Snapshots from Istanbul

Kryddersalg i Bazaren

Haga Sofia

Fish for dinner, anyone?

Inskripsjon over inngangen til den Blå Moskeen

Den Blå Moskeen

Minaret - en av 100-vis

Shopping paradis i Grand Bazar

Simit

Trykk på bildet for å se det i stor størrelse. Spesielt detaljene fra Den Blå Moskeen er nydelige!

Snø - Orhan Pamuk

Ka, en tyrkisk poet som har flyttet til Frankfurt er tilbake i Istanbul i forbindelse med sin mors begravelse. Han har hørt at flere kvinner har begått selvmord i byen Kars. Han har også blitt fortalt at den vakre Ipec er skilt, og med et ønske om å få med seg Ipec tilbake til Frankfurt som sin kone, reiser Ka til Kars. Påskuddet for å reise er at han skal skrive om pikene som tar selvmord, for en tysk avis.

Romanen er ufattelig kompleks, og vi blir presentert for en by og en (manns-)kultur som er helt ukjent og fremmed. Det snør i kars, det er kaldt, folk er fattige, og i opprør til de sentrale myndighetene i Ankara som forbyr jenter som går med slør å gå på skolen. Konflikten mellom det sekulariserte Tyrkia og den reaskjonære muslimske befolkningen teamtiseres på ulike måter gjennom hele boken. En annen slående side ved lesningen er kvinnenes rolle - og mannens behandling av kvinner.

Jeg må innrømme at jeg blir deprimert av å lese denne boken. Det er så usannsynlig håpløst, meningsløst, voldelig og annerledes. Samtidig er det så langt fra det Tyrkia vi møter som turister i metropolen Istanbul og i møte med tyrkere her i Norge. Etter årevis med forskning om demokratisering og medborgerskap blir det hele grelt og fullt av motstand mot de verdiene vi i vesten tror er riktige og viktige.

På en konferanse i London denne helgen traff jeg noen (vestlige) forskere som har Tyrkia som forskningsfelt. Noen av disse bor i Istanbul, har reist rundt i hele Tyrkia - og vært i Kars. En av dem jobber sågar på samme universitetet Pamuk jevnlig foreleser på. De forsikret meg om at dette var den mest depressive boken til Pamuk, at den var viktig for forfatterskapet hans og at jeg hadde mer lystig lesning foran meg når jeg gikk over til andre av bøkene hans. Jeg håper det er riktig. For tiltross for at han skriver vakkert og godt, temaet er interessant: dette blir i overkant depressiv og krevende lesning. Jeg har også blitt smertelig klar over hvor vanskelig det er å forstå reaksjonær islamisme - på samme måte som jeg ikke klarer å forstå reaksjonær og fundamentalistisk kristendom. Det skal være litt motstand i leseprosessen, men dette var heftig.

Jeg leser Pamuk av flere grunner, en av de viktigste er for å forstå Tyrkia. Nå håper jeg at de neste bøkene viser et Tyrkia fylt av optimisme og pågangsmot, et Tyrkia som ser Istanbul som sin by og som omfavner alle de pluralistiske og kosmopolitiske verdiene Istanbul preges av. Til tross for dette: det er en bok jeg likte veldig godt, og som skiller seg ut på mange måter fra mer "mainstream" litteratur.

Anbefales!
God bok!

Jonathan Franzen i Bokprogrammet

Det var en meget interessant reportasje om Jonathan Franzen i Bokprogrammet i går. Vel verdt å se!
Han kommer med mange innspill i forhold til boken, og forteller blant annet at ingen i USA har vært opptatt av konkurranse-elementet, som gjennomsyrer hele boken. Det er først i Europa han har fått spørsmål om det. Jeg syntes også det er interessant at han sier at alle hovedpersonene er hentet fra han selv.
At dette er den store amerikanske romanen høres rimelig ut, sett i forhold til de kriteriene som skisseres i begynnelsen av reportasjen.
Jeg syntes Siss Vik kunne gått enda nærmere intervjupersonen, men det er kanskje lettere sagt enn gjort. Det blir mange kosespørsmål, men vi får en del info som  for meg er artig i forhold til egen opplevelse av boken.

Cagaloglu Hamam - Istanbul

Man ligger på den store sirkelen. Vaskene er langs veggen

Kate Moss har vært der, John Travolta har vært der, og jeg har vært der. Cagaloglu Hamam i Istanbul er ett av de stendene du i følge 1000 places to see before you die må besøke. Som anbefalt, så gjort.

Et Hamam er tyrkisk bad. Cagaloglu ligger like ved Den Blå Moske og ble bygget i 1741, som det siste i det ottomanske riket. I Istanbul er alt som var mer mindre enn 500 år gammelt nytt - så dette er en av de nye bygningene i den ulildelig vakre byen.

I dette badet fungerte det på følgende måte: kvinner og menn hadde seperate bad, og kvinner ble massert og badet av tyrkiske kvinner. Det er ikke slik i alle bad, så hvis du er kvinne og vil være sikker på at det er en kvinne som utfører alle øvelsene: sjekk på forhånd. Jeg har forsøkt den andre varianten, og fått en mann, og det var ingen udelt god opplevelse. Men denne gangen var det altså for kvinner, med kvinner.

Du kommer inn og får tildelt en liten bås. Her tar du av deg alt av klær og dekker deg til med et lite, tyrkisk håndkle. Deretter får du en slags slippers i tre, som er kjempevanskelig å gå på. Du blir ført inn i et fantastisk rom (bildet over), og legger deg ned i dampende hete. Når du ser opp i taket på hamamet er det dekket av vinduer formet som stjerner og sirkler, så vakkert at man begynner å meditere umiddelbart. Deretter blir du hentet av en tyrkisk kvinne som tar deg forsiktig under armen, slik at du ikke sklir på det våte gulvet, og bort til en steinvask som er hogget inn i steinveggen. Der tømmer hun vann over deg, før hun forsiktig fører deg tilbake. Så legger du deg ned for å bli skrubbet med hampvott. Når du er skrubbet ferdig - åh det var deilig å bli skrubbet - blir du på nytt ført forsiktig bort til vasken og vasket en gang til. Deretter er det tilbake på "benken" for å bli massert med olje. Ny runde med vasking og tilbake igjen. Så kommer høydepunktet: du blir vasket med en stor myk kost, så du skummer av såpe. Avslutningsvis får du foam-massage - åh det var balsam for en sliten kropp.

Jeg følte meg vekselsvis som en olding - tatt forsiktig under armen - og som en baby - vasket til jeg var gullende ren. Alt foregikk total nude, og jeg trodde i utgangspunktet at det ikke var min greie. Men det var det. De tyrkiske damene hadde noen svarte baderdaktlignende saker på seg, men alle gjestene var pip nakne. Og det var helt greit. I sånne omgivelser glemmer man å tenke på hvordan man tar seg ut.

Hvis du skal til Istanbul er dette en må-ha-opplevelse. Bygningen, arkitekturen, stemningen, opplevelsen - det er helt ekstraordinært. Sjekk ut nettsiden på linken jeg har lagt ut og noter det i boken din. Og hvis du ikke skal til Istanbul: det er lov å drømme, og det er også en mulighet til å fortelle deg selv at jo, jeg vil til Istanbul jeg også!

Mange andre byer har Hammam, i Paris ligger det ved moskeen. Disse er dog litt mer hardcore, jeg har en mistanke om at vi fikk en versjon som var tilpasset besøkende.

God tur og god Hamam!!

Bloggaward

Tusen takk til Rose-Marie for award!!!


Til rewarden følger det noen regler:
1. Takk den du har fått awarden fra.
2. Lim awarden inn på siden din.
3. Fortell om tre av dine favorittforfattere, og trekk frem en bok fra hver av disse.
4. Send prisen videre til fem mottakere. Eller la være - det er punkt 3 som er det viktigste!

Favorittforfattere:

1. Akkurat nå leser jeg Orhan Pamuks Snø. Jeg tror han kan få komme høyt på listen over favorittforfattere. Jeg kom hjem fra fantastiske Istanbul i dag, og det er ekstra moro å lese han nå, med føttene på en nydelig hjembrakt kelim og en kopp tyrkisk eplete på bordet.

2. Vigdis Hjorth!! Hun er fenomenal. Jeg liker mange av bøkene hennes, og syntes det er vanskelig å trekke frem en spesiell. Men, siden hun nettopp har kommet med en ny bok som handler om Cuba, syntes jeg at denne kan passe til formålet. Snakk til meg, skriver Vigdis Hjorth - en helt spesiell leseopplevelse.

