Wislawa Szymborska - Livet er den eneste måten.

Wislawa Szymborska fikk Nobels Litteraturpris i 1996 og er kjent for mange norske lesere. Nå har diktene hun skrev fra 2002 og frem til hun døde i 2012 kommet på norsk, oversatt av Christian Kjelstrup. Jeg var på lanseringen av boken på Litteraturhuset i Oslo og så heldig at jeg fikk en samtale med Kjelstrup. Jeg spurte ham hvordan han oppdaget diktene hennes og hvordan han klarte å få i stand et møte med kvinnen som sjeldent lot seg intervjue. Her er det han fortalte:

 Jeg husker ikke nøyaktig når og hvor jeg leste Szymborska for første gang, men det var Ole Michael Selbergs oversettelse fra 1996. Diktene traff meg umiddelbart. Jeg deler hennes verdenssyn: At livet er ufattelig, i positiv forstand. At det av den grunn er en stor glede å ta den i bruk, nærme seg den fra flest mulige vinkler. Hun skriver om ting jeg har sett eller tenkt på eller kan kjenne meg veldig igjen i, og som 
jeg skulle ønske jeg 

Wislawa Szymborska

kunne ta mer inn over meg, men som jeg har lagt til side. Så hun gir meg konstante aha-opplevelser. Også skriver hun veldig bra, da. Også har hun humor. Blant hennes mange fans er Woody Allen, som har sagt at "hun klarer å fange tilværelsens meningsløshet og tristhet, men likevel være livsbekreftende."

Hvis du tenker på hvordan jeg fant henne som fysisk person:

Det var ikke enkelt. Szymborska var kjent for aldri å gi intervjuer. Ikke fordi hun var menneskefiendtlig, tvert imot. Men hun skydde publisitet, hun satte ikke seg selv i sentrum. Utstyrt med et anbefalelsesbrev fra den polske ambassaden i Norge kom jeg til slutt innenfor, i leiligheten hennes i Krakow. Jeg fikk ca. halvannen time med henne, en av den beste halvannen timene i mitt liv. Det var så behagelig å være i hennes nærvær. Hun serverte konjakk midt på dagen og var akkurat som diktene sine: Interessert, morsom, ikke belærende, ikke moralistisk.

Ikke lenge etter at jeg var hjemme hos henne, døde hun. Jeg tror det var da jeg bestemte meg for å gjendikte henne. Jeg følte jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte, ut fra en slags takknemlighet. Samtidig var jo dette egoistisk: Jeg har tatt en interesse (å lese Szymborska) et hakk videre (å jobbe med språket hennes). Det har rett og slett vært en stor nytelse.
Det spesielle ved diktene hennes er kanskje hvordan så å si alle jeg har møtt, som har lest henne for første gang, blir truffet av dem. Hun er så klok, men samtidig fullstendig tilgjengelig. Også er hun aldri kjedelig, aldri abstrakt.

Christian Kjelstrup

Det er en nydelig bok Kjelstrup har oversatt, og med dikt som helt sikkert kommer til å bli brukt i anledninger som dåp, konfirmasjon, bryllup, begravelser og andre merkedager. Bevingede ord som tar utgangspunkt i og hyller den mest fundamentale kjensgjerning av dem alle:  Livet er den eneste måten.

Takk til Christian Kjelstrup som har gjort denne tilgjengelig for et norsk publikum, og for samtalen.

Anbefales på det varmeste, dette er en liten perle!
God bok!

Bille August - Marie Krøyer

Marie Krøyer var gift med Skagen-maler Søren Krøyer. Han ble på et tidspunkt veldig syk av behandlingen han fikk mot syfilis, noe som forårsaket galskap, og han var i lange perioder innlagt på sykehus. I denne filmen møter vi ekteparet Krøyer og deres lille datter Vibs (Vibeke). Filmen er en fri fortolkning av skjebnen til Marie Krøyer, og ligger tett opp mot det som virkelig skjedde.

Etter noen stormfulle år møter Marie den svenske komponisten Hugo Alfven som hun blir stormforelsket i. Hun ber om skilsmisse fra Søren, men får det ikke før etter tre år - da venter hun Hugos barn.

Det er en sterk og trist historie som fortelles i filmen. Kvinner hadde få, om noen, rettigheter på denne tiden, noe som blant annet fører til at Marie må gi fra seg datteren sin.

Her er traileren:

Filmen er visuelt vakker, bygger på historiske hendelser, er dramatisk fra begynnelse til slutt, og fullstendig hjerteskjærende. Og ja, Hugo er en troløs mann - han fører Marie rett inn i et enda mer ulykkelig liv, og hun dør ensom og bitter, alene i Stockholm.

