Tomas Tranströmer - Dikt og Prosa i Samling

Tranströmer skriver mesterlig. Født i Sverige i 1931 og oversatt til mer enn 50 språk. I 2011 fikk han Nobelsprisen i Litteratur.
Diktene er oversatt av Jan Erik Vold og ord d blir overflødige. Dette er så vakkert, så vakkert. Og i denne utgaven får vi en bonus, i tillegg til hele forfatterskapet (1954 - 2004) har forlaget gitt oss poetens erindringer bakerst i boken.









Sommerslette

Har sett så mye
Virkeligheten har tært så hardt på en,
men her er sommeren til slutt:

en storflyplass - og trafikklederen tar ned
lass etter lass med frosne
mennesker fra rommet

Gresset og blomstene - her lander vi.
Gresset har en grønn sjef.
Jeg melder meg.

Anbefales. God bok!
Her er link til et tidligere blogginnlegg med dikt av samme poet.

Riisnæs og Hatlem - Verdens viktigste

Riisnæs er en mann som i årevis har underholdt oss og lært oss dette og hint om hvor vi skal reise, hvordan vi kommer oss dit og hva vi kan se på forskjellige destinasjoner. Jeg har hatt stor glede av radioprogrammene hans og stadig latt meg imponere av all kunnskapen denne mannen sitter inne med. For ikke å snakke om hvilket liv han har levet - han må ha ufattelig mange reisedager bak seg.

Boken Verdens viktigste, med undertittelen 245 reisemål for livet kom i 2003, min utgave er fra 2011. Jeg har lest andre bøker av Riisnæs og vært begeistret. Denne gangen syntes jeg det er langt under det jeg hadde forventet fra en bereist og klok mann som Riisnæs. Boken er kjedelig, overfladisk, destinasjonen virker mainstream, i betydningen at det er de samme destinasjonene som andre bøker i denne kategorien presenterer og bildene - nei, not good! Fotografen er forøvrig Ragnar Hatlem, jeg vet ikke helt hvordan han kommer inn i bildet, det fremstår som om prosjektet er spikket sammen av to kompiser på tur. To godt voksne kompiser. Kanskje litt slitne av hele reiseprosjektet?

På pluss-siden, eller det som kunne vært på pluss-siden, er at de anbefaler reiseguider for hver destinasjon de besøker. De guidene de bruker er ikke særlig spennende, og mer enn mainstream. De er kjedelige og tradisjonelle, og guider vi uten problemer kan finne frem til selv ved hjelp av en snartur innom www.nomaden.no eller et kjapt søk på destinasjonen.

Nå skal det sies, til Riisnæs forsvar (bildene er dårlige, det lar seg vanskelig forsvare Hatlems prosjekt) at denne boken går inn i en trend som han åpenbart har slengt seg på. Lonely Planet publiserer akkurat samme type bøker (men med bilder i en helt annen klasse). Dog - dette er en bok som virker helt uten retnig og en rød tråd. Jeg lurer på om dette er stedene Riisnæs selv har vært og at det er derfor de er plukket ut? Og en annen ting: har disse bøkene livets rett i dagens digitale og interaktive verden? Hadde det endog vært en bok med coffe-table formatet, glanset, med fantastiske bilder og nye steder - men det er altså ikke det. Boken er rett og slett ganske kjedelig. Og dannelsesreise som det skrives om i innledningen? Nei og nei, Riisnæs.

I min 2011-utgave er Utøya med som et av de 245 stedene i verden du må besøke. Begrunnelsen lyder som følger: "Utøya blir for alltid et sted for den dypeste ettertanke - den som handler om den evige kampen i menneskenes åndelige tilværelse - kampen mellom de mørke og de lyse kreftene i oss. Derfor er Utøya blitt ett av verdens viktigste steder." (side 322). Jeg syntes dette er ytterst problematisk og virkelig et resultat av bad taste. Det er mulig at jeg er en av få som reagerer så sterkt på at Utøya er tatt med - i en turistbok, men jeg fikk skikkelig dårlig smak i munnen. Dannelsesreise til Utøya?