3. Murakami. Japan er et nydelig land og japanerne er et helt spesielt folkeslag som jeg har tapt hjertet mitt til. Murakami, som både er japaner og skriver historier som utspiller seg i Japan har en deilig miks av vest og øst. Trekkoppfuglen er en favoritt, men jeg tillater meg å plusse på Dans, Dans, Dans og Den Store Sauejakten.

Jeg har mange bloggere som jeg liker godt, og det er vanskelig å velge. Jeg velger meg Thauke2, Skrift, Dispolitteraten, Forskning fryder og Marianne leser.

Frihet - Jonathan Franzen

Franzen fikk store ovasjoner for sin bok Korrigeringer - en bok jeg syntes var grei nok, men kanskje noe overvurdert. Det var derfor med moderate forventninger jeg leste Frihet. Hovedpersonene er et ektepar, Walter og Patty, som vi følger fra de treffes i college-tiden, til de er midt i 40 årene.

Boken handler om dette dysfunksjonelle ekteparet. Franzen er tydeligvis begeistret for psykoanalyse, og i god amerikanske stil lar han både Walter og Patty utvikle sine identiteter på grunnlag av sine respektive fryktelige barndommer. Jeg syntes dette er et litt for enkelt grep, til tross for at det er så trist, så trist å lese om disse menneskene. Som seg hør og bør følger denne historien et forholdvis enkelt mønster. Gutt møter pike, gutt vil ha pike, piken vil ha guttens mye kulere kompis, velger så gutten og ikke kompisen. Giftemål, to barn, hus og hage. Forfatteren lar familien få noen fine år, deretter går det til helvete på første klasse. Mann og kvinne kommuniserer ikke, kvinne blir nervete og ubehagelig, ingen kommunikasjon mellom foreldre og barn, foreldrene kan ikke lenger gjøre hverandre lykkelige, og så videre og så videre.

Walter er åpenbart i utgangsgpunktet en ok fyr, men sørger over at han og Patty har det fælt. Derfor legger han hele sjelen sin i et - for å si det forsiktig - tvilsomt miljøprosjekt. Forfatteren kommer med noe som kanskje er en samfunnskritikk, gjennom en litt twisted beskrivelse av det politiske (Bush-)miljøet i Washington. Patty er en gjennomført destruktiv person, som kunne fått et helt ok liv uten å gjøre de helt store anstrengelsene. I stedet trener hun, blir tynn og lekker, uten at dette (som kjent) er et botemiddel for å kurerer mismot og bitterhet.

Det er kanskje ikke et krav en leser kan stille, men det er veldig rart å lese en bok av en murstein uten å kunne identifisere seg med en av romankarakterene eller de valgene de tar. Jeg opplever hele persongalleriet som flate og karikerte "amerikanere" og blir en smule provosert over det. Men Frantzen skriver meget bra, og på slutten av boken tar historien seg opp.

Boken er en typisk god-å-snakke-med-andre-om-bok, og det er kanskje derfor den har fått så mange gode anmeldelser. Jeg syntes den var litt mer enn grei nok, i den forstand at jeg fremdeles irriterer meg over personene i boken. Anbefales som lett lektyre, men med forbehold om at anmelderne muligens har latt seg rive litt med av Frantzen-hypen.

God bok!

Bok i P2 9.11.2010 - om blogging

Hvis du taster deg inn på nrk.no kan du høre dagens Bok i P2, der temaet er bokblogging. Der kan du bli bedre kjent med amatørene Knirk og undertegnede, samt Bokelskerinnen.

Enjoy!

Sex, død og ekteskap - Jon Øystein Flink

Wow! Dette var litt av en tekst. Jeg er litt usikker på hva jeg skal mene om den, men fengende er den. Boken handler om en forholdsvis ung forfatter som gjør alt han kan for å ødelegge det kjipe livet sitt. Det vil si, han har det egentlig ganske greit: han er etablert som forfatter, forlovet med en kvinne han elsker, og lever det som kunne vært et normalt og ok liv. Romanpersonen er mer enn selvdestruktiv. Han går til prostituerte, drikker, doper seg og har sex med mindreårige. Han har bestemt seg for at Oslo er en møkkaby, Norge er et møkkaland og alt er i det hele tatt bånn i bøtta.

Jeg vet ikke om Flink, som er godt plassert på venstresiden, skriver denne som et forsøk på en samfunnskritikk, om det er en beskrivelse av en mann i krise eller om det kun er skriving for skrivingen sin skyld. Hvis det er en samfunnskritikk syntes jeg den er feilslått. Familien til forloveden representerer den hjernedøde høyresiden, bor på Tåsen (i parantes bemerket: Tåsen ligger i Nordre Aker, en fin bydel i Oslo, midt mellom øst og vest. Den er bebodd av stort sett akademikere, politikere, forfattere og byråkrater. Bydelen grenser mot marka, og folk er over gjennomsnittet aktive friluftsfolk. Skolene i bydelen er gode, og bydelen er gjennomgående preget av et godt miljø. I tillegg er det en bydel som er lite snobbete sammenlignet med andre steder vest i Oslo.) Uansett: den familien Flink skriver om virker en smule karikert, og det blir ikke mer troverdig når hovedpersonen har sex med husets 13-åring.

Hvis Flink's formål har vært å vise hvor fælt det er for en mann i 30-årsalderen å vippe over i et A4liv med kone og barn, treffer han kanskje litt bedre. Hovedpersonene bestemmer seg for å være lykkelig når han får vite at han skal bli far. Det som ikke er helt troverdig er at en ålright dame, fra Tåsen (?), vil ha barn med en sånn drittsekk som hovedpersonen er. Men, hvem vet. Vi kvinner tar merkelige valg når det gjelder menn.

Med henvising til noen av de debattene som har gått på litteraturbloggen,no: hovedpersonen skriver en novelle til en novellekonkurranse. Han sender novellen til en ukjent kvinne i Balestrand - og hun vinner selvsagt hele konkurransen. Fordi hovedpersonen er forfatter, må vite, og vet akkurat hva de ønsker i konkurransen. Dette er arrogant skrevet - men antagelivis ikke mindre troverdig enn andre deler av boken. Samtidig er det mulig at Flink har plukket opp strømninger fra enkelte mannlige forfatteres nedlatenhet for oss dødelige og sin egen fortreffelighet. Hvis det er dette perspektivet Flink har er det slett ikke så verst.

Tiltross for at boken er forutsigbar, i betydning at Flink rakker ned på Tåsen, middelklassen og en kvinne i Balestrand: dette er en annerledes og leseverdig bok. Super som lektyre på toget  (eller T-banen fra Tåsen til sentrum) , som tidstrøyte og ferielektyre.

God bok!

Historier om Istanbul - Thorvald Steen

De intensive forberedelsene til Istanbul turen er i gang, og jeg leser blogger, reiseguider og romaner som har forankring i og om Istanbul. Jeg ble anbefalt den lille, men innholdsrike boken Historier om Istanbul av Thorvald Steen, og ble ferdig med den sent i natt. Jeg har vært i Istanbul tidligere, er en over gjennomsnittet erfaren globetrotter, og det er mange år siden jeg hadde reisefeber før en tur. Men nå har jeg det til de grader. Takket være Thorvald Steen. Han skriver utrolig bra og på en nesten suggererende måte om byen som han helt åpenbart elsker. Da jeg leste om Sigurd Jorsalfar og hans reise til Konstantinopel fikk jeg en nesten kriblende følelse av tanken på at Konstantinopel, eller Istanbul som byen heter i dag, er den metropolen den er - og at den har vært det over så lang tid. Til uken skal jeg få kjenne på atmosfæren, sighte og være turist der - med Steen-boken som den viktigste guiden.

Uavhengig av om du skal til Istanbul eller ikke, boken er viktig og lærerik lesing. Tyrkia er et land mange har vært på ferie i, det bor masse tyrkere i Norge, diskusjonen om Tyrkia skal inn i EU - bruk boken som en introduksjon til dette spennende landet. Historien om Konstantinopel har påvirket også Norge, og Steen gir en fin introduksjon for videre bekjentskap med landet.

Jeg har selvsagt kjøpt boken Konstantinopel av Steen, og den gleder jeg meg til å lese.

Historier om Istanbul anbefales!
God bok

En musikal anbefalelse for å komme i rette stemningen, fin som bakgrunnsmusikk når man skriver, slapper av eller leser:

Hva har skjedd med Blogspot??

