Vekten av snøkrystaller - Thorvald Steen

Jeg har ingen forklaring på hvorfor i all verden jeg ikke har lest Steen tidligere. Av en eller annen ubegripelig grunn har jeg innbilt meg at han skriver bøker som ikke er i min preferansegruppe. Etter å ha lest Vekten av snøkrystaller må jeg bare fastslå at dette er en bok som i aller høyeste grad treffer mine preferanser. Dette er en av de vakreste, såreste og opprivende barndomsskildringene jeg noen gang har lest.

Hovedpersonen, en gutt på snart 15 år, er enebarn. Han bor sentralt i Oslo med sine foreldre. Lidenskapen er skihopp. Skildringene av følelsene rundt hoppingen er mesterlig, og neste gang jeg ser disse gutta hopper er det med en helt ny forståelse av hva de driver med og hva som driver dem.

En gutt på 14, snart 15 år, er i en spesiell fase i livet. Ingenting teller mer enn å få drive med det de elsker og brenner for - som regel er det en eller annen form for sport. Livet er fullstendig åpen og alt er mulig. Også å bli en verdensmester innen den sporten han driver. Samtidig er dette en skjør alder. Vennskap som varer livet ut etableres, jenter fremstår på en ny måte og forholdet til foreldrene endrer seg. 14 åringen er fremdeles tett knyttet til foreldrene, og forholdet til mor og far er kanskje spesielt viktig i denne perioden. For foreldre kan dette forholdet være litt ambivalent - fordi barnet ønsker nærhet samtidig som barnet ønsker å frigjøre seg. Noe av det som kanskje er viktigst for det store barnet er forholdet mellom mor og far, stabiliteten hjemme og følelsen av at hjemmet er borgen som alltid skal bestå.

Hovedpersonen i Vekten av snøkrystaller elsker å hoppe på ski. Det er det han tenker på, trener for og ikke minst er hoppingen knyttet til kjernen i det han tror, føler, opplever og ønsker skal være han. Når han begynner å falle, få blåmerker og bli vissen i en fot, er ikke dette noe som truer denne identiteten før han kommer til doktor Lange og får beskjed om at han har fått en sjelden og nådeløs muskelsykdom. Han får, som Steen selv fikk da han var 15 år, beskjed om at han antageligvis blir rullestolbruker om få år.

Beskjeden legen gir er traumatisk, og må føles som et dødsstøt. Det som gjør det hele ekstra sterkt å lese er hvordan hovedpersonen forsøker å skjule dette for foreldrene, han ønsker å skåne dem. Samtidig er foreldrene så opptatt av hva som skjer med mor, at de ikke ser hvordan gutten kjemper og stadig blir dårligere. Foreldrene skyver gutten fra seg, de forsøker å redde seg selv og de evner ikke å se at han er en del av det som skal reddes. Historien om Sverigeturen og overnattingen hos naboen er sterke fortellinger om dette.

Dette er en bok som virkelig ryster denne leseren. På en stillferdig måte tar den grep om kjernen i familieprosjektet, om ungdomstid og identitet. Grepet klemmes til det ytterste, og illustrerer hvor skjørt familielivet er. Jeg ble usedvanlig grepet av denne boken, og den kommer til å ligge i meg lenge. Jeg har så vondt av dem alle sammen, far som ser at alt han har forsøkt å holde sammen går i oppløsning, mor som sliter og forsøker å holde seg selv samlet, og ikke minst gutten. En ting er den nådeløse sykdommen som tar fra han den store drømmen. Det vondeste er kanskje den ensomheten han beskriver og erfarer. En ensomhet av så store dimensjoner som bare et barn i denne alderen kan oppleve.

En må-lese bok som anbefales på det varmeste!

God bok!

Solar - Ian McEwan

Det har vært mye skriverier om McEwan - han var stjerne på Litteraturhuset i Oslo for ikke lenge siden. Jeg har et litt ambivalent forhold til ham, men likte både Kjærlighet ved første blikk, Ved Chesil beach og Sementhagen. Nå har jeg lest den mye omtalte Solar, en bok som ble unnfanget under et (også behørig omtalt) opphold på Svalbard.

