Blooming Berkeley

En tur i byen med kameraet medbragt resulterte i disse by-bildene fra Berkeley

Magnolia

Mer magnolia

SFMoMA

San Francisco museum of modern art, SFMoMA, ligger midt i hjertet av byen, på 3 street og Marked street. Det er et galleri i fire etasjer. De tre nederste etasjene er viet permanent utstillinger, 4 etasje skiftes ut jevnlig.

SFMoMA

Skylight, lamper over inngangsdøren

Andy er representert

Popart

Jeg tar bilde av meg selv i et av de mer eksperimentelle bildene i utstillingen.

Det er et flott kunstmuseum, med en stor museumsbutikk og en hyggelig kafe. Nettsiden ligger her.

Anbefales!

Alexander Maksik - You deserve nothing

Etter å lest An Aavailable Man var jeg klar for en bok med litt trøkk og tyngde. Etter litt tid på amerikanske bokblogger falt valget på denne. Det skulle vise seg å være mer enn et bra valg: Wow, for en bok! En av disse sjeldne opplevelsene som setter seg i hele kroppen og det er umulig å legge fra seg boken.

Dette er Maksiks debutroman - og Alice Sebold er redaktør. Maksik er fra USA, men har bodd og bor fremdeles delvis i Paris. Boken er utgitt på Tonga books (som jeg aldri har hørt om før) og er i en serie som heter Europa editions. Her i USA har de åpenbart et ambivalent forhold til Europa: verdensdelen representerer mye dårlig, men også alt som er fantastisk: liberale holdninger, politisk diversitet, god mat, høyverdig klassisk litteratur, gode viner og ikke minst: eksistensialisme.

Maksik er en belest forfatter og han kan sin filosofi. Bokens filosofiske utgangspunkt er eksistensielle forfattere som Sartre og Camus. Hovedpersonen, William Silver, er lærer på den internasjonale skolen i Paris, han underviser i litteratur. Elevene hans er på high school, altså fra 15 til 18 år. Han er en populær lærer og bruker litteratur for å få elevene til å tenke de virkelig store, eksistensielle, viktige tankene.

Det geniale med boken er hvordan Maksik klarer å "oversette" filosofiske problemstillinger til en praktisk kontekst. Eller med andre ord: hvor vanskelig det er å overføre teori til praksis. Sentrale begreper elevene diskuterer er frihet og valg. I følge Sartre er vi et resultat av de valgene vi tar, det er ingenting utenfor oss selv som predestinerer vår skjebne (feks. Gud). Elevene, som lar seg forføre både av litteraturen og læreren, skal gjennom boken få førstehånds erfaring med de paradoksene livet faktisk bygger på.

Elevene er i en periode hvor de søker etter sannhet. En ting de aldri vil er å bli som foreldrene. De ser hvem foreldrene var og hvem de ble. Læreren, som tar dem på alvor og behandler dem som unge voksne, blir et ideal. Men også dette står for fall.

En av bokens mest viktige scener foregår på metroen i Paris. Det er en fryktelig hendelse og den illustrerer noen av utfordringene med eksistesialismen. Et annet gjennomgående tema er lærerens fatale valg: hva får en lærer på 32 til å gå inn i et seksuelt forhold med en elev på 17 år? 

Dette var virkelig en av de store bøkene så langt i år. Den er så bra skrevet og dilemmaene han trekker opp er til de grader oversatt til virkelighet i boken. Som del av elite-laget for googling har jeg selvsagt googlet forfatteren og det var med vantro jeg leste at boken antageligvis ikke er fiksjon, men basert på Maksiks egne opplevelser som lærer på den amerikanske skolen i Paris. Han ble sparket etter å ha hatt et forhold til en elev. Hva dette gjør med lesningen? Vel, Knausgård blir bare blåbær i forhold. Hvis dette er en historie som faktisk har skjedd er den så totalt og skamløst utleverende at det nesten ikke er til å fatte.

Jeg vet ikke om dette er en bok som et eller annet norsk forlag har hatt vett nok til å kjøpe inn - jeg ville ha gjort det. Særlig i etterkant av Knausgård og diskusjonene om bruk av virkelige personer. Og i tillegg er dette en bok som studenter burde lese, spesielt hvis de er interessert i eksistensialisme. De pedagogiske aspektene, i betydningen hva god undervisning er, er strålende! Og selvfølgelig: for Paris-elskere er denne boken et must.

Men du venter på at boken kanskje kommer på norsk, nyt nettsidene til Maksik (se filmsnutten fra Metroen) eller bestill boken omgående fra Amazon.

Anbefales hemningsløst!
God bok!

Hilma Wolitzer - An available man

Hilma Wolitzer er kanskje kjent for noen av dere, jeg har ikke lest noe av hun fra før. An available man handler om en mann som blir enkemann. Barna hans setter inn en kontaktannonse i New York Review of Books, og dette fører til hendelser hovedpersonen, Edward, ikke kunne forestille seg.