Er det bare meg som har masse rot med bloggen? Ikke får jeg lagt ut bilder, på det forrige innlegget mitt skulle jeg svare på kommentarer og ble "behandlet" som om jeg var en annen enn jeg er - jeg måtte moderere min egen kommentar?
Jeg vurderer å flytte hele bloggen over på Wordpress - er det noen av dere andre som har gjort det som kan gi meg noen tips? Er det mye mas, eller er det bare å skifte? Google har gjort dette utrolig komplisert - jeg bruker uforholdsmessig mye tid på å publisere innlegg..

Fritt Ords bloggstipender

Ja, her var nok terskelen og det politisk korrekte høyt oppe. Jeg merker med at litteraturbloggen var den innenfor vår sjanger som fikk støtte. De allerede godt etablerte litteratene. Vi amatører får fortsette vårt utrettelige arbeid. Var det noen som søkte om midler?
Se link til Fritt Ord her.

Et mord i Kongo - Morten A. Strøksnes

Morten Strøksnes var, i tillegg til Lasse Midthun, min favoritt i Morgenbladet. Jeg syntes at han ofte hadde gode vinklinger, han hadde brodd, han fant gode saker og han skrev godt. Det var derfor med en viss skuffelse jeg fikk vite at han hadde sluttet i Morgenbladet. Skuffelsen var helt ubegrunnet. Jeg syntes Strøksnes er den beste reportasjeforfatteren vi har, og jeg setter han lik e høyt og helt på linje - kvalitetsmessig -  med Ryszard Kapuscinski som jeg har skrevet om tidligere.

Et mord i Kongo tar for seg dramaet i Kongo. Et drama som alle kjenner til, men som det er vanskelig å begripe. Ikke bare et mord som tilsynelatende ikke har et motiv, men også dette fasinerende, skremmende, annerledeslandet Kongo. Strøksnes gjør det ingen andre gjør, han reiser til Kongo for å få vite mer. Han ønsker å finne ut mer om Moland og French, og om landet de sitter fengslet i.

I boken blir vi ganske mye bedre kjent med de to nordmennene. Vi blir kjent med to eventyrere som begge har spesielle livshistorier og en eksepsjonell reisebiografi. De er tydeligvis to cowboyer, og det er helt sikkert mye rart de har drevet med rundt omkring i verden. Det visste jeg fra før - media har skrevet masse om cowboy-tendensene til disse to. Men vi får et bredere blikk på dem, og det er ikke til å komme fra at de har en historie som skiller seg fra den typiske nordmannen - i den grad en typisk nordmann eksisterer. Og de er spennende og sammensatte personligheter, uavhengig av hva man mener om skyld og motiver.

Jeg har lest blogginnlegg som slakter Strøksnes, som går på den "vanlige" kritikken om at vi ikke forstår Afrika, at vi er kolonister og så videre. Jeg er ikke enig. Strøsnes bruker sin forståelseshorisont (som er større enn en gjennomsnittsborgers horisont) og forsøker å skape mening om det han ser og opplever. Og for meg funker det veldig bra. Han bruker seg selv som betrakter, han deler sine erfaringer og opplevelser, og han skriver hele tiden ut fra et sted, nemlig seg selv.

Strøksnes er gudebenådet når det kommer til skrivekunst. Jeg har lest flere av de andre reportasjebøkene hans, og han har en letthet i språket som er helt glimrende, uten at han noen gang mister tyngden. Spesielt episoden i regnskogen i møte med de pot-røykende pygmeene er ubetalelig. Redselen han opplever og følelsen av å være sliten, så sliten før han kommer seg hjem - det er glimrende.

For oss som liker å reise og gjerne skulle våget det Strøksnes våger er dette obligatorisk litteratur. Vi er alle, i større og mindre grad, nyfikne på de to eventyrene som sitter i Kongo, og jeg syntes informasjonen Strøksnes er relevant, opplysende og aldri for nærgående eller spekulativ. Jeg så på et NRK-klipp at faren til Moland, Knut Moland, ikke ønsket at Størksnes skulle skrive boken. Argumentasjonen var at Kongo-farerne skulle skrive boken selv, og at Strøksnes kun var ute etter å tjene penger på historien deres. Helt urimelig, spør du meg. Etter å ha lest boken til Strøksnes er Moland og French's versjon en selvfølge - hvis og når den kommer i bokform.

Hvem som drepte sjåføren? Det blir vi ikke klokere på. Motivet til de to nordmennene er ikke-eksisterende, men det er kanskje hold i Strøksnes magefølelse når det gjelder diamantmafiaen. Jeg håper vi får vite det på ett eller annet tidspunkt, for det som virker klart er at Strøksnes kun skraper i overflaten av et eventyr vi antageligvis ikke har fantasi til å forestille oss.

Løp og kjøp! Unn deg en annerledes leseopplevelse, som både gir innblikk i den personlige tragedien de to Kongo-farerne opplever, et spennende og korrupt land, og en nordmanns erfaringer fra møte med dette landet. Anbefales!!

God bok!

Nede i himmelen - Tove Nilsen

Tove Nilsens siste romen Nede i himmelen er en sår, vakker og vond bok. Den handler om Tove, 16 år, som vokser opp i drabantbyen på Bøler. Tove Nilsen skriver på en intens og nær måte som gjør at det hun skriver blir gjenkjennelig, også for oss som ikke er oppvokst på Bøler. Foreldrene til Tove har et på mange måter dysfunksjonelt forhold. Avstanden mellom dem preger datteren. Tove er sterkt knyttet til andre barn i blokken, spesielt Goggen. Historien om Goggen er hjerteskjærende. Han har en voldelig far, en mor som ikke er i stand til å beskytte ham og lærere som tillegger han egenskaper og skyld som han strengt tatt ikke fortjener.

Vi vet at det går bra med Tove, det er nærliggende å lese teksten dithen at bokens hovedfigure er Tove Nilsen. Tove Nilsen har fulgt sine egen veier, og stolt på sin egen dømmekraft. Hun ville bli forfatter, og har da også blitt en forfatter av ypperste klasse. Den unge Tove som vi møter i boken har på samme måte en indre styrke og fluktstrategier som gjør henne i stand til å overleve, tross foreldrenes destruktive forhold og tenårenes frusterende utfordringer. Goggen på den andre siden er på mange måter dømt før han i det hele tatt får forsøkt å skape sin egen virkelighet. Det er hjerteskjærende å lese om hvordan han bokstavelig talt skubbes, presses og forventes inn i sitt eget personlige helvete.

Flere av personene gjør inntrykk. De voksnes betroelser, måten de har nok med seg selv på, de problemene de møter og de individuelle skjebnene er finstemt beskrevet i boken. Avstanden mellom unge Tove, hennes foreldre og andre voksne hun møter. Tittelen på boken leser jeg som historien om hvordan Goggen ligger i sneen, rekker en hånd mot kameraten for å få hjelp til å reise seg, mens kameraten vender ryggen til ham og går.

Boken er nydelig. Les den, del den og sett den på listen over julegavetips.

God bok!

Forenkling - Geir Gulliksen

I fjor kom boken Tjuendedagen av Geir Gulliksen. Nå har han skrevet en bok til, Forenkling, en bok som på mange måter følger i samme sporet og tar opp i seg de samme temaene. Vi møter det unge paret Kristin og Kim. De bor sammen og vil bare være de to, hele tiden. Da de flytter inn i første etasjen av et hus blir de venner med eierne, ett par som heter Anna og Per. Anne og Per er eldre enn Kristin og Kim og barnløs. Kristin og Kim får en liten datter, og mye av handlingen er om det angstfylte møtet med seg elv som foreldre.

Handlingen i boken er fortettet og det ligger en undertone i teksten. Jeg opplevde et litt trykkende ubehag da jeg leste den - en følelse av at noe var galt. Gulliksen skrev også i den forrige boken om individets ensomhet. Fremmedgjøringen mellom to mennesker som elsker hverandre, men som på et tidspunkt befrir seg fra den andre og slutter å elske. Det er Kim som forteller, og det er vanskelig å like han, og ikke å like han. Han trår over noen grenser med babyen og selv om handlingene ikke er gode leser jeg dem som en form for frustrert kommunikasjon mellom han selv og alt det andre, symbolisert av babyen, som han ikke klarer å forhold seg til.

Kristin fremstår som den sterke og sunne i forholdet, til tross for at hun på mange måter setter standarden for forholdet. Kim heter egentlig noe annet, men han liker ikke navnet sitt og Kristin gir han et nytt navn. Paret forsøker å skape sin egen virkelighet som går utenpå eller forbi den felles virkeligheten de eksisterer i, noe som er dømt til å mislykkes.

