Nei - nok for være nok. Jeg vet at jeg sa etter påske, men nå begynner det å tårne seg opp med bøker her hos meg. Og jeg blir liksom ikke ferdig med boken, før jeg har delt opplevelsen av den med dere. Dessuten, hvem er det jeg forsøker å lure? Disputas får være disputas, jeg kommer ikke til å gjøre det bedre av å late som om jeg ikke leser skjønnlitteratur fordi jeg forbereder meg til å disputere, for det gjør jeg. Og etter den kjipe bølgen av dårlige bøker, har jeg nå hatt en opptur av de sjeldne og lest den ene perlen etter den andre. Jeg lovet å skrive en liste over de dårlige, men det ligger langt inne. Men: denne tok jeg meg meg på en kort oppladningsuke i Frankrike, i et lite sted oppe i fjellene der utvalget av bokhandlere og engelske bøker var ytterst begrenset. Det gjorde at jeg hadde valget mellom å fullføre denne fæle boken, eller å ligge og stirre tomt i luften hver eneste kveld når resten av familine koste seg med sitt gode utvalg av medbragt - som jeg hadde plukket ut for dem. Så jeg starter bloggingen igjen med en dårlig. Men, hold ut - nå kommer blogginnleggene som perler på en snor de neste dagene - med den ene boken bedre enn den andre.
Jeg vet at noen av dere liker denne, og den har fått kjempegode anmeldelser. Men for meg var dette skikkelig dårlig. Jeg plukket den med meg på Gardemoen fordi flyet til København var forsinket. Jeg flyr alltid via København, om jeg må eller ikke, for der har de en knallgod bokhandel. Men denne gangen skulle vi med flyet klokken 6:30 om morgenen, og jeg gamblet på at flyet skulle gå på tid. Det betød 90 gyldne minutter på Kastrup før flyet gikk videre. Jeg skulle plukke med meg Politiken, Weekend-avisen, Informationen, den siste til Jette Kaarsbøl og Ida Jessen, og annet digg som jeg regnet med å finne. I stedet måtte vi løpe fra en gate til den neste, og da vi heseblesende fikk satt oss i setene på flyet i København var jeg redd for at ferien var kjørt. Jeg hadde en bok i kofferten, The Glass Room av Simon Mawer - som jeg ikke ante hva var for noe (og som jeg plukket opp i flyplassen på Kastrup noen uker tidligere), Dagbladet og siste utgave av "Sopp og Nyttevekster". Og denne her: Little Bee av Chris Cleave. Dramatikk på høyt nivå. Og det stopper ikke der: Jeg visste at MK4 skulle slippes, mens jeg var borte, og at jeg kom til å gå hvileløst rundt, i en pitteliten by, langt oppe i fjellene, i Frankrike, prisgitt en Mr. Cleave og en mister Mawer, mens jeg kunne vært hjemmei Oslo, liggende på sofaen, med en kopp Kusmi-tea (som jeg har blitt hekta på etter å ha blitt tipset av en annen blogger) og Karl Ove. Akk, mitt elendige menneske. Det eneste lyspunktet var at jeg skulle ha ferie, at jeg skulle være sammen med barna og kjæresten, og at jeg kunne få tak i mer av den franske Kusmi-teen. Dessuten, jeg hadde lest på andre blogger at Little Bee var strålende, og til tross for min egen magefølelse om at dette kanskje ikke var min greie: den hadde jeg klart å nappe med meg på Gardemoen.
Jeg merker at jeg nesten har litt vegring mot å skrive om den, og at jeg faktisk kunne fortsatt å utbrodere min egen fortvilelse, der og da, i flysete på vei til målet for turen, men jeg skal spare dere. Det ble en fantastisk tur, jeg fikk tak i mer Kusmi-tea, bøkene jeg hadde plukket ut til resten av familien ble en inner-tier, og den godeste Simon Mawer skal vise seg å bli et bekjentskap ut av de sjeldne.
Little Bee er noe av det simpleste, spekulative og kjipe jeg har lest på lang tid. Her har Mr. Cleave, ung og lovende (født i 1973 - bare unggutten etter min tidsregning) spaltist i The Guardian, skrevet en bok som ikke bare en skikkelig dårlig, men som til alt overmål skal filmes. med Nicole Kidman i hovedrollen! Ikke nok med det, den forrige boken hans, som også ble en internasjonale bestseller, heter "Kjære, Osama". Hva er det for en tittel? Kjære? Snakker vi om Bin Laden?? I hope not!
Vel, over til saken. Little Bee handler om en nigeriansk jente som snakker som en gammel mann. En kvinne, Sarah, som tilhører en annen tid og en kvinnetype som det burde vært skuddpremie på. Og som en birolle, og en ramme rundt fortellingen, Sarahs mann Andrew, som henger seg i stuen, desillusjonert og halvgal etter opplevelsene på en ferietur i Nigeria.
