Ut på tur - Snapshots fra New Zealand

Vilt landskap

I Russel, nord på New Zealand

New Zealand Christmas tree

Maori utskjæring

Hunderwasser bodde i flere tiår her. Han er gravlagt på New Zealand.

Møte mellom turist og Maori-høvding

Typisk Maori-uttrykk

Joda, det finnes svarte svaner!

Tiki - jeg falt pladask for denne Maori-figuren, den er overalt.

Ponga. Vakker palme. Nasjonalsymbol på new Zealand

Vakkert landskap, grønt og frodig, og preget av vinden som tar tak

Richard Yates - Ordensforstyrrelser

Richard Yates skriver oftest om det ubehagelige - både i det å være menneske, men også å være menneske i kulturen. I denne boken møter vi John Wilder, som er en vellykket reklamemann. Han er gift med Janice oog har en sønn. Boken begynner med at Wilder har et sammenbrudd, og vi følger ham i prossen videre.

Yates er flink til å sette ord og bilder på den tidsperioden han skriver om - "Mad man" perioden. Mannen jobber, kvinnen tar seg av hus og hjem. På samme tid vokser det frem en ny generasjon, og yngre kvinner deltar med i samfunnet, både som sex-objekter og arbeidstagere. Kvinnene som er ti år eldre er i større grad låst i gamle konvensjoner, mannen faller mellom det gamle og det nye.

Det er en ekstremt ubehagelig bok, særlig fordi Yates klarer å fremstille Wilder som en mann som rives mellom ulike impulser. Valgene han tar er fatale, og det er smertefullt å lese hvordan han kjører seg selv ut og over randsonen for det konstruktive. En sterk leseopplevelse, skrevet i et vakkert språk og søkelys på de store eksistensielle spørsmålene: familie, foreldre, ekteskap, arbeid og meningssøken.

Anbefales!

God bok!

Vigdis Hjorth - Fryd og Fare. Essay om diktning og eksistens

I denne essaysamlingen skriver Hjorth om forfatterskap som har hatt betydning for henne gjennom mange år. Vi møter Tove Ditlevsen, Bertolt Brecht, Virginia Woolf og Søren Kirkegaard, for å nevne noen. Hjorth viser hvordan tenkningen fra disse forfatterne og det de skriver om er fortolket inn i hennes egne bøker.

I samlingen byr Vigdis Hjorth som vanlig på seg selv. Hun er en generøs forfatter, modig og skamløs ærlig. Det er en fornøyelse å lese, og Hjorth viser i denne at hun er en tenkende, intellektuell forfatter som inngår i en større litterær samtale med andre tenkere og skrivende mennesker. Hun er alvorlig, morsom og nærgående på sitt eget forfatterskap. Som vanlig byr hun på både alvor og glede, og særlig kapittelet som handler om hennes korte karriere som reiseguide på Cuba er kostelig lesing.

Hun berører som vanlig eksistensielle spørsmål: hvem er jeg? Hvorfor drikker jeg? Hvorfor skriver jeg som jeg gjør? Hva vild et si å være menneske og hva vil det si å være kvinne.
Boken er en perle, både for dem som elsker Hjorths forfatterskap og andre. Anbefales som julelektyre!

God bok!

Ut på tur - Tongariro Crossing, New Zealand

Naturen på New Zealand er spektakulær. På nordøya er det i tillegg til strender, klipper, tropeskoger og bølgende landskaper, vulkanske fjell og naturparker som overgår det meste. Når du går (tramping som de sier på New Zealand) Tongariro Crossing, som etter sigende skal være kåret til verdens tredje beste tur, møter du et landskap som skifter fra frodig grønt, til et vulkansk månelandskap.

Når du går turer i fjellet er naturlig nok formen viktig, og påvirker opplevelsen. Jeg er midt på treet, og følte meg forholdsvis godt fysisk rustet til turen. I tillegg hadde jeg godt fottøy som dekket anklene - pga de forholdsvis steinete områden vi skulle gjennom. Jeg kunne med fordel tatt med staver, ettersom turen viste seg å bli mer krevende enn antatt. Mer om det etterpå.

For å komme til Tongariro Crossing, som ligger mellom Wellington og Auckland, ca midt på nordøya, tok jeg The Northern Explorer til nasjonal parken (National Park). Jeg møtte en New Zealandsk venninne der, og i forkant hadde hun reservert rom til oss på "the Chateau". Dette hotellet er bygget i 1929, og ligger idyllisk til ved foten av Ruapehu-fjellet, og er et godt og tradisjonelt utgangspunkt for turen. Linken til hotellet ligger her.

Fin morgen, men med et snev av skydekke

Etter en god natts søvn på hotellet kjørte vi til starten for turen tidlig neste morgen. Det var meldt kjempefint vær, men jeg ble litt småbekymret da jeg så et tett skylag over fjelltoppene - en bekymring som viste seg å være berettiget. Vi hadde forholdsvis fint vær de første kilometrene, etter det var det tett tåke, isende vind og regn. Dette førte til at turen ble en kald, krevende og ganske så strevsom opplevelse.

