette:

Willy Pedersen - En fremmed på benken

Willy Pedersen, kjent sosiolog og debattant, har kommet med en ny bok. Denne gangen er det seg selv han ønsker å utforske gjennom teksten. Det er kanskje ikke så veldig overraskende, innen samfunnsforskning har det i enkelte kretser blitt populært med en narrativ stil. En slik stil innebærer at forskeren redegjør for sine subjektive ståsteder som bakgrunn for de (forhåpentligvis mer) objektive funn eller antagelser som skal presenteres. Pedersen er tydelig inspirert av denne vitenskapsteoretiske retningen, når han nå publiserer denne twist-posen av en bok. Boken er en slags selvbiografisk confession, og Pedersen forteller om hvordan personlige erfaringer har preget hans forskning. Han er inspirert av Sigmund Freud, og slenger på flere nesten-vitenskaplige redegjørelser av den store mannens teorier. Pedersen har selv vært i psykoanalyse, og gjennom denne terapien har han funnet sitt eget språk.

Boken er interessant, men uten betydning. Den er nok et vitnesbyrd på en mann som tildels er selvhenført, og til dels tar seg selv meget høytidlig. Han skriver om et ganske alminnelig liv, uten noen gang å by skikkelig på seg selv. Han blander godte-posen med nesten selvkritikk, halv-vitenskaplige redegjørelser og små blikk inn i egen barndom og ungdom. Jeg syntes boken er interessant på flere måter. For det første har jeg sannsynligvis en kikker i meg, som jeg ikke var bevisst tidligere (kanskje blottlagt og avslørt gjennom fasinasjonen for Knausgårds prosjekt). For det andre er det alltid interessant å få vite mer om hvordan "kjendis"-forskerne reflekterer rundt egen fremgang og gjennomslagskraft (han treffer ikke helt på dette punktet). For det tredje syntes jeg det er meget interessant å vite  hvordan det er å være mann i akademia, og hvordan menn reflekterer rundt sin egen maktposisjon i dette feltet.

Pedersen sneier så vidt innom disse temaene, men han holder kortene for tett til brystet. Jeg syntes at når han først skal skrive en bok om seg selv så må det være mer å by på enn det vi får av Pedersen i denne boken. Jeg likte godt betraktningene hans om røyking, men ellers var det ikke så mye nytt under solen. I tillegg har jeg fått noen intime detaljer om Pedersen som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med. Jeg spurte meg selv om jeg ville ha den informasjonen jeg fikk, og hva som var motivet hans for å komme med den.

Jeg vil tro at boken har en viss interesse for folk som er i akademia, men noen stor og uforglemmelig leseopplevelse var dette ikke. Anbefales til andre kikkere, med forbehold om at du ikke får helt det du betaler for.

Joseph O'Neill - Nederland

Endelig en skikkelig godbit etter ørkesløs lesing av mellombra titler som jeg ikke klarer å fullføre.
Joseph O'Neill, født i Irland i 1964, oppvokst i Nederland og nå bosatt i New York. En for meg helt ukjent mann, men dette skal være hans tredje roman.

Handlingen er lagt til New York. Et ungt par, midt i tredve årene, han nederlandsk og hun engelsk, bor i New York. Så kommer 11. september 2001, og både livet og forholdet dem i mellom endrer seg. Hun tar med deres felles sønn og flytter tilbake til London, der hun snart finner en annen mann. Hans, som hovedpersonen heter, blir igjen, og forsøker å finne fotfeste etter familien reiste. I denne perioden begynner han å spille cricket - en sport han drev med i barndommen i Nederland. han er den eneste hvite på laget, og får et spesielt forhold til cricketdommer Chuck - opprinnelig fra Trinidad.

Handlingen er retrospektiv, Hans ser seg tilbake. To år etter at han har retunert til London ringer New York politiet, Chuch er funnet bakbundet i en av kanalene i New York, og han har lagt der lenge. Vi får ikke vite hva som skjedde Chuck, men gjennom mimringen til Hans blir vi godt kjent med denne noe eksentriske figuren.

O'Neill skriver som en Gud! Fengslende og medrivende fra første side. Anbefales hjertelig!

God bok!

Ingvill Solberg - Den yngste

Jeg er glad i lyrikk, men det er desverre altfor mange diktsamlinger jeg aldri finner rytmen med. Av de norske er det Åse Marie Nesse som er favoritten, og noe av Stein  Mehren. De siste årene har det vært et savn - ikke å finne norsk lyrikk som jeg leser om igjen og om igjen, helt til jeg kan lange og korte dikt utenat "by heart" som det heter.     

I dag fikk jeg diktsamlingen til Ingvill Solberg i posten. Jeg har lest litt av hun før - på bloggen hennes, og trodde jeg var forberedt på det som kom. Men det var jeg ikke. Dette er en diktsamling som bringer gamle følelser tilbake - vissheten om at jeg har fått en liten skatt inn i huset. Kjære venner, hvis dere skal lese en diktsamling i år så er det denne. For deg som aldri har lest dikt før, og som tror at du ikke kan like lyrikk: dette er boken du skal lese. Det er så vakkert, akk så vakkert, så nært og så eksistensielt at det er grenseløst.

