Geografi

Jeg følger Knirk som prøver denne. I nåværende øyeblikk er jeg på level 5. Hmm - not good! Men jeg skal klare helt til 10 - minst!!

Øya - Victoria Hislop

Jeg er alltid litt skeptisk til feel-good bøker som blir bestselger - og denne har lagt på toppselgerlistene i en evighet. For noen uker siden ble jeg utfordret av en god venninne, og nå har jeg lest den meget omtalte boken.

Det er naturligvis en grunn til at denne boken har blit så populær, og det er mye å putte på plusssiden. For det første er det en god historie. For det andre er det rytme og driv i boken, og for det tredje har den en happy-ending.

Jeg tror at litt av sukssessen ligger i alle relasjonene som danner grunnlaget for historien. Det er en datter som ikke vet noe om sin mors fortid. Dette gjør at det blir stor avstand mellom moren og datteren. Datteren, Alexis, reiser fra England til Kreta, for å finne ut mer om moren, Sofia's, fortid. Når Alexis reiser er hun i et kjærlighetsforhold - og hun reiser for å finne ut om det er dette hun vil. Hun tenker at morens fortid kan kaste lys over hennes eget liv, for på denne måten å gjøre det lettere for hun å finne ut hva hun egentlig vil. Hun kommer til Kreta, treffer en venninne av mormorens søster, og så får hun hele historien. Historien om mor og datter er rammene for historien, mens den egentlige - og interessante historien - er om morens forfedre.

Det er den ene kvinneskjebnen etter den andre. Sterke kvinner, flotte kvinner, falne kvinner, og sterke kvinne-relasjoner. Det hele dreier rundt øya - der de spedalske ble sendt for ikke å smitte de friske.

Minuset med boken er at det ofte er et litt svulstig språk. Spesielt i begynnelsen. Det er mulig det er gjennomgåene, i så tilfelle dempet det seg fordi historien var mer drivende enn språket.

Jeg likte spesielt godt det som er skrevet om sykdommen lepra. Jeg visste ikke særlig mye om spedalske - spesielt ikke hvilke forhold de har levd under helt opp til 50 og 60-tallet, og i så måte er boken et bidrag og bevisstgjørende for meg som leser.

Pluss-sidene er flere enn minusene, så jeg anbefaler denne for det den er: en god historie, flotte kvinneskikkelser, og romantisering av landsbylivet på Kreta!

God bok!

Den niende himmel

I går så jeg Den niende himmel sammen med kjæresten min. Det var kun oss, og et par til i salen - hvilket overrasket meg. Denne filmen har fått mye publisitet, og jeg var redd for ikke å få billett siden vi ikke hadde forhåndskjøpt.

Filmen handler om en voksen kvinne, som forelsker seg i en enda mer voksen mann. Han er 76. Kvinnen er gift fra før, og i tillegg til det jeg visste fra før: at det handlerom at eldre også har sex, men også at det er mange flere dimensjoner ved livet som ikke endrer seg fordi om man blir eldre. Skyld, troskap, ømhet, nærhet.

Det var en trist film. Og den var vakker.

Simple living - nye veier til et enklere liv

Jeg har fått mange kommentarer på det forrige innlegget mitt - så nå følger jeg opp med

en bok som slett ikke er så verst. (Coveret er ikke helt likt bildet, men tittelen er Simple living - nye veier til et enklere liv, skrevet av Gitte Jørgensen m.fl. Det er de samme damene som står bar simpleliving-nettverket i Danmark)

Det er (selvsagt) danskene som raljerer her også, men her er det et mer helhetlig syn enn kun mat som presenteres.

.

Simple living er en betegnelse på en livsstil som har slått an i flere europeiske land - og i USA. Det handler om å gjøre livet sitt enklere og mer "fullfilling" gjennom å tenke nytt og kreativt på måten man i all hovedsak organiserer livet på. Det oppfordres til mindre materialsime, mer tid til hverandre og til å ta vare på det som er bra for en selv og andre.

.

