Lykka er ein sjeldan fugl - Anna Gavalda

Da var den her, den nye gigantboken fra Gavalda. Som veldig mange andre lot jeg meg begeistre av Saman er ein mindre aleine. Så forventningene var høye da jeg begynte på Lykka er ein sjeldan fugl.

Som tittelen forteller er denne også på nynorsk. Hard-core nynorsk. Jeg har ikke problemer med å lese nynorsk, men denne ble litt i overkant - det var flere ord jeg rett og slett ikke forsto. Oversetteren har med andre ord tatt det helt ut - og det kan hun jo når boken garantert blir en salgssuksess. Men dog - litt masete å lese var det denne gangen.

Boken handler om arkitekten Charles, snart 50, desillusjonert og ensom. Han bor sammen med et merkelig kvinnemenneske som vi ikke blir kjent med, og hennes datter Mathilda. De bor i Paris, Charles reiser mye og han har det ikke bra. Forholdet hans har gått i stå, han arbeider for mye, og han har mistet seg selv på veien.

Charles er hjemme hos foreldrene på middag, og der ligger det et brev fra en tidligere venn. I brevet får han vite at moren til denne vennen, hun heter Anouk, er død. Dette budskapet vipper vår mann ut av likevekt, og han begynner med en omfattende mimring fra barndomstiden. Anouk er altså moren til vennen, Alexis. Og denne kvinnen har Charles åpenbart vært svært begeistret for. Here we go again: atter en forfatter som bruker bilde på den unge mannen og den voksne kvinnen. Denne biten syntes jeg ikke er spesielt troverdig, men la gå - det er tydeligvis et tema mange forfattere liker å utforske. Charles tar kontakt med sin gamle venn, og der treffer han Kate - en eksentrisk nabo som lever et liv helt forskjellig fra Charles. Søt musikk oppstår.

Handlingen heretter flyttes ut av Paris, og som i den forrige boken, ut på landet. Og her er det virkelig gøy på landet, sånt'no hakke vi i byn. Gavalda skriver som en garva SP-politiker. Det er på landet det skjer, det er der mennesker har tid til hverandre, kan være ekte, dyrke sin egen mat, ha 16 hunder og diverse andre dyr, lage overdådige middager og leke Happy family herfra til evigheten. Vakre Paris fremstår som et mareritt sammelignet med det solfylte, lett kaotiske landlivet.

Boken har, som i forrige bok, en happy-ending. Ikke en litt happy-ending: det blir den komplette lykke. For alle involverte. Gøy å lese, litt klissete, unyansert og romantisert. Men greit nok.

Jeg syntes den forrige boken var vanskelig å komme i gang med. Det er det samme med denne. Den er litt humpete i begynnelsen, men så kjører vi på en rett motorvei hele veien ut. Ingen motstand, ingen problematiseringer, ingen store overraskelser. Boken kommer garantert til å bli filmatisert, og den kommer til å selge som bare det. 600 sider pageturner og feel-good hele veien.

Om jeg likte den? Selvfølgelig gjorde jeg det. Personene i boken gjør inntrykk, til tross for at de ikke er så troverdige. Og hvem liker vel ikke å lese en fengende historie der alt blir bra til slutt? Handlingen balanserer hårfint mellom klisjeer og hollywood-aktige settinger. Men hun får det til, orakelet fra Frankrike!

God bok!