Tekster om å lese og skrive

Denne uken har jeg lest tre gode tekster som handler om det å lese og skrive. Dette er Nils Christie "Små ord for store spørsmål", Olaf Lagercrantz "Om kunsten å lese og skrive" og Renbergs intervju med Knausgård i siste Samtiden. Alle tekstene omhandler det samme, men bruker ulike perspektiver, og på en måte representerer tekstene variasjoner innenfor sjangeren.

Nils Christie bør være kjent for de fleste. Han har mange gode bøker, som nå begynner å bli noeon år gamle. I det siste har han utmerket seg med et litt merkelig innspill om skolepolitikken, og denne lille boken.

Nils Christie minner meg litt om Arne Næss på sine gamle dager. Næss løp rundt med en tøygris og snakket om at alle skal være snille mot hverandre. Det er "søtt", men jeg syntes det er vanskelig å ta helt alvorlig. Christie på sin side bruker sterkt funskjonshemmede, uten språk, som sin (uff, dette er veldig stygt sagt, men dog:) "tøygris". Det virker som om menn over en viss alder blir sentimentale, og naive. Det er undelig, tatt i betraktning at dette er oppegående menn som kjenner livets realiteter. Boken til Christie blir altså litt i overkant for meg, det er rett og slett mye jeg ikke kan bruke til noe. Samtidig er det noen godbiter, så det gjelder å skrelle løken: det er en kjerne inni her, man må bare lide seg gjennom en del lag før man kommer dit.

Olav Lagercrantz er i en litt annen kategori. Han er edruelig og pragmatisk, nøktern, vektig og litterær. Han henviser til ulike tekster og møte han hadde med disse, hvordan han ble påvirket av dem og hvordan han tenker om dem. Han trekker frem leseren som medskaper, og mener at Joyce og Proust er to forfattere som har glemt dette. De "bruker opp alt surstoffet selv".

Lagercrantz skriver veldig bra, og han evner å få denne leseren til å bli en medskaper. Dette er en bok som kan brukes til noe, både for lesende og skrivende mennesker.

Den siste teksten er fra Samtiden. Samtalen mellom Renberg og Knausgård er verdt hele nummeret. Samtidig skal det sies at dette er et virkelig bra nummer, spekket med interessante artikler. Jeg leser Knausgård veldig likt Lagercrantz, de er på samme frekvens. Knausgårds filosofering rundt sin egen skriving er, på samme måte som Lagercrantz, nøktern og nedpå. At Knausgård sitter og skriver, i dette øyeblikk, på en bok vi er mange som venter utålmodig på, gir det hele en ekstra dimensjon.

Etter jeg har lest disse tre tekstene slår det meg at de litterære orienterte forfatterne skriver så mye bedre enn Christie. Christies utgangspunkt er hele tiden akademias, og selv om han sikker ikke ønsker det selv preger dette hele teksten. Akademia er trangere og mye mer normativ enn skjønnlitteraturen, noe som preger Christies tekst.

Jeg er kanskje litt urettferdig mot Christie, det er en mann som har bidratt med veldig mye innenfor norsk samtidsdebatt. Han har gjort et viktig stykke arbeid, og er mann som har påvirket den normative diskursen i Norge. Dog er det ikke denne boken jeg vil ta frem ved senere anledninger. Det er Lagercrantz og Renbergs intervju med Knausgård som blir stående for meg. Christies bok er en bok jeg forholder meg til, men som ikke inspirerer på samme måte som de to andre.

Daniel Kehlmann - Berømmelse, En roman i ni historier

Kehlmann forfattet Oppmålingen av verden, en annerledes og artig bok som kom for noen år siden. Nå har han skrevet Berømmelse, og den topper det meste av det jeg har lest i det siste.

Boken er surrealistisk, og eksperimentell. Det er en roman som er bygget opp av ni selvstendige historier, som noveller. Fellestråden mellom dem er at personene i de ulike novellene møter hverandre eller på en annen måte har forbindelse med hverandre. Kehlmann eksperimenterer med romansjangeren og blander den sammen med novellesjangeren. Det fungerer forbausende bra.

