OSV. - Johan Harstad

Helt på tampen av året kom den virkelig store leseopplevelsen. Jeg har sovet dårlig, følt meg uvel, gremmet meg (mest over OL på Lillehammer) og samtidig hatt uendelig tilfredstillelse av å lese en bok av dette formatet. Jeg har blogget om Johan Harstad tidligere, og er hemningsløst begeistret for denne spesielle forfatteren. Han har en helt unik penn som ikke ligner på noe annet jeg har lest. Med OSV viser han hvor varierte tema han skriver om, og at han er en forfatter som behersker å flytte seg mellom ulike nivåer.

På ryggen av boken står det Vietnam, Bosnia, Rwanda, Tsjetsjenia, Somalia, Darfur, Afghanistan, Irak, OSV. Vi møter Alan som er krigsfotograf. Året er 1994, bakteppet er Tony Harding og OL på Lillehammer, og verden er bokstavelig talt et helvete på jord. Mens vi nordmenn leker vetter, nisser og troll og oppfører oss som idioter ruller den ene krigen verre enn den andre rundt omkring på kloden - den egen i vår egen hage, det tidligere Jugoslavia (hvem var ikke innom der på Sydentur på 80-tallet?).

Alans far er vietnamveteran og mistet seg selv i jungelen. 30 år etter flytter han hjemmefra og bosetter seg på en park ved krigsmonumentet i Washington. Han fordriver dagene med å vaske granittveggen med navneinskripsjonene. Søsteren Nora bor i London og mister den lille sønnen og mannen sin på tragisk måte. I Bosnia blir Petter, en dansk journalist drept, og så videre, og så videre. Alle mister noen og noe, og tapet er like grusomt, uavhengig av hvor det skjer.

Boken er skrevet som et skuespill, noe som har en helt spesiell effekt på leseopplevelsen. Leseren får dialogene og korte scenebeskrivelser, men må selv "fylle" ut rommet rundt handlingen. Dette gjør at man skaper bilder, hentet fra det man har sett på TV og personlige opplevelser med tematikken. For meg fungerer dette veldig bra.

Boken er en skikkelig knytteneve, og det gjør vondt å lese. Den har også den effekten at selv om handlingen blir råere etter hvert som man leser og får mer informasjon, så fikk, i hvert fall jeg, følelsen av å bli herdet til en viss grad. Jeg tenkte på det da jeg så på nyhetene i dag, ett innslag fra Sudan. Det blir for mye til at man kan ta det helt inn, det er så jævlig at man ikke helt klarer å forholde seg til det som skjer.

Dette er årets råeste bok. Den har gjort et sjeldent inntrykk på meg og jeg har delte følelser om at jeg er ferdig med den. Jeg vil ha mer Harstad, men jeg orker ikke mer. Og er det så mye mer å fortelle? Tittelen sier mer enn tusen ord, dette bare fortsetter og fortsetter.

Dropp Herbjørg Wassmo på pensumlistene for skoleelever og la de heller lese denne. Dette er så bra skrevet: Harstad krever mye og han gir enda mer tilbake. Hvis du skal lese en bok i år, la det bli denne - og til alle dere som leser mye: ikke gå glipp av OSV. Dette er en av de sjeldne bøkene som gjør at man tenker i kategoriene før og etter. Det er ikke mye som kan måle seg med denne boken - den er rett og slett en av årets beste bøker!

Anbefales!
God bok!

Ut på tur! Vilnius og Istanbul herved anbefalt!

Det har blitt populært å ta en sving til utlandet før jul, både til diverse julemarkeder i Sverige og Tyskland eller en tradisjonell shoppinghelg til London eller Paris. Noen venter til etter jul og reiser i januar eller februar. Det er slett ikke så dumt - mange storbyer er out of season i disse månedene, og det kan lønne seg å reise når ikke alle andre gjør det. Her er to anbefalinger på byer som er billige og litt mer spennende enn Oxford Street og andre "typiske" reisemål.