Hovedpersonen, Micheal Beard, er en ufyselig, feit, usympatisk, selvopptatt, nobelprisinnehaver, og fysiker. Mannen er skilt 5 ganger, og han feier over de kvinnene han kan. Han tar noen valg i livet som skal vise seg å bli hans skjebne - vel fortjent, men dog litt trist. Vår mann, Beard, forsøker å slå seg opp på solenergi og miljøvern. Han er i bunn og grunn ikke spesielt opptatt av å redde verden, men blir motvillig trukket inn i prosjekter som peker den veien. Etter som tiden går er det slett ikke så verst, og Beard begynner å ane at han kan gjøre både penger og prestisje.

Jeg leste ett eller annet sted en eller annen kritisk røst som mente at dette var ingen bok om miljøvern og verdens klaustrofobiske utvikling, men heller en bok om en litt komisk og litt tragisk fysiker. Jeg er ikke helt enig i denne kritikken. Jeg tror nemlig at den godeste mr. Beard kan leses som en metafor for oss alle og hvordan vi behandler moder jord. Med andre ord - hvis jeg har rett - en politisk bok fra McEwan. Mr. Beard formelig propper seg med mat, alkohol, søtsaker og sex. Han blir feitere og feitere, eklere og eklere - og til slutt "sprekker" han. Ikke bokstavlig talt, men vekt, usunn livsstil, lite trening og et altfor stort alkoholinntak, får konsekvenser. Både mat, alkohol og lite trening/et behagelig sofaliv er faktorer som kan knyttes til nytelse og velvære. Der er jeg på linje med mr. Beard. Men det er fråtsingen, den manglende viljen til å stoppe før det er for mye og ta ansvar som blir poenget. Sammen med fullstendig mangel på innlevelse med andre, empati og indre moral, en dydsetisk tilnærming til moralske spørsmål, som gjør at alt bærer så helt galt av sted. Og dette, mener jeg, kan leses som et bilde på hvordan vi utpiner jorda. Og konsekvensen? Vel, vi blir syke, vi blir stilt til veggs og vi dør.

Boken er til tider hysterisk morsom. Et eksempel er chipsposen på toget, ett annet er når Beard argumentere, i full offentlighet, for at kvinner og menn har ulike biologiske betingede faglige preferanser. Det er sånn at jeg får vondt av fæle, men akk så stakkarslige Beard.

Anbefales hjertelig!

God bok!

Litteratur om Istanbul!

Meget oppmuntret av fantastisk respons på forrige blogginnlegg kommer ett med samme oppfordring, men denne gangen om Istanbul. Turen går dit om bare noen uker, og min elskede tilbringer tid med Orhan Pamuks' Istanbul hver eneste kveld under dynen. Jeg har det fornøyelig med den siste av McEwan, men begynner å bli litt bekymret for at mitt reisefølge skal opparbeide seg slitsom mye kunnskaper om Istanbul, mens jeg ikke er på samme høyde. Derfor, kjære venner, har dere tips om litteratur om Istanbul - veldig gjerne noe som kanskje ikke er blant de mest  kjente titlene?

Litteratur om og fra Cuba

Jeg skal til Cuba etter jul. Jeg har allerede litt litteratur om Cuba, men jeg har lite som er skrevet av cubanske forfattere. Har du gode litteraturtips? Jeg leser ikke spansk, men leser gjerne engelske bøker. Primært ønsker jeg å lese samtidslitteratur skrevet av cubanere som bor på Cuba.

PS. Takk til Ståle, han har en glimrende litteraturanbefalelse knyttet til Cuba på sin blogg.

Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve - Ann Heberlein

Ann Heberlein, en kjent svensk kulturpersonlighet for oss som ser på svensk TV, doktor i teologi og mor til tre. I denne boken skriver hun om en annen side ved sitt eget liv. Heberlein fikk diagnosen manisk depressiv da hun var rundt 20 år. I lange perioder er hun frisk, for så å bli rammet nådeløst av maniske og depressive perioder. I boken tar hun oss med på denne "reisen" og diskuterer meningen med å fortsette livet. Det er først og fremst de tre barna som gir mening.