Dette er en typisk sommer-roman. Den er lettlest, passelig romantisk og ganske bra. Fort lest og antageligvis fort glemt. Passer til å lese på stranden eller flyet.

Wolitzer skriver bra og hun skrevet titler som Summer reading, The Doctors daughter (som tydeligvis var en bestseller her i USA),  og Tunnel of love. Alle disse høres ut som glimrende sommerlektyre, så det blir antageligvis til at jeg plukker opp noen av disse i paperback når jeg reiser hjem.

Anbefales! God bok!

Paula McLain - The Paris Wife

I denne boken får vi  historien om Ernest Hemingways første kone, Hadley. Hun og Ernest Hemingway traff hverandre da hun var 28, han 21 år gammel. Hadley er en konvensjonell kvinne, fra en konvensjonell familie. De gifter seg og flytter sammen til Paris der Ernest Hemingway skriver sine første bøker.

Det er en fasinerende historie som trekkes opp i boken. Forholdet dem i mellom, kunstnerlivet i Paris, den gryende kvinnefrigjøringen og Ernest kamp for å bli en anerkjent forfatter.

Som kjent hadde Ernest ikke mindre en fire ekteskap og et utall elskerinner. Han var en strong-headed mann og det som dypest sett var viktig for han var å skrive. Hadley er den første kvinnen han er gift med, dog ikke den første han elsker, og en person som kom til å bety mye for ham hele livet.

Livet i Paris i de glade 20-åra er vanskelig for det nygifte paret. De har lite penger, bor dårlig og ser andre lykkes. Hadley arbeider ikke, hun spiller piano daglig, og de lever på 3000 dollar i året, penger hun har fra et fond. Det er gitt at historien ender dårlig, vi vet for mye om Hemingways kvinnehistorier fra før til å tro noe annet. Men det er vakkert bilde av de to som tegnes opp, og et hjerteskjærende vendepunkt som bidrar til å ødelegge forholdet deres. Hadley mister på et tidspunkt alt Hemingway har skrevet, hun blir gravid mot hans ønske og han trenger for mye bekreftelse fra andre.

Hemingways kone nummer 2, Pfife (Pauline) var Hadleys gode venninnne og det er sterkt å lese hvordan Hadley blir utmanøvrert av venninnen. Hadley har til slutt ikke annet valg enn å forlate Hemingway, til tross for at hun elsker han mer enn noe annet. En skikkelig heartbreaking historie med andre ord.

Hadley er bestemor til Mauriel Hemingway (for meg best kjent fra Woody Allens fantastiske film Manhatten). Amerikanske kritikere mener at Hadley fortjener boken The Paris Wife, fordi hun har spilt en så stor rolle i Hemingways første fase som forfatter - den viktige fasen da gjennombruddet hans kom.

Anbefales for alle  som er opptatt av Hemingway, av Paris og miljøet der på 20-tallet - blant annet med Gertrud Stein som var en viktig mentor for Hemingway og av alle som liker en god kjærlighetshistorie.

Corinne Hofmann - Back from Africa

Etter å ha lest The White Masai har jeg tenkt mye på Corinne Hofmann. For en dame! For et pågangsmot og for en optimisme. Hun er virkelig en stayer og en fighter utenom det vanlige.

Først av alt må jeg understreke at den litterære kvaliteten på bøkene hennes ikke er all verden. Dette er hun helt på det rene med selv og i Back from Africa skriver hun at "I understand that the book (The white masai) isn't for everyone and that I don't exactly have a doctorate in German literature". Men - det spiller lite rolle at dette ikke er bøker som blir lest for måten de er skrevet på. Det er historien hennes som er så utrolig fasinerende.

I Back to Africa møter vi Corinne etter at hun har kommet hjem fra Kenya. Hun er mager, sliten, har lav selvfølelse, føler seg fremmed og er fortvilet. Men, hun følger magefølelsen og intiusjonen, retter opp ryggen og går på. Og alt går selvsagt bra for en person som Corinne Hofmann. Hun har en beundringsverdig evne til å ta ting med fatning, lytte til sine egne umiddelbare fornemmelser og ikke minst evne til å la seg fasinere av andre hun treffer.

I boken får vi vite hvordan det går med Corinne og datteren etter de kommer hjem, og hun beskriver prosessen som førte til at hun skrev The White Masai. Hun beskriver skriveprosessen som terapi, og som et livsdokument hun kan gi datteren sin hvis det skulle skje noe med moren. Hun er helt uforberedt på hvor varm mottagelse boken får og hvordan den skal endre livet hennes.

Jeg har stor beundring for Corinne Hofmann, særlig den overlevelsesevnen hun viser og det stayer-instinktet hun åpenbart har. Hun har en evne til å ta riktige beslutninger som de fleste av oss kan misunne. På mange måter er hun helt irrasjonell, som for eksempel når hun følger hjertet og gifter seg med en masai, men på en eller annen måte klarer hun å gjøre noe med situasjonene hun kommer opp i som gjør at hun kommer ned på begge beina.