Istanbul er en klar vinner, og du kan få turer med Ving for under 3000 kroner. Da er fly, hotell og alle skatter/avgifter inkludert. Hvis man skal ha maksimalt ut av en sånn tur er det et tips å velge et hotel som ligger sentralt, i gamlebyen. Ha oppe to browsere samtidig - sjekk hotellene som ligger på Ving.no opp mot anbefalingene på de aktuelle hotellene som er lagt inn på http://www.hotels.com/. På den måten kan du se hva andre har skrevet om de hotellene som ser bra ut. Det som er det viktigste å se etter er hva folk skriver om beliggenheten, om det er rent på rommet og om det er eventuell støy fra gaten. Er man en familie kan det også være en ide å se hva folk skriver om størrelsen på rommet.

Istanbul er eksotisk by, med noe sånn som 15 millioner innbyggere. Byen ligger både i Europa og Asia, delt av Bosporusstredet. Den asiatiske delen er ikke veldig spennende, men man kan ta båt over, sette bena i Asia og reise tilbake. Hvis man ønsker det.

Istanbul er spennende både historisk og kulturelt. Det er i tillegg et shopping-mekka for dem som liker tyrkiske kelimtepper, spennende krydder, keramikk, messing og diverse tesorter med mer. Maten er veldig god, og billig. Gamlebyen er strukturert på en måte som gjør at det er lett å få oversikt og det er greit å komme seg fra A til B med trikken som koster ca 7 kroner. Flyet til Istanbul tar ca 4 timer fra Oslo, med direkteflyvning (Turkish Airlines, Star Alliance).

Hvis du ønsker et litt nærmere reisemål, som er eksotisk, rimelig, med mye kultur og bra shopping er Vilnius i Litauen er veldig bra alternativ. Vilnius er den sydligste av de baltiske hovedstedene. Litauen er katolsk, og Vilnius skiller seg litt fra Tallin og Riga. Vingreiser har helgeturer kun til Riga, men det er mange flyruter fra Norge til Vilnius. Hvis du reiser til Vilnius må du sørge for å få Vilnius in your pocket når du lander på flyplassen (det gjelder forøvrig en rekke andre byer også, inkludert de andre baltiske hovedstedene). Den selges også i kiosker i sentrum. Her får du oppdatert kunnskap om alt som skjer i byen når du er der. Du kan ogå gå inn på nettsiden for å sjekke hoteller og privat innlosjering. Jeg anbefaler det siste - jeg har leid meg inn privat flere ganger og det er en litt annen måte å være i byen på. Uavhengig hvor du velger å bo, se etter beliggenhet. Gamlebyen er det beste stedet å bo, da bor du nær alt og har kort vei uansett hvor du skal. Vilnius har et utmerket transportsystem, og det er ikke nødvendig å bruke drosje.

Prøv noen av de sentralasiatiske restaurantene. Achtamar er en kaukasisk restaurant som har spennende og god mat, og den ligger sentralt i gamlebyen. Hvis du skal ha en riktig fin (og dyr - norske priser)  middag skal du gå på den tradisjonsrike Stikilai, som er en kulturinstitusjon i Vilnius. Den ligger i Gaono gatve 7, og er en del av Stikilai hotel. Her kan det være lurt å bestille bord. Bestill Blini (russiske pannekaker) til forrett hvis de fremdeles har det på menyen - serveres med rømme og rogn, fantastisk godt!

Du kan ikke reise til Vilnius uten å ta en tur på KGB-museet. Få museer har gjort så stort inntrykk på undertegnede som nettopp dette. Det ligger sentralt i byen, og var fengsel under Sovjetperioden. Be om en guide, det er studenter og pensjonister som guider rundt og det koster ikke mye. Guiden vil fortelle deg om sentrale hendelser fra Litauisk historie, og det gjør inntrykk at et land som ligger et steinkast unna Norge har en så dramatisk fortid. Hvis du er heldig får du en guide som selv var innesperret her - og du får virkelig føle den kalde krigen på nært.

Litauerne er et fasinerende folkeslag. Etter den kalde krigen skulle alle Staliner ned fra sokkelen. I en park (1 K. Kalinausko gatvė) skulle Stalinstatuen byttes ut med en person som var viktig for Litauen. Hvem de satt på sokkel? Selveste Frank Zappa!!  Zappa står 200 meter fra den amerikanske ambassaden og symboliserer det ultimate brudd med kommunistperioden. Artisten var viktig for frihetsbevegelsen i Øst-Europa (etter sigende digger Havel også Zappa) og blir altså hyllet med en egen statue. Zappas forhodl til Litauen? Han har aldri vært der..
Det er forøvrig en park med alle de gamle statuene ett eller annet sted utenfor Vilnius, der har jeg aldri vært så den kan jeg ikke si noe om.