Heberlein skriver om sin egen skriving og tenkning. Det er fasinerende lesning, og Knausgårds bekjennelser blekner sammenlignet med det Heberlein forteller. Samtalene hun har med Gud, med seg selv og ikke minst med andre intellektuelle er glimrende, og hun gir ett sjeldent bra bilde av det depressive.

Knallbra bok som anbefales på det varmeste.

God bok!

Hotel Chelsea - New York

Skal du til New York og er usikker på hvor du skal bo? Da er kanskje Hotel Chelsea et alternativ. Her har kjente forfattere, kunstnere og musikere bodd i lengre og kortere perioder. Noen av disse er Eugene O'Neil, Thomas Wolfe, Janis Joplin, Leonard Cohen, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Patti Smith, Arthur Miller og Dylan Thomas, Virgil Thompson, Larry Rivers, William Burroughs, Willem de Kooning, Jasper Johns, Patti Smith, Arthur Miller og Dylan Thomas (han døde på hotellet).

Fancy lobby!

Bildet over er tatt i lobbyen, og alle vegger er dekket med kunstverk fra kjente og ikke så kjente kunstnere som har gjestet hotellet.
Hotel-besøket var uten overdrivelse en eksotisk og minnerik opplevelse.
Prima beliggenhet, ikke langt fra Empire State Building. Penn Station ligger rett rundt hjørnet, for de som skal videre med toget til andre destinasjoner i USA.
 
Jeg har hørt rykter om at Joseph O'Neill skrev Nederland (fantastisk bok!!) på dette hotellet, og det har vist seg å være sant. Han flyttet til USA og Hotel Chelsea i 1998, med kone og tre barn.
Vi var fire stykker (2 voksne og 2 barn), og bodde der i tre netter. Vi fikk en såkalt Junior-Suite, som viste seg å være tilsvarende en gammel bygårdsleilighet. Skikkelig sliten og sjarmerende 60-70 talls innredning, store vinduer og en liten kjøkkenkrok. Svær, gammel peis på rommet og attpåtil en sjeselong. Ungene er vant med mer kommersielle hoteller og var litt småbetenkt (no pool???), mens vi voksne tok en hallelulja av glede og begeistring.
 
Vi reiste rundt på Øst-kysten, og alle steder vi kom ville amerikanere vite hvor vi hadde vært og hvor vi skulle. Og ikke minst hvor vi hadde bodd. Samtlige nikket og applauderte da de hørte vi hadde bodd på Chelsea, og mange hadde bodd der selv. Oh, you're a reader? Do you write yourself? Are you into music and art? The Chelsea is the best!! Så derfor: say no more, go and try it your self!!

Cohen was here!

Anbefales på det varmeste!!

Hva har skjedd med Sue Miller??

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om en av mine amerikanske favorittforfattere, Sue Miller. Begeistringen var stor da jeg fant en bok av henne på et tilbudsbord på Tanum. Riktignok var det et ubehagelig glosset cover, og tittelen Senatorens hustru burde kanskje fått det til å ringe noen bjeller hos meg. Men prisen kan jeg ikke klage på: 39 kroner.

På vaskeseddelen står dette at dette er "medrivende om ekteskapelige liv". Medrivende er kanskje å ta litt hardt i, men det er en bok om ekteskap og samliv, rett skal være rett.

Meri er den unge kvinne som flytter innn vegg i vegg med den eldre, vakre Delia. Sistnevnte er gift med en kjent og karismatisk senator, derfor bokas tittel. Det viser seg snart at denne senatoren er en kvinnejeger av høy klasse, og har vært sammen med alt mulig fra datterens venninne til konens bekjente. Not good. Men, denne Delia elsker tross alt mannen sin svært høyt, og slev om de ikke fortsetter å leve sammen fortsetter de å ha et aktivt seksualliv og nær kontakt. Not good at all!