Jeg har enda en bok av henne, der hun skriver om gjenforening med sin kenyanse familie. Jeg har den på hold og gleder meg til å få vite mer om hvordan det blir å komme tilbake til familien som hun er så glad i og skriver så varmt om.

Dette er skikkelig kose-lektyre. Gå på amazon og bestill alle tre, så har du sikret påskeferien! Anbefales! God bok!

Provincetown Cape Cod

 I The Marriage Plot flytter Leonard og Madeleine til Cape Cod. The Cape ligger utenfor Boston og jeg har ved to anledninger besøkt Provincetown (P-town) helt ytterst på spissen av the Cape. P-town er spesiell på mange måter, en liten by som nesten er helt folketom om vinteren og stappful om sommeren. P-town er spesielt populær blant homofile, men det er et fantastisk sted også for familier, heterofile, småbarnsfamilier og single. Jeg var der en nyttårsaften med en amerikansk venninne, vi var antageligvis de eneste "straighte" i byen på det tidspunktet. Dette er snart 100 år siden. Vi feiret det nye året på et lite, privat hotel, og det gjorde inntrykk for en traust nordmann med all den flotte maten, interiøret, stilen og de virkelig gode samtalene. Og alle de vakre og akk så utilgjengelige mennene.

Vi toget mellom Washington DC, New York og Boston med Amtrek i fjor sommer. Denne gangen reiste jeg med familie. Jeg hadde veldig lyst at de skulle få oppleve P-town etter det fantatiske og minnerike oppholdet jeg hadde der i min pure ungdom. Fra Boston tok vi båt til P-town, det er en tur på ca. 90 minutter

Båten til P-town

Det er masse hyggelige hotel og in's i P-town, vi valgte dette. Det er et lite sted i nydelig, tradisjonell New-England stil, og det minner om det stedet jeg feiret nyttårsaften en gang i det forrige århundre. Gary, som driver stedet er en hyggelig mann som serverer de beste frokostene og passer på at alle har det bra og får maks ut av oppholdet.

Revere Guest house - anbefales! Du finner Revere Guest house på Trip Advisor og på Facebook

Strendene på Cape Cod er nydelige, med sanddyner og mange steder man kan være helt alene. Vi fikk tak i en lokal ung gutt som gjorde sitt beste for å lære oss å surfe.

Sanddyner og hav.

P-town sett fra sjøen

På bryggen i P-town, bilder av Ann Leibovitz

Sykkelveier i sanddynene

Høyt under taket. I P-town er alle velkommen og respektert

Amerikanere generelt og P-towners spesielt elsker hunder og katter

Det er mange steder i nærheten av the Cape som er verdt et besøk - helt siden jeg leste "Den gode mor" av Ann Tyler har jeg ønsket å reise til Maine. Marthas Vineyard er et annet drømmested som jeg har til gode. Hvis du ikke har allverdens tid er P-town et godt alternativ. Og du kan ta noen dager i vakre Boston, en virkelig hyggelig by!

USA har mye å by på og øst-kysten er veldig annerledes enn vest-kysten. Det er vanskelig å peke på en favoritt, til det er de to kystene for forskjellige. Barna elsket The cape og ønsker seg tilbake, og forhåpentligvis blir det både det og Maine med tiden.

Hvis du drømmer om den store USA-turen er dette et reisemål som anbefales.

God planlegging og god tur!

Jeffrey Eugenides - The Marriage Plot

Noen har hevdet at Frihet av Frantzen var en såkalt nøkkelroman. Det var før The Marriage Plot!

The Marriage Plot kommer på norsk denne våren og den kommer helt sikkert til å bli diskutert, skrevet om og bejublet både på blogger og i mer tradisjonelle medier. Boken er glimrende skrevet og gjennom historiene til tre hovedpersoner presenteres noen av de viktigste hovedtrekkene ved den amerikanske kulturen. Hver av hovedpersonene, Madeleine, Leonard og Mitchell, er representanter for ulike sider ved det amerikanske samfunnet, og Eugenides klarer å binde disse historiene sammen til en helhet. Det er den amerikanske middelklassen vi får møte, vi er midt på 80 tallet, og "plottet" løftes inn som selve kjernen i boken.

Hvis du har studert i utlandet, reist på interrrail eller backpacking eller på en annen måte truffet og fått amerikanske venner vil du kjenne igjen karakterene. Personene vi treffer i boken tilhører den hvite middelklassen, de er søkende, streber etter sin variant av den amerikanske drømmen, møter veggen og "finner seg selv". Europa er sentralt, det er også college-livet, kjærlighet, religion, dop, familie og fremtidsplaner. I tillegg tar boken akademia på pulsen, her er Lacan, Derrida og mange flere. Uten at det tar så mye plass at man må ha lest disse for å følge handlingen. Studenttilværelsen, doktorgradsdrømmen, arbeidslivet - alt er med.