Shopping i Vilnius er superb. Foruten smykker i rav kan du få fine linduker, broderte duker, nydelig glassarbeid i diverse varianter og ulike typer trearbeid - alt utført lokalt. Litauen er hardt rammet av finanskrisen og du slår to fluer i en smekk: en fin reiseopplevelse sammen med et bidrag til den lokale økonomien. Maten er god, litauerne er utpreget hyggelige, og Vilnius er en av Europas vakreste byer. Som et apropos litt på siden: visste du at Europas sentrum, altså midt i Europa, ligger like utenfor Vilnius?

Begge disse destinasjonene er alternative og fine reisemål. Har du barn så ta dem med - dette er turer de virkelig har noe igjen for, i hvertfall hvis de er i skolealder. Kunnskap, kultur og kos i Vilnius, eller Kunnskap, kultur, kos og kebab i Istanbul!

God reise!

En norsk tragedie - Jonny Halberg

Jonny Halberg er en etablert forfatter som leverer hver gang. Min favoritt er den hylende morsomme All verdens ulykker som jeg har blogget om her. Nå ligger En norsk tragedie i bokhandlerne - en helt klar favoritt under juletreet.

En norsk tragedie handler om en liten bygd ett eller annet sted i Norge. Mattis Grini og Pastoren har fortellerstemmene og historien starter med at Håkon Sundin's hun går opp i flammer. Igjen sitter hans vakre(?) kone Fay Erle. Håkon er forsvunnet, antageligvis i skogen ett eller annet sted. Fay Erle flytter midlertidig inn hos Mattis Grini, Håkons beste venn fra barndommen. Håkon er nærværende gjennom hele teksten, og det blir en nesten krim-aktig stemning etterhvert som handlingen skrider frem.

Det skjer mye i den lille bygda, og på samme måte som i tidligere bøker møter vi bygdedyret. Denne gangen er det Finn Sletta, den rike innbyggeren som kjøper opp de andre etter hvert som det går dårlig med gårdsdriften i området. Vi møter andre sambygdinger, tause, innesluttet, og lite kommunikative. Noen av disse er tidvis bygdedyr de også, men lettere å like enn Finn og Marion Sletta.

Bygdas historie rulles opp gjennom vekselvis Mattis og Pastorens fortellerstemmer. Halby skriver på en måte som gjør at leseren får klare bilder av bygda, bygdingene og naturen.

Hvis du ikke har lest Halberg har du gått glipp av noe stort og har noe å glede deg til. Har du lest han tidligere er du antageligvis stort fan og kan se frem mot enda en Halberg-trip.

Anbefales! God bok!

Snapshots from Istanbul

Kryddersalg i Bazaren

Haga Sofia

Fish for dinner, anyone?

Inskripsjon over inngangen til den Blå Moskeen

Den Blå Moskeen

Minaret - en av 100-vis

Shopping paradis i Grand Bazar

Simit

Trykk på bildet for å se det i stor størrelse. Spesielt detaljene fra Den Blå Moskeen er nydelige!

Snø - Orhan Pamuk

Ka, en tyrkisk poet som har flyttet til Frankfurt er tilbake i Istanbul i forbindelse med sin mors begravelse. Han har hørt at flere kvinner har begått selvmord i byen Kars. Han har også blitt fortalt at den vakre Ipec er skilt, og med et ønske om å få med seg Ipec tilbake til Frankfurt som sin kone, reiser Ka til Kars. Påskuddet for å reise er at han skal skrive om pikene som tar selvmord, for en tysk avis.

Romanen er ufattelig kompleks, og vi blir presentert for en by og en (manns-)kultur som er helt ukjent og fremmed. Det snør i kars, det er kaldt, folk er fattige, og i opprør til de sentrale myndighetene i Ankara som forbyr jenter som går med slør å gå på skolen. Konflikten mellom det sekulariserte Tyrkia og den reaskjonære muslimske befolkningen teamtiseres på ulike måter gjennom hele boken. En annen slående side ved lesningen er kvinnenes rolle - og mannens behandling av kvinner.