Igjen en meget bra bok fra Gulliksen, anbefales på det varmeste!

God bok!

Til Paris?

Hotel Best Western Aramis St. Germain

Skal du til Paris? Jeg syntes ofte det har vært vanskelig å finne et ok hotel i Paris, men nå har jeg funnet stedet! Det ligger på 124 Rue de Rennes - i 6.arr St. Germain. Hotellet heter Best Western Aramis St. Germain. Midt i smørøyet. Cafe de Flore ligger et steinkast unna, på hjørnet av Boulevard Saint- Germain og Rue St. Benoit. Cafeen er mest kjent for å være hang-ut for Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir (Sartre bodde litt lenger nede i gaten, like ved Les Deux Magots). Les Deux Magots, som fremdeles sies å være det foretrukne stedet for byens Litterære og intellektuelle elite ligger ved siden av Cafe de Flore. Rett over veien ligger Brasserie Lipp. (Tips: i den lille sidegaten mellom Cafe de Flore og Les Deux Magots ligger det en liten restaurant på venstre side (Le Relais de l'Èntrecote). Der selger de byens beste entrecote med pommes frites. Du får alle varianter, og min favoritt er den grillete som kommer i strimler. Himmelsk deilig og bra pris!)

Rommene på hotellet er små, rene og koselige. Hvis du reiser alene: be om rom 67. (Det er et dobbeltrom, men det er lite - passer også for ett par, men litt trangt for to venninner) Da bor du helt oppe på kvisten, og det er så stille og rolig at du kan ha vinduet åpent om natten, uten å bli forstyrret.


Hvis du liker jazz kan du kombinere middagen med jazz på jazz-klubben Le Petit Journal (71, bld. Saint-Michel). Ok mat til en grei pris, og kjempebra musikk.

God tur!

Vekten av snøkrystaller - Thorvald Steen

Jeg har ingen forklaring på hvorfor i all verden jeg ikke har lest Steen tidligere. Av en eller annen ubegripelig grunn har jeg innbilt meg at han skriver bøker som ikke er i min preferansegruppe. Etter å ha lest Vekten av snøkrystaller må jeg bare fastslå at dette er en bok som i aller høyeste grad treffer mine preferanser. Dette er en av de vakreste, såreste og opprivende barndomsskildringene jeg noen gang har lest.

Hovedpersonen, en gutt på snart 15 år, er enebarn. Han bor sentralt i Oslo med sine foreldre. Lidenskapen er skihopp. Skildringene av følelsene rundt hoppingen er mesterlig, og neste gang jeg ser disse gutta hopper er det med en helt ny forståelse av hva de driver med og hva som driver dem.

En gutt på 14, snart 15 år, er i en spesiell fase i livet. Ingenting teller mer enn å få drive med det de elsker og brenner for - som regel er det en eller annen form for sport. Livet er fullstendig åpen og alt er mulig. Også å bli en verdensmester innen den sporten han driver. Samtidig er dette en skjør alder. Vennskap som varer livet ut etableres, jenter fremstår på en ny måte og forholdet til foreldrene endrer seg. 14 åringen er fremdeles tett knyttet til foreldrene, og forholdet til mor og far er kanskje spesielt viktig i denne perioden. For foreldre kan dette forholdet være litt ambivalent - fordi barnet ønsker nærhet samtidig som barnet ønsker å frigjøre seg. Noe av det som kanskje er viktigst for det store barnet er forholdet mellom mor og far, stabiliteten hjemme og følelsen av at hjemmet er borgen som alltid skal bestå.

Hovedpersonen i Vekten av snøkrystaller elsker å hoppe på ski. Det er det han tenker på, trener for og ikke minst er hoppingen knyttet til kjernen i det han tror, føler, opplever og ønsker skal være han. Når han begynner å falle, få blåmerker og bli vissen i en fot, er ikke dette noe som truer denne identiteten før han kommer til doktor Lange og får beskjed om at han har fått en sjelden og nådeløs muskelsykdom. Han får, som Steen selv fikk da han var 15 år, beskjed om at han antageligvis blir rullestolbruker om få år.

Beskjeden legen gir er traumatisk, og må føles som et dødsstøt. Det som gjør det hele ekstra sterkt å lese er hvordan hovedpersonen forsøker å skjule dette for foreldrene, han ønsker å skåne dem. Samtidig er foreldrene så opptatt av hva som skjer med mor, at de ikke ser hvordan gutten kjemper og stadig blir dårligere. Foreldrene skyver gutten fra seg, de forsøker å redde seg selv og de evner ikke å se at han er en del av det som skal reddes. Historien om Sverigeturen og overnattingen hos naboen er sterke fortellinger om dette.

Dette er en bok som virkelig ryster denne leseren. På en stillferdig måte tar den grep om kjernen i familieprosjektet, om ungdomstid og identitet. Grepet klemmes til det ytterste, og illustrerer hvor skjørt familielivet er. Jeg ble usedvanlig grepet av denne boken, og den kommer til å ligge i meg lenge. Jeg har så vondt av dem alle sammen, far som ser at alt han har forsøkt å holde sammen går i oppløsning, mor som sliter og forsøker å holde seg selv samlet, og ikke minst gutten. En ting er den nådeløse sykdommen som tar fra han den store drømmen. Det vondeste er kanskje den ensomheten han beskriver og erfarer. En ensomhet av så store dimensjoner som bare et barn i denne alderen kan oppleve.

En må-lese bok som anbefales på det varmeste!

God bok!

Solar - Ian McEwan

Det har vært mye skriverier om McEwan - han var stjerne på Litteraturhuset i Oslo for ikke lenge siden. Jeg har et litt ambivalent forhold til ham, men likte både Kjærlighet ved første blikk, Ved Chesil beach og Sementhagen. Nå har jeg lest den mye omtalte Solar, en bok som ble unnfanget under et (også behørig omtalt) opphold på Svalbard.

Hovedpersonen, Micheal Beard, er en ufyselig, feit, usympatisk, selvopptatt, nobelprisinnehaver, og fysiker. Mannen er skilt 5 ganger, og han feier over de kvinnene han kan. Han tar noen valg i livet som skal vise seg å bli hans skjebne - vel fortjent, men dog litt trist. Vår mann, Beard, forsøker å slå seg opp på solenergi og miljøvern. Han er i bunn og grunn ikke spesielt opptatt av å redde verden, men blir motvillig trukket inn i prosjekter som peker den veien. Etter som tiden går er det slett ikke så verst, og Beard begynner å ane at han kan gjøre både penger og prestisje.

Jeg leste ett eller annet sted en eller annen kritisk røst som mente at dette var ingen bok om miljøvern og verdens klaustrofobiske utvikling, men heller en bok om en litt komisk og litt tragisk fysiker. Jeg er ikke helt enig i denne kritikken. Jeg tror nemlig at den godeste mr. Beard kan leses som en metafor for oss alle og hvordan vi behandler moder jord. Med andre ord - hvis jeg har rett - en politisk bok fra McEwan. Mr. Beard formelig propper seg med mat, alkohol, søtsaker og sex. Han blir feitere og feitere, eklere og eklere - og til slutt "sprekker" han. Ikke bokstavlig talt, men vekt, usunn livsstil, lite trening og et altfor stort alkoholinntak, får konsekvenser. Både mat, alkohol og lite trening/et behagelig sofaliv er faktorer som kan knyttes til nytelse og velvære. Der er jeg på linje med mr. Beard. Men det er fråtsingen, den manglende viljen til å stoppe før det er for mye og ta ansvar som blir poenget. Sammen med fullstendig mangel på innlevelse med andre, empati og indre moral, en dydsetisk tilnærming til moralske spørsmål, som gjør at alt bærer så helt galt av sted. Og dette, mener jeg, kan leses som et bilde på hvordan vi utpiner jorda. Og konsekvensen? Vel, vi blir syke, vi blir stilt til veggs og vi dør.

Boken er til tider hysterisk morsom. Et eksempel er chipsposen på toget, ett annet er når Beard argumentere, i full offentlighet, for at kvinner og menn har ulike biologiske betingede faglige preferanser. Det er sånn at jeg får vondt av fæle, men akk så stakkarslige Beard.

Anbefales hjertelig!

God bok!

Litteratur om Istanbul!