Kort fortalt kretser mye omkring Madeleine, den søte, smarte og dedikerte unge kvinnen, hun kommer fra øvre middelklasse, har gode manerer, og hun fasinerer menn. Michell er den utforskende intelligente "Tom Waitz" typen som gjerne vil være sammen med Madeleine og som reiser verden rundt for å finne seg selv. Leonard er  den vakre, intelligente og mentalt syke unge mannen som Madeleine faller for.


Denne boken er så mye mer presis i beskrivelsene av amerikansk kultur enn Frantzens bok (mange vil være uenige med meg). Den amerikanske drømmen, illusjonene, selvtillitten, drømmene og møte med virkeligheten - dette er knallbra.

Løp og kjøp!

 God Bok!

Anne Enright - The forgotten waltz

Anne Enright er en bejublet forfatter, vinner av the Man Booker Prize for boken The Gathering. Dette er den første boken jeg leser av henne.

The forgotten waltz er fortellingen om Gina, noen og tredve år gammel, gift, snart skilt. Det er en trist og tung historie om samlivsbrudd og utroskap, og om familie.

På baksiden av boken sammenlignes  Enright med Didion, noe jeg ikke helt kan forstå. Det er på tide å lese novellene til Didion, det er kanskje der sammenligningen ligger. I tillegg til Didion mener Washington Post at dette er en roman som kan sammenlignes med Dubliners av James Joyce.

Handlingen i boken er hentet fra Dublin (kansje derfor henvisningen til Dubliners), og vi befinner oss i nær fortid. Gina har nettopp kommet hjem fra Australia, sammen med kjæresten. Ikke lenge etter gifter hun seg med denne kjæresten. Men - den dagen vi treffe Gina første gang er hun i besøk hos søsteren sin. Her ser hun Sean, hans kone og lille, rare datter. Etterhvert som handlingen ruller og går utvikler hun et forhold til Sean - the love of my life, som hun skriver.

Utroskap er trist, det er samlivsbrudd også. Ikke noe unntak i denne boken. Det er så trist, så trist, særlig på det helt overoverordnede, menneskelige planet: hva er det hun forlater, hvorfor gjør hun det, og ikke minst: hva får hun? En bekjent av meg er samlivsterapeut og hun sa en gang at ingen skilles hvis ikke de må. Og Gina må gå fra mannen, av grunner som antageligvis er dypt eksistensielle og kanskje uavhengig av ektemannen. Hva er det med Sean som trekker? Han gir henne korreks, kommenterer måten hun spiser på, måten hun snakker på og han får henne ofte til å føle seg liten. Han er ikke ærlig med henne, og han prioriterer datteren foran Gina.

I boken sier Gina hele tiden at Sean er hennes livs kjærlighet. Hun forstår det meste - eller finner forklaring på det som skjer. Gang på gang kommer hun tilbake til fundamentet: I love him, he loves me. Kanskje hun har rett, eller kanskje det er sant at når vi sier noe til oss selv ofte nok tror vi til slutt på det?

Uansett: boken er god, den står seg godt i lesning med andre romaner med samme tema (Hustvedt feks, selv om det hele er snudd opp ned i denne boken). Enright skriver godt og teksten åpner for tenkning og refleksjon. Med andre ord: anbefales!

God bok! 

Barneboken jeg husker best

Knirk har en fin bloggpost i dag, om barnebøker. Dette var (og er fremdeles) en av de jeg likte aller best.

Jennifer Egan - A visit from the goon squad

Jeg er litt usikker på hvordan Goon Squad skal oversettes: bølle bande, røver bande - noe i den duren. Uansett, A visit from the goon squad har fått mye oppmerksomhet her i USA og jeg fikk den anbefalt av en som arbeider i en av mine favorittbokhandlere her i Berkeley (bokhandlerne kommer jeg tilbake til i et fremtidig blogginnlegg).

A novel, står det på coveret, men boken kan like gjerne leses som en samling noveller som henger sammen. Det er mange historier som fortelles, om forskjellige mennesker som på en eller annen måte har en link til hverandre. I den grad vi kan snakke om hovedpersoner er det Bennie og Sasha som har disse rollene.

Temaene i boken holdes sammen ved hjelp av disse to, og ved bruk av referanser til musikk. Både Sasha og Bennine har en dyp interesse for musikk, og vi treffer dem sammen på jobben. Bennie er sjefen, Sasha er den uunnværlige ansatte. Felles for alle personene i boken, inkludert Bennie og Sasha er at de i en eller forstand er "troubled", de har sine ting som de strever med, både fra fortiden og nå.