De ni historiene er alle surrealistiske, på hver sin måte. De handler alle om en eller annen form for berømmelse. Boken innledes med at en anonym mann plutselig får samtaler på telefonen som ikke er til han. Han svarer som om de var til ham, og setter igang handlinger som får store konsekvenser - ikke for ham, men for en annen. Så har vi skuespilleren som mister sin egen identitet ved å imitere seg selv. Det er den gamle damen som skal dø, men som begynner å forhandle med forfatteren av boken.

Den historien som gjør mest inntrykk på meg, og som er marerittaktig realistisk, er om krimforfatterinnen som er på reise. Hun er sammen med en gruppe, i et land med en kultur som er totalt annerledes enn hennes egen kultur. Hun forsvinner rett og slett i landet, og finner ikke veien hjem. Ingen forstår henne, hun blir frastjålet alt, mobilen slutter å virke og hun er totalt overlatt til intet.

Dette er en bok som er helt utenom det vanlige. Fremmedgjøring, teknologi og ensomhet er fremtredende. Det ligger en uro mellom linjene, og man aner at noe skal komme til å hende. Hvilket det også gjør. Hele tiden!

Anbefales!

God bok!

Sigmund Freud - Forelesninger til innføring i psykoanalyse

Jeg må legge kortene på bordet med en gang: jeg digger Freud. Og det har jeg gjort i mange, mange år. Teorien fasinerer meg enormt, tiden den oppsto i, kvinnerollen han bygger på, og ikke minst the man himself. Jeg har besøkt kontoret hans i London og i Wien, og jeg har alltid ønsket meg en sånn liten, hvit kitsch-byste av Freud. En sånn som folk før i tiden hadde av kjente komponister på pianoet eller på skrivepulten. (Jeg ønsker meg en av Immanuel Kant også, så er det sagt).

Jeg har lest mye Freud tidligere også, spesielt bøker andre har skrevet om han (the freudian fallacy er en vinner) og om teorien hans. Men nå har jeg altså lest the man himself, fra perm til perm. Det har vært en sann fornøyelse. Freud skriver ut av denne verden bra! Det er som tittelen mer enn antyder forelesninger som er publisert. De er beabeidet til bokform, for å nå et bredere publikum. I boken tar Freud oss med gjennom grunnlaget for hele psykoanalysen. Det begynner med Feilreaksjoner, så er det Drømmen, deretter intet mindre enn Alminnelig nevroselære. Her er det både isfjell, seksuelle undertrykte behov, slip-of-the-tounge og projisering. I love it!!

Hvorfor lese Freud, spør du kanskje. Jo, det er det sannelig flere grunner til enn jeg har fingre på to hender. Han la grunnlaget, ikke bare for en psykologisk teori som har fått helt avsindig betydning for ettertiden, men også for store forfattere og filmskapere. Eksempler er Bergmann, Woody Allen, Yalom, Kaarbøl og vår egen Alnæs (Sabina). Dessuten har Freud påvirket måten vi ser verden på. Hvem er det som ikke tror at det finnes mørke krefter i det underbevisste? At vi ikke har blitt, om ikke et produkt, men i hvert fall påvirket av barndommen? Synet vi har på drømmer er påvirket av Freud, og språket vårt inneholder mange referanser til nettopp psykoanalysen.

Freud is funny. Ikke bokstavlig talt, jeg tar mannen langt på vei på alvor, men det er festlig å lese om disse rare klientene hans. Særlig kvinnene. Det er mer enn innføring i psykoanalyse, det er også en innføring i en verden der borgerlighet og kvinnnehysteriet får råde.

Anbefales på det varmeste, ikke la dette være eksklusivt for psykologer og psykiatere: dette er kulturhistorie og vitenskapsformidling på sitt ypperste!

God bok!

