Tanker om lesing

"(...) reading a novel is potentially a significant act. Because there are som many varieties of human experience, so many kinds of interaction between humans, and so many ways of creating patterns in the novel that can't be created in a short story, a play, a poem or a movie. The novel, simply, offers more opportunities for a reader to understand the world better, including the world of artistic creation. That sounds pretty grand, but I think it's true."

Don DeLillo

Hentet fra Culture International, The Sunday Times, 21.02.2010

Bloggbreak

Jeg trekker meg ut av cyberspace for en periode. Håper å komme sterkt tilbake etter påske.

Min døde mann - Arne Lygre

I omslaget til denne boka står det at teksten "fanger enkeltindividets ensomhet, avstanden som ikke er til å forsere, men likevel nærheten som uventet vekkes, lidenskapen som plutselig oppstår." Det er mulig det er det teksten gjør, men for meg blir denne boka litt trøblete.

Hovedpersonen er gift og har to barn. Konen og barna er ikke inkludert i handlingen, så vi får ikke noe inntrykk av hvordan han er som ektemann og far. De møtene vi som lesere får med hovedpersonen er når han er sammen med andre menn.

Det er uklart hvorfor mannen er gift. Hvorfor fortsetter han å være gift når han er så oppptatt av andre menn? Han har et langt forhold, og han har korte forhold. Han nevner barna ved et par anledninger, men det virker lite troverdig, alt han sier og tenker handler om han selv. Jeg leser hovedpersonenens ensomhet som en form for valgt ensomhet. Han er ikke snill, han er selvopptatt og han er utrolig feig. Den avstanden som ikke kan forseres - men nærheten som vekkes - jeg får ikke helt tak i det. Eller - jeg ville brukt andre ord for å beskrive det jeg leser. Avstanden skapes ved at disse mennene ikke snakker sammen, ikke behandler hverandre bra. Hovedpersonen skriker flere ganger til den andre. Roper og skriker. Og nærheten, det er hard og brutal sex.

I Tjuende dagen var sex mellom samme kjønn også tematisert, og det som slår meg er at disse beskrivelsene, av menn som har sex med menn, virker så kalde. Mennene som beskrives fremstår som så sinte, så hensynsløse og så fiksert på selve handlingen. Ydmykelsen, dominansen, utløsningen. Når jeg leser boken tenker jeg, flere ganger, "hvem er Arne Lygre?". "Hvorfor skriver han dette?" Hva er det han forsøker å fortelle meg som leser?" Jeg har altså hatt en særdeles utfordrende leseopplevelse som trigger mye. Er det meg som har fått et for snevert blikk? Er de feminine verdiene så gjennomtrengende at kommunikasjon mellom menn blir så totalt forskjellig uten kvinner til stede? Er sex mellom menn så forskjellig fra sex mellom mann og kvinne? Er boken representativ - og hvis den er det; representativ for hva og for hvem?

Språket fikk meg inni mellom til å tenke på Dag Solstads skriving. Lange, sakte, tenkende beskrivelser.

Dette er en bok jeg anbefaler - den ga meg noen utfordringer på veien. Jeg har bevisst ikke lest anmeldelser av den - nettopp fordi jeg vil surre litt med den før jeg får andres perspektiver på det jeg har lest. Og jeg skal helt klart være åpen for Arne Lygre, selv om jeg ikke forstår hva han vil og hvorfor det var viktig for han å skrive denne boken.

God bok!

Tjuende dagen - Geir Gulliksen

Tjuende dagen er en mye omtalt roman, med god grunn. Den handler om to mennesker som treffer hverandre som studenter i Bergen. I boken møtes disse igjen etter 20 år, og i opptakten til dette møtet får vi høre deler av hans historie.

Han gifter seg for andre gang med en kvinne han treffer i barnehagen der de begge har barn. De har et godt forhold, som virker solid på alle måter. Av en eller annen grunn begynner de å sprenge grensene for forholdene, ved å trekke inn en tredje seksualpartner. Dette forholdet varer i tjue dager, og det som begynner grensesprengende, eller omstyrtende som han kaller det, ender i forferdelse. Det er nedrig, subjektene reduseres til objekter, og seksualiteten blir på en måte symbolet på fremmedgjøring.

Den andre hovedpersonen er Liv. Det er hun som skriver boken, som forteller historien om mannen og kvinnen, og sin egen historie. Liv's historie er sår og brutal. Hun er tilsynelatende den svake, eller den fortapte, men er allikevel den som overlever. Hun er den som virker mest fremmedgjort, men når alt kommer til atl er det hun som viser seg å være nærmest seg selv. Kanskje. Vi møter Liv midt i boken, og her "møtes" de to historiene.

Gulliksen henviser mye til samfunnsvitenskaplig teori, og det er en fornøyelse å lese. De tekstene han bruker peker tilbake på en tid som har endret seg på mange punkter, men som samtidig predikerte hvilken retning samfunnsutviklingen kunne ta. Ziehe er et eksempel. Habermas et annet.

Språket er vakkert, og Gulliksens roman er noe av det bedre jeg har lest på lenge. Beskrivelsene er så nære, og så vonde, for eksempel passajen der Liv har bestemt seg for å ta livet sitt. En berøring fra en sosiologiforeleser får henne til å skrinlegge planene, i stedet fortsetter hun på sosiologi mellom fag.

Beskrivelsene fra Bergen, med Cafe Opera som sentralt møtepunkt, er som å bli satt tilbake til egen studietid. Festene, miljøet, teoriene, og alle følelsene som man husker fra den gangen.

Dette er en erotisk bok, uten at det erotiske er det sentrale i boken. Det spiller en hovedrolle, men det er ikke en erotisk roman ment for å pirre eller forlyste. I hvert fall er det sånn jeg leser boken. I stedet viser Gulliksen at seksualitet kan være begrensende for individet, og å alminneliggjøre hver og en av oss, helt frem til fremmedgjøring.

Anbefales!

God bok!

Mye dårlig..

Nå har jeg hatt et ras med virkelig dårlige bøker. Jeg har altså gjort noen fundamentale feilvurderinger. Konsekvensen er at det blir lite å blogge om, bøkene er så dårlige at jeg orker å smusse til bloggen min ved å omtale dem..

Gode tips tas i mot med takk, den siste gode jeg leste var DU - og det begynner å bli en stund siden.