Du - Thomas Jr. Marthinsen

Bloggeren, forfatteren og journalisten Thomas Jr. Marthinsen kom med boken DU nå i januar. Jeg har vært spent på å lese den, han har fortløpende sluppet små historier på bloggen sin - i forkant av lanseringen.

.

Små historier - det er det denne boken består av. Det ligger langt inne å omtale historiene som noveller. På en måte henger historiene sammen, på en annen måte gjør de ikke det.

.

Marthinsen skriver veldig bra. Han har spennende fortellinger å komme med, men - ja, det er et lite men fra min side. Det er litt vanskelig å sette fingeren på, men la meg starte med å kontekstualisere følelsene jeg fikk da jeg leste. Har dere sett intervjuene i avisene, som blant annet har som standardspørsmål: når merket du at du var blitt voksen? Vel, når jeg leser disse historiene merker jeg at jeg har blitt voksen. Egentlig mer enn voksen, jeg er voksen i ordets egentlige forstand. Det ligger langt inn å kategorisere meg selv som middelaldrende, men jeg er i hvert fall så langt forbi det stedet i tid Marthinsen befinner seg på at jeg mer relaterer historiene til det min tenåringssønn snart skal gjennom - og som tilhører en svunnen tid for min del.

.

Historiene er skrevet av en ung mann, eller: en mann som fremdeles er ung. Det han opplever er knyttet til hjemmet - han skriver om mamma og pappa, til skolen, til venner, til den unge seksualiteten og til den fasen i livet der unge mennesker "finner seg selv". Han har altså ikke kommet til det punktet i livet der f.eks barn er en sentral dimensjon. Ei heller til det punktet der mamma og pappa blir til "mine foreldre" og med det ikke har den fremtredende rollen mamma og pappa har for unge voksne.

.

Marthinsen er født i 1984, og på mange måter er det nesten en antropologisk-lignende opplevelse å lese disse historiene. Det gir et innblikk i 80-tallsgenerasjonens virkelighet og problemstillinger. De er litt annerledes enn oss som var i den alderen Marthinsen er nå - på nettopp 80-tallet. I et tidligere innlegg skrev jeg om ungdommers skrivekompetanse, og at forskere mener at unge mennesker benytter seg av en såkalt personal growth modell når de skriver. Det de skriver om er intimt og nært. Denne karakteristikken blir på sett og vis treffende for boka DU. Denne måten å skrive på henger sammen med skriveopplæring og tekst-tilnærmingen denne generasjonen har lært, erfart og erververt gjennom skolegangen.

.

Alle historiene starter med en personlig og direkte henvendelse. Her er et utvalg: Tygginga til mora di, Peder. Du står bøyd over noen utstilte gressklippere i kjelleren på kjøpesenteret, Karl Ove (fantastisk effekt: jeg så for meg Knausgård med en gang). Du er blitt lottomillionær, Tanya. Den gule bilen din, Stephen. Dette er helt sikkert et bevisst valg fra forfatteren sin side, men jeg ble litt småsliten av det. Hver historie består blant annet av mange spørsmål: Hvor mye tid har du brukt på den, hvor mange dager? Denne måten å skrive på karakteriserer godt den spørrende (eller undrende - et begrep jeg miskliker sterkt) fasen denne alderen ofte preges av.

.

Historiene blir litt monotone, men de fungerer. Jeg ble forbauset over å føle meg "for gammel" for denne type litteratur, det er første gang jeg møter en litteratur som omfavner en tidsepoke jeg er (glad for å være) ferdig med. Det betyr også at forfatteren ikke klarte å gjøre historiene særlige "relevante" for denne leseren.

.

Marthinsen skriver som sagt veldig bra, og jeg tror vi kan forvente oss mye fra den kanten. Jeg forstår at han har valgt historier, for jeg tror ikke han er helt klar for å skrive en Mnem eller noe i den leia. Jeg tror også at skrivingen hans kommer til å endre seg ganske mye når han har et litt bredere erfaringsgrunnlag å skrive ut fra. Lengre setninger, mer filosofisk enn spørrende, sterkere grad av meninger og ytringer som kan tolkes i en større samfunnsmessig ramme.