Fagforfatterstudiet ved Høgskolen i Oslo

Det har vært litt skriverier om HiO sitt fagforfatterstudium, og som noen av dere allerede vet var jeg student der. Jeg hadde en kort gjesteopptreden, ikke fordi studiet ikke var bra, men fordi jeg var nedsyltet i annet skrivearbeid. Nå oppfordrer Dispolitteraten at jeg deler mine erfaringer med dere, og det er ikke vanskelig å i møtekomme. For det første er det mange skriveføre bloggere, for det andre er det mange som har skrive-ambisjoner, og for det tredje er dette et studium som jeg mener er et faglig bra tilbud.

Jeg så også på studiet i Vestfold, men det er lagt opp som et masterstudium. Fordelen med Vestfold er at det er rettet mot forlagsvirksomhet, noe som gjør at det gir økt mulighet for å få jobbe i den sektoren, hvis det er det man ønsker. Vel, jeg valgte HiO. En av årsakene var at det var nært, jeg bor ikke langt fra Bislett. En annen årsak var at jeg syntes opplegget så bra ut.

Jeg var kun på en samling, så det er noe de som leser dette må ta som forbehold. Men, jeg kjøpte inn en del av pensumbøkene, og jeg har brukt bøkene flittig, også etter at jeg sluttet på HiO. Fagforfatterstudiet er delt opp i ulike "moduler". Innledningsvis er det en Innføringsmodul. Der vektlegges fagboka, fagforfatterrollen, kildekritikk og intervjuteknikk. Det er noe elementære forskjeller mellom den vitenskaplig metodiske intervjuingen jeg har drevet/driver med, og journalist-intervjuing. På mange måter er journalistintervjuingen mer "åpen", man lærer å bruke hele spekteret som medmenneske og fagmenneske - altså fagforfatterrollen. Kildekritikk er noe av det som vektlegges, og det er jo et viktig aspekt ved intervjuing - i alle former. Neste modul er reportasjetekster, så er det essayskriving og tilslutt fag og kommunikasjon.

Vi ble delt inn i grupper på 6-7 stykker, og dette var mennesker fra helt ulike miljøer og med ulik bakgrunn. Det syntes jeg var meget bra! Deretter fikk vi et fagmenneske å forholde oss til, en som ledet gruppen. Disse var kjente navn som selv hadde vært og var aktive skribenter, både som kronikkforfattere og fagbokforfattere. Så jobbet vi med ulike "oppdrag" - feks. skulle vi skrive en kronikk. Den ble sendt til de andre i gruppen, som ga respons. Jeg syntes dette er en glimrende måte å jobbe på, kanskje fordi jeg er vant med en litt stusselig forskerrolle som innebærer at en sitter alene på et kontor, bokstavlig talt nedstøvet i fagbøker, og skriver om et tema som i bunn og grunn ikke andre er så interessert i, fordi de sitter og jobber med egne ting.

Jeg hoppet som sagt av, og det var ikke med lett hjerte. For dette var både givende, inspirerende og ikke minst morsomt. Og jeg ble fasinert av å få vite at DN-journalisten og forfatteren av Fars krig, Bjørn Westlie, hadde brukt dette forumet da han skrev boken. Og vi vet hvordan det gikk, boken ble en stor suksess. Naturlig nok ikke på grunn av forfatterstudiet alene, Westlie er en ypperlig forfatter, men det forteller litt om at dette kan fungere meget bra.

Søknadsfristen er 1.5.2010. Hvis du har en uforløst fagforfatter eller skribent i "magen", er dette et bra sted å realisere noe av det som skal til for å få oppfylt ambisjonen.

Anbefales? Ja, kjør på - du møter masse flotte mennesker, får jobbe med språk, tekst og fag, og det er tilfredstillende å møte både andre og seg selv i en sånn sammenheng!

Jo fortere jeg går jo mindre er jeg - Kjersti Annesdatter Skomsvold

Denne har fått meget gode kritikker, og på baksiden står det at den er humoristisk. Vel, det syntes jeg ikke den var. Den var riktig traurig, og fryktelig trist. Trist er kanskje for svakt, den var tragisk.