Jeg leste denne i sommer, parallelt med at jeg leste en rekke bøker skrevet av mennesker som på ulike måter hadde fått livet sitt snudd på hodet. En av disse er Lev! av Truls Frogner. Den handler om hans møte med å bli dødelig syk av kreft. En annen bok i samme gate, som jeg også leste, var Tilfeldigvis meg av Maria Thommessen, som også forteller sin krefthistorie. Det som slo meg var at begge disse to sistnevnte bøkene anbefalte på sin måte mye av det samme som Simple living-boka gjør. Pust rolig. 90% innsats er som regel mer enn nok. Ta deg tid til å kjenne etter. Lytt til kroppen, lytt til deg selv og lytt til de rundt deg. Fokuser på det som teller, det som er viktig i livet.

.

Banalt? Nei. Slett ikke. I Simple living boka bruker de et begrep som heter din indre karriere, som jeg liker godt. Det handler om å gjøre nettopp disse tingene. Komme i balanse. Stresse ned. Nyte. Føle seg ok.

.

Det har vært mye kritikk rundt simple living bevegelsen. Kritikken har vært at dette er noe som gjelder for overklassen, som har råd til å kutte ned på arbeidstiden, spise økologisk og ta lange ferier. Men det er ikke riktig. Det handler om alle oss - som stresser gjennom hverdagen, kaster en ferdigrett i ovnen ( det gjør ikke jeg - et sted går grensen), legger seg med skuldrene heist opp til ørene. Boka begynner med å anbefale at man rett og slett rydder opp. Rundt seg. Få bort det du ikke trenger, forenkle dagliglivet ved å ikke la ting og saker hope seg opp. Strukturer arbeidsoppgavene dine. Strukturer livet ditt. Kos deg med å planlegge ukeinnkjøpene, kos deg når du lager mat, gjør ting sammen med barna, ha det hyggelig med partneren din.

.

Jeg er i utgangspunkt anti-livsstilsbøker, men akkurat denne er som sagt slett ikke dum. Jeg leste den sakte, litt etter litt, fant ut at jommen har jeg gjort noen bra vurderinger med mitt eget liv, og der var det jammen meg et godt tips til noe jeg ikke var så god på. Så hvis du føler deg åpen for noen innspill på hvordan (uke)dagene kan gli litt lettere, få ned forbruket og føle at du tar et grep på tingene - ja, da er denne kanskje noe å starte med.

God bok!

Fundamentalistiske dansker

Jeg var innom økobutikken Røtter på St.Hanshaugen, og der solgte de bøkene til Ninka-Bernadette Mauritson. Du har kanskje sett intervjuene med hun og familien? Det er en dansk familie som tidligere var trette av hverandre, lett overvektig, og en av de to sønnene var autist. Så bestemte de seg for å endre kostholdet, og å begynne å trene. Og da ble alt så meget bedre.

Det bemerkelseverdige var at sønnen ikke lenger "er" autistisk, og at hele livet til familien er en solskinnshistorie. De er slanke og lekre (dette er vel dokumentert ved flere bilder av hele familien i undertøy), de er venner, de har masse sex, og de har sikkert blitt en del rikere på bøkene sine.

Hemmeligheten? Et tyranni av et kosthold. Dette er NEIlisten:

- stort sett alt som ikke er økologisk

- alle kornvarer (inkl. brød, ris, pasta)

- alt som har mer enn tre E-er

- melkeprodukter

- nikotin, sukker og (stønn) alkohol

Jeg blir litt svett når jeg leser bøkene. Mine barn får både brus, melk, brød, boller, ferdigkjøpt syltetøy, for ikke å snakke om mat som ikke er økologisk. Mauritson skriver at hun ikke vil gi barna sine kjøtt som er innsprøtet med alle mulige gifter og medisiner. Det vil ikke jeg heller, så jeg bestemte meg for å kjøpe Stange-kylling i stedet for Prior. Hva?? 180 kroner for en lykkelig kylling? Det har jeg ikke penger til! Prosjekt forkastet. I går var jeg innom Godt Brød, de er jo økologiske. Et halvt rundstykke med en skive "lykkelig gris" pålegg og litt purre: 42 kroner. Hulk, det går jo bare ikke.

