Ut på tur - Jerusalem

Jeg trodde jeg skulle til Israel, men skjønte at dette er Palestina. Aldri før har jeg vært i en by som til de grader er preget av historie, politikk, religion, lidelse og fortvilelse. Jeg har heller aldri vært i en vakrere by enn Al-Quds, eller Jerusalem som vi sier.

Israelsk check point. Denne i Ramallah

Etter landing med SAS i Tel Aviv, på vei mot Jerusalem, ble vi med en gang introdusert for smerten i dette området. Muren som går langs hovedveien, nybyggerne som bor i åsen ovenfor, og kontrollen på vei inn i Jerusalem. Unge, skvetne israelske  militære - jenter og gutter, overlesset med tunge maskingevær og blå berret på hodet. Minibussen vi reiste i var full av europeiske passasjerer. Stemningen ved det første Check-pointet var til å ta og føle på, og en tysker som satt ved siden av oss spurte om ikke vi var engstelige. Are you worried? Haben Sie angst? Ingen svarte - hva skal man svare til det? Vi var ikke redde, Russland hadde forhindret bombing i Syria og vi visste at hvis noe kom til å skje var det antagelig først og fremst Tel Aviv som var målet, ikke Jerusalem. Men møtet med den israelske militærposten var ubehagelig, og jeg kunne ikke la være å føle fortvilelse på vegne av disse ungdommene. De kan ikke ha vært mer enn 18-19 år gamle og allerede i krigsberedskap. Hvilket liv er det disse ungdommene har å se frem til?

Etter stopp ved flere av byens hoteller kom vi til vårt hotel, American Colony. Vi hadde valgt hotellet fordi det er en institusjon i Jerusalem, det foretrukne hotellet for diplomater og journalister, og ikke minst fordi bokhandelen på hotellet er kåret til den beste bokhandelen i Midt-Østen. Hotellet ligger like ved gamlebyen, sentralt i Øst-Jerusalem, som er den palestinske delen av byen. Det har en deilig hage, nydelige rom og er tilpasset gjester som ønsker å skrive eller jobbe.

The Bookstore - en av mange gode grunner til å velge American Colony

Jerusalem er en by som fasinerer på mange måter, kanskje først og fremst fordi alle de store religionene er representert her og fordi det religiøse til de grader er politisert. Trossamfunnene ligger bokstavlig talt vegg i vegg og oppå hverandre. Oljeberget, Klagemuren, Tempelhøyden, Golgata, Via Dolorosa hvor Jesus gikk med korset, Davidtårnet, soukene og de ulike kvarterene. Det er helt uvirkelig. Gatene var preget av jøder, muslimer, kristne, katolikker, koptere og munker. I gamlebyen var det kun politi og militære i det jødiske området, alle andre steder var atmosfæren vennlig, rolig og hverdagslig. Vi kom i en jødisk høytid, det de kaller sukkot, og liberale jøder hadde forlatt byen, mens ortodokse og ultra-ortodokse jøder kom på pilgrimsreise. På grunn av situasjonen i Syria var det nesten ikke turister.

På Tempelhøyden

På Tempelhøyden var det stengt. Noen hadde kastet stein på en israelsk militær, og han var skadet. Politiet var hyggelige, men bestemte. Nordmenn er populære blant palestinere fordi vi er kjent for å være Palestina-vennlig, Israelerne, som jeg trodde var som de litterære og vitenskapelige jødene, traff vi kun som politi, sikkerhetsvakter og militære. Jeg er nesten sjokkert over min egen naivitet - jeg som elsker Hannah Arendt, reiser mye og har lest masse. Hvilke mentale bilder var det jeg reiste til Jerusalem med?

I Jesu fotspor

Gamlebyen er delt inn i fire hoveddeler: den jødiske, den armenske, den kristne og den muslimske. Jesus var i alle delene, - i betydningen at vi finner ham overalt. Alle forholder seg til ham, og alle vet hvor han gikk - inkludert alle muslimene vi traff. Når de skulle forklare oss veien kunne de for eksempel si at det var i nærheten av andre stasjon, der han sa farvel til og trøstet Maria.