Anbefales!

Jennifer Egan - Den svarte boksen

Jennifer Egan, forfatteren av Bølla på døren, har skrevet en roman som skiller seg veldig fra den forrige boken. Mens Bølla på døren var en lang og tett roman, er Den svarte boksen skrevet i twitterformat - altså som en rekke Twitter-meldinger.

Den svarte boksen henviser til boksen de alltid leter etter når et fly faller ned. I denne boksen registreres alt som skjer i cockpit og med instrumentene, og boksen har en sentral rolle når havarikommisjoner skal finne ut hva som forårsaket flyulykken. I boken er det et menneske som er den svarte boksen, hun blir ikke viktig - hvis hun dør vil de uansett ha den svarte boksen, stappfull med informasjon.

Hovedpersonen er en kvinnelig, amerikansk agent, som er ute på oppdrag. Hun har fått mange ulike implantat i kroppen; et fotoapparat med blitz som sitter i øyet, lytteutstyr i øret, datautstyr i føttene osv. Kroppen hennes er en beholder, og formålet med henne er å skaffe viktig informasjon om "fiender". For å fjerne seg fra seg selv, i ubehagelige situasjoner som uønsket sex eller vold, bruker hun dissosiasjonsteknikken, en teknikk som hjelper henne mentalt  å forlate sin egen kropp mens det pågår. På denne måten blir handlingene formålsrettet - de har en mening, og den er større enn henne selv, det er patriotismen til USA.

Boken kan leses som en sterk kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, kanskje særlig i forhold til overgrepene som ble utført av amerikanske soldater i Abu-Ghraib fengselet i Irak. Det er mulig forfatteren ikke har ment det slik, men min tolkning av boken går i den retningen. Hun skriver blant annet:

"Som amerikanere setter vi menneskerettigheter
 over alt annet og kan ikke godkjenne
 at de krenkes."

"Når noen truer våre menneskerettigheter,
 blir det imidlertid nødvendig
 med et noe større slingringsmonn"

I tillegg til oevrgrepene amerikanerne gjør i "demokratiets navn",leser jeg denne som en sterk, feministisk tekst. Den rå volden, de seksualiserte maktdemonstrasjonene og skillet mellom å være den dumme, intetsigende skjønnheten, til å bli en fiende.

Mange av tekstbrokkene er poetiske og vakre, dog med en skremmende undertone. Her er et eksempel:

"Når du vet at en person er brutal og hennsynsløs,
begynner du  se denne brutaliteten i noe så
enkelt som måten han svømmer på"

Igjen en knallgod bok fra Egan, i et sært og kreativt format. Hun viser at hun behersker å skrive strålende historier, både gjennom de tykke fortellingene fulle av ord, og de tynne, ordknappe setningene. Effekten av å bruke lite tekst sammen med så sterke meldinger, er suveren.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Justin Torres - Vi, dyra

Justin Torres, amerikansk romandebutant, har skrevet en mørk og uhyggelig bok. Det vakre og lyse omslaget, som signaliserer lykke og varme, kunne ikke vært fjernere fra undertonen i teksten.

Tre brødre, født med kort tid mellomrom, vokser opp i et fattig hjem i USA. Foreldrene er unge, den første sønnen ble født da moren var 14 år. Før hun rekker å bli ferdig med tenårene er hun mor til tre.

Faren og moren har et intenst forhold, både på det seksuelle og destruktivet planet. Brødrene er sammen hele tiden, de er en vill, ustyrlig gjeng som formelig "bobler" av glede og trangen til å utforske verden. Det hele er forholdsvis uskyld mens de fremdeles er barn, men det utvikler seg negativ med en gang de entrer puberteten.

Det er den yngste broren som formidler historien. Han er sårbar, i kraft av å være yngst, og han opplever i sterkere og sterkere grad at han ikke er som de andre. I siste del av boken kommer det en vending som både er overraskende og brutal. I en periode hvor barn blir voksne og begynner å utforske sitt eget liv, uavhengig av de andre, går det fryktelig galt.

Boken er en oppvekstroman og den har mange "fortolkningslag". Forfatteren klarer å gjenskape stemningen i familien, inkludert barnets bruddvise forståelse av de voksnes verden. Det er intens lesing, og en spesiell leseopplevelse. Brutal, vakker, overraskende og nydelig skrevet.

Anbefales!
God bok!

The Words

I The Words møter vi en ung forfatter som får et gjennombrudd med en debutbok han ikke har skrevet selv. De "gamle" heltene Dennis Quaid og Jeremy Irons har sentrale roller, i tillegg til hovedrollen som spilles av Bradley Cooper.

