En trekant - Dea Trier Mørch

En trekant er en liten bok, illustrert med 13 nydelige linoliumssnitt laget av forfatteren selv. Det er historie om Mette, 22 år, hennes kjæreste Anton på 24 år, og deres lille sønn Lille-Holger. Selve handlingen foregår på en fredagskveld. Paret har lagt sønnen, og vil ha litt voksentid. Dette blir som forventet avbrutt av barnets gråt.

Historien i seg selv er triviell og velkjent. Det som gir boken det lille ekstra er beskrivelsen, og romantiseringen, av den lille 70-talls familien. Boken er politisk og sosial-realistisk fra første side - og det er med nostalgi og en litt bitter smak jeg som barn av 70-årene leser den. Det som slår meg er at de trodde på prosjektet sitt, disse 68-erne, og til dels har vi trodd på det vi også. Kvinnenes frigjøringskamp, retten til utdanning, rett til barnehage for barna - alle disse viktige sakene som vi i dag tar som en selvfølge. Mørch gir også et bilde av hvor fattigslig det var å vokse opp på 70 tallet. Hvor lite penger våre foreldre hadde, og hvordan en flaske vin og eksotiske matvarer som ris og spinat var forbeholdt lørdagskveldene. Dette var voksengenerasjonen som skulle bli den nye, utdannede middelklassen, foreldregenerasjonen som utdannet seg, politiserte seg, og brøt veien for oss som kom etter.

Den generasjonen som disse nå er besteforeldre til kan ha godt av å lese noen av de mest kjente 70-talls bøkene. For eksempel Trier Mørch. Det er fortellinger om den nære historien som bidro til dagens mer rettferdige samfunn. Og det er historien om en tid som virker mye lengre borte i tid enn det den er - ikke minst pga. den teknologiske utviklingen og velferdssamfunnets vekst.

Anbefales sammen med et glass rødvin. Skål for 70-tallet!

God bok!

Blekkhjertet - filmen

I disse svineinfluensatider blir det ikke mye tid til lesning. Den eneste teksten jeg har forholdt meg til er tallene på termometeret, og vekkerklokken som forteller at det har gått en time siden sist jeg var oppe og sjekket at barna ikke ligger vrengt i feberkramper eller annen styggedom. Men nå lysner det - som forventet - og mor er fremdeles fri fra basseluskene som har satt familielivet på hodet den siste tiden. Da er det godt å hente TV med spiller inn på soverommet, fylle sengen med barn og slukke alle lysene. Det er store forventninger som skal innfris denne gangen.

Jeg har tidligere skrevet om boken/bøkene til Cornelia Funke. Begeistringen var stor! Og filmen var slett ikke dum den heller. Nådde selvsagt ikke helt opp til boken, men det var stor stemning i sengen blant titterne. Min datter og jeg har lest boken, noe som ga det maksimale grunnlaget for en fullstendig filmopplevelse - og jeg tror kanskje at boklesningen var det som ga full uttelling. men uansett om du har lest boken eller ei - filmen anbefales!

God film!!

Hvite løgner - Dea Trier Mørch/Sara Trier

Dea Trier Mørch er en fantastisk forfatter. Hun døde av kreft, bare 59 år gammel i 2001, men før det rakk hun å skrive 15 romaner. Utgangspunktet for Mørch er ofte familiens indre liv, og da med et særlig fokus på kvinnen. Hun var plassert godt ute på venstresiden, og var en viktig stemme i den feministiske bevegelsen på 70- og 80tallet.

Bøkene til Mørch mister ikke aktualiteten. Hun tar for seg temaer som skilsmisse, aldring, forholdet mellom generasjoner og forholdet mellom ektefeller. I tillegg forholder hun seg til samfunnet og tiden bøkene skrives i, og litteraturen er politisk. I Hvite løgner er skilsmissens ringvirkninger på familien det sentrale.