Sukkot

 Jeg skrev innledningsvis at jeg var i Palestina. Dette fordi vi kun fikk kontakt med palestinere. Det var de som arbeidet på hotellet, kjørte bussene og taxiene, guidet oss, snakket med oss - ønsket oss velkommen og inviterte oss med ut på middag, konserter og annet. De ortodokse jødene (som er er mer moderate enn de ultra ortodokse) jeg snakket med hadde en ting felles: de var amerikanere. Det kan ha vært tilfeldig, men alle jeg spurte om veien, stilte spørsmål om synagogene og andre ting - var uten unntak amerikanere. De hadde kledd seg i svarte dresser, hatter og kvinnene var kledd i det som antageligvis er forventet: tekkelige svarte kjoler, perlekjeder og flate sko - og de så helt ut sånn som jeg tenker meg at jødene i Israel ser ut. Men når jeg spurte dem om noe, var de på pilgrimsreise, de var fra LA, New York, Alaska - overalt i USA. De ultra ortodokse jødene var et annet kapitel. De hadde merkelige habitter, som bildet under, løp gjennom gamlebyen - forklaringen er visst at de ikke skal ha kontakt med det som er verdslig - leste i Toraen og så helt forstyrret ut. Vi gikk gjennom bydelen de bor i og det var fattslig, fullt av søppel og med en truende atmosføre. I guideboken står det at du som kvinne risikerer å bli spyttet på og kastet stein på hvis du går i t-skjorte og ikke langt skjørt. Jeg mitt elendige menneske hadde tatt på meg langbukse, men pirat-varianten. Og jeg følte meg ikke særlig høy i hatten. Liberale jøder fant jeg ikke noe sted. Jeg hadde egentlig en avtale med en forsker i Tel Aviv, men han måtte til England, så der røk den. Fordelen er at jeg må tilbake til Tel Aviv, for å treffe ham.

Ultra ortodoks jøde på vei til Sabbath

Bymuren, like ved Jaffa Gate

Vakker kveld i Jerusalem

Jerusalem sett fra Mount Olives

Det må være utrolig sterkt for troende å komme til Jerusalem. Jesus, Mohammed - de er overalt. Det er også ekstremt sterkt for oss som kommer inn fra "en annen side". Fra et menneskerettslig synspunkt er et besøk i Jerusalem - eller riktigere bør ikke et besøk i Jerusalem, Palestina, Israel - uansett hva man kaller det - være så sjokkartet. Vi som er 70-tallsbarn, vi vokste opp med Øst-Berlin, Sovjetunionen, kald krig og elendigheten som ble toppet med den forferdelige krigen på Balkan. Opplevelsen av å gå gjennom check-point'en, bli pekt på med maskingevær, nesten ikke komme ut av Israel på returen (kollegaen min har vært i Pakistan, det skapte masse problemer - takk og lov at jeg har fått nytt pass, hvis ikke hadde jeg antageligvis vært på flyplassen i Tel Aviv fremdeles), oppleve Jerusalem - det gjør noe med deg.

Dette innlegget blir alt for langt. Jeg må skrive mer - først og fremst for å forsøke å skape en slags orden i mitt eget hode. Og jeg må anbefale dere bøker, filmer, musikk - ting som kan skape en klarhet, eller en form for oversikt.

Glacier Express

Endelig, the Glacier Express. En av verdens mest berømte togstrekk. Ekspress er en smule misvisende, dette er det ekspresstoget i verden som går saktest av dem alle.

Turen er ubeskrivelig, når toget når Oberalp passet er vi på 2033 meter over havet.

Joho, Landwasser Viaduct en gang til.

Hele turen tar 8 timer, det serveres vin og middag ombord, jeg betalte 50 euro ekstra og fikk oppgradert til første klasse, dette er - tross alt - once in a lifetime.

Se om du får et sete, ved vinduet selvsagt, men på venstre side. Da får du den beste utsikten til høydepunktene på turen. Det er ikke om å gjøre, du har panorama utsikt fra du starter til du kommer frem til Zermatt, men dog. Nice to know.

Grappa after dinner, anyone?