Meri er på sin side en ordentlig skrulle, og avslutningscenene mellom henne og Tom er ikke til å tro. Jeg tviler på om denne boken får en hærskare av lesere, men jeg skal ikke gi etter for fristelsen og fortelle hva som skjer. Det er simpelthen for stupid det hele!

Det som opprører meg med denne boken er at Sue Miller - i mitt hode - var en feministisk forfatter. Vi er en hel generasjon som husker Den gode mor - en bok som ble film, og som var fantastisk god! Det er mulig at hun i den siste boken forsøker å sammenligne hvordan kvinner hadde det for kun to generasjoner siden med kvinners valg og selvstendighet i dag, men det flopper totalt. Senatorens hustru er kiosk-litteratur, trash - som ikke er den engang så gode forfatteren verdig. Jeg forstår ikke hva hun vil med denne boken, og hvorfor hun fortsetter å skrive når hun åpenbart går på tomgang. Hun forsøker seg på en eller annen form for samlivsfilosofi, noe sånn som "bit tenna sammen, tilgi deg selv, hang in there - what ever happens" - en filosofi som ikke appellerer til meg i det hele tatt.

Jeg anbefaler de tidligere bøkene av Sue Miller, men de to siste: styr unna!! Trist, men sant - noe har skjedd med Sue Miller, og hun er ikke lenger den inspirerende, glitrende forfatteren hun en gang var.

Vakkert!

Your secret from Jean-Sebastien Monzani on Vimeo.

Snakk til meg - Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth skuffer ikke. Snakk til meg er historien om Ingeborg, bibliotekar, med en meget grå og under gjennomsnittet hverdag. Hun er enke og har en sønn som studerer i Stockholm. Forholdet til sønnen må kunne beskrives som dårlig, og da hun forstår at han ikke kommer hjem til jul bestiller hun billett og tar ett tre ukers ferieopphold på Cuba. Der skjer det som ofte skjer, hun forelsker seg - om noe motvillig, i en cubaner. Enriqu er en del yngre enn Ingeborg, jurist med internasjonal rett som spesiale, men som så mange andre cubanere jobber han ikke som det han er utdannet til. Han er musiker på hotellet der Ingeborg bor, og etter noen dager er de i gang med et kjærlighetsforhold.

Dette er en bok om Cuba, om fattigdom, og om ett skakkjørt mor-sønn forhold. Ingeborg som bor i en liten sørlandsby, jeg tipper Risør, er en konvensjonell og ensom kvinne, opptatt av hva de andre skal si, og usikker på seg selv. Historien om et "kjærlighets"-forhold mellom en voksen norsk ("rik") kvinne og en cubaner som drømmer om ett bedre liv. Det er en trist bok på alle måter, og den reiser noen av de helt store spørsmålene. Dette er Vigdis Hjorth på sitt beste, en sørgelig, men godt fortalt historie til ettertanke.

Anbefales!

God bok!

Paul Auster - Usynlig

Om den siste boken av Paul Auster, Usynlig, heter det at det er en krimlignende atmosfære som varer til siste punktum. På coveret er det sitert fra Dagens Nyheter som hevder at dette er Austers fineste roman. New York Times Book Review skriver at "så fort du har lest Paul Austers Usynlig, vil du lese den om igjen. (...) Dette er Paul Austers beste roman noensinne". Jeg er helt uenig. Dette er ikke den beste jeg har lest av Auster - jeg vil heller plassere den på den nederste delen av listen. Og i mitt hode surret hele veien: hva har skjedd med Paul Auster? Hva er dette for noe?

Innledningsvis er boken grei og i god Auster-tradisjon. Vi møter unge Adam som møter en suspekt professor med navnet Rudolf  Born. Unge Adam Walker er i overkant nerdete og belest, mer enn en intellektuell spire, overbelest og med en egen evne til å huske lange passasjer fra dikt utenat. So far so good. Etter et mord i en mørk bakgate tar handlingen av, bokstavlig talt, og det går i alle retninger. Vi møter Adam igjen, via en studievenn, når han åresvis etter ligger på dødsleie. Hans siste handling er å skrive sin egen selvbiografi. Her røres alt mulig sammen, fra sex mellom søsken (er det dette som fasinerer de antagelig mannlige litteraturanmelderene?), endeløse dager i Paris, utvisning fra samme byen og merkelige møter med en gammel venn.

