Thomas Hylland Eriksen - Veien til Barranquilla

Aschehoug og Digni har et felles prosjekt som sponser norske forfattere for å skrive bøker om utviklingsland. Det foregår på den måten at penger fra Digni (i utgangspunktet penger fra Norad) er øremerket for reise og opphold til forfattere som skal skrive om utviklingsland. Geir Gulliksen er med på samme ordningen og boken Med bøyde knær, be skrevet etter et opphold hos masaier i Kenya. Etter det jeg forsto på Gulliksen da han og Hylland Eriksen ble intervjuet om prosjektet, på litteraturhuset for en tid tilbake, opphold Gulliksen seg ca tre uker i Kenya. Hylland Eriksen valgte Bogota, og boken er skrevet etter noen ukers research i byen.

Veien til Barranquilla handler om en eldre sosiologiprofessor som slutter i jobben og forlater kone og barn, for å finne tilbake til sin ungdoms kjærlighet som bor i Barranquilla. Han avslutter sin karriere på universitet med "å ta en Solstad" - Hylland Eriksen bruker scenen fra Genanse og verdighet der lektor Elias Rukla knekker paraplyen. Eneste forskjellen er at Hylland Eriksens professor knekker en stokk. Litt merkelig å skrive denne scenen inn i boken - jeg er ikke sikker på hvor godt det fungerer for meg. Det var mildt sagt ganske overraskende.

Den søkende professorens veier krysser den unge gutten Pablos veier. Han er en ung gutt fra fattigstrøket. Moren er drept av soldater, faren drikker og slår. Pable har ett blått og ett brunt øye, og er spesiell på alle måter.

Professor Casas og Pablo reiser sammen mot kysten, i professorens gamle, lille bil. Vi følger dem helt til de kommer frem og blir med på rare og morsomme hendelser. Professorens grublerier, Pablos bekymringer, gleder og samtaler med Gud flyter sammen  beskrivelsene av steder og mennesker de støter på.

Det er en fin bok, og Hylland Eriksen er en fin forfatter. Han skriver uten at fagforfatteren Hylland Eriksen får slippe til, selv om han kommer med noen betraktninger om forskere og forskningens vesen, og om universitetets utvikling (jfr. om studentene: de ønsker seg en grad for å få seg en jobb. De gikk på universitetet for å finne ut hva de skulle bli, ikke hvem de skulle være. De ville ha en rolle, ikke en identitet).

Boken er lettlest og ganske så festlig. Anbefales som en god historie vi både kan og ikke kan kjenne oss igjen i.

God bok!

Bergsveinn Birgisson - Svar på brev fra Helga

Nydelig bok fra islandske Birgisson. Handlingen er skrevet som et brev fra en gammel mann til sin tidligere elskerinne, Helga. En islandsk variant av Broene over Madison County, dog mer mytisk, bundet til islandsk natur og jordbruk. Og et veldig annerledes språk. Men - om den store, forbudte kjærligheten som ikke blir gjennomført selv når det ikke lenger er forbudt.

Sauebonden som skriver brev er 90 år og historien er retrospektiv. Han svarer på et brev, eller en bønn, fra Helga, som ber han komme til henne i Reykjavik. Han reiste aldri, og gjennom denne teksten forsøker han å forklare Helga, og kanskje seg selv, hvorfor han ikke kom. Han knytter valget sitt til sin tilhørighet til naturen, til bruket han overtok fra sine forfedre og sin kjærlighet til det nære og personlige. Han forteller også sin opplevelse av den store kjærligheten mellom dem og hva som hendte den gangen for lenge siden.

I tillegg til at dette er en vakker kjærlighetshistorie formet som en vakker tekst, er dette noe av det mest erotiske jeg har lest på lang tid. Beskrivelsene av det fysiske og seksuelle nærværet er direkte skildret, i et nydelig språk og med det som bare kan betegnes som lyst og kroppslighet. Det erotiske språket er skildret blandt annet gjennom omgivelsene, dyrene, redskapene, farver, vær og vind. Sanselig er et godt begrep i denne sammenhengen.

En liten perle av en bok, fra et lite forlag med sans for utsøkte litterære kvaliteter.

Anbefales!
God bok.

Gil Courtemanche - Jeg vil ikke dø alene

Gil Courtemanche, canadisk forfatter, for mange nordmenn kjent for boken En søndag ved bassenget i Kigali. Gil Courtemanche døde i 2011, 68 år gammel. I boken Jeg vil ikke dø alene, beskriver han følelsene han har nå som han har blitt syk. I tillegg til kreften har kvinnen han elsker gått fra ham og dette synes å oppta han mer enn at han skal dø.

Dette er Canadas svar på Tomas Espedal og boken Imot naturen. En godt voksen mann finner seg en kvinne som er mye yngre, soler seg i sin egen fortreffelighet og blir desperat når kvinnen tar til fornuft og går. Courtemanche har etter det han forteller om seg selv i boken, vært en skikkelig åndssnobb og ruset på seg selv helt til Violaine, som hun heter, forlater det synkende skipet. Han har ikke vært engasjert i barna sine, søsken, tidligere koner, ikke engang i vennene sine.