Jeg strevde litt med å komme inn i boken, fordi den hopper fra person til person, men da jeg først fikk rytmen holdt jeg den helt til siste kapitel. Jeg leser boken som veldig amerikansk, i den forstand at den gir et bilde av folk som nå er i midten av 40 årene, helt tilbake til 80-tallet. Musikken, diskursene, all dopen, terapeutene, fokuset personene har, det er veldig gjenkjennelig fra ungdomskulturen (den hvite og middelklassen) fra 80 tallet og til midten av 90-tallet. Europa er (selvsagt) fristende og forlokkende og spiller en ikke stor, men heller ikke liten rolle i boken.

Egan skriver godt og boken er morsom å lese. Noen kapitler er bedre enn de andre, og særlig det siste kapittelet - da har vi beveget oss framover i tid, ca 10 år fra nåtiden. Fremtidsutsiktene er teknologisk fiksert og det er en negativitet som jeg ikke leste inn i resten av teksten. (Litt tendens til at alt var bedre før?). Det nest siste kapitellet er skrevet som en lang power-point, fiffi, men tildels overfladisk. Jeg vet ikke om det skal leses som en form for kritikk: at unge mennesker i dag bruker mindre tekst og tenker mer teknologisk, men hvis det er det tror jeg forfatteren bommer litt. Ungdommer bruker antageligvis både "rikt tekstformat" OG teknologiske hjelpemidler som powerpoint (som riktig brukt forkorter teksten) når de skriver.

Boken får meg til å reflektere en del over hvordan man som ung har store vyer, store eksistensielle utfordringer (jeg må finne meg selv), men med en tro på at mitt liv blir noe helt spesielt. For de fleste av oss bllir livet ganske så jevnt og trutt og sjeldent ekstraordinært på noen måte. Det blir i bunn og grunn slik vi selv tilrettelegger og velger (er det Woody Allen som sier at vi er og blir et resultat av de valgene vi tar?). Sasha for eksempel, hun gjør mye rart, har sine demoner, men ender opp som konen til en eller annen og med to eller tre barn. Barn som kanskje går de samme rundene og omveiene(?) hun selv har gått for å komme til det som kanskje oppleves som målet.

En morsom bok som tar tempen på amerikansk (hvit) kultur. Anbefales!

God bok!

Joan Didion - Blue Nights

Joan Didion skrev boken De magiske tankers år etter at hun mistet mannen sin John Dunne i 2003. Året etter mistet hun datteren, Quintana, knapt 40 år gammel. I Blue Nights skriver hun om tapet av datteren og hvordan hun opplever å bli eldre.

Didion er en habil skribent (blant annet kjent fra New York Review of Books), forfatter og hun har skrevet flere teaterstykker. Hun er opprinnelig fra California (Sacramento), men lever nå i New York.

Tittelen Blue Nights er hentet fra det blå lyset i New York på den tiden av året da alt skifter og kveldene får det blå lyset. Vi kjenner dette lyset godt fra Norge, og Ståle er en av de bloggerne som klarer å fange opp dette lyset gjennom foto (Se feks dagens blogginnlegg på Ståles blogg). I California har de ikke dette lyset, kveldene går fra lyst til helt mørkt.

The period of the blue nights does not occur in subtropical California, where I lived for much of the time I will be talking about here and where the end of daylight is fast and lost in the blaze of the dropping sun, but it does occur in New York where I now live. You notice it first as April ends and May begins, a change in the season, not exactly a warning - in fact not at all a warning - yet suddenly summer seems near, a possibility, even a promise (...) This book is called "Blue Nights" because at the time I began it I found my mind turning increasingly to illness, to the end of a promise, the dwindling of the days, the invevitability of the fading, the dying of the brightsness, but they are also a warning (fra innledningen til boken).


Didions datter, Quintana, var adoptert og Didion skriver modig om følelsene rundt det å adoptere et barn. Da hun var ung fant legene ut at Quintana hadde en biploar personlighetsforstyrrelse, og hun skriver modig om dette også. Dette gjør at boken blir relevant for flere på mange måter. Den "magiske" Didion, som på mange måter har levd et ekstraorinært liv, blir nær og personlig i boken.

Didion reflekterer over alle de menneskene hun har mistet, venners barn, venner som dør tidlig og sine egne to nærmeste. Og hun beskriver hvordan hun, 75 år gammel, mister selvtillitten, blir redd for ting hun tidligere tok som en selvfølge, og hvordan ensomheten blir reell.

På samme måte som "De magiske tankers år" er dette en nydelig bok. Didion skriver vakkert og presist, på en måte som får en til å dvele over detaljer. Her er et eksempel:

On the afternoon she herself  died, August 26, 2005, her husband and I left the ICU (sykehuset datteren var på da hun døde) overlooking the river at New York Cornell and walked through Central Park. The leaves on the trees were already losing their intensity, still weeks from dropping but ready to drop, not exactly faded but fading (page 158).

Boken anbefales varmt, den er en liten perle. Les gjerne "De magiske tankers år" først - "Blue Nights" er en fortsettelse av denne.

God bok! 