Jeg skjønte ikke hvor Auster vil. Hva er det egentlig denne boken handler om? Hvorfor har den tittelen Usynlig? Er Born troverdig? Er egentlig noen av disse personene troverdig? Er boken ferdig - var ikke den slutten noe snål? Nei, jeg ble lett forvirret og ikke så lite skuffet over denne. Som ihuga Auster-fan har jeg to alternativer: Auster har hatt en "dårlig dag på jobben", eller så er det meg som mister grepet..

Anbefales som obligatorisk for Auster-lesere, men er du ikke kjent med han fra før bør du velge en annen bok fra denne ellers så ekstraordinære forfatteren.

God bok!

Lite blogging..

Beklager, det har blitt lite blogging i de siste. Det skjer så mye annet for tiden, noe som tar opp en del tid som jeg normalt bruker til å lese skjønnlitteratur. Takk for noen fremdeles popper innom bloggen min - jeg kommer sterkere tilbake.

På tampen av ferien

Ferielektyre

I sommer skal en flik av den amerikanske østkysten utforskes by train.

Og hva så - Kari Bøge

Vi treffer Jorunn, en kvinne rundt 50 som alltid har blitt behandlet dårlig av sine nærmeste. I begynnelsen av boken fremstår hun nesten som litt tilbakestående, lite selvstendig og veldig forsiktig. Når datteren blir syk blir hun tilkalt av svigersønnen - som hun aldri har møtt. Han er en kjent TV-personlighet og snakker til Jorunn med respekt, og en annen side av Jorunn kommer frem.


I Komponisten var det litt det samme temaet: mennesker som handler og lever på den måten som forventes av dem. Mens Komponisten handlet om en mann som fikk uante egenskaper da han ble skilt, blir Jorunn en annen når hun blir sett. Forsåvidt et spennende tema, men historien om Jorunn fikk jeg ikke helt rytmen med. Hun fremstår som for tafatt, foreldrene og datteren som for onde og svigersønnen virker heller ikke helt troverdig. Men dog, det er en bok som må leses av alle Bøge-fans!

God bok!

Vi, de druknede - Carsten Jensen

Makeløst - det må være en passende karakteristikk på denne boken. Handlingen er fra Danmark, et lite sted som heter Marstal. Vi følger innbyggerne her i fire generasjoner, fra 1848 og frem til 1945. Carsten Jensen skriver ut av denne verden godt, og historiene triller ut på hver eneste side. Dette er en bok som jeg har storkost meg med - og jeg har nærmest blitt tvunget til sosial deltagelse i de dagene det tok meg å lese den, for så å stenge meg inne med boka igjen. Dette var en sånn bok som man vil være og bli i - og man er helt svimmel når den tar slutt. Den slår det meste jeg har lest generelt og alt jeg har lest som har sjøen som tema spesielt. Jeg er ikke spesielt fan hverken av historiske romaner eller handling fra sjømannslivet, men denne boken er mye mer. Den har alt! Og aldri hadde jeg trodd at en bok med denne handlingen kunne slå opplevelsen jeg hadde med Haiene av Bjørneboe. Men det gjorde den.

Vi reiser jorden rundt med Jensen og hans betagende, skrekkelige, svake og sterke karakterer. Disse menneskene opplever det mest utrolige, fra å oppleve at St. Peter viser baken når Lauritz reiser til himmelen med støvlene på, til å finne James Cooks (skrump-)hode, bli beskutt av tyskere og engelskmenn, gifte seg, få barn, drukne på sjøen og overleve elleville eventyr.

