Pynt kom i 2000, og jeg har hatt den stående ulest i bokhyllen siden den kom. Nå har jeg endelig fått surret meg til å lese den.
Boken handler om Sigbjørn Lunde som arbeider med og er hektet på interiør og estetikk. Interiørarkitekt Lunde forholder seg overhodet ikke til samfunnet rundt seg, men skaper i stedet trygge lommer for seg selv - i form av bekostede leiligheter som inneholder designobjekter fra øverste prisklasse. Lunde er en steinhard kapitalist/nyliberalist, og kan ikke forstå et liv uten penger. Masse penger.
Romanen starter med at Lunde og hans samboer Cathrine for ente gang flytter inn i ny leilighet. Lunde selv står selvsagt ansvarlig for innredningen av leiligheten. Trivsel er et skjellsord, her er det funskjonalismens nøkkelfilosofi som skal gjennomføres.
Jeg likte godt denne første delen der Eggen kaster et skrått blikk på den rike trendy øvre middelklassen. Plutselig begynner disse folkene å kjøre kulturelle design-ikoner som 7'ern stolen, Noguchi-bord og Marcel Breuer. (I parantes bemerket føyer boken seg inn i diskusjonen om statsminsterens kone som klaget over at "alle" hadde 7'ern stoler) Lunde representerer en av disse menneskene - som på slutten av 1990 tallet poppet opp som sopp om høsten i interiørbutiker som solgte klassisk skandinavisk design.
-
I etasjen over Lunde bor det et håpløst kvinnemenneske som er alt det Lunde ikke vil være. Litt freaket og new - age inspirert. Lunde og Cathrine kan nesten ikke vente med å se hvor redselsfullt hun har det inne. Hvilket hun - i Lundes øyne - også har. Da skjer det helt usannsynlige: Lunde blir besatt av naboen sin. Han begjærer hun grenseløst. Hun er fet, hun er byråkrat, hun danser magedans - alt Lunde ser ned på. Men begjæret til Lunde vokser inn i himmelen.
Etter dette tar det litt av, og jeg syntes slutten er litt nedtur. Men det er en absolutt lesegodkjent bok, jeg lo mye da jeg leste den, og jeg ser at det finnes en del Sigbjørn Lunder - både her og der. Det er en god kommentar til fokuset på design og må-ha-objekter, og Eggen kan sine design-ting! Boken er helt tydelig en samfunnskritisk bok og fungerer godt på denne måten. Anbefales!
God bok og god fornøyelse!
Artig at du skulle nevne denne nå. Jeg har ikke lest den, og heller ikke Hilal, men jeg har lest Trynefaktoren, og grabbet med meg en lenge ulest Eggen-roman før jeg dro til Århus i forrige uke; "Den nye Dylan". I likhet med Trynefaktoren, som tok for seg toppolitikken, er også Den nye Dylan (om musikkindustrien) svært underholdende, selv om det ikke akkurat er dyptloddende. Eggen er en finfin satiriker, og glimrende og avslappende lektyre på tog og flyplasser.
SvarSlettDet betyr at du anbefaler disse bøkene? For da skal de på listen over ferielektyre.
SvarSlettSom avslapning er begge utmerkede, Trynefaktoren er nok hakket bedre enn Den nye Dylan. Eggen skriver med godt driv og er dessuten en treffsikker satiriker.
SvarSlettJeg har lest alle bøkene til Eggen,Hermanas er uten tvil den beste.
SvarSlett