Meget oppmuntret av fantastisk respons på forrige blogginnlegg kommer ett med samme oppfordring, men denne gangen om Istanbul. Turen går dit om bare noen uker, og min elskede tilbringer tid med Orhan Pamuks' Istanbul hver eneste kveld under dynen. Jeg har det fornøyelig med den siste av McEwan, men begynner å bli litt bekymret for at mitt reisefølge skal opparbeide seg slitsom mye kunnskaper om Istanbul, mens jeg ikke er på samme høyde. Derfor, kjære venner, har dere tips om litteratur om Istanbul - veldig gjerne noe som kanskje ikke er blant de mest  kjente titlene?

Litteratur om og fra Cuba

Jeg skal til Cuba etter jul. Jeg har allerede litt litteratur om Cuba, men jeg har lite som er skrevet av cubanske forfattere. Har du gode litteraturtips? Jeg leser ikke spansk, men leser gjerne engelske bøker. Primært ønsker jeg å lese samtidslitteratur skrevet av cubanere som bor på Cuba.

PS. Takk til Ståle, han har en glimrende litteraturanbefalelse knyttet til Cuba på sin blogg.

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve - Ann Heberlein

Ann Heberlein, en kjent svensk kulturpersonlighet for oss som ser på svensk TV, doktor i teologi og mor til tre. I denne boken skriver hun om en annen side ved sitt eget liv. Heberlein fikk diagnosen manisk depressiv da hun var rundt 20 år. I lange perioder er hun frisk, for så å bli rammet nådeløst av maniske og depressive perioder. I boken tar hun oss med på denne "reisen" og diskuterer meningen med å fortsette livet. Det er først og fremst de tre barna som gir mening.

Heberlein skriver om sin egen skriving og tenkning. Det er fasinerende lesning, og Knausgårds bekjennelser blekner sammenlignet med det Heberlein forteller. Samtalene hun har med Gud, med seg selv og ikke minst med andre intellektuelle er glimrende, og hun gir ett sjeldent bra bilde av det depressive.

Knallbra bok som anbefales på det varmeste.

God bok!

Hotel Chelsea - New York

Skal du til New York og er usikker på hvor du skal bo? Da er kanskje Hotel Chelsea et alternativ. Her har kjente forfattere, kunstnere og musikere bodd i lengre og kortere perioder. Noen av disse er Eugene O'Neil, Thomas Wolfe, Janis Joplin, Leonard Cohen, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Patti Smith, Arthur Miller og Dylan Thomas, Virgil Thompson, Larry Rivers, William Burroughs, Willem de Kooning, Jasper Johns, Patti Smith, Arthur Miller og Dylan Thomas (han døde på hotellet).

Fancy lobby!

Bildet over er tatt i lobbyen, og alle vegger er dekket med kunstverk fra kjente og ikke så kjente kunstnere som har gjestet hotellet.
Hotel-besøket var uten overdrivelse en eksotisk og minnerik opplevelse.
Prima beliggenhet, ikke langt fra Empire State Building. Penn Station ligger rett rundt hjørnet, for de som skal videre med toget til andre destinasjoner i USA.
 
Jeg har hørt rykter om at Joseph O'Neill skrev Nederland (fantastisk bok!!) på dette hotellet, og det har vist seg å være sant. Han flyttet til USA og Hotel Chelsea i 1998, med kone og tre barn.
Vi var fire stykker (2 voksne og 2 barn), og bodde der i tre netter. Vi fikk en såkalt Junior-Suite, som viste seg å være tilsvarende en gammel bygårdsleilighet. Skikkelig sliten og sjarmerende 60-70 talls innredning, store vinduer og en liten kjøkkenkrok. Svær, gammel peis på rommet og attpåtil en sjeselong. Ungene er vant med mer kommersielle hoteller og var litt småbetenkt (no pool???), mens vi voksne tok en hallelulja av glede og begeistring.
 
Vi reiste rundt på Øst-kysten, og alle steder vi kom ville amerikanere vite hvor vi hadde vært og hvor vi skulle. Og ikke minst hvor vi hadde bodd. Samtlige nikket og applauderte da de hørte vi hadde bodd på Chelsea, og mange hadde bodd der selv. Oh, you're a reader? Do you write yourself? Are you into music and art? The Chelsea is the best!! Så derfor: say no more, go and try it your self!!

Cohen was here!

Anbefales på det varmeste!!

Hva har skjedd med Sue Miller??

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om en av mine amerikanske favorittforfattere, Sue Miller. Begeistringen var stor da jeg fant en bok av henne på et tilbudsbord på Tanum. Riktignok var det et ubehagelig glosset cover, og tittelen Senatorens hustru burde kanskje fått det til å ringe noen bjeller hos meg. Men prisen kan jeg ikke klage på: 39 kroner.

På vaskeseddelen står dette at dette er "medrivende om ekteskapelige liv". Medrivende er kanskje å ta litt hardt i, men det er en bok om ekteskap og samliv, rett skal være rett.

Meri er den unge kvinne som flytter innn vegg i vegg med den eldre, vakre Delia. Sistnevnte er gift med en kjent og karismatisk senator, derfor bokas tittel. Det viser seg snart at denne senatoren er en kvinnejeger av høy klasse, og har vært sammen med alt mulig fra datterens venninne til konens bekjente. Not good. Men, denne Delia elsker tross alt mannen sin svært høyt, og slev om de ikke fortsetter å leve sammen fortsetter de å ha et aktivt seksualliv og nær kontakt. Not good at all!

Meri er på sin side en ordentlig skrulle, og avslutningscenene mellom henne og Tom er ikke til å tro. Jeg tviler på om denne boken får en hærskare av lesere, men jeg skal ikke gi etter for fristelsen og fortelle hva som skjer. Det er simpelthen for stupid det hele!

Det som opprører meg med denne boken er at Sue Miller - i mitt hode - var en feministisk forfatter. Vi er en hel generasjon som husker Den gode mor - en bok som ble film, og som var fantastisk god! Det er mulig at hun i den siste boken forsøker å sammenligne hvordan kvinner hadde det for kun to generasjoner siden med kvinners valg og selvstendighet i dag, men det flopper totalt. Senatorens hustru er kiosk-litteratur, trash - som ikke er den engang så gode forfatteren verdig. Jeg forstår ikke hva hun vil med denne boken, og hvorfor hun fortsetter å skrive når hun åpenbart går på tomgang. Hun forsøker seg på en eller annen form for samlivsfilosofi, noe sånn som "bit tenna sammen, tilgi deg selv, hang in there - what ever happens" - en filosofi som ikke appellerer til meg i det hele tatt.

Jeg anbefaler de tidligere bøkene av Sue Miller, men de to siste: styr unna!! Trist, men sant - noe har skjedd med Sue Miller, og hun er ikke lenger den inspirerende, glitrende forfatteren hun en gang var.

Vakkert!

Your secret from Jean-Sebastien Monzani on Vimeo.

Snakk til meg - Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth skuffer ikke. Snakk til meg er historien om Ingeborg, bibliotekar, med en meget grå og under gjennomsnittet hverdag. Hun er enke og har en sønn som studerer i Stockholm. Forholdet til sønnen må kunne beskrives som dårlig, og da hun forstår at han ikke kommer hjem til jul bestiller hun billett og tar ett tre ukers ferieopphold på Cuba. Der skjer det som ofte skjer, hun forelsker seg - om noe motvillig, i en cubaner. Enriqu er en del yngre enn Ingeborg, jurist med internasjonal rett som spesiale, men som så mange andre cubanere jobber han ikke som det han er utdannet til. Han er musiker på hotellet der Ingeborg bor, og etter noen dager er de i gang med et kjærlighetsforhold.

Dette er en bok om Cuba, om fattigdom, og om ett skakkjørt mor-sønn forhold. Ingeborg som bor i en liten sørlandsby, jeg tipper Risør, er en konvensjonell og ensom kvinne, opptatt av hva de andre skal si, og usikker på seg selv. Historien om et "kjærlighets"-forhold mellom en voksen norsk ("rik") kvinne og en cubaner som drømmer om ett bedre liv. Det er en trist bok på alle måter, og den reiser noen av de helt store spørsmålene. Dette er Vigdis Hjorth på sitt beste, en sørgelig, men godt fortalt historie til ettertanke.

Anbefales!

God bok!

Paul Auster - Usynlig

Om den siste boken av Paul Auster, Usynlig, heter det at det er en krimlignende atmosfære som varer til siste punktum. På coveret er det sitert fra Dagens Nyheter som hevder at dette er Austers fineste roman. New York Times Book Review skriver at "så fort du har lest Paul Austers Usynlig, vil du lese den om igjen. (...) Dette er Paul Austers beste roman noensinne". Jeg er helt uenig. Dette er ikke den beste jeg har lest av Auster - jeg vil heller plassere den på den nederste delen av listen. Og i mitt hode surret hele veien: hva har skjedd med Paul Auster? Hva er dette for noe?