Problemer med bloggen

Jeg får ikke sett kommentarfeltet på bloggpostene, noe som gjør at jeg ikke får svart på kommentarene. I tillegg får jeg ikke kommentert, feks på Dispolitteraten sin side. Når jeg trykker på kommentarer går siden i hvitt. Andre som har samme problemet? Det jeg lurer på om dette gjelder flere blogspot-blogger og er et blogspot-problem, eller om det er i min blogg dette sitter.

Corinne Hoffmann - The White Masai

Corinne Hofmann har skrevet den utrolige historien om hvordan hun forelsker seg hodestups i en masai hun treffer i Kenya. Hun er på tur fra Sveits til Kenya med kjæresten sin, og hopper av livet hjemme for å følge lidenskapen og den store kjærligheten. Historien er nesten ikke til å tro, hun forlater alt - butikken sin, leiligheten, vennene, familien og kjæresten hjemme - og gifter seg med en kenyansk masai og bosetter seg langt ute i bushen i Kenya.

Da jeg var i Kenya i julen besøkte vi en Masai-landsby lik den Hoffmann bodde i. Det er ekstremt primitivt sammenlignet med hvordan vi lever i vesten, og helt back to basic.

Masaiene bor i små samfunn eller landsbyer. I den vi besøkte bodde det 9 brødre med sine familier. Konene - en masai kan ha mange koner - blir hentet fra andre landsbyer, og kan være så unge som ned i 13 års alderen når de blir giftet bort. De bor innenfor en sirkel av trær og kvister som skal verne mot rovdyrene. Hyttene deres er laget av kvister og kumøkk, og danner en sirkel. Inne i denne sirkelen er det en stor plass for dyrene. De er ute om dagen, men bringes tilbake til landsbyen hver kveld før det blir mørkt.

Masai som viser oss hvordan landsbyen er organisert

Mange av urfolkgruppene i Kenya er analfabeter, det var også mannen Hoffmann giftet seg med. Han hadde for eksempel aldri vært i en heis, eller i et fly. Han snakket litt engelsk, men veldig lite. Inntektene hans kom fra å danse for turister, masaiene er flotte, spenstige mennesker, slanke og senete, og når de danser hopper de rett opp, høyt, med samlede bein og konsentrerte ansiktsutrykk. Masaiene er kjent for det flettede håret, som de setter inn med rødfarve, de flotte smykkene laget av frø og teppene som de har rundt kroppen.

En masai i Masai Mara. De røde teppene de bærer på seg gjør at de lett kan se hverandre på savannen.

I landsbyen vi besøkte brukte de pengene de fikk fra turistbesøk på å bygge en skole. Flere av barna kunne lese og mange av dem gikk i vestlige klær. Både gutter og jenter blir omskåret, og det er viktige ritualer rundt dette. Jentene og kvinnene har en lavere posisjon enn gutter og menn, og har som arbeidsoppgaver blant annet å bygge hytter, hente ved og vann.

Masai makes fire. Enkle, men viktige redskaper.

I følge Hoffmann brukes denne stokken til mye, blant annet å slå hverandre i hodet med. Jeg fikk vite at det var en stokk de brukte når de hadde diskusjoner. Den som hadde stokken hadde ordet. Når han var ferdig med å snakke ga han den videre til neste mann.

Ung masaikvinne med tradisjonelle smykker

Masaiene lever av dyrene sine, og av turisme. De lager nydelige smykker som de selger, og jeg er den heldige eier av noen nydelige bryllupssmykker laget lokalt. De selger i landsbyene og i byene. Man får kjøpt fra hotellene og suvenir-shoppene, men det anbefales at turistene kjøper direkte fra masaiene.

Masaihytte - en gjennomsnitlig nordmann kan ikke stå oppreist i en slik

Hoffmann beskriver hvordan hun flytter inn i en masailandsby, og det første året bor hun sammen med svigermoren og mannen. Etter et år får de sin egen hytte. De ligger rett på gulvet, og hun plages av mygg og andre insekter. To ganger holder hun på å stryke med av malaria. Toalettet er et hull utenfor selve landsbyen og vask av klær og kropp foregår i nærmeste elv. Her hentes også vann. Masaiene drikker chai - te med sukker, og blod og melk fra kyrne. De spiser lite grønnsaker og kun kjøtt.

Masaikvinner  med brudesmykker

Det er helt uvirkelig at Hoffmann taklet overgangen fra Sveits til Kenya. Hun bodde der i flere år og fikk en datter. Etter som tiden gikk ble mannen mer og mer sjalu, helt til det ble så ille at Hoffmann måtte reise hjem sammen med datteren. Boken har blitt filmatisert, og jeg ser frem til å se den.

I følge Hoffann brukte mannen mye tid på å små-chatte med andre masaier. Disse så ut til å hygge seg.

Det var fasinerende å besøke en masai-landsby, og ikke mindre fasinerende å lese Hoffmanns bok etter vi hadde vært der. Både besøk til Kenya, masai-landsby og Hoffmanns bok anbefales på det varmeste!