.

Jeg likte boka godt, ikke la det være tvil om det. Jeg tror dog at dette er en bok som appellerer mer til yngre mennesker enn meg. Mennesker som er i nettopp den fasen Marthinsen beskriver. Jeg ser frem til å høre hva min egen sønn syntes om boka, om en ti års tid, når han er i det livet Marthinsen beskriver. Og en ting skal Marthinsen ha: han tilhører ikke den gutte/manntypen som forsøker å brilliere med halvkvedede universitets-inspirerte eller Bjørneboe-aktige flåskler. Dette er en mann vi kommer til å høre mer fra. Han vil noe, og det forundrer meg ikke om han blir en av de store snakkisene i en senere bok.

.

Se forøvrig Marthinsens bloggside, der ligger knallgode forfatterintervjuer han har begått med diverse litterære tungvektere, som feks Lessing.

God bok!

Belmotte tower har stengt dørene

Og det syntes jeg er kjempetrist. Det er en veldig bra blogg. Jeg ser at noen inviterte er med fremdeles. Hulk, det er ikke jeg.

Bloggpris

Jeg har fått kreativ bloggpris av Knirk og av Hermia! Tusen takk, begge to! Dette er den obligatoriske teksten som skal være med:

Kriteriene som følger med å få denne prisen er:- Kopier awarden til bloggen din.- Link til den personen som ga deg awarden.- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.- Link til deres blogger.- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Så var det de syv interessante tingene om meg selv - litt usikker på hvor interessant det faktisk er for dere andre, men...

1. Da jeg var 11 år var jeg en måned på fredsleir i Kyoto i Japan (CISV-sommer leir). Der var det barn fra 11 nasjoner, 2 gutter og 2 jenter fra hvert land. Vi dannet blant annet et childrens parlament - der vi diskuterte hvordan vi skulle sørge for at det ble fred i verden. Siden har jeg alltid trodd på at det går an å skape fred i verden. Og jeg tror fremdeles at barn har enviktig rolle å spille i det arbeidet.

2. Jeg er bergenser. Bor i Oslo, og har bodd her i snart 20 år, men jeg er bergenser.

3. Jeg lar meg veldig lett begeistre. Ikke bare over bøker, musikk, filmer og lignende. Jeg lar meg begeistre over det meste.

4. Jeg elsker å jobbe. Alt sammen. Stå opp om morgenen, ha mitt eget kontor, egen telefon på kontoret, lunchpausene. Og jeg elsker store jobbutfordringer. Nå jobber jeg bare i halv stilling, og det har sine fordeler i forhold til familien, men jeg ønsker meg en jobb der jeg kan jobbe mye mer og få mye større utfordringer. Hver onsdag er jobb-uken min over, og jeg er alltid litt lei meg for at jeg ikke skal tilbake før mandagen. Men jeg har mange strøjobber ved siden av, det hjelper.

5. Jeg samler på små guder. Den fineste guden min, som egentlig ikke er en gud, har jeg brukt som bloggbilde. Det er en dame som ammer og leser samtidig. Jeg fikk den av min far - han kjøpte den til meg i India. Det er en av de fineste gavene jeg har fått, fordi jeg syntes den passet så godt til meg. Jeg fikk den da jeg fikk barn.

6. Jeg er ganske flink til å brodere. Jeg har brodert ganske masse. Når jeg blir ordentlig frustrert eller rastløs broderer jeg. Det er terapi. Jeg er ikke så avansert - det blir mest korssting, men jeg broderer ikke fuglenek og nisser. Jeg kjøper broderi-oppskrifter fra USA og Frankrike på internett. Jeg har ikke brodert så mye i det siste, for ting har vært så bra. Jeg håper det fortsetter sånn.