Boken er et spennende prosjekt - fordi hun har skrevet den sammen med sin datter, Sara Trier. Dette skrivearbeidet gir boken en rytme og troverdighet. Boken handler om Bella, på 18 år, som reiser på kibbutz i Israel. I løpet av den perioden hun er der, brevveksler hun med sin mor Julia. Sara Trier skriver brevene fra datteren, og Dea Trier Mørch skriver morens brev. I brevene oppstår en kommunikasjon som ikke er tilstede når de omgås i det daglige, og datteren konfronterer moren med store spørsmål fra barndommen.

Julie er skilt fra Sylvester. De ble skilt da Bella var 4. Bella vil vite mer om hvorfor foreldrene ble skilt, hvorfor moren handler som hun gjør, og hvem moren egentlig er. I boken tegnes et bilde av skilsmissen slik den oppleves for barna, og hvordan barna spinner på en historie de egentlig ikke kjenner, men som angår dem selv på fundamentale måter.

Boken setter søkelyset på de problematiske sidene ved en skilsmisse, og barnas hjelpeløshet når foreldre skiller lag. Forfatterne klarer å nyansere bilde av den lykkelige skilsmissen, og den rådende oppfatningen av at barna klarer seg bra bare foreldrene har det bra. Den kan leses som et innlegg i diskusjonen om skilsmisse, familie og samhold. Det som er åpenbart er at Trier Mørch gir gode perspektiver på hvordan foreldrene forsømmer viktige oppgaver når de skiller seg. For hva vet barna? Har de det bra fordi om de tilsynelatende ser ut til å takle bruddet bra? Hvordan er det for barn å ha to hjem? Og hva gjør det med forholdet mellom barn og foreldre når nye partnere entrer banen? Og hva er forskjellen på et ungdomsopprør som resultat av hormoner og løsrivelse på den ene siden, og som et resultat av frustrasjoner og sorg på den andre siden.

Nå når jeg selv har blitt voksen ser jeg Julia bedre enn jeg ville gjort i en alder da jeg identifiserte meg med datteren. Og jeg ser utfordringene med å skulle forholde seg både til en tidligere ektefelle og sorgen over å mistet det samholdet - og det å skulle forholde seg til barnas reaksjoner, eller mangel på reaksjoner. I denne boken klarer forfatterne å gi et bilde av både mor og datters forklaringer og forståelser av det som hendte.

En bonus i boken er det danske, naturlige forholdet til kulturelle objekter som design og bruksting. PH-lampene, Børge Mogensen og 7-ern stolene er alle med. Objektene har en kulturell symbolsk forklaringsverdi som jeg liker godt, og som de ikke har i norsk litteratur. Kunstnerens villkår er som alltid i Trier Mørchs bøker sentralt, det samme er arbeidsfordelingen mellom kjønnene.

Anbefales!
God bok!

Noveller - Tove Ditlevsen

I går var jeg på bokloppemarked på Tåsen skole, og gjorde flere bokkupp. Det største er Den onde lykke og andre noveller av Tove Ditlevsen.

Boken består av 22 noveller, et utvalg fra flere av novellesamlingene hennes. På linje med romanene hun skrev, er dette noveller som tar tak i betydningen av de små, hverdagslige hendelsene. Hun skriver sosiale-realistisk, om mennesker som er fattige, arbeidsledige og ulykkelige. Det er følelsesmessige belastninger av ymse slag, alle påført hovedpersonene gjennom andre som står dem nær, og i noen tilfeller av dem selv.

Jeg har lest de ti første novellene, og samtlige er uhyre gode. Novellen En kjekk gutt handler om en 7 år gammel gutt som er adoptert. Han har nettopp fått en liten bror, født av hans adoptivmor. Det er sårt å lese hvordan han forsøker å være snill og hjelpsom for å gjøre opp for at adoptivforeldrene har "reddet" han fra de biologiske foreldrene hans, som etter det han har blitt fortalt er fryktelige mennesker.

I Eggedosis møter vi en liten jente som forsøker å få morens annerkjennelse. I Angst (2) er det en tyrannisk ektemann som beskrives. Måten han psykisk knekker sin kone er presist og direkte beskrevet. I Dolken møter vi nok en tyrannisk mann som sakte forsøker å bryte ned forholdet mellom sin kone og sin sønn, han forakter begge to.