I filmen møter vi en eldrende forfatter (Quiad), som leser opp boken sin for et stort publikum. Boken handler om den unge Rory (Cooper) og historien om hvordan han finner et manuskript i en bruktbutikk i Paris, da han er på byllupsreise. Det ble en diskusjon rundt filmen fordi noen mente den var et plagiat - boken Lila Lila av Martin Suter har nøyaktig samme plottet som filmen.
Filmen har fått blandet kritikk, men det jeg likte med filmen er at den helt åpenbart referer til Ernest Hemingway og bygger på flere hendelser som Hemingway opplevde.

I filmen er det flashbacks fra den opprinnelige forfatterens liv og bakgrunn. Han er amerikansk, sendes som soldat til Frankrike under andre verdenskrig. Han forelsker seg i en fransk servitrise som han får et barn med - et barn de senere mister. Den unge soldaten oppdager lesingens gleder mens han er i Frankrike, og etter å ha lest The sun also rises av Hemingway bestemmer han seg for å bli forfatter. På bryllupsreise i Paris besøker de minneplaketten over Hemingway. Han skriver et manus som blir gjenglemt av konen på toget - det skjedde også med Hemingway. Hadley skulle til Hemingway i alpene og tok med alle manusene han hadde skrevet i Paris. Hun glemmer disse på toget, eller de blir stjålet, og forholdet mellom Hemingway og hans kone Hadley blir aldri det samme etter denne hendelsen.

Moralen i filmen er svak og plottet er infkøkt, men det er en fin film og ekstra moro når man kjenner Hemingways historie.  Jeg lastet den ned fra Itunes og så den på Ipad. Det var helt tilfeldig, men jeg så denne på flyet noen minutter etter jeg hadde lest ferdig boken om Hemingways andre kone, Pauline, uvitende om at den har så mange referanser til min litterære helt og hans liv.

Anbefales!

Ruth A. Hawkins - Unbelievable happiness and final sorrow. The Hemingway - Pfeiffer marriage

En av de nyeste bøkene om Hemingway er Hawkins bok "Unbelievable happiness and final sorrow". I boken fortelles historien om ekteskapet mellom Pauline Pfeiffer og Ernest Hemingway. Av Hemingways fire koner er Pauline kanskje en av de som i størst grad har påvirket Hemingways tekster. Hun var en glimrende redaktør og skribent, og brukte all sin tid på å tilrettelegge og fasilitere Hemingways skriving så lenge de to var gift.

Pauline og Hemingway traff hverandre i Paris mens Hemingway var gift med Hadley. Ekteskapet og bruddet med Hadley er beskrevet i bøkene The Paris Wife, og  The Hemingway Women. Pauline var en god venninne av Hadley, men var altså også den direkte årsaken til at ekteskapet deres ble avsluttet.Pfeiffer og Hemingway giftet seg i 1927 og ble skilt i 1940, da Hemingway hadde møtt Martha Gellhorn.

Historien om Pauline  og Hemingway er interessant på mange måter, først og fremst fordi hun var så involvert i tekstene han skrev i denne perioden. I tillegg var Pfeiffer-familien en viktig støtte for Hemingway, både ved å gi anerkjennelse og støtte, men først og fremst gjennom de store økonomiske bidragene de ga forfatteren. Paulines onkel, Gus Pfeiffer, ga store summer for at forfatteren skulle ha de beste forutsetningene for å skrive. Det var han som betalte for huset på Key West, den første turen til Kenya og mye annet.

Pauline Pfeiffer var en sammensatt kvinne og mor til to av Hemingways tre sønner. En av de tingene som alltid blir trukket frem om Pauline er hennes manglende evne eller vilje til å være mor for barna. Mannen hadde førsteprioritet og hun var borte fra barna i lange perioder, fordi hun var med Hemingway på reiser rundt i verden. I tillegg har det naturlig nok heftet henne at hun var Hadleys nære venninne, og at hun "tok" mannen fra Hadley. Etter at Pauline og Ernest ble skilt i 1940, fortsatte Pauline å holde kontakten med ham, og hun sluttet etter sigende aldri å elske Hemingway. Han på sin side skal ha uttalt at det var Pauline som var hans store kjærlighet, men det har han også uttalt om Hadley. Pauline og Hadley forble gode venninner, blant annet som en konsekvens av det gode samarbeidet de hadde rundt Hemingway og Hadleys sønn, Bumpy.

Boken gir et godt innblikk i ekteskapet, men den preges - og til tider skjemmes - av Hawkings åpenbare "dislike" av Hemingway. Det er muligens ikke noen grunn til at biografen burde holde seg nøytral i beskrivelsene sine, men det blir litt i overkant - Hemingway portretteres gjennomgående som en ekstremt selvopptatt og hensynsløs figur. Hawkins går også langt i å hevde at Hemingway hadde et  forhold til Paulines søster, Virginia.