Jeg må innrømme at jeg blir deprimert av å lese denne boken. Det er så usannsynlig håpløst, meningsløst, voldelig og annerledes. Samtidig er det så langt fra det Tyrkia vi møter som turister i metropolen Istanbul og i møte med tyrkere her i Norge. Etter årevis med forskning om demokratisering og medborgerskap blir det hele grelt og fullt av motstand mot de verdiene vi i vesten tror er riktige og viktige.

På en konferanse i London denne helgen traff jeg noen (vestlige) forskere som har Tyrkia som forskningsfelt. Noen av disse bor i Istanbul, har reist rundt i hele Tyrkia - og vært i Kars. En av dem jobber sågar på samme universitetet Pamuk jevnlig foreleser på. De forsikret meg om at dette var den mest depressive boken til Pamuk, at den var viktig for forfatterskapet hans og at jeg hadde mer lystig lesning foran meg når jeg gikk over til andre av bøkene hans. Jeg håper det er riktig. For tiltross for at han skriver vakkert og godt, temaet er interessant: dette blir i overkant depressiv og krevende lesning. Jeg har også blitt smertelig klar over hvor vanskelig det er å forstå reaksjonær islamisme - på samme måte som jeg ikke klarer å forstå reaksjonær og fundamentalistisk kristendom. Det skal være litt motstand i leseprosessen, men dette var heftig.

Jeg leser Pamuk av flere grunner, en av de viktigste er for å forstå Tyrkia. Nå håper jeg at de neste bøkene viser et Tyrkia fylt av optimisme og pågangsmot, et Tyrkia som ser Istanbul som sin by og som omfavner alle de pluralistiske og kosmopolitiske verdiene Istanbul preges av. Til tross for dette: det er en bok jeg likte veldig godt, og som skiller seg ut på mange måter fra mer "mainstream" litteratur.

Anbefales!
God bok!

Jonathan Franzen i Bokprogrammet

Det var en meget interessant reportasje om Jonathan Franzen i Bokprogrammet i går. Vel verdt å se!
Han kommer med mange innspill i forhold til boken, og forteller blant annet at ingen i USA har vært opptatt av konkurranse-elementet, som gjennomsyrer hele boken. Det er først i Europa han har fått spørsmål om det. Jeg syntes også det er interessant at han sier at alle hovedpersonene er hentet fra han selv.
At dette er den store amerikanske romanen høres rimelig ut, sett i forhold til de kriteriene som skisseres i begynnelsen av reportasjen.
Jeg syntes Siss Vik kunne gått enda nærmere intervjupersonen, men det er kanskje lettere sagt enn gjort. Det blir mange kosespørsmål, men vi får en del info som  for meg er artig i forhold til egen opplevelse av boken.

Cagaloglu Hamam - Istanbul

Man ligger på den store sirkelen. Vaskene er langs veggen

Kate Moss har vært der, John Travolta har vært der, og jeg har vært der. Cagaloglu Hamam i Istanbul er ett av de stendene du i følge 1000 places to see before you die må besøke. Som anbefalt, så gjort.

Et Hamam er tyrkisk bad. Cagaloglu ligger like ved Den Blå Moske og ble bygget i 1741, som det siste i det ottomanske riket. I Istanbul er alt som var mer mindre enn 500 år gammelt nytt - så dette er en av de nye bygningene i den ulildelig vakre byen.

I dette badet fungerte det på følgende måte: kvinner og menn hadde seperate bad, og kvinner ble massert og badet av tyrkiske kvinner. Det er ikke slik i alle bad, så hvis du er kvinne og vil være sikker på at det er en kvinne som utfører alle øvelsene: sjekk på forhånd. Jeg har forsøkt den andre varianten, og fått en mann, og det var ingen udelt god opplevelse. Men denne gangen var det altså for kvinner, med kvinner.