Riisnæs har holdt på lenge og han har gjort utrolig mye bra (se denne linken - dette er en fantastisk bok fra samme forfatter). Jeg håper ikke denne boken er et resultat av en sliten og lei Riisnæs som egentlig er lei hele reise-prosjektet sitt. Men beklageligvis kan det fremstå slik, hvis vi skal ta boken på alvor. Slett jobb, mangel på dybde, ute av takt med tiden (du finner bedre beskrivelser og bilder på tripadvisor) og hele boken gir en følelse av at den er skrevet for fortjeneste. Ikke for å lokke meg ut i verden, men for å finansiere disse kompisenes neste reise.

Avsluttende: det er Kagge forlag som har gitt ut denne og det er overraskende. Kagge er kanskje det forlaget som er best på reiselitteratur. Her har det skjedd en glipp.

Anbefales ikke.

Diana Athill - Livskunst

 Jeg fikk tips om denne boken av bloggeren som har bloggen oppsummert, og kan ikke annet enn å takke og bukke. Diana Athill er en kjent britisk litterær personlighet, hun var i flere tiår redaktør og har blant annet arbeidet nært med  Philip Roth, Norman Mailer, John Updike, V.S. Naipaul og Simone de Beavoir. Nå er hun langt over 90 og har skrevet boken Somewhere towards the end, som har fått den litt underlige tittelen Livskunst på norsk.

I boken gir hun tilbakeblikk på et langt og spennende liv. Hun har møtt mange interessante mennesker og hun har vært utradisjonell på flere måter. Hun har hatt flere elskere, men aldri vært gift, hun er barnløs og hun har til fulle nytt de privilegiene som følger med å være en karrierekvinne uten barn og mann og de forpliktelsene som følger av dette.

Det boken først og fremst handler om er det å bli gammel - et tema som ikke slutter å fasinere meg. Sorg, tap, alderdom, - det er selve livets temaer, og mange eldre - særlig de som er skriveføre - formidler dette på en måte som gir meg som leser glede, tanker og en form for forståelse for livet (ja - selvet Livet med stor L). De eldre menneskene jeg har knyttet meg til har alltid fremstått som særdeles kloke, og sånn er det også med Diana Athill.

Hun skriver nødvendigvis en del om det å skrive og lese. Interessant nok gjentar hun det mange eldre sier og/eller skriver: leseren mister interesse for romanen og blir mer opptatt av biografier, historiske bøker og klassikerne. Det er kanskje fordi romanen er en form for søken, og eldre mennesker er kanskje så erfaren at de ikke har behov for å gå den veien enda flere ganger. De har vært der, de vet livet går sin gang, eksteskap og kjærlighetsproblemer er ikke lenger like viktig og andre ting står frem som mer essensielle eller betydningsfulle. Interessen for klassikerne kan forstås som en bekreftelse på at det er grunn til at de bøkene som har blitt klassikere er det.

Hun skriver på side 128 en interessant observasjon hva gjelder litteraturanmeldelser - og som derfor i noen grad har gyldighet og interesse for oss bloggere at å anmelde bøker gir henne et vennlig dytt i en retning hun ellers gjerne ikke ville tatt. Feks om biografien om Flaubert av Frederick Brown: "interessant,men så tykk, og jeg har ikke engang plass i bokhyllene mine, dessuten vet jeg ganske mye om Flaubert allerede. - Så ville jeg tatt for meg de nye billigbøkene og følgelig gått glipp av en virkelig leseopplevelse".

Diana Athill har levd et godt liv og hun har skrevet en fin,fin bok.  Her kan du se et intervju der hun forteller om bokprosjektet sitt og her et der hun snakker om det  å være redaktør.

Anbefales!
God bok!

Michel Rostain - Sønnen

De siste årene har det kommet en rekke gode bøker som handler om tap og savn. Didion har skrevet to nydelige bøker, De Magiske Tankers År som handler om tapet av mannen og Blue Nights som handler om tapet av datteren. Oates har skrevet En Enkes Fortelling etter mannens død, og flere norske forfattere har skrevet bøker om den samme tematikken. Foruten Didions bok er Sønnen den eneste jeg har lest om tapet av et barn.

Sønnen handler om Rostains 21 år gamle sønn Lion som dør plutselig av hjernehinnebetennelse. Rostain har naturlig nok store problemer med å akseptere og forstå det som har skjedd og boken fremstår som et forsøk på både å forstå og forsone seg med det utenkelige.