Men, det er dog noen tips i boken man kan ta med seg. Jeg har ikke drukket melk siden søndag - det er ganske fælt, men det skal visst være bra. Jeg har i utgangspunktet aversjoner mot all ferdigmat, så der er det ikke så mye å hente. Cola-lighten er kuttet ut, med påfølgende hodepine og traumer. Sukker har jeg holdt meg helt unna denne uken - og det er ganske fælt det også. Jeg brukte søtningsmiddel i teen (fy og fy) så nå drikker jeg besk te (honning er visst heller ikke bra). Snusen har jeg litt på hold, det får være grenser for hva en usunn kropp kan tåle av avvenning på en uke.

Jeg baker brød hver kveld, og det får meg til å føle meg som en super-mamma, så det skal Mauritson ikke få ta fra meg. Hun gir barna kyllingspyd og diverse snadder til skolemat. Ikke brød, selvfølgelig. Det blir litt tøft for meg. Jeg har tross alt jobb og andre interesser enn å lage mat.

Treningsopplegget i boken er bokstavlig talt et kapitel for seg selv. Minimum en time hver dag. Jeg er helt mørbanket etter ukas løpe og gåturer, kroppen nærmest skriker på hjelp og hvile. Egentlig roper den at den vil ha cola-light, en sjokolade og et stort glass melk, men det får den ikke. Men i dag skal den få en pause fra joggeskoene. Og jeg er på hvit måned.

Det er nesten litt fasinerende hvordan jeg som leser får dårlig samvittighet og begynner å kritisere min egen livsstil. Jeg er i utgangspunktet en skikkelig livsnyter, men har fått det for meg at livet kan bli enda bedre med en enda sunnere kropp. Men det er ikke mange av oss som kan følge det fundamentalistiske regimet familien Mauritson forfekter. Det er dyrt, tidkrevende, og det kan umulig være det samme å bruke soya-melk istedet for fløte. Men, som sagt, noen ting er kanskje verdt et forsøk - og jeg er foreløbig tapper. Men det skal sies: jeg er selektiv, ikke søren om jeg kaster bort alt som er godt og erstatter det med Helios-produkter. Da er neste nivå at jeg spiser tørket tang som snacks. Dit vil jeg ikke!

En siste tanke om dette: hvorfor er det ingen som skriver en bok om dette temaet som er realistisk for oss "vanlige", dødelige mennesker. Det må være en gylden middelvei som man ikke brekker nakken og økonomien på? Gode tips om bøker som bytter ut det fundamentalistiske med et litt mer pragmatisk tilnærming etterlyses herved!

God bok!

Togreiser - Håvard Rem

Jeg innrømmer det med en gang. Jeg syntes Håvard Rem er usannsynlig kul. Han er sånn som jeg ville ønske å være hvis jeg var mann. Bereist, klok, skrivende, avslappet, i det hele tatt. Men, det var ikke derfor jeg kjøpte den siste boken hans. Det er fordi jeg ikke får nok av tog. Jeg reiser med tog så ofte jeg kan, drømmer om tog, planlegger togturer, leser rutetabeller, er medlem i Railway Society, og jeg vil - og skal - gjøre store deler av verden by train. Så når Rem kommer med bok om sine togreiser, der han tar oss med på seks reiseruter i Norden, Europa og Asia - ja, da står jeg først i køen.

Og jeg har ikke blitt skuffet. Dette er en perle, intet mindre, for oss som er glad i å reise med tog. Nydelige bilder, mye informasjon om alt fra togets historie, hvor lang tid det tar å komme seg fra A til Å, hva det koster og ruteforslag.

Jeg har en del bøker om ulike togreiser, de fleste er internasjonale. Rem's bok er helt på høyde med de jeg har lest fra før - om ikke bedre. Jeg håper dette er en bok som blir oversatt til engelsk, for jeg er sikker på at andre togreiseentusiaster vil ha like stor glede av denne som jeg har.

Hvis du ikke har oppdaget togets sjarme - det skal litt til når man reiser med tog i Norge, det skumper, er ukomfortabelt og kaffen er dårlig - la deg forføre av denne boken! Gi den i det minste til en god venn som gave ved en eller annen anledning.