Ditlevsen var en sterk og sammensatt kvinne, med en imponerende liste bøker. Hun beskriver det såre, ofte unevnelige, den store avstanden mellom mennesker, og måten små hendelser kan sette spor og sår i et menneskes sinn.

Dette er noen av de beste novellene jeg har lest - og enda har jeg 12 stykker igjen. De skal jeg "spare på", sånn at gleden over leseopplevelsen varer. Lenge.

Anbefales!

God bok!

Dagen og dagene - Tordis Ørjasæter

Ørjasæter har skrevet en nydelig liten bok om hvordan hun opplever at hennes mann Jo Ørjasæter dør. De har vært gift i over 50 år, når han en dag faller ned fra en stige og dør. Hun nærmer seg 80 år, og får livet snudd på hodet i løpet av noen minutter.

Boken er vakker, poetisk og klok. Ørjasæter skriver om hvordan det er å bli gammel og om hvordan det er å bli etterlatt etter mange års samliv. Hun forteller om følelsen når man går fra å være den som bidro og gi, til å bli en som tar i mot og får.

Boken er en liten perle, og den er aktuell ikke bare for eldre mennesker i lignende situasjon. Den får denne leseren til å reflektere over livet i et lengre perspektiv. Ørjasæter beskriver hvor annerledes livet blir, på godt og vondt, når man ikke lenger har barn i huset eller en jobb å gå til. Hun setter fingeren på de hverdagslige gledene livet gir, i alle aldre. Hun minner også om hvor viktig det er å leve disse hverdagene. Jeg blir ydmyk når jeg leser denne typen litteratur. Vi lever i en hektisk hverdag, og det er mange samlivsbrudd. Ørjasæter viser hvor viktig de lange eksteskapene er - når vi en gang skal sette oss ned å se bakover - ikke kun fremover. Hun forteller om et ekteskap som har ulike sider på godt og vondt - mest på godt.

Ørjasæter er en belest kvinne, og hun referer til andre gode tekster om livet og ettertanke. En nydelig liten bok som maner til refleksjon og en form for stillhet. Anbefales!

God bok!

Gjestene - Merethe Lindstrøm

Jeg liker Merethe Lindstrøm. Tidligere har jeg lest flere av romanene hennes (jeg likte veldig, veldig godt Steinsamlere) og leste denne novellesamlingen første gang da den ble utgitt i 2007. Og denne kan leses flere ganger.

Novellene i Gjestene er "typisk nordiske". Troubled people with troubled lifes. Det er en tung stemning i novellene, og det er en uro i det hun skriver. Mennsker som møtes, mennesker som fortviler, og mennesker som leter etter noe i seg selv. Som de ikke finner.

Det er vanskelig å trekke frem en enkelt novelle i denne samlingen. De er på mange måter så like, men samtidig så ulike. Variasjoner over samme tema, heter det visst. Og jeg tror kanskje at jeg liker romanene hennes vel så godt som novellene, kanskje bedre. Jeg blir litt tung i humøret av novellene, urolig og motløs, på en måte. Anbefales når man er ovenpå og sugen på den litt dystre varianten.

God bok!

Shantaram - hjemmeside

På denne linken finner du hjemmesiden til Shantaram. Enjoy!

Forholdene tatt i betraktning - Bjørg Vik

Bjørg Vik er en habil skribent - hun skriver gode romaner og noveller. I novellesamlingen Forholdene tatt i betraktning møter vi et knippe, voksne kvinner som på ulik måte søker lykke og nærhet. For flere av dem knyttes en god tilværelse til det å finne seg en partner.

Samlingen består av ti noveller, og i alle er det en vedmodig, men vakker klang. Jeg likte alle sammen, men kanskje spesielt godt En brukket negl og Gjennom isen.

I En brukket negl møter vi den vakre, destruktive og ekstremt selvsentrerte Reni. En av disse veldig vakre kvinnene som i ungdommen drømmer og storhet og lykke, men som ender opp som slitne og brukte kvinner. Hun får barn tidlig, har ingen utdannelse og er først og fremst opptatt av oppmerksomhet. Det ender ikke bra for slike kvinner, og Bjørg Vik klarer å gi et godt og troverdig portrett av Rebi.

