Alf van der Hagen - Dag Solstad. Uskrevne memoarer

Alf van der Hagen har skrevet meget gode bøker, blant annet om Jane Mykle (som fremdeles blir stående som min favoritt). Han har hatt stort hell med intervjuformatet, som han også benytter i denne boken. Han har over flere år samtalet med Dag Solstad, som har fortalt inngående om sitt liv, fra han var liten gutt og frem til i dag.

Jeg hadde gledet meg til denne, og jeg tenkte - og tenker fremdeles - at dette er en av de  bøkene et lesende menneske bør lese, uavhengig av sitt forhold til Solstad. Han er en stor forfatter i norsk sammenheng, på linje med de andre store - og han vil sannsynligvis bli lest i generasjoner fremover.

Formatet er litt merkelig - selv om det er Hagen som er forfatter av boken og den som intervjuer, er det Solstad sin stemme vi hører. Hele tiden. Hagen bryter innimellom inn med noen spørsmål og det (lille) som finnes som en samtale er typisk litt høytsvevende og typisk "dannet" - som i klassisk danning: klassisk danningslitteratur, klassisk musikk, noen henvisninger til de gode gamle grekerne og en dæsj politisk filosofi. Disse er da også de minst interessante sidene ved boken. Og - vil jeg hevde, litt snåle, sett i lys av Solstads, på grensen til kjedsommelige, påminnelse om sin fattige arbeiderklassebakgrunn. Jeg mener ikke at det ikke er grunn til å påminne almenheten om sin fattige bakgrunn, men sett i lys av fattig, forstått som fattig i verden, har Solstad dog ikke virkelig kjent fattigdommen på kroppen. Og - som han selv sier, hadde de hatt råd til å sende ham til høyere utdanning, ja - da er det slett ikke sikkert det ville stått en Solstad-bok i stort sett ethvert "møblerte" norske hjem. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Tilbake til dette med de høytsvevende samtalene - eller, om man vil: borgelige samtalene. For etter å ha lest boken er inntrykket av Solstad som borgelig, ja - på grensen til småborgelig, noe av det som sitter best igjen. Og, sammenlignet med andre og internasjonale forfattere av hans format, her vil jeg mene at han og Hemingway kan plasseres i samme klasse under noen gitte forutsetninger, har Solstad levd et veldig uspennende liv. han er godt fornøyd hvis han får sitte hjemme, gruble, drikke litt god vin, skrive og prate med sin Therese. Dog ønsker han åpenbart å minne om sin kommunistiske bakgrunn, det blir litt Drillo over det hele - rike kommunister som opptrer jevnlig i den folkelige offentligheten (Drillo har blant annet vært i blader som Se og Hør), moraliserer litt over verden som den har blitt og menneskenes forfall (ingen leser lenger de russiske klassikerne - dette er Solstad, ikke Drillo), og en nesten sykelig lidenskap for fotball.

Personen Solstad er altså ikke like spennende og interessant som forfatteren Solstad. Mens den virkelige Solstad plager seg selv med trivialiteter som hva de har i butikken han handler i og å rekke trikken tilbake innen trikkebilletten har utløpt (han sparer 22 kroner, så det er det en viss logikk i), opplever romanforfatterne hans både eksistensielle kriser, begår væpna revolusjon og overværer drap i naboleiligheten, for å nevne noe.

Boken er  lang, men den er ikke langdryg. Tiltross for at det blir lite Hagen og mye Solstad, er det et meget vellykket prosjekt. Mye takket være Hagens gode penn, men også fordi Solstad raust byr på seg selv - ingenting synes å være mer vesentlig enn noe annet. Det er fasinerende lesing, og for ihuga Solstad-fans, som den er mange av, må dette være en tilnærmet hellig tekst. For oss som synes Solstad er bra, uten å ta intellektuelle langturer ut i verdensrommet og tilbake når vi diskuterer bøkene hans, er det en informativ og opplysende tekst, en fin innføring i et langt forfatterskap, et tidsbilde av en eldre intellektuell forfatter, med noen innslag som både forbauser og får (denne) leseren til å humre.

Rent metodisk utfordrer Hagen intervju-sjangeren, det er mer nærliggende å kalle dette en samtale mellom to åpenbart meget ulike menn. I en vanlig intervjusituasjon er det alltid et asymmetrisk forhold, med moralske forpliktelser hengende over den som intervjuer. Her er det nesten omvendt, til tider virker det som om Solstad benytter seg av tilhøreren og går totalt sine egne veier. Det er såpass merkbart at som leser tok jeg meg flere ganger i å spekulere på om dette var to menn som likte hverandre, eller om det heller er slik at de respekterer hverandre - og intet mer. Det blir dog kun spekulasjoner, og som leser skal man holde seg for god til den slags, hadde det ikke vært for den meget nærgående og utleverende teksten denne boken er.

Hvis du er en av dem som ikke har et møblert i hjem i Solstadsk forstand - altså en bokhylle som mangler både russiske, tyske og andre europeiske klassikere (han er ingen litterær globetrotter, denne Solstad), samt ikke en eneste bok av Solstad, burde du allikevel vurdere å få denne inn i hjemmet. Det er et stykke norsk kulturhistorie som presenteres for oss i denne boken. Så kan man tenke at norsk kultur kanskje er litt lite farverik og krydret, at 40 og 50 tallet var traurig, og at mye av det som fortelles i teksten foregår oppe i hodet til de to samtalende herrene, - det er noe veldig sjarmerende med Solstads uskrevne memoarer.

God bok!