Det er vanskelig å beskrive en tur som dette. Det er først og fremst en naturopplevelse av de sjeldne. Det er - akk og ve - så vakkert at det nesten ikke er til å holde ut. Og toget som sakte klatrer opp og ned de mest utrolige fjellpassene, det har en mediterende virkning - i en så stor grad at det oppleves som en eksistensiell erfaring. Ut fra det jeg kunne observere av de andre passasjerene var det ikke bare meg som opplevde det på denne måten. Det er deilig å sitte på toget, med panorama-vinduer, et glass god, sveitsisk vin, og bare la seg ta med. Det er guiding på toget, de har audioguide, og hver gang det plinger - det gjorde det mer enn 70 ganger - kommer det en behagelig stemme som forteller om jernbanen og området vi kjører gjennom. Verdt å lytte til, de gir masse spennende og fasinerende informasjon.

Bilde tatt opp, gjennom takvinduene

 Noe av det som som gjør inntrykk i Sveits er naturen og hvordan de har tilrettelagt for at den skal bli brukt på en god måte. Du kan gå hele strekningen, det er kjempefine turstier langs hele turen. Det er også lagt opp til sykling, rafting, paraglyding, kiting, ridning og løping. Flere steder - og vi er altså på rundt 2000 meter over havet, var det flotte golfbaner. Norge er bra, men sammenlignet med dette blir det fullstendig lilleputt. Fjellene er høyere, hotellene er finere, naturen er mer tilgjengelig, prisene er lavere, temperaturen er varmere, mulighetene er større. Det kan ikke sammenlignes. Det er utrolig at det ikke er flere nordmenn som bruker ferielandet Sveits om sommeren.

Matterhorn

Du kan google Glacier Express, det ligger blant annet en del video på youtube. Men - det er spesielt og noe helt annet å være der selv. Da vi kom til Zermatt, siste stopp og bratt, bratt oppover, forbi vingårder (på 2000 meter over havet!), feite, fine kyr, Julia Andrews kunne føles i det fjerne, og fikk det første glimtet av Matterhorn - ubeskrivelig! Breath taking. Jeg bodde på Hotel La Ginabelle, og fra verandaen på rommet hadde jeg utsikt rett på det staselige fjellet. Det var godt det ble mørkt, hvis ikke hadde jeg ikke kunne gått å lagt meg - jeg hadde blitt sittende ute hele natten for bare å nyte synet.

Jeg hadde kun 6 dager fri og kjøpte 6 dagers Swiss pass. Dagen etter skulle jeg ta toget tilbake til Geneve - det vanlige toget, det tar i underkant av fire timer - og stod tidlig opp for å rekke banen til Gornergrat før jeg reiste hjem. Men det lå et skylokk over vakre Matterhorn, og jeg rakk det ikke. Det er et godt tips - å ta banen opp på Gornergrat for å komme enda nærmere Matterhorn. Et annet tips er å gå noen av turstiene, du kan gå rundt Matterhorn - og det er masse andre alternativer.

Turen er over - men det har vært fantastisk fra første til siste dag. Jeg håper jeg har inspirert noen til å gjøre det samme. Turen kan kortes ned, du kan feks ta med deg familien på en litt annerledes tur og ta Glacier Express. Hvis du skal velge mellom Glacier og Bernina, holder jeg absolutt en knapp på Glacier. Turen er fin å ta alene, det må være veldig romantisk å ta den med kjæresten, og den er helt super for en venninne- eller vennegjeng. Passer med andre ord for alle (kanskje ikke for småbarn, til det er turen for lang). Send meg gjerne mail hvis du har spørsmål.

Glacier Express - anbefales herfra og bokstavelig talt inn i himmelen. Dette var en opplevelse som kommer i kategorien "peak travel experience". Ekstraordinært. God tur!

Ut på tur - Sveits med tog, The Bernina Express

Etter å ha fløyet til Geneve, tatt tog til Lucerne og deretter til Zurich, kom turen til Chur - en liten, koselig alpeby som flere nordmenn kjenner godt ettersom det er et bra skisted. I tillegg til å være en by for fritid og skigåing, er Chur startstedet for Bernina Express.

Dette var et av høydepunktene, noe jeg har drømt om

 i årevis!