Anbefales,

God bok!

PS. Debatten om lyn-tog i Norge? Selvsagt må vi ha lyntog. Shinkansen i Japan er en drøm - og det hadde vært snadder å kunne reise med toget til Bergen på under tre timer.

Avstand - Monica Isakstuen Stavlund

Denne, folkens, kommer til å bli årets julegavebok! I hvertfall hvis jeg får anbefale! Jeg fikk denne boken i posten fra Tiden forlag - noe jeg syntes er helt konge! Det får meg på den ene siden til å føle meg nesten som en utvalgt. På den andre siden var det med en viss bekymring. "Hva om jeg syntes boka er helt bånn?". Vel - ingen grunn til bekymring. Dette har vært en skikkelig opptur - og jeg syntes det er nedtur å være ferdig med den. Jeg forsøkte å spare på den - kun lese litt hver dag - men det måtte jeg gi meg på. For dette har vært en lesefest!

Boken handler om Aleksander, som er sammen med sin Fanny (Jeg elsker det! Og det er helt usannsynlig at ikke Stavlund er inspirert av Bergman) . Avstanden mellom dem er som en enorm ørken. Hun skal ha barn, men føler seg alene. Han skal bli pappa. men føler at han aldri rekker til. Hun kommer fra en lykkelig familie, han fra noe av det mest dysfunksjonelle et barn kan oppleve.

Jeg skal ikke si for mye om hva som skjer, for jeg tar det for gitt at dere andre kaster dere over boka. Men det er et merkelig og uventet psykologisk drama som rulles opp. Det er , i all sin absurditet, helt og fullt troverdig. Jeg tror på Stavlunds romanpersonener. Jeg liker dem og jeg vil dem vel. Jeg forstår hvorfor de handler som de gjør, og jeg frykter hele tiden en katastrofe.

Da jeg leste hadde jeg hele tiden den samme følelsen som da jeg leste Simon Stranger. En så bra bok, fra en ung norsk forfatter, er det mulig? Ikke noe av den norske overtydeligheten som preger så mange andre bøker. Forfattere som skriver glitrende, kan masse - og formidler det uten å være brautende og bedrevitere. Psykologiske dramaer som kan bli film eller teater - dette er av internasjonal klasse. Det er råbra!

Hos Stranger vil jeg vite mer om Peter - som var en fantastisk mann. I boka til Stavlund ønsker jeg meg også mer - slutten ble en stor kontrast sammenlignet med resten av boka. Jeg ønsket meg en happy ending, men slutten ble dog litt for happy. Men samtidig forstår jeg det: hvordan i all verden skulle Stavlund kunne avslutte boka, hvis vi skulle vært med på alle de rundene hovedpersonene må ha tatt etter at Fanny og Aleksander snakker sammen igjen?

Sum summari: dette var storartet. Takk til Stavlund, jeg håper hun kom seg raskt hjem fra lanseringsfesten. For hun må bare kjøre på videre! Skriv!! Skriv!! Jeg vil ha mer!

Hemningsløse anbefalinger!!

God bok!

PS. Hvis noen i Tiden leser dette: send meg gjerne flere bøker. Det var helt superb å få post fra dere :-)

Bokprat

Takket være Bai, er jeg nå med på forumet Bokprat. Vil du også være med? Linken ligger her.
Nå skal jeg bare finne ut hvordan jeg linkermeg selv opp slik at man kan trykke på Janke og komme videre til min egen blogg.

Audiatur bokhandel

I dag fant jeg denne bokhandelen på nett - og dette ser veldig bra ut! Jeg forsøkte å kopiere teksten der de presenterer seg, men den gang ei. Derfor: gå til info, og du vil kunne lese bakgrunnen for, og ideologien bak bokhandelen.

Sopp og sopp.

Endelig!! Høsten er her, og eventyret kan begynne. For meg er det ingen følelse som kan måle seg med den jeg får når jeg tar på gummistøvler, henter den fine soppkurven min, soppkniv, og selvsagt: soppboken. Sopp sopp! er ikke en bok man tar med seg på tur, men det er et bidrag i utvalget av soppbøker som har kommet de siste årene.