Gjennom isen handler om et kunstnerektepar som velger å flytte fra byen og ut på landet. De skiller seg ut, men blir varmt og hjertelig mottatt av bygdefolket, som ser på de to med forbauselse og nyfikenhet. Det er en nydelig novelle, og paret beskrives med varsomhet og varme. Det ligger en sårbarhet og ømhet i denne novellen som fikk meg til å gråte - det er så trist, så trist - og så vakkert. Gjennom isen er en talemåte for å komme seg gjennom en vanskelig periode, og å stable seg på beina, i dette tilfellet for den gjenlevne når en av dem dør.

Bjørg Vik er en forfatter som ikke har dette "typisk norske" når hun skriver. Hun skriver om norske kvinner (og menn), uten å bli nordisk tung og traust. Det er både liv og lykke, og personene hun beskriver er overlevere, de klarer seg, og de kommer seg gjennom isen. Nydelig!

Anbefales!

God bok!

The Age of grief - Jane Smiley

Høsten er tiden for depressive noveller. I helgen har jeg gjort et nytt og spennende bekjentskap med forfatteren Jane Smiley. På the literature map ligger hun ganske nært Doris lessing, og Ann Tyler ligger også på kartet. Smiley skriver både romaner og noveller, og jeg har startet med novellesamlingen The age of grief.

Noveller er fortettede historier, og selv om de ikke fungerer på samme måte som en roman, fungerer gode noveller utmerket. Man får en kort historie, men samtidig et intimt kjennskap til personer, som regel over en kort periode. The age of grief inneholder seks noveller, som handler om kjærlighet, ekteskap og vennskap. Alle novellene er veldig gode, og hvis jeg skal trekke fram noen spesielt må det kanskje bli den første og den siste. Jeg er ikke helt enig med meg selv, for alle er gode, men spesielt den siste, som heter The age of grief, er sjelsettende bra.

Den første novellen heter The pleasure of her company, og handler om en kvinne som får nye naboer. Det er et vakkert og skjønt par, som tilsynelatende lever i et fortrolig, tett og vellykket ekteskap. Det viser seg selvsagt at slik er det ikke. Til tross for at hovedpersonen får et godt og nært forhold til både kvinnen og mannen i nabohunset, får hun ikke innsyn i hva som ikke er bra i ekteskapet. Hun vil gjerne vite. Både fordi hun er nyskjerrig, men mest fordi hun vil ha den type anerkjennelse som medfører at private detaljer avsløres. Tittelen på novellen viser seg å være veldig treffende, og historien har en twist som ikke ligger opp idagen før den avsløres på siste side.

Den siste novellen (bare for å ha sagt det: novelle to, Lily, var også en fulltreffer - den satt meg helt ut) - vel, den siste novellen er lang, og den er skakende. Det handler om et tannlegeektepar med tre barn. Mannen forteller historien, og det handler om sorg. Sorg over livet, over det som kan skje, og det som aldri skjedde. Det er sorgen over garantiene vi aldri får i et samliv, og redselen for å bli forlatt. Forholdet mellom mannen og kvinnen settes på prøve, og for mannen fører dette til at alle hverdagens detaljer blir tydligere og viktigere.

Jane Smiley skriver med en lavmælt sensivitet som gjør at man lever med hovedpersonene. Det er vakkert, sårt og virkelig.

Anbefales!

God bok!

Forfatteren badende i bøker, med et glass vin i hånden. Meget tillitsvekkende for denne leseren!

Shantaram - Gregory David Roberts

Når man er på ferie kan en god bok være det som setter den lille ekstra piffen på hele opplevelsen. Jeg hadde lagret paperbacks med meg da vi reiste til Borneo - som ikke er kjent for å ha spesielt gode bokhandlere - og dette var en av de jeg plukket med meg. Det er en murstein av en bok på over 900 sider, og det var med blandete følelser jeg pakket den i ryggsekken - vi skulle tross alt backpacke, og da gjelder det å reise uten for mye fyll i sekken. I utgangspunktet tenkte jeg at den kunne være noe for far i familien, men etter å ha sneket litt på de første sidene var jeg solgt.