Innledningsvis er boken grei og i god Auster-tradisjon. Vi møter unge Adam som møter en suspekt professor med navnet Rudolf  Born. Unge Adam Walker er i overkant nerdete og belest, mer enn en intellektuell spire, overbelest og med en egen evne til å huske lange passasjer fra dikt utenat. So far so good. Etter et mord i en mørk bakgate tar handlingen av, bokstavlig talt, og det går i alle retninger. Vi møter Adam igjen, via en studievenn, når han åresvis etter ligger på dødsleie. Hans siste handling er å skrive sin egen selvbiografi. Her røres alt mulig sammen, fra sex mellom søsken (er det dette som fasinerer de antagelig mannlige litteraturanmelderene?), endeløse dager i Paris, utvisning fra samme byen og merkelige møter med en gammel venn.

Jeg skjønte ikke hvor Auster vil. Hva er det egentlig denne boken handler om? Hvorfor har den tittelen Usynlig? Er Born troverdig? Er egentlig noen av disse personene troverdig? Er boken ferdig - var ikke den slutten noe snål? Nei, jeg ble lett forvirret og ikke så lite skuffet over denne. Som ihuga Auster-fan har jeg to alternativer: Auster har hatt en "dårlig dag på jobben", eller så er det meg som mister grepet..

Anbefales som obligatorisk for Auster-lesere, men er du ikke kjent med han fra før bør du velge en annen bok fra denne ellers så ekstraordinære forfatteren.

God bok!

Lite blogging..

Beklager, det har blitt lite blogging i de siste. Det skjer så mye annet for tiden, noe som tar opp en del tid som jeg normalt bruker til å lese skjønnlitteratur. Takk for noen fremdeles popper innom bloggen min - jeg kommer sterkere tilbake.

På tampen av ferien

Ferielektyre

I sommer skal en flik av den amerikanske østkysten utforskes by train.

Og hva så - Kari Bøge

Vi treffer Jorunn, en kvinne rundt 50 som alltid har blitt behandlet dårlig av sine nærmeste. I begynnelsen av boken fremstår hun nesten som litt tilbakestående, lite selvstendig og veldig forsiktig. Når datteren blir syk blir hun tilkalt av svigersønnen - som hun aldri har møtt. Han er en kjent TV-personlighet og snakker til Jorunn med respekt, og en annen side av Jorunn kommer frem.


I Komponisten var det litt det samme temaet: mennesker som handler og lever på den måten som forventes av dem. Mens Komponisten handlet om en mann som fikk uante egenskaper da han ble skilt, blir Jorunn en annen når hun blir sett. Forsåvidt et spennende tema, men historien om Jorunn fikk jeg ikke helt rytmen med. Hun fremstår som for tafatt, foreldrene og datteren som for onde og svigersønnen virker heller ikke helt troverdig. Men dog, det er en bok som må leses av alle Bøge-fans!

God bok!

Vi, de druknede - Carsten Jensen

Makeløst - det må være en passende karakteristikk på denne boken. Handlingen er fra Danmark, et lite sted som heter Marstal. Vi følger innbyggerne her i fire generasjoner, fra 1848 og frem til 1945. Carsten Jensen skriver ut av denne verden godt, og historiene triller ut på hver eneste side. Dette er en bok som jeg har storkost meg med - og jeg har nærmest blitt tvunget til sosial deltagelse i de dagene det tok meg å lese den, for så å stenge meg inne med boka igjen. Dette var en sånn bok som man vil være og bli i - og man er helt svimmel når den tar slutt. Den slår det meste jeg har lest generelt og alt jeg har lest som har sjøen som tema spesielt. Jeg er ikke spesielt fan hverken av historiske romaner eller handling fra sjømannslivet, men denne boken er mye mer. Den har alt! Og aldri hadde jeg trodd at en bok med denne handlingen kunne slå opplevelsen jeg hadde med Haiene av Bjørneboe. Men det gjorde den.

Vi reiser jorden rundt med Jensen og hans betagende, skrekkelige, svake og sterke karakterer. Disse menneskene opplever det mest utrolige, fra å oppleve at St. Peter viser baken når Lauritz reiser til himmelen med støvlene på, til å finne James Cooks (skrump-)hode, bli beskutt av tyskere og engelskmenn, gifte seg, få barn, drukne på sjøen og overleve elleville eventyr.

Den utgaven jeg har, som er avbildet, har 100 sider med meget interessant tilleggslitteratur. Carsten Jensen gjør et spennende (og politisk) skille mellom Danmark som skipsnasjon og Danmark som bondesamfunn - og mener at danskene er tilbake til bondesamfunnet. Forskjellen mellom sjømannen og bonden er at bonden blir stående å arbeide med de samme jordlappene, mens sjømannen reiser ut - ser, lærer og tar med seg hjem resten av verden. Dette og mer får vi utdypet i tillegget. Og han forteller om hva som er sant og hva som er oppdiktet i romanen. Regelen er, i følge forfatteren selv, at desto mer fantastisk og usannsynlig historien er, desto større er sannsynligheten for at den er sann.

Denne boken er noe av det mest fantastiske jeg har lest på veldig lenge. Den er gripende, spennende, trist, opplysende og som sagt: usannsynlig godt skrevet. Løp til nærmeste bokhandel!!

God bok!

Karin og Kareem - Mattis Øybø

Det er ingen hemmelighet at denne bloggeren liker Mattis Øybø. Alle ting skinner og Ingen er alene er eksempler på bøker jeg vil ha flere av. Gode fortellinger, nære portrettet og drivende fortalt. Nå føyes Karin og Kareem inn i rekken.

Kareem er opprinnelig iransk, men har bodd flere år i Oslo. Han har tatt filmskole i Paris, og nå har filmen hans "Huset" blitt en stor suksess. Han er tilbake i Oslo i forbindelse med visning av filmen. Karin er norsk, studerer litteratur og er værdame på TVNorge. Etter bruddet med ex-kjæresten la han ut en video han og Karin hadde spilt inn mens de hadde sex. Videoen blir knyttet opp til hennes "kjendis-status" som værdame, og blir omtalt overalt.

Handlingen i boken tar utgangspunkt i to historier som møtes. Dette er Kareem sin historie og Karin sin historie. Det hele er i løpet av en dag og vi får ikke vite noe om hvordan historien eventuelt utvikler  seg videre. Jeg liker måten Øybø skriver om Karin på - hun beholder integriteten og troverdigheten gjennom hele teksten.

Jeg likte boken godt, men det er ikke den beste fra Øybø. Tidligere har bøkene vært tykkere og han har tydelig vært inspirert ab Paul Auster. Karin og Kareem er spinklere, og det er mange "spor" i boken som med fordel kunne vært forfulgt. Øybø skraper i overflaten på temaer som det hadde vært spennende hvis han hadde fulgt dem opp. Så derfor: hvis du ikke har lest Øybø tidligere er dette kanskje den svakeste boken hans. Men smaken er delt, det er mulig du vil være helt uenig med meg. God er den - og helt super som sommerlektyre. Jeg likte både Karin og Kareem, og jeg håper de treffes igjen - kanskje i neste bok?

Anbefales!
God bok!

Tapte døtre - Xinran

Tapte døtre, fortellinger om savn og kjærlighet er en bok om kinesiske mødre som må gi fra seg sine døtre. De setter dem bort eller dreper dem. Bakgrunnen er naturligvis enbarnspolitikken i Kina. I boken møter vi ulike mødre som savner døtrene de ikke kunne beholde, og det er tragiske skjebner vi får lese om.

Kina er et land på full fart oppover. Det vi leser om i pressen er det moderne Kina, den økonomiske boomen og et helt vanvittig antall mennesker som utdanner seg, bygger det nye Kina og er på vei opp. Men Kina er et stort land og mye mer enn den urbane varianten vi vanligvis møter gjennom nyheter og fjernsyn. Størstedelen av Kina er ikke urban, moderne eller fremgangsrik. Millioner av mennesker bor i avsidesliggende strøk, analfabeter og lever som de har gjort de siste hundre årene. Det er tydeligvis disse menneskene som fremdeles lever etter tradisjoner som krever at den førstefødte skal være en gutt. Det er både statlige og lokale grunner til at det skal være en gutt - uansett; utfallet er tragisk. Tusenvis av jenter drepes ved fødselen ene og alene fordi de er jenter.