Det handler om en eldre ensom dame. Hun har vært ensom hele livet, aldri hatt venner og aldri snakket med noen. Hun har en mann, Epsilon, som hun snakker med - men det er vanskelig å si hvilket forhold disse to har. De fikk aldri barn, men de hadde en hund, Stieg, som døde da den la på svøm etter pikekyss.

Boken er fin den, men den er for trist etter min smak. Den er godt skrevet og handlingen er troverdig. Det er fryktelig hvis mange har det på denne måten - og det er det antageligvis. Ensomhet, frykt og angst for å dø. Bare elendighet, og et liv ingen fortjener. Anbefales for dem som syntes at slike historier er verdt å lese. Jeg for min del kunne egentlig klart meg uten.

God bok!

Livets lyse sider - Barbara Ehrenreich

Undertittelen på denne boken er Hvordan den hemningsløse dyrkelsen av positiv tenkning har underminert Amerika. Jeg så for en tid tilbake et intervju med forfatteren, hun var hos John Stewart (NRK2). Så litt visste jeg om boken, og om forfatteren, men jeg var uforberedt på at det skulle være en så glimrende, ironisk og spisset kritikk av positiv tenkning.

Positiv tenkning er tendensen til å skylde alt som ikke går så bra på sin egen mangel på positiv innstilling. Forfatteren får virkelig øynene opp for denne "filosofien" som kreftpasient. Hun får brystkreft og møter et helvete av rosa bamser, rosa sløyfer og "overlevere" som forteller om hvordan de har kjempet ned kreften ved hjelp av positiv tenkning. Ehrenreich viser at dette er det rene viss-vass, det er ingen vitenskaplig sammenheng mellom positiv innstilling og overlevelse. Forfatteren trekker dette videre og viser hvordan USA er gjennomsyret av denne tenkningen. Hun argumenterer for at både økonomien og kirken er bygget på overbevisningen om at hvis du tenker positivt, ja da går alt så bra.

Til min store fornøyelse trekker hun frem The Secret som en av verstingene av nyere bøker som hevder at du kan få alt du vil i livet, bare du tenker hardt og riktig nok på det du ønsker deg. Jeg er en av de mange som er kritiske og tar avstand fra denne sjangeren, og det gjør godt for en kritisk og negativ leser å få så mange gode og hardtslående argumenter for at denne litteraturen er trash.

Ehrenreich er ingen hvem-som -helst. Hun har flere publikasjoner bak seg, og hun har i tillegg en doktorgrad i biologi. Så dette er en dame som kan skrive, og som åpenbart også kan tenke kritisk. Hun viser hvordan positiv tenkning har vokst frem. Blant annet viser hun til Martin Seligman - ja, det er han med "lært hjelpesløshet" og hans rolle i dagens legitimering av positiv tenkning bevegelsen. Hun viser også hvordan store kirkesamfunn i USA har kastet ut Jesus, og i stedet har blitt et kynisk sted for inntjening av penger. Store penger.

Jeg likte denne boken veldig godt. Jeg liker at hun refererer og henviser til samfunnsteoretikere som f.eks. Weber, og at hun kjører en brutal og gjennomført analyse av positiv-tekning-bevegelsen. Hun sier selvsagt ikke at vi skal begynne å tenke negativt, men hun fremmer et slag for den kritiske tenkningen og for et større fellesskapsfokus enn det vi har.

En bok til ettertanke, fornøyelse og som et armslag for alle som er kritiske, og som mener at det er en dyd av nødvendighet i dagens samfunn. For de som liker bøker som the Secret og som ikke går iveien for å hevde at jeg må holde meg unna deg fordi du ikke er god for auraen min, eller fordi healeren min sier det: dette er obligatorisk lesning!! Du er lurt!

God bok!