Jeg visste litt om Roberts fra før - jeg hadde sett et intervju med han på Skavlan. Den gang tenkte jeg gjesp og okk, dette er en røverhistorie fra en fyr som egentlig hører hjemme på Riveriaen. Så feil kan man altså ta, og det er ikke til å komme utenom at ordtaket "hovmod står for fall" gjelder meg mitt elendige menneske. For denne boken er ute av denne verden bra. Den er noe av det mest utrolige, gripende, morsomme, velskrevne og dyptloddende jeg har lest på lenge. Veldig lenge.

Boken er en selvbiografi. I slutten av 20 årene får Roberts en dom på 30 år for grove ran i Australia. Utrolig nok klarer fyren å rømme, og han kommer seg til - av alle steder her på jorden - Bombay. For å si det med en gang: boken er først og fremst en kjærlighetserklæring til Bombay. Roberts blir der i 8 år, og det er en helt fantastisk historie som rulles opp. For å nevne noe av det han opplever: han bor 6 måneder på landsbygden i India, og lærer seg indisk. Han mister alt han har av penger og flytter inn i slummen. Fordi han kan litt førstehjelp blir han slumdoktor, og forteller med patos, men uten klissethet, om tiden sin i slummen. Han blir tatt inn i den indiske mafiaen og reiser til Afganistan med smuglervåpen. Vanvittig. Og troverdig.

Roberts er en røver og helt åpenbart en mann som elsker mennesker. Til gjengjeld er det mange som elsker han. Han kommer i kontakt med et helt utrolig antall mennesker, og han får nære forbindelser til dem alle. Han gir av seg selv, han handler rasjonelt, og han nærmer seg hele tiden en erkjennelse av det han har gjort av urett. Før han ble buret inne hadde han fått utgitt en diktsamling i Australia, og de litterære ferdighetene han besitter, gjør denne boken til en leseopplevelse av de sjeldne. Roberts er noe så sjeldent som en intellektuell fange på rømmen.

Boka skal bli film, og jeg kan ikke tenke meg at en Hollywoodfilm med Johnny Depp som Roberts kan matche den litterære opplevelse. Vær snill med deg selv: kjøp boken og la deg forføre av denne utrolige mannen. Og India? Aldri før har jeg lest en bedre beskrivelse av landet.

Jeg elsker Prabakar, Roverts indiske venn. Og jeg har fått en respekt for Roberts, eller Lin som han heter i boken, som er en Nobelprisvinner verdig. Og jeg ber på mine knær om at han skriver en bok til. Jeg vil vite hva som har skjedd etter at handlingen i boken var ferdig. For dette er et mesterstykke, eller som Adresseavisa skriver:

"Den er ganske enkelt fantastisk, spennende, rørende, dramatisk og melodramatisk, høylitterær og lavlitterær i en kompott som yter denne røverhistorien full rettferdighet."

Eksepsjonelt bra bok! Anbefales!!

After dark - Haruki Murakami

Dette er en kort tekst fra Murakami, både hva gjelder sideantall og romanens tidsspenn. Vi møter Mari, og følger hun en natt i Tokyo, fra 23:56 til 6:52.

Mari er en ung student, og vi møter hun en sen kveld på en cafe i Tokyo. Hun sitter og leser, og har bestemt seg for å tilbringe natten våken. Hun møter en ung mann som hun har truffet flere år tidligere, sammen med Maris vakre søster Eri.

Det er et spennende persongalleri som presenteres i boken. Spesielt liker jeg historien om Eri. Hun ligger og sover, og har sovet i flere måneder. Hun er ikke i koma, men hun er heller ikke ved bevissthet. Ingen får kontakt med henne. Forholdet mellom Mari og Eri er distansert. Maris vakre vesen og person står i mellom de to søstrene, og de lever i to forskjellige univers.