En time senere. Mer enn et snev. Nå er det skydekket.

Turen er populær og det var mange som skulle gå den denne dagen. Det var mange unge som gikk, og nesten alle hadde staver. På nedturen viste det seg at dette var smart, for den var mer enn utfordrende, men vulkansk sand/stein i den bratte fjellsiden.

På turen er det et område som heter "The Devils stairs", og det viste seg å være et uvanlig godt navnevalg. I Norge er vi vant med stier, her hadde de bygget trapper, antageligvis fordi det var så bratt. Jeg slet skikkelig og var så mør i beina at jeg trodde jeg skulle segne om. Heldigvis tok dette kun ca 1,5 timer, og resten av turen var er håndterbar. Stier og steiner er greit, trapper - forsøk førti knebøyninger og gang det med 10.

Første nedstigning

 Det var et "helsikes vær", og sikten var lik null. Vi visste at vi gikk i et landskap som er berømt for at det er så vakkert, men så ingen ting. I ettertid tenker jeg at det kanskje var like bra, for vi klatret bokstavlig talt opp på en tinde, med rett ned på begge sider. Ikke ideelt for oss som ikke elsker høyder. Da vi endelig var oppe gikk det like bratt rett ned, og uten staver og med bein som føltes som gele, ble det en forholdsvis lite grasiøs nedtur. Når det føltes som verst kom det plutselig en vind og blåste bort tåken rundt oss. Da så vi at vi var mange - vi hørte det også, fordi alle ropte wow. Og det var virkelig wow. For et landskap, men de vulkanske sjøene, det bare landskapet og de røffe omgivelsene. Ubeskrivelig. Så tettet det seg til igjen, men stemningen var jekket betraktelig opp i løpet av de minuttene vi fikk med god sikt.

På vei inn i aktivt vulkansk område

Etter nedstigingen kom vi inn i det aktive vulkanske området, og hele veien så vi  dampen fra der det sydet. En ganske spesiell opplevelse, det oppfordres til ikke å ta lengre pauser enn nødvendig.

Turen er krevende - det føltes som om vi gikk mye lenger enn 19,4 kilometer, men det var en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Vi hadde med mye vann, nøtter og sjokolade og flere lag med varmt tøy. Noen gikk med converse og hettegenser, de må ha hatt det skikkelig kjipt. Rådet til deg som går turen er å ta med deg godt med klær, lett sekk, gode sko og en mental innstilling om at dette er kan bli en litt krevende tur. Noen løp turen, så for dem var dette en lett tur (typisk menn som har tippet 40), men for folk flest krever den litt, særlig hvis været viser seg fra en vanskelig side.

God tur!

Det putrer og koker i fjellsiden, resultatet er masse damp.

John Hemingway - Strange Tribe

John Hemingway, barnebarnet til Ernest og sønn til Ernest yngste sønn Gregory, har skrevet en hjerteskjærende bok om sin far. Gregory var sønn av Pauline og Ernest Hemingway. Pauline var som kjent kun opptatt av sin mann, og tilbragte lite tid med de to sønnene de hadde sammen. Freg, som var yngst led veldig under dette - den autoritære (og slemme) barnepiken som oppdro ham, morens fravær og farens nådeløse kritikk - dette skulle prege Gregory hele livet.

Dette er vanskelig å lese denne boken, av flere grunner. En grunn er at man som leser kan komme til å lure på om dette er informasjon man ønsker å få. En ting var Papa og alt som er skrevet om ham. Det har interesse fordi vi kan finne så mye igjen i bøkene hans. Dette er noe helt annet. Vi møter en mann med store psykiske problemer og et ekstaordinært tragisk liv.

For noen år siden så jeg enn dokumentar hvor Gregory Hemingway var en av personene som ble intervjuet. Han var bitter, kuet, en mann med lav selvfølelse - en man får vondt av, han klarer ikke skjule sine smerter. Det var ubehagelig fordi det ble veldig privat og på siden av den grandiøse historien om Papa Hemingway. I boken får vi vite hvordan Papa reagerer når han finner ut at Gregory kler seg ut i dametøy, hvordan han slåss mot sin egen far (psykisk), mister kontakten med sønnen sin og dør ensom i en fengselscelle.

Forfatteren av boken har kontakt med faren de siste årene han lever, men møter han ikke. Han tar kontakt med faren fordi han trenger penger - det hele er bare sørgelig. Ikke en bok som man må lese, med andre ord - dog interessant for de som er over gjennomsnittet interessert i Ernest Hemingway.

God bok!

Ut på tur - New Zealand

Auckland

Jeg har nettopp hatt et tre ukers opphold på New Zealand. Landet består av to hoveddeler - Nordøya og Sørøya. Jeg oppholdt meg på Nordøya, og sparer Sørøya til neste gang.

Det er langt å reise fra et hjørne av jorden til et annet - jeg reiste fra Oslo en torsdag og kom frem til Auckland lørdag formiddag. Turen gikk via Frankfurt og Hong Kong. Det er 12 timers døgnforskjell, og New Zealand går inn i sommeren, mens vi er på vei inn i vinteren.