Bernina Expressen er oppført på UNESCOs verdensarv liste. 122 kilometer jernbane, 55 tunneler og 196 broer - et av ingeniørfagets imponerende konstruksjoner. Jeg tok den hele

Hardangervidda? Ikke etter denne turen!

Utsikt fra hotellet i Chur. Romantik Hotel Stern. Anbefales.

veien fra Chur til Tirano i Italia - og tilbake. Det ble akkurat tid til lunch i Tirano, og hvis man har tid kan det være verdt å vente til dagen etter med å retunere. Jeg "back-tracket" tilbake til St.Morits - for å få med selve indrefileten dagen etter, The Glacier Express.

Berninabanen sto ferdig i 1910. Det er mye å bli imponert av, men det heftigste er at banen har 70% stigning, det laveste punktet på banen er i Tirano, 429 meter over havet. Det høyeste er på Ospizio Bernina, hele 2253 meter over havet.

 På Alp Grüm gjør toget et stopp på vei sørover. Her får du en vanvittig utsikt over Alpefjell og hele veien til Italia. Turen tar 4 timer fra Chur til Tirano, og to timer tilbake samme vei til St. Moritz.

Jeg hadde ikke maks hell med været, det var ganske lavt skydekke - eller lavt: alt er relativt, det lå på ca 3000

meter. Men når du toger mellom fjell på opp til 4000 meter er det legitimt å oppleve det som lavt.











 Jeg hadde hatt store forventninger til turen, og alle ble innfridd. Alpene er uvirkelig vakkert om sommeren. Det er turstier, fiskevann, tregrensen går på 1850 meter over havet, det er grønnsakshager langt oppe i høyden, du kommer ut av toget på nesten 2000 meter og det er varmt! Sveitsiske sterotypier som jeg husker fra Heidi-filmene stemmer. Feite, fine kyr langt oppe på viddene, tyrolerstemning og du forventer at du hvert øyeblikk skal se Julia Andrews komme dansende og syngende. Dette er Sound of Music land. Når du toger rundt får du også en klar forståelse av hvorfor Sveits er vanskelg å innta for de som skulle ønske å invadere - det fremstår som plett umulig.

Togene er scenic - det betyr at det er store vinduer, også i taket - og det er en sterk følelse å se opp i taket og der er det bare spitzen, spitzen, spitzen - alpetopper spisse som knivegger med et melisdryss på toppen.

Når du så kommer frem, etter 6 timer fantastisk togtur, er det litt nedtur å komme til snobbete St. Moritz. Tettstedet er absolutt ingenting å oppleve, her lever de rike og snobbete. Det eneste jeg vil trekke frem som positivt - og ganske så stilig, er at du kan finne hotellet ditt på en tavle på togstatsjonen. Trykk på knappen, si at du har kommet og noen minutter etter er hotelbilen der. I tillegg er det vakker natur, og stedet er et godt utgangspunkt for fotturer. Hotellet var greit, men ingenting å skrive om. Jeg sov der fra fredag til lørdag og tre mennesker på natterangling er nok til å holde byen våken. Det er sjeldent air condition på hotellene i Alpene, og det er varmt, varmt, veldig varmt om sommeren, selvom det er høyt oppe. Men med masse flotte inntrykk fra turen var det deilig å legge seg - og ikke minst, å glede seg til det jeg egentlig var kommet for: the Glacier. Og været skulle vise seg å være fantastisk, ikke en sky på himmelen dagen etter. Life is so good!


Bernina expressen anbefales - sett den listen over må-gjøre, og den går både vinter og sommer. Skal du til alpene for å gå på ski? Fly til Zurich eller Geneve og kombinere med togtur - da får du en naturopplevelse du aldri glemmer!

God tur!

Helene Uri - Rydde ut

Jeg har blogget om Helene Uri tidligere og det er ingen hemmelighet at hun begeistrer denne leseren. Hun er en markant stemme i offentlighetene, har tatt modige valg da hun bestemte seg for å satse på en karriere som forfatter, og hun er tydelig på hvem hun er, også som kvinne (hun er kul - passelig jålete, bein i nesa, vakker og hun kjører sin egen stil). Tidligere har hun skrevet med en viss distanse, i betydningen at hun har skrevet om andre og ikke trukket seg selv inn i historien. Riktignok henter hun inspirasjon fra Blindern i boken De beste blant oss (en glimrende bok), men dog uten eksplisitt å skrive seg selv inn i fortellingen. I Rydde ut tar hun et nytt grep, når hun skriver om seg selv - parallelt med historien om Ellinor.