Jeg skal ikke overfotolke, men jeg forstår Eris søvn som en flukt fra den fremmedgjøringen fokuset på det ytre har ført til. Hun blir sett, og hun blir anerkjent for sitt utseende. Men Eri som person er usynlig. Derfor sover hun. Hun betraktes av en fremmed mann, og han styrer hennes eksistens, ved at hun flyttes frem og tilbake mellom den fysiske verden og et fjernsynsapparat. Eri selv kan ikke påvirke hvor hun er, hun kan ses, men hun kan ikke høres, og det er umulig å nå frem til henne.

Dette er en vakker bok, og Murakami klarer som alltid å skape et helt egenartet univers, som man ikke kjenner, men som man på en eller annen måte forstår.

Anbefales!

God bok!

Borneo/Sabah - The land below the wind

Borneo er kjent for å være et nærmest mytisk sted, av flere grunner. For det første forbinder mange Borneo med hodejegerne som dominerte øya i en lang periode. For det andre, og mer aktuelt enn hodejegerne sett i vår tid, er kampen for å beholde regnskogen. De siste årene er mer enn 20 prosent av regnskogen forsvunnet - den kuttes ned for å gi plass til dyrking av palmer. Borneo har et perfekt klima for denne dyrkingen, og palmeoljen er storindustri. Alt du kjøper som inneholder vegetabilsk olje stammer fra palmeolje, og for Borneo har dyrkingen av palmer vært en mulighet for å komme ut av fattigdom.

Problemet med å ta av regnskogen er at de mange dyreartene på øyen trues. Spesielt kjent og profilert er the wild man of the forest - Urangu tan-apen. En famtastisk ape som vi kan kjenne oss igjen i - den oppfører seg utrolig likt oss mennesker.

De siste årene har det blitt mer og mer trendy å være økologisk bevist. Dette vet de som markedsfører turisme på Borneo, og overalt reklameres det med at ulike aktiviteter er Eco-friendly. Dette gir en god følelse for turister, eller besøkende, uten at det nødvendigvis er så mye hold i begrepet.

Jeg har nettopp kommet hjem fra en fantastisk tur til dette landet below the wind, og det gjør inntrykk å se apene, regnskogen, palmeplantasjene, og det helt overveldende dyre-, plante-, og dyrelivet. Havet er fullt av fisker i de mest kreative farger, og Nemos verden er i havet utenfor Borneo - enda vakrere enn vi kjenner det fra Disneys versjon.

Når man reiser rundt på en øy som nesten er uvirkelig vakker, er det på sin plass å reflektere litt over hva øko-turisme og responsible travelling faktisk betyr. Og om det faktisk finnes noe som er ansvarlig turisme. På den andre siden er det ikke tvil om at det foregår mye uansvarlig turisme. Et godt eksempel er den norske, nasjonalistiske turistokkupasjonen av store deler av Spania. Jeg syntes dette bildet, fra foten av Mount Kinabalu illustrerer dette poenget godt:

Alle land og steder som gir et så overveldende inntrykk som Borneo, bidrar til at fasinasjonen for stedet resulterer i litterærer verker. Så også med Borneo. Agnes Newton Keith har skrevet bøkene The land below the wind, om sitt opphold på Borneo. Hun har også skrevet Three came home, om sitt opphold i japansk fangeskap på Borneo under krigen. Keith er hedret på Borneo gjennom at hennes hjem er gjort om til museum, og restauranten The Englisk tea house and restaurant. Dette er et populært sted, ikke bare for de som har lest bøkene hennes, men for vestlige som kommer til Borneo. Kolonitiden gjenskapes på dette stedet, som har et historisk sus over seg.
Det er skrevet en rekke gode bøker om Borneo, men det er mange som mener at for eksempel Conrads bok Mørkets hjerte, like godt kunne utspilt seg på Borneo som i Kongo. Nå har det heldigvis gått bedre for malayene enn det har for kongoleserne, men det er en interessant parallell. Uansett: I will be back, med mer detaljerte leseanbefalinger for de som ønsker å reise til Borneo, eller som er interessert i å vite mer.