Det er nedslående lesning. Tragisk og meningsløst. Xinran har skrevet en troverdig tekst som beskriver forhold denne leseren ikke i min villeste fantasi ville trodd var mulig. Jeg opplevde todelt, på den ene siden med fortvilelse, på den andre siden med sinne.

Det må være fortvilende lesning for foreldre som har adoptert jenter fra Kina (tenk deg om; har du noengang truffet en familie som har adoptert en gutt fra Kina? Neppe!). I boken forsøker forfatteren å vise at disse foreldrene gjør en god og viktig gjerning, men dog. Bakgrunnen for at barna blir adoptert vekk er fryktelig.

Kina er et gjennomkorrupt land, og politikken de driver er umenneskelig. Det er åpenbart, ikke bare på grunnlag av denne boken men også andre kilder, at menneskeverdet i Kina ikke er som i vesten.

Boken er et viktig bidrag i historien om Kina, den er lettlest og henvende seg til leseren på en god måte. Anbefales!
God bok!

Alltid Alice - Lise Genova

Den ligger i alle bokhandlere nå - Alltid Alice. Den handler om en professor i psykologi ved Harvard, som får Altzheimer-diagnose like før hun blir 50. Jeg ble grepet da jeg leste den, men dagen etter var den borte som en sky på himmelen. En god økeblikks-roman med andre ord - perfekt for late sommerdager.


Tematikken i boken er både viktig og aktuell. Den beste boken jeg har lest om denne problematikken i romanform er Boken om E av Ulla Isacksson. En fantastisk bok som senere ble filmatisert med tittelen En sang for Martin. Filmen selges på platekompaniet, boken fant jeg på Kastrup. Dette er en bok som virkelig gjør inntrykk - en fantastisk kjærlighetshistorie om et kjent intellektuelt par i Sverige. De møtes, forelsker seg, skiller seg fra sine respektive og får et fantastisk, kjærlighetsfult og kreatvit liv sammen. Så rammes han av demens. Forholdet mellom dem forrykkes og de psykologiske aspektene ved et sterkt og intens kjærlighetsforhold kommer frem. En tåreperse av en bok, knallbra skrevet og fra real life! Filmen, regissert av Bille August er også veldig bra.

Styr unna Alltid Alice hvis du kan få tak i Boken om E eller En sang for Martin. Hvis ikke er som sagt Alice god sommerlesning for late dager på stranden.

God bok!

Min Kamp 5 - Karl Ove Knausgård

Knausgård skuffer ikke! Femmeren handler om studietiden i Bergen, samboerskapet med Gunvor og ekteskapet med Tonje. Boken har fått litt blandet kritikk, og jeg er fremdeles en av dem som syntes dette er storartet.

Knausgård studerte i Bergen på samme tid som jeg var der selv. Vi bodde i samme området og trakerte begge Opera. Garage er litt etter min tid - da stedet ble et stamsted for studenter hadde jeg pakket sakene og flyttet. Men det han skriver om Bergen kjenner jeg meg godt igjen i og jeg syntes beskrivelsene av studietiden i Bergen er strålende. Det samme gjelder skildringene av byen, været og menneskene der. Rammene for meg som leser er altså helt suverene!


Historien til Knausgård gjør inntrykk. Usikkerheten, angsten og håpløsheten, blandet med en usvikelig tro på hvor han skal. Han er en stayer av de sjeldne, en ung mann som hele tiden gjør det vanskelig for seg selv, som står i veien for seg selv. Og på lik linje med de andre bøkene er han nådeløs ærlig og utleverende. Utroskap, selvskading og fyllekuler - ingenting blir holdt tilbake, selv om det til tider er virkelig ille.

Nå er det kun en bok som gjenstår. Derfor var det med vedmod jeg leste MK5. Knausgård har gitt en leseopplevelse helt av de sjeldne, og jeg har fått en veldig respekt for denne mannen. Uansett om det er sant det han skriver, hvilket menneske han er, hva han har gjort. Når alt skal summeres har lesningen av disse bøkene gitt alt det god litteratur skal gi. Jeg har gremmet meg, latt meg overraske, funnet ting som jeg kjenner meg igjen i, ledd og grått. Og jeg har gledet meg hemningsløst til hver eneste bok. Nå er det altså snart slutt. Like ubønnhørlig som studietid og ungdomstid tok slutt, og man ser tilbake på det med lengsel, vedmod og glede. Av og til tenker jeg at det er vår generasjon Knausgård skriver, og at det er derfor han har fått så mage lesere. Vi har kjent på de samme følelsene, lest de samme bøkene, lyttet til den samme musikken, vært postmoderne barn av moderne foreldre - hele pakken. Og vi elsker å bli minnet på det, få dele denne tiden som formet oss til de vi er i dag. Bøkene er på mange måter en honnør til en barndom,ungdom og studietid som var preget av sterk vilje, like sterk tro og enorme samfunnsbrytninger. Knausgård klarer på denne måten å gjøre en sterkt personlig og intimt livsforteling relevant for flere.

Anbefales selvsagt hemningsløst!

God bok!

Professor Andersens natt - Dag Solstad

Jeg har kjørt langt i går og i dag, og hadde tidligere kjøpt denne boken på lydbok til en slik anledning. Solstad er en av mine lytte-favoritter, både som hørespill på radio og lydbok. Handlingen i boken begynner på en juleaften og slutter to måneder senere og hadde jeg vært oppmerksom på det hadde jeg kanskje tatt en annen lydbok, og heller lyttet på denne i julen. Men, den dugde i aller høyeste grad, til tross for varm bil, fantastisk vær og knall blå himmel.

Juleaften sitter professor Pål Andersen alene hjemme hos seg selv på Skillebekk - i sin romslige leilighet, for å bruke Solstads ord. I det han er ferdig med middagen og koser seg med en konjakk blir han vitne til et mord i leiligheten på den andre siden av gaten. Scenen er satt for et eksistensielt drama: professoren melder ikke politiet. En del av den resterende handlingen er hans tvil og glubring over hvorfor han ikke meldte fra, og hvorfor han helst ser at morderen slipper unna med mordet som har vlitt begått.

Dette er en klassisk Solstad-bok i den forstand at han skriver på sin egen solstadske måte. Han bringer opp temaer om mening, betydning, tvil, uro og selvrefleksjon. Forholdet til Gud, til samfunnet, til de andre og seg selv er gjennomgående og meget gode. Refleksjonen rundt seg selv og sine ungdomsvenner, som nå er midt i 50 årene og innehar gode jobber og materielle goder er fantastiske. Omdefineringen av det å være radikal, det å være en samfunnsstøtte og det å være tro mot idealene er noen av de beste jeg har lest av denne sorten.

Jeg irriterer meg over professoren. For det første er han ekstremt selvopptatt, om på en måte som er interessant og spennende. Men han er den mytiske professoren, myten om den intellektuelle middelaldrende mannen, som Solstad er så god på å opprettholde. Stor leilighet på Frogner, tvil og ransakelse når det gjelder sine egne faglige ståsteder (han er professor i litteraturvitenskap og ekspert på Ibsen), fulle bokhyller, spennende og intellektuelle venner, styreverv i Nasjonal teateret, angsten for å ikke bli sett slik som han vil bli sette (f.eks de japanske spisepinnene) - hele pakken. Det er antageligvis derfor så mange intellektuelle menn digger Solstad, mens mange kvinner er mer "avventende" og ikke fullt så hemningsløse i sin begeistring. Når professoren tilfeldig møter to studiner på Karl Johan blir den påfølgende "refleksive" gjennomgangen av møte - av Andersen selvagt - en merkelig greie. Er Solstad ironisk? I don't think so.

Slutten kom  uventet på meg - bokstavlig talt, en stund var jeg redd for at vår mann selv skulle bli myrdet. Men på sett og vis ble han kanskje det? Et karakterdrap av en eller annen form? For selv om han konkluderer med at det å stå til avsvar oven for Gud er totalt utenkelig så handler boken kanskje om hvordan man skal leve med seg selv og de valg en tar.

God bok - ypperlig ferielektyre, bil-lektyre eller på senga!

Moon Palace - Paul Auster

Paul Auster er mesterlig! Intet mindre. Historien om Marco starter etter moren er kjørt over av en buss, han har flyttet fra sin onkel Victor, og studerer i New York. Alt han eier og har er 26 kasser med bøker etter onkelen, samt noen 100 dollar på en konto. Når Victor dør ramler livet til Marco sammen, og det tar nesten livet av han.

