Eksempel på en anonym kommentar som (vanligvis) ikke blir publisert.

Først skal det sies at de fleste som kommenterer anonymt gjør det ordentlig og med respekt for mottageren - både bloggeren og de andre som kommenterer. Men av og til dumper det inn noen kommentarer som jeg ikke publiserer. Denne er kommentert under innlegget Nattog til Lisboa og den som kommenterer har tydeligvis litt trøbbel med å kommentere på riktig blogg, for denne er stilet til en annen, navngitt blogger. Dog er den den godt eksempel på hva jeg ikke ønsker å ha på bloggen og årsaken til at jeg fremdeles moderer kommentarene. Her er kommentaren som ramlet inn til meg:

Nattog til Lisboa» er en stille bok, og en klok og vakker bok. Den får leseren til å gruble og kanskje best av alt: Den munner ikke ut i et svar man kan sette to streker under. Tvert imot lar boken leseren sitte igjen med en undring. Gymnaslærer Gregorius er utmerket reisefølge, det er umulig ikke å få godhet for den mannen. - (navn på blogger).  Den bør du sannelig tenke på hvis du mener at en hver bok som ikke ender med å gi deg alle svarene er en dårlig bok. Denne anmeldelsen fremstår som særdeles overfladisk og dårlig begrunnet, og du fremstiller en av europeisk beste skribenter som en dårlig og naïv forfatter uten evne til å fange leseren. Ikke alle bøker er skrevet for å være spennende. Hvis du vil lese populærkrim med enkle poenger og overfladisk handling får du sannelig holde deg til det, i stedenfor å spre sprøyt om noe så sjeldent som en perle av en bok fra nyere tid. Det at du leser dette som en dårlig thriller og ikke som en storslagen hyllest til hverdagsfilosofien, et mesterverk når det kommer til å skildre karakterutvikling og en perle i forhold til personbeskrivelser, sier sannelig mer om deg en om forfatteren!


Av Anonym den Nattog til Lisboa - Pascal Mercier klokken 19:16

Det hele starter altså ut sympatisk og med en fin skildring av opplevelsen av boken denne leseren har hatt. Så plutselig kommer navnet på bloggeren, og deretter verbal aggresjon i resten av innlegget.

Bøker skal skape følelser hos leseren. Og bøker skaper ofte diskusjon. Men sånne angrep som dette? Jeg forstår det ikke - hva er poenget? Det eneste sånne kommentatorer i verste fall klarer å oppnå er at bloggere mister lysten til å blogge. Og det, kjære bloggvenner er sånne som denne "anonym" ikke verdt.

Gerared Donovan - Vinter i Maine

En fantastisk roman, et stort kunstverk, utforskning av sorg og ensomhet, skarp, presis og farlig. Dette er ord som brukes om denne romanen. Jeg kan ikke bli mer uenig.

Romanen handler om enstøingen Julius Wimsome som bor langt ute i skogen, sammen med hunden sin, i et tømmerhus som blant annet har et fyldig bibliotek. Det litterære alibiet er på plass, Julius Wimsome er en belest fyr, men i stedet for å gjøre dette til et interessant litterært poeng blir det hele motstridende og til grensen av misbruk av hva litteratur gjør med mennesker.

Julius Wimsome har en hund, Hobbes, som han tydeligvis holder høyt. En dag finner han hunden skutt i snøen, og dette gjør "noe" med Wimsome. Vi andre hadde nok, på samme måte som Julius blitt fortvilet og sorgfylt, men denne mannen har et følelsesregister og en handlingsvilje som forhåpentligvis få av oss andre kan matche. Han løser frustrasjonen sin med å drepe jegere i skogen - motivet? En av dem kan ha skutt hunden hans.

Det er meningsløst, opprivende og til å bli kvalm av. Jeg forstår ikke at dette er så bra litteratur. Mannen er spik spenna gal, han dreper og dreper, føler seg tvunget til å fortsette og feiger ut når han endelig blir tatt. Høres det kjent ut? Ja, etter 22.7 er dette den siste romanen vi bør lese - til tross for at Julius er ABB-light.

Styr unna, dette er underholdningsvold, kynisk og på grensen til spekulativt.