Solberg skriver om søsken. Hun er åpenbart den yngste, gitt tittelen på samlingen. Jeg er selv eldst, og har to søstre. Den ene er født like etter meg, den andre ble født da jeg selv var blitt ungdom. Jeg kjenner oss igjen, alle tre. Den yngstes betraktninger og fortolkninger av det de eldste forteller. De to, ikke så ulik i alder, og den sterke følelsen av symbiose. Samholdet mellom søsken, så sterkt og så skjørt på en og samme tid. Her er et av dem som gikk rett i hjertet på meg:

Jeg sover i min søsters seng, og prøver å puste

i takt med henne. Min søster har andre drømmer

enn meg, og kjenner ikke mine drømmer.

Når vi blir større, skal vi ha hvert vårt rom. Når vi

blir voksne, skal vi ha hvert vårt hus. Når vi dør,

skal vi ligge i hver vår grav.

(...)

Og dette:

(...)

Alle trodde min søster var yngst.

Så kom jeg. Min søster

sto i øyehøyde med  meg der jeg lå

i glassenga på barselavdelingen.

Det første ordet jeg sa

var min søsters navn.

Jeg syntes det er vanskelig å sette ord på de følelsene slike dikt frembringer. Forholdet mellom søsken er så nådeløst hudløse, og man er så tett, vil så gjerne være så tett. Det er noe sørgelig over at søsken slutter å bo sammen, at de stifter egne familier og at mange fjerner seg fra hverandre. Søsken er noen av de personene som preger en mest her i livet, og når jeg leser diktene trykker det på en nerve. Savnet etter det som var, som aldri skal komme tilbake, men som allikevel er der -men i en annen form.

I et av diktene skriver Solberg om en jente som står og venter på bussen. Jeg tenker ofte, når jeg selv venter på bussen, at det nesten ikke er til å tro at alle de andre som venter på bussen har et liv som er like mangesidig, fylt med gleder, lykke, skuffelser og sorger, som mitt eget. At de betyr noe for noen, og at noen betyr noe for dem:

Om morgenen står jeg opp

og går til bussen. Jeg varmer ansiktet mitt

i skjerfet. Jeg kunne ha vært hvem som helst

som er ute i den kalde morgenen.

Dette er en diktsamling som skal deles. Jeg skal gi en hver til mine søstre, og en til min mor. Når jeg tenker meg om er dette en bok som venninnnene mine også fortjener. Og min egen: jeg får kjøpe meg et reserveksemplar, for denne kommer jeg til å lese igjen og igjen, slite den ut, til jeg kan den "by heart".

Imperativ anbefaling: løp og kjøp!!

God bok!

PS. Tusen takk til Gyldental og Lille Søster som sørget for at akkurat dette eksemplaret kom dit det hører hjemme!

Anna Gavalda - Ein vakker dag

Anna Gavalda skapte sensjon med boken Saman er ein mindre aleine. Hun kom som et friskt pust fra Frankrike og fikk raskt en stor skare lesere. Jeg var en av disse. Den neste romanen Lykka er ein sjeldan fugl stod ikke helt til forventningene, men en viss begeistring var det. Nå har jeg lest den siste romanen hennes, Ein vakker dag, og jeg sitter igjen med en klump i magen og et stort spørsmål: Hva har skjedd med Gavalda? Er hun allerede tom for skrivelyst, begeistring og kreativitet? For dette var helt bånn i bøtta!

I boken møter vi en ung kvinne, på vei til et bryllup. Hun sitter på i bilen til broren og svigersøsteren, og på veien plukker de opp enda en søster. Svigersøsteren blir behandlet som en paria, et utskudd, og en som ikke er velkommen. For her er det søskenflokken som gjelder. De tre søsknene stikker av fra bryllupet og reiser til den fjerde av dem, en bror som bor på et slott. Så har de fire søsknene en lukkeleg dag i saman.

Gavalda flørter med og romantiserer bygdelivet, også i denne boken. Samtidig fremhever hun det kule, urbane, og menneskene som bor der. Det er mye tvetydighet i tekstene, og hun hopper frem og tilbake mellom å forherlige først det urbane og så bygdene. Hun gjør litt det samme med familien, noe som blir overtydelig i denne boken, og på vei til å bli veldig tydelig i de to forrige.

Problemet med denne boken er at den rett og slett er dårlig. Den er overfylt med klisjeer, vi blir ikke kjent med personene, handlingen er intetsigende og historien er syltynn. I tillegg får jeg som leser overhodet ingen sympati med hovedpersonen, hun virker overfladisk, usympatisk og dømmende. Hun fremhever seg selv som politisk korrekt og naturlig (les: bohem), mens hun i bunn og grunn kun virker umoden og selvopptatt.

Ikke anbefalt: styr unna! Gavalda er ikke lenger en stjerne på den litterære himmelen, og hvis man ser den forrige boken, og denne vil man, retrospektiv, kunne se at det lå i kortene at det var denne veien det gikk. Fra topp til bunn.