Som vanlig i bøkene til Auster skjer det den ene merkeligere hendelsen etter den andre, og vi får møte Kitty, hr. Effing og Barber. Alle har eventyrlige liv bak seg, og vi blir kjent med personene etter som bøkens handling skrider frem.

Denne boken er bokstavlig talt et eventyr. Sammentreffene er for usannsynlige, tragediene er for voldsomme og personene er for spesielle. I god Auster-stil med andre ord. Det er helt strålende lesing.

Historien er som sagt uendelig trist. Den ene forferdelige hendelsen avløser den andre, men det er allikevel en bok som oppleves som god og om ikke direkte lykkelig, så i hvert fall håpefull. På mange måter minner boken meg om Hustvedt's Blindfolded - ensomheten, de merkelige møtene og all tristessen. Dette er en må-lese-bok for Austers fan!

God bok!

Sensurerende innledning på sommeren

Hvert år på denne tiden er jeg sensor for diverse universiteter og høyskoler. Bunkevis med besvarelser, noen kort, noen lange, noen veldig gode, mange greie og en del dårlige. I år er det ekstra mange og arbeidet har tatt ukevis.

Jeg gjør meg noen refleksjoner når jeg leser alle disse besvarelsene. Ikke bare faglige - det ligger i sakens natur at det er jobben min, men også refleksjoner rundt dette med å skrive. Ofte lurer jeg på i hvilken grad studentene betrakter det de leverer inn som en tekst, noe som skal leses, forstås og sensureres av et annet menneske. Studentene er under et sterkt press, de har toet sine hender, krysset fingrene for at de skal få sitt favoritt-tema og at ordene bare skal renne ut av hodet, gjennom pennen og ned på papiret.

Jeg leser besvarelsen som en test og et forsøk på en fagtekst. I et tidliger innlegg skrev jeg om ungdommers skrivekompetanse og jeg kan nikk bekreftende til mye av det som står i boken. Spesielt den personlige skrivemåten. Mange eksamenskandidater bruker sitt eget liv eller egne erfaringer for å illustrere eller ramme inn besvarelsen. Det lykkes inni mellom, men som regel blir det litt forstyrrende for meg som sensor. Et eksempel kan være kandidater som skal skrive om oppdragelse og skole og som svarer med en lang fortelling om hvordan de selv opplevde skolen, at de hadde det vanskelig hjemme og at dette gikk ut over skolearbeidet. Andre skriver om sine egen barn, bleieskift, tidsklemme og lignende. De skriver altså ofte om det de er opptatt av i sine daglige liv.Veldig ofte harmonerer det dårlig i en faglig kontekst.

Hver sommer tenker jeg at man burde utvikle ti bud til studenten som skal ta eksamen. Inkludert i disse burde det stått at de skal skrive forståelig. Ofte er besvarelsen så tilgriset av overstrykninger, dårlig håndskrift og rabling at besvarelsen nesten blir uleselig. Det slår meg at det er et paradoks: studenten henger over leseplassen i månedsvis, leser og leser, går på gruppearbeid, kollokvierer og studerer - så, når den viktige dagen kommer blir dette presentert på en måte som ingen andre enn kandidaten selv kan tyde.

En annen ting som er en gjenganger er alle de "flinke, pliktoppfyllende pikene". Dette er jenter som kan alt, de har lest det hele, de forstår oppgaven, de skriver vakkert, svarer på alt. Men de er så pliktoppfyllende at de ikke tør legge inn sin egen stemme, de holder seg konsekvent til pensum og klarer ikke ta det lille steget tilbake som gir rom for sin egen stemme. De får ofte en B fordi det lille ekstra som skal til for å få en A mangler. Jeg krysser fingrene hver gang for at de ber om en begrunnelse for karakteren, slik at de kan få tilbakemelding på det arbeidet de har gjort. Det gjør disse jentene sjeldent.

En og annen gang er det kandidater som skriver glimrende, men som ikke svarer på oppgaven. De skriver til en A, men får kanskje en F. Hadde de bedt om begrunnelse ville de fått visst at de skriver glimrende, men det gjør de ikke. Jeg håper virkelig ikke de tror at de er en F, og at de forstår at de ikke har svart på oppgaven. Så bud to bør være at studenten må lese oppgaveteksten og svare på den.

Besvarelsene er like forskjellige som individene som har skrevet dem. Felles for dem er at de handler om fremtid. Og den fremtiden sitter vi altså og vurderer. Vi gir tilbakemelding, i form av bokstaver, på hvor god studentene er. Jeg vet fra min egen studietid hvor stressende denne situasjonen er, hvor avhengig en er av dagsform og at oppgaven treffer. Noen kandidater blir overrasket over en god karakter. Hele semesteret har de følt at de ikke duger, at de andre kan så mye, snakker så mye, bruker så vanskelige ord og begreper. Så de leser og leser, så tar de eksamen og får en knallkarakter mens name-dropperene gjør det helt middelmådig. Livet er noen ganger rettferdig.

Sensurering er en jobb som gjør meg ydmyk. Det ligger mye arbeid bak hver eneste besvarelse, og det er min oppgave å gi studentene en uhildet og rettferdig karakter. Bokstavkarakterene gir lite informasjon tilbake til studentene, og de aksepterer som regel den dommen de får. Men det er med sensor som med kandidaten, vi kan feil-lese eller misforstå. Derfor håper jeg at de kandidatene som ikke er fornøyd ber oss sensorer om en begrunnelse for karakteren de har fått. Ingenting kommer gratis, og sensor har også jobbet hardt med pensum i sin tid. Og ingen kan skrive uten trening, så det er verdt å be om tilbakemelding på den jobben som er gjort.

Da er det tilbake til bunken. Studentene er ferdig med sitt og har tatt sommerferie, mens sensorene sitter og jobber både morgen og kveld. La det være en trøst for studentene, i tiden de går og venter på dommen.

Ingenting å angre på - Trude Marstein

Dette var heftige saker! Trude Marsteins tekst er lang, dvelende og detaljert. Vi møter Heidi og Vegard, et ektepar med tre små barn. Han er 44, hun er i slutten av 30-årene. De skal på hytten for sommeren, men Heidi utsetter avreisen i et døgn, mens Vegard tar med seg jentene og reiser i forveien. Heidi sier at hun skal jobbe, men i virkeligheten skal hun treffe elskeren sin, Mikkel.

Boka er lang, og i en periode syntes jeg den var for lang. Jeg opplevde midtpartiet som stillestående, men det viste seg at dette partiet var nødvendig. Marstein har en fabelaktig evne til å lodde dypt, på en måte som gjør at vi blir så godt kjent med personene at vi selv kan gjøre våre betraktninger om dem.

Vegard er lærer. Han er en mann midt i livet, ganske tilfreds og jordnær. Han er en god betrakter, og han er en realistisk betrakter. Det er ikke alt som ble slik han hadde håpet, men sluttsummen er at han er godt fornøyd. Tre døtre og en kone han er knyttet til - en felles historie og en felles fremtid. Hva mer kan man ønske seg av livet?

Det er nettopp dette spørsmålet Heidi surrer med. Hun er ikke fornøyd, eller tror i hvert fall at hun ikke er det. Hun er skamløs i sin utroskap, illojal og selvopptatt. Det gjør vondt å lese om Heidi. Hun er så destruktiv og opptatt av nået, uten å se rekkevidden av den hun gjør og ødelegger. Elskeren hennes, Mikkel, fremstår som en konturløs og ensom fyr, som mangler den refleksjonsevnen Vegard har.

Romanen er tung og lese, fordi den trykker på en frykt de fleste av oss bærer. Romanen stiller spørsmål om hva en er i stand til å gjøre, hva vi ikke vet om den vi elsker, og hvilke konsekvenser valgene vi tar får for livet videre. Vegard fremstår som den som i størst grad har tatt de rette valgene, og den som har kommet til en erkjennelse av hva livet er og hva en kan forvente av livet. Forholdet mellom Heidi og Mikkel blir en grell kontrast: Vegard på hytten med tre småpludrende jenter, klassisk musikk på verandaen og et glass med god rødvin. Både hytten, musikken og vinen er ting han har et dypt og meningsfullt forhold til. Heidi, på et fremmed og anonymt hotellrom, flekkete sengetøy, krøllete klær og hele tiden småfull av vin og sprit. Hverken hotellrommet eller alkoholen har noen mening, det hun gjør blir meningsløst og fornedrende.

Dette er en meget god bok, som anbefales! Den er ikke moraliserende, heller dypt deskriptiv. Marstein evner å skrive om hovedpersonene på en måte som gjør at de blir synlige for seg selv, for hverandre og for oss.

God bok!