Jern - Torgrim Eggen

Jern av Eggen er intet mindre enn en fest - fra begynnelse til slutt. Boken er et overflødighetshorn av fantasi, informasjon, intriger og humor. Takk Eggen, denne satt en skikkelig spiss på påsken!

Boken handlere om tre mennesker, som hver på sin måte har sine utfordringer. Gro mister sin to år gamle datter, og begynner å blogge om hvordan hun har det. Gro er frisør, har et dårlig språk, og noen helt åpenbare menneskelige kvaliteter som ligger å venter på å få komme til overflaten. Ove er junkie og rømmer fra noen litauere som skal knuse kneskålene hans på grunn av gjeld. Ina skriver doktoravhandling i sosialantropologi med tema nyreligiøse bevegelser. Om ikke det er stressende nok å skrive doktorgrad så har hun toppet det hele med å ha et seksuelt forhold til veilederen sin. Disse tre karakterene møtes på Folkvang, et senter for en sekt-lignende bevegelse, ledet av den karismatiske Biv fra Sør-Afrika.

Teksten er interessant, Eggen har blandet ulike sjangere: Gro skiver som blogger eller i mail, Ina/Tina skriver i mail og ved noen anledninger utkast til vitenskaplige artikler. Ove skriver kapitler til en bok, som blir refusert.

Jeg har en venninne som jobber med nyreligiøse bevegelser, og det var hun som mente at dette var en bok som måtte leses. Jeg plukket den opp på Akademika, uten de helt store forventningene. Jeg har lest andre bøker av Eggen, blant annet Pynt, som jeg likte godt. Jeg syntes slutten på Pynt var svak og lite troverdig, og hadde det i bakhodet gjennom hele Jern. Men det var ingen grunn til bekymring, slutten var helt etter mitt hjerte.

I boken får vi grundige og troverdige innføringer i alt fra religion, økologisk mat, blogging og merkevarebygging på nettet, for å nevne noe. Boken er så spekket med artig informasjon at det er en sann fryd. Jeg koste meg fra første side, og takker og bukker. En bok med mange morsomme vendinger og som sagt: et oppkomme av fri fantasi og ansatser til ramsalt samfunnskritikk.

Anbefales!

God bok!

Imot kunsten - Tomas Espedal

Dette er uten sammeligning den vakreste boken jeg har lest på lenge. Jeg er begeistret for Espedals bøker generelt, men denne kommer til å bli stående helt spesielt. Espedal gir oss fortellingen om et liv som forfatter, og om et liv som et individ og deltager i det store fellesskapet som heter familien. Han går to generasjoner tilbake, og en generasjon frem.

Jeg syntes det er vanskelig å fremheve det som er det store temaet i boken. Handlingen tar hele tiden opp drømmen om forfatterskapet, men det er samtidig noe større, eller om du vil, dypere eksistensielt som er tilstede. Nå kan en si at skriving er noe av det mest eksistensielle en person kan drive med, men Espedal knytter skrivingen til livet og det levde på en måte som jeg ikke har lest tidligere.

Noe av det som er så gripende med Espedals bøker er ensomheten. Han sitter igjen alene med to morløse barn, og er selv morløs. Dette skriver han om i boken Dagbok fra 2003, en bok som jeg vil lese igjen etter å ha lest Imot kunsten. Temaet er sterkt tilstede også i den siste boken, og på denne måten henger de sammen, den ene kan leses som en fortsettelse av den andre.

Espedals siste bok kommer samtidig med Knausgårds kamp-prosjekt. Likheten mellom bøkene er at det utleverer, nådeløst og intenst. Men det er også veldig mye som skiller disse fra hverandre. Espedal er mer intens og samtidig roligere enn Knausgård, og han skriver mer poetisk og gir en følelse av en uvirkelig nærhet som jeg syntes det er vanskelig å sette ord på. Spesielt når han skriver om ulykken han er redd for at skal komme, og hvordan han tenker om barna som skal forlate ham, og han blir sittende igjen, alene.

Les den! Den er en sjelden perle i den norske samtidslitteraturen.

God bok!