Som av en magisk drikk ble alt forvandlet
til dem selv, deres lengsler ble blinde akkorder
som ilte mot dem fra alt de berørte, til de
ble alt de berørte. Hud mot hud
ble de hverandres
legemer på jorden og bestandig tro...
Jeg sprakk! To uker ble til en - og det holder lenge! Ekseprimentet er ferdig. Konklusjonen er at dette var ikke noe moro. Og at summen av laster er konstant. La oss for eksempelets skyld anta at lesing i noen tilfeller kan betraktes som en last - i betydningen at man blir avhengig av å lese skjønnlitteratur. Da vil man for det første få abstinenser og ha det dårlig når man holder opp. For det andre vil det settes igang behov som kan balansere tapet av en last - den må altså erstattes med en annen last. Begge antagelsene passer til mitt tilfelle.
Jeg har hatt en form for abstinenser. Søvnmangel, dårlig humør og for mye TV er de mest markante utslagene. Men i tillegg har jeg følt meg litt nedtrykt. Litt i ubalanse og rimelig sur. Men de mest vanvittige utslagene kommer på kontoen for å holde lastene konstant. Jeg sluttet å røyke for 15 år siden. Og det har stort sett gått greit. Men denne uken har jeg vært helt sykt røykesugen. Jeg har smugrøykt på verandaen når gemalen har vært borte. Og det var nydelig. Vininntaket har vært høyt, - det kan jeg leve med. Men jeg har vært godtesyk også. Chips. Jeg har stått opp om natten og spist ostepop. Konsekvensen av at jeg har sovet for lite, drukket for mye, røykt på meg hodepine og spist mengder av kalorier, er at jeg ikke har orket noen aktiviteter som krever mer energi enn å tenne en fyrstikk, åpne en flaske vin eller slå på Tv'en: Jeg har altså hatt min kjipeste, mest usunne og meningsløse uke på mange år.
Konklusjonen er at lesing er mer enn bra. Det fører til bedre helse, godt humør, energi og overskudd. Det er ingen grunn til å tro at utslaget blir særlig annerledes hvis du prøver kjære bokblogger - så don't do it.
Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til denne filmen. Men jeg puttet den (heldigvis) i bunken med de andre filmene som jeg kjøpte på Platekompaniet i helgen. Og i går bunkret jeg meg opp i sofaen og rull film.
Handlingen er om en gruppe kvinner, og en mann, som starter en bokklubb. De er seks stykker, og skal gjennom Austens 6 bøker. En til hver. Forutsetningene til deltakerne er varierte - på samme måte som livene deres er.
Etter å ha sett 5 minutter visste jeg at dette var en fulltreffer. Romantisk, trist, morsom, overraskende - på linje med...nettop; en god roman.
I filmen følger vi personenes liv og leven, og mottoet syntes å være at det kan være mye å lære om livet fra engod roman. De ulike temaene fra Austens bøker viser seg å ha stor gjenklang i de ulike personenes liv, og med litt godvilje fra seeren blir budskapet at ens egne valg i livet kan la seg inspirere av en god bok. Nydelig. En skikkelig feel-good film som jeg kommer til å huske, lenge.
For den som liker å nyte en god hvitvin til filmen, prøv Soave Tamellini, 2007. Setter en spiss på opplevelsen!
Har du hørt om Cecilie Naper? Hun er førsteamanuensis ved biblioteksstudier, Høgskolen i Oslo. Hennes felt er noe så spennende som lesevaner. I siste utgave av Nytt Norsk Tidsskrift har hun en spennende artikkel om norsk litteraturpolitikk og norske lesevaner. Den heter "Fra mangfold til enfold" og bekrefter det mange av oss har tenkt i det stille.
Cecilie Naper viser at de nye finansielle rammene for litteratur i Norge (fra 1999)har ført til at folk i større grad leser krim og spenning, på bekostning av det mange av oss bokbloggere betegner som god skjønnlitteratur. Årsaken er at bransjen prioriterer "børs" - altså litteratur som kan gi mye penger i kassen. Denne litteraturen er breddelitteratur, kan selges overalt (som feks i kassen på Rimi), og har mange kjøpere.
At nordmennes samlede kulturelle kapital er nedadgående er nedslående - den var ikke i verdenstoppen i utgangspunktet. Enda en grunn til å blogge om variert og god litteratur - et lite bidrag i forsøket på å snu enfoldet tilbake til mangfold!
Fortellingen er lagt opp som en historie hovedpersonen Balram skriver til en høytstående kinesisk embetsmann som skal besøke India. Balram skriver om sin oppvekst i the dark India - det fattige India, og hvordan han har kommet over til the light side. Han understreker at han er entrepenør, og har kommet seg opp og frem på egen hånd.
Balrams foreldre dør når han er forholdsvis ung, og bestemoren tar han ut av skolen. Han er skoleflink og ville selv ønsket å fortsette med skole, men han må arbeide i familiens teashop - spesialiteten for den kasten han tilhører er te og godterier. Gjennom hardt arbeid klarer han i skjul å få seg førerkort, noe som gir inngang til en jobb som sjåfør og tjener.
