Sarah Butler - Ti ting jeg har lært om kjærligheten

To ensomme mennesker som grubler over livet og kjærligheten. Hun er en reisende eskapist - altså en som reiser for å komme bort fra alt, han er en fyr som av uklare årsaker bor på gaten i London. Det viser seg snart at disse to har en relasjon, som minst sagt virker meget lite troverdig.

Litt "tyggegummi" bok, den smaker greit når du leser den, men mister etter en stund den gode smaken og man tygger videre i ren distraksjon. Svelg den eller spytt den ut, det spiller ikke så stor rolle.

Fin til å lese på flyet eller toget, ta den med på ferie - dette er en bok som underholder og som det er helt greit å sette igjen i en bokhylle på hotellet du bor.

Helt grei - anbefales/anbefales ikke - det er helt avhengig av hvilke forventninger du har og hva du ønsker deg. Kombiner gjerne med en bok til hvis du skal på tur, med litt mer "tyngde".

Michael Palin - Helt sant!

Michael Palin er en av mine store helter. Reiseprogrammene hans er kjempegode, han er en ekte globetrotter. Palin er nettopp fylt 70 år (5.mai) og er kjent for sine bidrag til verden gjennom Monty Python, A fish called Wanda og Olme Beist. Nå koser han seg med å reise, lage reiseprogrammer (han har laget knallgode programmer om Hemingway), skriver reiseskildringer og skjønnlitteratur. I denne boken bruker han alt han har av kunnskap om reise og skriving - og resultatet er ypperlig!

Bokens hovedperson heter Keith Mabbut. Han  er en desillusjonert journalist som ut av det blå får tilbud om å skrive en bok om den hemmelighetsfulle miljøaktivisten Melville. Motvillig tar han oppdraget og humper inn i det som skal bli hans livs oppdrag. Han reiser til India og finner Melville, og jommen finner han ikke tilbake til seg selv også. Selvsagt ikke uten utfordringer og problemer.

Dette er en knallbra bok! Underholdende, lærerik, god skrevet og med en drivende god fortelling. Skal du ha med deg en bok hjem fra bokhandelen, ønsker å bli overrasket og få den gode lesefølelsen, ja da er dette boken! Vi får håpe forlaget oversetter flere bøker av ham - jeg kan ikke vente med å lese "Hemingways chair" av samme forfatter!

Anbefales! God bok!

Pinnsvinets eleganse - filmen

Jeg likte ikke denne boken noe særlig, jeg synes den var urealistisk og pretensiøs. Dog - filmversjonen bruker jeg gjerne en formiddag på, særlig siden Itunes har et så begrenset utvalg gode filmer til leie. Da er denne et godt alternativ.

Handlingen fremstår fremdeles for meg som i overkant usannsynlig og lite troverdig, men jeg lar meg sjarmere av mennesker som elsker bøker og vakre japanske menn. En veslevoksen fransk overklassepike, en langt over gjennomsnittet belest portier og en rik, vakker og mystisk mann som kan lage god mat og plukke ut vakre sjal til en kvinne, joda - dette er en feel-good helt til den ender med forferdelse. Helt plutselig. Mulig forfatteren av boken (også) forsto at dette er en historie med så usannsynlige relasjoner, at her må det skje noe dramatisk - hvis ikke blir dette en historie det er umulig å fullføre. Og det funker!

Anbefales! God film!

Thor Arvid Dyrerud og Marius Timman Mjaaland, red. - Forfatterne møter Kirkegaard

I anledning 200 års jubileet for filosofen Søren Kirkegaard, har Forlaget Press gitt ut tre meget gode bøker om filosofen. Denne er den som kanskje er mest fengende og leseverdig for det brede publikum, fordi vi får tekster fra kjente og kjære forfattere som Stig Sæterbakken, Gro Dahle, Hanne Ørstavik, Dag Solstad og Vigdis Hjorth. Felles for disse er at de har et nært forhold til Kirkegaards tekster og har brukt dette i det de selv skriver. Noen gjør det direkte, som Gro Dahle som skriver om Kirkegaards barndom, mens andre gjør det indirekte, ved å bruke Kirkegaard for å sette ord på egne følelser.

