tirsdag 9. februar 2010

Tjuende dagen - Geir Gulliksen

Tjuende dagen er en mye omtalt roman, med god grunn. Den handler om to mennesker som treffer hverandre som studenter i Bergen. I boken møtes disse igjen etter 20 år, og i opptakten til dette møtet får vi høre deler av hans historie.

Han gifter seg for andre gang med en kvinne han treffer i barnehagen der de begge har barn. De har et godt forhold, som virker solid på alle måter. Av en eller annen grunn begynner de å sprenge grensene for forholdene, ved å trekke inn en tredje seksualpartner. Dette forholdet varer i tjue dager, og det som begynner grensesprengende, eller omstyrtende som han kaller det, ender i forferdelse. Det er nedrig, subjektene reduseres til objekter, og seksualiteten blir på en måte symbolet på fremmedgjøring.

Den andre hovedpersonen er Liv. Det er hun som skriver boken, som forteller historien om mannen og kvinnen, og sin egen historie. Liv's historie er sår og brutal. Hun er tilsynelatende den svake, eller den fortapte, men er allikevel den som overlever. Hun er den som virker mest fremmedgjort, men når alt kommer til atl er det hun som viser seg å være nærmest seg selv. Kanskje. Vi møter Liv midt i boken, og her "møtes" de to historiene.

Gulliksen henviser mye til samfunnsvitenskaplig teori, og det er en fornøyelse å lese. De tekstene han bruker peker tilbake på en tid som har endret seg på mange punkter, men som samtidig predikerte hvilken retning samfunnsutviklingen kunne ta. Ziehe er et eksempel. Habermas et annet.

Språket er vakkert, og Gulliksens roman er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Beskrivelsene er så nære, og så vonde, for eksempel passajen der Liv har bestemt seg for å ta livet sitt. En berøring fra en sosiologiforeleser får henne til å skrinlegge planene, i stedet fortsetter hun på sosiologi mellom fag.

Beskrivelsene fra Bergen, med Cafe Opera som sentralt møtepunkt, er som å bli satt tilbake til egen studietid. Festene, miljøet, teoriene, og alle følelsene som man husker fra den gangen.

Dette er en erotisk bok, uten at det erotiske er det sentrale i boken. Det spiller en hovedrolle, men det er ikke en erotisk roman ment for å pirre eller forlyste. I hvert fall er det sånn jeg leser boken. I stedet viser Gulliksen at seksualitet kan være begrensende for individet, og å alminneliggjøre hver og en av oss, helt frem til fremmedgjøring.

Anbefales!

God bok!

6 kommentarer:

  1. Takker for godt tips, denne må jeg helt opplagt lese!

    SvarSlett
  2. Har hørt mye bra om denne! Jeg tror jeg skal låne den med meg hjem fra biblioteket en dag.

    SvarSlett
  3. Denne boken likte jeg svært godt da jeg leste den i høst. Ut over at det er en historie om menneskelig sårbarhet og den ofte destruktive lengselen etter overskridende erfaringer, formuleres også en relativt ramsalt samfunnskritikk, dog langt mer antydningsvis enn tilfellet er hos en mann som Michel Houellebecq. Språkets funksjon i den tidvis stupide reform- og effektiviseringsbølgen av offentlig sektor er fornøyelig beskrvet, og utgjør en dimensjon ved romanen jeg vil understreke, i tillegg til det Janicke tar opp.

    SvarSlett
  4. Helt enig, Arve. Jeg likte også godt samfunnskritikken som fremmes. Litt skremmende å se hvordan disse studentene fungerer i det virkelige livet, og hvordan idealismen avtar når unge voksne blir voksne. Jeg fikk inntrykk av at mannen i historien virkelig trodde på new Public Management - og koblingen til hans dragning mot Habermas var snop!

    SvarSlett
  5. Denne havner på leselista mi også. Nå har jeg lest iherdig rundt på bloggen din og lykkelig over å se så mange gode, reflekterte anmeldelser (gleder meg som alle andre over lista med dårlige bøker :-)

    SvarSlett
  6. Ingalill: takk skal du ha! Listen kommer, over påske, håper den ikke har blitt enda lengre til den tid :-)

    SvarSlett