Professor Andersens natt - Dag Solstad

Jeg har kjørt langt i går og i dag, og hadde tidligere kjøpt denne boken på lydbok til en slik anledning. Solstad er en av mine lytte-favoritter, både som hørespill på radio og lydbok. Handlingen i boken begynner på en juleaften og slutter to måneder senere og hadde jeg vært oppmerksom på det hadde jeg kanskje tatt en annen lydbok, og heller lyttet på denne i julen. Men, den dugde i aller høyeste grad, til tross for varm bil, fantastisk vær og knall blå himmel.

Juleaften sitter professor Pål Andersen alene hjemme hos seg selv på Skillebekk - i sin romslige leilighet, for å bruke Solstads ord. I det han er ferdig med middagen og koser seg med en konjakk blir han vitne til et mord i leiligheten på den andre siden av gaten. Scenen er satt for et eksistensielt drama: professoren melder ikke politiet. En del av den resterende handlingen er hans tvil og glubring over hvorfor han ikke meldte fra, og hvorfor han helst ser at morderen slipper unna med mordet som har vlitt begått.

Dette er en klassisk Solstad-bok i den forstand at han skriver på sin egen solstadske måte. Han bringer opp temaer om mening, betydning, tvil, uro og selvrefleksjon. Forholdet til Gud, til samfunnet, til de andre og seg selv er gjennomgående og meget gode. Refleksjonen rundt seg selv og sine ungdomsvenner, som nå er midt i 50 årene og innehar gode jobber og materielle goder er fantastiske. Omdefineringen av det å være radikal, det å være en samfunnsstøtte og det å være tro mot idealene er noen av de beste jeg har lest av denne sorten.

Jeg irriterer meg over professoren. For det første er han ekstremt selvopptatt, om på en måte som er interessant og spennende. Men han er den mytiske professoren, myten om den intellektuelle middelaldrende mannen, som Solstad er så god på å opprettholde. Stor leilighet på Frogner, tvil og ransakelse når det gjelder sine egne faglige ståsteder (han er professor i litteraturvitenskap og ekspert på Ibsen), fulle bokhyller, spennende og intellektuelle venner, styreverv i Nasjonal teateret, angsten for å ikke bli sett slik som han vil bli sette (f.eks de japanske spisepinnene) - hele pakken. Det er antageligvis derfor så mange intellektuelle menn digger Solstad, mens mange kvinner er mer "avventende" og ikke fullt så hemningsløse i sin begeistring. Når professoren tilfeldig møter to studiner på Karl Johan blir den påfølgende "refleksive" gjennomgangen av møte - av Andersen selvagt - en merkelig greie. Er Solstad ironisk? I don't think so.

Slutten kom  uventet på meg - bokstavlig talt, en stund var jeg redd for at vår mann selv skulle bli myrdet. Men på sett og vis ble han kanskje det? Et karakterdrap av en eller annen form? For selv om han konkluderer med at det å stå til avsvar oven for Gud er totalt utenkelig så handler boken kanskje om hvordan man skal leve med seg selv og de valg en tar.

God bok - ypperlig ferielektyre, bil-lektyre eller på senga!