De to  mest interessant kapitlene er skrevet av Ørstavik og Hjorth, som utleverer seg selv tilnærmet nådeløst. Kirkegaard var en "fortvilet" person, som stadig søkte svar på eksistensielle spørsmål. Hjorth viser dette i et av flere fantastiske sitat hun har valgt. Det lyder som følger: Død og Helvede, jeg kan abstrahere meg fra Alt, men ikke fra meg selv; jeg kan ikke engang glemme mig selv nar jeg sover (1837).

Dette er en glimrende presentasjon av Kirkegaards betydning for et knippe norske forfattere, en morsom, trist, tankevekkende og givende bok.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Arne Kleve og Jon Severud - Ordbok for underklassen

Etter sigende skal dette bokprosjektet ha startet på et nachspiel i sene nattetimer i Bergen. Resultatet er alt annet enn preget av en typisk nachspiel-samtale, men en hysterisk morsom bok der vi blir introdusert for noen av de mest fjonge "ny"-ordene politikere og andre bruker for å fremstå som overbevisende og troverdige. Boken ironiserer over den neoliberale New Public Management retorikken, som ligger til grunn for, og bygger opp, den nye tenkningen om kunnskap, effektivitet og produktivitet i arbeidsliv, helsesektoren og utdanningssystemet i Norge og den vestlige verden.

"Slå tilbake mot byråkratispråk og nyord fra næringsliv", heter det i undertittelen, en oppfordring jeg helhjertet støtter, -  og får hjelp til etter å ha lest boken. Dette er skikkelig festlig! Hør bare:

Læringsaktiviteter: Uttrykk for handling i en prosess der noen tilegner seg kunnskap, sannsynligvis barn og unge. Uklart om dette også gjelder arbeidet lærerne utfører, altså det som tidligere ble kalt undervisning. En mulig tolkning av læringsaktivitetene drives av elevene, mens læringsarbeid er uttrykk for lærernes bidrag til opplæringsaktivitetene (tidligere utdannelse).

og:

Læringsplatform: det som står igjen når toget er gått. Se også digitale læringsplattformer.

Læringstrykk: Asylsøker i utdanningsspråket etter tusenårsskifte, analogt til NÆRINGSTRYKK fra nyere kostholdsdebatt. For lite næringstrykk gir forstoppelse, for mye gir diare.
Den påfallende nærhet mellom mat og kunnskap var man oppmerksom på alt i antikk talekunst, og i Norge midt på 1800.tallet. Løs mage fører til at "(...) mennesket liksom usmeltat gjev ifraa seg det som det tek inn, so det kan finna det atter, riktignok berre i halv naturleg tilstand. Slik finn du (...) eit gresk fiskebein, eit jødisk gryn, ein norsk kjøtbete osb. det endelause (...) Det er denne same daarlege magen som ikkje kan smelta maten (...) for det ingen sphinxter (snøremuskel) heller, maa vita: det er slapt og dinglande alt saman." (Aasmund Olavsson Vinje: "Brandpoesi", 1866)

Boken er fylt med eksempler som disse. Det er mye ironi og latterliggjøring, men med en fin og klok undertone som må tas på alvor. For alle som arbeider i dette retoriske landskapet er dette en skikkelig godtepose - og den treffer spikeren midt på hodet. For alle - helt uavhengig av hva du gjør, men som lurer på hva som "traff deg" forrige gang du var i kontakt med det offentlige eller lurer på hva i all verden politikerne driver med: les og bli klok!

Anbefales!
God bok!

The Great Gatsby

Filmen The Great Gatsby har hatt premiere i Norge, og et av pinsens høydepunkter var å få sett den. Både jeg og min bedre halvdel har lest boken, for nesten et halvt liv siden, og kunne fylle hverandre ut over et glass vin før filmen, for å huske hva som skjer. Det er en tragisk fortelling - nydelig skrevet av Scott Fitzgerald. Forfatteren var en del av "The lost generation"-gruppen som oppholdt seg i Paris på 20 og 30 tallet, sammen med blant andre Ernest Hemingway.