Den utgaven jeg har, som er avbildet, har 100 sider med meget interessant tilleggslitteratur. Carsten Jensen gjør et spennende (og politisk) skille mellom Danmark som skipsnasjon og Danmark som bondesamfunn - og mener at danskene er tilbake til bondesamfunnet. Forskjellen mellom sjømannen og bonden er at bonden blir stående å arbeide med de samme jordlappene, mens sjømannen reiser ut - ser, lærer og tar med seg hjem resten av verden. Dette og mer får vi utdypet i tillegget. Og han forteller om hva som er sant og hva som er oppdiktet i romanen. Regelen er, i følge forfatteren selv, at desto mer fantastisk og usannsynlig historien er, desto større er sannsynligheten for at den er sann.

Denne boken er noe av det mest fantastiske jeg har lest på veldig lenge. Den er gripende, spennende, trist, opplysende og som sagt: usannsynlig godt skrevet. Løp til nærmeste bokhandel!!

God bok!

Karin og Kareem - Mattis Øybø

Det er ingen hemmelighet at denne bloggeren liker Mattis Øybø. Alle ting skinner og Ingen er alene er eksempler på bøker jeg vil ha flere av. Gode fortellinger, nære portrettet og drivende fortalt. Nå føyes Karin og Kareem inn i rekken.

Kareem er opprinnelig iransk, men har bodd flere år i Oslo. Han har tatt filmskole i Paris, og nå har filmen hans "Huset" blitt en stor suksess. Han er tilbake i Oslo i forbindelse med visning av filmen. Karin er norsk, studerer litteratur og er værdame på TVNorge. Etter bruddet med ex-kjæresten la han ut en video han og Karin hadde spilt inn mens de hadde sex. Videoen blir knyttet opp til hennes "kjendis-status" som værdame, og blir omtalt overalt.

Handlingen i boken tar utgangspunkt i to historier som møtes. Dette er Kareem sin historie og Karin sin historie. Det hele er i løpet av en dag og vi får ikke vite noe om hvordan historien eventuelt utvikler  seg videre. Jeg liker måten Øybø skriver om Karin på - hun beholder integriteten og troverdigheten gjennom hele teksten.

Jeg likte boken godt, men det er ikke den beste fra Øybø. Tidligere har bøkene vært tykkere og han har tydelig vært inspirert ab Paul Auster. Karin og Kareem er spinklere, og det er mange "spor" i boken som med fordel kunne vært forfulgt. Øybø skraper i overflaten på temaer som det hadde vært spennende hvis han hadde fulgt dem opp. Så derfor: hvis du ikke har lest Øybø tidligere er dette kanskje den svakeste boken hans. Men smaken er delt, det er mulig du vil være helt uenig med meg. God er den - og helt super som sommerlektyre. Jeg likte både Karin og Kareem, og jeg håper de treffes igjen - kanskje i neste bok?

Anbefales!
God bok!

Tapte døtre - Xinran

Tapte døtre, fortellinger om savn og kjærlighet er en bok om kinesiske mødre som må gi fra seg sine døtre. De setter dem bort eller dreper dem. Bakgrunnen er naturligvis enbarnspolitikken i Kina. I boken møter vi ulike mødre som savner døtrene de ikke kunne beholde, og det er tragiske skjebner vi får lese om.

Kina er et land på full fart oppover. Det vi leser om i pressen er det moderne Kina, den økonomiske boomen og et helt vanvittig antall mennesker som utdanner seg, bygger det nye Kina og er på vei opp. Men Kina er et stort land og mye mer enn den urbane varianten vi vanligvis møter gjennom nyheter og fjernsyn. Størstedelen av Kina er ikke urban, moderne eller fremgangsrik. Millioner av mennesker bor i avsidesliggende strøk, analfabeter og lever som de har gjort de siste hundre årene. Det er tydeligvis disse menneskene som fremdeles lever etter tradisjoner som krever at den førstefødte skal være en gutt. Det er både statlige og lokale grunner til at det skal være en gutt - uansett; utfallet er tragisk. Tusenvis av jenter drepes ved fødselen ene og alene fordi de er jenter.

