Joyes Carol Oates - En enkes fortelling

Joyce Carol Oates er for mange en kjær forfatter. Hun har skrevet en rekke bøker, mange oversatt til norsk, og har fått flere utmerkelser for sitt forfatterskap. Noen av bøkene, blant annet Graverens datter, tar utgangspunkt i biografiske hendelser, men ingen av bøkene er så personlige som En enkes fortelling.


Oates møter sin mann, Raymond J. Smith som 21 åring. Hun er masterstudent i litteratur, han er stipendiat. De forlover seg etter få måneder og ikke lenge etter gifter de seg. De har et harmonisk ekteskap i 47 år. Raymon (Ray) blir syk en dag i 2008 og blir diagnostisert med lungebetennelse. Kvelden før han skal hjem igjen etter nesten en uke på sykehuset dør han av en akutt infeksjon som han får på sykehuset. Oates rekker ikke frem til sykehuset før han dør.

I denne boken forteller Oates om sine innerste følelser og den dype fortvilelsen hun kjenner etter at mannen dør. Hun kastes ut i et kaos og det eneste som holder henne oppe er vissheten om at hun kan ta sitt eget liv.

Jeg har lest flere bøker i denne sjangeren; kvinnen som sitter alene igjen etter at mannen dør. Bøkene har til felles at de er personlige, men denne boken skiller seg fra de andre på flere måter. For det første blir Oates, som fremstår som en sterk kvinnelig forfatter, totalt hjelpesløs og forvirret. For det andre fremstiller hun seg selv som "den andre" - det virker som om mannen var kompasset, roret og seilet i livet hennes. For det tredje fremstår hun som ekstremt "passive-aggresive": hun anklager andre, blir sint på de som vil hjelpe, faller fullstendig sammen når folk kondolerer, svarer ikke telefonen, raser over alle blomstene og gavene som kommer på døren. Sist, men ikke minst tenker hun på seg selv som enken. Enken slåss mot udyret bassilusken (fryktelig patetisk begrep) - som representerer lysten til å ta en overdose.

Jeg blir litt satt ut av den aggresjonen hun fremviser overfor alle som ønsker å bidra med noe positivt. Jeg forstår at det er traumatisk og forferdelig å miste livspartneren, men lesningen av boken gjør at en lurer på hvordan enker eller enkemenn skal møtes, om man som venn eller bekjent overhodet bør snakke med mennesker i Oates situasjon.

I boken til Oates møter vi en kvinne som "ligger nede". Hun har vært i en symbiose med mannen sin som antageligvis ikke bare er sunn. Hele identiteten hennes er knyttet til han og hun er Mrs. Smith gjennom hele ekteskapet. Til tross for at hun også er professor og forfatterinen Oates, virker det som om hun først og fremst var kone for Ray. Han leste ikke bøkene hennes og hun fremstår som "pleasing". Dette er i stor kontrast til for eksempel Tikkanens bok To - Scener fra et ekteskap (som for øvrig er en glimrende bok). Tikkanen forteller om et turbulent og vanskelig ekteskap og en lettelse når han dør. I Boken om E, filmatisert som En sang for Martin, av Ulla Isaksson, møter vi en kvinne hvis mann får altzheimer og dør. Dette er min favoritt, både boken og filmen er nydelig. I boken De magiske tankers år av Didion, møter vi en kvinne som mister mann og datter i løpet av ett år. Denne boken referer Oates til, men Didions bok er mye mer befestet i det litterære enn Oates bok. Fra våre egne nære og kjære er det Dagen og dagene av Ørjasæter, en nydelig bok om hennes reaksjoner på mannens død og Kjersti Eriksson med den vakre boken Alene.

Felles for bøkene over er at de er skrevet av sterke kvinner som på ulike måter har betydd mye for andre gjennom sitt eget virke og sine tekster. Forholdet til mannen har vært betydningsfullt og alle har vært dypt knyttet til sin ektefelle. Når mannen dør skjer det noe med kvinnene, og i bøkene reflekterer de over den fundamentale tomhetsfølelsen mannen etterlater.

Jeg må innrømme at lesningen min av Oates er preget av de andre bøkene jeg har lest om dette temaet og det faktum at hun allerede 6 måneder etter Rays død forlover seg med en ny mann. Ut fra det jeg leser i boken handler dette dypest sett om at Oates er en kvinne som ikke vil være alene og som selv opplever at hun ikke klarer å leve alene. Det er flott at hun tar konsekvensene av disse erkjennelsene, men samtidig kan den overveldende hjelpesløsheten hun beskriver være forklaringen på at denne boken ikke gjør så sterkt inntrykk som de andre. De er enda mer hudløse, fortvilte og ærlige. De er kortere, men inneholder mer.Kvinnene fremstår som "sterkere befestet i seg selv". De er private uten å være intimiserende og helt sikkert bøker som kan være til hjelp for andre kvinner i samme situasjon.

Anbefales!
God bok!

Ragnar Hovland - Stille natt

Hver gang jeg leser Hovland tenker jeg at han har sin egen greie. Han er litt sånn "road-movie"-aktig, en som en gang var stril men som nå er urbanisert, dog med lojalitet til det vestlandske, sære og sakte. Jeg har sett han for meg, i en leilighet i Bergen, på Nordnes kanskje, med utsikt over Vågen. Eller kanskje i et lite hus i Sandviken, rett over SAS-hotellet og Bryggen, i Ladegården et sted. Så viser det seg at han bor noen hus overfor meg, på Nordberg, og på gode dager er det mot Tigerstaden og Nesodden vi ser, og Askerlandet, ikke Vågen eller Puddefjorden. Kanskje han ser sørover og nedover, ja - da er det kanskje huset mitt han ser når han ser ut av vinduet på skriveværelset sitt. Og Hovland går ikke på Fløyen eller Urikken når han trenger å tenke klare tanker, han går sikkert rundt Sognsvann han også.