Jeg holder på med et komparativt prosjekt, og vi gjør en sammenligning av Norge og New Zealand. Det gjorde at jeg kunne bryte min reiseregel nummer en - ikke å sammenligne de landene jeg besøker med Norge, men se alt med så friske øyne som mulig. Jeg tillater meg alltid å sammenligne med andre land jeg har besøkt, som feks at indianderkunst og kultur i USA ligner forbausende mye på masaienes kunst spesielt og annen afrikansk kultur generelt. Nå var litt av formålet å sammenligne "alt", og det var en ganske morsom øvelse; mat, kultur, friluftsliv, mentalitet (i den grad man kan snakke om en nasjonal mentalitet), økonomi, politikk, forholdet til innvandring og selvsagt skolesystemet. For å gjøre dette forsøkte jeg å få med meg mest mulig varierte opplevelser. Togreiser, turistbbesøk til en Maorilandsby, dagstur over fjellet, sightseeing med fly, besøk hos venner og kollegaer, tur på vinfarmene, teater og daglig avislesing. Konklusjonen er at vi er forbausende like, og veldig ulike - på noen områder.

Uansett - jeg landet i Auckland, hadde helgen der for så å ta Northern Explorer (tog) fra Auckland til Wellington. Fra nord til sør på Nordøya, med andre ord. Toget tok nesten 12 timer og var en fantastisk opplevelse. Naturen på New Zealand er uten sidestykke, grønt og frodig. Betagende, som min bestemor ville sagt.
 
Naturen på New Zealand bærer preg av at landet består av vulkanske øyer. I tillegg ligger landet for seg selv, i et lite hjørne på kloden, og hele landet har fantastiske strender og klipper. Rododendronen, Bergens stolteste blomsterbusk, var i størrelse ekstra stor, svære som trær. Helt fantastisk.

Maoriene, urbefolkningen på New Zealand har lange tradisjoner for å bruke det naturen byr på og den mest kjente planten er flax. Den stod over alt, som viltvoksende. Maoriene bruker den for å lage kurver og rep.

Noen har flettet et Flaxblad.

Auckland er en stor by, og brer seg over et svært areal. Da jeg kom var det en stor bokmesse på en av øyene, Waiheke Island. Det var også maraton og for å slippe å stå i bilkø til fergen fra sentrum tok vi like godt et lite fly ut. 500 kroner pr person, ikke dårlig med tanke på den utrolige utsikten man har fra en sånn liten mygg.
Vi reiste på en boklunch, og et av trekkplasterne var Maori-forfatteren Ihimaera, som blant annet har skrevet Whale Rider, en bok som har blitt filmatisert. Jeg så filmen kvelden før, og hadde derfor en forståelse av hva det dreide seg om .

Togruten fra nord til sør.

Dagen etter tok jeg toget til Wellington, nesten 700 km, og det var en fantastisk tur. Jeg var tidlig ute for å få vindusplass, og toget minner om det de har i Sveits, med store panoramavinduer, restaurantvogn, bra mat og god vin.Kiwirail har blant annet en tur på Sørøya som skal være en av verdens fineste. Prisen var grei, jeg betalte 900 kroner fra Auckland til Wellington. Lenke til Kiwirail ligger her, jeg bestilte og betalte på nettet før jeg reiste. Vær oppmerksom på at toget ikke går hver dag, og at det har forskjellige reisedager avhengig av om du reiser fra nord til sør eller omvendt.

Wellington er en liten, hyggelig by, som ligger innerst i en fjord - ikke ulikt Oslo. Det er bratte fjell rundt byen, noe som betyr at man kan komme seg opp i høyden å få et flott overblikk over byen. De har en taubane (lik den på Fløyen i Bergen) som man kan ta fra sentrum og opp over den botaniske hagen.

Wellington er kjent for mye vind og ikke alltid så bra vær som i Auckland, men kjører du en times tid østover, over fjellet, kommer du inn i vinlandet. Her var det 10 grader varmere enn i Wellington, og masse vingårder som tar i mot besøk.

Det har blitt lettere å få tak i vin fra New Zealand her i Norge, og det finnes mye mer enn Cloudy Bay - som forøvrig ikke er den beste.

Fra havnen i Wellington

New Zealanderne - eller Kiwiene som de selv kaller seg, er gjennomgående hyggelige, vennlige og åpne. De ligger så isolert at de setters stor pris på at folk reiser dit, og de er veldig opptatt av at vi skal skjønne forskjellen på dem om the Aussies - folk fra Australia. Det tar fire timer å fly til Australia fra New Zealand, samme tid som det tar å fly fra Oslo til Aquaba. Og i følge Kiwiene er forskjellene mellom aussiene og kiwiene enorme. Nice to know.

Forsettelse følger, neste gang tar jeg dere med på en av de mest utfordrende fjellturene jeg noen gang har tatt - etter sigende verdens tredje beste fjelltur.

God tur og god planlegging!