7. Jeg skal disputere for doktorgrad i mars. Og det gleder jeg meg helt hemningsløst til.

Så var det 7 andre blogger. Det er mange jeg setter stor pris på, og her er et utvalg:

1. Thauke2. Han skriver så bra, og jeg tror han er en veldig hyggelig mann. Og så bor han i Bergen, så jeg regner med at hvis jeg noen gang får snakke med han er det på stammespråket.

2. Øyvind. Han er verdens hyggeligste mann, og han har en hageblogg som både er litterær og filosofisk. Det er noe vakkert med menn som er så glad i blomster og planter.

3. Livet på Bømlo. Min kjære lillesøster som er tøffere enn toget. Hun har åpnet egen butikk på Bømlo - og jeg gleder meg til å se.

4. Hermia Kjempefin svensk blogg. Jeg tror Hermia og jeg hadde hatt masse å snakke om hvis vi møttes. Derfor sender jeg en pris til hun også - og har selv fått av henne. Gjensidig begeistring, med andre ord.

5. Bogormen Dansk blogg. En dame som leser masse og som skriver gode bokanmeldelser.

6. Spectatia. Frisk svensk/norsk dame med forkjærlighet for Roth.

7. Leslistami . Kjempefin blogg, med mange gode betraktninger. En av de første bloggene jeg begynte å følge.

Spis, elsk, lev - Elizabeth Gilbert

Knirk anbefalte denne på sin blogg - og siden jeg stoler fast og fullt på Knirks gode smak og intelligente betraktninger, kastet jeg meg på bølgen. Og for å si det med en gang: jeg har virkelig forsøkt å holde hodet over vannet, se perspektivene, utvide horisonten og la meg fenge. Men den gang ei. Nå er jeg sammen med Liz, som hun kalles i boken (vel - akkurat nå blir hun kalt matvare, hæ? Er det dårlig oversettelse eller er det seriøst?) - i India. Hun har vært 4 månder i Roma, og det er forholdsvis humoristisk og artig lesning. Men Nå begynner det å bli en smule slitsomt.

Hele budskapet til forfatteren handler om at hun har vært gjennom en krise. Løsningen hennes er å reise alene i 12 måneder. Først til Roma, deretter til India, og til slutt til Indonesia. Jeg appluderer denne form for problemløsning; reis bort når livet blir for tøft. Se verden, tenk på noe annet, få nye perspektiver, utsett deg selv for utfordringer. Men hovedpersonen gjør ikke dette. Hun maser og maser om seg selv og sitt skakke sjelsliv, gråtetokter på badet og lange samtaler med sjelen sin og Gud. Det bærer i feil retning.

Liz er helt opphengt i menn. Hun har alltod vært sammen med noen, og hun har tydeligvis alttid valgt feile menn. Samtidig er hun en problemsøker, og ikke en problemløser. Hun personifiserer både ensomhet og skyldfølelse, noe som i og for seg kunne fungert, men når hu ntillegger dem å ta seg en røyk på rommet sitt - da blir det litt platt. Språket svulmer, klisjeene hagler og det hele rammes inn i en ekstremt amerikansk-tenkende ramme.

Jeg innser at jeg er en kritisk leser, og tror mange kan ta denne boka litt mindre bokstavelig. Da vil de kunne glede seg over en chic-lit bok som fenger og som fokuserer på reising istedet for de tradisjonelle shopping og slankingversjonene. men dog. Jeg må gi tapt. Livet er for kort. Liz må reise videre uten denne leseren.

Going public?

Min gode venn fra Lekkermunn har kommet hjem fra food-blogging camp i Mexico. Noe av det hun lærte der er relevant for bloggere generelt, og jeg føler meg truffet av dette med å blogge anonymt. Det er visst ikke så bra, i følge min hjemvendte venn. Argumentasjonen er at de som blogger anonymt ikke blogger fra et sted som leseren kan identifisere. Ikke sted som i fysisk, men sted som utgangspunkt og rammen for det den individuell bloggstemmen uttrykker. Og jeg ser poenget. Samtidig er det konfortabelt å være anonym. Men det er svak argumentasjon, jeg ser det. Dispolitteraten gikk public for en stund tilbake, uten at det på noen måte har gjort bloggen mindre interessant eller spenstig, og mange av de andre bloggene jeg leser har åpen identitet. Allikevel kjenner jeg at det ligger langt inne å ta bort anonymiteten. Noen som har synspunkter?