I A moveable feast skriver Hemingway om sitt vennskap med Fitzgerald at: I was lucky to meet him just after  a good time in his writing if not a good time in his life. Scott Fitzgerald som allerde da hadde utgitt boken The great Gatsby, var en plaget sjel, og levde i et turbulent forhold til sin kone, Zelda - en kvinne Hemingway mente sto i veien for Scott F. Mest sannsynlig er dette ikke riktig, det er mye som tyder på at hun var en kvinne med store kunstneriske ambisjoner og en psykisk helse som ikke tålte den tidens krav til kvinnerollen. I tillegg var de to kanskje ikke bra for hverandre.

Filmatiseringen av boken er god, til tross for assosiasjoner til Charley og sjokoladefabrikken i de første scenen med den store Gatsby. Gode kostymer, fine skuespillere og en god historie. S.F's fantastiske måte å skrive på faller bort, med unntak av de få gangene han er direkte sitert. Boken er bedre en filmen, men filmen er vel verdt å se.

På samme måte som med Hemingway, synes jeg forfatteren er mer spennende enn bøkene han skrev. Tiden de levde i, utfordringene de hadde og tankene om kunst og kultur - og ikke minst sin egen skriving - er et studie verdt. Vi møter mye av dette i A moveable feast, og for deg som er spesielt interessert i S.F og hans kone Zelda, kan boken Zelda Fitzgerald. The tragic, meticulously researched biography of the jazz age's high princess av Sally Cline anbefales. A short autobiography av S.F er også verdt å ta en titt på. Og sist, men ikke minst, Woddy Allens Midnight in Paris - en fantastisk film der vi treffer hele The lost generation. Inkludert Hemingway, Zelda og Scott Fitzgerald.

God film!

Erlend Loe - Vareopptelling

Nina Faber, eldre kvinne, fordums lyriker, men nå tilbake med ny lyrikksamling. En ung student slakter boken og Nina Faber mister grepet. Hun oppsøker studenten, slår han halvt i hjel, og voldtar han i bevisstløs tilstand. Hun drikker seg drita, driter seg ut på Litteraturhuset og kræsjer, ikke med en, men to trikker.

Da jeg leste denne måtte jeg stille meg selv spørsmålet: hvorfor i all verden bruker jeg tid på å lese Erlend Loe. Jeg kan høre stemmen hans men jeg leser, den litt saktmodige og alltid like stemmen, som forteller historier om mennesker som ingen kjenner igjen, karikerte stereotyper om menn i midtlivskrise eller kvinner som flipper ut.

Loe skriver godt og har et enkelt språk. Han er fantasifull og kreativ, det skal han ha. Men utover det? Jeg hadde sett frem til å lese Vareopptelling, og forventet kanskje et blikk på, i dette tilfelle: en aldrende lyrikers forsøk på å møte verden, som den er, her og nå. Men det får vi altså ikke i denne boken.

Erlend Loe skriver kjempebra, han er hardt arbeidende og har mye å melde. Den dagen han setter seg ned og skriver en bok, som ikke er ladet av ironi, tror jeg vi kan få mye å glede oss over. Vareopptelling er underholdende og til tider morsom, men han kan veldig gjerne ta skriveprosjektene sine et hakk videre.

Boken anbefales for Erlend Loe-fans, det er mange av dem, og for oss andre - som lett underholdning mens vi venter på den virkelig gode romanen fra Loe.

God bok!

Alf van der Hagen - Dag Solstad. Uskrevne memoarer

Alf van der Hagen har skrevet meget gode bøker, blant annet om Jane Mykle (som fremdeles blir stående som min favoritt). Han har hatt stort hell med intervjuformatet, som han også benytter i denne boken. Han har over flere år samtalet med Dag Solstad, som har fortalt inngående om sitt liv, fra han var liten gutt og frem til i dag.