I boken følger vi Uri i skriveprosessen. Hun forteller hvordan hun komponerer og skriver en roman, tar valg underveis og viser hvordan hun lar den fiktive romanpersonen bli formet etter inspirasjon fra egne opplevelser. Morens død preger boken, og det er på mange måter en bok om sorg og savn, og å bli voksen i betydning å bli den eldste generasjonen. Et annet gjennomgående tema er minner, ofte knyttet til ting som hun knyttter historier fra barndommen til.

Ellinor er en romanperson det er lett å like, og Helene Uri skaper Ellinor med kjærlighet, humor og respekt. Vi treffer Ellinor rett etter en skilsmisse. Hun har vokst opp med faren, moren døde da hun var en liten jente. Nå er faren på sykehus, han husker lite og han har problemer med å orientere seg. Ellinor er ferdig med en doktorgrad og jobber som språkvasker. Hun er deprimert og ensom, men Uri lar henne søke på en jobb - som hun får. Ellinor skal til Finnmark, der skal hun gjøre en undersøkelse av og om det samiske språk. Dette er samtidig som Helene Uri finner ut at bestefaren var sjøsame.

I boken reiser både Ellinor og Uri nordover, og det er et inntagende og vakkert bilde som tegnes av Nord-Norge, og særlig Finnmark. I boken knyttes naturen, omgivelsene - også de fysiske, sorg og tilbakeblikk sammen på en fin måte. Vi blir kjent med Ellinor, og vi blir kjent med Helene Uri. Familien Nilsen/Uri blir levendegjort på en vakker måte, og Uri knytter sine steder til fortellingen. I tillegg til at hun gir nydelige bilder av Finnmark, er dette også en kjærlighetserklæring til Oslo - særlig området hun bor i nå, Nordre Aker.

Boken er vakker på flere plan. Historien om samene, Ellinor, nordlyset, språket, det materielle (en blomstervase, serviset fra Rosental, osv), kjærligheten til litteraturen, familiehistorien, huset på Svea. Det fungerer veldig bra at Uri bruker seg selv som utgangspunkt. Måten hun komponerer plottene på, at hun lar seg selv møte Ellinor på en sushi bar på Frogner, de faglige betraktningene, innblikket vi får i familien Uri - det er noen sterke likheter mellom Helene Uri og Siri Hustvedt i boken, som jeg liker veldig godt. Det eneste jeg stusset ved i boken var den stemmeløse søsteren til forfatteren. Det er vanskelig å si om hun blir omtalt med kjærlighet eller distanse. For meg ble akkurat den biten litt vanskelig, kanskje fordi betydningen av familien og familiehistorie er så sentralt i boken. Da blir det litt underlig at søsteren ikke kommer inn som en viktig brikke i det puslespillet Uri forsøker å sette sammen. Når det er sagt: jeg liker at hun lar historien om Ellinor ende godt - det er befriende å lese om en kvinne som klarer å reise seg fra knestående, med glans. Hun tar de rette valgene, og Uri lar Ellinor opprettholde en sunn distanse til den delen av Blindern-kulturen som kan være tøff for mange.

Anbefales hjertelig, Uri blir bedre og bedre og det er bare å glede seg til neste bok fra en av våre aller beste kvinnelige forfattere.

God bok!

PS. Til lingvisten Uri, hvis du leser dette. Jeg er smertelig klar over at kommaene mine er på linje med legen's i boken Ellinor språkvasker. Kanskje du kan bidra med en kort og fornuftig innføringsbok om kommaregler?

Colm Toibin - The testament of Mary

Jeg har blogget om Colm Toibin's Brooklyn tidligere, en bok jeg synes var helt grei, men ikke noe mer. The testament of Mary er en helt annen type bok, og fortellingen har skapt voldsomme reaksjoner blant annet i USA der den ble satt opp som teaterstykke.