Lars Ove Seljestad - Fjorden

Debutboken til Seljestad, Blind, gjorde stor lykke hos denne leseren da den kom for 6 år siden. Jeg har ikke lest de to titlene som kom etter Blind; Bastard og Frægd. Men Fjorden kunne jeg ikke la ligge på vent, den har fått gode anmeldelser og jeg leste at den var på linje med Blind.

Tematikken er eksistensiell, trist og tung. Den handler om en mann som snart fyller 50 år som sitter ved sin døde far og filosoferer over hvorfor forholdet mellom dem ble som det ble. En bok om far-sønn forholdet - jeg grep meg i å savne en bok der en datter filosoferer over forholdet til sin far, og hvor annerledes det kanskje ville blitt.

Sønnen, som altså er hovedpersonen, minnes hendelser knyttet til oppveksten. Særlig en episode får mye plass, den gang da sønnen som på det tidspunktet var 8 år får bli med faren for å hente den nye båten deres som de sammen skal kjøre hjem.

Seljestad skriver glimrende, han er utrolig god på å sette ord på følelser som mange kan kjenne igjen. Ugreie følelser som han ikke evnet å sette ord på da han var en liten gutt, men som nå er følelser, uttrykt i et voksent språk, som vi kan identifisere oss med, kjenne igjen eller forstå - uavhengig av eget forhold til far (eller mor for den saks skyld).

Seljestads romanperson reflekterer over hvem han selv ble som far til sine egne barn, hvordan han har vært som sønn, og hvordan livet hans har blitt. Heftig lesning. Les bare her:

Då eg flytta fra sønene mine, blomstra dei opp. Sett frå min nye ståstad såg det ut som om dei folda seg ut, blei mer sjølsikre. Over tid tok dei meir plass i livet.
Var det mitt nærvær som hadde halde dei nede? Var det slik at mine forsøk på å vera far, på å gi dei omsorg og kjærleik, virka mot si meining? Stod eg i vegen for dei? Tynga eg dei ned? Øydela eg for dei?
Var det slik mellom meg og sønene mine som det var mellom far min og meg? At vi skygga for kvarandre? At vi ikkje fekk det til, sjølv om vi ville?

Seljestad skriver på nydelig Odda-dialekt, akk så vakkert!
Anbefales!

God bok!

Tatiana De Rosnay - Saras nøkkel

God litteratur er ikke et middel for å nå et mål, men et mål i seg selv. Men av og til finner man disse bøkene som minner oss på, viser oss og forteller oss om en virkelighet som er så vond at den er vanskelig å forestille seg. Saras nøkkel er en sånn bok.

Den andre verdenskrig er fremdeles aktuell og reaktualiseres gang på gang. Ondskap og overgrep skjer hele tiden, både mot enkeltindivider og grupper av individer. I personlige møter som litteraturen byr på blir vi som lesere tatt inn i en verden som det kan være vanskelig å forholde seg til, men som vi må forholde oss til aktivt hvis vi skal motarbeide sannsynligheten for at overgrep skal fortsette å finne sted.

I Saras nøkkel møter vi den ti år gamle franske, jødiske Sara og hennes familie. Vi møter også Julia Jarmond, en ung kvinne som 60 år senere gradvis blir kjent med historien til Sara. En historie som er så trist og ubarmhjertig at det nesten ikke er til å holde ut. Boken skifter fra fortid til nåtid, og dette er et fortellergrep som fungere veldig bra.

I boken blir franske jøders situasjon under krigen beskrevet, og hvordan fransk politi hentet og ut-transporterte franske jøder til konsentrasjonsleirene. Dehumaniseringen, fornektelsene og den "trivielle" ondskapen beskrives på glimrende  vis.

Les boken - eller se filmen. Dette er en av de bøkene som setter seg under huden.

God bok!

Elin Hilderbrand - Sommerøya

Sommerøya av Hilderbrand er en ordentlig feel-good bok, perfekt for late sommerkvelder, eller for sene høstkvelder. Boken handler om Birdie, hennes søster India, og Birdies to døtre Tate og Chess.