Jeg hadde gledet meg til denne, og jeg tenkte - og tenker fremdeles - at dette er en av de  bøkene et lesende menneske bør lese, uavhengig av sitt forhold til Solstad. Han er en stor forfatter i norsk sammenheng, på linje med de andre store - og han vil sannsynligvis bli lest i generasjoner fremover.

Formatet er litt merkelig - selv om det er Hagen som er forfatter av boken og den som intervjuer, er det Solstad sin stemme vi hører. Hele tiden. Hagen bryter innimellom inn med noen spørsmål og det (lille) som finnes som en samtale er typisk litt høytsvevende og typisk "dannet" - som i klassisk danning: klassisk danningslitteratur, klassisk musikk, noen henvisninger til de gode gamle grekerne og en dæsj politisk filosofi. Disse er da også de minst interessante sidene ved boken. Og - vil jeg hevde, litt snåle, sett i lys av Solstads, på grensen til kjedsommelige, påminnelse om sin fattige arbeiderklassebakgrunn. Jeg mener ikke at det ikke er grunn til å påminne almenheten om sin fattige bakgrunn, men sett i lys av fattig, forstått som fattig i verden, har Solstad dog ikke virkelig kjent fattigdommen på kroppen. Og - som han selv sier, hadde de hatt råd til å sende ham til høyere utdanning, ja - da er det slett ikke sikkert det ville stått en Solstad-bok i stort sett ethvert "møblerte" norske hjem. Så aldri så galt at det ikke er godt for noe.

Tilbake til dette med de høytsvevende samtalene - eller, om man vil: borgelige samtalene. For etter å ha lest boken er inntrykket av Solstad som borgelig, ja - på grensen til småborgelig, noe av det som sitter best igjen. Og, sammenlignet med andre og internasjonale forfattere av hans format, her vil jeg mene at han og Hemingway kan plasseres i samme klasse under noen gitte forutsetninger, har Solstad levd et veldig uspennende liv. han er godt fornøyd hvis han får sitte hjemme, gruble, drikke litt god vin, skrive og prate med sin Therese. Dog ønsker han åpenbart å minne om sin kommunistiske bakgrunn, det blir litt Drillo over det hele - rike kommunister som opptrer jevnlig i den folkelige offentligheten (Drillo har blant annet vært i blader som Se og Hør), moraliserer litt over verden som den har blitt og menneskenes forfall (ingen leser lenger de russiske klassikerne - dette er Solstad, ikke Drillo), og en nesten sykelig lidenskap for fotball.

Personen Solstad er altså ikke like spennende og interessant som forfatteren Solstad. Mens den virkelige Solstad plager seg selv med trivialiteter som hva de har i butikken han handler i og å rekke trikken tilbake innen trikkebilletten har utløpt (han sparer 22 kroner, så det er det en viss logikk i), opplever romanforfatterne hans både eksistensielle kriser, begår væpna revolusjon og overværer drap i naboleiligheten, for å nevne noe.

Boken er  lang, men den er ikke langdryg. Tiltross for at det blir lite Hagen og mye Solstad, er det et meget vellykket prosjekt. Mye takket være Hagens gode penn, men også fordi Solstad raust byr på seg selv - ingenting synes å være mer vesentlig enn noe annet. Det er fasinerende lesing, og for ihuga Solstad-fans, som den er mange av, må dette være en tilnærmet hellig tekst. For oss som synes Solstad er bra, uten å ta intellektuelle langturer ut i verdensrommet og tilbake når vi diskuterer bøkene hans, er det en informativ og opplysende tekst, en fin innføring i et langt forfatterskap, et tidsbilde av en eldre intellektuell forfatter, med noen innslag som både forbauser og får (denne) leseren til å humre.