Hemingways kvinner har hatt fundamental påvirkning på Hemingways litteratur, og ingen av dem har unngått å bli en karakter i bøkene hans. Både Hadley og Pauline kunne lese om ekteskapsproblemene de hadde, før de var klar over disse selv.. På denne måten er det en tett sammenheng mellom Hemingways fiksjon og hans virkelige liv. Hans avhengighet av kvinner som  ofret sin egen karriere for hans forfatterskap er kjent, og i Hawkins bok får vi innsikt i mange sider ved den hengivenheten og oppoffrelsen disse kvinne gjorde, som var avgjørende for hans virke som forfatter. Av Hemingways fire kvinner er historien om Pauline den mest tragiske, og uforståelige.

Boken til Hawkins er et viktig bidrag i litteraturen om forfatteren Ernest Hemingway. Pauline fortalte aldri selv sin historie, og boken gir en form for oppreisning til Pauline. Sjeldent har vi møtt en som til de grader lever og ånder for mannen hun elsker, for så å bli sviktet - ikke bare i årene frem til skilsmissen i 1940, men gjentatte ganger frem til hun dør tragisk i 1951. Mange knytter dødsfallet direkte til Hemingway, og på denne måten opprettholdes myten om den totalt hengivne hustru og hennes ualminnelige kjærlighet til en av tidenens største forfatter og mest selvsentrete menn. Han var en tragedie for kvinnene han levde sammen med,men litterært er det nettopp disse kvinnene som er den viktigste forutsetningen for den litteraturen han skapte. Om det var verdt det for hans fire kvinner kan helt sikkert diskuteres, men for oss som lesere bidro deres tragedier og opplevelse av svik til glimrende litteratur.

Anbefales!

God bok!

Guy Delisle - Pyongyang. En tegnet og meget begrenset reise i Nord-Korea

Fransk-kanadiske Guy Delisle blir sendt til Nord-Korea for å lede et animasjonsprosjekt. Koreanske animatører er billig arbeidskraft og legger siste hånd på arbeidet som er utført i Frankrike, før det er klart for produksjon. I dagens medievirkelighet blir klassikere for barn gjort om til filmer og TV-serier, og som Delisle skriver i boken: "På denne måten slipper ungene å lese albumene, og de fleste tror for eksempel at TinTin egentlig er en TV-serie". Delisle har en godt penn og et skarpt, ironisk blikk, noe som gjør at denne boken er fantastisk lesning.

Gode tegneserier, kombinert med treffende kommentarer, kan være litterære tungvektere. I boken gis et levende bilde av Nord-Korea, han stiller spørsmål om hvordan et styre som dette kan opprettholdes og han beskriver de sosiale og menneskelige konsekvensene ved diktaturet. Folketomme og mørke gater og restauranter, frihetsbegrensningene, behovet for å vise frem det perfekte Nord-Korea og mekanismene dette styret fører til, er alt glimrende beskrevet.

Nord-Korea er et land som er bygget på frykt og terror, både innad og utad. I disse "krigs-hissende" tider, med Nord-Korea som en sentral aktør, er dette en bok som bekrefter forestillingene om landet, samtidig som Delisle klarer å få frem noe av psykologien i det som skjer på mange plan.

Dette er noe av det beste jeg har lest i tegneserieformat, og en bok som både underholder, setter igang tenking og gir et spark både til høyre og venstre. Boken har også stor underholdningsverdi og er en fornøyelse å lese fra første til siste side. Anbefales på det varmeste!

Youtube har en ok snutt om boken, den kan du se her:

God bok!

Travel blog awards - noen som vil stemme på jegleser som beste reiseblogg?

Oppdag vårt store utvalg av billige flybilletter verden over - her finnes kanskje reisen for deg?

Fristen er utløpt og jeg takker alle som stemte på meg. Jeg fikk plass nr 6 og ble dermed ikke med videre i finalen. De fem som fikk flest stemmer gikk videre, så dette var "knepent".

Snap shots Manila

Trafikken i Manila er ubeskrivelig. Inkludert fremkomstmidlene

Børs og katedral..

Utsikt fra Manila Harbour

Regner med at det er haner det er snakk om..

Pyntet dash-bord.

Ikke helt i mål med likestilling, men dog..

Jeepney, den lokale bussen

Alle bussene har full guffe med film og tilhørende lyd. Bildet tatt fra bak i bussen, sjåføren ses i speilet.

Jeepney