Gunnhild Øyehaug - Vente, Blinke

Endelig kom den, boken Epp-klubben har ventet med å sende ut slik at medlemmer av Epp-klubben er de siste som får lest den. Vente, Blinke er skrytt opp i skyene og forventningene var høye. Nedturen var total.

Hva er dette?? Et perfekt bilde av et personlig indre?? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne - men for å gi en rask skisse over bokens (meget uklare) hovedlinjer: Det er mange historier om ulike mennesker som på usannsynlige måter er flettet inn i hverandre. Felles for persongalleriet er at det er selvopptatte, pubertale mennesker med et felles problem: hvordan ser de andre på meg? Skjelve, skjelve, svette, rødme, jeg må finne meg selv, jeg skal være tro mot meg selv.

I et innlegg i november skrev jeg om ungdommers skrivekompetanse. Forskere har funnet at norske skoleelever skriver erfaringsnært og personlig, den såkalte personal growth modellen. Ekstremvarianten av dette er (etter min mening) Ørstavik som er så navlebeskuende at det føles invaderende å lese det hun skriver. Vente, Blinke er en Ørstavik-light, en avansert skolestil, blandet med masse referanser til Dante, Kafka, ulike filmer av variabel kvalitet (Lost in Translation - en vinner, Kill Bill og Før og etter).

I denne bloggen har jeg konsekvent forsøkt å ikke skrive for lange innlegg, men i dette tilfelle må jeg sitere noen av de verste flosklene (som for så vidt er representative for en rekke gjennom hele boken):

Han skulle vere trufast mot den han var! Han måtte vel på eitt eller anna tidspunkt treffe nokon som hadde den same indre kjensla som han sjølv? Nokon som hadde sete i eit skur og lese mens dei andre spelte fotball? Nokon som skalv, og som hadde dagar som var så nervøse at berre dei enklaste synsinntrykk kunne vippe ein av pinnen - som til dømes ei svært mønstrete strømpebukse på leggane til ei kvinne som gjekk framfor ein, som gjorde at ein måtte gå ut i nærmaste busk og kaste opp fordi desse strøpebuksene gjorde ein uforklarlig nervøs?
( side: 40)

Eller når Sigrid, den nevrotiske som på et blunk blir stødig og avbalansert når hun treffer forfatteren Kåre sier (riktignok før dette møtet) gråtende til sin mor at hun kun lever inne i sitt eget hodet:

Og dessutan har ho ikkje lov til å tenke at i staden for å sitte her og tenke burde ho heller ha sete 93 døgn på ein trong do i Rwanda saman med fem andre kvinner og gøymt seg for hutuane, slik ho såg på eit program i 60 Minutes, for berre slik hadde ho ein rett til å uttale seg om noko som helst som hadde med livet å gjere.
(side : 84)

Eller den utagerende performancekunstneren, fullstendig uten troverdighet i fremstillingen, etter et kunststunt sitter på hotellet og lengter etter baby-datteren:

Og så kunne ho ligge der, i eigen person: ein dam av ei mor. Ho skulle ha vore heime hos Haldis tenker ho. Men så er ho her, på eit idiotisk hotellrom, og gnir dei nakne, kalde føtene mot kvarandre, mens eit par kvalrossar grev etter muslingar i slammet på havbotnen.
(side: 90)

Tilbake til ungdommers skrivekompetanse. Det er illevarslende når unge (vel, hun er 33 år) norske forfattere ikke makter å løfte blikket i det hele tatt. Dette er en ekstremt nevrotisk og intimiserende bok. Hvis skolen bidrar til å legge grunnlaget for denne type skriving, godt fulgt opp av de obligatoriske skrivekunstakademiene, ja da har vi ikke mye å glede oss fra norske unge forfattere i fremtiden.

Skriv om noe interessant, noe vi leserne har igjen for å lese. Hvis vi skal ha eksistensielle problemer og eit perfekt bilde av et personlig indre (som det heter i undertittelen) er det bøttevis av bøker som er hundre ganger bedre enn dette her. Denne boken er provoserende oppskrytt og mitt råd er: STYR UNNA!!



PS. For en mer vennlig stemt tilnærming til boken, se her