Det er forventet at Balram skal sende penger til familien når han får jobb som sjåfør - noe han ikke gjør. I stedet bruker han penger på prostitusjon og alkohol, på klær og sko. De fattige inderne får ikke slippe inn på steder som kjøpesentre og klubber - fordi de ikke har sko og vestlige klær. Balram ønsker å utforske det rike India - noe som koster penger.
På mange måter er dette som å høre en amatør-antrolopog studere sitt eget land. Og det gjør at jeg leste spesielt de første 2/3 delene av boken med et visst ubehag. Balram er en kynisk observatør, og han er nedlatende både mot fattig og rik, kvinner og menn. Ambisjonen hans er å komme ut av det livet han lever - noe som er forståelig nok. Men metodene han bruker - vel.
Balram endrer seg etter at han må ta på seg et mord som han ikke har begått. Arbeidsgiverens amerikanske kone kjører i hjel et barn, og skylden settes på Balram. Arbeidsgiveren sier hele tiden at Balram er en del av familien, men han behandles verre enn hundene i familien. En annen gang tror arbeidsgiveren at Balram ber om penger. Han ser i speilet at arbeidsgiveren først tar opp en 1000-rupies seddel, ombestemmer seg, tar en 500 seddel, så en 100-seddel som han gir Balram. Denne scenen er sterk, og den forteller mye mer enn akkurat det som skjer der og da.
Han har en arbeidsgiver som han har et meget ambivalent forhold til. Når denne en dag skal bestikke politikere, i en rød bag har han 700 000 rubies, dreper Balram han. Forståelig dette også, det er penger som gir Balram et nytt liv. men for meg er det noe som skurrer. For det første er det et ekstremt ubehag å lese om klasseskillene i India. Fattige indere har det ufattelig kjipt. Men dette er noe jeg har lest om tidligere - det er ikke de nødvendige skildringene som i seg selv er så kjipe, det er tonen til Balram. Jeg kommer ikke på godfot med fortelleren. Jeg misliker han fra første stund. Når han begynner å virkelig bli aggresiv merker jeg at jeg blir utrygg, for det er mer enn kun urett som ligger bak. Han er for kynisk for meg. Alt fra han er liten gutt.
På den andre siden har Balram det kjipt. Han lever som et dyr, blir behandlet ekstremt dårlig og fratas all verdighet. De rike er nyrike av verste sort, de utnytter andre, er korrupte, lever i overflod og behandler tjenerne dårlig.
Det er en god bok, men hvis jeg sammenligner med feks Vikas Swarup, vil jeg si at jeg likte den mye bedre. I begynnelsen på the White Tiger fikk jeg assosiasjoner til Swarups bok, og jeg er tilbøyelig til å tro at Adiga har forsøkt å kaste seg på samme konseptet. Men Swarup var lettere å lese, kanskje fordi den ikke er så hard og direkte som Hvit tiger. God India-reklame er det uansett ikke. Det høres ut som et brutalt og ikke-humant samfunn. Sum summari har jeg altså et ambivalent forhold til boken - jeg liker den og jeg liker den ikke. Det er en bok som gir ubehag og kvalme - slik en god bok skal.
God bok!
Ps - se her for Knirk's omtale av boken - den er ryddigere, mer konkret og bedre enn min.
I dag har jeg storkost meg med radioteaterets fabelaktige innspilling av vår egen Ibsens Samfunnets støtter. Jeg husker godt første gang jeg så oppsetningen på teateret i Bergen, da jeg gikk på ungdomsskolen. Dengangen ble jeg dypt grepet og gikk inn i en form for Ibsensk-psykose. Her ble grunnlaget lagt for en ubegrenset fasinasjon av Ibsen - og for Bergmann og de beste Woody Allen filmene. Det menneskelige dramaet om svakhet, skyld, kjærlighet og livets nådeløse kraft. Vel, nok om det! Gjenhøret med Ibsen står ikke tilbake for mitt møte med de samme karakterene på teateret i Bergen den gang for lenge siden.
Historien handler om konsul Bernick som har svingt seg opp til rikdom gjennom skruppelløse valg i sin ungdom. Kjærlighet, svik, død og begjør er hovedtemaer i dette stykket. Og det skal ende med anger og forsoning.
Bernick er en kynisk mann. Han er gift med Betty og sammen har de Olaf på 13 år. Bettys yngre bror, Johannes, er i USA - og når han kommer hjem blusser gamle historier opp. Det viser seg at Bernick har villledet andre til å tro at Johannes rømte fra Norge, på grunn av et kjærlighetsforhold og pengeunderslag som han ikke har gjort. Dette faller sammen med viktige økonomiske forhandlinger som forder at Bernick fortsetter å fremstå som borgerlig uklanderlig. Det er duket for drama.