Antichrist - Lars von Trier

I går så vi Antichrist av von Trier på DVD. Trier er - eller var - en av mine favoritter.

Denne filmen, som jeg ikke forstår hvorfor har den tittelen den har, handler om et par som mister et barn. Mannen er psykolog - den rasjonelle og veloverveide, mens konen skriver en avhandling om kvinner og ondskap. Mannen takler sorgen på en stillferdig og vakker måte. Kvinnen derimot, blir innlagt og sterkt medisinert.

Mannen bestemmer seg for at han skal behandle kvinnen selv. Du skal ikke være mye bevandret innenfor psykologi og terapi for å se at dette umulig kan gå bra. Og det gjør det da heller ikke.

Paret reiser på hytta, et avsidesliggende og vakker sted langt inne i en skog. Symbolbruken tar fullstendig av: hun har angst ute, han er redd inne, eikenøtter som regner (bokstavelig talt) på taket, et fødende rådyr som blir skremt og løper av gårde med en kalv hengende halvveis ute. En rev som spiser av seg selv, blåsende vinder, regn og hagl. I det hele tatt.

Vel, det som skjer er at kvinnen, dette ustabile vesenet, freaker totalt ut. Hun har skrevet noe sånn som en halv avhandling om kvinner og ondskap, og mener at siden kvinnen ikke kontrollerer naturen, er hun født med naturens ondskap i seg. Og dama blir virkelig ond. Her blir det ball-breaking, svarte skjærer og avklipping av kvinnelige organer. I tillegg er denne kvinnen fullstendig sex-fiksert, hun vil ha seg i de underligste situasjoner, og kvinnelig seksualitet knyttes til det irasjonelle og onde.

Dette er kanskje en film som omhandler ondskap generelt. Men det får ikke Trier til. Dette er noe av det mest kvinnefiendlige og fordomsfulle jeg har sett. En idiotisk symbolbruk som skal forsterke poenget, et hysterisk kvinnemenneske og en rasjonell mann. Fydda!! I klasse med Ape boka til Høeg . Nei -dette var skikkelig provoserende og skikkelig dårlig!!

Litterær utfordring fra Thauke2

Jeg har fått en litterær utfordring av Thauke2, den lyder slik:

"Hvilken nålevende forfattere med et eller annet slags jubileum, vil du trekke fram? Utfordingen går til Janke!"

Jeg har gått og gnuret på denne siden i går, og har vært helt blank. Det er 50 år siden Camus døde, men det skal være en nålevende. Så ser jeg i avisen at Einar Økland er 70 år i dag, og at han har utgitt 70 bøker. Men - han er ikke en jegvil trekke frem som en favoritt. Dessuten fremstår han som såpass pompøs og arrogant i intervjuet i dagens Aftenposten at jeg i utgangspunktet tenkte at han ikke var aktuell. Men når jeg leser utfordringen fra Thauke ser jeg at det kan jeg jo. Jeg trenger ikke nødvendigvis å like fyren, jeg skal bare si noe om han. Og da har jeg to ting jeg vil trekke frem fra intervjuet. Det er viktig å si at jeg har lest lite av Økland, fordi jeg ikke syntes det svinger noe særlig - men jeg skal ta en runde på han i 2010. Og det er mulig jeg gjør forfatteren stor urett, dere får arrestere meg hvis jeg går for langt.

For det første: Forfatteren har skrevet en bok som heter Stille stunder. Manns gaman (1974). Her beskriver han formodentligvis "den hjemmearbeidende fars liv med bleier og husarbeid". Greit nok. Så sier Økland:

"Vi bodde i rekkehus, og jeg var den eneste mann som var hjemme med barna. Jeg var veldig upopulær blant husmødrene fordi jeg sa at husmoryrket ikke var noe yrke. De hadde nok med å tørke støv og prate. Jeg mente de kunne tatt et mellomfag, jeg jobbet jo som tusan ved siden av å passe barna, skrev en masse."