Boken handler om Maria, Jesu mor. Vi møter henne som en eldre kvinne sterkt preget av sorg og fortvilelse. Hun forteller om sønnen sin og måten han døde på. Maria er ikke nevnt mange ganger i Bibelen, og det er en sterk fortolkning av hennes historie Toibin presenterer.

Boken innledes ved at vi treffer Mary, som hun heter på engelsk. Hun blir avhørt av to menn, og hun forteller følgende historie, om kaninene, når de vil vite om detaljene da Jesus døde på korset:

So when I a was telling him about the rabbits I was not telling him something that I had half forgotten and merely remembered because of his insistent present. The details of what I told him were with me all the years in the same way as my hands or my arms were with me. On that day, the day he wanted details of (...) a man came close to me who had a cage with a huge angry bird trapped in it, yhe bird all sharp beak and indignant gaze; the wings could not stretch to their full width and this confinement seemed to make the bird frustrated and angry. (...) Th eman also carried a bag, which I gradually learned was almost half full og live rabbits, little bundles of fierce and terrorized energy. And during those hours on that hill, during the hours that went more slowly than other hours, he plucked the rabbits one by one from the sack and edged them in to the barely opened cage. The bird went for some part of their soft underbelly first, opening the rabbit up until its guts spilled out, and then of course its eyes. (...) The bird did not seem to be hungry, although perhaps it suffered from a deep hunger that even the live flesh of writhing rabbits could not satisfy (...)An the man's face was all bright with energy, there was a glow from him, as he looked at the cage and then at the scene around him (korstfestelsen), almost smiling with dark delight, the sack not yet empty

Fortellingen er grotesk, og boken handler da også om det onde, og menneskets villighet - under de rette omstendighetene - til å utøve vold mot hverandre.

Maria fremstilles i boken som mor, enke og kvinnne. Hun forteller om den lille gutten sin, som kom til henne om natten, var kjærlig og vakker. Han blir voksen og stadig mer fremmed for henne. Han begynner å omgås det Maria omtaler som misfits, unge menn med forvirrede forestillinger om verden, hennes sønn og seg selv. Mennene hun omtaler er Jesu disipler. Etterhvert som ryktene om Jesus begynner å svirre, at han kan endre vann til vin, gå på havet, mette en stor mengde mennesker, blir Maria bekymret og advart om at styresmaktene vil ta ham. På et bryllup de er sammen forsøker hun å si til sin sønn at han er i fare og at de må reise bort, sammen. Jesus svarer sin mor "woman, what have I to do with thee?" Jesus vedkjenner seg ikke sin egen mor, noe som fører til stor fortvilelse - og rådvillhet hos Maria.

Maria blir sjokkert og fortvilet, og hun blir desperat når hun skjønner at Jesus skal korsfestes. Hun reiser for å være der med ham, men situasjonen utarter seg på en måte som gjør at hun flykter før han er død. Dette punktet i boken er av enkelte kritikere trukket frem som noe av det som  gjør boken lite troverdig - en mor blir med sitt barn, selv om det forårsaker at hun også blir drept. Jeg er uenig i denne kritikken, og mener den bygger på myten om moren og forsakelse. Mennesker kan tro at de vil handle på en bestemt måte i tenkte situasjoner, men det er ikke alltid det er mulig - når tragedien rammer. Også for en mor. Dessuten handler boken om barnet som blir fortapt for moren, hun er ikke lenger for ham - noe som også uttrykkes når disiplene etter Jesu død forklarer Maria at han er hos sin far. Hos sin far? svarer Maria, men han er død. Han blir aldri Guds sønn for Maria, men sønnen hun fikk med Josef.