Boken er skrevet som sønnens betraktninger av det som har skjedd. Med Lions "stemme" beskriver Rostain forløpet før og etter dødsfallet, fortvilelsen, sorgen og raseriet. Og ikke minst alle selvanklagene. Rostain er kunstner og kjent i hjemlandet, Frankrike, og boken har fått stor oppmerksomhet både i Frankrike og en rekke andre land.

Det er vondt å lese boken, selv om den både er nøktern og til tider nesten morsom. Vi som selv har barn kan så godt leve oss inn i hvordan Rostain har det, det ugjenkallelige og smertelige ved å miste et barn. Han setter ord på alle foreldres skrekk og hvor fort hverdagslivet kan endres til et mareritt. Det siste året har vi møtt mange foreldre som har mistet en av sine og mange av oss kjenner kanskje ekstra på denne angsten nå i ettertid av alt som har skjedd.

Boken er vakker og godt skrevet. Den er nær og poetisk og Rostaing evner å dele sin fortvilelse på en litterær måte som åpner for mye i leserne. Han ble intervjuet i Bokprogrammet en tid tilbake, du kan se og høre ham på denne linken.

Anbefales på det varmeste!
God bok!

Helen Garner - Gjesterommet

Gjesterommet, eller the spare room som den heter på engelsk, er skrevet av den australske journalisten og forfatteren Helen Garner. Jeg liker best den engelske tittelen som fanger opp både det fysiske ved begrepet: rommet, men som også fanger den mer abstrakte betydningen - å ha rom for andre.

Boken starter med at hovedpersonen Helen gjør klar gjesterommet for venninnen Nicola. Sistnevnte er kreftsyk og kommer fra Sydney til Melbourne for å få alternativ behandling for sykdommen. Nicola og Helen har vært venninner i 15 år, de er begge godt opp i 60 årene, og det er et voksent vennskap mellom de to. Helen har famile, barn og barnebarn, mens Nicola er alene.

Det er mye som er gjenkjennelig i boken - særlig i beskrivelsen av forholdet mellom disse to kvinnene. Helen er redd for at Nicola skal dø, hun føler på ansvaret som er gitt henne og det som fyller rommet mellom dem som et resultat av Nicolas fornektelse av sykdommen og utfallet som må komme. Det er flere ganger henvist til sinne og frustrasjonene som fyller rommet, uforløste følelser og tanker som ikke får komme frem i lyset.

I boken problematiseres alternativ medisin, familieforhold og vennskap. Jeg er mest opptatt av det som skrives om vennskap og hvordan venner gjør seg avhengige av noen felles rammer for å kunne opprettholde vennskapet. Disse rammene, som er vakkert beskrevet i boken, blir utfordret ved at rollene dem i mellom er uklare, forventningene for store og det sniker seg inn en uro i forhold til spørsmålet om hvem er jeg for deg.

Boken er godt skrevet og det er lett å kjenne seg igjen i mye av det som skrives. Samtidig opplever jeg at Nicola-personen blir for grunn, jeg får ikke helt tak i henne og selv om forfatteren hjelper oss litt på vei forblir det uklart hva vennskapet mellom dem faktisk er. Er det basert på Helens beundring for Nicola, eller Nicolas behov for å bli sett og ivaretatt? I tillegg viser forfatteren hvor sårbart det kan være ikke å ha familie - Helen henter krefter fra familien og betydningen av det å ha barnebarn blir tydeliggjort når Helen finner ro og styrke i barnebarnets nærvær. I boken beskrives også Nicolas inntreden i Helens "rom" og påfølgende nye rammer for interaksjonen med barnebarnet.

Det er flere nydelige scener i boken og  forestillingen med tryllekunstneren gjør inntrykk gjennom mangtydigheten som skapes. Livet er kanskje slik vi ønsker å se det, på samme måte som vi i stor grad velger hvem vi vil være.

Helen Garner er en populær forfatter i Australia og et raskt google-søk peker i retning av at dette er en forfatter vi veldg gjerne møter flere ganger. Oppfordringen er herved sendt til Pax forlag.

Anbefales,
God bok!

Paul Auster - Vinteropptegnelser

Det er alltid en begivenhet når Paul Auster gir ut en ny bok. Derfor er det litt vedmodig å lese hans "inntreden i livets vinter", Vinteropptegnelser. Auster ser tilbake på sitt liv, han har kommet til et punkt i livet som han beskriver som den siste etappen og han er fornøyd med livet slik det ble.