God bok!

Gry Iverslien Katz - Den gåtefulle Jorunn Sitje

Joronn Sitje, norsk kunstmaler født i Kristiania i 1897. En gang en av de virkelig store kunstnerne i Norge, nå bortgjemt og glemt. Katz var venninne av Sitje, og for noen år siden fikk hun en eske fylt med Joronn Sitjes dagbøker og brev gjennom et langt liv. Boken  bygger på dette rike materialet, hvor Sitje til tider helt hudløst utleverer seg selv.

Joronn Sitje var nær venn av Henrik Sørensen, Rolf Stenersen svermet for henne, hun holdt utstillinger i Norge og Sverige og folk nærmest kjempet om å få kjøpe maleriene hennes. Hun var i Kenya samtidig med Blixen og et av bildene hennes henger over sengen på Karen Blixens soverom i Danmark.  Karen Blixen ønsket at Sitje skulle illustrere Syv Fantastiske Fortellinger, men Sitje våget ikke. Det er en makeløs historie som fortelles i denne boken

Undertittelen på boken er  "Om Afrika, Kunsten og Kjærligheten". Sitje var i settler-miljøet i Kenya i 10 år på farmen Kanga. Men først:
I dagbøkene sine presenterer Sitje seg som en beskjeden, litt klossete, ung kvinnne. Hun vil bare male, og hun følger instinktivt dette behovet, uten å la seg begrense av den "klønetheten" hun beskriver. Det er mulig at hun opplevde seg selv slik, men i lys av boken er dette en kvinne med usedvanlig mot og bein i nesa. Utdannelsen hennes blir avbrutt på grunn av krigen, og etter krigen reiser hun pur ung til Paris for å utvikle seg som maler. Hun er tidlig under vingen til Henrik Sørensen, en generøs mann som gjør det han kan for å hjelpe Sitje frem.  Tilbake i Norge gifter hun seg, stormforelsket, med en mann hun ikke kan leve med. Dette tar hun konsekvensen av og tre år etter skilles hun. Like etter treffer hun Fritjof Lous Mohn, en eventyrlysten ungkar som har bygget seg en farm i Afrika. Forelsket, men uten å kjenne Mohn, reiser hun til Afrika og gifter seg med han. De får ti år sammen der, og Sitje beskriver et godt, sterkt, intellektuelt og kunstnerisk ekteskap.

Boken er et spennende kvinneportrett og en fortelling om store indre og faktiske reiser. Sitje levde et krevende og fantastisk liv. Boken er et bidrag både som kvinnehistorie, men også som en del av reiselitteraturen om det koloniale Kenya. Sitje er en del av det livet Blixen lever og beskriver i Out of Africa. Blixenz beste venn var Sitjes svoger, Gustav Mohn. Boken om Sitje inngår i en større historie om kretsen rundt Blixen og for alle Blixen-elskere er boken et must.

Katz er ingen sterk forfatter. Hun har dagbøkene og brevene, og disse bærer boken. Det er mange ubesvarte spørsmål  - Katz "slipper" personene hun har beskrevet og det er mange huller. Eksempelvis: foreldrene til Joronn, når dør de? Hva blir det av datteren til Joronn, lever hun fremdeles? Hvordan kjenner Katz Joronn? Hvor er bildene hennes nå og hva skjer med huset i Asker? Vi følger Joronn, men det er mye vi gjerne vil vite om henne som vi ikke får svar på.

Til tross for tidvis svak tekst og huller i fortellingen; dette er en nydelig bok. I tillegg til dagbøkene og brevene er det mange foto, både av Sitje selv og av bildene hennes. Forhåpentligvis bidrar denne boken og en planlagt utstilling av Sitjes bilder til å løfte Joronn Sitje frem i offentligheten igjen.

God bok! Anbefales!!

Vakre San Francisco

Vakkert skue på kveldingen. Bildet er tatt fra verandaen i leiligheten vi leier i Berkeley, med utsikt over San Francisco. Sånn så det ut i morges:

Linn Ullmann - Det dyrebare

Ny roman fra Ullmann, og i fin stil holder hun seg til de dysfunksjonelle familiene som sliter hverandre i stykker.

Jon Dreyer er en patetisk og desillusjonert forfatter. Bak seg har han to bestselgende romaner, men sliter med den tredje og avsluttende boken i den planlagte triologien. Han er en en mann som bruker store ord, men som er smålig i handling. Konen hans, Siri, forsøker etter beste evne å holde tilværelsen sammen, mens han bedrar han etter alle kunstens regler. Med nær sagt hvem som helst, hvor som helst.

Sommeren tilbringes hvert år i den lille sommerstuen like ved Siris barndomshjem. Siris mor, Jenny, er en eksentrisk gammel dame, preget av først og bli forlatt av sin ektemann, deretter døden til Siris lille bror, 4 år gammel.

