Siri Hustvedt er vel kjent for mange litteraturinteresserte. Hun har skrevet noen virkelig gode noveller, essays og sakprosa bøker. Alt hun skriver henger sammen, og dette blir særlig tydelig når en leser den siste boken hennes.
Den flammende verden handler om Harriet Burden, en eldre, kvinnelig kunstner som forsøker å vise at menn blir tatt mer seriøs som kunstnere enn sine kvinnelige kollegaer. Hun lager tre store arbeider som utgis for å være laget av tre menn. Mottagelsen bekrefter Harriets mistanker, men utfallet blir ikke helt som hadde håpet.
Tematikken i romanen er ikke bare feministisk, men går dypere og er eksistensiell på en fasinerende måte. Harriet Burden hevder i boken at man ser det man vil se, eller det man som betrakter forventer å se. På samme måte leses tekster ulikt av forskjellige personer, og personlige erfaringer kroppsliggjøres blant annet ved personens fortolkning av det blikket han eller hun ser seg selv med - fortolket gjennom eget og andres blikk. Dette temaet er kjent i både psykologi, sosiologi og filosofi, og det er flere som har skrevet mesterlig om det. En av de virkelig populære blant studenter og andre er Irvin Goffmann, som hevdet at livet er en som en teaterscene, vi spiller roller i møtet med andre og vi oppfører oss annerledes avhengig av hvor på scenen vi står - eller om vi er bak den. Fenomenologiske filosofer peker på at erfaringer og opplevelser kroppsliggjøres, og at det ikke er mulig å skille erfaring og tanke fra kropp. I de senere årene har mange som forsker og teoretiserer på relasjoner og atferd vektlagt indivdiet som en sosial (og kulturell) konstruksjon, altså at vi formes gjennom våre relasjoner med andre og oss selv. Hustvedt tar alle disse elementene inn i teksten og klarer på en forbløffende måte å skrive en roman som virkeligggjøres ved bruk av teori og filosofi. På den måten befinner hun seg på et sted mellom fiksjon og sakprosa, og hun gjør det på en måte som er beundringsverdig.
Jeg mener at det går en linje mellom tre av Hustvedts viktigste bøker (antagelig går denne mellom alle bøkene hennes, men jeg vil fremheve disse tre) og sakprosaboken Den skjelvende kvinnen, eller historien om nervene mine. Jeg skal argumentere for denne påståtte sammenhengen.
Allerede på side 8 i Med bind for øynene spør Iris professor Morning: "liker du å gjemme deg bak masker?" I resten av boken utforskes denne tematikken, ved Iris søken etter mening og identitet. Når hun blir Klaus endres blikket - hun går annerledes, opplever større frihet og føler seg som en annen. Det er både andres blikk og sitt eget som skaper denne forestillingen, men også den kroppsliggjorte følelsen herredressen Iris bærer, gir henne. I boken er det først og fremst fotokunsten som fremheves, og vi kan trekke assosiasjoner til Susan Sontags bøker - særlig Om fotografi og Å betrakte andres lidelse. I Det jeg elsket er det flere av romanpersonene som bærer masker, i betydningen av at de er vanskelig å forstå, tro på og komme inn på. Mark er det mest åpenbare tilfellet - spørsmålet om hvem han er, hva som er resultat av narkotikabruk og hva som er psykiatri blir så sammenvevd at det vanskelig lar seg besvare. Lucille er også uleselig, de eneste gangene hun uttrykker personlighet er når hun skriver dikt og når hun en sjelden gang leser disse høyt. I Den flammende verden skriver Harriet (s.284)"jeg ville se hvordan mottagelsen av kunsten min forandret seg alt etter masken som ble presentert" - altså at det ikke er kunsten i seg selv som viser seg for betrakteren og gjør at han elle rhun ser det som ses, men også de forestillingene vi bærer med oss, blant annet om kunstneren er kvinne eller mann, kjent eller ukjent, ung eller gammel og så videre.
Felles for alle historiene, i tillegg til persepsjonsperspektivene og det kroppsliggjorte, er sviket fra de som står en nær. I Den flammende verden skriker Harriet til ektemannen at han skal se henne og høre henne. Dynamikken mellom dem rommer svikene, førforståelsen i Gadamers forstand og blikkene vi ser den andre med, også de som står oss nær. Personens identitet formes både av det som er der og det som mangler. Vi formes av å bli sett, bekreftet, kritisert, elsket, være ønsket - og omvendt, av å føle at vi ikke blir sett, ikke elsket, annerkjent og lyttet til. Hustvedt bruker teoretikere og filosofer bredt, og Bubers Du og jeg kan også leses inn i denne interaksjonen. I Det jeg elsket spør Violet hva hun elsket i slutten av boken. Hun trodde hun elsket noe som viste seg å være noe annet (og ikke-elskelig). Iris betror seg i Med bind for øynene til Paris, som reagerer på en måte som både er skremmende og uventet, og som understreker enkeltmenneskets grunnleggende ensomhet også i møte med den andre.
Hustvedt viser gjennomgående i bøkene at verden aldri er som den ser ut ved første øyekast, at lykke ikke er evig og at livet er forgjengelig. Vi vet ingen ting om fremtiden, og livet leves i stor grad i fortiden. Vi bærer med oss våre erfaringer og formes av våre relasjoner. Dette er eksistensielle utfordringer som uttrykkes blant annet i kunst, og kunst har en stor plass i alle disse bøkene.
I Den skjelvende kvinnen (som jeg har blogget om her) vitenskapligggjør Hustvedt dette når hun viser hvordan kroppen er upålitelig og uforståelig. Hun er inspirert av vitenskapelige kollegaer som sin søster, Astri Hustvedt (som forsker på hysteri) og norske Finn Skårderud (som har arbeidet mye med anoreksi og bulemi). Mat, anoreksi, hysteri, selvskading og smerter er gjentagende tema i bøkene. Kroppen uttrykkker følelser også fysisk, og gjennom selvpålagt selvregulering. Iris legges inn med sterk hodepine, Violet forsker på spisevegring og hysteri, Harriets kropp visner når hun blir syk, i tillegg til at kroppslige kjennetegn hele livet har påvirket hennes syn på seg selv, særlig i forholdet mellom det feminine og det maskuline .Hustvedt skriver også for de som ikke er teoretisk, filosofisk og kunsthistorisk interessert og det er mesterlig gjort. Hun klarer å bruke teori og filosofi, medisin og psykiatri, som grunnlaget for romaner som er dypt allmenn-mennesklige, virkelige og nærværende. Det er en prestasjon uten sidestykke! Hun er med andre ord ikke en forfatter som begrenset har interesse for kvinnelige lesere. I Det jeg elsket går hun så langt at hun har en mannlig romanperson. Hustvedt overgår det meste innen vestlig litteratur, og det er bare å bukke og neie. Det er en fornøyelse å lese henne, og tematikken hun har kretset rundt siden 1990 tallet er mer aktuelt enn noen sinne. Dette er stor litteratur!
God bok!