Det er nedslående lesning. Tragisk og meningsløst. Xinran har skrevet en troverdig tekst som beskriver forhold denne leseren ikke i min villeste fantasi ville trodd var mulig. Jeg opplevde todelt, på den ene siden med fortvilelse, på den andre siden med sinne.

Det må være fortvilende lesning for foreldre som har adoptert jenter fra Kina (tenk deg om; har du noengang truffet en familie som har adoptert en gutt fra Kina? Neppe!). I boken forsøker forfatteren å vise at disse foreldrene gjør en god og viktig gjerning, men dog. Bakgrunnen for at barna blir adoptert vekk er fryktelig.

Kina er et gjennomkorrupt land, og politikken de driver er umenneskelig. Det er åpenbart, ikke bare på grunnlag av denne boken men også andre kilder, at menneskeverdet i Kina ikke er som i vesten.

Boken er et viktig bidrag i historien om Kina, den er lettlest og henvende seg til leseren på en god måte. Anbefales!
God bok!

Alltid Alice - Lise Genova

Den ligger i alle bokhandlere nå - Alltid Alice. Den handler om en professor i psykologi ved Harvard, som får Altzheimer-diagnose like før hun blir 50. Jeg ble grepet da jeg leste den, men dagen etter var den borte som en sky på himmelen. En god økeblikks-roman med andre ord - perfekt for late sommerdager.


Tematikken i boken er både viktig og aktuell. Den beste boken jeg har lest om denne problematikken i romanform er Boken om E av Ulla Isacksson. En fantastisk bok som senere ble filmatisert med tittelen En sang for Martin. Filmen selges på platekompaniet, boken fant jeg på Kastrup. Dette er en bok som virkelig gjør inntrykk - en fantastisk kjærlighetshistorie om et kjent intellektuelt par i Sverige. De møtes, forelsker seg, skiller seg fra sine respektive og får et fantastisk, kjærlighetsfult og kreatvit liv sammen. Så rammes han av demens. Forholdet mellom dem forrykkes og de psykologiske aspektene ved et sterkt og intens kjærlighetsforhold kommer frem. En tåreperse av en bok, knallbra skrevet og fra real life! Filmen, regissert av Bille August er også veldig bra.

Styr unna Alltid Alice hvis du kan få tak i Boken om E eller En sang for Martin. Hvis ikke er som sagt Alice god sommerlesning for late dager på stranden.

God bok!

Min Kamp 5 - Karl Ove Knausgård

Knausgård skuffer ikke! Femmeren handler om studietiden i Bergen, samboerskapet med Gunvor og ekteskapet med Tonje. Boken har fått litt blandet kritikk, og jeg er fremdeles en av dem som syntes dette er storartet.

Knausgård studerte i Bergen på samme tid som jeg var der selv. Vi bodde i samme området og trakerte begge Opera. Garage er litt etter min tid - da stedet ble et stamsted for studenter hadde jeg pakket sakene og flyttet. Men det han skriver om Bergen kjenner jeg meg godt igjen i og jeg syntes beskrivelsene av studietiden i Bergen er strålende. Det samme gjelder skildringene av byen, været og menneskene der. Rammene for meg som leser er altså helt suverene!


Historien til Knausgård gjør inntrykk. Usikkerheten, angsten og håpløsheten, blandet med en usvikelig tro på hvor han skal. Han er en stayer av de sjeldne, en ung mann som hele tiden gjør det vanskelig for seg selv, som står i veien for seg selv. Og på lik linje med de andre bøkene er han nådeløs ærlig og utleverende. Utroskap, selvskading og fyllekuler - ingenting blir holdt tilbake, selv om det til tider er virkelig ille.