Hallo? Jeg har ikke hørt noe mer arrogant. For det første er det ikke alle som tar et mellomfag, på 60-tallet var det faktisk ganske få. I tillegg var det ikke mange kvinner som i det hele tatt deltok i arbeidslivet på den tiden. Og hva i all verden har han med å si at de hadde nok med å tørke støv og prate? Fra litteraturen vet vi hvor uendelig mange kvinner som strevde med den rollen de fikk som hjemmeværende. Og den målgruppen han sikter til, de som ønsket å ta et mellomfag, hadde det særlig vanskelig. Han har tydeligvis ikke lest bøker som Kvinner og Revolutionary Road, for å nevne to klassikere. Her kommer det en arrogant og nedlatende "hjemmearbeidende" mann og forteller kvinnene hvordan de skal disponere sine liv? Nei, vet du hva!! Og hvor hjemmearbeidende er man når man skriver som tusan mens man passer barn? Og hvorfor i all verden skal vi ta av oss hatten for en fyr som skifter bleier og gjør litt husarbeid?? Og sist, men ikke minst: konen hans arbeidet full tid som lærer. Og i parantes bemerket, disse kvinnene tørket støv og pratet: Økland traff Dag Solstad daglig, de møttes for en kopp kaffe og en prat. Men, menn prater som kjent mer seriøst enn kvinner, så det er en god disponering av tiden.

Det andre jeg henger meg opp i er om Knausgård. "Jeg vil ikke lese den selv. Jeg har sett den filmen før, liksom". Ja det har du vel. Du har jo skiftet bleier du også. Økland er positiv til MK-prosjektet, men finner det uinteressant for sin egen del. Enten er han totalt uinteressert i dagens litteraturdebatt, eller så er han - og dette er nok nærmest virkeligheten - begynt å bli en gammel mann.

Jeg leser Økland, i dette intervjuet, som en typisk manne-mann. Uendelig selvtilfreds og fornøyd med sin egen innsats. Og ikke redd for å moralisere ovenfor andre. Han fremhever seg selv som hakket bedre enn oss andre. En god illustrasjon på dette er den avsluttende replikken i intervjuet. Han samler på postkort - eller opps, neida han samler ikke. Hør bare på dette: "En samler er et skjellsord, en person som har 2500 nisser eller servietter. Det jeg samler på er kunnskap. Det er det jeg har holdt på med hele tiden". Ord blir overflødige....

Utfordringen går videre til Dispolitteraten.

Leserne har talt

Knausgårds bok MK1 ble kåret til lesernes favorittbok 2009. Førti prosent av de som stemte (inkludert meg selv) stemte på Knausgård. Jeg kan ikke finne noen tall på hvor mange som stemte, og det kunne vært artig å vite. Det som kommer frem i intervjuet med forfatteren er at MK4 er i trykken - noe som betyr at vi snart slipper å leve i et tomrom og kan fortsette der vi slapp.

Gratulerer med leseprisen til Knausgård. Det er vel fortjent!

Liste over Knausgårdsynsinger i diverse aviser finner du her, og her er et knallsterkt blogginnlegg om bøkene, fra bloggen Verden sett fra Sofienberg.

Leamus i reisefoten

Nei og nei. Nå rykker det i reisefoten. Igjen. Jeg er helt håpløs. Og nå er det en togtur som står øverst på listen. Helst et av de gamle, med kniplingsduker, krystallglass, sovekupe og med lokomotiv. Joda, de finnes, men det koster skjorta, og jeg er rikere på drømmer enn på penger. Men det er lov å drømme seg bort. Jeg har tidligere omtalt flotte togreisebøker på denne bloggen, og de kommer godt med nå. Egentlig burde jeg funnet meg noen gode reiseskildringer, men jeg finner sjeldent noen som jeg syntes er virkelig gode.