Plottet er at Sarah og Andrew har tatt en ferietur (!!) til Nigeria. De har bodd inngjerdet - bokstavlig talt - et av disse ferieoppleggende der turistene bor på et inngjerdet område fordi lokalbefolkningen massakrerer hverandre på den andre siden av gjerdet.
Nigeria er et land med mye kriminalitet, korrupsjon, store sosiale forskjeller og mangel på respekt for menneskerettighetene. Senest i høst hadde Amnesty en kampanje som satte søkelyset på forholdene i landet. Shell tjener masse penger i Nigeria, på oljeutvinning, uten at dette kommer lokalbefolkningen til gode. I tillegg skaper oljesøl og forurensning fra utslipp problemer for fiske og natur. Så situasjonen i Nigeria er ikke bra. Derfor kunne boken bidratt til å opplyse lesende mennesker om den generelle situasjonen, og vi kunne bidra til økt påtrykk på feks. Shell, gjennom såkalt consumer citizenship - forbrukerens makt og påvirkning. Men, nei da. I stedet skriver Cleaver en historie om dette vettløse ekteparet som reiser på ferie til Nigeria. På stranden møter de to unge jenter, Little Bee og søsteren, som flykter fra en bande med nigerianske psykopatiske mordere. De har utryddet hele landsbyen til jentene, og nå skal de også drepes, fordi de ikke skal fortelle noen om hva som har skjedd. Hvem som har fått i gang drapene. Jo, det er Shell det - som de sier i reklamen. Det er et oljeselskap som vil ha landet til landsbybefolkningen.
Det vettløse ekteparet møter altså jentene. En vakt fra hotellet forsøker å få ekteparet til å gå tilbake til hotelområdet, men det ignorante, engelske (hvit og vestlig) og komplett uvitende ekteparet bare blåser av hva han sier. Det ender med at vakten blir drept og at den engelske bimboen får kuttet av en finger. Den ene jenta, Little Bee, slipper unna - det var prisen for fingeren - mens den andre blir voldtatt før de knekker hvert ben i kroppen hennes. Selvsagt med den lille bien som vitne.
Så ruller det videre. Sarah er redaktør i et kjempepopulært kvinneblad - som selvsagt er like vettløst og må ha hjernedøde lesere, og hun klarer glatt å legge det som har skjedd bak seg. Mannen derimot henger seg til slutt hjemme i stuen når han ser Little Bee igjen. For hun har klart å komme seg til England, og etter to år, innesperret i en interneringsleir, møter hun opp hjemme hos Andrew og Sarah.
Nei, dette er virkelig ille. Og slutten, beklager til de som ikke har lest den - og som fortsatt tenker på å lese den etter denne omtalelsen - slutten er helt begredelig. Tror dere ikke Sarah reiser tilbake til Nigeria, sammen med Little Bee, til den samme stranden, der de "samme" gærningene leter etter hun. Og the creaming of the cake: Little Bee har egentlig nesten sluppet unna. Men så ser det dårlig ut for den lille gutten til Sarah - som selvsagt er med han også - hva tar man ikke barna med på i dag - og hun avslører seg for å redde Sarahs sønn.
Denne boken er så dårlig at jeg blir sinna når jeg skriver om den. Det er så ekstremt stigmatisert og fullstendig overkill. Alle blir karikert helt ut og bort i tåka. Vesten, den kvinnelige kvinnerollen, de rike hvite barna - guttungen tror han er Batman og taler som en gammel konservativ gubbe, ukebladbransjen, asylinstituttet, og sist, men ikke minst, kvinner som blir utsatt for grove brudd på menneskerettighetene. HVordan i all verden kan dette bli en bestselger? Er resten av verden gått helt av skaftet, og jeg den eneste som ser at dette er jo fullstendig ute og kjøre? I do not believe so. Dette er - eller rettere: dette må være målrettet markedsføring. Men dog: hør hva som står bakpå boken:
"Det svinger og suser i mine historiske antenner, denne boken er virkelig en leseopplevelse for alle romanelskere" (libris) og "Dette er en svært god roman, og den bør leses av alle som ikke har kolonihagehytta som verdens grense" (Weekendavisen)
Dette er kanskje en god roman - for folk som ikke leser romaner - for folk som for første gang leser en bok som viser de at verden er fylt opp av urettferdighet, elendighet, drap og overgrep. Men dog. Denne boken tar det for langt ut. Og nå skal den hollywoodiseres til å bli en feel-good film med snørr og tårer. Nei, styr unna folkens, dette er ikke bra. Hvis du vil lese og forstå hva som skjer i Nigeria er dette ikke kilden. Gå heller inn på nettsidene til Amnesty, så får du en oppdatering som kan brukes til noe fornuftig. I beste fall kan filmen kanskje bevisstgjøre og sette trykk på Shell og andre som ikke implementerer menneskerettighetshensyn i de landene de er for å tjene seg fete og rike.