Rent metodisk utfordrer Hagen intervju-sjangeren, det er mer nærliggende å kalle dette en samtale mellom to åpenbart meget ulike menn. I en vanlig intervjusituasjon er det alltid et asymmetrisk forhold, med moralske forpliktelser hengende over den som intervjuer. Her er det nesten omvendt, til tider virker det som om Solstad benytter seg av tilhøreren og går totalt sine egne veier. Det er såpass merkbart at som leser tok jeg meg flere ganger i å spekulere på om dette var to menn som likte hverandre, eller om det heller er slik at de respekterer hverandre - og intet mer. Det blir dog kun spekulasjoner, og som leser skal man holde seg for god til den slags, hadde det ikke vært for den meget nærgående og utleverende teksten denne boken er.

Hvis du er en av dem som ikke har et møblert i hjem i Solstadsk forstand - altså en bokhylle som mangler både russiske, tyske og andre europeiske klassikere (han er ingen litterær globetrotter, denne Solstad), samt ikke en eneste bok av Solstad, burde du allikevel vurdere å få denne inn i hjemmet. Det er et stykke norsk kulturhistorie som presenteres for oss i denne boken. Så kan man tenke at norsk kultur kanskje er litt lite farverik og krydret, at 40 og 50 tallet var traurig, og at mye av det som fortelles i teksten foregår oppe i hodet til de to samtalende herrene, - det er noe veldig sjarmerende med Solstads uskrevne memoarer.

God bok!

"360"

Itunes har ikke verdens største utvalg av filmer, men innimellom finner jeg noen skikkelige godbiter. Denne valgte jeg pga Jude Law - en av mine store helter, både fordi han spiller godt, men også fordi han er så vakker. Rollelisten har mange gode skuespillere, blant annet Anthony Hopkins.  Filmen er laget av Fernando Meirelles (City of God) og jeg ser at kritikerne har vært tildels nådeløse i omtalen av 360, uten at det demper min begeistring.

Den handler kanskje mest om utroskap, kombinert med menneskets iboende lengsel etter fellesskap og kjærlighet. Ensomhet, med andre ord - ensomheten i tosomheten kan som kjent være den mest grusomme varianten av dem alle. De menneskene vi møter har til felles at de er ensomme, og at den enkeltes valg påvirker andre, både nære og mennesker de ikke har truffet. På en intikrat måte er noen av historiene i filmen bundet sammen - som en form for novelleroman.

I filmen tas vi fra by til by, vi er i Paris, Wien, vi besøker USA og vi dropper innom Slovakia. De ulike rollene er sympatiske og tildels gjenkjennelig, og historiene er gode. Om ikke en total feel-good opplevelse (her er det ikke mange happy endings), så er dette i hvertfall en super filmopplevelse. Anbefales - både for deg som er ensom i tosomheten, du som vil ligge under dynen med et Ipad, og dere som vil sitte tett sammen i sofaen. Denne inviterer til noe for enhver smak.

Christian Jungersen - Du forsvinner

Mia er gift med Fredrik, og de har en sønn, Niklas. På en chartertur blir Fredrik syk, og det viser seg at han har en svulst på hjernen. Svulsten medfører personlighetsendringer i Fredriks atferd og etterhvert viser det  seg at Fredrik også har underslått 12 millioner kroner fra arbeidsgiver. Mange problemer og utfordringer for (stakkars) Mia på en gang, med andre ord.

Vidar Kvalshaug skriver i en anmeldelse i Aftenposten (5.5.2013) at Jungersen er en mannlig forfatter som forstår kvinnelige fortellere - forstått som at Mia's stemme i boken, hun har fortellerstemmen, og Kvalshaug skriver at "hennes tenkemåte, handlingsmåte, dialog og reaksjoner på de forskjellige utfordringene virker uanstrengt og troverdig". Vel - jeg kunne ikke vært mer uenig.