En gang var det en som kalte meg for en eskapist. jeg fant ut at det kom fra ordet escape, og det han mente var tydeligvis at jeg hadde det med å reise avgårde hver gang jeg syntes livet behandlet meg litt urettferdig. Det hadde han kanskje rett i. Men - tenker jeg, reising er ikke så ulikt lesing. En god bok tar leseren bort fra egen hverdag og inn i en annen - og det er vel også en form for eskapisme?


Nei, jeg får ta kvelden. I dag legger jeg meg med en London-guide som selskap. Opps, det glemte jeg, det er bare noen uker til jeg skal til London. Det bør stille leamusen i reisefoten? Både og. Jeg har blitt så reisesnobbete at London ikke regnes som ordentlig reising lenger. London er som en middels bokopplevelse: greit så lenge det varer, men det setter ikke varige spor. På den andre siden, det er i London de virkelig gode bokhandlerne er. De gode musikalene. God mat, vennlige mennesker, gode aviser, spennende historie, gode butikker og januarsalg. Godt reisefølge har jeg også. Joda, London teller. Noe å se frem til i vinterkulden.


Escaped once again.

Vidunderbarn - Roy Jacobsen

Barndomsskildringer kan være veldig varierte, og jeg var spent på hvordan det ville bli å lese denne, sammenlignet med Knausgårds MK3. Samme tematikk, men - skulle det vise seg - veldig ulike tilnærminger.

Guri Hjeltnes har uttalt at dette er en vidunderlig bok, og jeg er helt enig. Den er vakker, gripende, troverdig og fengende. Historien er om Finn og moren hans, som vokser opp i blokkleilighet på Årvoll på 50-tallet. Faren til Finn har flyttet sammen med en ny kvinne og fått en liten datter. Grunnet omstendigheter og tilfeldigheter blir det moren til Finn som får ansvar for den lille jenta. Hun kommer med Grorudbussen med en "atomladning i en lyseblå koffert".

I boken får vi et innblikk i hvordan det var å vokse opp i Oslo på 50-tallet. Jacobsen tegner et fint bilde av den lille familien, men sine små og store utfordringer. Det har vært en voldsom utvikling de siste 50-60 årene, og beskrivelsen av f.eks skolen viser tydelig hvor mye som har skjedd i løpet av denne tiden. Og det meste er utvilsomt til det bedre.

Boken er som sagt en helt annen type barndomsbeskrivelse enn den vi finner hos Knausgård. Jacobsen evner å sette barndomserindringer inn i en større samfunnsmessig kontekst enn Knausgård. Jeg opplever at Jacobsen har større avstand til det han skriver om enn Knausgård. Uten at dette gjør historien mindre troverdig eller leseverdig.

Anbefales!

God bok!

Min kamp.Bind III

Joda, han holder stilen. Jeg har sett at noen ikke makter å henge med lenger, men det gjelder ikke denne leseren.

Treeren er trist, sår og nostalgisk. Som i de andre bøkene visualiseres felles levde erfaringer gjennom Knausgårds beskrivelser. Da jeg leste eneren tenkte jeg at dette må være den beste, intet kan toppe denne. Så var det toeren, som var helt glimrende. Og nå treeren som ikke står tilbake for de to andre. Derfor tenker jeg at hvis man på død og liv skal velge hvilken av disse man liker best, så er det egne erfaringer og hvor man er i livet nå, som avgjør. Jeg tenkte at småbarnsforeldrerollen, samliv og karriere, kanskje var det som ville treffe meg mest. Men det stemte ikke. Min egen barndom, som jeg egentlig ikke husker så mye av, har med denne boken blitt veldig mye nærmere og klarere.

Knausgårds prosjekt angår leserne. Han skriver om seg selv, og som deltager av et større fellesskap er dette noe vi kan gjenkjenne. Vi var der. Han var en av gutta i klassen, en av dem jeg syklet og spilte ball med i gata.

Anbefales selvsagt herfra til himmelen. Dette er årets desidert beste bøker. Ingen over, ingen ved siden.

God bok