Trond Moi har fått utrolig mye oppmerksomhet de siste årene, og i 2004 var det soppelskerne som skulle sjarmeres. Sammen med den like hippe Knut Bry, og soppkontrollør Øivind Hånes (som ikke kan være like hipp - han er helt ukjent for meg) laget de en såkalt soppkokebok. Den består av mange fine bilder av sopp, og mange fine bilder av soppretter i diverse fasonger.

Det første jeg tenkte da jeg kjøpte boken, som selvsagt må inn i mitt stadig voksende bibliotek over sopplektyre, var at dette er skikkelig porno. Soppbilder der soppene kles naken - nærheten er nærmere enn man noen gang kommer i virkeligheten. Mine øyne klarer i hvertfall ikke å fange opp de små detaljene ved soppen, slik Bry's linse gjør det.

Året før, i 2003, kom det en annen soppbok. Den har den helt fantastiske undertittelen The quiet hunt.(Hovedtittelen er Complete mushroom book, kjøpes på amazon) Boken er skrevet av den italienske Antonio Carluccio - og med italiensk lidenskap presenterer han både en god soppguide, og fantastiske oppskrifter, i en og samme bok (men den er heller ikke noe å ha med seg i kurven). Alle bildene av ulike soppslag er tatt med respekt (joda - jeg tuller ikke) - og hør bare hva de sier om denne fantastiske mannen:

He has been passionate about mushromms for over 60 years. During that time he has been gathering them as well as coocking with them and devising recipes for them. Know as the Mushroom man (hvor kult er ikke det - jeg føler meg som Alex Rosèn), he now writes with great feeling on a subject that has been dear to his heart since the age of seven (...)

Det sier seg selv at dette er noe annet enn Moi, som blir en blek kopi av denne mannen. Neitakk! Det hjelper ikke å være hipp og kul, og å stå frem på coveret med sopp bak øra. Et slikt tema skal man skrive om med respekt. Ekte lidenskap har et navn, som de sier i Bergen, og det er lang og trofast oppmerksomhet og ydmykhet overfor det man elsker. Slikt gir resultater. For den tungnemme leser: jeg anbefaler den engelske boken :-) Ta den med på sengen, nyt tilnærmingen og for de som liker den stille jakten: god tur!

God bok!

Kræsj med Murakami

Jeg hadde sett frem til en salutt-avslutning på ferien. Med fynd og begeistring skulle jeg befinne meg i en tilstand av hemningsløs glede over Kafka på stranden. Men jeg må legge inn håndkle. Nå har jeg strevet i over en uke, men jeg får ikke tenning på denne. Jeg vet at det det er mange som elsker denne boka, og at den anbefales til nye Murakami-lesere. Men den gang ei. Jeg har satt meg godt til rette med boka hver eneste dag. Resultatet har vært en svak, murrende irritasjon, manglende konsentrasjon og deretter rastløshet. Så har jeg hoppet over til avisene, vaskesedlene på andre bøker, boligblader, kokebøker, resieguider og fagbøker. Frem og tilbake, like langt, uten å komme videre.

Dog: den anbefales. Det er jo Murakami. Jeg regner med at det kun kan være meg i hele verden som ikke kommer gjennom. Og det er en ensom og nedslående følelse. Sorry, Murakami. Jeg digger deg fremdeles.

Vest for solen, syd for grensen - Murakami

Dette er den mest tydelig psykologiske romanen jeg har lest av Murakami. Hovedtemaet er hva man vil bli, og hvem man ønsket å være.

Hovedpersonen er Hajime. Født som enebarn har han alltid følt seg spesiell og stigmatisert - i Japan var det ikke mange enebarn da han vokste opp. Når han i 11 - 12 års alderen treffer Shimamoto som også er enebarn - knyttes sterke bånd mellom de to. Hun flytter til en annen del av byen, og de mister kontakten, men de glemmer hverandre aldri.