Chess er den søte, flinke datteren som skal gifte deg med den perfekte mannen, snill, flink, vakker, oppmerksom og enhver svigermors drøm. Når Chess plutselig avlyser bryllupet samler Birdie jentene sine og sin egen søster og reiser en måned til familiens sommerhus på en øy utenfor Nantucket.

Boken kan minne litt om Ann Tylers gode bøker (feks. Den gode mor) - om enn noe mer lettbent skrevet. Østkysten i USA, Maine-stemningen, kvinners utfordringer og problemer, søskenkjærlighet, kvinners kommunikasjon og kjærlighetsproblemer - alt er med.

Jeg storkoste meg med denne! Det var deilig å lese lett litteratur som samtidig har en dypere bunn i kvinners forhold til seg selv og sine nærmeste. Nydelig!

Anbefales, jenter!!

God bok!

Shin Kyung-Sook - Ta vare på mamma

Over 1,5 millioner mennesker i Korea har lest denne boken de siste to årene. Den kom ut i Korea i 2009 og ble en kjempesuksess, og suksessen følges ventelig opp i de 23 andre landene boken er solgt til, der i blant Norge.

Korea er et land mange ikke kjenner godt, inkludert meg selv. Jeg innbiller meg at det er en miks av Japan og Fillipinene, kombinert med en særegenhet som bygger på Koreas kultur og historie.
Historien er trist og sår, den handler om en mamma som forsvinner på en T-bane stasjon. Hun er på vei til sønnen sin sammen med mannen og da han har kommet inn på T-banen merker han at noe "mangler". Dette noe som mangler setter tonen for hele boken - hvor godt kjente mannen og barna denne oppofrende og til dels anmasende kvinnen som var mamma?

Det er fantastiske beskrivelser av Korea, og skillet mellom by og land er ekstremt. Jeg tror vi får god innsikt i dagliglivet til den jevne koreaner, som sagt uten at jeg har vært der eller kjenner landet. Min bedre halvdel har vært der mye de siste årene og han leste boken med stor fornøyelse. Han kjente seg igjen i stemningen, beskrivelsen av maten og luktene, i tillegg til at han leste den som en vakker bok som er skrevet på en måte som gjør at vi tror på romanfigurene.

Anbefales hjertelig. Jeg antar at dette blir en bok mange mammaer får av barna sine fremover. Men i tillegg bør vi kanskje lytte til forfatteren  og det underliggende budskapet i boken, å ta vare på mamma - og vil jeg legge til: de andre familiemedlemmene vi tror vi kjenner så godt.

God bok!

Emma Donoghu - Rom

De siste årene har det vært flere historier om nyhetene om mennesker som har blitt holdt innesperret mot sin vilje. En sak som gikk verden over var den såkalte Fritzl-saken, en annen var Natascha Kampusch. Dette er saker som gjør inntrykk og det er vanskelig å forestille seg hvordan disse menneskene har hatt det.

Emma Donoghue er i overkant inspirert av disse sakene, og hun har virkelig forestilt seg hvordan det må føles. Ved hjelp av å fremstille hendelsene fra et barns opplevelse beskrives kanskje følelsen av håpløshet ved den situasjonen disse menneskene befinner seg i.

Lille Jack er 5 år og bor i Rom sammen med mammaen sin. Pappaen er Gamle-Nick, en mann Jack ikke kjenner. Når Gamle-Nick er på besøk om natten er Jack plassert i et skap (Skap som det heter i boken). Bruke av Rom, Skap, Bord og Stol som ting med egenskaper er til dels irriterende å lese, men det fungerer.

Lille Jack bidrar til at de kommer seg ut av Rom og inn i verden der det bor andre mennesker. Det ender altså så godt som det kan ende.

Boken er ok skrevet, men jeg fikk en litt sur smak i munnen av at handlingen så åpenbart er dårlig skjult fasinasjon av de to nevnte historien - som er virkelige. Det blir noe suspekt over hele historien, samtidig med at man blir småtrist av å lese den. Fravær av frihet og full isolasjon er inhumant og grusomt - men det kan vi tenke oss uten å overføre ukebladaktig kikkermentalitet i boks form.

Anbefales for dem som er over gjennomsnittet begeistret for denne typer historier som bygger på virkelige hendelser.

God bok!

Endelig i mål.