Både kapitalister og sosialister/kommunister får passet sitt påskrevet av Ibsen. For ikke å snakke om borgerskapet. Ibsen er forut for sin tid når han beskriver det skillet som Bourdieu teoretiserer: skillet mellom de som har økonomisk og symbolsk kapital og dem som har kulturell kapital. Ibsen gir også en glimrende fremstilling av borgerskapets redsel for "de andre" og kommunistenes redsel for ny kunnskap og teknologi. USA blir beskrevet som det forgjettede land, der sannhet og frihet er de bærende verdiene.
Kvinnesynet som karikeres i stykket er modig og også forut for sin tid. Det gjør det til en xtra fornøyelse - Ibsen er så åpenbart kritisk til det rådende synet på kvinnen. Hun som sitter der "og pusler med sitt sytøy" og som har familien som sitt område.
Jeg liker best å høre eller se Ibsen - jeg er ikke så glad i å lese han. Teaterbesøkene blir ikke så ofte prioritert for tiden, men NRK's lydbøker fra radioteateres innspillinger av Ibsen er en god erstatning. Dette er lydbøker jeg har kjøpt til odel og eie, slik at jeg når jeg har anledning kan få en dose Ibsen. Og det fikk jeg i dag. Lucky me!
God bok!
Ps. Her kan du blant annet lese anmeldelsene som kom da stykket første gang ble utgitt.
Ida Jessen er en strålende dansk forfatterinne. Med boken ABC har hun kommet med et viktig bidrag i diskusjonen om foreldres rett til samvær med barn etter en skilsmisse.
I boken møter vi 40 år gamle Joachim. Han er singel, har en god utdannelse, god jobb og en flott leilighet som han elsker. Han har god smak - et nydelig kjøkken som han bruker for å kokkelere, og gamle danske designmøbler. Både Hans Wegner og Arne Jacobsen er representert i leiligheten hans. En mann etter min smak! I tillegg har han et koselig lite dansk sommerhus, ikke langt fra en deilig liten strand. Perfekt liv med andre ord.
Det eneste som mangler i Joachims velordnede liv er en kvinne. Og det får han. Til gagns. Han treffer Susan. En skilt alene mor. Hun har ingen utdannelse, bor i et rotetet sammensurium av en leid leilighet. Eier ikke estetisk sans. Og hun hater x-en. Alle alarmene burde gå hos vår kjære Joachim, men før han får snudd seg rundt er den nevrotiske og selvopptatte Susan gravid.
Lykken er stor når Joachim blir far til en liten sønn. Vel og merke farslykken. Kjærlighetslivet er det så som så med. Så begynner det å gå nedover for hovedpersonen. Det hele ender med at han og Susan går fra hverandre. Let hell begin!
Susan overtar leiligheten. Hun lopper han for penger. Alt ved hjelp av trusler om når han skal få treffe sønnen sin. Deretter flytter hun ut av byen. Selger leiligheten og kjøper seg et lite hus på landet. Langt borte fra Joachim. Det ender med elendighet for stakkars Joachim. Ikke nok med at han mister samvær med sønnen, med Wegner-arvestykkene sine, leiligheten og verdighet. Han mister jobben også.
Denne boken gjør meg eitrande forbannet! Boken illustrerer et liv som alt for mange fedre har fått føle på kroppen. Det er uhyrlig at kvinnen, mer eller mindre uansett, får omsorg for barna ved uenighet. For det første er det et altfor stort moralsk ansvar å få så mye makt. Deretter er det en makt som altfor få kvinner er i stand til å håndtere på en etisk forsvarlig måte. Det er selvsagt mange kvinner som oppfører seg ordentlig når krisen er ute - men det finnes alt for mange eksempler på at mennene taper en slik kamp. Jeg vet at det er mange menn som gir fullstendig bæng når de skiller seg - de går fra både kone og barn - men dette er en bok om ordentlige menn som ønsker å være med barna sine.
Les boken! Ingen lykke kan vare evig, og ender det med at man sliter barna mellom seg kan denne boken bidra til at både kvinner og menn besinner seg!
God bok!
Hadde det ikke vært for andre bloggeres varme anbefalinger ville jeg aldri ha lest denne boken. Jeg kan innlede med å takke for godt lesetips!! Boken var skummel, intelligent, handlingen var overasskende, og plottet var tipp topp!!
Det er skrevet så mye om denne boken, at det det føles litt snålt å skulle skrive noe om den her. Men det jeg likte best var at Larsson har lagt den så nært opp til den samfunnskritiske journalistikken han selv drev med "in real life". Jeg likte veldig godt alle henvisningene til økonomisk korrupsjon, til nazismen, og ikke minst til skolesystemet som hadde møtt "sjarmerende" Salander på en lite konstruktv måte. Og plottet var helt topp - jeg så det som en kjempebonus at det var to parallelle plott i en og samme historie.
Om jeg skal lese de to andre? Selvsagt!! Dette var en page-turner, utrolig underholdende og heldigvis en historie som ikke fester seg for fast i hukommelsen.
God bok!