Nå er det kun en bok som gjenstår. Derfor var det med vedmod jeg leste MK5. Knausgård har gitt en leseopplevelse helt av de sjeldne, og jeg har fått en veldig respekt for denne mannen. Uansett om det er sant det han skriver, hvilket menneske han er, hva han har gjort. Når alt skal summeres har lesningen av disse bøkene gitt alt det god litteratur skal gi. Jeg har gremmet meg, latt meg overraske, funnet ting som jeg kjenner meg igjen i, ledd og grått. Og jeg har gledet meg hemningsløst til hver eneste bok. Nå er det altså snart slutt. Like ubønnhørlig som studietid og ungdomstid tok slutt, og man ser tilbake på det med lengsel, vedmod og glede. Av og til tenker jeg at det er vår generasjon Knausgård skriver, og at det er derfor han har fått så mage lesere. Vi har kjent på de samme følelsene, lest de samme bøkene, lyttet til den samme musikken, vært postmoderne barn av moderne foreldre - hele pakken. Og vi elsker å bli minnet på det, få dele denne tiden som formet oss til de vi er i dag. Bøkene er på mange måter en honnør til en barndom,ungdom og studietid som var preget av sterk vilje, like sterk tro og enorme samfunnsbrytninger. Knausgård klarer på denne måten å gjøre en sterkt personlig og intimt livsforteling relevant for flere.

Anbefales selvsagt hemningsløst!

God bok!

Professor Andersens natt - Dag Solstad

Jeg har kjørt langt i går og i dag, og hadde tidligere kjøpt denne boken på lydbok til en slik anledning. Solstad er en av mine lytte-favoritter, både som hørespill på radio og lydbok. Handlingen i boken begynner på en juleaften og slutter to måneder senere og hadde jeg vært oppmerksom på det hadde jeg kanskje tatt en annen lydbok, og heller lyttet på denne i julen. Men, den dugde i aller høyeste grad, til tross for varm bil, fantastisk vær og knall blå himmel.

Juleaften sitter professor Pål Andersen alene hjemme hos seg selv på Skillebekk - i sin romslige leilighet, for å bruke Solstads ord. I det han er ferdig med middagen og koser seg med en konjakk blir han vitne til et mord i leiligheten på den andre siden av gaten. Scenen er satt for et eksistensielt drama: professoren melder ikke politiet. En del av den resterende handlingen er hans tvil og glubring over hvorfor han ikke meldte fra, og hvorfor han helst ser at morderen slipper unna med mordet som har vlitt begått.

Dette er en klassisk Solstad-bok i den forstand at han skriver på sin egen solstadske måte. Han bringer opp temaer om mening, betydning, tvil, uro og selvrefleksjon. Forholdet til Gud, til samfunnet, til de andre og seg selv er gjennomgående og meget gode. Refleksjonen rundt seg selv og sine ungdomsvenner, som nå er midt i 50 årene og innehar gode jobber og materielle goder er fantastiske. Omdefineringen av det å være radikal, det å være en samfunnsstøtte og det å være tro mot idealene er noen av de beste jeg har lest av denne sorten.

Jeg irriterer meg over professoren. For det første er han ekstremt selvopptatt, om på en måte som er interessant og spennende. Men han er den mytiske professoren, myten om den intellektuelle middelaldrende mannen, som Solstad er så god på å opprettholde. Stor leilighet på Frogner, tvil og ransakelse når det gjelder sine egne faglige ståsteder (han er professor i litteraturvitenskap og ekspert på Ibsen), fulle bokhyller, spennende og intellektuelle venner, styreverv i Nasjonal teateret, angsten for å ikke bli sett slik som han vil bli sette (f.eks de japanske spisepinnene) - hele pakken. Det er antageligvis derfor så mange intellektuelle menn digger Solstad, mens mange kvinner er mer "avventende" og ikke fullt så hemningsløse i sin begeistring. Når professoren tilfeldig møter to studiner på Karl Johan blir den påfølgende "refleksive" gjennomgangen av møte - av Andersen selvagt - en merkelig greie. Er Solstad ironisk? I don't think so.

Slutten kom  uventet på meg - bokstavlig talt, en stund var jeg redd for at vår mann selv skulle bli myrdet. Men på sett og vis ble han kanskje det? Et karakterdrap av en eller annen form? For selv om han konkluderer med at det å stå til avsvar oven for Gud er totalt utenkelig så handler boken kanskje om hvordan man skal leve med seg selv og de valg en tar.

God bok - ypperlig ferielektyre, bil-lektyre eller på senga!