Du kommer inn og får tildelt en liten bås. Her tar du av deg alt av klær og dekker deg til med et lite, tyrkisk håndkle. Deretter får du en slags slippers i tre, som er kjempevanskelig å gå på. Du blir ført inn i et fantastisk rom (bildet over), og legger deg ned i dampende hete. Når du ser opp i taket på hamamet er det dekket av vinduer formet som stjerner og sirkler, så vakkert at man begynner å meditere umiddelbart. Deretter blir du hentet av en tyrkisk kvinne som tar deg forsiktig under armen, slik at du ikke sklir på det våte gulvet, og bort til en steinvask som er hogget inn i steinveggen. Der tømmer hun vann over deg, før hun forsiktig fører deg tilbake. Så legger du deg ned for å bli skrubbet med hampvott. Når du er skrubbet ferdig - åh det var deilig å bli skrubbet - blir du på nytt ført forsiktig bort til vasken og vasket en gang til. Deretter er det tilbake på "benken" for å bli massert med olje. Ny runde med vasking og tilbake igjen. Så kommer høydepunktet: du blir vasket med en stor myk kost, så du skummer av såpe. Avslutningsvis får du foam-massage - åh det var balsam for en sliten kropp.

Jeg følte meg vekselsvis som en olding - tatt forsiktig under armen - og som en baby - vasket til jeg var gullende ren. Alt foregikk total nude, og jeg trodde i utgangspunktet at det ikke var min greie. Men det var det. De tyrkiske damene hadde noen svarte baderdaktlignende saker på seg, men alle gjestene var pip nakne. Og det var helt greit. I sånne omgivelser glemmer man å tenke på hvordan man tar seg ut.

Hvis du skal til Istanbul er dette en må-ha-opplevelse. Bygningen, arkitekturen, stemningen, opplevelsen - det er helt ekstraordinært. Sjekk ut nettsiden på linken jeg har lagt ut og noter det i boken din. Og hvis du ikke skal til Istanbul: det er lov å drømme, og det er også en mulighet til å fortelle deg selv at jo, jeg vil til Istanbul jeg også!

Mange andre byer har Hammam, i Paris ligger det ved moskeen. Disse er dog litt mer hardcore, jeg har en mistanke om at vi fikk en versjon som var tilpasset besøkende.

God tur og god Hamam!!

Bloggaward

Tusen takk til Rose-Marie for award!!!


Til rewarden følger det noen regler:
1. Takk den du har fått awarden fra.
2. Lim awarden inn på siden din.
3. Fortell om tre av dine favorittforfattere, og trekk frem en bok fra hver av disse.
4. Send prisen videre til fem mottakere. Eller la være - det er punkt 3 som er det viktigste!

Favorittforfattere:

1. Akkurat nå leser jeg Orhan Pamuks Snø. Jeg tror han kan få komme høyt på listen over favorittforfattere. Jeg kom hjem fra fantastiske Istanbul i dag, og det er ekstra moro å lese han nå, med føttene på en nydelig hjembrakt kelim og en kopp tyrkisk eplete på bordet.

2. Vigdis Hjorth!! Hun er fenomenal. Jeg liker mange av bøkene hennes, og syntes det er vanskelig å trekke frem en spesiell. Men, siden hun nettopp har kommet med en ny bok som handler om Cuba, syntes jeg at denne kan passe til formålet. Snakk til meg, skriver Vigdis Hjorth - en helt spesiell leseopplevelse.

3. Murakami. Japan er et nydelig land og japanerne er et helt spesielt folkeslag som jeg har tapt hjertet mitt til. Murakami, som både er japaner og skriver historier som utspiller seg i Japan har en deilig miks av vest og øst. Trekkoppfuglen er en favoritt, men jeg tillater meg å plusse på Dans, Dans, Dans og Den Store Sauejakten.

Jeg har mange bloggere som jeg liker godt, og det er vanskelig å velge. Jeg velger meg Thauke2, Skrift, Dispolitteraten, Forskning fryder og Marianne leser.

Frihet - Jonathan Franzen

Franzen fikk store ovasjoner for sin bok Korrigeringer - en bok jeg syntes var grei nok, men kanskje noe overvurdert. Det var derfor med moderate forventninger jeg leste Frihet. Hovedpersonene er et ektepar, Walter og Patty, som vi følger fra de treffes i college-tiden, til de er midt i 40 årene.