Jeg liker Hovland godt, ikke bare fordi han er så utpreget Bergens-orientert, men det er ikke til å putte under en stol at jeg liker hvordan han fortolker det bergenske og det vestlandske. Så også i den siste boken hans, Stille natt. Bislett og Oslo minner mer og mer om vestlandet, om de vestlanske høstdagene og har den samme vestlandske luften. I Stille Natt møter vi en vestlandsk forfatter med skrivesperre. I god stil tar han bilen og tar seg en liten turne mot hjemtraktene, møter gamle x-er, gamle venner og foreldre. Dette kunne blitt omstendelig, men Hovland hopper elegant bukk over det borrende, dypsindige og knausgårdske. En mann av få ord på tur, med selvironi og skråblikk, varme og realisme.

Hovland er ofte "pratete" uten å være masete, det er han i denne boken også. På en måte skriver han ikke om noe som helst, på en annen måten skriver han om alt. Jeg har litt problemer med å bestemme meg for om det er om alt eller intet, men egentlig betyr det ikke så mye. Hovland er en god forteller og han byr på en god fortelling i boken. Kanskje ikke en fortelling som setter seg i hodet som noe jeg aldri glemmer, men en fortelling som ga en god følelse hele veien.

Det eneste jeg har å utsette er at jeg ikke forstår den siste siden i boken. Hvem er han og hvor er han? Hva har han med broren å gjøre? Hva har skjedd? Men med sterke anbefalinger håper jeg at mange kaster seg over boken, koser seg med historien og forklarer her på bloggen hva som egentlig skjer på siste side.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Hisham Matar - Forsvinningens anatomi

Vakkert omslag, vakker tittel og vakker bok! Jeg har forsøkt meg på denne forfatteren tidligere (Ingen i verden), men ga meg. Det gikk så sakte og det skjedde så lite. Det gjorde det i denne boken også, men jeg hadde bare med meg denne ene boken på tur, så da fortsatte jeg. Og det var det verdt. Etter en litt sakte start blir denne boken bedre og bedre, og da jeg var ferdig var jeg helt "matt". Dette er skikkelig bra!

Boken handler om Nuri, en egyptisk gutt som mister moren sin da han er ganske liten. Han og faren reiser på ferie og der treffer de Mona. Både far og den 12 år gamle sønnen faller pladask for unge, vakre Mona og hun gifter seg med faren. Nuris far har arbeidet politisk i Egypt, det er litt uklart hva han har gjort, men faren er hele tiden forsiktig og redd for agenter. En dag forsvinner faren, og det er først nå fortellingen får dybde og spenst.

Fortellingen handler om identitet - hva vet vi om de vi er glad i. Og den handler om forholdet mellom barn og foreldre. Savnet av en mor som dør og tomheten etter at faren forsvinner sporløst. Relasjonen til de som arbeider i huset Nuri er vokst opp i.

Boken er nydelig, les den sakte og la den synke inn. Det er den vel verdt!

God bok!

Joshua Ferris - Den navnløse

Tim er advokat, lykkelig gift og far til en datter. Han gjør det meget bra i jobben sin som advokat på Manhatten og nyter stor respekt blant kollegaer. Men så - og helt plutselig - kommer det uforutsette problemer som snur  opp ned på det hele. Tim må gå, bokstavelig talt. Og han går.

En rekke leger forsøker å finne ut hva som skjer med Tim når han vandrer avgårde. Tim selv sier at det er kroppen som bestemmer. Uansett hvor sulten han er, hvor lyst han har til å stoppe for å betrakte noe, selv om han er segneferdig av tretthet - når kroppen bestemmer at han må gå, så går han. Han er så sliten når kroppen endelig slipper taket at han sovner der og da, uansett hvor han er.

Det går ikke  så bra med Tim, han går snart fra hele livet sitt. Han forsøker å vende tilbake, men oftere og oftere er det gåingen som vinner. Håndjern fastlåst til sengen, overvåkning, et intenst ønske om å slippe å gå, ingenting hjelper.

Historien er det som de på engelsk kaller disturbing, vi har egentlig ikke et bra norsk ord for det. Forstyrrende, oppskakende? Noe i den retningen. Et menneske har et godt liv, alt virker tilsynelatende bra og så skjer det noe uforutsett som endrer på alt. Historien om Tim er på kanten til å være overtydelig symbolsk når han går fra alt han har, men samtidig blir jeg som leser drevet videre fordi jeg ønsker - eller vil - vite hva han går fra. Eller går han fra noe? Kanskje han går til noe? Og hvis han gjør det; hva går han til?

Det jeg syntes er mest fasinerende med denne boken er at forfatteren, Joshua Ferris, er som en guttunge å regne sett i lys av hva han skriver om. Hvordan han klarer å sette så sterke ord på det å være foreldre og det å være et ektepar med en historie er mer enn jeg kan begripe. Han skriver så vakkert og troverdig om denne lille familien med de store utfordringene.

Jeg ble litt "forstyrret" av den parallelle historien om mannen som blir dømt for å drept konen sin. Tim er advokaten hans og han går fra dette ansvaret også. Det er mulig det skal ligge et skjult/underliggende budskap i dette, kanskje om vårt ansvar overfor fellesskapet, rett og galt, men jeg finner ikke ut av det. men resten av historien er det skikkelig snert over, dette er en bok som setter seg i meg som leser og som anbefales.

God bok!