Hajime er en fyr som tilbringer mye tid alene. Han svømmer, hører på musikk, leser og går turer. Han grubler mye over et forhold han hadde til Izumi - og som han sviktet på nedrigste vis. Hajime blir gift, får to barn, lykkes innenfor arbeidet sitt, og er vellykket på alle måter. Allikevel har han en nagende følelse av at livet ikke ble som han ønsket, at det som styrer han er noe han ikke kan identifisere seg med. Så treffer han igjen Shimamoto, og den psykologiske drivkraften synliggjøres og åpenbares for oss lesere.

Murakami svikter ikke, og det er nesten slående hvordan han, gjennom bok etter bok, fornyer seg, samtidig som han hele tiden befinner seg innenfor sitt eget Murakamske univers. Igjen en stor leseopplevelse, og det begynner å bli vanskelig å rangere Murakami sine bøker. De er små perler, og de kommer som på en snor!

Anbefales!!
God bok!!

The collector - John Fowles

The Collector (1963) - antageligvis Samleren på norsk, er noe av det mest uhyggelige jeg har lest. Boken er filmatisert en rekke ganger - i ulike versjoner. Dette er klassikeren du må lese!!


I boken møter vi Frederic - en snobb som er utrolig kritisk til andre mennesker. Hans store lidenskap er å samle sommefugler. En dag ser han Miranda, og han faller for henne. Lidenskapen er enveis, og hun er en omsvermet, flott ung kvinne, med en stor omgangskrets. Frederic er en einstøing, og han begynner å tenke omkring Miranda på samme måte som han gjør om sommerfuglene sine.

En dag "tar" Frederic Miranda, og uhygggen får et ansikt. Dette er en bok som man aldri glemmer - garantert, og som setter ord og bilder på forestillinger som er så angstpreget at man kjenner det langt nedi magen.

Fowles har blant annet skrevet Den franske løyntnans kvinnne, men denne er veldig annerledes, og minst like god! For en skikkelig salut-avslutning på årets sommerenslesefest, bestill denne på biblioteket eller internet. Life will never be the same!

Anbefales!

God bok!!

Visning - Lars Saaby Christensen

Dørgende kjedelig, skriver Dagbladet om Saaby Christensens nye bok Visning. Det er jeg ikke helt enig i!

I boken møter vi et ungt par som begynner å gå på visninger for å sprite opp hverdagen. Det er hennes ide, og han lurer på hva som egentlig skjer med dem - uten at han tør å spørre. Vi blir godt kjent med denne Willy, som aldri tør å snakke. Samboeren Cath, som har en ferdig pakket reiseveske i skapet, og som begynner å bruke parykk, får vi aldri helt taket på.

Historien har mørke undertoner. Både det rent åpenbare: hvorfor forteller ikke Cathy hva som skjer med hun, horfor spør ikke Willy hva som skjer og hvordan hun har det? Men også som en form for kritikk av samfunnet og den fremmedgjøri ngen som er blant mennesker. For i denne boken kjenner ingen hverandre. Ikke far og sønn, mann og kvinnne, venner eller venninner.

Jeg liker Christensen, og jeg liker at han spiller på mørke undertoner. Men jeg ble litt irritert over ikke å få vite mer om hva som egentlig skjer - og hvorfor. Og jeg ble også litt matt av de hule personlighetsbeskrivelsene, feks av Cath og av foreldrene hennes.

Men, alt i alt, jeg koste meg med boken, og den stod til forventningene. Derfor: anbefales!

God bok!

Blekkdød - Cornelia Funke

Siste boken i triologien om Meggie og Mo er avsluttet. Spenningen og den høye kvaliteten ble holdt til siste side, og det var fantastiske nesten 1800 sider fordelt på tre tykke bøker på en liten uke. Som jeg allerede har skrevet har dette vært en sjeldent moro lesning!

Nå skal jeg snart lese Tyvenes Herre. Den har vi bestemt at skal leses høyt - og jeg kan ikke tenke meg en bedre aktivitet på sene høstkvelder!

Jeg håper jeg har klart å overbevise noen bloggvenner til å tre inn i Funkes vidunderlige verden! Jeg kommer til å savne den nå når jeg er ute av den og tilbake i denne verdenen!

God bok!

Light a candle - Neil Young