Mia fremstår i boken som en overfladisk, lite tenkende og ekstremt materielt orientert kvinne. Hun virker rimelig enkel og tar rikelig med stupide valg, både når det gjelder sin egen situasjon og familiens. Hun blir hos notorisk utro Fredrik, forsøker - ut av det blå - å drikke seg i hjel, har et reflekskjonsnivå som aldri klarer å løfte blikket opp fra grusen under føttene hennes og fremstår som en stereotypisk versjon av den danske (og for den del norske) middelklasse kvinnen. Dette er den nedslående versjonen: de henger på cafe om dagen, alle ser like ut, har samme klær, reiser på hytta hver helg, er fasadeorientert og fallet kan bli ekstremt høyt. Karakteren Mia er forflatet og kjedelig, forutsigbar og enkel. Det eneste positive som kan sies om henne er at hun er interessert i klassiske danske møbler og at hun jogger. Og da er det ikke så mye tilbake.

Selve teksten er enkel, nesten patetisk i perioder, og på nivå med de dårligste Chic Lit bøkene. Det går fort å lese, og det gir en form for kortvarig følelse, men boken er glemt en uke etter den er lest. Her er det ikke spor av psykologiske portretter, og Fredrik stilles ikke et øyeblikk ansvarlig for sin troløshet, sine voldsomheter og sine svik. Og når Mia går fysisk løs på Fredrik illustrer dette en kvinne som hverken er i stand til eller har evne til, å analysere sin egen situasjon eller atferd. Nedslående.

Det ender selvfølgelig med, som en banalisert versjon av Woody Allens Alice, at Mia blir lykkelig i en liten hybel leilighet. Til forskjell fra Alice, som er en kvinne som bygger sitt liv, faller Mia for Bernard, denne intetsigende - og skal det vise seg, også hjerneskadde - advokaten som har en kone som også er skadet. Parodien på en kvinne er dermed fullendt. Kvinner må ha en mann, uansett hva konsekvensene er. Bull shit!

Styr unna, denne boken er en lettvekter som ikke bidrar til annet en dyp og ektefølt irritasjon. Hvis en mann skal skrive som en kvinne må vi kunne forvente noe som lodder dypere enn det Jurgensen presterer her. Livet er for kort til å kaste det bort på kiosklitteratur av denne typen.

Anbefales overhodet ikke.

Richard Ford - Canada

Richard Ford (født 1944) er amerikaner. Han har skrevet flere gode bøker, mest kjent av disse er Independence Day (1995). For meg er dette første møte med Ford - og det ble et møte som gjorde inntrykk.

I boken møter vi Dell Parson. Han er 15 år, har en tvillingssøster og lever i en langt fra vanlig familie. Moren og faren burde, etter Dell's mening aldri vært gift; faren høy, lys, lett i humøret og ingen dypttenkende mann. Moren er liten, jødisk og intellektuell. De treffes ved en tilfeldighet, hun blir gravid og de gifter seg. De har ingen kontakt med omverden, hverken familie, naboer eller kollegaer.

Faren mister jobben og begynne med virksomheter som er halvkriminell. Det ender med at han får en gjeld, og for å betale denne bestemmer han seg for å rane en bank. Moren blir med - noe som er uforståelig for Dell.

Foreldrene blir tatt, det er et patetisk bankran, og den fatale feilen er kanskje at de tror at ingen vil se dem - i all sin amerikanske normalitet. Men det gjør de, og de er lett å identifisere. I boken filosoferer Dell mye over ranet, de bakenforliggende årsakene, motivene, selve gjennomføringen og det som skjer etterpå.

Dell's tvillingsøster rømmer, han blir sendt til Canada, til en merkelig amerikaner som bor og driver et hotel langt ute i no-mans-land. Her bor Dell i en periode, før han flytter til byen. I boken får vi hele historien, og det er en fortettet tekst som skreller av lag for lag. Det er en unik tekst, i den forstand at vi som lesere trekkes inn i Ford's univers, og vi kommer under huden på Dell og de menneskene han møter.

Dette er noe av det beste jeg har lest på lenge. En helt spesiell bok, med en helt spesiell historie og en helt spesiell stemning. Bokens grunnmotiv er valgene som tas og de konsekvensene de får for livet videre. Ikke kun foreldrenes valg om å rane en bank, men også søsteren, Berner og Dell's valg i hvordan livet skal leves og forstås. Dell blir bråmoden når han må klare seg selv, og han klarer å opprettholde en form for analytisk distanse til det som rammer familien.

