Jon Fosse - Det er Ales

Jon Fosse skriver eksistensielt. Tekstene hans er fortettet, langsomme og inderlige. Det er Ales er en sterk fortelling som stiller spørsmål om hva som gjør at livet er mulig å leve. Rammen rundt fortellingen er den barske vestlandsnaturen - havet som skifter fra blikkstille og vakkert til nådeløst og opprørsk. De store fjellene som innkranser det litterære rommet Fosse beskriver.

I Det er Ales møter vi Signe. Hun bor i et hus som har tilhørt mannens familie i generasjoner. Mannen Asle døde på havet 23 år tidligere. Signes savn etter Asle er stadig sterkt, og hun står hver dag ved vinduet og ser etter han. I boken brytes det mellom nåtid og fortid, og Signes tanker og syner vikles sammen i fortellingen. Hun ligger på benken i stuen og ser på seg selv som yngre kvinne, stående ved vinduet, ventende på at hun skal se Asles båt komme inn i Vågen.

På et punkt i teksten skifter fortellerstemmen og vi møter Asle den dagen han forsvinner. Vi får ikke vite hvordan han dør, men vi møter deler av Asles historie. Tippoldemoren til Asle het Ales. I 1897 mister hun barnebarnet Asle på 7 år. Han dør på sjøen etter å ha fått en båt til bursdagen. Kristoffer, faren til Asle har laget båten som Asle får. Signe betrakter det som hente den dagen, hun er tilstede uten å være der.

Det skulle vere ein bra båt, seier Kristoffer

Du ser det er tofter og tiljer og årer og auskar og

alt, seier han

Og så kvit og fin i treverket, og litt tjøre luktar det av båten, som det skal lukte av ein heilt ny båt, seier Brita

Beskrivelsen av Lille-Asles død er intens på samme måten som beskrivelsene av naturen personene lever i. Konsis, direkte og nådeløst. Menneskene som tvinges til å akseptere det uakseptable og umulige når et barn blir tatt bort:

Han er faren , Asle no ja, du Gamle-Ales, seier Kristoffer

Må ikkje stå slik, seier Gamle-Ales

Herrens vegar er uransakelege, seier ho

Han har det godt, Asle, no, han er hos Gud i Himmelen, så ikkje sørgje de, seier ho

Ikkje sørgje de, seier ho

Det finnes en god Gud, seier ho

og Gamle- Ales tar den eine handa si, med dei stutte krumme fingrane, opp til auget og ho stryk med sida av peikefingeren langsetter auget

Ein god Gud, seier ho

og så bøyer Gamle-Ales hovudet og rykkingar går gjennom skuldrene hennar og så berre står ho der, ho berre står, slik også Kristoffer og Brita berre står der, og Brita med Asle i armane sine. Det mørknar meir og meir, og dei berre står der.

Bålet på stranden er et symbol som er gjennomgående i boken, uten at det blir helt klart om det virkelig eksisterer eller om det Signe som bruker det symbolsk i sin egen fortelling.

Dette er en nydelig bok som med sine 70 sider kan leses på en lang ettermiddag eller en helg. Språket og skildringene fordrer en langsomhet når man leser, og det er en annen måte å lese på. Teksten skaper uro, fortvilelse og en form for trøst. Det er med andre ord sterk lesning. Mye av Fosse er i tillegg tilgjengelig på lydbok - noe tekstene egner seg godt for.

Anbefales!

God bok!