Diskusjonene - som har vært veldig opphetet - om boken og teaterstykke, dreier rundt spørsmålene om dette er en blasfemisk bok. Særlig fra katolsk hold, de har et sterkt forhold til jomfru Maria, har latt seg opprøre. Jeg velger å lese boken først og fremst som en gammel historie belyst fra et annet perspektiv og en annen kontekst, om en mors fortvilelse når barnet endrer seg, utsetter seg for fare og setter sin egen væren i en ny og truende sammenheng. Det er en mor bak enhver sønn/mann, en historie ethvert menneske tar med seg, uansett hvem han er eller hva han gjør. Noen ganger tar han noen valg som bryter med forventningene. Det er også en bok om vold og grusomheter, og de blir løftet ut av en politisk og/eller religiøs kontekst og satt inn i en ny og individuell sammenheng. Når Maria blir fortalt at Jesus døde på korset, men har gjennoppstått fra de døde, klarer ikke Maria å ta det inn over seg. Hvorfor? spør hun. Da hun blir forklart at han skal redde menneskene fra evig fortapelse, svarer hun "det var ikke verdt det". For henne var det ikke verdt det.

Boken utfordrer vante forestillinger og er et kunsnerisk stykke arbeid som gjør akkurat det god kunst skal; den utfordrer eksisterende forestillinger, viser en annen side av en sak, drar frem viktige spørsmål om menneskets eksistens og utfordrer oss. Vi kan lese boken inn i mange sammenhenger; begrunnelsen for å gå til krig, konsekvensene politisert religion får for oss alle, menneskets evne og vilje til ondskap, miljøsaken, feminisme, familie, det er altså et universelt tema som tas opp. Få, om noen, kan stille seg likegyldig til en slik tekst som denne.

Anbefales!
God bok!

Ut på tur -Sveits med tog, Zurich

Zurich med tre ord. Ren og ordentlig by, høflighet er forventet

Turen fra Lucerne til Zurich tok 45 minutter. Zurich ligger også ved en stor sjø, Lake of Zurich, og elven Limmat deler gamlebyen i to. Jeg hadde to overnattinger i Zurich, og fikk sett en del. Jeg ble ikke like begeistret for Zurich som for Lucerne, men byen er absolutt verdt et besøk.

For å få mest mulig ut av oppholdet startet jeg morgenen med å ta banen opp til universitetsområdet. det ligger på en høyde og gir fin utsikt over byen, elven og sjøen. Et alternativ - som jeg ikke tok - er å ta toget (gratis hvis du har Swiss-pass) til Uetilberg for å få panorma utsikt over byen. Jeg var innom turistkontoret på jernbanen og kjøpte en sightseeing tur med den gamle bussen (the tram), og en båttur på sjøen. I tillegg gikk jeg i gamlebyen i en hel dag, og den er akkurat passe stor til at det er lett å få god oversikt på noen timer.

Fra gamlebyen, full av sjarmerende smau, eller "gasse" .

Inntrykket av Zurich er at alt er veldig ordentlig og skikkelig. Noe av det som fasinerte meg var at de "pakker inn" båtene sine, sikkert fordi de ikke skal bli våte og skitne, men det så veldig merkelig ut. Masse båter - alle pent pakket inn. Jeg vet ikke om det er betegnende for "folkesjelen", men det passet på en måte inn i bildet jeg fikk av byen da jeg var der.

 Om kvelden spiste jeg på en restaurant som ligger ved sjøen. Det er litt utenfor bykjernen, og man kan enten ta taxi med fire hjul eller - og det er mye kulere - båt taxi. De har stopp hele veien langs Limmat-elven. Link til restauranten ligger her, og det som gjør den verdt et besøk er ikke bare den gode maten, men også den fantastiske beliggenheten. Reserver bord og be om å få sitte ved sjøen.

På rekke og rad, pent innpakket.

 Når du bestiller hotel i Zurich kan det være lurt å få et som ligger ved elven. Det jeg hadde var på ingen måte noe å skrive hjem om, men jeg innom et sted som skal være veldig bra. Det heter Storken, båt taxien har stopp på hotellets kai og de er plassert midt i hjertet av gamlebyen. Link til hotellet ligger her.

Zurich er, på samme måte som Lucerne, et supert valg for en lang- eller korthelg. Du kan få gode priser med SAS, og prisnivået ligger rett under det norske. God mat og stemning, og uvirkelig vakker beliggenhet med alpefjellene som omkranser byen. Det er ikke et sted for shopping - til det er det for dyrt, det ligger på norsk prisnivå.

Anbefales!
God tur!