Boken handler om dette dysfunksjonelle ekteparet. Franzen er tydeligvis begeistret for psykoanalyse, og i god amerikanske stil lar han både Walter og Patty utvikle sine identiteter på grunnlag av sine respektive fryktelige barndommer. Jeg syntes dette er et litt for enkelt grep, til tross for at det er så trist, så trist å lese om disse menneskene. Som seg hør og bør følger denne historien et forholdvis enkelt mønster. Gutt møter pike, gutt vil ha pike, piken vil ha guttens mye kulere kompis, velger så gutten og ikke kompisen. Giftemål, to barn, hus og hage. Forfatteren lar familien få noen fine år, deretter går det til helvete på første klasse. Mann og kvinne kommuniserer ikke, kvinne blir nervete og ubehagelig, ingen kommunikasjon mellom foreldre og barn, foreldrene kan ikke lenger gjøre hverandre lykkelige, og så videre og så videre.

Walter er åpenbart i utgangsgpunktet en ok fyr, men sørger over at han og Patty har det fælt. Derfor legger han hele sjelen sin i et - for å si det forsiktig - tvilsomt miljøprosjekt. Forfatteren kommer med noe som kanskje er en samfunnskritikk, gjennom en litt twisted beskrivelse av det politiske (Bush-)miljøet i Washington. Patty er en gjennomført destruktiv person, som kunne fått et helt ok liv uten å gjøre de helt store anstrengelsene. I stedet trener hun, blir tynn og lekker, uten at dette (som kjent) er et botemiddel for å kurerer mismot og bitterhet.

Det er kanskje ikke et krav en leser kan stille, men det er veldig rart å lese en bok av en murstein uten å kunne identifisere seg med en av romankarakterene eller de valgene de tar. Jeg opplever hele persongalleriet som flate og karikerte "amerikanere" og blir en smule provosert over det. Men Frantzen skriver meget bra, og på slutten av boken tar historien seg opp.

Boken er en typisk god-å-snakke-med-andre-om-bok, og det er kanskje derfor den har fått så mange gode anmeldelser. Jeg syntes den var litt mer enn grei nok, i den forstand at jeg fremdeles irriterer meg over personene i boken. Anbefales som lett lektyre, men med forbehold om at anmelderne muligens har latt seg rive litt med av Frantzen-hypen.

God bok!

Bok i P2 9.11.2010 - om blogging

Hvis du taster deg inn på nrk.no kan du høre dagens Bok i P2, der temaet er bokblogging. Der kan du bli bedre kjent med amatørene Knirk og undertegnede, samt Bokelskerinnen.

Enjoy!

Sex, død og ekteskap - Jon Øystein Flink

Wow! Dette var litt av en tekst. Jeg er litt usikker på hva jeg skal mene om den, men fengende er den. Boken handler om en forholdsvis ung forfatter som gjør alt han kan for å ødelegge det kjipe livet sitt. Det vil si, han har det egentlig ganske greit: han er etablert som forfatter, forlovet med en kvinne han elsker, og lever det som kunne vært et normalt og ok liv. Romanpersonen er mer enn selvdestruktiv. Han går til prostituerte, drikker, doper seg og har sex med mindreårige. Han har bestemt seg for at Oslo er en møkkaby, Norge er et møkkaland og alt er i det hele tatt bånn i bøtta.

Jeg vet ikke om Flink, som er godt plassert på venstresiden, skriver denne som et forsøk på en samfunnskritikk, om det er en beskrivelse av en mann i krise eller om det kun er skriving for skrivingen sin skyld. Hvis det er en samfunnskritikk syntes jeg den er feilslått. Familien til forloveden representerer den hjernedøde høyresiden, bor på Tåsen (i parantes bemerket: Tåsen ligger i Nordre Aker, en fin bydel i Oslo, midt mellom øst og vest. Den er bebodd av stort sett akademikere, politikere, forfattere og byråkrater. Bydelen grenser mot marka, og folk er over gjennomsnittet aktive friluftsfolk. Skolene i bydelen er gode, og bydelen er gjennomgående preget av et godt miljø. I tillegg er det en bydel som er lite snobbete sammenlignet med andre steder vest i Oslo.) Uansett: den familien Flink skriver om virker en smule karikert, og det blir ikke mer troverdig når hovedpersonen har sex med husets 13-åring.