En sommer ansetter Jon og Siri  en 19 år gammel jente som heter Mille for at hun skal passe de to jentene deres mens Siri og Jon arbeider. Mille forsvinner denne sommeren, samme kveld som den fryktelige bursdagsfeiring for Jenny som blir 75 år.

Linn Ullmann skriver godt. Teksten er tung og mismodig. Det koster å lese Ullmann, jeg ble skikkelig nedfor av Det dyrebare. Jeg tok meg i å lure på hvordan en lys og hyggelig bok fra Ullmann ville vært å lese. Hun er en så dyktig forfatter at en skulle tro at hun behersket mer enn det tunge og vonde.

Jeg har skrevet om Linn Ullmann tidligere, og er fremdeles begeistret. Men dette er ingen kosebok, og bør leses på lette sommerdager. Det kan balansere de mentale inntrykkene. Trist, så trist og vondt å lese.

God bok!
Anbefales!

Jegleser på flyttefot

De neste seks månedene skal jeg ha et forskningsopphold på University of California Berkeley. Barna er med, den yngste skal på på junior high og den eldste skal på high school. De kommer til å lære seg språket og de kommer til å møte det amerikanske samfunnet fra innsiden. Og mor kommer til å få et innblikk i det amerikanske skoleystemet som det ikke er mulig å lese seg til.

California har mye å by på og jeg kommer til å blogge om amerikansk litteratur og reise i California. Regner med at det blir noen innlegg om universitet også - jeg har lest Karin Sveens Mannen i Montgomery Street. Den handler om norske Peder Sæter som emigrerte til USA og er en av grunnleggerne av universitetet på Berkeley. I tillegg har jeg stort sett det som er å oppdrive av reiseguider på California generelt og San Fransisco spesielt. Disse gir forhåpentligvis mange gode tips underveis.

Jeg skal selvsagt bruke mye tid i bokhandlerne, og særlig City Light Bookstore. I tillegg skal jeg se om min gamle favoritt-bokhandel fra 20 år tilbake fremdeles er oppe og går. Den het noe sånn som A clean, well-lighted place for books og lå i Palo Alto. I universitetsbyen Berkeley er det også en rekke bokhandlere som skal sjekkes ut. Diverse tidsskrift skal handles inn, både om litteratur, arkitektur og kunst.

Jeg fortsetter bloggingen så snart jeg har kommet i orden, gode tips fra dere som har funnet frem til noe spennende i Nord-California - både litteratur og reiseopplevelser - tas i mot med begeistring!

Reiselitteratur Kenya

På besøk hos Blixen museet i Nairobi

Baksiden av huset til Karen Blixen

Kenya er et land som har fasinert forfattere som Blixen og Hemningway. Karen Blixen bodde i Kenya fra 1914 til 1931. Hun drev en kaffefarm og etter hun kom hjem til Danmark skrev hun den vakre boken Out of Africa. Filmatiseringen av Out of Africa , med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollen, ble en kjempesuksess og fantastisk reklame for Kenya som reisemål. Jeg besøkte farmen til karen Blixen da jeg var i Nairobi, og det var en sterk følelse å være der med tanke på hva Blixen gikk igjennom og hvor trist det var for henne å reise hjem.

Hemningway reiste til Kenya første gang i 1933 og besøkte landet flere ganger over en lang tidsperiode. Han skrev reiseskildringen The Green Hills f Africa og novellene The short happy life of Francis Macomber og Snøen på Kilmanjaro. Etter han døde ble boken True at first light publisert. Hemingway var en pasjonert jeger og var på safari i flere land i Afrika.

I tillegg til Blixen og Hemnigway er det skrevet mye skjønnlitteratur om Kenya. The White Masai (som jeg har klar for lesning) skriver Corinne Hogmann om sitt ekteskap og liv i en Masailandsby i Kenya. Denne boken er også filmatisert.

Av nyere litteratur er Honourable Lioness, In Karen Blixen's Africa verdt å få med seg. Dette er siste kapitel i Don Merediths fantastisk gode Where The Tigers Were fra 2001. Meredith er bosatt på Lamu, en liten øy på kysten av Kenya. Where the Tigers Were har undertittelen Travels through Literary Landscapes, og inneholder reiseskildringer fra en rekke land, blant annet Jordan.

Det var mange nordmenn som emigrerte til kenya for å drive farmer, og den boken Nordmenn i det Koloniale Kenya er spennende lesning. Her fortelles historien om nordmenne som reiste ut, og boken er vel dokumentert med bilder. Nylig kom boken Den gåtefulle Joronn Sitje, en norsk kunstner som også oppholdt seg over lenge tid i Kenya. Det sies at venninnen Karen Blixen hadde et bilde malt av Sitje på soverommet sitt.

Av reiseguider tok jeg med meg Eyewitness Kenya - den har mye bilder og er bra for barn og ungdom, og Lonely Planet Kenya. Begge fungerte meget bra og utfylte hverandre.