Courtemanche fremstår som en tvers igjennom usympatisk fyr i denne boken. Det er dog en interessant bok, særlig hvis den leses i relasjon til hans tidligere bøker som tilhører en helt annen sjanger, den utenforståendes (reisejournalistens/krigsforfatterens/den politiske forfatterens) observasjon av de andre. I denne boken fokuserer han helt og holdent på seg selv, sitt brustne hjerte og sin kreftsyke kropp. Det som gjør denne boken vanskelig å lese er den eksplisitte klandringen hans yngre, tidligere elskede utsettes for. Som leser er det vanskelig ikke å reflektere over de moralske aspektene ved det å publisere en bok som denne, med tanke på den kvinnen som er årsaken til størsteparten av hans lidelser og som skal leve videre med dette vitnesbyrdet om det totale svik hun har utsatt ham for. Riktig nok får vi forståelse for hennes situasjon når vi leser boken, men ikke i tilstrekkelig grad til at det oppleves som rettferdiggjørende med tanke på hans situasjon. Med andre ord en bok som utfordrer leseren og derfor kan leses som et bidrag i den litterære diskursen om hva forfatteren kan tillate seg å skrive uten i for stor grad å forulempe den andre.

Anbefales! God bok!

Marita Fossum - Et siste kyss

Et siste kyss er en bok om Adrian, en selvopptatt og selvhenført mann på 55 år, og noen av hans kvinner. Han har tre ekteskap bak seg, en god jobb som han ikke bruker for mye energi på og en kjæreste, Helen, som er på hans egen alder. Adrian er en mann som kvinner burde holde seg unna, men som de faller for. Klassisk med andre ord.

Adrian møter en ung journalist som ønsker å intervjue ham. Hun er Simone, og vi forstår ganske snart at hun har en skjult agenda. Adrian har vært sammen med hennes mor, som forlot mann og barn fordi hun ville være med Adrian. Det ender med selvmord og nå er datteren oppsatt på å vite mer om ham. Ganske raskt utvikler de et seksuelt forhold.

Therese er Helens datter, en skjør, gravid lesbisk kvinne, tydelig preget av farens selvmord mange år tidligere. Rollelisten er altså en meget brokete forsamling, og felles for kvinnene er menn som på en eller annen måte har preget dem og livet deres på en ikke god måte.

Marit Fossum skriver bra og dette er en god bok. Slutten var overraskende og kom noe brått, men den setter en støkk i leseren. Voldsepisoden som Adrian er involvert i er meget godt beskrevet, særlig fraskrivelsen av ansvar og manglende evne til empati.

Anbefales!
God bok!

Hedda H. Robertsen - Ildfuglen

Jeg har tidligere blogget om Skutt i filler av Mats Mikkelsen, en bok som var morsom, vovet og et meget godt og intelligent alternativ til Fifty Shades triologien. Nå har Hedda. H. Robertsen kommet med boken Ildfuglen, en bok som igjen utfordrer leseren med sitt eksplisitte erotiske innhold.

Boken handler om to unge venninner, Simone og Amalie. De deler leilighet og helt til nylig har de delt den med nå avdøde Malene. Amalie studerer psykologi, Simone danser ballett. Amalie har et forhold til universitetslæreren sin, en ung ambisiøs akademiker som skal giftes med sin forlovede ganske så snart. Forholdet mellom Amalie og Thomas, som han heter, er åpenbart basert på helt ulike premisser. Hun ønsker å være med han - alltid, han får sex uten grensesetting og bruker Amalie som et redskap for sin egen seksuelle utforskning.

Simone er hovedpersonen i boken og hun lider av destruktive følelser som hun tar ut i lite konstruktive seksuelle handlinger. Ganske tidlig i boken fikk jeg assosiasjoner til filmen Black Swan fra 2010, en assosioasjon som ble forsterket gjennom lesingen av boken. Simone er en type som kommuniserer med sex når hun kommer i situasjoner som er kjedelige, krevende eller frustrerende. Hun har et åpenbart behov for å bli straffet, og da er det kroppen som skal ta straffen gjennom seksuelle utagering, en utagering som etterhvert ender med misbruk. Hodet og kroppen henger som kjent sammen, men Simone er en kvinne som fremstår som ikke å være i stand til å intellektualisere den smerten hun bærer på.

Jeg var veldig begeistret for den forrige boken til Robertsen, men jeg fikk ikke samme opplevelsen av denne. Sexen er hard og kald, jentene hun skriver om er destruktive og selvoppofrende og det er vanskelig å få tak i bakgrunnen eller motivasjonen for måten de handler (og ikke handler) på. Motivene lurer i bakgrunnen, men ganske så uforløst gjennom hele teksten. Med et par grep som ga oss litt mer innsyn i hva som egentlig skjedde, ville vi ha fått et sterke psykologisk portrett av hovedpersonen.

På baksiden av boken står det at boken stiller noen grunnleggende spørsmål om underkastelse, smerte og overlevelse. Jeg er litt usikker på om det stilles spørsmål i boken, og om de spørsmålene som eventuelt stilles er relevante, eller om de kontekstualiseres i god nok grad i fortellingen. Dog, boken er verdt å lese - om ikke for det erotiske så i hvertfall for en god diskusjon i etterkant med andre som har lest den.

God bok!