Jeg ser frem til å lese mer av Ford, dette var en leseopplevelse som blir stående som en av de unike, gode og kraftfulle. Anbefales på det varmeste!

God bok!

Anne Synnøve Simensen - Kvinnen bak fredsprisen. Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel

Anne Synnøve Simensen har skrevet boken om Bertha von Suttner og Alfred Nobel. De møttes første gang i Paris i 1875, da Bertha fikk jobb som sekretær for Nobel. Hun ble der kun en uke og reiste da han var ute av byen, fordi hennes hjertes utkårede sendte henne et telegram og skrev at han ikke kunne leve uten henne. Her kunne forholdet mellom Bertha og Nobel endt, men slik gikk det altså ikke.

Bertha var i utgangspunktet en kvinne som var typisk for sin tid. Hun var opptatt av sladder og vås, klær, hår og menn. Bertha tilhørte borgerskapet og kvinnens rolle var meget begrenset. Simensen skriver at kvinnens roller var "å være til behag for andre - og da spesielt ektemannen". Bertha var, som de fleste andre kvinner som tilhørte borgerskapet, overhodet ikke opptatt av politikk, hverken internasjonal eller nasjonal.

Det skjer ting i Berthas liv som endrer henne. Et viktig vendepunkt er oppholdet i Kaukasus og livet som fattig, nygift kvinne. Hun kommer tilbake til Wien og blir bevisst hvor fattige underklassen i Wien er, og hva krig og politisk uro gjør med mennesker.

Dette er en fasinerende bok. I innledningen møter vi Bertha på toget fra Wien til Paris, på vei for å møte sin nye arbeidsgiver, Nobel. På tre sider klarer forfatteren å presentere oss for Bertha, med enkle virkemidler. Jeg lot meg umiddelbart begeistre av Bertha, hun må ha vært et helt spesielt menneske.

Simensen bruker mange virkelmidler for å få frem historien. Hun viser til andre biografier om Bertha og om Nobel, bruker brevene de to sendte til hverandre, hun gir et fantastisk historisk bilde av tiden hun skriver om og hun klarer også å skape sterke, psykologiske portretter av både Bertha og Nobel. Simensen viser hvordan  individet og mennesket Bertha von Suttner blir helt sentral i den politiske og demokratiske utviklingen av Europa. Berthas ideal var verdensborgeren, på samme måte som Kant (Den Evige Fred).

Bertha har åpenbart spilt en stor rolle som pådriver for at Nobel skulle testamentere pengene sine til fredsformål. Selve utformingen sto han selv bak, men det spørs om vi hadde fått denne prisen hvis det ikke var for forholdet mellom disse to.

Det som fasinerer meg mest med boken er måten Simensen klarer å gi en dyptloddet beskrivelse av dannelsen av en politisk engasjert kvinne. Bertha von Suttners utvikling er utrolig, hun går fra å være en anonym og typisk kvinne av sin tid, til å bli bestselgende forfatter (Ned med våpnene), og en helt sentral skikkelse i fredsbevegelsen. Det er makeløst.

Det er en fasinerende historie som fortelles i boken, den er skrevet med et sikkert og lesevennlig språk, basert på kunnskap. Jeg har latt meg  begeistre og har allerede bestilt,  og mottatt, et eksemplar, attpåtil førsteutgaven, av Ned med våpnene, samt en biografi om Bertha.

Løp og kjøp, dette er historien om en helt spesiell kvinne og hennes fantastiske liv. Jeg skal sende deg mange tanker, Bertha, hvert år når fredsprisen deles ut. Og du er på min lille, eksklusive liste av eksepsjonelle kvinner, i selskap med personligheter som Martha Gellhorn, Frida Kahlo og Karen Blixen.

Anbefales på det varmeste!
God bok!