Hvis Flink's formål har vært å vise hvor fælt det er for en mann i 30-årsalderen å vippe over i et A4liv med kone og barn, treffer han kanskje litt bedre. Hovedpersonene bestemmer seg for å være lykkelig når han får vite at han skal bli far. Det som ikke er helt troverdig er at en ålright dame, fra Tåsen (?), vil ha barn med en sånn drittsekk som hovedpersonen er. Men, hvem vet. Vi kvinner tar merkelige valg når det gjelder menn.

Med henvising til noen av de debattene som har gått på litteraturbloggen,no: hovedpersonen skriver en novelle til en novellekonkurranse. Han sender novellen til en ukjent kvinne i Balestrand - og hun vinner selvsagt hele konkurransen. Fordi hovedpersonen er forfatter, må vite, og vet akkurat hva de ønsker i konkurransen. Dette er arrogant skrevet - men antagelivis ikke mindre troverdig enn andre deler av boken. Samtidig er det mulig at Flink har plukket opp strømninger fra enkelte mannlige forfatteres nedlatenhet for oss dødelige og sin egen fortreffelighet. Hvis det er dette perspektivet Flink har er det slett ikke så verst.

Tiltross for at boken er forutsigbar, i betydning at Flink rakker ned på Tåsen, middelklassen og en kvinne i Balestrand: dette er en annerledes og leseverdig bok. Super som lektyre på toget  (eller T-banen fra Tåsen til sentrum) , som tidstrøyte og ferielektyre.

God bok!

Historier om Istanbul - Thorvald Steen

De intensive forberedelsene til Istanbul turen er i gang, og jeg leser blogger, reiseguider og romaner som har forankring i og om Istanbul. Jeg ble anbefalt den lille, men innholdsrike boken Historier om Istanbul av Thorvald Steen, og ble ferdig med den sent i natt. Jeg har vært i Istanbul tidligere, er en over gjennomsnittet erfaren globetrotter, og det er mange år siden jeg hadde reisefeber før en tur. Men nå har jeg det til de grader. Takket være Thorvald Steen. Han skriver utrolig bra og på en nesten suggererende måte om byen som han helt åpenbart elsker. Da jeg leste om Sigurd Jorsalfar og hans reise til Konstantinopel fikk jeg en nesten kriblende følelse av tanken på at Konstantinopel, eller Istanbul som byen heter i dag, er den metropolen den er - og at den har vært det over så lang tid. Til uken skal jeg få kjenne på atmosfæren, sighte og være turist der - med Steen-boken som den viktigste guiden.

Uavhengig av om du skal til Istanbul eller ikke, boken er viktig og lærerik lesing. Tyrkia er et land mange har vært på ferie i, det bor masse tyrkere i Norge, diskusjonen om Tyrkia skal inn i EU - bruk boken som en introduksjon til dette spennende landet. Historien om Konstantinopel har påvirket også Norge, og Steen gir en fin introduksjon for videre bekjentskap med landet.

Jeg har selvsagt kjøpt boken Konstantinopel av Steen, og den gleder jeg meg til å lese.

Historier om Istanbul anbefales!
God bok

En musikal anbefalelse for å komme i rette stemningen, fin som bakgrunnsmusikk når man skriver, slapper av eller leser:

Hva har skjedd med Blogspot??

Er det bare meg som har masse rot med bloggen? Ikke får jeg lagt ut bilder, på det forrige innlegget mitt skulle jeg svare på kommentarer og ble "behandlet" som om jeg var en annen enn jeg er - jeg måtte moderere min egen kommentar?
Jeg vurderer å flytte hele bloggen over på Wordpress - er det noen av dere andre som har gjort det som kan gi meg noen tips? Er det mye mas, eller er det bare å skifte? Google har gjort dette utrolig komplisert - jeg bruker uforholdsmessig mye tid på å publisere innlegg..

Fritt Ords bloggstipender

Ja, her var nok terskelen og det politisk korrekte høyt oppe. Jeg merker med at litteraturbloggen var den innenfor vår sjanger som fikk støtte. De allerede godt etablerte litteratene. Vi amatører får fortsette vårt utrettelige arbeid. Var det noen som søkte om midler?
Se link til Fritt Ord her.

