Sigbjørn Hølmebakk

Dispolitteraten skriver i sin blogg at i en vareopptelling av det han har lest i 2008 er det mye dårlig litteratur. I bloggen Sjeldnere enn sorte svaner problematiseres det samme tema, og han spør om det er slik at man blir mer og mer kresen etter hvert som man leser flere bøker. Jeg er helt enig med begge to - det er vanskeligere å finne bøker som man virkelig blir grepet av - rystet til det innerste. Bøker som man bærer med seg mentalt, som gir noe som gjør at en føler seg annerledes etter at man har lest siste side, eller som rett og slett kan defineres som en ualminnelig leseopplevelse.

Jeg har tenkt en del over hvilke bøker som virkelig har gitt meg spesielle leseopplevelser. Det er noen som helt klart skiller seg ut. Jeg har tidligere skrevet om Engelstad som er en av mine store leseopplevelser. En annen er Sigbjørn Hølmebakk.

Hølmebakk er en forfatter som beskriver eksistensielle traumer og dilemmaer. Han er usedvanlig god på miljøskildringer, noe som fører leseren rett inn i det universet han beskriver. Jeg har lest mye av han, men det er tre bøker som skiller seg ut: Jentespranget, Sønnen og Karjolsteinen. I 2009 skal jeg unne meg en gjenlesning av disse bøkene. I tillegg skal jeg plukke noen av de bøkene som anbefales på andre bokblogger, slik at sannsynligheten for at dette blir et godt leseår kommer i boks.

Lesere av bloggen oppfordres til å fortelle om sine favoritter, slik at listen min blir lang og tung! Hølmebakk fås så vidt jeg vet fremdeles i butikk/netthandel - i tillegg er titlene ofte å finne på loppemarkeder og bruktbokhandel.

God bok!!