Det er en vakker og detaljert bok. Han skriver glimrende og tar oss med tilbake til steder han har bodd, vi møter gamle kjærester, han deler fortvilelser og avgjørende øyeblikk med oss lesere. Vi som har fulgt forfatterskapet hans kan glede oss over tilbakeblikk på bøker vi leste for mange år siden og blir invitert inn til det stedet han var i livet da disse ble skrevet.

Kroppen er viktig i boken, på samme måte som hans kone Siri Hustvedt beskriver sammenhengen mellom kropp og hode i den glimrende boken Den skjelvende kvinnen, Eller historien om nervene mine. Auster forteller hvordan kroppen reagerer på det hodet ikke vil forholde seg til, blant annet ved panikkanfall, angst og smerter. Han kaller det for pustingens fenomenologi, eller en katalog over sensoriske data. Vi får også innblikk i et sterkt og godt samliv med Siri Hustvedt, preget av en samtale som startet den kvelden de traff hverandre og som har fortsatt hele veien.

Auster har hatt et spennende liv, og har blant annet bodd store deler av livet i Paris. Han har reist mye og giftet seg inn i den norsk-amerikanske Hustvedt-familien. Det er artig å lese både om hans opplevelse av det norske i hustvedt familien og hans egne jødiske identitet.

Vi får ønske oss mange flere bøker fra Auster - til tross for denne litt triste tilnærmingen han beskriver i boken. Innledningsvis skriver han: "Snakk før det er for sent, og håp at du vil kunne fortsette å snakke til det ikke er mer å si. Tiden er tross alt i ferd med å renne ut." Vi kan svare han tilbake med at skriv, Paul Auster, skriv før det er for sent. Vi vil ha mange flere bøker før du legger bort pennen og skrivemaskinen!

Anbefales! God bok!

Karoline Hjorth - Mormor monologene

Karoline Hjorth er en ung norsk fotograf og journalist. Hun har intervjuet en rekke eldre kvinner - eller intervjuet, de forteller sine historier.

Det er fine historier om kraftfulle kvinner. Ebba Haslund er en av dem som får presentere seg. En annen er Mia Berner. Hjorths egen mormor, Liv, er også med.

Boken er skrevet som en hyllest til mormor, den godt voksne kvinnen som kan se tilbake på livet sitt. Det reflekterer over tap, arbeidsvalg, valg av ektemann og dagens unge.

Boken er fin, men det er litt uklart hvorfor de som er valgt er valgt. Det er et forholdsvis bredt utvalg kvinner, med tanke på yrkesvalg og valget av ikke å ta en jobb, men etter hvert som jeg leste ble jeg litt usikker på hvor boken ville. Flere av kvinnene uttaler at dagens yrkeskvinner går glipp av noen kjerneverdier fordi vi prioriterer jobb fremfor familie (gjør vi det?), og flere av dem får det høres ut som om det er fullstendig meningsløst å arbeide fordi vi, som gamle, vil innse at livet er for dyrebart til å kaste bort på jobben når vi kan pusle rundt familien vår.

Jeg kunne ønske meg en større blanding av tradisjonelle og utradisjonelle kvinner. Det ble litt mange bondekoner etter min smak. Jeg tar gjerne imot gode råd fra eldre kvinner, men jeg ønsker ikke mer dårlig samvittighet enn jeg allerede har. Er det noen som hører på mormor? spør forfatteren retorisk i boken. Ja, det er det - vi er mange som hører på både mormor og morfar. Vi er også kanskje mange som leter i boken etter det som kunne vært vår egen mormor, men det var ikke så mange av dem jeg identifiserte meg med.

Når det er sagt, og den litt ambivalente opplevelsen er beskrevet; dette er en fin, fin bok! Lag flere Karoline Hjorth - og ta for deg av et større mangfold stemmer, bruk litt mer plass på fotografier av disse kvinnene og de interiørene de lever i - for dette er sånne bøker som kan blas i og leses om igjen og om igjen - særlig når de innholder typer som Jane Mykle, Gro Harlem Brundtland, nabokonen, innvandrerkvinnen og kvinnen som levde sammen med en kvinne. Disse fikk ingen plass i denne boken. Dagens kvinner, både unge og gamle, trenger kvinnelige modeller - gi plass til noen av disse!

Anbefales, God bok!