Et mord i Kongo - Morten A. Strøksnes

Morten Strøksnes var, i tillegg til Lasse Midthun, min favoritt i Morgenbladet. Jeg syntes at han ofte hadde gode vinklinger, han hadde brodd, han fant gode saker og han skrev godt. Det var derfor med en viss skuffelse jeg fikk vite at han hadde sluttet i Morgenbladet. Skuffelsen var helt ubegrunnet. Jeg syntes Strøksnes er den beste reportasjeforfatteren vi har, og jeg setter han lik e høyt og helt på linje - kvalitetsmessig -  med Ryszard Kapuscinski som jeg har skrevet om tidligere.

Et mord i Kongo tar for seg dramaet i Kongo. Et drama som alle kjenner til, men som det er vanskelig å begripe. Ikke bare et mord som tilsynelatende ikke har et motiv, men også dette fasinerende, skremmende, annerledeslandet Kongo. Strøksnes gjør det ingen andre gjør, han reiser til Kongo for å få vite mer. Han ønsker å finne ut mer om Moland og French, og om landet de sitter fengslet i.

I boken blir vi ganske mye bedre kjent med de to nordmennene. Vi blir kjent med to eventyrere som begge har spesielle livshistorier og en eksepsjonell reisebiografi. De er tydeligvis to cowboyer, og det er helt sikkert mye rart de har drevet med rundt omkring i verden. Det visste jeg fra før - media har skrevet masse om cowboy-tendensene til disse to. Men vi får et bredere blikk på dem, og det er ikke til å komme fra at de har en historie som skiller seg fra den typiske nordmannen - i den grad en typisk nordmann eksisterer. Og de er spennende og sammensatte personligheter, uavhengig av hva man mener om skyld og motiver.

Jeg har lest blogginnlegg som slakter Strøksnes, som går på den "vanlige" kritikken om at vi ikke forstår Afrika, at vi er kolonister og så videre. Jeg er ikke enig. Strøsnes bruker sin forståelseshorisont (som er større enn en gjennomsnittsborgers horisont) og forsøker å skape mening om det han ser og opplever. Og for meg funker det veldig bra. Han bruker seg selv som betrakter, han deler sine erfaringer og opplevelser, og han skriver hele tiden ut fra et sted, nemlig seg selv.

Strøksnes er gudebenådet når det kommer til skrivekunst. Jeg har lest flere av de andre reportasjebøkene hans, og han har en letthet i språket som er helt glimrende, uten at han noen gang mister tyngden. Spesielt episoden i regnskogen i møte med de pot-røykende pygmeene er ubetalelig. Redselen han opplever og følelsen av å være sliten, så sliten før han kommer seg hjem - det er glimrende.

For oss som liker å reise og gjerne skulle våget det Strøksnes våger er dette obligatorisk litteratur. Vi er alle, i større og mindre grad, nyfikne på de to eventyrene som sitter i Kongo, og jeg syntes informasjonen Strøksnes er relevant, opplysende og aldri for nærgående eller spekulativ. Jeg så på et NRK-klipp at faren til Moland, Knut Moland, ikke ønsket at Størksnes skulle skrive boken. Argumentasjonen var at Kongo-farerne skulle skrive boken selv, og at Strøksnes kun var ute etter å tjene penger på historien deres. Helt urimelig, spør du meg. Etter å ha lest boken til Strøksnes er Moland og French's versjon en selvfølge - hvis og når den kommer i bokform.

Hvem som drepte sjåføren? Det blir vi ikke klokere på. Motivet til de to nordmennene er ikke-eksisterende, men det er kanskje hold i Strøksnes magefølelse når det gjelder diamantmafiaen. Jeg håper vi får vite det på ett eller annet tidspunkt, for det som virker klart er at Strøksnes kun skraper i overflaten av et eventyr vi antageligvis ikke har fantasi til å forestille oss.

Løp og kjøp! Unn deg en annerledes leseopplevelse, som både gir innblikk i den personlige tragedien de to Kongo-farerne opplever, et spennende og korrupt land, og en nordmanns erfaringer fra møte med dette landet. Anbefales!!

God bok!